Belgia
land i Europa From Wikipedia, the free encyclopedia
Belgia, offisielt Kongeriket Belgia, er et land i Vest-Europa. Det grenser til Nederland, Tyskland, Luxembourg og Frankrike, og det har dessuten en liten kystlinje mot Nordsjøen (65 km).
| Kongeriket Belgia | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| nederlandsk: Koninkrijk België fransk: Royaume de Belgique tysk: Königreich Belgien | |||||||
| |||||||
| Nasjonalt motto: | |||||||
| Nederlandsk: Eendracht maakt macht Fransk: L'union fait la force Tysk: Einigkeit macht stark (Enighet gir styrke) | |||||||
|
| |||||||
| Ligger ved | Nordsjøen | ||||||
| Innbyggernavn | Belgier, belgisk | ||||||
| Grunnlagt | 4. oktober 1830 | ||||||
| Oppkalt etter | belgae, Gallia Belgica | ||||||
| Hovedstad | Brussel | ||||||
| Tidssone | UTC+1 | ||||||
| Areal – Totalt – Vann | Rangert som nr. 140 30 688 km²[1] 6,4 % | ||||||
| Vannfylt arealandel | 0,8 % | ||||||
| Befolkning – Totalt | Rangert som nr. 77 11 584 008[2] (2022) | ||||||
| Bef.tetthet | 340 innb./km² | ||||||
| HDI | 0,937 (2021) | ||||||
| Lesekyndighet | 99 % (2018)[3] | ||||||
| Styreform | Konstitusjonelt monarki | ||||||
| Konge | Philippe/Filip | ||||||
| Statsminister | Alexander De Croo | ||||||
| Offisielle språk | Nederlandsk, fransk og tysk | ||||||
| Uavhengighet fra | Nederland 1830 | ||||||
| Valuta | Euro1 (EUR) | ||||||
| Nasjonaldag | 21. juli | ||||||
| Nasjonalsang | La Brabançonne | ||||||
| ISO 3166-kode | BE | ||||||
| Toppnivådomene | .be | ||||||
| Landskode for telefon | +32 | ||||||
| Landskode for mobilnett | 206 | ||||||
1Før 1999: Belgisk franc | |||||||
Utdypende artikkel: Belgias geografi
Belgia ligger i Vest-Europa mellom Nordsjøen, Frankrike og Nederland. Belgia har et areal på 33 990 kvadratkilometer og er delt inn i tre geografiske regioner: Kystsletten i nordvest, det sentrale platået og Ardennene i sørøst. Kystsletten består hovedsakelig av sanddyner og dikelandskap. Dikelandskapet er landområder nær eller under havnivå, der havet holdes ute ved hjelp av diker, eller sletter som er drenert ved hjelp av kanaler. Det sentrale platået er et jevnt område som sakte stiger innover i landet, og har mange fruktbare daler og er irrigert av mange vannveier. Her finnes også mer kuperte områder, inkludert grotter og små gjel.
I sørøst ligger Ardennene, som er mer kupert enn resten av landet. Det er et tett og kupert skogsområde, som ikke egner seg så godt til jordbruk. Området strekker seg inn i de nordlige delene av Frankrike og inn i Tyskland, der området heter Eifel. Det er her man finner det meste av dyrelivet i Belgia. Det høyeste punktet i Belgia, Signal de Botrange med 694 meter, ligger også i dette området. Belgia har relativt få naturlige innsjøer, og ingen av dem er store.
Belgia deler grenser med Frankrike (620 km), Tyskland (167 km), Luxembourg (148 km) og Nederland (450 km). Den totale landegrensen er 1 482 km, i tillegg til 73,1 km med kystlinje. Belgia er tilnærmet det geografiske midtpunktet i Vest-Europa, og alle de store hovedstedene i Vest-Europa ligger innenfor 1 000 km fra Brussel, som er hovedsetet for både EU og NATO. Fra sørøst til nordvest er landet 280 km langt, og fra nordøst til sørvest 222 km.
Befolkningstettheten på 370,94 innb./km² er en av Europas høyeste etter Nederland og småstater som Monaco.
Belgia har tre offisielle språk: nederlandsk, fransk og tysk. Mer enn halvparten av befolkningen snakker nederlandsk (55 %), fransk er det nest største språket (44 %). Til sist kommer tysk som snakkes av en liten minoritet (under 1 %).
Belgias hovedreligion er romersk-katolsk kristendom; 65 prosent bekjenner seg til denne. Resten tilhører andre religioner som luthersk kristendom, islam og jødedom. Religion var en av hovedgrunnene til at Belgia rev seg løs fra det protestantiske Nederland.
Utdypende artikkel: Belgias historie
Geografisk og kulturelt har Belgia alltid ligget i sentrum av Europa. Flere store kulturer og folkeslag som romere, tyskere, franskmenn, nederlendere, spanjoler og østerrikere har påvirket Belgia opp igjennom de siste 2000 år.[trenger referanse]
Den første større demografiske påvirkningen vi har god dokumentasjon på er da den romerske republikken okkuperte området i det første århundret før Kristus. De ble etterfulgt av frankerne på 400-tallet. Frankerne etablerte det merovingske kongedømmet, som ble til Frankerriket på 700-tallet. I middelalderen ble statene i området delt i mange små føydalstater. De fleste av disse ble forent av burgunderne på 1300- og 1400-tallet. Disse statene ble til en viss grad selvstendige på 1400-tallet og ble kalt De sytten nederlandske provinsene.
Området ble senere assosiert med Nederland. Under hundreårskrigen kom området under burgundisk styre og senere under spansk overherredømme inntil de nordlige provinsene (dagens Nederland) fikk sin selvstendighet. Etter dette fulgte østerriksk styre under Huset Habsburg.
De sørlige deler av Nederlandene var ettertraktet av forskjellige franske erobrere og ble skueplass for flere kriger mellom Frankrike og enten Spania eller Østerrike på 1600- og 1700-tallet. I 1794 kom området under Napoleon. Etter Napoleons fall i 1815 ble Belgia gjenforent med Nederland frem til den belgiske revolusjonen i 1830. Belgia ble da et suverent kongerike, og tronen ble tilbudt den tyske hertug Leopold av Sachsen-Coburg. Belgia var katolsk og hadde et demokratisk parlament i tillegg til kongen. Mellom løsrivelsen og andre verdenskrig utviklet det belgiske demokratiet seg fra et oligarki dominert av de to hovedpartiene, katolikkene og liberalerne, til et system med allmenn stemmerett og et tredje parti, arbeiderpartiet, og en sterk stilling for fagbevegelsen.
Under Berlin-konferansen i 1885 ble Kongo overdratt til Leopolds sønn Leopold II som privat eiendom. I 1908 overtok staten Belgia landet som en koloni, kjent som Belgisk Kongo. Belgia ble kjent for sin brutalitet i området, hvor den privateide Kongostaten var basert på slaveri, tortur og terror.[4] Kolonien løsrev seg imidlertid fra Belgisk styre i 1960. Frem til på slutten av 1970-årene var samtlige dokumenter om Leopold og massemordet på millioner av mennesker hemmeligstemplet og trygt forvart bak solide murer i belgiske arkiver.[5]
Etter å ha blitt invadert to ganger i løpet av 1900-tallet, under første og andre verdenskrig, begge gangene på tross av belgisk nøytralitet, forlot Belgia sin langvarige nøytralitetspolitikk og sluttet seg til NATO etter andre verdenskrig. Belgia er et av de grunnleggende medlemslandene i EU; de såkalte De indre seks.
Belgia er i dag vertskap for NATOs hovedkvarter og en stor del av EUs institusjoner og administrasjon, blant annet Europaparlamentet.
Utdypende artikkel: Belgias politiske system
Belgia er et føderalt, konstitusjonelt monarki delt inn i både tre regioner og tre samfunn (se avsnittet «Administrativ inndeling»). Regionene og samfunnene har et utstrakt selvstyre, og springer ut av språklige skillelinjer. Den belgiske grunnloven av 1831 etablerte opprinnelig landet som en sentralstyrt enhetsstat, men siden 1970-tallet har utviklingen gått i stadig mer føderativ retning. Den siste større revisjonen av grunnloven kom i 1993.
Statsoverhode og føderal regjering
Den belgiske monarken er landets statsoverhode. Kong Albert II, som etterfulgte broren Baudouin I i 1993, abdiserte 21. juli 2013 til fordel for sin sønn, Filip.[6] Kongens offisielle tittel er «belgiernes konge». Kongen har i hovedsak en seremoniell rolle i belgisk politikk, men har det formelle ansvaret for å utpeke regjeringen og undertegne nye lover. Kongen er også øverstkommanderende for de væpnede styrker.
Den utøvende makt på føderalt nivå ligger hos den belgiske regjeringen, som ledes av en statsminister. Statsministeren utpekes av monarken etter råd fra en såkalt informateur, en kongelig utpekt politiker som har som oppgave å sondere det politiske landskapet etter et valg for å finne et styringsdyktig flertall. Selv om grunnloven legger opp til at kongen også har ansvaret for å utpeke regjeringsmedlemmene er dette noe som i praksis gjøres av den nye statsministeren. Regjeringen kan maksimalt ha 15 medlemmer, og grunnloven krever at halvparten skal være franskspråklige og halvparten nederlandskspråklige. Belgia praktiserer såkalt positiv parlamentarisme, noe som vil si at den nyutnevnte regjeringen trenger parlamentets tillit før den kan tiltre.
Yves Leterme (CD&V) hadde stillingen som statsminister frem til valget i 2010. Valget i juni 2010 endte med at det ikke sto igjen noen klar vinner, hvilket førte til politisk kaos i det belgiske parlamentet, og at landet stod uten regjering.[7] Den 6. desember 2011 ble Elio Di Rupo satt inn som Belgias statsminister etter at regjeringsforhandlingene hadde vart i 540 dager.[8]
Ved valget i 2014 fikk Nieuw-Vlaamse Alliantie 33 plasser i Belgias representantkammer og ble med det representantkammerets største parti. Kong Philippe ga i mai 2014 partileder Bart De Wever i oppgave å finne grunnlag for ny regjering.[9] Etter fem måneder med forhandlinger ble en sentrum-høyre-koalisjon med fire partier enig om å danne regjering, med Charles Michel som statsminister. Koalisjonen besto av CD&V, Vlaamse Liberalen en Democraten, Mouvement Réformateur og Nieuw-Vlaamse Alliantie.
27. oktober 2019 ble Sophie Wilmès (MR) Belgias statsminister. Hun ble 1. oktober 2020 etterfulgt av Alexander De Croo.
Føderalt parlament
Det belgiske føderale parlamentet har to kamre. Det belgiske underhuset kalles representantkammeret, og har 150 direkte valgte medlemmer. Representantene velges fra elleve valgdistrikter hvert fjerde år med mindre det blir holdt nyvalg tidligere. Antallet representanter fra hvert valgdistrikt er proporsjonalt med valgdistriktets innbyggertall, og valgdistriktene følger med unntak av i Flamsk Brabant provinsgrensene. Sperregrensen er på fem prosent og regnes pr. valgdistrikt, med unntak av i tre valgdistrikter som ikke har noen slik grense. Fordelingen av representanter følger D'Hondts metode.
Representantene i underhuset deles i to grupper etter språktilhørighet, og mange typer lovforslag krever flertall i begge disse gruppene før de kan vedtas. Etter 2007-valget hører 88 av representantene til den nederlandskspråklige gruppen, mens 62 tilhører den franskspråklige. Sistnevnte gruppe har også ett tyskspråklig medlem.
Overhuset kalles Senatet, og består av 71 senatorer. 40 av disse velges i direkte valg med de tre regionene som valgkretser, og disse valgene avholdes samtidig som representantkammer-valgene. 21 av senatorene velges i indirekte valg i de tre samfunns-parlamentene (10 i Det flamske parlamentet, 10 i Det franske samfunns parlament og 1 i Det tyskspråklige samfunns parlament). De siste 10 senatorene velges av resten av Senatet, der seks går til den nederlandskspråklige gruppen og fire til den franskspråklige. Myndige barn og barnebarn av monarken har også plass i Senatet, men deltar av sedvane ikke i avstemninger. Generelt sett har Representantkammeret mer makt enn Senatet, selv om ting som grunnlovsendringer må ha flertall i begge kamre.
Politiske partier
Belgia har et flerpartisystem der de politiske partiene nesten uten unntak følger de språklige skillelinjene i landet. Etter valget i 2007 ble valgalliansen mellom de to høyreorienterte flamske partiene Christen Democratisch en Vlaams og Nieuw-Vlaamse Alliantie representantkammerets største gruppering med 18,51 % av stemmene og 30 mandater, og førstnevnte er statsminister Yves Letermes parti. Nest størst ble Mouvement Réformateur, et franskspråklig, liberalkonservativt parti med 12,52 % og 23 mandater. De to sosialdemokratiske partiene Parti socialiste (franskspråklig) og Socialisten en Progressieven Anders (nederlandskspråklig) fikk begge like over ti prosent og henholdsvis 20 og 14 mandater. De sentrum-høyre-orienterte, nederlandskspråklige Vlaamse Liberalen en Democraten fikk 11,83 % og 18 mandater. Av partiene utenfor regjeringen er høyreradikale Vlaams Belang det største, med 12 % og 17 mandater. De franskspråklige kristendemokratene i Centre démocrate humaniste fikk 6 % og 10 mandater. De fire mindre partiene Ecolo, Lijst Dedecker, Groen! og Front national er også representert i representantkammeret.
Det politiske livet i Belgia er preget av et langt større konfliktnivå enn i de fleste andre EU-land. Flere av de største flamske partiene har gått inn for en fredelig oppløsning av landet, en trend som startet allerede med partiet Volksunie på 1960-tallet. Den flamske separatismen ble videreført av Vlaams Blok på 1980- og 90-tallet, før dette partiet i 2004 gikk over i Vlaams Belang etter at Vlaams Blok var blitt dømt for å spre rasisme.
De store politiske skillelinjene i landet har gjort at det ved flere anledninger har vært svært vanskelig å danne en regjering med det nødvendige flertallet i parlamentet. Blant annet gikk det i 2007 over et halvt år uten at Belgia hadde en vedtaksdyktig regjering, før Guy Verhofstadt endelig fikk dannet en midlertidig regjering like før jul.[10]
Administrativ inndeling
Utdypende artikkel: Belgias regioner
Belgia har en uvanlig administrativ inndeling der landet er delt inn i både tre regioner og tre samfunn. Disse administrative strukturene har egne politiske institusjoner og et utstrakt indre selvstyre og overlapper også til en viss grad geografisk.
Belgias tre regioner er det nederlandsktalende Flandern, det hovedsakelig fransktalende Vallonia, og den tospråklige fransk-nederlandske hovedstadsregionen Brussel. Hver region har etter grunnloven sin egen regionale regjering og parlament, selv om disse rettighetene i Flandern er overdratt til det flamske samfunnet.
De tre belgiske samfunnene er det flamske samfunnet, det franske samfunnet og det tyskspråklige samfunnet. Det flamske samfunnet omfatter det nederlandskspråklige Flandern og hovedstadsregionen Brussel, det franske samfunnet omfatter de franskspråklige delene av Vallonia og hovedstadsregionen Brussel, og det tyskspråklige samfunnet omfatter de tyskspråklige delene av Vallonia. Brussel er således en del av både det flamske og franske samfunnet. Også samfunnene har egne parlamenter og regjeringer. For det flamske samfunnets del er parlamentet og regjeringen det samme som for regionen Flandern, mens man i det franske samfunnet og Vallonia skiller mellom Parlement de la Communauté française («Det franske samfunns parlament») og Parlement wallon («Det vallonske parlament») og tilsvarende mellom Gouvernement de la Communauté française («Det franske samfunns regjering») og Gouvernement wallon («Den vallonske regjering»).
Regionene Flandern og Vallonia er delt inn i til sammen ti provinser. Provinsene deles igjen inn i totalt 589 kommuner, og mange av kommunene er igjen delt inn i delkommuner. Brussel er ikke delt inn i provinser, og har heller ikke selv status som provins.
Provinser
| Kart- farge |
Provins | Hovedstad | Region | Areal (km²) | Folketall |
|---|---|---|---|---|---|
| Antwerpen | Antwerpen | Flandern | 2 860 | 1 682 683 | |
| Limburg | Hasselt | Flandern | 2 414 | 805 786 | |
| Øst-Flandern | Gent | Flandern | 2 982 | 1 389 199 | |
| Vest-Flandern | Brugge | Flandern | 3 151 | 1 130 040 | |
| Flamsk Brabant | Leuven | Flandern | 2 106 | 1 037 786 | |
| Vallonsk Brabant | Wavre | Vallonia | 1 093 | 361 418 | |
| Namur | Namur | Vallonia | 3 664 | 455 863 | |
| Liège | Liège | Vallonia | 3 844 | 1 019 442 | |
| Hainaut | Mons | Vallonia | 3 800 | 1 290 079 | |
| Luxembourg | Arlon | Vallonia | 4 443 | 246 820 | |
|
Hovedstadsregionen Brussel (161 km², 1 018 804 innbyggere) har ingen provinser og er ikke selv en provins, og er derfor ikke med i tabellen. | |||||
Belgia befinner seg midt i et av den moderne verdens mest industrialiserte områder (Ruhr-London). Historisk sett var Belgia det første landet på kontinentet som gjennomførte den industrielle revolusjon, og det første land som bygget en jernbane på kontinentet.
| Økonomiske nøkkeltall | 2006 | % av BNP | 2009 | % av BNP | 2012 | % av BNP | 2015 | % av BNP | Kilder |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| BNP mrd EUR | 327,4 | 349,7 | 388,2 | 412,2 | IMF | ||||
| BNP mrd US$ | 411,1 | 487,1 | 499,0 | 458,7 | IMF, Verdensbanken | ||||
| BNP/innb US$ | 39.106,1 | 45.295,4 | 44.978,0 | 40.456,3 | IMF, Verdensbanken | ||||
| BNP realvekst [15] | 2,6 | -2,6 | 0,1 | 1,0 | IMF, Verdensbanken | ||||
| Konsumpriser, endring | 2,3 | -0,1 | 2,6 | 0,7 | IMF | ||||
| Renter, 3 mnd | 3,0 | 0,4 | 0,1 | 0,1 | IMF | ||||
| Investering mrd US$ [16] | 91,6 | 22,3 | 109,5 | 22,6 | 112,6 | 22,6 | 104,6 | 23,0 | IMF, Verdensbanken |
| Arbeidsløshet, % (ILO) | 8,2 | 7,9 | 7,6 | 8,5 | IMF, Verdensbanken | ||||
| Eksport mrd US$ [17] | 307,4 | 75,7 | 333,8 | 69,3 | 410,6 | 82,2 | 83,1 | IMF, Verdensbanken | |
| Import mrd US$ [18] | 291,9 | 71,9 | 321,8 | 66,8 | 408.3 | 81,8 | 82,0 | IMF, Verdensbanken | |
| Handelsbalanse mrd US$ [19] | 15,5 | 3,8 | 12,0 | 2,5 | 2,3 | 0,5 | 1,1 | IMF, Verdensbanken | |
| Betalingsbalanse mrd US$ [20] | 7,5 | 1,84 | -5,2 | -1,08 | -0,2 | -0,05 | 1,9 | 0,43 | IMF, Verdensbanken |
| Budsjettbalanse, primær | 4,2 | -2,2 | -0,7 | 0,0 | IMF |
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
- Stoclet-palasset
- De flamske beginerhusene – 1998
- Båtheisene på gamle Canal du Centre – 1998
- Grand-Place, Brussel – 1998
- Klokketårnene i Belgia og Frankrike (Innskrevet som «klokketårnene i Flandern og Vallonia» – 1999 (2005)
- Gamlebyen i Brugge – 2000
- Bygårder av Victor Horta i Brussel (Hôtel Tassel, Hôtel Solvay, Hôtel van Eetvelde og Maison Horta) – 2000
- De neolittiske flintgruvene i Spiennes – 2000
- Notre-Damekatedralen i Tournai – 2000
- Plantin-Moretus Museum – første museum tatt opp på UNESCOs verdensarvliste – 2005
- Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa – 2007
- De viktigste minene i Wallonia – 2012
- Det arkitektoniske arbeidet til Le Corbusier – 2016
- Europas store kurbadsteder – grenseoverskridende oppføring som omfatter Spa i Belgia sammen med Vichy i Frankrike, Montecatini Terme i Italia, Bath i Storbritannia, Karlovy Vary, Františkovy Lázně og Mariánské Lázně i Tsjekkia, Bad Ems, Baden-Baden og Bad Kissingen i Tyskland og Baden bei Wien i Østerrike – 2021
- Colonies of Benevolence – 2021
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
- 2003 – Karnevalet i Binche.
- 2008 – Drager og kjemper brukt i religiøse prosesjoner i Belgia og Frankrike
- 2009 – Det hellige blods prosesjon i Brugge.
- 2010 – Jaarmarkt, i Sint-Lievens-Houtem.
- 2010 – Karnevalet i Aalst.
- 2010 – Krakelingen og Tonnekensbrand, kringlekasting- og seinvintersbålsfesten i Geraardsbergen.
- 2011 – Årskulltradisjonen i Leuven.
- 2012 – De religiøse marsjene i Entre-Sambre-et-Meuse.
- 2012 – Marsjene ved Entre-Sambre-et-Meuse.
- 2013 – Rekefisket med hest i Koksijde.
- 2016 – Falkoneri
- 2016 – Belgisk ølbrygging
- 2019 – Ommegang i Brussel, historisk prosesjon og festival
- 2021 – Styltekamper
Type nummerering
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
