Remove ads
Elio Di Rupo (født 18. juli 1951 i Morlanwelz) er en belgisk kjemiker og politiker (Parti socialiste (PS)). Han var fra 6. desember 2011 til 11. oktober 2014 Belgias statsminister.
| Elio Di Rupo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. juli 1951[1][2][3][4] (73 år)Morlanwelz[5] | ||
| Beskjeftigelse | Kjemiker, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Université de Mons-Hainaut Université de Mons | ||
| Parti | Parti socialiste[6] | ||
| Nasjonalitet | Belgia[7] | ||
| Utmerkelser | Storkors av Leopold IIs orden[8] Ridder av Leopoldsordenen Statsminister (Belgia) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Di Rupo er sønn av italienske emigranter. Hans foreldre kommer fra San Valentino i Abruzzo Citeriore i regionen Abruzzene. Elio er den eneste i familien som ble født i Belgia. Alle hans brødre og søstre ble født i Italia. Da han var et år døde faren hans og moren måtte ta seg av alle sju barna på egen hånd. På grunn av finansielle problemer ble tre av barna sendt til barnehjem i nærheten.
Han kom for første gang i kontakt med sosialistbevegelsen under sine studier i Bergen, der han først tok lisensiat og videre doktorat i kjemi. Han dro deretter til Leeds University i Storbritannia, der han arbeidet fra 1977 til 1978.
Hans første politiske mandat kom i 1982, da han ble byrådsmedlem i Bergen (fra 1985, og igjen fra 1988 til 2000). I 1986 ble han schepen (rådsmann) for helse- og sosialsaker og byplanlegging. På profesjonelt nivå ble Di Rupo i mellomtiden regjeringsmedarbeider og deretter adjunkt-kabinettsjef (vararepresentant for kongen i de belgiske kabinettet) til den daværende finans- og energiminister Philippe Busquin (1981–1985) for den vallonske regionen og hovedinspektør for den vallonske regionens ministerium.
Remove ads
Di Rupos nasjonale politiske gjennombrudd kom i 1987 da han han valgt inn i det belgiske representantkammeret(Kamer van Volksvertegenwoordigers), for tre år etter å ta skrittet inn i Europaparlamentet.
I 1991 ble Di Rupo valgt til senator, men kort etter (1992) tok han sin første stillingen som minister i det franske samfunnet, undervisning- og senere også medieminister. Etter at Guy Coëme hadde sagt opp på grunn av Agustaskandalen, gikk Di Rupo i 1994 over til den føderale regjeringen som visestatsminister og samferdsels- og statsbedriftsminister. Etter valget i 1995 forble han visestatsminister, men ble finans- og telekommunikasjonsminister.
I 1996, da saken som senere skulle få navnet zaak-Dutroux (rettssak mot Marc Dutroux, hvor Dutroux var tiltalt for blant annet kidnapping, gisseltaking og mord) fikk et større omfang, ble Di Rupo beskyldt for pedofili av Olivier Trusgnach. Denne beskyldningen kunne ha betydd slutten på Elios politiske karriere. Di Rupo benektet dette og nærmere undersøkelse viste at han var uskyldig. Siden dette har han stått åpent fram som homofil.
Etter det føderale og nasjonale valget juni 1999, hvor kristendemokratene led et stort tap på grunn av dioksinkrisen (en lekkasje av giftstoffet dioksin skapte politisk krise på vårparten av 1999), førte Di Rupo forhandlinger med de Flamske sosialistene (sp.a), de liberale og de grønne partiene for å danne en «lillagrønn» regjering. Selv tok han funksjonen som statsminister for det vallonske regionen, men allerede i oktober samme år ble han valgt som partileder (som Philippe Busquins oppfølger) og i april 2000 ble han etterfulgt av Jean-Claude Van Cauwenberghe.
Som nyvalgt partileder var Di Rupo nødt til å gjennomføre et generasjonskifte og å stake ut en ny kurs for partiet. Det føderale og nasjonale valget i 1995 og i 1999 ble et tungt slag for PS, blant annet gjennom korrupsjonsskandalene i 1990-årene (spesielt Agusta- og UNIP-krisa) hvor høytstående PS-politikere hadde vært involvert. PS hadde siden 1988 kontinuerlig vært ved makta (såvel regional som føderal), men etter valget i 1999 ble de liberale (PRL nå MR) nesten like store. I tillegg vokste Ecolo til et viktig politisk parti. Di Rupo realiserte at det var nødvendig med drastiske tiltak for å gjenopprette PS's posisjon. Blant annet med sin «Contrat d'avenir pour la Wallonie» og en ny generasjon partiledere deriblant Marie Arena, prøvde han å forene venstresida i Vallonia rundt seg. Det lyktes han, for i det føderale valget i 2003 nådde PS igjen valgresultatet fra 1991 og passerte de MR med god margin. Ved det regionale valget i 2004 ble de dessuten det største partiet i Brussel hovedstadsområde igjen.
Di Rupo byttet etter valget i 2004 de liberale koalisjonspartnerne ut med kristendemokratene, så vel i den vallonske region, i det franske samfunnet som i Brussel hovedstadsregion (i Brussel ble Ecolo støtteparti). Dermed oppstod en koalisjon som var avvikende fra den sittende føderale regjeringen.
I oktober 2005 ble Di Rupo igjen statsminister for den Vallonske området, etter at Jean-Claude Van Cauweberghe gikk av under press av beskyldninger om inhabilitet. Kombinasjonen mellom ministerembetet og partilederembetet er høyst uvanlig i Belgia og en særlig maktkonsentrasjon, med tanke på partilederen i praksis spiller en innflytelsesrik rolle så vel på et regionalt som et føderalt nivå. Da han tiltrådte sin nye funksjon la Di Rupo trykk på at han skulle arbeide for å gjøre slutt på korrupsjonen og den utydelige politiske normen som på ny rammet partiet.
Fordi en kombinasjon mellom borgermesterembetet og ministerembetet er forbudt ved lov i Belgia, lot Di Ruop seg erstatte av Rudy Demotte som borgermester i byen Bergen (hvor han i 2000 trått inn som borgermester). Videre sa han opp sin stilling i styret i Dexia og Ethias. Bonusene og oppmøtegodtgjørelse for Dexias styremedlemmer ble sendt direkte til stiftelsen for allmenn nytte «Franz Aubry».
I juni 2007 gikk Di Rupo av som statsminister etter hans gjenvalg som partileder. Den vallonske politikeren Rudy Demotte over tok for han som statsminister i den vallonske regionen.
I juni 2010 van PS overbevisende det føderale valget i Vallonia og i juli 2010 ble Di Rupo oppnevnt til preformatør av kongen. Det lyktes han ikke å få til en enighet og han ga opp oppgaven etter sommeren. Under regjeringsforhandlingene ble han den 16. mai 2011 oppnevnt til formatør av kongen med oppdrag å danne en regjering, hvis mulig. Fra 5 desember 2011 efterfulgte han Yves Leterme som Belgias statsminister. Den nye regjeringen ble tatt i ed den 6. desember samme år. Han ble avløst som statsminister den 11. oktober 2014, og hans efterfølger ble Charles Michel.
Remove ads
- I 2002 fikk Di Rupo ærestittelen «Miniser van Staat».
- Di Rupos forkjærlighet for sløyfer (på nederlandsk «vlienderdas», bokstavelig «sommerfugl-slips») har gitt opphav til et nytt begrep innen belgisk politikk: Vlinderakkoord (sommerfuglenighet).
- Di Rupo er kommandør av den belgiske Leopoldsordenen og frimurer.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads