Curaçao
øyland i Karibia, del av Kongeriket Nederlandene From Wikipedia, the free encyclopedia
Curaçao (papiamento: Kòrsou) er et land i Karibia. Sammen med Nederland, Aruba og Sint Maarten utgjør det Kongeriket Nederlandene. Curaçao ligger like utenfor kysten av Venezuela. Den er den største og mest folkerike av de såkalte ABC-øyene (for Aruba, Bonaire og Curaçao). Innbyggertallet per 1. januar 2020 var 156 223. Curaçao har et areal på 444 kvadratkilometer. Willemstad er hovedstad.
| Curaçao | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Curaçao Kòrsou | |||||||
| |||||||
|
| |||||||
| Grunnlagt | 1954 | ||||||
| Hovedstad | Willemstad | ||||||
| Tidssone | UTC-4 | ||||||
| Areal | 444 km² | ||||||
| Befolkning | 156 223 (2020) | ||||||
| Bef.tetthet | 351,85 innb./km² | ||||||
| HDI | 0,890 | ||||||
| Høyde o.h. | 39 meter | ||||||
| Styreform | Konstitusjonelt monarki, del av Kongeriket Nederlandene | ||||||
| Guvernør | Lucille George-Wout | ||||||
| Statsminister | Gilmar Pisas | ||||||
| Offisielle språk | Papiamento, nederlandsk og engelsk | ||||||
| Valuta | Antillansk gylden (ANG) | ||||||
| Nasjonalsang | Himno di Kòrsou | ||||||
| ISO 3166-kode | CW | ||||||
| Toppnivådomene | .cw | ||||||
| Landskode for telefon | +5999 | ||||||
De første som bosatte seg på øya kom fra det søramerikanske fastlandet omkring 2900 f.Kr. Spanierne kom til øya i 1499, og tvang folket som bodde der til Hispaniola. Øya har halvtørt klima som ikke er egnet til jordbruk i stor skala med plantasjedrift, slik andre øyer i Karibia fikk under europeisk herredømme. Etter den europeiske koloniseringen ble øya en handelspost, særlig etter at det nederlandske Vestindisk kompani tok kontroll over øya fra Spania i 1634. Willemstad ble frihavn som var åpen for handel for skip fra alle land. Øya var også åpen for innvandrere. Den første gruppen sefardiske jøder kom til øya i 1651.
Fra 1640-årene til 1713 var øya knutepunkt for slavehandelen i Karibia. I 1795 fant det sted et stort slaveopprør. På 1800-tallet opplevde øya nedgangstider og utvandring. Slaveriet ble opphevet i 1863. Da Shell startet oljeraffineri i 1920, skapte det store økonomiske ringvirkninger, innvandring og stor befolkningsøkning. Opptøyene i 1969 førte til store sosiale endringer og økt deltakelse for det afrikanskættede flertallet i samfunnsliv og politikk. Deres språk, papiamento, har fått økende anerkjennelse.
I 1954 fikk De nederlandske Antiller, der Curaçao var en av seks øyer, autonomi innenfor det føderale Kongeriket Nederlandene. Hovedstaden lå i Willemstad på Curaçao, og forholdet mellom de ulike øyene var aldri enkelt. I 2010 ble De nederlandske Antiller oppløst og Curaçao ble et eget land innenfor Kongeriket Nederlandene. Det styrer seg selv på de fleste områder, men utenriks- og forsvarspolitikken er et fellesanliggende dominert av Nederland.
Curaçao er et flerkulturelt samfunn der det tales flere språk. Papiamento, nederlandsk og engelsk er offisielle språk. Flertallet er katolikker.
Økonomien er preget av turisme, oljeraffinering, bank- og finansnæring, handel og logistikk. Shells oljeraffineri ble i 1985 solgt til myndighetene på Curaçao, som leide det ut til det venezuelanske oljeselskapet PDVSA. Avtalen med PDVSA gikk ut ved utgangen av 2019.
Da Alonso de Ojeda kom over øya i 1499, kalte han den Isla de los Gigantes etter det høyreiste folket som bodde der.[1]
Det er forskjellige forklaringer på opphavet til navnet Curaçao. Én forklaring er at navnet har sitt opphav i caquetio,[1] språket til øyas opprinnelige innbyggere. En annen fortelling sier at en gruppe spanske sjømenn ble forlatt på øya med malaria, men at de var helbredet da de ble funnet igjen og øya fikk navnet Curación (helbredelse) som ved portugisisk innflytelse ble til Curacão.[2] Det er også foreslått at navnet kan komme av at øya ble kalt Corazón (hjerte) på spansk.[1] Tidlige europeiske kartskisser tegnet øya med hjerteform.[3]
På spanske kart ble øya først kalt Curaçote, Curasote og Curasaure. Rundt 1550 forekommer navnet som Quracao. Ved den nederlandske okkupasjonen i 1634 hadde skrivemåten endt på Curaçao, selv om variasjoner fortsatt forekom til ut på 1700-tallet.[3]
På papiamento heter øya Kòrsou.
Landet heter Pais Kòrsou på papiamento, Land Curaçao på nederlandsk og Country of Curaçao på engelsk.[4]
Curaçao ligger sør i Karibia utenfor kysten av Sør-Amerika. Avstanden til kysten av Venezuela er 65 km.[5] En dyp renne skiller øya og fastlandet.[6]
Curaçao ligger øst for Aruba og vest for Bonaire. Sammen med naboøyene regnes den som tilhørende den sørvestlige buen av De små Antiller, den som strekker seg fra vestover fra Isla Margarita til Aruba.[7]
.jpg)
Hovedøya er 62 km lang og mellom 4 og 11 km bred.[8] Nordkysten ligger åpent ut mot Det karibiske hav og er bratt med kalksteinsplatåer. Sørkysten har flere dype bukter som vender ut mot rolig sjø. Kystlinjen er på totalt 148 km, hvorav buktene utgjør 79 km.[9]
Det 1,6 km lange og 90–300 meter brede sundet Bahia di Santa Ana (nederlandsk: Sint Annabaai, engelsk: Santa Anna Bay) skjærer gjennom revet og strekker seg innover hovedøya til Schottegat, ei bukt som danner en dyp naturlig havn.[10] Sundet deler byen Willemstad i to.
I tillegg til hovedøya, består landet også av Klein Curaçao sørøst for Curaçao. Landet har et samlet areal på 444 km².[5]
I 1978 undertegnet Nederland og Venezuela en avtale om grensen i havet.[11] Curaçaos territorialfarvann grenser i øst mot nederlandsk farvann ved Bonaire, mens den tilstøtende sonen grenser mot Venezuela i sør og Aruba i vest. Den økonomiske sonen strekker seg nordover til den møter sonen til Den dominikanske republikk.[12] Den nøyaktige avgrensningen mot den dominikanske sonen er ikke avtalt.
Geologi
Øya ligger på den søramerikanske kontinentalplaten.[13] Geologisk består øya av vulkanske formasjoner, som går opp i åser og fjell, og lavere kalksteinsplatåer.[14]
Fjell
Høyeste punkt er toppen Christoffelberg på 372 meter.[5] Christoffelberg er omgitt av andre topper, deriblant Seru Gracia på 297 m, Seru Palibandera (246 m) og Seru Palomba (222 m).[15] Andre fjell nordvest på øya er Tafelberg van San Hironimo (230 m) og åser som Seru Male (184 m), Seru Cortape (178 m), Sint Antonieberg (172 m) og Seru Commandant (134 m).[15]
Rundt Piscaderabaai vest for Schottegat ligger «de tre brødrene»: Seru Pretu (138 m), Veerisberg (132 m) og Jack Evertszberg (119 m).[15]
I sørøst, mot nordkysten av øya, ligger Ronde Klip på 131 meter. Tafelberg ved Santa Barbara ligger mot sørkysten sørøst på øya. Det hadde en høyde på 196–197 meter før det ble startet gruvedrift.[15][16][17] Dagbruddet har endret området betraktelig.
Klima
Sammen med naboøyene Aruba og Bonaire er Curaçao en del av den tørre karibiske regionen som strekker seg fra Araya-halvøya i Venezuela til Cartagena i Colombia.[18] Regionen kjennetegnes av sparsomt med ferskvannskilder, lite nedbør, intens sol og rask fordampning.[9] Klimaet er klassifisert som BS i Köppens klimaklassifisering.[19]
Curaçao har halvtørt klima og er den av ABC-øyene som likevel får mest nedbør. Nedbøren varierer betydelig fra år til år.[18] Den tørre årstiden varer fra februar til juni. Etter et par overgangsmåneder i juli og august, kommer årstiden med mest nedbør fra september til januar. Med en grad eller to variasjon ligger temperaturen vanligvis rundt 28 grader celsius året gjennom.[19]
Det blåser øst-nordøstlig og østlig passatvind året rundt.[9] Curaçao ligger utenfor orkanbeltet i Karibia. Øya ble sist hardt rammet av orkan i 1877.[8] I perioden 1851 til 2009 passerte 15 tropiske sykloner nær Aruba, Curaçao og Bonaire, mens tallet for de nederlandske øyene lenger nord (Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten) var 64.[19]
Nord for øya passerer det sterke havstrømmer i retning vest. Mellom sørkysten og fastlandet er strømmen ikke så sterk. Her går strømmen fra øya mot fastlandet.[20]
Plante- og dyreliv
.jpg)
Curaçao er en del av den karibiske biodiversitetshotspoten.[18] Øya er omgitt av korallrev som ikke er like utsatt for ødeleggelser som følge av tropiske stormer som rev andre steder i Karibia og som derfor er blant de best bevarte i regionen.[21][22] Revet befinner seg 20 til 250 meter fra land og dekker et areal på 7,85 km².[23] 68 korallarter lever ved øya. Revet var utsatt for fem store episoder av korallbleking mellom 1987 og 2010. Korallrevet har stor økonomisk betydning, ikke bare ved fiske, men også på grunn av turisme. Det er beregnet at hver kilometer rev genererer en inntekt på 1,6 millioner dollar per år.[23]
Sammen med de mange buktene og vikene med mangrove og sjøgras bidrar revet til gode yngleforhold for fisk. 358 fiskearter er kjent.[23] Flere marine arter er funnet for første gang ved Curaçao og har fått navn etter øya. Det gjelder blant annet korallarten Isopora curacaoensis, svamparten Haliclona curacaoensis og sjøknelerarten Neogonodactylus curacaoensis.[23]
På land er vegetasjonen tropisk og xerofyttisk med rundt 490 plantearter, flere av dem spesielt tilpasset de tørre forholdene.[24] Biodiversiteten er størst vest på øya, særlig i de vernede områdene som utgjør Christoffelpark. Her finnes orkideer som Schomburgkia humboldtii og Brassavola nodosa, kaktus som Stenocereus griseus og Cereus repandus og planter i ananasfamilien.[25] Det finnes mangrove ved kysten.[21]
Dyrelivet på land har stort innslag av arter som er endemiske på en eller flere av ABC-øyene. Over 200 arter, inkludert 58 i havet, finnes bare på disse øyene eller andre steder sør i Det karibiske hav.[26] Ni flaggermusarter lever på øya. To av disse lever av kaktusnektar, er viktige for pollinering og spredning av kaktusarter som utgjør viktig føde for flere dyrearter, særlig i tørketiden.[27] Curaçao har en bestand av hvithalehjort (Odocoileus virginianus) som kan ha blitt brakt til øya av arawakindianere.[26] De rundt 250 individene som er igjen lever i nasjonalparken Christoffelpark.[6]
Det finnes 57 fuglearter. Brilletrupial (Icterus icterus), tropespottefugl (Mimus gilvus), banansmett (Coereba flaveola) og brunstrupeparakitt (Aratinga pertinax pertinax) er vanlige. Rødflamingo (Phoenicopterus ruber ruber) besøker øya for å finne føde.[28] Saltsjøene på lesiden av øya er viktige ernæringsområder for både rødflamingoen og trekkfugler. Disse områdene er også viktige hekkeområder for makrellterne (Sterna hirundo) og amerikadvergterne (Sternula antillarum).[6] Noen fuglearter, som tårnugle (Tyto alba bargei), hvithalevåk (Geranoaetus albicaudatus) og nordkarakara (Caracara cheriway), trues av press på leveområdene.[27]
Vernede områder og naturparker
Christoffelpark ble etablert i 1978 på et 23 km² stort område nordvest på øya. Parken har de største gjenværende områdene med sammenhengende krattskog og er viktig for både plante-, dyre- og fugleliv.[29] Shete Boka nasjonalpark dekker et område på 4,7 km² og 10 km av kysten på nordvestspissen av øya. Her finnes det en rekke små viker. Tre forskjellige skilpaddearter legger egg på strendene i seks av vikene: glattkarett (Caretta caretta), suppeskilpadde (Chelonia mydas) og karett (Eretmochelys imbricata).[29]
20 kilometer av sørøstkysten fra utkanten av Willemstad til sørtippen av øya ble i 1983 gjort til marinpark. Den omfatter et område på 6 km² fra høyvannsmerket til 60 meters dybde. Her er det økosystemer med mangrove, sjøgras og korallrev der det lever 65 korallarter og 350 arter fisk.[30] Marinparken er ikke offisielt vernet ved lov.[31]
Miljøproblemer
Raffineriet forurenser luft, land og sjø.[21][32][33] Under andre verdenskrig ble overskuddsproduksjon av asfalt dumpet på et området i havnen nær raffineriet. I tillegg til «asfaltsjøen» som ble skapt, er annet kjemisk avfall også dumpet. Området det gjelder dekker 80 hektar.[34]
Utbygging forbundet med turistnæringen, med nye hotell- og villaanlegg, bidrar til press på kystområdene.[35] Utslipp av urenset kloakk er også et problem.[21] Sjøpiggsvinarten Diadema antillarum ble i 1983 rammet av en sykdom som kan ha spredd seg til Curaçao på grunn av skipsfart. Bestanden i hele Karibia ble som følge av sykdommen redusert til 5 % av det opprinnelige.[21]
Curaçao er sårbar for klimaendringer. Dette gjelder både plante- og dyreliv langs kysten og bebygde områder som hovedstaden Willemstad.[21] Økt havnivå gjør Willemstad mer utsatt for oversvømmelse.[35]
Landets første arealplan ble vedtatt i 1994. Den legger opp til fortsatt byvekst i Willemstad, med noe byutvikling andre utvalgte steder på øya.[36]
Curaçao hadde per 1. januar 2020 en befolkning på 156 223.[39] Befolkningstettheten er størst i hovedstadsområdet. Den østlige og vestlige delen av øya er tynnere befolket.[37]
Tradisjonelt har befolkningen vært segmentert, atskilt på grunnlag av hudfarge, språk, religion, økonomisk stilling og opphavsland. Hudfarge har hatt størst betydning.[40] Curaçao har alltid vært åpen for innvandring, noe som har skapt et multikulturelt samfunn.[40]
I 1911 bodde det rundt 32 500 mennesker på øya.[37] Åpningen av oljeraffineriet var et vendepunkt for befolkningsutviklingen på øya. I 1930-årene tok en sterk befolkningsvekst til, med innvandring både fra andre land i regionen og fra Nederland. Samtidig var fødselsraten høy. I 1950 fødte hver kvinne i gjennomsnitt 5,2 barn.[37]
Befolkningsutviklingen har fulgt økonomiske opp- og nedgangstider, med utvandring i dårlige tider og innvandring når økonomien har gått bedre.[37] Folketallet nådde en topp i 1985, men økonomiske nedgangstider ble fulgt av utvandring, særlig til Nederland. Over 100 000 curaçaoere bor i Nederland.[41]
Folketallet gikk ned fra 1981 til 2001, men tok seg etter dette opp igjen på grunn av naturlig tilvekst og økt innvandring.[38] Folketellingen i 2011 viste et innbyggertall på 150 563.
Fra omkring 1990 har det vært innvandring fra Den dominikanske republikk, Colombia, Haiti, Venezuela og Jamaica, og også i en viss grad fra Surinam, Kina og India.[37] I 2011 var hver fjerde innbygger født utenlands. Folketellingen i 2011 viste at 75,8 % av innbyggerne var født på Curaçao, mens 6 % var født i Nederland og 2,9 % på Bonaire, Saba, Sint Eustatius, Sint Maarten eller Aruba. 3,6 % var født i Den dominikanske republikk, 6 % i Colombia og 8,7 % i andre land.[42] 88,7 % hadde nederlandsk statsborgerskap, 2,2 % hadde colombiansk, 1,9 dominikansk, 1,2 % haitisk, 0,8 % venezuelansk, 0,7 % jamaikansk og 4,5 % hadde statsborgerskap i andre land.[43]
Flere kvinner enn menn innvandrer. Særlig gjelder det kvinner fra Colombia og Den dominikanske republikk.[37] Innvandringen har endret balansen mellom kvinner og menn i befolkningen, slik at det er kvinneoverskudd med 84 menn per 100 kvinner.[37]
Fødselsraten har falt til 1,9 barn per kvinne. Befolkningen er aldrende. I 2011 var 20 % av befolkningen under 15 år, mens 20 % var 60 år eller mer.[37]
Språk
Curaçao er et flerspråklig samfunn, hvor det tales papiamento, nederlandsk, spansk og engelsk. Kreolspråket papiamento er førstespråk for et flertall av befolkningen, mens både papiamento, nederlandsk og engelsk har offisiell status.[5]
Inntil 1920-årene ble nederlandsk benyttet av den hvite, protestantiske befolkningen og av nederlandske statstjenestemenn, mens flertallet av befolkningen talte papiamento.[44] Språksituasjonen endret seg med innvandringen i kjølvannet av oljeindustrien. Nederlandsk ble innført som undervisningsspråk i skolen i 1936 og bruk av papiamento ble frarådet.[44] Papiamento har gradvis fått sterkere offisiell stilling, særlig etter opptøyene i 1969. Det kom flere aviser på språket.[45] Språket ble tatt i bruk i grunnskolen i 1986 og universitetsutdanninger kom i gang fra 2001. Papiamento ble erklært som offisielt språk i 2007.[44]
Ved folketellingen i 2011 var papiamento det mest utbredte språket. 78,4 % av husholdningene benyttet dette språket. I 9,3 % av husholdningene var nederlandsk vanligst, mens det i 4,7 % ble talt spansk og i 3,5 % engelsk.[47]
De fleste er flerspråklige.[40] Selv om papiamento er vanligste språk, er nederlandskkunnskaper fortsatt viktig for å kunne ta utdannelse i Nederland og kan være av betydning for yrkeskarriere.[44]
Religion
Grunnloven garanterer religionsfrihet.[48]
Folket på Curaçao tilhører for det meste kristendommen og flertallet er katolikker. Ved folketellingen i 2011 tilhørte 72,8 % Den katolske kirke, en nedgang fra 80,1 % ved folketellingen i 2001.[46] Pinsebevegelsen har økt sin andel. I 2001 tilhørte 3,5 % forskjellige pinsekirker, mens i 2011 var andelen 6,6 %. I 2011 var 3,2 % protestanter, 3 % adventister, mens 0,8 % tilhørte Jehovas vitner. Andelen som tilhørte andre religioner økte fra 3,9 % i 2001 til 7,1 % i 2011. 6 % oppga i 2011 at de ikke tilhørte noen religion.[46]
Det finnes et jødisk samfunn med røtter tilbake til de første tiårene av den nederlandske koloniseringen. Mikvé Israel-Emanuel-forsamlingen følger rekonstruksjonistisk jødedom.[49] Av de 450 som tilhører jødiske menigheter, sogner 75 % til sefardiske Mikvé Israel-Emanuel, mens de resterende tilhører askenasiske Shaarei Tsedek.[49]
Andre religioner er også representert. Muslimene på øya har stort sett bakgrunn fra handelsfolk som kom fra Surinam, Libanon og Syria. En moske åpnet i 1965.[50] Også en del hinduer har kommet fra Surinam, men også fra India. Et hinduistisk tempel åpnet i 2004.[51]
Før-europeisk tid
De første menneskene som bosatte seg på øya kom omkring 2900 f.Kr.[52] Disse første innbyggerne kom fra området ved elva Orinoco på det søramerikanske fastlandet.[53] Folk fra Curaçao koloniserte Aruba omkring 2400 før nåtid.[54]
I den før-keramiske fasen av den menneskelige bosettingen drev nomadiske grupper sanking av spiselige planter og røtter, sanket skjell og drev fiske og jakt på smådyr. Det finnes helleristninger fra denne perioden i huler på nordkysten og på steder ved buktene på sørkysten. I alt er 38 helleristningssteder kjent.[53] Rundt 500 f.Kr. dukker det opp keramikk i dabajuroidstil. Folket fikk et halvnomadisk levesett og det ble dyrket mais og maniok.[53]
Folket som bodde på øya da europeerne kom, caquetioene, tilhørte arawakfolket som bodde langs kysten av det som i dag er Venezuela.[55] Caquetioene kom til øya fra området omkring Maracaibosjøen omkring år 600.[56] Folket bodde i landsbyer med trehus bygd på pæler. Landsbyene var plassert ved ferskvannskilder og ved buktene.[55] Det er funnet arkeologiske spor etter ti landsbyer.[53]
Det var nær kulturell og økonomisk kontakt med fastlandet så vel som andre øyer. Øyfolket dyrket mais, maniok, søtpotet, bønner, kaktusfrukt og agave, som ellers i regionen.[9] Det ble jaktet småvilt og drevet fiske.[55] Folket seilte kanoer og handlet med kystområdene. Strømforholdene gjorde det enklere å nå fastlandet enn naboøyene.[20] Tobakk var én handelsvare. Keramikkstil, gravskikker og redskapstyper viser regelmessig kontakt med samfunn på fastlandet, særlig rundt Maracaibosjøen og rundt 800–1000 også ved det som nå er Puerto Cabello.[9] Kildene er motstridende når det gjelder om øya politisk hørte under lederskapet som bodde på Paraguaná-halvøya.[56]
Den første kontakten med europeere fant sted i forbindelse med Amerigo Vespuccis andre reise. I 1499 kom ekspedisjonen til Curaçao. Spanierne fant da fire landsbyer på øya, tre av dem plassert ved buktene på sørkysten. Befolkningen ble anslått til rundt 2000.[20] Spanierne merket seg at folket på øya var dyktige sjøfarere.[20]
Under Spania 1499–1634
Amerigo Vespucci gjorde krav på øya for Spania, men spanierne viste liten interesse for Curaçao og naboøyene Aruba og Bonaire.[3] Siden det ikke ble funnet edelmetall på øya, betraktet spanierne den som insula inútil, ei «ubrukelig øy».[55]
I 1513 ble øya så godt som avfolket da spanierne tvang det meste av den opprinnelige befolkningen til Hispaniola for å arbeide som slaver der.[55] 1200 caquetioer ble brakt til Hispaniola, de øvrige til provinsen Tierra Firme på det søramerikanske fastlandet.[3]
Fra 1526 forvaltet Spania Curaçao etter encomienda-systemet. Øya ble overdratt til en encomendero som fikk enerett til å utnytte øya økonomisk.[55] Juan de Ampíes fikk slike rettigheter til Curaçao, Bonaire og Aruba, som ble behandlet som en samlet politisk enhet. Ampíes brakte med seg en liten gruppe indianere fra Hispaniola, men det er ikke klart om disse tilhørte caquetioene som tidligere var deportert.[3]
Spanierne etablerte to bosettinger på øya: Santa Ana i øst og Ascensión i vest. Begge var plassert inne på øya ved brønner med tilgang til drikkevann.[57] I 1542 ble det reist en steinkirke. Etter at privilegier utløp i 1556, kom ABC-øyene politisk inn under fastlandsprovinsen Venezuela. En rapport fra 1620 oppga et samlet innbyggertall på 160, men det er uklart om tallet gjaldt bare spaniere. De spanske innbyggerne var for det meste menn og det vokste fram en mestisbefolkning.[58]
Det ble holdt kveg for å produsere saltkjøtt og lær, og brasiltre ble hugget for å skaffe fargestoff.[58] Kvegdriften var innrettet mot eksport av huder til Europa. I tillegg ble det holdt sau, geit og hester. Øya ble en kilde til forsyninger av kjøtt som ble etterspurt i regionen. I 1620 ble det rapportert at det fantes 10 000 dyr storfe, 14 000 sauer, 2 000 geiter og 6 000 hester og muldyr.[59] Forsyningene av kjøtt gjorde øya attraktiv for andre makter og for sjørøvere. Øya og den sørkaribiske kysten kom utover 1500-tallet i skyggen av spaniernes virksomhet i Mexico og Peru.[60]
Åttiårskrigen: Nederlandsk erobring
Nederlendernes interesse for Karibia økte som følge av åttiårskrigen med Spania. Spansk handelsblokade tvang nederlenderne til å søke etter andre kilder til salt som ble brukt for å konservere fisk. Særlig etter gjeninnføring av handelsblokade i 1598 økte antallet skip som besøkte Karibia på jakt etter salt. Handelen over Atlanterhavet økte i årene med våpenstillstand fra 1609 til 1621, og i 1621 vedtok Generalstatene å opprette Vestindisk kompani.[61]
Utover i 1620-årene etablerte kompaniet seg ulike steder i Sør-Amerika og Vest-India. I 1633 gikk Saint Martin, der nederlenderne hadde utvunnet salt, midlertidig tapt. Kompaniet søkte derfor andre saltkilder og Curaçao pekte seg ut som et alternativ der det også fantes en god havn.[62] Den strategiske beliggenheten nær den spanske provinsen Tierra Firme gjorde også øya attraktiv for nederlenderne, som kunne bruke den som orlogsbase. I april 1634 godkjente kompaniet en plan om å erobre Curaçao. Seks skip ble sendt ut og disse erobret øya på Sankta Annas dag, 28. juli 1634.[63] Sundet inn til den beskyttede, naturlige havnen i Schottegat ble oppkalt etter helgenen. Spania forsøkte å gjenerobre øya tre ganger mellom 1636 og 1642, men lykkes ikke.[64]
Nederlenderne erobret et stort antall hester, kveg, sau og geit. Øya hadde en befolkning på færre enn tre dusin spaniere og 500 indianere. De fleste indianerne ble deportert til Coro på fastlandet, mens fjorten familier ble værende.[63] Forbindelsene indianerne hadde til naboøyene og fastlandet ble imidlertid ikke brutt, men vedvarte utover 1600-tallet og trolig også inn på 1700-tallet.[64]
Kompanitiden 1634–1791
Nederland var fortsatt i krig med Spania og Curaçao ble den første tiden benyttet som base for nederlandske angrep mot spanske skip og kolonier i regionen.[65] Den naturlige og beskyttede havnen og plasseringen utenfor orkanbeltet gjorde stedet attraktivt.[66] Kompaniet gikk straks i gang med å bygge et fort for å beskytte innseglingen til havnen.[67] Etter at det enkle Waterfort var klart i 1634, tok byggingen av det større Fort Amsterdam til. Videre fortifikasjoner ble anlagt andre steder på øya. En bymur ble bygget for å beskytte bosettingen fra landsiden.[68]
Øya var lite fruktbar og matvarer måtte først importeres fra Nederland. Etter hvert ble Nord-Amerika en viktig kilde til forsyninger, både på grunn av lavere priser og på grunn av at det gikk raskere å seile dit. Seilasen til Ny-Amsterdam tok tre uker, mens turen over Atlanterhavet kunne ta flere måneder.[69] Forsyninger av fødevarer kom også fra det søramerikanske fastlandet.[70]
Ett år etter erobringen besto kolonien av 462 innbyggere, hvorav 50 caquetioer. Av de 412 europeerne var 350 soldater, 32 sjømenn, 10 militære eller sivile tjenestemenn og 22 andre sivile. Alle, unntatt seks caquetioer, var menn. Europeerne kom fra flere forskjellige land.[71]
Fort Amsterdam ble kompaniets hovedkvarter og sete for forvaltningen av de karibiske koloniene fram til 1791. Til 1645 var Curaçao underlagt Pernambuco, deretter Ny-Amsterdam til 1664, inntil guvernøren for de nederlandske koloniene flytt til Fort Amsterdam i 1674. Han ble assistert av et råd på ni menn, der kompaniet også var representert. I siste instans var Curaçao, Aruba og Bonaire styrt av kompaniets kammer i Amsterdam.[65]
På grunn av fiendtlighetene med Spania kunne ikke nederlenderne skaffe salt derfra. Saltutvinning med tanke på preservering av fisk i hjemlandet var derfor en viktig virksomhet for kompaniet på Curaçao.[58]
Freden i Westfalen i 1648 anerkjente Nederlands uavhengighet og ble inngangen til en ny periode for kolonien. Kolonien var avhengig av forsyninger utenfra og snart utviklet det seg handel. 1675 ble et avgjørende år: Vestindisk kompani reorganisert og Curaçao ble gjort til frihavn.[72] Handelen var ikke begrenset til nederlendere, den var åpen også for handelsmenn fra andre land. På bakgrunn av dette ble øya et sentrum for handelen over Atlanterhavet, inkludert slavehandel.
På 1600-tallet ble det handlet med kakao, tobakk og huder fra Venezuela. Tobakk kom også fra Cuba, Puerto Rico og Santo Domingo. Fra de franske øyene i Karibia ble det handlet med sukker og kaffe. Indigo og blåtre var andre viktige handelsvarer for det europeiske markedet. Edelmetall og pengestykker utgjorde en firedel av verdien som ble skipet fra øya til Nederland.[73]
På 1600-tallet dannet de hvite protestantene en milits. Fra 1730-årene ble det i tillegg satt opp militærenheter med frie fargede.[74]
Inntil det ble oppløst i 1791 benyttet Vestindisk kompani Willemstad som havn for transitthandel.[75] Som frihavn var byen åpen for handelsfolk fra alle land. Willemstad ble stapelplass. Europeiske varer var etterspurt i spansk Amerika, men merkantilistisk handelspolitikk gjorde at import var forbudt. Fra Curaçao ble dette forbudet omgått og det ble drevet handel med kontrabande.[68] Varer importert fra Europa ble lastet om i Willemstad. Mindre skip fraktet varene videre i regionen og brakte produkter som sukker, kakao og kaffe tilbake.[75] Handelen gikk ikke bare med Karibia og Sør-Amerika, det ble også handlet med koloniene i Nord-Amerika.[75]
.jpg)
Willemstad, som først ble kalt Punda, ble bygget som en befestet by beskyttet av Fort Amsterdam ved innløpet til havnen og med en bymur som omga byen på landsiden. På 1700-tallet spredte bebyggelsen seg til Pietermaai og Scharloo og til Otrabanda på den andre siden av sundet.[68]
Curaçao ble en utypisk karibisk koloni: Den hadde ingen eksportrettet plantasjeøkonomi, men var en frihavn med en stor gruppe frie fargede.[76]
Utover 1700-tallet styrket kontakten med fastlandet seg og det ble etablert tette sosiale og økonomiske forbindelser.[70] Hendelser i det som i dag er Venezuela fikk konsekvenser også på Curaçao. Omfanget av handelen var avhengig av om andre land maktet å håndtere handelsregler eller om handelsmenn fra Curaçao klarte å omgå handelsforbud. I periodene i 1730-årene og begynnelsen av 1750-årene lykkes spanske myndigheter å hindre handel med fastlandet og det ble krisetider på Curaçao. På 1700-tallet tok handelen tok seg ellers opp i krigstider, som krigen om ørene til Robert Jenkins, sjuårskrigen og den amerikanske uavhengighetskrigen, mens den gikk ned i fredstider.[73]
Sammen med Sint Eustatius var Curaçao et knutepunkt for handelen med de britiske koloniene i Vestindia.[77] Britene kunne her få tilgang på franske varer gjennom de nøytrale nederlandske besittelsene. Øya var også et viktig ledd i handelen mellom de franske koloniene i Karibia, deriblant Guadeloupe og Martinique, og Sør-Amerika.[78] Det dreide seg om silke, sirup, rom og brandy ment for søramerikanske markeder. Først på 1700-tallet utviklet det seg omfattende handel med muldyr fra Sør-Amerika til de franske øyene.[79]
Folketellingen i 1789 viste at Willemstad hadde 11 543 innbyggere, omtrent like mange som i Paramaribo, Charleston eller Cartagena de Indias.[80] Willemstad var den sjuende største byen på øyene i Karibia, etter Havanna, Kingston, Saint-Pierre, Cap-Français, Santiago de Cuba og Bridgetown, og større enn Santo Domingo, Port-au-Prince og San Juan.[80]
Velstanden handelen på Curaçao og Sint Eustatius brakte, ble benyttet av Adam Smith som eksempel på fordelene med frihandel.[75][81]
Det eldste jødiske samfunn på den vestlige halvkule
Synagogen i Curaçao er den den eldste kontinuerlige jødiske forsamling på den vestlige halvkule.[82] Jøder var med i koloniseringen helt fra 1634, noen som oversettere.
Samfunnet Mikvé Israel stammer fra 1650-åra, og oppsto da spanske og portugisiske (sefardiske) jøder fra Nederland og Brasil kom til øya. På 1800-tallet brøt det reformjødiske samfunnet Emanu-El ut; de to ble slått sammen til det nåværende samfunnet i 1964. Samfunnet er nå tilknyttet reformert jødedom. Fra 1920-årene kom det også askenasiske jøder.[49]
Slavehandel
Fra midten av 1600-tallet utviklet Curaçao seg til sentrum for slavehandelen i regionen.[83] Den nederlandske slavehandelen var først konsentrert til Nederlandsk Brasil, men fra 1641 begynte kompaniet å bruke Curaçao som transitthavn for slaver fra Afrika.[84] Guvernør Matthias Beck rapporterte til kompanidirektørene om at det var stor etterspørsel etter slaver i Venezuela og fra 1658 begynte slavehandelen via øya å ta seg opp.[85] Nederlandsk Brasil var gått tapt i 1654.
På grunn av Tordesillastraktaten med Portugal hadde ikke Spania områder i Afrika og var avhengig av at andre land forsynte de amerikanske koloniene med slaver.[86] Det utviklet seg derfor et system der det ble utstedt kontrakter om forsyning av afrikanske slaver, kjent som asiento de negros. Da Casa de contratación i Sevilla, organet som kontrollerte asiento-systemet, i 1662 igjen begynte å inngå kontrakter om forsyning av slaver, sikret slavehandlere på Curaçao seg retten til å selge slaver til Spansk Amerika.[85] Vestindisk Kompani inngikk i 1667 kontrakt direkte med Spania som sikret monopol på slaveleveranser.[87]
Spanierne betalte kontant og handelen var attraktiv. Etter ankomsten ble slavene samlet i en leir på Negropont før de etter noen uker ble solgt videre.[88] Handelen måtte gå raskt på grunn av den vanskelige tilgangen på mat.
Vestindisk Kompani sto for omkring halvparten av importen på mellom 3 000 og 4 000 slaver årlig til Spansk Amerika, mens det engelske Royal African Company leverte den andre halvparten.[89] Fram til 1730 ble rundt 100 000 slaver solgt til de spanske koloniene i Amerika via Curaçao.[85] I tillegg forsynte Curaçao også andre nederlandske, franske og britiske kolonier med slaver.[90] De fleste slavene i den nederlandske slavehandelen ble tatt fra områder ved Beninbukta og det vestlige Sentral-Afrika fra dagens Kongo til Angola, en del også fra Biafrabukta og Gullkysten.[91]
Fra slutten av 1680-årene gikk det nedover med kompaniets slavehandel. I 1688 hadde det hopet seg opp nesten 5 000 slaver på øya og året etter ble slavemarkedet åpnet for salg til alle kolonier, spanske eller ikke.[92] I 1690-årene gikk kontraktene over på portugisiske hender, før de i 1701 gikk til franske. Den lukrative kontrakten kompaniet hadde med Spania opphørte endelig etter den spanske arvefølgekrig, da England i 1713 overtok forsyningen av slaver. Slavehandelen via Curaçao gikk nedover. Det siste slaveskipet ankom Willemstad i 1775.[89]
Slavesamfunn
Det ble også holdt slaver på Curaçao. Kompaniet etablerte plantasjer rundt om på øya. I 1702 hadde kompaniet åtte plantasjer med til sammen 493 slaver.[93] Det ble likevel ikke utviklet storskala plantasjeøkonomi av typen man fikk på andre karibiske øyer.[94] Forsøk med produksjon av bomull og indigo var mislykket. Det dreide seg om større landeiendommer der det ble dyrket avlinger for lokalt konsum.[88][93]
Plantasjene forsynte også slavene som ventet på å bli solgt med mat. Arbeidet på disse landeiendommene ble utført av slaver.[93] Plantasjeslavene utgjorde 59 % av kompaniets slaver. De andre slavene arbeidet som tjenestefolk eller hadde arbeid i byen.[95]
Da slavehandelen gikk nedover solgte kompaniet sine plantasjer. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble de solgt til private, som holdt i hevd hovedhusene i nederlandsk byggestil som tegn på velstand og prestisje.[96] Landeiendommene ble fortsatt benyttet til matproduksjon for det lokale markedet og med slaver som arbeidskraft. I 1764 fantes det 5 534 slaver og 551 slaveeiere. Slaveholdet var i liten skala, i motsetning til på andre karibiske øyer der plantasjeøkonomien dominerte.[97] 81 % av slaveeierne eide 10 eller færre slaver. Samtidig fantes det noen store slaveeiere. Ni av disse hadde i 1764 mellom 100 og 200 slaver, mens 19 eide mellom 50 og 99 slaver.[98]
I 1789 bodde det 11 543 personer i Willemstad. 47 % var slaver. 22,7 % var frie svarte eller fargede, 17,3 % var hvite protestanter, 8,9 % var sefardiske jøder og 4,2 % var frie, hvite tjenestefolk.[98] 80 % av befolkningen i Otrabanda var afrikanskættede, enten slaver eller frie.[97]
Byslavene kunne bo andre steder enn eierne og kunne også leies ut til andre. Mange bodde i Otrobanda og Pietermaai. Slaver kunne bli frigitt av ulike grunner. Noen hadde spart opp tilstrekkelig til å kjøpe seg selv fri. Andre ble frigitt av slaveeiere som i trange tider ikke lenger ville sørge for kost og losji for dem.[99] Det forekom også at slaver rømte. Mange av disse slo seg ned på fastlandet, særlig ved Coro.[70]
De frigitte slavene bidro til at Willemstad fikk en gruppe frie fargede, som stort sett var katolikker. Den voksende gruppen av frie fargede var en kilde til bekymring for den hvite eliten. De fleste var fattige, men enkelte eide selv slaver. Mange av de fargede arbeidet som sjøfolk og i 1740-årene utgjorde de to tredeler av sjøfolkene.[100] Andre var sysselsatt i virksomheter knyttet til handel og havnen. I andre halvdel av 1700-tallet ble 2224 slaver frie.[101]
Havnen, handel og skipsfart var avhengig av slavearbeidskraft. Slaver arbeidet som havnearbeidere, håndverkere og sjøfolk. De kunne også drive småhandel. Sjøfolk som var slaver ble betalt på samme vilkår som frie.[102]
Slaver arbeidet også på vannplantasjene.[88] Dette var eiendommer der det fantes brønner der det kunne hentes ut drikkevann for salg i byen. Det ble bruk slaver til å arbeide på saltpannene. Dette var hardt arbeid som også ble benyttet som straff.[101]
Slaveopprøret i 1795
En stor del av bybefolkningen var sjøfolk som sto i direkte forbindelse med så vel frie som slaver i andre kolonier. Utviklingen i regionen og verden for øvrig ble derfor kjent på øya.[103] Det gjaldt også nyhetene om slaveopprøret i Haiti, som startet i 1791.[104]
Den 17. august 1795 startet et slaveopprør. Det hadde også vært mindre slaveopprør tidligere. Opprørene i 1716 og 1750 fant sted blant førstegenerasjonsslaver. Det i 1774 var et større forsøk på å rømme.[105] I 1795 var det omkring 50 slaver på plantasjen De Knip som la ned arbeidet og marsjerte mot naboplantasjene. Det utviklet seg til et opprør som i løpet av et par dager samlet 2 000 av øyas 12 000 slaver.[106] Opprøret var inspirert av tidens revolusjonære tanker og hadde opprøret på Haiti som forbilde.
Den politiske utviklingen i Europa og i regionen var kjent blant opprørerne.[107][103] I det revolusjonære Frankrike var slaveriet opphevet i 1794. Året etter gjorde revolusjonære tropper Nederland om til Den bataviske republikk. Nyheten om dette nådde Curaçao i mai 1795.[107] Opprørslederen Tula var kjent med ideene bak den franske revolusjon og revolusjonen på Haiti. I tillegg appellerte han til kristne verdier i sitt krav om at slavene måtte få sin frihet.[107]
Militsen bestående av hvite, fargede og svarte soldater ble satt inn mot opprørerne.[106] Innen utgangen av september var opprøret brutalt slått ned.[108] To hvite og 100 slaver mistet livet. Opprørslederen Tula ble fanget den 19. september.[109] 30 opprørere ble henrettet.[107] Til skrekk og advarsel ble opprørslederne torturert og lemlestet før de ble henrettet.[108] Opprørslederen Tula ble erklært som nasjonalhelt i 2009.[110]
Kort tid etter opprøret var slått ned, ble de første reglene om behandling av slaver vedtatt.[111] Levekårene for slavene ble bedret.[109]
Revolusjonstiden
Under den amerikanske revolusjonskrigen ble våpen fra Curaçao sendt til Sint Eustatius og derfra solgt til amerikanske opprørere.[112]
Etter det store slaveopprøret i 1795 fant det ikke sted flere opprør. Misnøyen og uroen i den svarte befolkningen fortsatte likevel. Frie fargede deltok i et kupp i desember 1796, der Curaçao-patrioter avsatte republikkens tjenestemenn og forlangte et lokalt forankret styre.[113] Revolusjonen på Haiti og tankene om rasemessig likeverd kom igjen opp i 1799 til 1800. Nederlandske patrioter bestående av svarte tropper fra Guadeloupe samt frie fargede og slaver deltok da i urolighetene.[114] Storbritannia og USA grep inn.
Mellom 1795 og 1800 ble øya styrt av en nederlandsk guvernør underlagt Den bataviske republikk. Selv om dette var en fransk vasallstat, hadde den ikke planer om å iverksette de revolusjonære idealene i Karibia. Den hvite eliten på øya var splittet mellom orangister, som støttet Huset Oranien, og pro-franske patrioter.[115]
I juli 1800 ble øya invadert av Frankrike, nærmere bestemt av svarte franske tropper Guadeloupe.[116] Dette ble gjort for å komme Storbritannia eller USA i forkjøpet.[117] Guvernøren ba om britisk hjelp og i møte med britiske og amerikanske skip trakk franskmennene seg tilbake i slutten av september. Storbritannia okkuperte deretter Curaçao i to perioder: 1800 til 1803 og 1807 til 1816.[118] Den britiske okkupasjonen førte til at handelen stagnerte.[118]
1800-tallet: Nedgang
Ved inngangen til 1800-tallet hadde situasjonen endret seg for Curaçao. De spanske koloniene i Sør-Amerika ble selvstendige. Perioden med merkantilisme var over og frihavner var ikke så viktig som tidligere.[119] På Curaçao ble 1800-tallet preget av økonomiske nedgangstider og fattigdom.[120]
Folketallet gikk ned som følge av utvandring, både av frie menn og slaver. Fra 21 000 innbyggere i 1791, gikk folketallet ned til 14 000 i 1816.[121] Antallet slaver sank fra nesten 13 000 til litt over 6 700. Utvandringen gikk til ikke-nederlandske områder, blant dem Sankt Thomas i Dansk Vestindia.[121] Mellom 1789 og 1816 doblet andelen frie fargede seg.[122]
I 1826 ble alle tollavgifter avskaffet i håp om at handelen med Sør-Amerika skulle ta seg opp igjen. Handelen nådde imidlertid ikke samme omfang som før revolusjonskrigene. Det ble fortsatt eksportert salt. Sukker og bomull var også blant varene det fortsatt ble handlet med. Senere på 1800-tallet ble utførsel av fosfat, gull, panamahatter og dividivibelg til bruk i garving økonomisk viktig. Eksport av pomeransskall til bruk i framstilling av curaçaolikør kom imidlertid aldri til å få større økonomisk betydning.[123]
I kong Vilhelm Is tid ble det også gjort forsøk på å få i gang eksportrettet jordbruk, men det var ikke vellykket.[124] Det ble også satset på andre områder. Skipsbygging var en vellykket virksomhet, med bygging av skonnerter for lokal bruk så vel som eksport.[125]
I 1828 ble det gjennomført en myntreform for å få pengevesenet i orden og Karibias første bank ble grunnlagt.[126] Denne banken ble sentralbank for De nederlandske Antiller og eksisterer fortsatt som Curaçao og Sint Maartens sentralbank.
I perioder med krig, tok handel med våpen og ammunisjon seg opp. Som nøytrale i flere kriger handlet nederlenderne med alle parter. Under de spansk-amerikanske uavhengighetskrigene tidlig på 1800-tallet var Curaçao et fristed for opprørere som Simón Bolívar. Curaçaoerne Luis Brión og Manuel Carlos Piar deltok i kampen på Bolívars side og ble generaler.[112] Fra Curaçao ble de stridende partene i latinamerikanske konflikter forsynt med våpen, ammunisjon og andre varer. Våpenhandelen tok seg opp igjen under borgerkrigen i USA (1861–65).[112]
I 1845 ble de seks nederlandske øyene i Karibia gjort til én felles koloni, styrt fra Curaçao. Guvernøren ble assistert av viseguvernører på hver av de andre øyene og av rådgivende organer bestående av nederlandske tjenestemenn og representanter for den lokale eliten.[127]
Bymuren i Willemstad ble revet 1861–1866.[128] Etter dette ekspanderte den bymessige bebyggelsen.
Slaveriet ble avskaffet 1. juli 1863.[125] Mange tidligere slaver gikk over i en ordning kalt paga tera, der de kunne drive selvbergingsjordbruk på et lite stykke jord mot at de arbeidet gratis en fastsatt periode for de tidligere slaveeierne.[125]
Den liberale venezuelaneren Antonio Leocadio Guzmán og sønnen Antonio Guzmán Blanco ble i 1870 utvist fra øya av nederlandske myndigheter. De var anklaget for å konspirere mot venezuelanske myndigheter og Nederland ville holde seg nøytral.[129] Dette førte til handelsrestriksjoner mot Curaçao. Da Venezuela i 1882 innførte importavgift på varer fra de nederlandske koloniene, fikk det store konsekvenser for handelen.[130]
Briten John Godding fikk i gang fosfatutvinning fra Tafelberg på sørenden av øya i 1874. Driften stanset i 1891 og i 1895 var det slutt på eksporten av fosfat. Utførselen kom opp i 175 000 tonn. Stansen i fosfatdriften medførte tap av 5–600 arbeidsplasser.[131]
Til tross for nedgangstidene kom det moderne nyvinninger til øya. I 1880 kom en svingbar pongtongbro over sundet i Willemstad.[132] Et elektrisitetsselskap ble grunnlagt i 1889 og i 1891 et anlegg for produksjon av drikkevann.[133] I 1888 fikk Société française des télégraphes sous-marins lagt telegrafkabel som knyttet Den dominikanske republikk til Venezuela via Curaçao.[134] Kabelen ga videre samband til USA og Europa. Det franske selskapet fikk særdeles gode betingelser, med garanti for overskudd i 25 år. Det medførte at telegrafforbindelsen ble en stor utgiftspost for kolonibudsjettet.[132] Compagnie française des câbles télégraphiques sørget i 1896 for telefonkabel til Coro og Maracaibo og året etter til La Guaira i Venezuela.[134]
Mot slutten av 1800-tallet ble det produsert curaçaolikør i små kvanta, for lite til å dekke den lokale etterspørselen.[132]
Ved utgangen av 1800-tallet var øya preget av fattigdom, feilernæring og alkoholisme. Helse- og skolevesenet var mangelfullt. Bare halvparten av barna gikk på skole.[135] Befolkningen besto rundt 1895 av 2 500 protestanter, 1 500 jøder samt 23 500 svarte og fargede som var katolikker.[127]
Kolonien ble en utgiftspost for Nederland. Med unntak av 1873 gikk kolonibudsjettet med underskudd hvert år mellom 1848 og 1881. Inntekter fra fosfatdriften brakte så overskudd fram til 1895, men så ble kolonien igjen avhengig av at Nederland dekte underskuddet. I 1899 bidro Nederland med 28 % av kolonibudsjettet.[136] Mellom 1867 og 1881 summerte utgiftene til forvaltning av seg til 2,2 millioner gylden. I 1868 ble det framsatt forslag i det nederlandske underhuset om å selge Curaçao og tilhørende øyer for 200 000 gylden, men forslaget ble avvist av koloniministeren. I 1876 foreslo et parlamentsmedlem å avstå kolonien til Venezuela. Venezuelas president Antonio Guzmán Blanco var villig til å kjøpe.[137]
Oljeraffineri
.jpg)
I 1915 bestemte Royal Dutch Shell seg for å bygge et oljeraffineri på Curaçao. Det åpnet i 1920.[138] Oljen ble hentet fra Maracaibosjøen i Venezuela. Den er grunn og uegnet for store oljetankere, noe som gjorde Curaçao til et alternativ for et raffineri. Plasseringen av raffineriet på Curaçao har vanligvis også vært forklart med ustabile politiske forhold i Venezuela, selv om Juan Vicente Gómez lenge hadde vært landets sterke mann da raffineriet ble bygget og plassering på et sted på fastlandet også var et reelt alternativ.[139] Shell kan også ha ønsket å hente råolje fra andre kilder enn de venezuelanske.
Raffineriet ble bygget inne i Schottegat. I tillegg ble det anlagt oljehavn ved Caracasbaai forbundet med raffineriet gjennom rørledning. Oljevirksomheten fikk store økonomiske ringvirkninger. Det skaffet arbeid til mange og det kom mange innvandrere for å arbeide der. I 1929 arbeidet 10 924 personer ved raffineriet, nesten en firedel av øyas befolkning.[140] Arbeiderne ved oljeraffineriet ble inndelt etter opphavsland.[40] I tillegg til selve raffineriet, vokste det fram annen virksomhet knyttet til havnen, med skipsverft og tørrdokk, og infrastrukturen på øya ble forbedret.[141]
Oljevirksomheten spredte seg senere fra havnen i Schottegat. Det ble bygget oljeterminal i Bullenbaai nordvest for Willemstad. Den åpnet i 1974. Bullenbaai-terminalen ble anlagt for å legge til rette for oljetransport med store tankskip fra Midtøsten og Afrika, med Curaçao som omlastingssted for videre transport til havner i Mexicogolfen og på østkysten av USA, samt Mellom- og Sør-Amerika.[142]
På 1920-tallet snudde oljevirksomheten om på koloniens økonomi, og underskudd ble snudd til overskudd. Oljeboomen ble fulgt av økt interesse for kolonien og et sterkere nederlandsk preg på kolonien. Nederlandske tjenestemenn flyttet til øya for å arbeide for oljeselskapet og i offentlig tjeneste. Nederlendere fikk stillinger i politiet og i forsvaret.[143]
Det ble også forsøkt å fornye økonomien på andre områder. Det ble derfor startet en forening for fremme av turisme i 1915.[138] Først på 1900-tallet ble Rifwater på sørsiden av Otrobanda fylt igjen og bebygd.[128]
Skolevesenet var lenge overlatt til den katolske kirke, med munker og nonner som lærere.[143] I første halvdel av 1900-tallet ble det innført krav om at barn måtte gå på skole.[144] I 1936 ble nederlandsk innført som skolespråk og bruk av papiamento ble frarådet.[44] Skolevesenet kopierte den nederlandske modellen.[144]
I 1936 ble kolonien omdøpt til territorium, Gebiedsdeel Curaçao.[145] Samtidig ble det innført begrenset stemmerett til et parlament og det første partiet ble grunnlagt.[145] Den folkevalgte forsamling (Staten) fikk 15 medlemmer, hvorav 10 var direkte valgt. De øvrige 5 var oppnevnt av guvernøren, med én av disse som representant for raffineriet. 3,5 % hadde stemmerett.[146]
Andre verdenskrig
![Thumb](#/media/Fil:United_Nations_"Fight_For_Freedom"_poster.jpg)
I mai 1940 ble Curaçao og Aruba okkupert av britiske og franske styrker.[147] Mens franske styrker tok Aruba, sikret britene seg Curaçao. Formålet var å sikre kontroll over oljeraffineriene, som britene anså som avgjørende for krigsinnsatsen. Aksjonen skjedde etter samråd mellom britiske, franske og nederlandske myndigheter. På Curaçao overtok USA etter britene tidlig i 1942.[147] USA etablerte en base som skulle beskytte trafikken med olje mot angrep fra tyske ubåter.[141]
Curaçao og Aruba var det største senteret for oljeraffinering ved utbruddet av andre verdenskrig.[148] I siste del av 1941 var raffinerikapasiteten i Karibia og Latin-Amerika på 940 000 fat råolje per dag, hvorav Curaçao og Aruba sto for 480 000 fat.[149] I krigsårene ble produksjonen på raffineriet innrettet mot flybensin.[150] Øya ble en viktig leverandør av drivstoff til den allierte krigsinnsatsen.[138]
I løpet av krigsårene ble infrastrukturen forbedret som følge av utbygging av vegnettet, havnen og flyplassen.[141]
Curaçao i De nederlandske Antiller
Universell stemmerett ble innført i 1948 og det første frie valget ble avholdt i 1949.[145]
I 1954 ble kolonien omorganisert til De nederlandske Antiller, et land innenfor som sammen med moderlandet Nederland og Surinam utgjorde Kongeriket Nederlandene. Curaçaoeren Moises da Costa Gomez ble det nye landets første statsminister. De nederlandske Antiller hadde to lag av organer, ett for landet som helhet og ett for hvert av øyområdene. Hovedstaden var Willemstad og Curaçao forble dominerende.[151]
De forente nasjoner anså opprettelsen av De nederlandske Antiller som fullføring av avkoloniseringsprosessen og fjernet de nederlandske øyene i Karibia fra listen over ikke-selvstyrte områder.[151]
Etter krigen var raffineriet fortsatt viktig for økonomien. Antallet raffineriansatte nådde en topp i 1952, da det hadde 12 631 ansatte.[140] Etter dette fant det sted en prosess med rasjonalisering og nedbemanning.[151]
Andre næringer, som finans, skipsreparasjon og turisme fikk økt betydning.[151] I 1950- og 1960-årene utviklet det seg handel med forbruks- og luksusvarer rettet mot utenlandske besøkende.[138]
De nederlandske Antiller var likevel avhengig av overføringer fra moderlandet, delvis som hjelp og delvis som lån. Mot slutten av 1960-årene ble en del offentlig virksomhet omgjort til selskaper. Dette ble en kilde til patronat for politikere som benyttet dem til egne formål.[151]
På 1950-tallet kom de første forsøkene på å tilpasse undervisningen i skolen til lokale forhold. Tilburg-brødrene spile en viktig rolle i dette arbeidet, blant annet ved å utarbeide de første lærebøkene på papiamento på 1960-tallet.[144]
Skatteparadis
Under andre verdenskrig, da Nederland var okkupert av Tyskland, flyttet flere nederlandske selskaper sine hovedkontorer til Curaçao. Curaçao International Trust Company (CITCO) ble etablert for å representere utenlandske selskaper.[138]
Etablering på Curaçao hadde også skattefordeler.[138] Etter andre verdenskrig økte etterspørselen etter bank-, finans- og konsulenttjenester. Det indre selvstyret De nederlandske Antiller fikk i 1954 innebar også frihet til å selv bestemme skatte- og finanssaker. Utenlandsselskaper fikk gunstige skattevilkår, der skatten på overskudd lå på 2,4–3 %. I 1955 ble Nederlands avtale med USA om unngåelse av dobbeltbeskatning utvidet til også å gjelde De nederlandske Antiller.[152] Dette førte til et oppsving i finanssektoren som varte til midten av 1980-årene, da USA endret sin skattelovgivning.[138]
Da Aruba skilte lag med De nederlandske Antiller i 1986 stammet 40 % av statsinntektene fra skatt på utenlandsselskaper.[153] På Curaçao utgjorde denne kilden over halvparten av statsinntektene. I 1987 kunngjorde USA at skatteavtalen opphørte ved utgangen av året. Dermed var ikke De nederlandske Antiller lenger et attraktivt sted for internasjonale selskaper. Inntektene fra skatt på slike selskaper gikk ned fra 400 millioner antillanske gylden i 1985 til 110 millioner antillanske gylden i 1988.[152] Finanssektoren ble gradvis svekket og dreide aktiviteten over til fondsvirksomhet.[152]
Opptøyene i 1969: Et vendepunkt
Den 30. mai 1969 ble Curaçao rystet av voldelige opptøyer. Hendelsene hadde utspring i utviklingen ved oljeraffineriet.[154] I 1960-årene hadde Shell satt ut arbeid til lokale kontraktører. Fagforeningene var imot dette fordi de fryktet dårligere lønns- og arbeidsvilkår for arbeiderne i selskapene som fikk kontraktene. I mai 1969 gikk forhandlingene mellom et av selskapene som hadde fått kontrakt og fagforeningen i stå. Den felles tariffavtalen utløp og selskapet begynte isteden å ansette arbeidere på individuelle avtaler. Fagforeningen erklærte streik med krav om samme lønn som det Shell hadde gitt. 400 arbeidere deltok i streiken 6. mai.[155] Streiken fikk ikke noe resultat. Fagforeningen gikk da til generalstreik som fikk stor oppslutning.[154]
Den 30. mai samlet 5 000 mennesker seg for å marsjere til Willemstad.[154] De streikende fikk følge av arbeidsløse og misfornøyde ungdommer. Demonstrasjonen utviklet seg til opptøyer, med brenning av biler, vandalisering og plyndring av butikker.[154][156] Politiet forsøkte å hindre demonstrantene i å ta seg inn i Willemstad. Det ble skutt mot de marsjerende og to personer ble drept av politiet.[154] En av lederne for protesten, Wilson Godett, ble rammet av et skudd i ryggen.[154] Etter dette brøt demonstrantene politiets linje og inntok Willemstad der flere bygninger ble stukket i brann. Regjeringen erklærte unntakstilstand og be om støtte fra Nederland, som satte inn soldater fra Nederlandse Korps Mariniers. Det ble også flydd inn forsterkninger på 300 marinesoldater fra Nederland.[157]
Shell ga etter for fagforeningens krav og etter at dette ble kunngjort roet situasjonen seg.[154] Regjeringen ble tvunget til å ga av og skrive ut nyvalg.[156] Det førte til at Det demokratiske partis dominans ble brutt.[158] Partido Frente Obrero Liberashon 30 Di Mei ble dannet og fikk valgt inn representanter ved valget i september 1969.[159]
I et bredere perspektiv ses hendelsene som et vendepunkt. Opptøyene varte bare én dag, men fikk viktige konsekvenser for landets afrikanskættede befolkning. Opptøyene utløste det som omtales som sosial og politisk emansipasjon, frigjøring, for dette flertallet i befolkningen.[8] Forholdet mellom gruppene på øya ble endret: Den hvite eliten tapte makt til det store flertallet av afrikanskættede.[151] Hendelsene i 1969 ble også et vendepunkt for moderlandets politikk. Inntil da hadde det vært liten interesse for koloniene. Nederlands regjering begynte nå aktivt å fremme uavhengighet for De nederlandske Antiller.[160]
Nye problemer
Etter 1969 ekspanderte offentlig sektor. Den ble brukt som et middel for politikere til å belønne egne velgere.[161] En antilliseringspolitikk som skulle få lokale folk til jobbene ble gjort gjeldende. Samtidig økte konflikten mellom øyene. Særlig på Aruba følte folk at Curaçaos dominans var for stor.[161] I 1980-årene fikk De nederlandske Antiller en stor offentlig sektor med 8000 offentlig ansatte: I tillegg hadde Curaçao ytterligere 5000.[162]
I 1980-årene opplevde øya flere økonomiske sjokk. Shell la ned oljeraffineriet, tørrdokken stengte, flyselskapet Antilliaanse Luchtvaart Maatschappij (ALM) og den internasjonalt rettede finanssektoren fikk problemer.[162] I 1987 ble et strukturtilpasningsprogram vedtatt. Skattene ble økt og antallet offentlig ansatte redusert.[163] Offentlig sektor ble omorganisert, men problemene med politisk innblanding i forvaltningen fortsatte. Mellom 1984 og 1991 ble lønningene frosset i både offentlig og privat sektor. Arbeidsledigheten gikk ned, mest som følge av utvandring til Nederland, men holdt seg fortsatt høy.[163]
De økonomiske problemene fortsatte og den offentlige gjelden økte. Curaçaos statsgjeld økte til 59 % av BNP i 2005. De nederlandske Antillers gjeld var på 83 % av BNP. Antallet offentlig ansatte på øya økte igjen fra 1336 i 2003 til 1689 i 2006.[164] Fra 1996 til 2000 reduserte Curaçao antallet offentlig ansatte fra 2700 til 1600.[165] Curaçao skaffet seg i 1991 et eget økonomidepartement for å stimulere til økt vekst gjennom offentlig-privat samarbeid og andre tiltak. Fattigdom, kriminalitet og narkotikatrafikk ble viktige saker.[165] Narkotikasmugling fra Sør-Amerika førte til at USA stasjonerte AWACS-fly på øya for å overvåke smugling fra Colombia.[138]
Fra Shell til PDVSA til nye interessenter
Shell kontrollerte hele kjeden fra oljefeltene i Venezuela, over raffineringen på Curaçao til salg i markedene. Nasjonaliseringen av oljesektoren i Venezuela i 1975 fikk store konsekvenser for raffinerivirksomheten, som nå måtte kjøpe råolje til høyere pris.[140] Virksomheten begynte å gå med tap.
I 1985 solgte Shell raffineriet med tilhørende virksomheter til Curaçao for én gylden.[138][162] Raffineriet og oljeterminalene ble overført til øyområdet Curaçao og organisert i selskapet Refineria di Korsou, mens salgsleddet ble overført til Curoil og taubåtvirksomheten til Kompania di Tou Korsou (KTK). Også asfaltsjøen fulgte med og ble overtatt av selskapet Boeskabaai.[140] Handelen medførte også at de nye eierne overtok alle forpliktelser og ansvaret for miljøet.[140]
Raffineriet ble leid ut til Petróleos de Venezuela (PDVSA) for en periode på fem år. Leieavtalen ble fornyet flere ganger. I 1994 ble avtalen gjort gjeldende for 20 år, i 2014 ble den forlenget til 2019.[166]
I 2016 inngikk regjeringen en intensjonsavtale med det statskontrollerte kinesiske selskapet Guangdong Zhenrong Energy (GZE) om å overta driften og modernisere raffineriet.[167] Det kom fram at det kinesiske selskapet manglet tekniske forutsetninger, finansiell styrke og støtte fra den kinesiske regjeringen til å engasjere seg i prosjektet og Curaçaos regjering kansellerte derfor avtalen 30. desember 2017.[168][169]
Avtalen med Venezuela utløp i 2019, og i mars 2020 gikk Curaçao til sak for å få dekket et krav på 162 millioner amerikanske dollar mot PDVSA på grunn av påstått økonomisk mislighold. Samtidig ble PDVSAs oljeterminal på naboøya Bonaire tatt i besittelse.[170][171]
Mot slutten for De nederlandske Antiller
På Aruba ble det fra 1940-årene ytret misnøye med Curaçaos dominans.[172] Fra 1954 hadde Curaçao 12 av setene i den folkevalgte forsamlingen, Aruba hadde 8, Bonaire 1, mens Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten hadde ett felles sete. Etter at Aruba gikk ut i 1986, fikk Curaçao 14 seter, Bonaire 3, mens Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten hver fikk ett sete.[173] Det utviklet seg ikke noen felles identitet. Partiene var opptatt av å forsvare interessene til øya de var basert på.
Etter at Aruba fikk særstatus i 1986, økte Curaçaos dominans og forholdene internt i De nederlandske Antiller kom i ytterligere ubalanse.[174] Politikere fra Sint Maarten presset på for å tre ut av Curaçaos skygge. Curaçao selv ønsket å slippe ansvaret for de mindre øyene, mens Bonaire, Saba og Sint Eustatius tapte tiltroen til at statsfinansene kunne bringes på fote.[175]
For Nederland var selvstyret mislykket i lys av store budsjettunderskudd, dårlig utdanningssystem, sosial elendighet og sviktende rettshåndhevelse.[176] Bekymringen økte over korrupsjon, økende kriminalitet, stor statsgjeld og økonomisk avhengighet, men også av økende innvandring av antillanere.[174] Curaçao hadde en mordrate 30 ganger høyere enn Nederland.[176] For 2004 rapporterte FN at 60 % av den beslaglagte kokainen i Karibia ble tatt i de nederlandske områdene.[176] Gjennom utvandring spredte de sosiale problemene seg til moderlandet.[176]
I 1993 endte en konferanse om kongerikets framtid med splittelse.[177] Det ble holdt folkeavstemninger om øyenes status. På Curaçao stemte 75 % av velgerne for å opprettholde De nederlandske Antiller, mens 60 % var tilhengere av dette på Sint Maarten og 90 % på Bonaire.[172] I 2000 hadde stemningen på Sint Maarten snudd og 70 % stemte for å bli et eget land.[172] Nederland gikk i 2006 med på at Curaçao og Sint Maarten kunne bli separate land, men krevde kontroll med statsfinansene som motytelse. Samtidig overtok Nederland De nederlandske Antillers statsgjeld på 1,7 milliarder euro.[178]
Løsningen var kontroversiell på Curaçao.[179] Spørsmålet ble avgjort i en folkeavstemning i mai 2009. 52 % av velgerne støttet i 2009 opprettelsen av Curaçao som eget land på disse betingelsene.[180]
Curaçao som eget land
Uavhengighetspartiet Pueblo Soberano var sterkt imot landets nye status. Også Partido MAN (Movishon Antia Nobo) stemte imot Curaçaos nye grunnlov av 2010.[181]
Etter opprettelsen som eget land i 2010 var det politiske liv ustabilt og fragmentert.[182] Regjeringene var ustabile og kortvarige. I 2013 ble Helmin Wiels, leder i partiet Pueblo Soberano og en markant motstander av korrupsjon, skutt og drept.[173]
Da Curaçao ble et eget land i 2010, inngikk det i avtalen at Nederland overtok en stor del av landets statsgjeld. Etter dette ble underskudd snudd til overskudd på statsbudsjettet.[138] Et eget organ ble opprettet for å overvåke statsfinansene. Omorganiseringen i 2010 og medførte dermed ikke bare at Curaçao ble et eget land, men også at det økonomiske handlerommet ble begrenset. På dette punktet fikk dermed Curaçao og Sint Maarten mindre selvstyre enn det De nederlandske Antiller hadde.[174][183]
Overoppsynet med statsfinansene ble en kilde til konflikt og noe Curaçaos regjering har ønsket å avslutte.[184] Oppsynsordningen medførte også splittelse mellom tilhengere av økt selvstyre, kanskje også uavhengighet, og tilhengere av nederlandsk kontroll.[185]
Situasjonen i nabolandet Venezuela fra 2010 påvirket Curaçao økonomisk og sosialt. Raffineriet stengte som følge av stans i oljeleveranser, og handel og turisme stoppet opp. Fra 2017 ble Curaçao videre i økende grad mål for flyktninger fra Venezuela. Ved utgangen av januar 2020 oppga myndighetene antallet venezuelanske flyktninger, asylsøkere og migranter til 16 500.[186] Tallet kan være høyere og i en rapport fra 2019 ble det anslått at Curaçao huset 26 000 av de omkring 4 millioner som hadde forlatt Venezuela på grunn av krisen der. Rapporten pekte videre på manglende politisk vilje og evne til å takle flyktningstrømmen.[187] Udokumenterte venezuelanske migranter er utsatt for utnyttelse, menneskehandel og prostitusjon.
Curaçao er et av fire land som utgjør Kongeriket Nederlandene, der Nederlands monark er statsoverhode.[188] Landet er et parlamentarisk demokrati som styrer sine indre anliggender selv. Curaçao har sin egen forfatning, vedtatt 4. september 2010.[189][4]
Curaçao i Kongeriket Nederlandene
Sammen med Nederland, Aruba og Sint Maarten er Curaçao en del av Kongeriket Nederlandene. Hvert av de fire landene styrer seg selv i indre anliggender, men bare Kongeriket Nederlandene har internasjonal juridisk personlighet og kan anses som en stat.[188]
Statutten for Kongeriket Nederlandene fra 1954 er forfatning for fellesskapet av de fire landene. Den fordeler ansvarsområder slik at hvert land styrer sine egne indre anliggender, men der utenrikspolitikk, forsvar og statsborgerskap er fellesanliggender.[188] Videre har fellesskapet overordnet ansvar for å sikre menneskerettigheter, rettsstat og godt styresett, og kan gripe inn overfor et land der dette er truet.[188]
Saker som gjelder kongeriket som helhet behandles i felles statsråd som består av Nederlands regjering, og en plenipotentiær minister fra hvert av de andre landene.[188] Curaçao har en slik minister i Haag, der landet har et representasjonskontor (Curaçaohuis).[190] Kongeriket er representert på Curaçao ved en guvernør.
Nederland har representasjonskontor på Curaçao. I tillegg til å representere Nederland overfor Curaçao, rådgir kontoret den nederlandske ministeren for kongedømmesaker og bistår nederlendere på øya.[191]
Oppsyn med statsfinansene og justissektoren
Fellesskapet har også overoppsyn med Curaçaos statsfinanser og justissektoren.[178] Egne organ er etablert for dette.
Organet for overoppsyn med statsfinansene skal passe på at statsbudsjettet går i balanse, at statsfinansene skjøttes på en god måte og at landet ikke pådrar seg for stor statsgjeld.[188] Dette organet, Kolegio di supervishon finansiero (papiamento), College financieel toezicht (nederlandsk), Committee for Financial Supervision (engelsk), består av fire medlemmer. I tillegg til lederen er det ett medlem nominert av regjeringene i hver av de tre landene Nederland, Curaçao og Sint Maarten.[192] Organet har kontor i både Curaçao og Sint Maarten.
Tilsvarende finnes det et organ (nederlandsk: Raad voor de rechtshandhaving, engelsk: Law Enforcement Council) for overoppsyn med justissektoren, men unntak for den felles domstolen for Curaçao, Sint Maarten, Bonaire, Sint Eustatius og Saba.[193] Raad voor de rechtshandhaving holder oppsyn med politi, påtalemyndighet og fengselsvesenet.[194]
Statsoverhode og guvernør
Monarken står formelt i spissen for den utøvende makt og er på Curaçao representert ved en guvernør.[195] Utnevnelse av guvernør skjer etter anbefaling fra landets og kongerikets regjeringer.[196] Funksjonstiden er seks år, med mulighet for fornyelse for ytterligere én seksårsperiode.
Guvernøren representerer monarken og Kongeriket Nederlandene og står ansvarlig overfor kongerikets regjering.[197] Det er guvernøren som åpner parlamentet i september hvert år. Etter at det har vært valg, leder guvernøren prosessen med regjeringsdannelse.[198] Guvernøren må godkjenne lover forskrifter.[199] Guvernøren er assistert av en viseguvernør og et sekretariat som ivaretar saker som gjelder kongerikets fellesanliggender.
Guvernøren holder til i Fort Amsterdam.[200]
Parlamentet
Landets folkevalgte forsamling kalles Parlamento di Kòrsou på papiamento og Staten van Curaçao på nederlandsk. Parlamentet har 21 medlemmer.[201] Det velges for en periode på fire år. Det er mulig med oppløsning og utskriving av nyvalg før fireårsperioden er utløpt.[201]
Valgordningen er forholdstallsvalg. Nederlandske statsborgere som bor på øya og har fylt 18 år, har stemmerett.[201]
Parlamentet møtes til ordinær sesjon med start andre tirsdag i september.[201]
Regjering
Regjeringen ledes av statsministeren og består av maksimalt ni ministre.[199]
Det praktiseres parlamentarisme. Regjeringen står ansvarlig overfor parlamentet.[199] I henhold til grunnloven skal parlamentets utnevnelse av statsminister forelegges guvernøren for signatur.[199]
Rådgivende organ
I henhold til grunnloven finnes det et rådgivende organ bestående av guvernøren og fem til ni medlemmer, inkludert en viseordfører. Medlemmene utnevnes av regjeringen. Organet gir regjeringen råd om lovgivning før lovforslag fremmes for parlamentet. Det gjelder både det politiske innholdet i forslaget og om forslaget er i overensstemmelse med grunnlovsdokumentene.[202]
Partisystem
![Thumb](#/media/Fil:"Democrat_Party_-_60_Years,"_Willemstad_(4387050652).jpg)
Politikken er personbasert, med patron-klient-forhold mellom folkevalgte og velgere.[203][204] Sammen med partier uten ideologisk samhold har dette ført til et fragmentert partisystem, parlamentsrepresentasjon for mange partier, koalisjonsregjeringer med knapt flertall og hyppige regjeringsskifter etter at Curaçao ble et eget land.
Det kristendemokratiske[205] Partido Nashonal di Pueblo (PNP) er det eldste partiet. Det ble grunnlagt i 1948 som Nationale Volks Partij. Partido Antiá Restrukturá (PAR) er et liberalt[205] parti grunnlagt i 1993.[206] Partido pa Adelanto I Inovashon Soshal (PAIS), etablert i 2010,[206] er beskrevet som sosialliberalt.[205] Det populistiske sentrumspartiet Movementu Futuro Kòrsou (MFK) ble grunnlagt i juli 2010 av Gerrit Schotte, som tidligere tilhørte Partido Frente Obrero Liberashon 30 Di Mei (FOL).[206] Sentrum-venstre-partiet[206] Pueblo Soberano (PS) ble etablert i 2005 av Helmin Wiels.[207] Partido MAN (Movishon Antia Nobo) er sosialdemokratisk,[205] med en historie som går tilbake til De nederlandske Antillers tid.[206]
Tre nye partier fikk innvalgt representanter ved valget i 2016:[208] Korsou di Nos Tur (KdNT),[209] Un Kòrsou Hustu (UKH)[210] og Movementu Progresivo (MP).[211] Før valget 28. april 2017 fortsatte fragmenteringen av partisystemet og 14 partier ønsket å stille til valg. Tre partier som ikke hadde representanter i det sittende parlamentet, lyktes med å samle tilstrekkelig støtte til å kunne stille liste: Partido Inovashon Nashonal,[212] Movementu Kousa Promé[213] og alliansen Frente Obrero-Partido Aliansa Nobo. Sju partier fikk innvalgt representanter i valget 27. april 2017.[214] Partido Alternativa Real (tidligere Partido Antia Restruktura, PAR) ble største parti med 6 av 21 mandater. Partido Inovashon Nashonal ble representert for første gang, mens Partido Nashonal di Pueblo og Un Kòrsou Hustu falt ut av parlamentet.
Tre partier, PS, Partido MAN og KdNT, ønsker nominelt selvstendighet for Curaçao. MFK, PAR og PNP er tilfreds med statusen landet har som et eget land innenfor Kongeriket Nederlandene, mens PAIS er mer lojalt mot Nederland.[205]
Forholdet til EU
Curaçao er ikke en del av Den europeiske union, men er som oversjøisk land og område assosiert med unionen og mottar utviklingsmidler. Landet deltar i Forbundet for Den europeiske unions oversjøiske land og territorier for å fremme fellesinteresser overfor EU.[215] Som nederlandske statsborgere har curaçaoerne stemmerett ved valg til Europaparlamentet.[188]
Utenrikspolitikk
_consulate-general_to_the_Kingdom_of_the_Netherlands_in_Willemstad,_Curaçao_(A).jpg)
Kongerikets felles utenriksminister representerer alle fire land, det samme gjør ambassader og konsulater. Curaçao kan etablere internasjonale kontakter og forhandle på saksområder der landet styrer seg selv.[188] Landet kan også inngå omforente memoranda, men bare Kongeriket Nederlandene kan inngå traktater og være medlem av internasjonale mellomstatlige organisasjoner. Internasjonale avtaler kan inngås på vegne av, eller begrenset til, det enkelte av de fire landene. Kongeriket kan gi tillatelse til at et enkeltland som Curaçao deltar i regionale organisasjoner som tillater deltakelse fra andre enn suverene stater.[188]
Curaçao er assosiert medlem av Sammenslutningen av karibiske stater,[216] UNESCO,[217] FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC)[218] og Den panamerikanske helseorganisasjonen.[219] Landet er også med er med i Caribbean Financial Action Task Force (CFATF),[220] en organisasjon som bekjemper hvitvasking av penger, og ble i 2011 medlem av Interpol.[221]
Forholdet til Norge
Norge har et konsulat med en honorær konsul i Willemstad.[222] I 1989 ble det inngått en skatteavtale mellom Norge og De nederlandske Antiller, og med tilleggsprotokoll gjelder den for Curaçao.[223]
Den norske Sjømannsmisjonen hadde en kirke i Willemstad fra 1939 til 1983, med et kort opphold fra 1944 til 1946.[224]
Forsvar
.jpg)
Forsvar er et fellesanliggende for Kongeriket Nederlandene. Det er to marinebaser på øya, Parera orlogsstasjon og Suffisant marinekaserne.[225] De to basene er underlagt sjefen for de nederlandske styrker i Karibia (COMNLCARIB). Styrkene bidrar til bekjempelse av narkotikasmugling, miljøkriminalitet og ulovlig fiske, driver sjøredning og bistår ved naturkatastrofer.[225] Koninklijke Marechaussee er også til stede på øya.[226]
Fram til 2009 var Det 31. infanterikompani i Nederlandse Korps Mariniers forlagt til Curaçao.[227]
Kustwacht Caribisch Gebied er kystvakt for Curaçao, Aruba, Sint Maarten og Karibisk Nederland. Kystvakten har tilhold på Parera orlogsstasjon og på lufthavnen i Hato.[228]
Det er ikke allmenn verneplikt, men ungdom kan melde seg til opplæring ved Suffisant marinekaserne.[225] Nederlands forsvar trener også Curaçaos milits, CURMIL.[226][229]
Rettsvesen
Lovverket er basert på europeisk kontinentalt rettssystem og ligner mye på nederlandsk lovgivning, for eksempel når det gjelder privatrett.[230] I anvendelsen av lovene har Nederlands høyesterett i enkelte saker lagt vekt på lokale kulturelle særtrekk, slik at slutningen har avveket fra det som ville vært tilfelle i moderlandet. Noen rettsområder er overrepresentert i lovverket, som maritim rett og lovgivning knyttet til innvandring.[230]
Det finnes en felles domstol for Aruba, Curaçao, Sint Maarten, Bonaire, Sint Eustatius og Saba som dømmer i første og andre instans.[230][231] Dommere utnevnes på livstid og kan bare avsettes av høyeste rettsinstans, det vil si Nederlands høyesterett. Domstolsspråket er nederlandsk, men i saker for første instans kan papiamento benyttes.[230]
Påtalemyndigheten er felles for Curaçao, Sint Maarten og de nederlandske øyene, mens Aruba har sin egen påtalemyndighet.[230][188]
Landet har sitt eget politi, Korps Politie Curaçao, som sorterer under justisdepartementet.[232]
I henhold til grunnloven har landet ikke dødsstraff.[233]
Sivile og politiske rettigheter
Grunnlovens første kapittel omhandler rettigheter og friheter. Den forbyr diskriminering på grunnlag av tro, politisk syn, rase, kjønn eller andre forhold.[48] Organisasjons- og forsamlingsfrihet er garantert av grunnloven.[48]
Kalender og helligdager
I tillegg til den nederlandske koningsdag 27. april, nyttårsdag, 1. mai og religiøse helligdager, har Curaçao noen egne høytidsdager: Karnevalets blåmandag, flaggdagen 2. juli og Curaçao-dagen 10. oktober.[234]
I 1984 ble 17. august erklært som frihetskampens dag (dia di lucha pa libertat). 17. august er datoen for det store slaveopprøret som startet i 1795. Blant curaçaoerne settes denne datoen høyere enn 1. juli, datoen for slaveriets opphør i 1863.[110] Datoen for opptøyene i 1969, 30. mai, ble i 1994 erklært som nasjonal minnedag.[154]
By og land
Hovedstadsområdet Willemstad er det viktigste urbane området. Befolkningstettheten er størst i områdene rundt Schottegat, der den viktigste økonomiske aktiviteten også finnes.[235]
Curaçao er ikke inndelt i kommuner eller andre administrative underenheter. For statistiske formål er øya inndelt i 65 geosoner.[236]
Basert på eldre inndelinger kalles den vestlige delen av øya Band'abou, mens delen øst for hovedstaden kalles Band'ariba.[237] Vest på øya ligger småbyer og landsbyer som Tera Korá, Barber, Sint Willibrordus, Soto, Lagún og, helt i nordvest, Westpunt. Sint Michiel ligger på sørkysten et stykke vest for hovedstaden. Stedet har dyp havn og det har vært drevet fiske.[238]
Emmastad nord for Schottegat var opprinnelig boligområde for Shell-tilsatte ved oljeraffineriet.[239] Også Julianadorp i innlandet vest for Willemstad ble bygget som boligområdet for funksjonærer ved raffineriet.[50]
Midt på øya, nordvest for Willemstad, ligger Hato, der flyplassen er plassert. Like sørøst for Willemstad ligger Saliña. Flere av stedene på østdelen av øya, som Santa Rosa og Montaña, har blitt oppslukt av hovedstadsområdet. Andre deler øst på øya består av store landeiendommer og er for det meste ubebodd.[237][235]
Utdanning og forskning
Det er skoleplikt for barn mellom 4 og 18 år.[240] Skolesystemet er basert på det nederlandske, fra 1950-årene tilpasset lokale forhold.[144] Grunnopplæringen har to sykluser; den første omfatter barn fra 4 til 8 år, den andre elever fra 8 til 12 år.[240] Deretter skilles det mellom elevene i fire typer videre skolegang fra grunnleggende yrkesopplæring til forberedelse til høyere utdanning. I høyere utdanning skilles det mellom høgskoler (colleger) som gir profesjonsutdanninger med bachelorgrad og akademiske universitetsutdanninger som gir mastergrad.[241]
Landets statlige universitet ble etablert i 1979 med navnet Universitetet i De nederlandske Antiller. I 2013 skiftet det navn til Universitetet i Curaçao Dr. Moises da Costa Gomez (UoC).[242] Det har fem fakulteter (juss, ingeniørvitenskap, samfunnsvitenskap og økonomi, humaniora med lærerutdanning, samfunns- og atferdsvitenskap med sosialt arbeid).[242] I 2014 hadde universitetet 2054 studenter og det ble det uteksaminert 238 kandidater.[243]
Det finnes flere private universiteter, som Caribbean International University (CIU), Inter-Continental University of the Caribbean (ICUC) og University of the Dutch Caribbean (UDC).[144] Avalon University School of Medicine og Caribbean Medical University retter seg mot amerikanske medisinstudenter.
Caribbean Research and Management of Biodiversity Foundation (CARMABI) driver det marinbiologiske CARMABI Research Institute.[244]
Massemedier
- Aviser
Amigoe er den eldste av de ni dagsavisene. Denne nederlandskspråklige avisen ble etablert i 1883 som katolsk ukeavis, men gikk i 1941 over til å komme ut seks dager i uken.[45] La Prensa startet opp i 1928 med artikler på spansk og nederlandsk, men gikk etter andre verdenskrig over til papiamento. Avisen har vært tilknyttet Det demokratiske parti. Etter opptøyene i 1969 kom det flere nye aviser på papiamento, slik at det i 1980 var seks aviser på dette språket. Blant de nye avisene på papiamento var Nobo, etablert i 1973, Extra og Awor, som skiftet navn til Ultimo Noticia. Bala og Vigilante skriver også på papiamento, mens Independiente i tillegg også har enkelte artikler på nederlandsk. Antilliaans Dagblad, etablert i 2003, har nederlandsk som språk. Per 2013 fantes det to gratis ukeaviser på spansk.[45]
- Fjernsyn og radio
I 2014 fantes det seks fjernsynsstasjoner, tre kabelfjernsynsstasjoner, 28 FM-radiostasjoner og én radiostasjon i AM-båndet.[245]
Fjernsynskanalen TeleCuraçao presenterer seg selv som en nasjonal kanal, men regnes ikke som en allmennkringkaster.[246] TeleCuraçao går tilbake til Antilliaanse Televisie Maatschappij som ble etablert i 1960.[247] CBA har programmer også fra nederlandsk og flamsk fjernsyn via BVN.[45]
De fleste radiostasjonene kringkaster på papiamento, enkelte på nederlandsk, med en blanding av musikk og nyheter.[45] Z86 retter seg mot et voksent publikum, mens Rock-Kòrsou har et yngre publikum. Nyetablerte stasjoner som Radio Direct fra 2001 og Radio Krioya fra 2005 ble raskt populære.[45]
Helse
I 2014 var forventet levealder for nyfødte på 78 år.[248]
Ved folketellingen i 2011 levde en firedel av husholdningene under fattigdomsgrensen.[249]
Helseforsikringssystemet ble i 2013 omorganisert og samordnet.[250] Grunnleggende helseforsikring ble innført for alle som har inntekt fra lønnet arbeid. Ordningen forvaltes av SVB (Banko di Seguro Sosial, Sociale Verzekeringsbank).[251]
Per 2013 hadde landet et større sykehus med 536 senger og et mindre med 40. Det psykiatriske sykehuset hadde 200 senger. I tillegg fantes flere andre institusjoner.[252]
Likestilling og familieforhold
Myndighetene skal ifølge grunnloven anerkjenne og beskytte familien. Kvinner og menn skal ha rettslig lik stilling.[48]
Selv om det hersker machokultur blant menn, preges familieforholdene av matrifokalitet med kvinner som de sentrale.[253] Antallet husholdninger med kvinner som aleneforsørgere har økt.[253]
På 1940-tallet vokste Onsdagskvinnene, den første kvinneorganisasjonen, fram som en underavdeling av det kristendemokratiske Partido Nashonal di Pueblo. Onsdagskvinnene kjempet for kvinnelig stemmerett, noe som ble innført i 1948. De første kvinnelige folkevalgte kom i 1949.[253] Lucina da Costa Gomez-Matheeuws ble den første kvinnelige minister i Karibia.[253] I 1977 ble hun statsminister i De nederlandske Antiller. Senere har andre kvinner fra Curaçao også fylt statsministerposten: Maria Liberia-Peters, Suzanne Camelia-Römer, Mirna Louisa-Godett og Emily de Jongh-Elhage.
Fram til begynnelsen av 2000-årene var kvinner underrepresentert i arbeidslivet. Kvinnenes deltakelse i yrkeslivet økte betraktelig, slik at det på et tidspunkt var flere kvinner enn menn blant de yrkesaktive.[254] Mange kvinner har lavinntektsarbeid og usikre jobber.[253] Andelen kvinner som har tilfeldig arbeid eller er selvstendig næringsdrivende er høyere enn blant menn.[254]
Flere kvinner enn menn har eksamen fra videregående skole og høyere utdanningsinstitusjoner.[253]
BNP per innbygger var i 2009 anslått til 20 500 amerikanske dollar, noe som plasserte Curaçao blant landene med høyest levestandard i Karibia.[255] I 2019 var inflasjonen på 2,6 %.[39] Arbeidsledigheten lå samme år på 13,4 %, mens den 1. januar 2020 var på 21,2 %.[39]
Curaçao har en åpen markedsøkonomi. Økonomien er preget av finansnæring, turisme, oljeraffinering, handel og logistikk. En stor del av økonomien er basert på tjenesteytende næringer.[138]
Landet har to frihandelssoner, den ene i havnen, den andre ved flyplassen. Selskaper som driver her har skattefordeler og betaler 2 % skatt på fortjeneste.[138] USA er viktigste handelspartner (75 %).[138] Internasjonale selskaper nyter godt av skattefordeler, med lite eller ingen skatt. I 2001 ble en e-sone etablert, en økonomisk frisone rettet mot selskaper innen elektronisk handel og andre bransjer. Også virksomhet i e-sonen og eksportvirksomhet har lav skatt.[256]
Bank og finans
Etter oppløsningen av De nederlandske Antiller i 2010 gikk Curaçao og Sint Maarten i myntunion.[257] De to landene har felles sentralbank som heter Centrale Bank van Curaçao en Sint Maarten. Det var planer om å etablere en ny pengeenhet, karibisk gylden, men denne prosessen ble stoppet i 2015.[258] Sentralbanken har fortsatt utgivelsen av mynter og sedler i antillansk gylden, pengeenheten De nederlandske Antiller benyttet. Fra 1971 er antillansk gylden bundet til amerikansk dollar med en vekslingskurs på 1,79 antillansk gylden per dollar.[259]
I tillegg til utstedelse av mynter og sedler, fører sentralbanken tilsyn med banker og kredittinstitusjoner, forvalter valutareserver og opptrer som statskasse.[260]
Regjeringen har ytret ønske om å etablere en egen sentralbank for Curaçao.[261][258]
Landet har et velutviklet bank- og finanssektor. Det fantes i 2015 i alt 11 banker som var virksomme innenlands og 31 internasjonale banker.[262] Finanssektoren sto i årene 2011–2013 for rundt 18 % av BNP. Andelen har gått ned som følge av endringer i det tidligere, gunstige skatteregimet for utenlandsselskaper.[255]
Internasjonale tiltak rettet mot skatteparadiser førte til at Curaçao endret sin lovgivning. Det er inngått skatteutvekslingsavtaler med andre land.[138] Ny skattelovgivning i 2011 utvidet muligheten for etablering av ulike typer fond og landet ble et spesielt gunstig sted for aksjefond og hedgefond.[138]
Samferdsel
Curaçao internasjonale lufthavn ligger i Hato på nordkysten av øya. Den har en kapasitet på 1,6 millioner passasjerer i året.[263] Flyplassen ble oppgradert i 2006.[138]
Landet har hatt flere flyselskaper. InselAir fløy fra Curaçao internasjonale lufthavn til destinasjoner i Karibia, Sør-Amerika og Nord-Amerika.[264] Selskapet gikk konkurs i 2019.[265] Divi Divi Air flyr ruter med småfly til naboøya Bonaire.
Curaçao har ingen motorveger og vegnettet består i all hovedsak av tofeltsveger, men ringvegen rundt Willemstad som heter Schottegatweg, inkludert Koningin Julianabrug, er firefeltsveg (uten planskilte kryss).[266]
Ved oppløsningen av De nederlandske Antiller i 2010 ble skipsregisteret overtatt av Curaçao.[267] De nederlandske Antillers skipsregister ble regnet som bekvemmelighetsflagg av Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF).[268]
Skipsfart, internasjonal handel og aktiviteter knyttet til havnen er viktig for økonomien.[255] En stor del av godset som går gjennom havnen er transittgods.[138] Curaçao Ports Authority (CPA) er statseid, mens Curaçao Ports Services (CPS) er privateid. Havnetjenester og drift utføres av CPS.[138] I havnen finnes det tørrdokk for skipsreparasjoner. Selskapet KTK driver taubåttjenester.
Energi
Statsselskapet Aqualectra står for elektrisitetsforsyning så vel som for forsyning av drikkevann. Elektrisiteten produseres av generatorer, supplert av vindkraftanlegg. I 2012 var totalt installert kapasitet på 180 MW, hvorav Aqualectra produserte 130 MV, 20 MW var overskudd fra oljeraffineriet og 30 MW kom fra vindkraft.[269] I 2015 ble 87 % av elektrisiteten produsert ved hjelp av importert fossilt brensel, mens de resterende 13 % stammet fra vindkraft.[269] Det første vindkraftanlegget ble installert i 1993. Øya har gode vindkraftressurser. Installasjon av nye vindkraftturbiner økte i 2017 andelen vindkraft til 30 % av elektrisitetsforbruket.[270] Solkraft er installert i mindre skala.[269]
.jpg)
Det venezuelanske statsoljeselskapet drev til utgangen av 2019 Isla-raffineriet gjennom et datterselskap kjent som Isla, formelt Refineria Isla Curaçao.[271] Anlegget produserte produkter som drivstoff (blant annet flytende petroleumsgass, bensin, flybensin, diesel og bunkersolje), polymerer, petrokjemiske råstoff og asfalt, samt ulike typer smøreolje. Raffineriet har en dagskapasitet på 330 000 fat råolje.[272]
Vannforsyning
Siden øya ikke har innsjøer eller elver, har drikkevannsforsyning vært et problem. Drikkevann ble hentet fra brønner eller fra regnvannstanker. I 1928 kom det første avsaltingsanlegget i drift. Drikkevannet produseres fra sjøvann ved hjelp av omvendt osmose.[273] Avsaltingsanlegget ved Santa Barbara har en dagskapasitet på 25 100 m³.[274]
Reiseliv
Rundt 14 % av landets inntekter kommer fra turisme.[138] Reiselivsnæringen retter seg ikke mot et enkeltmarked.[138]
Cruisenæringen nådde en topp i antall passasjerer i 2009, med 400 000 passasjerer.[138] I 2016 hadde Willemstad 232 turistskipsanløp med til sammen 469 498 passasjerer.[275]
Reiselivsnæringen på land hadde i 2011 en kapasitet på 5 708 hotellrom.[276] En stor del av overnattingsgjestene kommer fra Nederland, Venezuela og USA. I 2014 var det 3 984 212 gjestedøgn. 31 % kom fra Nederland, 22 % fra Venezuela og 12 % fra USA, 4 % fra Aruba og 3 % fra Canada. 10 % kom fra andre land i Europa, 10 % fra andre land i Amerika og 3 % fra andre land i Karibia.[277]
Frisonene tiltrekker seg også besøkende. I 2008 hadde havnefrisonen 54 455 besøkende, men tallet falt til 15 164 i 2015.[278] I tillegg til Venezuela, kommer det her mange besøkende fra Trinidad og Tobago, Haiti og Jamaica.
Musikk og dans
Musikktradisjonene på øya har gjenspeilet det delte samfunnet. Mens det afrikanskættede flertallet har uttrykt seg gjennom afrikanskpåvirkete musikk- og danseformer, som tambú, identifiserte den rike overklassen seg med europeiske musikk og dans.[279]
Den afrikanskinspirerte musikk- og danseformen tambú vokste fram i slavetiden og var opprinnelig knyttet til synkretistisk religionsutøvelse. Myndighetene bekjempet tambú, som også ble fordømt av den katolske kirke. Etter 1969 ble restriksjonene opphevet.[280]
Blant protestantene, jødene og de rike katolikkene var det på 1800-tallet populært med vals, polka og masurka. Blant de sefardiske jødene var det også populært med kvadrilje.[281] Det utviklet seg en egen curaçaoisk vals, med en særegen rytme.[282] Komponisten Jan Gerard Palm, som kalles den curaçaoiske klassiske musikks far,[282] utviklet på 1800-tallet antillansk musikk. Sønnesønnene Rudolph Palm, Jacobo Palm og John Palm var også komponister, i likhet med flere andre i Palm-slekten.
Under oljeboomen i mellomkrigstiden fikk populærmusikken påvirkning fra andre land i Karibia, særlig Cuba, og stiler som guaracha, danzon, habanera og bolero. Til denne musikken ble det benyttet instrumenter som trestrenget gitar (tre), dobbel tromme (bongo) og marímbula, et brett eller en kasse med metalltunger.[279]
I 1930-årene fikk sang med papiamentotekst og den afrikanskinfluerte musikkformen tumba et oppsving. Påvirkning fra latinamerikanske rytmer skapte calypso-tumba. Boy Dap og Rudy Plaate var viktige artister som i 1950-årene sang på papiamento.[279]
.jpg)
Påvirkningen fra kubansk musikk varte til 1950-årene. Musikkensemblene, kalt conjuntos, med rytmeinstrumenter, to trompeter, bass og piano ble utvidet med flere trompeter, trombone, fløyte eller saksofon. I 1960-årene fikk beatmusikken innflytelse og elektrisk gitar og orgel erstattet trompetene. Mindre orkestre, kalt combos, så også dagens lys. Musikken var i stor grad basert på karibiske eller nordamerikanske forbilder.[279]
Ekspansjonen i reiselivsnæringen skapte nye muligheter for orkestre, men svarte curaçaoere ble først diskriminert på grunn av hudfarge og hotellene brukte i stedet musikere fra Venezuela, Den dominikanske republikk og Panama.[279] Som reaksjon på diskrimineringen ble Asosiashon di Músiko grunnlagt i 1968. Hendelsene i 1969 fikk konsekvenser også i musikklivet. Artister som Rignald Recordino gjorde seg bemerket, fra 1975 med bandet Doble RR Super. I karnevalstiden ble tumba spilt.[279] I 1971 startet en årlig tumbafestival.[281]
I 1990-årene kombinerte Gilbert Doran stilene merengue, soca og kadans til en ny stil han kalte ritmo kombiná. Stilen behold sin popularitet også etter årtusenskiftet og spredte seg til Bonaire og Aruba så vel som til utvandrermiljøene i Nederland.[279]
Litteratur og skriftkultur
Forfattere som skrev på nederlandsk hadde lettere for å finne et profesjonelt forlag, enn forfattere som skrev på papiamento.[283] Den første litteraturen på papiamento kom på begynnelsen av 1900-tallet. Bannlysingen av papiamento i skolen i 1936 bidro imidlertid til at forfattere skrev på nederlandsk. Holdningen til papiamento endret seg utover i 1950-årene og språket ble akseptert som litterært språk.[283]
Siden det fantes få forlag, fikk mange forfattere trykket sine tekster etter eget initiativ. Det var da mest kortere samlinger av poesi og dramatikk.[283]
Flere forfattere er flerspråklige. Frank Martinus Arion skrev skjønnlitteratur på nederlandsk og dikt på papiamento. Blant sentrale papiamentoforfattere er Luis H. Daal, Pierre Lauffer og Elis Juliana. Andre nederlandskspråklige forfattere er Cola Debrot, Boeli van Leeuwen og Tip Marugg.[283]
Bildekunst
Formelt utdannede kunstnere er noe forholdsvis nytt på Curaçao. Tidligere kunstnere var selvlærte og arbeidet i en intuitiv eller «naiv» stil.[284] Det gjelder kunstnere som Enrique Olario (1891–1977), Margarita Eliza Hodge (1899–1998), Maximiliano Nepomuceno (1908–1975) og Hipólito Ocalia (1916–1984).[284]
I 1936 kom legen Chris Engels til øya.[285] Han var også maler og fikk sammen med sin kunstnerkone Lucila Engels-Boskaljon stor betydning for bildekunsten.[284] I 1948 grunnla han Curaçaosch Museum (Museo di Kòrsou). Det første kunstgalleriet, Galerie de Boog, åpnet i 1959.[284]
Blant samtidskunstnere har Tony Monsanto, Tirzo Martha, Jean Girigori, Yubi Kirindongo og Herman van Bergen vært opptatt av sosiale og politiske tema.[284]
- Fotografi
Fra 1880-årene virket Robert Soublette og sønnen Tito Soublette som fotografer i firmaet Soublette et Fils.[284] De fotograferte øyas kultur og landskap, ofte i serier over tid, slik at forandringer og utvikling ble dokumentert.[286]
Byggekunst
I Punda ble det bygget på samme måte som i nederlandske byer omringet av bymurer, med smale hus med høy fasade ut mot gaten.[128] Til ut på 1800-tallet ble husene bygget med trekantet fronton der byggeåret ble plassert. Det eldste bevarte huset med slikt byggeår er fra 1693.[128] På grunnplan var det forretningslokaler, og så over dette lager eller boligetasjer. På 1700-tallet kom det svalganger for å senke temperaturen på innsiden.[128] Bygårdene var opprinnelig hvitkalket, men i 1817 startet tradisjonen med å male dem i forskjellige farger, ofte i rødt, blått, guloker og forskjellige grønnfarger.[287]
På 1700-tallet utviklet det seg en byggestil kalt curaçaobarokk med bruk av bueformer.[128] Den sefardiske synagogen og Penha-bygningen er eksempler på denne stilen, som også ble benyttet i noen av herregårdene ute på plantasjene.[128] Ved utgangen av 1700-tallet fantes det over 100 slike landhuizen, plassert på en høyde eller et annet prominent sted på plantasjen.[288]
Utover landet ble det på 1800-tallet bygget katolske kirker i kombinasjon med en enkel skole og rundt disse vokste landsbyer som Barber, Sint Willibrordus, Santa Maria, Santa Rosa, Montagne og Westpunt fram.[288]
På plantasjene fantes som regel enkle bolighus for slavene. Disse kalles kas di yerba eller kunuku og var influert av afrikanske byggetradisjoner, slik kas krioyo, boligene for håndverkere og arbeidere i utkanten av Willemstad også var.[288]
Utover 1800-tallet ble byggestilen enklere, gjerne med enkel gavl med et ornament på toppen.[128] Nyklassisk arkitektur gjorde seg gjeldende i andre halvdel av 1800-tallet.[128]
Tidlig på 1900-tallet brakte nederlandske arkitekter art deco-stilen til øya. Det ble bygget som i Miami Beach, med kinobygningene Cinelandia (1941) og West-End.[288][289]
Boomen som fulgte med oljeraffineriet førte til at det ble oppført nye boligområder for funksjonærer og arbeidere. På 1930-tallet ble det bygget leilighetsbygg etter nederlandsk mønster på Negropont like ved raffineriet og Emmastad og Groot Kwartier fikk til sammen 450 nye bolighus. Etter andre verdenskrig ble det i Julianadorp bygget 160 luftkondisjonerte funksjonærvillaer etter mønster av bungalower fra Nederlandsk Østindia, mens rimeligere boliger for arbeiderne ble bygget i Surinamendorp og Suffisantdorp.[288]
Modernistisk arkitektur fant også vegen til Willemstad, som i tollboden reist i 1935,[290] i skolebygninger[291] og i brasilianskinspirerte bolighus tegnet av Ben Smit.[288][292][293] Det eneste tropiske verk av den nederlandske arkitekten Gerrit Rietveld finnes på øya i form av Mgr. P.I. Verriet Instituut for handikappede barn, reist i 1949.[288][294]
Etter 1969 overtok Yu di Kòrsou (barn av Curaçao), en ny generasjon Curaçao-fødte arkitekter utdannet i utlandet.[288] Tom Janga tegnet campus for Universitetet i De nederlandske Antiller. Firmaet PLAN D2 sto bak boligområdet på Seru Fortuna. Willy Juliana har tegnet villaer i søken etter en mer lokal stil. Det offentlige bibliotek av Janga, Kura Hulanda Hotel og en gate med bolighus i Otrabanda er eksempler på prosjekter som i størrelse, uttrykk og farge søker å forene ny arkitektur med tradisjonell byggestil.[288]
Arkitekten Carel Weeber vendte i 2005 tilbake til øya etter å ha arbeidet i Nederland siden 1955.
Verdensarv
Gamlebyen i Willemstad ble i 1997 oppført på UNESCOs verdensarvliste.[287] Verdensarvområdet består av fire bydeler i det gamle Willemstad, Fort Amsterdam fra 1634 og festningsverkene Waterfort, opprinnelig anlagt i 1634, og Riffort, bygget i 1820-årene.[287]
Begrunnelsen er at gamlebyen er et eksempel på en særdeles godt bevart nederlandsk handels- og forvaltningsby fra kolonitiden. Det historiske bysenteret består av fire bydeler. Punda, Scharloo og Pietermaai ligger på østsiden av sundet, mens Otrobanda ligger på vestsiden.[128] De eldste bygningene er inspirert av nederlandsk 1600-tallsakitektur, kjennetegnet av smale hus med høy fasade ut mot gaten.[128] Omkring halvparten av bygningene i de gamle bydelene ble vernet i 1990-årene.[128]
I 2011 ble fire plantasjer på Vest-Curaçao foreslått som verdensarv som eksempler på strukturer fra slavesamfunnets tid. Plantasjene omfatter herregårdsbygninger, slaveboliger, uthus, arkeologiske områder og minnesmerker.[295]
Museer
Curaçaosch Museum er landets eldste museum.[296] Det har samlinger av kunst, så vel som møbler, objekter fra kolonitiden og etnografiske objekter. Kurá Hulanda Museum holder til i Kurá Hulanda Hotel i Otrobanda og har utstillinger om slavehandelen, vestafrikansk historie, førkolumbiske gullgjenstander, objekter fra Mesopotamia og kunst fra Antillene. Curaçao National Museum of Carnival åpnet i 2012.[296]
Kas di Pal'i Maishi er en samling slaveboliger som siden 1991 viet oppmerksomhet til leveforholdene for øyas afrikanskættede befolkning.[296] I 2007 åpnet et museum oppkalt etter lederen for slaveopprøret i 1795. Tula-museet holder til i herregårdshuset på plantasjen der opprøret startet og dokumenterer slavesamfunnet. Savonet-museet fra 2010 holder også til på en plantasje og er viet livet til alle grupper som har hatt tilhold på stedet, fra de første innbyggerne og fram til våre dager.[296]
Det jødiske museet åpnet i 1970 og har tilhold i to bygninger i tilknytning til Mikvé Israel-Emanuel-synagogen.[297] Fortkerk Museum fra 1991 holder til i en del av kirken fra 1769 i Fort Amsterdam. Det konsentrerer seg om historien til de nederlandske protestantene på øya.[296]
Sjøfartsmuseet i Willemstad holder til i en bygning fra 1729 og åpnet i 1998.[296] Det finnes også et postmuseum, et numismatisk museum og et museum for telekommunikasjoner. Octagon Museum er viet forholdet mellom Simón Bolívar og Curaçao, der Bolívar tok tilflukt i 1812.
National Archaeological and Anthropological Memory Management Foundation (NAAM) er en stiftelse for bevaring av kulturhistorien til Curaçao og de andre øyene som tidligere tilhørte De nederlandske Antiller. NAAM har en samling på over 20 000 arkeologiske og antropologiske gjenstander.[296]
Drikke
Likøren curaçao har sitt navn etter øya. Den fikk opprinnelig sin smak fra skall fra pomerans, som på øya kalles laraha. Skall har vært eksportert for produksjon av likør i andre land. Firmaet Senior & Co. produserer likøren på øya.[298]
Idrett
De nederlandske Antiller hadde sin egen nasjonale olympisk komité fra 1950 til 2011. Etter at dette landet ble oppløst i 2010, mistet komiteen i 2011 anerkjennelsen fra Den internasjonale olympiske komité.[299] Liemarvin Bonevacia, Philipine van Aanholt og Reginald de Windt deltok derfor som uavhengige deltakere i sommer-OL i London i 2012.
Landets fotball er organisert i Federashon Futbòl Kòrsou som ble grunnlagt i 1921.[300] Forbundet er medlem av FIFA[301] siden 1932 og av CONCACAF siden 1962.[302] Landet har både herrelandslag og kvinnelandslag. Patrick Kluivert ble i 2015 trener for herrelandslaget.[303] Herrelandslagets største meritt kom i 2017, da det vant Caribbean Cup 2017 over Jamaica.[304] Innen klubbfotballen har man på herresiden eliteserien Sekshon Pagá, med ti deltakende lag, som den øverste nasjonale ligaen.[305]
I tillegg til fotball, som spilles om vinteren, er baseball en populær idrett om sommeren. Øya har fostret en rekke baseballspillere som spiller i Major League i USA. Gjennombruddet for spillerne i USA kom i 1989 med Hensley Meulens.[306]
Curaçaose Atletiek Bond samler landets tolv friidrettsklubber.[307] I april 2017 var landet for første gang vertskap for CARIFTA-lekene, hvor det blant annet tok sitt første gull.[308]
Herrelandslaget i rugby union er organisert i Curaçao Rugby Federation som også er medlem av det nordamerikanske rugbyforbundet.[309] Landslaget har deltatt to ganger i det nordamerikanske mesterskapet i rugby (3. divisjon), men ble ikke kvalifisert til mesterskapet i 2017.
Fra 2002 til 2014 ble Amstel Curaçao Race i landevegssykling arrangert på øya.
Blant idrettsfolk fra Curaçao er landevegssyklisten Marc de Maar, tennisspilleren Jean-Julien Rojer, og sprinterne Churandy Martina og Liemarvin Bonevacia.
Nasjonalstadion er Stadion Ergilio Hato, også kalt Sentro Deportivo Kòrsou (SDK), som ligger nordøst for Willemstad. Stadionet brukes til fotball og friidrett, og var arenaen til CARIFTA-lekene i 2017.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
