norsk visesanger og forfatter (1914-1970) From Wikipedia, the free encyclopedia
Alf Prøysen (1914–1970) var en norsk visesanger og forfatter.
| Alf Prøysen | |||
|---|---|---|---|
 Alf Prøysen, cirka 1949 | |||
| Født | 23. juli 1914[1][2][3][3] Rudshøgda (Hedmark) | ||
| Død | 23. nov. 1970[1][2][3][3] (56 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, komponist, barnebokforfatter, lyriker, sanger, plateartist, radioprogramleder | ||
| Barn | Elin Prøysen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
| Språk | Norsk[4][5][6] | ||
| Utmerkelser | Norsk kulturråds ærespris (1970) | ||
| IMDb | IMDb | ||
Sine første dikt fikk han trykt i Arbeidermagasinet i 1938. Hans egentlige debut var novellersamlingen Dørstokken heme. Hedemarksfortellinger, som kom i 1945. Som plateartist debuterte han i 1947. Året etter, i 1948, kom en ny plate. Den inneholdt blant annet «Lillebrors vise», «Blåbærturen», «Pelles bursta» og flere andre viser som snart ble landskjente. Samme år kom også visesamlingen Drengstuviser. De første barnevisene utkom under tittelen Lillebrors viser i bokform i 1949. Prøysen var aktiv som dikter og utøver fram til han døde i 1970. Han utfoldet seg i bøker, aviser, på scene og grammofonplater, i radio og TV. Han virket også som oversetter.
De fleste fortellingene og sangene til Alf Prøysen foregår i et miljø som ligner på bygda hvor han vokste opp på Hedmarken i 1920- og 1930-årene, mellom gårdsarbeiderne på store gårder og mellom naboer og familiemedlemmer på husmannsplasser. Det er spesielt de tidligste tekstene hans som foregår i gårdsarbeidermiljøet. I 1960-årene handler sangene og fortellingene mer og mer om folk flest, uavhengig av om de er rike eller fattige.
.jpg)
Alf Prøysen ble født den 23. juli 1914 på husmannsplassen Prøysenstua på Rudshøgda i Ringsaker kommune i Hedmark. Plassen hørte til gården Hjelmstad, og faren til Alf arbeidet der som husmann.[7][8][9]
Faren het Olaf Andreassen (1880–1959) og kom fra Ringsaker. Mora het Julie Mathiasdatter (1879–1961) og kom fra Brøttum, nord i Ringsaker. Olaf og Julie giftet seg i 1907 og fikk to barn sammen: Margit (født 1907) og Alf. I tillegg hadde Julie dattera Marie (født 1902) fra før, og de tok til seg Olaf (født 1911) som fostersønn da han var to år gammel.[8][9]
Da Alf var liten, het han Alf Olafsen.[10] Da han var 24 år gammel, i 1938, skiftet han til etternavnet Prøysen etter plassen som familien bodde på. Litt senere begynte foreldrene hans også å bruke det etternavnet.[11][12]
Alf Prøysen gikk på Furu skole fra 1922 til 1929.[9] Skolen lå tre kilometer unna Prøysenstua. Han kunne lese da han begynte på skolen, og var flink til å skrive og tegne.[8][9] Men han var ikke flink i tresløyd og gym.[13] Etter at han hadde gått på syvårig grunnskole ble han konfirmert høsten 1929. Etterpå gikk han på fortsettelsesskole i Veldre 1929–30. Vinteren 1931–32 gikk han på amtsskolen i Ringsaker.[8] Da han var ferdig der, håpet han å få begynne på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, men han fikk ikke støtte til det av kommunen.[8][9] Derfor måtte han begynne å arbeide på gård. Fordi han var flink på skolen, hadde han likevel fått gå to ekstra år på skole, sammenlignet med de fleste av vennene og naboungene der han bodde.[8]
Han arbeidet som gjetergutt og gårdsgutt. Først var han på gården Hjelmstad sommeren 1929. Siden arbeidet han på flere andre gårder i Ringsaker: Nordre Børke, Vik, Opsal, Vestre Løken og Rud.[9] I 1939 (på fløttardagen 14. april) sluttet han i jobben på gården Ner-Skyberg i Ringsaker. Senere det året fikk han jobb på gården Lodding på Kløfta på Romerike. Da var han 25 år gammel.
De fleste fortellingene og sangene til Alf Prøysen foregår i et miljø som ligner på bygda hvor han vokste opp: store gårder og små husmannsplasser i 1920- og 1930-årene.
I løpet av 1930-årene, mens han bodde hjemme i Ringsaker, var han med i amatørteater.[9] Han skrev teaterstykket Gifting på Nautebakken[9], og han skrev også revyviser for amatørrevyer.
Det første diktet hans som sto på trykk var «Røde geranier»; det sto i bladet Kooperatøren i 1938. Han fikk 20 kroner i betaling for det. (Det var mye penger; året etter fikk han 90 kroner i månedslønn på gården Lodding.) I 1938 fikk han også dikt på trykk i bladet Arbeidermagasinet. Alf Prøysen hadde blitt venn med Knut Fjæstad fra Stange i 1932, da Fjæstad var handelsbetjent på samvirkelaget på Rudshøgda. Siden var de brevvenner. Det var Fjæstad som hjalp Prøysen med å få dikt på trykk i blad. Fjæstad arbeidet på kontoret til Norges Kooperative Landsforening i Oslo, og kjente redaktøren i bladet Kooperatøren.[8][14]
Så syng vi visa om ungdomsglea,
den høve best for en gammal nar.
Med blanke bjellkræinser kringom knea
kæin ingen vekse tel vaksin kar.
Men har´n bjeller, så får dom låte,
og har´n viser, så får dom fram.
Og itte kæille je det å gråte
om aua vassflyg når´n tæk en dram.
I lange, lystige ungdomsnetter
je tralle viser ta mange slag,
så freske jinter med svarte fletter
fekk trampe takta te lysan dag.
Je kom med viser om leik og leven,
og æiller stemte je tona ned,
om snart ´n Torvæill og snart ´n Even
fekk kyss på kjakan og itte je.
Etter at Prøysen flyttet til Kløfta i 1939, arbeidet han i to år på forskjellige gårder på Kløfta og på Sørum. I 1941 solgte han ni revyviser til Dovrehallen[9][17] og han skal han ha fått tilbud fra direktøren der, «Hansy Petra»[8][18], om jobb som fast husdikter. Uheldigvis brant Dovrehallen ned akkurat samtidig, og det ble ikke flere revyer der på lenge.
Høsten 1941 fikk han i stedet jobb som fjøsrøkter på Vøyen gård i Asker.[8][19][20][21] Like ved Vøyen lå Statens Småbrukslærerskole på gården Sem. Prøysen ble venn med elever og lærere der, og hjalp dem med å sette opp skolerevy høsten 1942, høsten 1943 og våren 1944.[9][22] Mens han bodde i Asker skrev han konfirmasjons- og bryllupssanger på bestilling for folk i bygda.[23] I 1943 fikk han med en novelle i ei bok. Novellen het «Fanten» og boka het 16 mann forteller.
Mens Prøysen bodde i Asker under krigen, arbeidet han også med de novellene som skulle bli den første boka hans, Dørstokken heme. Under arbeidet med den, kalte han den både for Bygdefortellinger og Livet og leiken.[23] Boka ble utgitt høsten 1945. Det var bokhandleren A.I. Vig på Høvik Bokhandel i Bærum som var forlag for boka. På den tiden var det vanlig at bokhandlere utga bøker.
På sankthansaften 1945 ble han kjent med Else Storhaug fra Rena. De møttes på en fest som hjemmefrontsoldatene arrangerte ved Leangkollen, der de holdt vakt.[24] Hun hadde vært tjenestepike i Oslo fra 1934, og tok sykepleierutdanning på Aker i 1937. Prøysen sluttet i gårdsjobben sommeren 1945, fordi han ville prøve å tjene nok penger på å skrive. Alf og Else forlovet seg 17. mai 1946.
På vinteren 1946 fikk Prøysen spørsmål om å skrive viser til studentrevyen Ad Undas for Studentersamfundets Teater. Han skrev ei vise som parodierte Trygve Lie. Trygve Lie var nettopp blitt den første generalsekretæren i FN. Prøysen kalte visa «Når man ser det hele litegrann fra oven». Han ble også bedt om å synge visa under forestillingen. Denne sangen ble spilt på radio mange ganger i 1946, og det var det første tilløpet til at Prøysen var kjendis.[8][9] I revyarbeidet ble han kjent med Mentz Schulerud – som var regissøren av revyen og også hadde bodd på Rudshøgda da han var barn, og Johan Vestly, som laget kulissene. På den tiden var Johan kjæreste med søstera til Mentz, og Alf ble kjent med alle tre. Søstera het Anne-Cath. Hun skulle siden gifte seg med Johan og få navnet Anne-Cath. Vestly.
På høsten 1946 spurte Lauritz Johnson i NRK om Prøysen kunne lage en ny julesang til Barnetimen. Da skrev han «Musevisa». Det var det første han gjorde for NRK, men siden laget han mange ting for barn og voksne i radio. I april 1947 spilte han inn den første grammofonplata.[8] Den hadde to sanger: «Frøken gi meg himlens nummer» og «Bare pappa hadde tid». Han hadde ikke skrevet disse sangene selv. I september 1948 laget han tre nye plater, og denne gangen hadde han skrevet alle sangene selv: to plater med barnesanger som «Lillebrors vise», og en plate med to sanger for voksne: «Husmannspolka» og «På Hamar med slakt». I 1948 ga han ut ei bok med viser, Drengstu’viser, som ble veldig populær. Han sang mye i radio og på turné det året, og kalte siden 1948 for «Det året je var sjenni» (geni).[8][25]
De første bøkene til Prøysen solgte svært godt. Drengstu'viser (1948) ble solgt i 140 000 eksemplarer; Lillebrors viser (1949) ble solgt i 60 000 eksemplarer; Trost i taklampa (1950) solgte 100 000 eksemplarer.[26]
Alf og Else giftet seg i juli 1948. De flyttet til Nittedal, hvor de leide et rom hos Borghild Rud.[8][9] I 1952 bygde de hus i Askeladdveien i Nittedal. Alf og Else Prøysen fikk to barn: Elin (født 1949) og Ketil (født 1951)[27]. Elin Prøysen skulle siden bli en kjent visesanger selv. Huset i Askeladdveien var en tomannsbolig. Siden, i 1963, bygde de et nytt hus i Stasjonsvegen i Nittedal.
I 1955 bygde familien ei lita hytte på Tromøya på Sørlandet.[9] Det samme året kjøpte Alf Prøysen barndomshjemmet sitt fra gårdbrukeren som eide det, slik at foreldrene hans slapp å bo i et hus som andre eide.[9]
Fra 1950 til 1960 hadde han egen barneside i Kooperatøren, medlemsbladet for samvirkelagene.[8] Fra 1951 til 1970 skrev han «lørdagsstubber» i Arbeiderbladet.[8] I tillegg jobbet han mye med NRK, både i Barnetimen for de minste og i Søndagsposten med viser for voksne. Noen forteller at han ofte dro til NRK-huset, som å «dra på jobben», og satt der i resepsjonen og arbeidet med tekstene sine.[28]
Romanen Trost i taklampa utkom i 1950. Den ble en bestselger, men skapte også mye diskusjon om det var best å bo i byen eller på landet.[29] Romanen ble gjort om til teaterstykke på Det norske teatret i 1952, den ble film i 1955 og musikal i 1963. Alf Prøysen laget også andre skuespill for barn og voksne. I tillegg til å synge sangene sine sjøl skrev han også sanger for andre: Han laget «Tango for to» til Nora Brockstedt, og den ble en kjempeslager i 1957.[9]
Prøysen ble med i en klubb som heter Visens venner i 1948.[30] Der samarbeidet han med Thorbjørn Egner, Yukon Gjelseth og Kåre Siem om å lage tre store visebøker – i 1954, 1955 og 1970. I 1962 ble han kjent med den svenske visesangeren Carl-Anton Axelsson, og i 1964 ble han venn med visesangeren Alf Cranner. Begge var yngre enn ham, og han samarbeidet godt med begge to, og hadde også en flittig brevveksling med dem.[31][32][33] Carl Anton oversatte og sang Alf Prøysens sanger på svensk, mens Alf Prøysen skrev nye sanger for Alf Cranner.
Prøysen var syk den siste tida han levde, men arbeidet til det siste. Han døde av kreft på Rikshospitalet i Oslo, 23. november 1970. Da var han bare 56 år gammel. Alf Prøysen ble begravet i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.[8]
Alf Prøysen skrev én roman, noen noveller og mange korte fortellinger som han kalte lørdagsstubber. Lørdagsstubbene var korte fortellinger som han skrev for Arbeiderbladet.[34] I alt skrev han 742 lørdagsstubber fra 1951 til 1970. Disse stubbene er kanskje det mest typiske han har skrevet; både fordi det er så mange av dem, og fordi mange av de typiske motivene i forfatterskapet hans brukes her – ofte flere ganger.
Den første boka han utga var novellesamlinga Dørstokken heme i 1945. Boka hadde undertittelen «hedemarksfortellinger», men de ligner på det som vanligvis kalles noveller.[34] I 1950 utga han romanen Trost i taklampa. I boka Utpå livets vei (1952) blandet han noveller i vanlig novellelengde (4–5 til 12–15 sider) med de korte fortellingene fra avisen.[34] I Kjærlighet på rundpinne (1958) er det bare korte lørdagsstubber, og etter at Prøysen døde i 1970, har det blitt utgitt 6 nye bøker med resten av lørdagsstubbene fra avisen.[8]
Hovedpersonen i romanen Trost i taklampa er den unge dama Gunvor Smikkstugun, som kommer hjem til bygda på ferie fra jobben sin i byen. Gunvor vil dels vise seg fram og fortelle hvor fint hun har fått det, og dels vil hun få med seg de andre ungdommene i bygda inn til byen. Mange synes at Gunvor forstyrrer freden i bygda. Motstanderne sine kaller hun for «de hugguskakke», de som driver med «bokprat»[35]; det er dikteren Lundjordet, bonden på Smikkstad, læreren Brekkestøl og redaktøren Gregersen.
Prøysen sang først visene sine selv til eget gitarakkompagnement.[36] Etter hvert begynte han å skrive sanger for andre artister, slik som Nora Brockstedt. I april 1947 spilte han inn sin første 78-plate[37]; den hadde to sanger: «Bare Pappa hadde tid» og «Frøken gi meg himlens nummer».[36]
Han var godt kjent med den folkelige visetradisjonen fra sin egen oppvekst.[38] Da han var ung, hadde han en egen håndskrevet visebok hvor han noterte ned sanger han hørte. Mange av de svenske sangene hadde han lært av faren, som arbeidet sammen med tømmerhoggere fra Sverige om vinteren. Alf Prøysen brukte virkemidler fra skillingsvisene i mange av sine egne tidlige viser. Sangen «Steinrøysa neri bakken», som sto i viseboka Drengstu'viser i 1948, hadde han selv først skrevet «på rallarsvensk og i skillingsvisestil»[38] med tittelen «Bland björkorna bredvid kojan», men den norske versjonen var både realistisk og usentimental. I visa «Den skyldige» (1948) blander han også tradisjonelle skillingsvisemotiv som streng far, unge elskende og ulykkelige skjebner, med et komisk og realistisk sluttpoeng: stigen gikk i stykker. Den samme blandingen av høystemt skillingsvise og det realistisk-komiske stilbruddet brukes også i «Hilma og Roger» (1962).[38]
Alf Prøysen samarbeidet med mange komponister: Bjarne Amdahl, Finn Ludt, Ulf Peder Olrog, Christian Hartmann og Johan Øian har skrevet flest, men i alt er det 35 ulike komponistnavn i de tre bindene med samlede viser som ble utgitt i 1978.[39][40] Mange av melodiene til Prøysens sanger er angitt med trad. som komponist, det vil si tradisjonell melodi uten kjent komponist. Det er usikkert hvor mye Prøysen selv hadde tilført de melodiene han oppga som trad. Noen tror at han skrev mye av melodiene selv, men ikke var sikker på om noe kunne vært lånt, og at han derfor oppga trad. for sikkerhets skyld.[41] Torhild Viken har sammenlignet den første og siste visesamlinga Prøysen utga: Drengstu'viser i 1948 og Så seiler vi på Mjøsa i 1969: I den første visesamlinga er alle melodiene av trad.; i den siste er alle skrevet av kjente komponister.[42]
Flere av sangene hans ble først framført i radioprogrammet Søndagsposten, som gikk fra 1957 til 1979.[36]
Sangen «Så seile vi på Mjøsa» er et eksempel på hvordan Prøysen samarbeidet med den svenske visesangeren Ulf Peder Olrog: sangen hadde opprinnelig både tekst og melodi av Olrog – utgitt i 1945, men Olrog og Prøysen hadde en avtale om å bruke hverandres tekster fritt.[43][44][45][46] Olrogs versjon het «resan til Chyterae», og handler om to ungdommer som flørter og drømmer om en sydenferie mens de betrakter et rokokkomaleri. Prøysen gjør teksten antiromantisk, og plasserer den i et gjenkjennelig og hverdagslig Hedmarksmiljø. Sangen ble spilt inn på EP i mars 1966, og hos NRK i radioprogrammet «Dans på sletta» i juli 1966. Den ble brukt som lørdagsstubb i Arbeiderbladet i august 1966, og i bokform i 1969, i viseboka Så seiler vi på Mjøsa. I 1972 kom den i et notehefte.[47]
Alf Prøysen hadde drevet mye med amatørteater og revy mens han var ung.[48] Hans første teaterstykke på en stor scene var dramatiseringen av romanen Trost i taklampa på Det norske teatret i 1952. Forestillingen var et samarbeid mellom Prøysen og Asbjørn Toms, og var preget av opprørstrang og raus folkelig humor.[49]
Enakteren Fløttardag ble spilt av Riksteatret i 1952, som en del av deres «bygdeturné»[50]. Hovedpersonen i Fløttardag er Arne Barnehjemmet, som «har Prøysens hjerte og trekk», akkurat som Gunvor Smikkstuggun har det.[51] Arne er gårdsarbeider, men misforstår stemningen av misnøye i drengstua. Han tar den på alvor, og blir dermed den eneste av arbeiderne som faktisk sier opp og flytter på fløttardagen.
I 1954 laget Toms og Prøysen To pinner i kors, som beskrives som «ein komedie i seks bilete» og «ikkje stor dramatikk, men […] scenesjarm»[49], med musikk av Finn Ludt. I 1959 satte Toms og Prøysen opp Tingel-Tangel i natt – en «karusel i 7 runder», blant annet med utgangspunkt i Ulf Peder Olrogs viser i Prøysens norske versjon. Stykket er omtalt som musikal og som «Hedemarks-operette».[49]
Trost i taklampa ble film i 1955, og kom tilbake til teatret som musikal i 1963, med musikk av Finn Ludt. Sølvi Wang spilte hovedrollen i musikalen, og nummeret med Snekkersvekara[52] ble laget til musikalversjonen. I 1964 samarbeidet Prøysen med Bjarne Amdahl om en musikalversjon av Hu Dagmar, med Nora Brockstedt i hovedrollen.
Barneteaterstykket Sirkus Mikkelikski med undertittelen barnekomedie i 6 bilete, med regler og rim og simsalabim hadde premiere på Det norske teatret i 1954.[53]
De fleste av Alf Prøysens sanger og fortellinger for barn ble først sendt i Lørdagsbarnetimen og andre radioprogram.[55][56] Hans første bidrag til barneprogram i radio kom i 1946, og det som gjorde ham «kjent og kjær blant store og små var Barnetimen for de minste, som han begynte med i 1952.»[57] Bøkene for barn var først sangbøker i 1949 og 1950, og deretter Rim og regler fra Barnetimen (1954), med en blanding av fortellinger og sanger. Teaterstykket Sirkus Mikkelikski (1954) er laget med utgangspunkt i sanger og figurer som var kjent fra Prøysens barnesanger i Barnetimen: «Bolla Pinnsvin», «Helene Harefrøken» og «Nøtteliten».
Den grønne votten (1964) er delvis inspirert av det ukrainske eventyret Skinnvotten, som Prøysen hadde gjenfortalt på norsk i 1956.[57][58] Hovedfortellingen handler om Ragnar som mister den nye votten sin, og om dyrene som låner den. Innenfor dette tilføyer Prøysen flere dyrefortellinger og viser.
Den viktigste delen av Prøysens fortellinger for barn er eventyrene om Teskjekjerringa. Hun ble først utviklet til barnesiden i bladet Kooperatøren i 1954, og kom i radio i 1955 og i bokform i 1956 og 1957 – først i Sverige, og året etter i Norge.[55][59] Teskjekjerringa er kjent i mange land, og hun er antagelig mer kjent i Sverige enn i Norge. Teskjekjerringa er til daglig et vanlig voksent menneske, men noen ganger blir ho «lita som ei teskje». Når hun er en liten figur kan hun snakke med dyr, og når hun er liten blir hun også en «usynlig venn» som barn kan forholde seg til som en likeverdig.
Til forskjell fra Prøysens øvrige forfatterskap er de fleste av barnesangene på bokmål, og med en nøytral miljøtegning.[55] Mange av barnesangene er fortellende, men det finnes også tøyseregler (som «Skippervise»), regler (som Geitekillingen) og eksempeler på «omvendte verdner» hvor reglene er omvendt fra det de er til vanlig (som i I bakvendtland og Jenta som lærte kongen å spise havregrøt). De meste av barnelitteraturen hans er likevel basert på eventyrformen, med eventyrets faste åpningssetning «det var en gang».[55] Et vanlig tema i fortellingene for barn er omsorgen for de minste, enten det er Lillebror eller dyra. Teskjekjerringa «solidariserer seg med alt som er lite»[57], og har «et særlig øye for ensomme barn og vergeløse dyreunger.»[55]
Sammen med Anne-Cath. Vestly og Thorbjørn Egner bidro Prøysen til å gjøre 1950-årene til en gullalder i norsk barnelitteratur, med utgangspunkt i arbeidet med Barnetimen for de minste. Sammen med Vestly laget han barne-tv-serien Kanutten og Romeo Clive i 1963.
Alle prosafortellingene og mange av sangene er skrevet på hedmarksdialekt. Dialekten brukes oftere i fortellinger og sanger for voksne, og ikke så mye i barnesangene og -bøkene.[55]
De fleste novellene og stubbene foregår innenfor det miljøet Prøysen selv vokste opp i: fattigfolk, arbeidsfolk og tjenere som arbeidet i landbruket. Tida er vanligvis den tida han sjøl vokste opp, i 1920- og 1930-årene. «Dette betyr ikke at stubbene er folkelivsskildring i den forstand at miljøskildringen blir et mål i seg sjøl. Selv om Prøysens kortprosa har en klar hedemarkstilknytning i språk og miljøskildring, er tematikken alltid allmenn.»[34]
Torhild Viken har sammenlignet miljø og tema i den første og siste visesamlinga Prøysen utga: Drengstu'viser i 1948 og Så seiler vi på Mjøsa i 1969. Hun mener at Drengstu'viser forteller om tilknytninga til husmannskulturen og grendefolket; visene «fortel om ei utprøvande og kritisk holdning til den rådande ideologien både i bygda og i samfunnet elles.» Boka fra 1969 er ei «tematisk breiare visesamling enn 'Drengstu'viser'»; det handler ikke lenger bare om småkårsfolk: personene i de nye visene «kan ein ikkje karakterisere anten som over- eller underklasse, [men med] eit så rundt omgrep som 'folk flest'.»[42] De nye visene handler om «det vi kan kalle sentrallyriske tema. Dette er viser om kjærleik og naturoppleving og om det forgjengelege menneskelivet.» Denne forandringa kan delvis forklares med at husmannskulturen var i ferd med å forsvinne, men også med at Prøysen etterhvert hadde fått et bredere publikum.[42]
Jeg tenkje meg en stæga med mange mange trinn
Det giftegærn ungdom ska finna maken sin
Så finn du den du meine
Er den eneste og eine
og syns at ho står jevnhøgt med stægaplassen din
Så kjæm det rare verset je nesten itte kæin
For æille har sin stæga i sin egen tankes læind
Og om du står på stægan din
med jinta jevnhøgt trinn ved trinn
står jinta på sin egen, ved himmelrikes grind
En lignende endring skjer også med lørdagsstubbene: De eldste handler om det gamle bygdemiljøet og gårdsarbeiderne, mens flere av stubbene fra 1960-årene handler om emner fra samtiden: «om moter og miniskjørt, om popmusikk og syndige bøker, om fjernsynet og korleis det påverkar folks kvardagsvanar, han skriv om sport og masseturisme til Syden.»[60]
Alf Prøysens mor Julie ble en gang spurt om hun mente sønnen hennes skrev om bestemte personer. Hennes svar var dekkende og treffende nok: «Hæin har skrivi om oss æille, akkurat som vi er...».[61]
Prøysens forfatterskap har blitt oppfattet og brukt på forskjellige måter. Noen skriver at «Prøysen er kjent for å være en koselig, lun og snill forfatter.»[62] Andre skriver: «Spørsmålet er om Prøysen er idylliker og nostalgiker, eller om det også er et opprør i Prøysens diktning, et opprør mot den lagdelte samfunnsordenen på bygdene i tidligere tider, og et opprør mot all undertrykkelse av de som er små også svake og annerledes.»[26] Magne Lindholm og Jørn Simen Øverli åpnet en debatt om dette i en serie radioprogram i NRK våren 1992; «deres budskap er at Prøysen under den sjarmerende og humoristiske overflaten aktualiserer allmennmenneskelige og eksistensielle grunnproblemer, og at det finnes mye tvil, disharmoni og uro under den smilende overflaten».[26] Denne diskusjonen hadde pågått tidligere også: Alf Cranner sa noe av det samme i et intervju med Jan Erik Vold i 1975, og Ove Røsbak sa noe lignende i 1988.[26][33]
I de tidlige tekstene, som i novellesamlinga Dørstokken heme, viser han fram klasseforskjellene på flatbygdene. Det handler ofte om klasseforskjellene mellom storbønder og husmenn; enda oftere handler det om hvordan husmanns- og tjenestefolk passer på at ingen av dem får prøve å gjøre seg bedre enn de andre. Det er en streng jantelov som møter dem som prøver å bryte med innarbeidede mønster. I visa «Griskokktrøsta» formuleres denne innarbeidede janteloven slik: «For vi skal villig glømme du er grishusknøl, men det på en betingels': Du ska kåmmå hau det sjøl!». Mange av stubbene er triste; de handler om folk som mislykkes med det de prøver på, eller som misunner og baksnakker hverandre.
Hans eneste roman, Trost i taklampa, handler om ulike former for undertrykkelse. Her gikk Prøysen imot de fleste som skrev om bygda på denne tida, og framstilte flukten fra landsbygda som et frigjøringsprosjekt. Det ironiseres over bygderomantikere og maktpersoner som prøver å framstille utflytterne som svikere, mens hovedpersonen Gunvor Smikkstugun er en tvetydig helt; enten frigjører eller opptatt av å skryte av seg selv.
Det er skrevet tre biografier om Alf Prøysen. Den første ble skrevet av to journalister fra Hedmark, Helge Hagen og Dag Solberg. Den andre ble skrevet av dattera Elin. Den utkom i 1989, da det var 75 år siden Alf Prøysen ble født. Den siste er skrevet av Ove Røsbak, og utkom i 1992.[63] Bjørn Ivar Fyksen, som er stipendiat ved Høgskolen i Hedmark, tok i 2014 ta den første doktorgraden på Prøysens forfatterskap, med vekt på klasseperspektivet og slektskapet til arbeiderlitteraturtradisjonen.[64]
To av Hans Normann Dahls tegninger til Snekker Andersen og julenissen ble i 2012 brukt som motiv på norske julefrimerker, jfr Liste over kunstverk på norske frimerker.[65] I 2014 kom et nye Prøysenfrimerker til 100-årsjubileet: et portrett, og et frimerke med en av Borghild Ruds tegninger av Teskjekjerringa.[66]
Barndomshjemmet Prøysenstua var i privat eie fram til 1985; det var Alf Prøysens søstersønn Rolf Ove Hagen som da eide huset. Ringsaker kommune kjøpte det og tilbakeførte det til den stilen og standarden det hadde hatt under Prøysens oppvekst i 1920-årene.[7] Huset var åpent for omvisninger både før og etter 1985. Opplevelsessenteret Prøysenhuset ved E6 på Rudshøgda åpnet i 1987.
Inge Haukvik fra Børsa i Sør-Trøndelag har landets største samling av Prøysen-gjenstander; og har etterhvert også samarbeidet med Prøysenhuset om å utvikle deres samling.[67][68][69]
Utenfor NRKs lokaler på Marienlyst ligger «Steinrøysa neri bakken», et minne som ble etablert i 1971 på initiativ fra NRK. Steinrøysa består av én stein fra hver kommune i Norge. Steinrøysa er siden utviklet til en minnelund over Prøysen, Erik Bye og Otto Nielsen; de tre som samarbeidet i radioprogrammet Søndagsposten.[70][71][72]
Skulptøren Sivert Donali har laget to helfigur-statuer av Alf Prøysen: Statuen hvor Prøysen går gjennom grinda ble avduket på Rudshøgda i 1989.[73] En statue av Prøysen som spiller gitar, ble avduket i Nittedal i 2001.[74] Donali døde i 2010, men en byste av Prøysen som han hadde laget, ble avduket i Moelv i 2011.[75] Svein Tore Kleppen har laget en helfigur-statue som står i Det norske teatret; den ble avduket i 1988. Kleppen har også laget byster av Prøysen; de står i Prøysenhuset. Gravsteinen på Vår Frelsers gravlund i Oslo er en naturstein med Prøysens navnetrekk. Ved Præstvegen finnes en minnestein med et portrett i relieff, laget av gravøren Øyvind Hansen[76]
Fritz Røeds bronseskulptur av Teskjekjerringa fra 1973 finnes på Domkirkeodden i Hamar, og på Rykkinn[77], i Ski[78] og i Porsgrunn.
Medlemsforeningen Prøysens Venner ble stiftet i Ringsaker i juli 1985[79], og arbeider «for å ivareta Alf Prøysens minne og for å opprettholde og styrke interessen for hans forfatterskap». Foreningen samarbeider med Ringsaker kommune og Prøysenhuset. Foreningen begynte i 1996 å utgi bladet PrøysenVennen.[80][81] Siden 2002 har foreningen også vært medutgivere av Prøysenårbok annenhvert år.[82]
I 1970 mottok Prøysen Norsk kulturråds ærespris; denne prisen fikk han vite om de siste dagene han levde.[83] I 1970 fikk han også Kultur- og kirkedepartementets hederspris for barne- og ungdomslitteratur. Departementets hederspris ble tildelt posthumt, det vil si etter at han var død, og er bare utdelt denne ene gangen.
I 2011 ble Prøysen innlemmet i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Jokke & Valentinerne og Wenche Myhre.
Mens Alf Prøysen levde, fikk han aldri utgitt noen LP-plater med sine egne sanger, bare EP-plater og singler. Det å utgi LP-plater var ikke så vanlig for norske artister på den tiden.
Den første LP-plata hvor han sang sine egne sanger, var Alf Prøysen i 1971. I 1980 kom samlealbumet Graset er grønt for æille på 3 LP-plater.[84] I 1993 ble det utgitt 2 store samlealbum hvor han sang selv: Original Prøysen var 5 CD-plater med opptak fra NRKs arkiver, mens På grammofon inneholder komplette plateinnspillinger.
Mange andre artister har spilt inn Prøysens sanger:
Det er også mange artister som har med enkelte sanger av Prøysen på sine plater; særlig barnesangene og julesangene.
Noen av de teaterstykkene som Prøysen selv skrev, spesielt Trost i taklampa og Sirkus Mikkelikski, har blitt spilt mange ganger. I tillegg har mange teater laget egne, nye Prøysenforestillinger med utgangspunkt i andre av hans sanger og fortellinger.
På Det norske teatret har Prøysens samarbeidspartner Asbjørn Toms laget tre kabareter basert på Prøysens viser og stubber, karakterisert som «ein slags prøysensk ønskekonsert»[49]: Kjæm du i kveld (1974), Når groværet kjem (1980) og Nå seile vi på Mjøsa (1988). Nationaltheatret viste i 2001 kabareten Kjæm æiller att![89] Teater Innlandet viste i 2012 forestillinga Skaff meg en synder av Morten Joachim, basert på Prøysens noveller.[90][91]
Toms og Det norske teatret har også laget barneforestillingene I bakvendtland (1972) og Hompetitten (1977). Teskjekjerringa ble teater i 1989 med Teskjekjerringa på camping og senere også med Teskjekjerringas julestrid i 2003 og senere.[49][92] Oslo Nye Teater har vist dukketeaterforestillingen Jul med Prøysen og snekker Andersen mer enn 1000 ganger siden premieren i 1991.[93][94]
Etter at Alf Prøysen døde, har det kommet mange nye bøker med sangene og fortellingene hans. Det begynte med fire bøker med lørdagsstubbene (1972–75). I 1978 kom samlede verker i 12 bind; det var 7 bind med fortellinger for voksne, 3 bind med sanger og 2 bind med barnebøker.[95]
En bok som kom i spesielt stort opplag var Alf Prøysen, et portrett i tekst og bilder (1989)[96]; den ble sendt ut som gave fra Norsk Kommuneforbund til alle medlemmene i forbundet, og fikk dermed et opplag på 210 000 eksemplarer.[97] Boka hadde to deler: en del med bilder fra Prøysens liv, og en del med tekster av Prøysen, med nye kunstfotografier til.
Det er laget tema-utvalg av Prøysens sanger og fortellinger for barn:
Alf Prøysen var selv opptatt av at visene hans ikke «bare» skulle regnes som viser, men også som dikt.[102] Bokklubben utga et utvalg med hans dikt i 1971, kalt Lørdagskveldviser.[103] De ble trykket uten noter. Også diktutvalget Kyss meg sakte (1997)[104] ble trykt uten noter. Sangene til Prøysen finnes i mange ulike sangbøker. I den store Norsk visebok (1993)[105] er det tatt med 27 sanger av Prøysen.[106]
I 2004 skrev Ove Røsbak en artikkel i Dagbladet, like før 90-årsdagen til Alf Prøysen[107]. Røsbak hadde skrevet en biografi om Alf Prøysen i 1992. I 2004 skrev han at han angret på at han ikke hadde fortalt i biografien om at Alf Prøysen var bifil – det vil si at han kunne forelske seg i både kvinner og menn. Røsbak tok opplysningene med i en oppdatert utgave av biografien i 2014.
Det førte til en langvarig debatt.[108] Noen mente at det ikke var sant, noen mente at det ikke passet seg å snakke om det,[109] og noen mente at det ikke gjorde noen forskjell.[110] Noen mente også at man ville forstå Prøysen bedre etter at dette var blitt kjent.[111] Kim Friele ble intervjuet i Dagbladet 23. juli. Hun sa at Røsbak snakket sant, og at hun hadde snakket med Alf Prøysen om å være bifil i 1967, og at han var flau fordi han ikke turde å fortelle andre om det. Mange trodde på henne.[108]
Senere har man funnet fram tekster av Alf Prøysen som kan tolkes som hint om legningen som han ikke ville fortelle om.[112][113][114] «Vise om løgna» er en sang om å ha hemmeligheter, mens «Mannen på holdeplassen» kan oppfattes som en sang om to menn som blir forelsket ved første blikk.[115] «Trassvisa hennes Tora» er en sår vise om forbudt kjærlighet, og den er tvetydig om det handler om kjønn eller andre samfunnsforhold.
Oversikten omfatter førsteutgivelser i Norge. Prøysens tekster har vært gjenutgitt på mange måter. Alf Prøysen står også som oversetter av flere eventyr og bildebøker fra ulike språk: russisk, svensk, dansk, engelsk og tysk. Prøysen kunne ikke selv alle disse språkene, og må ha samarbeidet med andre som laget grunnoversettelsene.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
