norsk musiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Øystein Olaf Sunde (født 1947)[2] er en norsk gitarist, låtskriver og humorist, kjent for sitt gitarspill og humoristiske tekster.
| Øystein Sunde | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Øystein Sunde på scenen i 2017 | |||
| Født | Øystein Olaf Sunde 24. jan. 1947  (77 år)Oslo (Norge) | ||
| Beskjeftigelse | Musiker, sanger, gitarist, låtskriver, plateartist | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Gitarkameratene Christiania Fusel & Blaagress | ||
| Utmerkelser | 11 oppføringer
Språklig samlings litteraturpris (1995)
Leif Justers ærespris (2007) Leonardstatuetten (1997) Tekstforfatterfondets ærespris (1998) Solprisen (2008) Årets spellemann (1989) Årets spellemann (1994) Spellemannprisen i underholdning (1989) (for verk: Kjekt å ha) Hedmark fylkeskommunes kulturpris (2017)[1] Vidar Sandbecks kulturpris (2017) Kommandør av St. Olavs Orden (2018) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Visepop, bluegrass | ||
| Instrument | Vokalist, gitar, banjo, dobro, lapsteel, mandolin | ||
| Aktive år | 1966– | ||
| Plateselskap | Spinner Records | ||
| Nettsted | http://www.spinner.no/oystein_sunde/os_start.htm | ||
| IMDb | IMDb | ||
Familien Sunde bodde på Skarnes frem til han hadde gått ut førsteklasse, men flyttet til Lambertseter i Oslo i 1955. Han gikk på Nordstrand Gymnas og var som russ med i Nordstrandrevyen. Etter hvert ble Øystein Sunde en del av musikkmiljøet i hovedstaden, og frekventerte Viseklubben Dolphin sammen med talenter som Kari Svendsen, Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, Finn Kalvik og Hege Tunaal. Han har spilt i band som Hitch-Hikers, Hi-Five, Christiania Fusel & Blaagress og Gitarkameratene, og han har deltatt i revyer, men er mest kjent som soloartist. Mange av tekstene omhandler hverdagslige ting fra hans eget liv, som bleieskift og modellfly. Uttrykk som «kjekt å ha», «gåsemor», «morn, du!», «folk til slikt» og «du må’kke komme her og komme her» har gått inn i norsk dagligtale.
Han har gitt ut 15 studioalbum totalt fra 1970 til til det siste hittil er Bestefar, utgitt 11. november 2016. Han har solgt over 1,1 millioner plater.[når?]
Sunde var frem til 2023 den eneste som har fått utmerkelsen Årets spellemann to ganger: under Spellemannprisen 1989 og Spellemannprisen 1994. I tillegg fikk Gitarkameratene samme prisen under Spellemannprisen 1990, som ble utdelt av Øystein Sunde da han var vinneren fra året før. Under 1989-utdelingen vant han i tillegg klassen underholdning for albumet Kjekt å ha.
Han er bluegrassentusiast, og har satt opp en rekke show.[3][trenger bedre kilde]
28. august 2010 kommenterte Sunde at «Det er jo litt museum da, jeg har tenkt å holde på noen år til!» da han mottok Komiprisens hederspris for 2010 på NRK.[trenger referanse]
Øystein Sunde ble født i Oslo og oppvokst på Skarnes i Sør-Odal frem til og med førsteklasse på Korsmo skole. Foreldrene var fra Kongsvinger og Skarnes, så tilhørigheten var sterk. Familien flyttet til Lambertseter i Oslo i forbindelse med jobb da Sunde var åtte år. Det var ikke lett for unge Sunde å flytte langt fra kjente trakter og gamle kamerater til en drabantby hvor få følte seg hjemme.[4][5][6]
Musikken er noe som har fulgt Sunde hele livet – moren spilte piano både privat hjemme, og profesjonelt til blant annet stumfilmer, og faren spilte fiolin hver jul.[4][7] De sendte Sunde til pianotimer da han var sju, men sluttet etter kort tid fordi han ble nektet av læreren å spille boogie-woogie, og læreboken «Leksen – en lek!» var ikke helt det han ville ha. Han spilte også B-kornett i guttemusikken en periode, men heller ikke dette falt i smak. Det var ikke før han i en alder av ti år begynte på Manglerud kombinerte skole og møtte en sløydlærer som var villig til å lære ham hvordan han skulle lage en mandolaika at han fattet ordentlig interesse for instrumenter.[4][5][8]
I en alder av 14 år hørte Sunde låten «Apache» med The Shadows for første gang på Radio Luxembourg,[9] og brukte dermed sparepengene sine på en billig elgitar. Drømmen var en Fender Stratocaster, med prisen på 2 650 kroner var for dyrt i 1961. Deretter startet han shadowsbandet The Hitch-Hikers med flere av klassekameratene sine, hvor Sunde ble sologitarist, og de hadde sin første spillejobb i kjelleren i Bøler kirke.[5][10]
Sunde begynte etter hvert på Nordstrand Gymnas og fullførte artium der i 1966. Samme året var han også med i russerevyen Rødipus.[5] Samme år ble han overtalt av sin klassekamerat og senere bandkompis, Kåre Schanche, til å bli med til viseklubben Dolphins i Lille Grensen 18. Sunde hadde hørt om klubben tidligere, men så for seg diktopplesning og vindrikking, noe han anså som lite tiltalende for hans vedkommende.[7] Det som møtte ham der var derimot en gjeng med amatørartister hvor ingen hadde noe særlig sceneerfaring.[5] Alle som ville kunne stå på scenen, fremføre tre sanger for publikum og deretter gå ned og høre på de øvrige. Klubben holdt for øvrig til i kjelleretasjen på Frisksportrestauranten, og det sterkeste de fikk servert var bjørkesaft, ifølge Sunde.[5][11] Det var på denne klubben grunnstammen i norske visekunstnere begynte å gro. Andre, nå kjente, artister som også var faste tilhengere på Dolphins var Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen, Ole Paus, Finn Kalvik og Lars Klevstrand.[12]
I begynnelsen av 1966 dannet Sunde visegruppa Hi-Five sammen med fire andre. Disse fikk så stor suksess på Dolphins at de ble invitert til Roald Øyens fjernsynsprogram På rundreise 2. april året etter, der de spilte to låter.[13] Dette er for øvrig det tidligst kjente programmet Sunde har opptrådt i. Gruppa ble den første i Norge som havnet på CBS-etiketten, og de fikk gi ut to singler her i kjølvannet av TV-opptredenen. Disse solgte dårlig, og gruppen ble oppløst senere samme år.[14]
Tidlig i 1968 fikk Sunde høre bluegrassmusikk før første gang, med blant annet Jim & Jesse og Lester Flatt & Earl Scruggs, og han og kameraten Kåre Schanche planla fort å danne en gruppe basert på dette materialet. Og i løpet av februar ble et navnløst bluegrassband dannet med Kari Svendsen, Fredrik Wibe, Anne Elisenberg og Gerd Gudding i tillegg til Sunde og Schanche.[12] Disse høstet stor suksess på Dolphins senere på våren, og ble invitert til å spille i musikkprogrammet Pop-korn i fjernsynet.[15] Gruppen hadde sterkt behov for et navn og kontaktet blant annet Kjell Aukrust som sa de kunne kalle seg Fuselgutta. Siden halve bandet bestod av jenter, trengte de noe annet, men beholdt ideen. Navnet klaffet ikke før de satt på trikken på vei til opptaksstudioet og de fikk øye på skiltet til Christiania Bank og Kreditkasse, og dermed var navnet satt – Christiania Fusel & Blaagress ble den endelige tittelen på orkesteret.[6] Etter opptredenen fikk de flere spillejobber og fikk mulighet til å spille inn singelen «Det kjem nok betre tider» på Nor-Disc-etiketten, med «Mamma vi’kke ha» som B-side. Denne solgte nesten like dårlig som Hi-Five-singlene året før.[12]
Christiania Fusel & Blaagress som enhet og Sunde og Svendsen som soloartister fikk et tilbud av Arne Bendiksen om å spille inn låter til en LP med flere artister fra Dolphins samme året. Dette takket de ja til, men det var kun solobidragene som til slutt endte opp på albumet som til slutt ble utgitt i 1972 under navnet Viser i trengsel. På albumet bidro Sunde med tidlige versjoner av «Fire melk og Dagbla’ for i går» og «Andpust-Olga».[16]
1968 var også det året gjennombruddslåten «Jaktprat» så dagens lys for første gang. Den ble skrevet under to dobbelttimer i kjemi på Schous tekniske institutt, fordi Sunde syntes foreleseren gjorde en elendig jobb med å undervise.[17] Da Sunde presenterte sangen på Dolphins for første gang «datt brakka ned,»[18][19] og Sunde skjønte ikke hva som skjedde, men forstod etter hvert at det var dette han ville drive med.[20]
Etter ett år med overtalelser sørget Mikkel Aas i Norsk Phonogram i 1970 for at Sunde kunne spille inn en langspillplate som soloartist på CBS-etiketten.[21] Først kom singelen «Jaktprat»/ «Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint», og solgte meget bra.[14] Debutalbumet 1001 fnatt ble lansert i september[22] og solgte etter hvert til diamant, og endte opp med en fjerdeplass på VG-lista.[23] Sunde fikk være med på det årets nyttårssending på NRK, med Rolv Wesenlund som programleder, der han fikk synge tre viser.[24] Én av sangene var «Skreppa mi er bra, esse» - en låt som endte opp som singel i 1971.[25] Denne fikk en del kritikk og ble til slutt bannlyst i NRK radio, og ble droppet fra den påfølgende LP-en Det året det var så bratt samme år.[26] Dette albumet ble forøvrig en av Sundes største suksesser på 70-tallet, og det satte en foreløpig uslått rekord til å være det norskproduserte albumet som lå lengst på toppen av VG-lista – 16 uker.[27]
Sommeren 1971 ble Sunde hyret inn av Jørg Fr. Ellertsen til å bli med i oppsetningen Sommerens musikalske stjerneshow sammen med Hanne Krogh, Ivar Medaas, Tore Torell og Kjell Vidars orkester.[28] Dette var Sundes første profesjonelle turné, og det skjedde etter han avbrøt utdannelsen sin på Schous tekniske institutt.[21]
Samme året hadde Sunde, sammen med blant andre Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen, deltatt på en vise- og lyrikkfestival i Haugesund. Nilsen hadde spurt de øvrige om de kunne spille gitar for ham siden han hadde brukket armen på sykkeltur i Danmark i forkant av festivalen.[21] Dette skulle ende opp som et lykketreff, siden disse tre fant tonen som en trio på scenen og høstet suksess med to turneer landet rundt på 70-tallet under titlene Det viser seg (1972)[29][30] og Vi viser oss igjen (1974).[31] Innspillinger fra visefestivalen endte opp i både fjernsynet[32] og på dobbelt-LP-en med samme navn som festivalen.[14][33] Mot slutten av året dro Sunde til Nashville for å møte Chet Atkins – et av hans største forbilder. I løpet av oppholdet ble Sunde opplært i forskjellige gitarteknikker og finurligheter han har hatt nytte av siden.[21][34][35]
Etter noen utskiftninger i orkesteret skulle Christiania Fusel & Blaagress i studio for å gi ut langspillplate i 1972. Som varmt hvetebrød i tørt gress het albumet, og ble nominert til Spellemannprisen. På albumet er «Fanitullen» med Einar Mjølsnes på hardingfele inkludert – en slått som skulle bli kjenningsmelodien til radioprogrammet Norsktoppen i en årrekke.[27] Dette var også en av de første gangene en artist eller et band i Norge hadde satt elektrisk gitar og trommer til folkemusikk,[36] noe som blant annet bandet Folque som Sunde produserte skulle følge opp med.[37] En liveversjon av «Mamma vi’kke ha» ble også inkludert, som eneste innspilling med originalbesetningen til bandet på albumet.
1972 var også året der Sunde, sammen med Grethe Kausland, ble introdusert til Dizzie Tunes som hadde behov for en erstatter av Wenche Myhre og Ivar Medaas som støttespillere til gruppen.[21] Samarbeidet endte opp i tre forestillinger på to år – … på scenekanten (1972),[38] … på go'foten (1973)[39] og På go'fot med katta (1973).[40] Det var på disse turneene at Sunde ble opplært av Yngvar Numme i hvordan man skulle te seg på en scene. Sunde var vant til å lete etter plektere og andre ting mellom låtene på viseklubber, og dette fungerte ikke i en stramt regissert forestilling som krevde scenisk disiplin.[21] 1972 gav Sunde forøvrig ut sin første visebok - Viser uten slips.[41]
Etter å ha etablert seg som soloartist i Norge så Sunde seg til Sverige i 1973. Resultatet var en langspillplate med sanger fra de to første albumene i svensk språkdrakt, signert sportskommentatoren Åke Strömmer,[42] og Sunde på svensk vokal. Albumet het Sunderfundigheter og ble møtt med svake salgstall.[43]
Samme år skulle Disney lansere filmen Robin Hood, og Sunde ble spurt om å låne stemmen sin til figuren Allan i filmen.[5][44] Siden Sunde var tilhenger av den originale stemmeskuespilleren, Roger Miller,[45] takket han ja til jobben.[46] Han var også fortellerstemmen i LP-versjonen av filmen.[47]
August samme år sendte NRK TV det tre kvarter lange konsertopptaket Bridge, bratsj, fille-bom-bom-bom[48] med Sunde. Hovedtyngden av de kringkastede sangene ble grunnstammen for det neste hovedalbumet hans, titulert Ikke bare tyll og utgitt februar året etter.[43] Albumet inkluderte ikke bare humoristiske tekster som han var blitt kjent for, men også noen spor som viser en seriøs side av tekstforfatteren Sunde.[49] Salgstallene endte opp på 8 000,[14] kontra Det året det var så bratt sine 44 000.[50] Albumet var for øvrig Sundes første på Philips-etiketten.[43]
Senere samme året produserte Svein Erik Børja fra NRK Sundes neste album – Klå.[51] Dette var Sundes hittil eneste rene instrumentalalbum, og et Sunde ikke setter høyt.[34] Salget var enda dårligere enn det foregående,[43] og det ble få spillejobber for artisten, men ble likevel nominert til en Spellemannpris.[52] I et intervju med TV 2 i 2005 fortalte Sunde at på midten av 70-tallet var det ikke populært med humoristiske viser og instrumentalnumre, da alle visesangere skulle synge røde kampsanger og politiske protestviser.[53] Dette gjorde at når Sunde ikke turnerte med andre måtte ta til takke med tivolikonserter og lignende.[36]
Han følte seg ikke helt ferdig med Sverige og deltok blant annet på Visfestivalen i Västervik i 1975, og noen av opptredene hans ble tatt opp og utgitt på LP-en med samme navn som festivalen.[14][54] På høstparten gav han ut ytterligere et album i nabolandet, denne gangen i norsk språkdrakt. Flere av låtene var nye, noen var gamle og i tillegg var det noen nyinnspillinger av gamle låter i lavere tempo så svenskene skulle forstå hva han sang.[43] Albumet het Hurtbuller i hvit saus og inkluderte en sang av Shel Silverstein – «I Got Stoned and I Missed It» med norsk gjendiktning. Dette sporet ble oversatt til «Jeg ble full og gikk glipp av hele greia», og på grunn av manglende godkjenning av gjendiktningen blant rettighetshaverne, måtte albumet trekkes tilbake med umiddelbar virkning.[55]
Januar 1975 var den eneste gangen Sunde valgte å delta i musikkonkurransen Melodi Grand Prix med visen «En enkel sang» i samarbeid med Benny Borg,[56] og senere på våren gikk Fotspor i havet i fjernsynet – et humoristisk program med Sunde og Finn Kalvik på hyttetur.[57]
Etter flere år med motgang skulle Sunde få et løft i karrieren i 1976, hvor han flyttet tilbake til Skarnes[58] og lanserte langspilleren På sangens vinger[59][60] – et album som blant annet inkluderte den Norsktoppen-slageren «Vippetangen konditori». I forkant av utgivelsen slo Sunde seg sammen med Ivar Medaas, og sammen satte de sammen kroshowet Krumspring og andre stavhopp under regi av Yngvar Numme.[61] Denne forestillingen gikk helt til året etter da Sunde ble med i en konstellasjon med Anne-Karine Strøm og Ole Paus i forestillingen Hallo i luken.[62] Til dette showet slet Sunde med å skrive tekster, og han gikk rundt og ventet på inspirasjon. Medspiller Paus ble redningen og lærte ham at «inspirasjon kommer når du skriver», noe Sunde har fulgt opp siden. Flere av tekstene skulle senere vise seg å bli blant Sundes mest kjente sanger, som «Byens Hi-Fi-asyl».[63] I 1977 slapp Sunde sitt første samlealbum, kalt Øystein Sundes beste. Andreopplaget ble solgt med en ensides singel med sangen «Ferietips» som han hadde skrevet på bestilling for Landslaget for Reiselivet.[64] Ved en feil ble instrumentallåten «Valdresmarsjen» fra albumet Klå lagt ved i stedet for «Ferietips».[14] Sunde hadde også skrevet deler av filmmusikken til filmen Kosmetikkrevolusjonen det året, blant annet en instrumental kalt «Klystér d’amour». Låten endte opp som vinylsingel.[14][63]
Høsten 1978 satte Sunde sammen sin første ordentlige soloforestilling med tvillingene Rolf og Fredrik Wibe som musikalske støttespillere. Turneen ble kalt Selvskudd og gode miner og ble spilt helt til våren etter.[63][65] Mai 1979 sendte NRK ytterligere et TV-program med Sunde i fokus, kalt Øystein i fritt fall.[66] Hovedtyngden av låtene fra programmet var fra suksessalbumet Hærtata hørt samme år.[67] Etter TV-showet fant Sunde og Ole Paus ut at de skulle lage forestilling igjen, siden de fikk tilgang til ABC-teatret i Oslo samme høst. Paus trakk seg tidlig og Medaas hoppet på og de to fikk med seg Kari Svendsen og Mari Bjørgan.[63] Forestillingen fikk navnet Press i pysjen og ble møtt med laber kritikk av mediene, og det dukket opp færre og færre blant publikum.[68] Nyttårsaften spilte de to forestillinger med et 20-talls publikummere på hver,[63][69] så Medaas og Sunde måtte finne en måte å tjene inn pengene på, siden de hadde satset mye på dette. De endte opp med en forkortet kroshowvariant og reiste landet rundt i 1980 uten Svendsen og Bjørgan.[14][63] Samme året gav Sunde ut samlekassetten Nærbilde av Øystein Sunde.[60][70]
Bruk sagvett med Øystein Sunde var en reklamekassett fra 1981 for Jobu, og inneholdt flere låter som til slutt endte opp på albumet Barkebille boogie samme året.[60] I forbindelse med albumutgivelsen dro Sunde på en soloturné kalt Sunde tar sagen med Johnny Sareussen på bass og Jonas Fjeld på gitar.[71] Turneen viet også oppmerksomhet til Svalbard i januar 1982 hvor det ble gjort tre konserter, og det ble gjort båndopptak av forestillingen på Svea. Dette opptaket ble først utgitt i 2012 i samleboksen Øystein Sundes puslespill.[72][73]
Sommeren 1982 ble det satt opp et sommershow på Hotell Klubben i Tønsberg under navnet Kuul umulig, med Sunde, Inger-Lise Rypdal, 3 Busserulls og Family Four.[63][74] Samtidig spilte Sunde inn sin instrumentalversjon av den amerikanske sangen «Mystery Train» i forbindelse med filmen Fifty-Fifty.[14] Låten ble utgitt på en dobbelt-LP med lydsporet til filmen.[75] Høsten samme året ble revyen Med floss på katta satt opp på Chat Noir i Oslo. Her var Sunde medspiller med Family Four, Harald Heide-Steen jr. og Jon Skolmen.[63][76] Sommeren etter ble revyen Å, hvilke herlige roser med omtrent samme besetning satt opp på Kristiansand Teater.[77] Samme høst spilte Sunde forestillingen Mårn du! sammen med Hege Schøyen og amerikanske The Silver King Band.[78][79]
Innimellom alle revyene og forestillingene gjennomførte Sunde sine egne konserter med Jonas Fjeld på gitar og Johnny Sareussen på bass. Fjeld ble etter hvert mer og mer opptatt med egne prosjekter, og Sunde så seg nødt til å finne flere folk ved siden av bassisten. Han endte til slutt opp med to felles modellflygere – Åge Westgårdsrønningen på gitar og Einar Hagerup på trommer. Denne trioen fikk navnet Radioballetten, og var Sundes faste konsertband frem til slutten av 90-tallet.[80][81]
Året etter hadde Sunde skrevet nok sanger til en ny LP – denne gangen titulert I Husbukkens tegn, og inkluderte blant annet to duetter med Hege Schøyen og ble utgitt 1984.[82] Albumet er blant Sundes fem favoritter blant egne produksjoner,[83] og ble nominert til Spellemannprisen i klassen produsent/opphavsmann.[84] Dette var også siste gang Sunde lanserte noe på Philips-etiketten.[85]
I 1985 slo Sunde og Schøyen seg sammen med Toten-gruppa Vazelina Bilopphøggers i forbindelse med revyen Lufta er for alle.[86][79] Et av numrene fra forestillingen ble vist på NRK i forbindelse med TV-aksjonen to år senere.[87] Mer TV ble det helt på tampen av året da det Sunde-fokuserte programmet «Mor’n du» ble sendt, med Vazelina og Grethe Kausland som gjester.[88] Samme året lanserte Sunde i samarbeid med Bokklubben en samling i form av trippelt-LP-en Øystein Sunde i boks.[14]
I begynnelsen av 1986 gav Sunde i samarbeid med Volvo ut en reklamekassett med tittelen Kaptein Snutebil som skulle følge med lastebiler som ble solgt på den tiden.[14] Kassetten inneholdt ni nye låter, og i tillegg en nyinnspilling av «Ti døgn ute og to døgn fri». Denne kassetten ble brukt som mal for Sundes neste hovedutgivelse – Overbuljongterningpakkmesterassistent – som ble lansert på Tomato-etiketten senere samme år.[79][89]
Sommeren 1987 ble Sunde invitert til å spille en konsert på den første Glengfestivalen i Sarpsborg sammen med tre andre viseartister, og disse var Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Lars Klevstrand.[90][91] De fire artistene ble satt sammen som en supergruppe, hvor flere allerede etablerte artister går sammen og former et band – mye til felles med det Sunde og Nilsen gjorde sammen med Finn Kalvik på 70-tallet.[30] Dette konseptet var samtlige optimistiske til og ville gjøre noe mer, men kalenderen til samtlige var fulle frem helt til neste høst, blant annet med Sundes egen forestilling på våren sammen med Radioballetten på Humla i Oslo.[92][93]
Da de endelig klarte å skaffe tid i fellesskap, fikk Klevstrand tilbud om å bli med i oppsetningen Oklahoma på Oslo Nye Teater, og måtte dermed takke nei til en turné med resten.[90][91] Nilsen fikk overtalt de andre til å ta med bergenseren Jan Eggum som erstatning, og gruppen ble enig om en måned lang turné landet rundt.[94] De reklamerte med dette blant annet i NRK-programmet Kysten rundt i september.[95] Turneen endte opp med å hete Festkonsert siden de ikke ble enige om et felles gruppenavn.[17] Gruppen fikk ellers lite oppmerksomhet og de spilte for halvfulle hus, og Klassekampen var eneste riksdekkende avis som skrev om dem.[96] Til tross ble det gjort opptak til et livealbum i Grieghallen i Bergen og TV-opptak på kafé Skarven i Tromsø.[97] Det var ikke før disse var utgitt og kringkastet tidlig året etter at populariteten til det nå navngitte Gitarkameratene steg kraftig blant presse og publikum.[69][91]
I 1988 dro Sunde til Nashville i USA med planer om å spille inn et album med profesjonelle bluegrassmusikere. Kollega Jonas Fjeld hadde gjort i stand slik at Sunde fikk spille med store navn som Béla Fleck, Mark O’Connor og Jerry Douglas som var regnet som blant de beste på hvert sitt instrument på den tiden. Sangene ble spilt inn i løpet av tre dager i studio og albumet ble kalt Kjekt å ha. Dette var den første av Sundes utgivelser som passerte et salg på 100 000 eksemplarer,[98] og den ble tildelt Spellemannprisen i klassen Underholdning. Sunde ble tillegg kåret til Årets spellemann samme år.[99]
Gitarkameratenes popularitet var såpass høy at de like etter Sundes Kjekt å ha-turné planla å gjøre noe mer, og ideen var å skrive helt nye låter. Dette gjorde de i to intense uker på Toten Hotell i 1990[100] og gikk i studio med Johnny Sareussen som produsent.[91] Resultatet ble ny TV-konsert,[101] turné,[102] VHS[103] og et felles album døpt Typisk norsk.[104] Albumet fikk Spellemannprisen i klassen Viser, og de fikk også tildelt prisen Årets spellemann, som Sunde delte ut til gruppen siden han var fjorårets vinner.[105] Gruppen gjorde også en opptreden i forbindelse med TV-aksjonen 1990,[106] og slapp samtidig en singel med Lillebjørn Nilsens tekst «Barn av regnbuen».[107] Samme år lanserte Sunde viseboka Kjekt å ha – 1.[108][109]
I 1991 fortsatte Sunde Kjekt å ha-forestillingen sin,[110] og etter mye etterspørsler fra publikum angående utgåtte album fra tidligere i karrier en slapp han dobbeltsamlealbumet Øystein Sundes 40 beste.[111] Også denne passerte 100 000 solgte eksemplarer,[112] og i januar 1992 produserte NRK et timelangt portrett om Sunde med Yngvar Numme som intervjuer. Dette portrettet fikk navnet EØS = Ekvilibristen Øystein Sunde.[69] Samme år blir Sunde med på Jørg Fr. Ellertsens 20-årsjubileum som impresario i forestillingen Go’biter – 20 år på scenekanten i samspill med Dizzie Tunes, Grethe Kausland og Benny Borg.[113][114]
1992 gikk Sunde ut av sitt daværende plateselskap og lanserte sitt eget under navnet Spinner Records, og blant de første utgivelsene var en relansering av Fusel-albumet Som varmt hvetebrød i tørt gress med bonussporet «Svigermor kommer». Lanseringen av Spinner Records ble feiret med en forestilling på Dizzie Showteater, der han blant annet urfremførte sangen «Frk. Bibelstripp» for første gang.[115] På den tiden forelå det ingen planer om å spille inn og gi den ut, siden han mente teksten var veldig på kanten.[116] Samme år ble viseboka Kjekkere å ha – 2 utgitt.[117]
Med eget plateselskap hadde Sunde behov for flere artister i stallen, og han ble tipset om Hellbillies fra Ål i Hallingdal av sin daværende lydtekniker. Sunde fikk høre noe av det gruppen hadde spilt inn og bestemte seg for å satse på dem.[118][119] Hellbillies viste seg velvillige, og gruppens to første album ble lansert på Spinner Records,[115] hvorav det siste ble kronet med en Spellemannpris.[120] Hellbillies og Sunde gjorde også noen konserter sammen i Ål for å feire samarbeidet.[121]
Det skulle vise seg at Gitarkameratene hadde mer på hjertet. Etter en vellykket opptreden på Slottet i forbindelse med feiringen av 18-årsdagen til kronprins Haakon,[122] satte de sammen forestillingen GitKam ’93. Den hadde premiere på Hotell Klubben i Tønsberg sommeren 1993.[123][124] Sommerforestillingen ble til ytterligere en landsomfattende turné og ble avsluttet året etter med flere fulle hus på Chateau Neuf i Oslo med NRK til stede.[125]
Sunde spilte inn albumet Du må'kke komme her og komme her i 1994,[126] med blant annet Hellbillies som medspillere på «Frk. Bibelstripp».[127] Albumet ble Sundes hittil største salgssuksess med over 130 000 solgte eksemplarer,[128] og ble som hittil eneste i Norge stemt frem som Årets spellemann for andre gang i historien.[129] Det var denne suksessen som sørget for at Sunde fikk tillatelse til å spille en hel høst på Dizzie Showteater. Sunde kalte forestillingen for Så hatten passer. I tillegg til Radioballetten hadde han med seg pianisten Henryk Lysiak og koristene Yvonne Algrøy, Karin Fremstad og Maia Neeraas som forsterkninger.[130] Showet hadde premiere i september 1995, og etter en stund på Dizzie gikk forestillingen ut på turné.[131] To konserter i Grieghallen i Bergen ble filmet av NRK i begynnelsen av 1997, og et redigert konsertopptak ble kringkastet samme høst.[132] Dette skulle vise seg å være siste gang Sunde hadde med seg Radioballetten ut på tur.[80]
I løpet av 1997 slapp Hellbillies sitt første album med konsertopptak under tittelen LIVe LAGA, og inkluderte flere spor som tidligere var gitt ut i studioformat på Sundes Spinner Records.[133] Dette var Sunde ikke fornøyd med, for kontrakten presiserte at gruppen ikke hadde lov til å spille inn låtene på nytt uten tillatelse fra Sunde som satt på rettighetene. Sunde kommenterte at konsertalbumet resulterte at albumene fra hans stall solgte dårligere enn vanlig, og krevde erstatning. Hellbillies ville ikke følge opp, og mente at konsertopptak ikke var det samme som å spille inn i studio.[134] Sunde svarte med å avbryte roaltyutbetalinger som følge av solgte album til Hellbillies. De kom etter hvert til enighet uten å trekke inn advokater og rettssaker.[115]
I 1997 lanserte Sunde viseboka Du må'kke komme her og komme her.[135]
Sunde og Halvdan Sivertsen hadde lenge pratet om å gjøre noe sammen, men begge var opptatte helt frem til 1998. Sunde fikk tilbud om ytterligere en høst på Dizzie, og spurte Sivertsen om han ville være med, noe han takket ja til.[136] De tok med seg noen musikere, blant andre Olaf «Knerten» Kamfjord på bass og Stein Bull-Hansen på gitar og presenterte forestillingen Ja takk, begge deler. Også denne turneen ble regnet som en stor suksess,[137] og på nyåret 2001 ble et konsertopptak fra Hotell Klubben i Tønsberg sendt på NRK.[138] I mellomtiden hadde Sunde gitt ut albumet Nå er begeret nådd i 1999.[139]
Høsten 2002 fikk Sunde igjen tilgang til Dizzie Showteater. Denne gangen satte han sammen forestillingen Øystein Sunde… Og vel så det med grunnlag i helt nye sanger[140] og nye musikere – gitarist Stein Bull-Hansen, dobroist og trommeslager Knut Hem, Olga Konkova på piano og trekkspill og Olaf «Knerten» Kamfjord på bass. I tillegg hadde han koristene Eldrid Johansen og Karianne Kjernes med seg på scenen.[141] Forestillingen presenterte blant annet låten «Ute var det sol» for første gang[142] – en tekst som omhandler tap av nære mennesker og kontrastene som viser hvordan verden går sin gang uten å ta særlig hensyn til tapet.[143] Flere av Sundes venner og kolleger mener at dette er en av Sundes viktigste tekster, blant annet Ingrid Bjørnov[20] og den avdøde presten Karsten Isachsen.[144] Den sangen var blant de som ble kringkastet i et opptak av en av konsertene på NRK1 julen 2004,[145] og senere sluppet på albumet Sånn er’e bare i 2005[146] og notert i viseboka Sånn er'e bare i 2006.[147]
I 2003 ble det kjent at et aldri så lite gjensyn av Gitarkameratene skulle finne sted. De var blant artistene som skulle hylle visedikteren og forfatteren Vidar Sandbeck med en hyllest i form av albumet Gull i fra grønne skoger. Gruppen bidro med visa «Gull og grønne skoger»,[148] i tillegg til hvert sitt solobidrag. Sundes bidrag var 50-tallsslageren «Pengegaloppen».[149]
Året etter albumutgivelsen av Sånn er’e bare skulle Sunde igjen tilbake til Dizzie Showteater med nytt materiale.[150] Tittelen på forestillingen fikk samme navn som albumet, og endte opp med å bli Sundes største suksess blant sine navngitte oppsetninger med over 340 forestillinger over hele landet.[151] Til forestillingen hadde Sunde klart å oppfylle en drøm han hadde hatt siden glansdagene med Christiania Fusel & Blaagress – ved å ha med seg et fullverdig bluegrassband. I tillegg til de tre mannlige medspillerne fra forestillingen Øystein Sunde… Og vel så det, ble felespilleren Øystein Fosshagen og Terje Kinn på banjo med i bandet.[152] De fikk navnet Meget i sløyd, og er per 2022 Sundes faste konsertband.[153]
Samtidig med forestillingen ble samlealbumet Sundes verden sluppet i to forskjellige utgaver,[154][155] og et album med de fleste sangene fra forestillingen ble utgitt i 2008.[156][157] Albumet fikk samme tittel som bandet hans.[158] 2008 var for øvrig året Christiania Fusel & Blaagress feiret 40-årsjubileum med flere konserter på sommeren og høsten.[159][160]
I 2009 fikk Sunde designet sin egen signaturgitar fra gitarfabrikken Martin. Dette ble regnet som en av de største anerkjennelsene en gitarist kunne få, og Sunde var den første i Norge som ble tildelt denne erkjennelsen.[161] Andre artister som har fått tilsvarende heder er Elvis Presley, Eric Clapton og Johnny Cash. Det ble laget åtte eksemplarer av Sundes gitar, og alle ble solgt i løpet av kort tid. Blant annet kjøpte Halvdan Sivertsen et eksemplar.[20][162]
Det hadde vært stille fra Gitarkameratene siden hyllesten av Sandbeck i 2003, men i begynnelsen av 2010 kunne gruppen annonsere en gjenforeningskonsert i kjølvannet av feiden angående navnet «Gitarkameratene».[163] Det ble først kjent at de skulle spille i Trondheim – nærmere bestemt Olavshallen i mars det året.[164] Samtidig ble konsertalbumet Kanon med opptak fra Grieghallen i Bergen i 1990 lansert,[165][166] i tillegg til en visebok med flere av gruppens komposisjoner.[167] Konserten i Olavshallen ble utsolgt, og flere ekstrakonserter ble satt opp. Det ble såpass stor interesse for gruppens tilbakekomst at den endte opp med å turnere landet rundt, med avslutning i Oslo Spektrum i desember.[168] Et konsertopptak fra Harstad Kulturhus ble kringkastet på NRK våren 2012,[169] og senere lansert på DVD under navnet Historien om Gitarkameratene.[162]
I 2010 var det duket for nok et jubileum – det var 40 år siden «Jaktprat» gikk sin seiersgang i Norge. I den forbindelse ble portrettprogrammet Med god avstand til bilen bak produsert, med Andreas Diesen som intervjuer.[170] Jubileet ble også feiret med en jubileumsforestilling på Dizzie Showteater. Tittelen denne gangen var Men DA må du ha og var en blanding av gamle sanger og nyere materiale.[171] Meget i sløyd stod igjen gang bak Sunde, men denne gangen uten Stein Bull-Hansen.[172] Et konsertopptak av forestillingen ble vist på NRK i januar 2013.[11]
I forbindelse med premieren av forestillingen ble Sunde hyret inn til å spille i Komiprisen. Etter at Sunde og Meget i sløyd hadde gjort seg ferdig med nummeret, ble hedersprisen utdelt av Knut Lystad, og det ble klart at prisen gikk til Sunde selv.[173][174]
I kjølvannet av gjenforeningen fra 2010 ville Jørg Fr. Ellertsen sette opp Gitarkameratene på Dizzie Showeteater som siste forestilling han hadde ansvar for før han gikk av med pensjon. Tittelen ble GitKam 2012 og ble satt opp den høsten tittelen viser til. Denne gangen hadde gruppen med seg bandforsterkninger i form av Knut Hem, «Knerten» Kamfjord og Øystein Fosshagen fra Sundes Meget i sløyd.[175] Etter forestillingene på Dizzie dro gruppen ut på norgesturné.[176] Turneen tok en vending i oktober 2013 etter en konsert i Grieghallen i Bergen hvor Lillebjørn Nilsen falt om på scenen. Han fikk konstatert mageinfeksjon,[177] og måtte stå over de kommende forestillingene.[178]
I ettertid har gruppen opprettet sin egen sommerfestival – Gitarkameratenes visefestival – som ble spilt på sommeren i tre år på Midtåsen i Sandefjord.[179] Festivalen bestod av artister som synger på norsk eller svensk, og sørget for øvrig at Gitarkameratene spilte minimum én konsert sammen i året for å holde navnet i hevd.[180] Den festivalen fant sted i 2014, 2015 og 2016.[181]
De fem første av Sundes hovedutgivelser ble digitalisert og relansert på CD og LP i august 2012.[49] Det ble sluppet to samlebokser på CD – én med de fem relanserte albumene[182] og én eksklusiv boks i 100 eksemplarer med samtlige studioutgivelser pluss et livealbum fra en konsert i 1982 som bonus.[72] Sistnevnte ble døpt Øystein Sundes puslespill, og i tillegg til CD-ene inkluderte hver boks én unik nummerert, signert og Kjekt å ha-stemplet puslespillbrikke hvor samtlige 100 brikker dannet et bilde.[183] Relanseringen ble feiret med en utstilling på Popsenteret i Oslo, hvor samtlige av Sundes hjemmelagde instrumenter og diverse annet ble stilt ut samlet for første gang.[184] Utstillingen fikk tittelen Kjekt å ha – Hærtata hørt fra Øystein Sundes verden, og varte fra september til desember.[185]
I august 2013 møttes Sunde og Ingrid Bjørnov og spilte noen mindre konserter sammen.[186] Dette skulle bli grunnstammen til en forestilling som hadde premiere året etter med tittelen Prøver nye og gamle, ferdige og halvferdige sanger.[187] Duoen reiste landet rundt i flere år med forestillingen, senest i 2018.[188][189]
Våren 2014 fikk Teater Innlandet tillatelse til å oppføre en teaterforestilling basert på Sundes sangkatalog. De fikk lov på én betingelse – at bossa novagitarist Tom Steinar Lund fikk ansvaret for musikken i forestillingen.[190] Lund hadde tidligere gjort om Alf Prøysens,[191] Vidar Sandbecks[192] og Otto Nielsens[193] musikk i brasilianskinspirerte arrangementer, og Sunde mente at dette var rett mann til den jobben. Forestillingen fikk navnet Det året det var så bratt, og ble spilt over hele Innlandet og på Centrateatret i Oslo samme høst.[194] November samme år slapp Sunde sangen «Julekalenderen» i radio og digitale strømmetjenester.[195][196]
Øystein Sunde ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame i 2014.
Året etter tok Sunde med seg Tom Steinar Lund, i tillegg til sin faste bassist «Knerten» Kamfjord og perkusjonist Birger Mistereggen og satte opp en konsertserie med navnet Skal det være en bossa nå, da?. Tittelen er en strofe hentet fra Sundes egen «Ambassanova».[197] De har spilt noen få konserter i 2015[198] og 2016,[199] og den mest omfattende turneen foregikk i september 2016, da de dro ut på turné i Østerdalen.[200]
Den 11. november 2016 lanserte Sunde sitt hittil nyeste album – Bestefar – på CD og vinyl.[201] Samme dag avholdt han en lanseringskonsert i Oslo Konserthus sin lille sal.[202] Den 24. januar 2017 fylte Sunde 70, og holdt i den forbindelse en jubileumskonsert i Oslo Spektrum 1. april samme år.[203] Torsdag 16. februar 2017 lanserte Sunde og musikerkollega Stian Carstensen humorboka God sesong for leppefiskere på Bazar forlag.[204][205] På nyåret i 2018 var Sunde ute på en liten turné med jubileumskonserten i Bergen, Trondheim og Stavanger.[206] Etter disse fulgte en serie med solokonserter uten medmusikere på scenen.[207]
I juli 2018 arrangerte Sunde sitt tiende sommershow i Tønsberg, hvor han spilte jubileumskonserten i Oseberg kulturhus i to uker.[208][209] September samme år ble Sunde utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden under en hyllestkonsert for Vidar Sandbeck i Oslo Konserthus i forbindelse med Sandbecks 100-årsjubileum.[210] Han holdt han også fire konserter med Kari Svendsen i september.[211] I oktober startet han på en helt ny duoturné sammen med Ingrid Bjørnov.[212]
Senere samme høst ble vinylsamlingen Øystein Sundes samlede riller lansert. Dette var en samleboks som inkluderte samtlige av Sundes 15 soloalbum, samt en eksklusiv vinyl kalt Sanger som ikke rakk toget, som inneholdt uutgitte låter, alternative versjoner, singler, samt to sanger fra Oslo Spektrum-konserten året før. Den inneholdt også en replika av en gammel togbillett som kunne byttes inn i en konsertbillett med Sunde i løpet av 2019. Vinylsamlingen ble produsert i et begrenset opplag på 500 nummererte eksemplarer.[213][214]
Sunde ønsket å sette opp forestillingen Karusellskapssyk på Chat Noir januar 2021 sammen med Meget i sløyd. Grunnet koronapandemien ble den utsatt til august 2021.[215] Nyttårsaften 2022 ble det sendt et konsertopptak med Sunde, Halvdan Sivertsen og Jan Eggum i samspill med KORK.[216]
I 2024 ble Gitarkameratene offisielt oppløst i forbindelse med Lillebjørn Nilsens bortgang.[217]
Journalist Asbjørn Bakke har forfattet Sundes biografi med tittelen Sånn er'n bare. Den hadde lanseringsdato 3. september 2024.[218]
Senere medlemmer:
Forsterkninger ved enkelte Dizzie Showteater-forestillinger:
Backingband fra og med 2012:
Tidligere medlemmer:
Utdypende artikkel: Øystein Sundes diskografi
| År | Tittel | Andre medvirkende |
|---|---|---|
| 1971 | Sommerens stjerneshow | Hanne Krogh, Ivar Medaas, Tore Torell og Kjell Vidars |
| 1972 | Det viser seg | Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik |
| 1972 | … på scenekanten | Dizzie Tunes og Grethe Kausland |
| 1973 | … på go’foten | Dizzie Tunes og Grethe Kausland |
| 1973 | På go’fot med Katta | Dizzie Tunes og Grethe Kausland |
| 1974 | Vi viser oss igjen | Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik |
| 1975 | Krumspring og andre stavhopp | Ivar Medaas |
| 1977 | Hallo i luken | Ole Paus og Anne-Karine Strøm |
| 1978 | Selvskudd og gode miner | Fredrik Wibe og Rolf Wibe |
| 1979 | Press i pysjen | Ivar Medaas, Kari Svendsen og Mari Bjørgan |
| 1980 | Hærtata hørt lanseringsturné | |
| 1981 | Sunde tar sagen | Jonas Fjeld og Johnny Sareussen |
| 1982 | Kuul umulig | Inger Lise Rypdal, 3 Busserulls og Family Four |
| 1982 | Med floss på Katta | Harald Heide-Steen Jr., Jon Skolmen og Family Four |
| 1983 | Å, hvilke herlige roser | Grethe Kausland, Harald Heide-Steen Jr., Hege Schøyen og Jon Skolmen |
| 1983 | Mor’n du! | Hege Schøyen og The Silver King Band |
| 1985 | Lufta er for alle | Hege Schøyen og Vazelina Bilopphøggers |
| 1986 | Overbuljongterningpakkmesterassistent | |
| 1988 | Øystein Sunde og Radioballetten | Radioballetten |
| 1988 | Festkonsert | Gitarkameratene |
| 1989 | Kjekt å ha – lanseringsturné | Holly Odell og Radioballetten |
| 1990 | Typisk norsk | Gitarkameratene |
| 1991 | 20-årsjubileumsforestilling | Holly Odell og Radioballetten |
| 1992 | Godbiter – 20 år på scenekanten | Grethe Kausland, Benny Borg og Dizzie Tunes |
| 1993 | GitKam ’93 | Gitarkameratene |
| 1995 | Så hatten passer | Radioballetten |
| 1998 | Ja takk – begge deler | Halvdan Sivertsen |
| 2002 | Øystein Sunde … og vel så det | |
| 2006 | Sånn er’e bare | Meget i sløyd |
| 2010 | Gitarkameratene 2010 | Gitarkameratene |
| 2010 | Men DA må du ha | Meget i sløyd |
| 2012 | GitKam 2012 | Gitarkameratene |
| 2013 | Men DA må du ha 2 | Meget i sløyd |
| 2014 | Prøver nye og gamle, ferdige og halvferdige sanger | Ingrid Bjørnov |
| 2017 | På nye eventyr | Meget i sløyd |
| 2018 | Øystein Sunde SOLO! | |
| 2021 | Karusellskapssyk | Meget i sløyd |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
