Visebølgen er en musikk- og kulturbevegelse som i Norge startet midt i 1960-årene. Bølgen hadde sitt høydepunkt i 1970-årene. Viser blir tradisjonelt assosiert med den enslige trubaduren med gitar. Fra 1960-årene og utover omfatter visebegrepet tekstlige og musikalske uttrykk innenfor flere musikksjangrer.
Før bølgen kom
Visens venner og Søndagsposten
Visens venner ble etablert i 1944 «med formål å dyrke, verne og fremme den gode vise», og var en lukket forening der medlemmene måtte inviteres inn.[2] De ti sangene i Visens venners viser, første samling (1950) er skillingsviser, romantiske viser og folkelige viser med revypreg.[3] Foreningen sto i nær kontakt med NRK, ikke minst gjennom medlemmet Otto Nielsen som i oktober 1957 startet Søndagsposten. Radioprogrammet ble en scene for visediktere fra hele landet. Innsendte tekster fikk melodier laget av Otto Nielsen, Bjarne Amdahl, Finn Ludt, Johan Øian og andre komponister fra miljøet omkring Visens venner, mens andre bidragsytere skrev både tekst og melodi. Mange av visene ble gitt ut på plate, og en god del ble «slagere». Vidar Sandbeck fikk i 1958 et gjennombrudd med Pengegaloppen som først ble framført i Søndagsposten.[4] Andre viser som stammer fra Søndagsposten, er Julekveld i skogen (tekst Astow Ericson, melodi Otto Nielsen), Trubadurvise (tekst Einar Skjæraasen) og Ofelias vise (tekst og melodi Hartvig Kiran). Faste medarbeidere som Alf Prøysen og Erik Bye bidro også til programmet.[5] Sjøl om den kommende visebølgen skulle hente mye av inspirasjonen fra andre kanter av verden, ble også disse visene sunget i viseklubber og på festivaler gjennom de neste tiårene.[6]
Tidlig påvirkning fra USA
En gjenganger under gitarkurs i viseklubber skulle bli visa Tom Dooley som Lillebjørn Nilsen tok med i sin gitarbok i 1973. Sangen ble en internasjonal hit i 1958 med gruppa The Kingston Trio, men stammer fra andre halvdel av 1800-tallet. På nyåret 1959 toppet den i flere uker VG-lista. En rekke amerikanske artister som i 1950-årene hadde suksess i Norge framførte versjoner av gamle sanger. Blant disse var Harry Belafonte, Paul Robeson og Burl Ives, utøvere som hørte til etterkrigstidens «the American folk music revival». Andre sentrale aktører i denne fornyelsen av den nordamerikanske sangtradisjonen var Pete Seeger, Woody Guthrie, Odetta, Josh White, Lead Belly, Cisco Houston og Bess Lomax Hawes.
Joan Baez og Bob Dylan ble forgrunnsfigurer for den nye folkemusikkbølgen.[7][8] Tidlig ble hun også lagt merke til i Norge.[9] På denne tiden framførte også Peter, Paul and Mary blant annet sin hit Blowin' in the Wind, en versjon som i utgangspunktet hadde større kommersielt gjennomslag enn Bob Dylans original, også i Norge.[10]
Etter hvert begynte folkesangerne å dukke opp i norske platebutikker og i norsk radio, ikke minst i programmene til Rosa Seierstad. Gjennom hennes grammofonkabareter ble lytterne kjent med ikke bare den amerikanske visetradisjonen, men også den svenske, danske, franske og tyske.[11] Kari Svendsen er et eksempel på direkte påvirkning. Hennes fascinasjon for Pete Seegers banjospill oppsto etter at hun hadde hørt ham i et av disse programmene.[12]
Rosa Seierstad var ikke den eneste som spilte denne musikken. Et karakteristisk eksempel er programmet «Ord mot krig. Stemmer fra vår egen generasjon.» 28. desember 1965 med Tor Åge Bringsværd som programleder og sanginnslag med Joan Baez, Ulla Sjöblom, Tom Lehrer og Jan Malmsjö.[13]
Den svenske visetradisjonen
Fra 1962 til 1969 var «Vispråmen Storken» i Stockholm sentral i utviklingen av «den svenska visvågen».[14] I 1963 kom albumet Fred Åkerström sjunger Ruben Nilson. Han fulgte opp med å gi ut viser av Birger Sjöberg (1964) og Fritz Sjöström (1965). Med Dagsedlar åt kapitalismen (1967) dreide han repertoaret i politisk retning, men vendte stadig tilbake til «klassikerne». Debuten til Cornelis Vreeswijk, Ballader och oförskämdheter (1964), inneholdt bare eget materiale, men også han skulle senere tolke Taube, Bellmann, Forssell med flere.
Andre som sto på scenen om bord i «vispråmen», var Finn Zetterholm, Ewert Ljusberg, Git Magnusson,
I tillegg til Bellmann og Taube fikk Åkerström og Vreeswijk tidlig et stort norsk publikum.
Bølgen kommer
Lørdag 14. februar 1948 deltok «Viseklubben i Sørlandslaget» på et arrangement i Romerikslaget i Oslo.[15] I slutten av 1950-årene dukket «Skandinavisk Viseklubb» opp i Oslo.[16] Den første klubben i den nye bølgen kan ha vært viseklubben i Håløyglaget i Oslo, som i februar 1966 startet med ukentlige samlinger der repertoaret var «folksongs, negro spirituals og viser».[17]
Alf Cranners LP Fiine antiquiteter (1964) var en tidlig utgivelse i den nye visebølgen. Med bare gitar som akkompagnement framførte Cranner atten sanger, de fleste norske folkeviser. En viktig var Olle Adolphson, som Cranner møtte gjennom Visens venner. Komponisten Geirr Tveitt ble fascinert av Fiine antiquiteter og tonesatte Aslaug Låstad Lygres dikt Vi skal ikkje sova for Cranner. Samarbeidet førte også til Alf Cranners andre LP Både le og gråte (1964) med tekster av Jakob Sande. Det varierte samarbeidet med andre kunstnere fortsatte med lyrikeren Harald Sverdrup (Vers og viiiiiiser, 1966) og Alfred Janson (Rosemalt Sound, 1967). På den siste ble viser og jazz kombinert.[18]
Åse Kleveland (1965) og Birgitte Grimstad (1966) platedebuterte begge med samlinger som var representative for det visemiljøet som var i ferd med å vokse fram. Det var sanger på norsk, dansk, svensk, engelsk og fransk, det var folkeviser og nytt materiale, det var poesi og «protestviser».[19][20]
En annen visepioner var Ivar Medaas, som ikke bare formidlet tradisjonelle og nye norske viser, men også plukket opp amerikanske og svenske sanger. LP-en Trubaduren kommer (1965) åpnet med en norsk versjon av Lillsysterns undulat är död fra debutplaten til Cornelis Vreesvijk.[21]
Dolphins Viseklubb
12. mars 1966 startet Dolphins Viseklubb i Frisksportrestauranten i Oslo, men flyttet senere til større lokaler i Frimurerlosjen. Initiativtakeren Ole Hauki var blitt kjent med den nordamerikanske folk song-tradisjonen under et lengre opphold i USA. De første som opptrådte i Dolphins var gruppa The Sing Singers [22] som Hauki hadde startet året før med blant andre Ole Paus som medlem.
De første fra Dolphins-miljøet som ga ut plate, var duoen The Young Norwegians. Medlemmene Lillebjørn Nilsen og Bjørn Morisse møttes i Dolphins. I 1966 kom den første singelen med sangene Plenty Nothingness and Love og Det står ein friar uti gare. Året etter kom den første av to LP-plater, Things On Our Mind. På Music (1968) var også Steinar Ofsdal blitt medlem.[23]
I 1968 gjorde Arne Bendiksen studioopptak med medlemmer av klubben, men platen Viser i trengsel kom ikke ut før i 1972. Her deltok Øystein Sunde, Sissel og Eivind Kvambe, Finn Kalvik, The Young Norwegians, Hege Tunaal, Lars Klevstrand, Bjørn og Ulf, Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Peter Skodbo og Kinsfolk.
Dolphins eksisterte til 1970. Som i USA besto miljøet av en blanding av soloartister, duoer og grupper av ulik størrelse. Christiania Fusel & Blaagress ble startet etter en Dolphins-kveld i februar 1968.[trenger referanse] Høsten 1968 ga de ut singelen Det kjem nok betre tider / Mamma vi’kke ha og i 1972 LP-en Som varmt hvetebrød i tørt gress. Andre grupper var Convivium, To + To og Gruppe 4. Det var likevel først og fremst som soloartister Dolphins-medlemmene skulle bli lagt merke til etter hvert som de platedebuterte: Lars Klevstrand (1968), Hege Tunaal (med Lars Klevstrand 1969), Ole Paus, Øystein Sunde (1970), Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik (1971). Fra miljøet skulle Jon Arne Corell og Jack Berntsen bli de som sterkest engasjerte seg i den mer eksplisitt politiske visesangen i 1970-årene.[trenger referanse]
Klubber og festivaler
I oktober 1966 arrangerte Dolphins «visefestival» i Munchmuseet, en konsert med over 30 deltakere.[24] I årene som kom ble tre slike festivaler arrangert. Den første vise- og lyrikkfestivalen i Norge, Jærfestivalen, ble arrangert av Time Mållag i oktober 1969, i dette tilfellet som vise- og lyrikkfestival.[25] Haugesund og Mandal fulgte etter i 1970. Arrangør av Haugesund-festivalene var viseklubben Forum som ble startet i 1967 eller 1968.[26][27] Den skandinaviske visefestivalen i Arendal var det vise- og lyrikklubben Dikt og Toner som sto bak.[28]
Over hele landet ble det etablert viseklubber – ofte kalt vise- og lyrikklubber. Fra Dolphins-miljøet kom Jack Berntsen i 1968 til Svolvær, der han startet Viseklubben Lovisa og fem år senere festivalen Tråilltampen i Hamarøy i Nordland. I Oslo ble det høsten 1969 etablert viseklubb i Bikuben (teater), biscenen til Det norske teatret. Etter at Dolphins ble lagt ned, ble Bikuben og Club 7 tilholdssteder for visemiljøet i Oslo. (Se oversikten Norske visemiljøer.)
De fleste av de tidlige norske festivalene var dominert av akustiske innslag, også den første Kalvøyafestivalen som ble arrangert av Viseklubben Hades i Bærum (1971). Etter hvert fikk Kalvøya og mange andre festivaler sterkere preg av rock og pop, det gjaldt også Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund (1970-72), Småberganfestivalen i Trondheim (1971-73) og Ragnarock i Oslo (1973-75).
Inspirasjonen var de store festivalene ute i verden, som Monterey (1967), Woodstock (1969) og Isle of Wight (1970). Her opptrådte enslige sangere med kassegitar på lik linje med tunge rockeband. I løpet av 1960-årene hadde den tekstorienterte og mer og mindre akustiske musikken blitt en sentral del av ungdomskulturen – og ikke minst av ungdomsopprøret. Stadig dukket nye artister opp, til dels med stor kommersiell suksess, som Donovan, John Sebastian, Arlo Guthrie, Leonard Cohen og Melanie – og Joni Mitchell som skrev sangen Woodstock uten sjøl å ha vært der. Det hadde derimot gruppa Crosby, Stills, Nash & Young som hun da turnerte sammen med. En uke etter Woodstock-festivalen framførte Mitchell sangen under Big Sur Folk Festival i California, en av de svært mange musikkfestivalene som eksisterte i denne perioden.[29]
Två tungor
Høsten 1972 ga Fred Åkerström ut et album som illustrerer den daværende spennvidden i norsk og nordisk visesang. Tittelsporet er Åkerströms egen gjendikting av Inger Hagerups tekst med melodi av Finn Kalvik. Kjærlighetsdiktet blir også en metafor for albumet som helhet. A-sida er var og poetisk, mens B-sida er eksplisitt venstreradikal. Som sentrale musikere under innspillingen, bidrar Kalvik og Lillebjørn Nilsen til å demonstrere i hvor stor grad musikalske ferdigheter var en viktig del av visebølgen. Finn Kalvik har sagt: «Hvis jeg noen gang har hatt noen ambisjoner, så må det ha vært å bli en like bra gitarist som Bert Jansch og Paul Simon.» [30]
Den politiske visesangen, «protestvisene», hadde vært en viktig del av den amerikanske bølgen i 1960-årene og ble også med inn i den norske. Den eldre garde var til dels skeptisk, som Otto Nielsen: «[J]eg kan ikke akseptere alle som synger om all verdens nød og urettferdighet og fattigdom og soper inn en masse penger på det. [...] [D]et vesentlige for meg blir: formidling av glede.» [31] 1970-tallet skulle gi oss mange norske visesangere som sang om urettferdighet, men uten å sope inn penger. Samtidig var det mange som gjorde sitt beste for å spre glede - eller var poesi. Når det er sagt: Otto Nielsen skrev sjøl minst to protestviser: He Is Dead, But He Won't Lie Down (1966) og Kjære Trægde (1978).[32]
Fløtt deg EEC
Platetittelen Fløtt deg EEC, du står i veien for sola er blitt stående som et slags symbol på den politiske musikkulturen i forkant av folkeavstemningen i 1972 om norsk medlemskap i EF. Et tydeligere eksempel er visa Karlsøy i Troms med PS-gruppa (1971), om et fraflyttingstrua lokalsamfunn i Nord-Norge. Distriktspolitikken var et svært viktig tema i den norske EF-kampen. Problemstillinger omkring sentrum kontra utkant skulle gjennom de neste åra prege den politiske debatten, og også sette dype spor i visemiljøet. Det samme gjaldt en rekke andre saker som var aktuelle fram mot folkeavstemningen.
Som medlem av PS-gruppa satte Jon Arne Corell melodi til flere tekster av Rudolf Nilsen. I 1973 ga de tidligere Dolphins-aktivistene Corell, Carl Morten Iversen, Lars Klevstrand, Lillebjørn Nilsen, Steinar Ofsdal (også fra PS-gruppa) og Kari Svendsen ut På stengrunn - 16 Sanger av Rudolf Nilsen, et album som viser ikke bare de politiske sidene ved forfatteren, men også poesien og humoren.
Viseverksteder
Det første viseverkstedet ble gjennomført av Lars Hauge under Festspillene i Nord-Norge i 1971. I forkant av viseverkstedet under festspillene i 1972, reiste Hauge i regionen i flere uker for å finne visemiljøer og folk som ville delta i Harstad. Resultatet ble danning av interimstyre for Nordnorsk Viseforum.[33] Gjennom det neste tiåret ble nasjonale, regionale og lokale viseverksteder viktige for utviklingen av visemiljøet. Formen var gjerne en kombinasjon av seminarer, sosialt samvær og om kveldene konsert eller visekro som var åpen for publikum.
Dialektbølgen
Da visebølgen kom i 1960-årene, skjedde det stort sett på normalisert bokmål og nynorsk – i tillegg til engelsk, svensk og litt dansk og fransk. Alf Prøysen og Vidar Sandbeck hadde tidligere skapt slagere på hedmarksdialekt, men for de unge visesangerne var dette foreldregenerasjonens populærmusikk. Med sjuendeplass da albumlista i VG startet i 1967, ble Erik Byes utgivelse med tekster av Einar Skjæraasen den første dialektbaserte LP-en på hitlistene. Den neste var samleplata med Alf Prøysen i 1971, Du ska få en dag i mårå.[34]
Sporadiske dialektinnslag dukket opp på norske plateutgivelser, som to av Skjæraasens tonsatte dikt på Dobbeltportrett med Hege Tunaal og Lars Klevstrand (1969). Ivar og Eivind Bøksle ga ut Viser fra Sørlandet (1972). Men dialektbølgen tok ikke av før med LP-en Vømmøl'n i 1974. De fire venstreradikale Blindern-studentene i Vømmøl Spellmannslag kom fra ulike kanter av landet, men det var Verdal-dialekten til Hans Rotmo som dominerte. Gruppa ga ut to LP-er som begge ble enorme salgssuksesser, og som dermed viste vei for norsk populærmusikk generelt.
I 1974 kom det som visstnok var den første plata på nordnorsk, singelen 50 mil for Norge/Bygdevise (Kor er hammaren, Edvard) med Jack Berntsen og Kystfolket. Året etter kom en LP med sanger fra to Hålogaland Teater-oppsettinger, Det e her æ høre tel (1973) og Æ e ikkje aleina (1974). Senere skulle forfatteren Klaus Hagerup og teatret levere viser som Sangen om fattigfolks lærdommer (1975, gitt ut med Nordnorsk Visegruppe 1977) og Sluttsang (Ellinors vise) (1977, gitt ut med Ungdomslaget Ny Von 1978).
Blant utøvere som etter hvert begynte å synge på dialekt, var Halvdan Sivertsen og Jan Eggum. Sivertsen (platedebut 1973) gikk over til nordnorsk på Nordaførr (1979), mens Eggum (debut 1975) for alvor tok i bruk bergensdialekten på Alarmen går (1982).
Organisering
Organiseringen av visemiljøet startet i Nord-Norge, med danning av et interimstyre for Nordnorsk Viseforum i 1972 og formell stifting året etter.[35] Østnorsk Viseforum fulgte ett år etter.[36] Da den nasjonale overbygningen Norsk Viseforum ble stiftet på Vinstra 4. august 1975, var det også etablert visefora på Sørlandet, Vestlandet og i Møre og Romsdal.[37] I løpet av det neste året kom også Trøndelag med.
Organiseringa skjedde delvis som en konsekvens av de statlige kulturmeldingene i 1973 og 1974, som la stor vekt på kulturarbeid i distriktene og på tiltak for samfunnsgrupper som tidligere ikke var prioritert i kultursammenheng, og som også understreket verdien av kulturell egenaktivitet.[38] Etter hvert ble Norsk Vise- og Lyrikkforum (navneskifte i 1976) medlem i Fellesrådet for sang- og musikkorganisasjoner i Norge (senere Norsk Musikkråd).
Visemiljøet var lite homogent. Til en viss grad fungerte klubbene som kjernen i aktiviteten, men disse var ganske ulike. Noen var sosiale foreninger som for en stor del baserte seg på allsang, kombinert med at gitaren ble sendt rundt for soloinnslag. Andre praktiserte åpen scene foran et publikum som sjøl ikke var utøvende. Noen var i realiteten mer og mindre fast organiserte visegrupper. En del var rene konsertarrangører som engasjerte profesjonelle artister. Flere steder var det kombinerte jazz- og viseklubber. Svært mange av disse miljøene hadde en levetid på bare noen få år.
De regionale viseforaene fanget også opp enkeltutøvere og grupper som ikke var del av et lokalt visemiljø. Både nasjonalt og regionalt var viseforaene i hovedsak en amatøraktivitet, men uten å ekskludere de profesjonelle. Det samme gjaldt festivaler som Tråilltampen, som eksisterte fra 1973 til 1987. Her var det fri påmelding og ingen markedsføring basert på kjendiser. Både amatører og profesjonelle fikk reiseutgiftene dekt og gratis overnatting i telt. Initiativtakeren Jack Berntsen sa det slik i 1978:
«Vi ønsker å hjelpe til å bygge opp en bred amatørbevegelse. Uten denne kan det ikke utvikles et skikkelig profesjonelt miljø. Du kan si at vårt mål er å vanne den grasrota kunsten kommer fra. Målet vårt er å få folk til å lage noe sjøl, som en motvekt til discokulturen og kommersialiseringen som bare sløver og passiviserer.» [39]
Andre festivaler i delvis samme kategori var Draugenfestivalen på Senja (1975-82), Åsgårdspell i Tromsø (1979-81) [40], Digrefestivalen på Stiklestad (1980-84), Feginsfestivalen i Trondheim (1981-82) og Vestlandsfestivalen i Os ved Bergen (1981-82).
I det organiserte visemiljøet er det også i perioder gitt ut ulike medlemsblad. Novisa (Nordnorsk Viseforum ca.1974-?), Vis-a-visa (Nordnorsk Viseforum 1977- ca. 1985) VisAvis (Østnorsk Viseforum 1977-), Versego (Trøndersk Vise- og Lyrikkforum 1980-87) og Viseversa (Norsk Vise- og Lyrikkforum ca. 1981-86).
Viser som populær musikk
Med Det året det var så bratt (1971) var Øystein Sunde den første fra Dolphins-miljøet som nådde toppen av den norske albumlista. Året før hadde 1001 fnatt vært oppe på 4.-plass. Ved årsskiftet 1970/71 lå singelen Jaktprat topp 10 i fire måneder. Et års tid senere hadde Finn Kalvik suksess med singelen En tur rundt i byen og albumet Tusenfryd og grå hverdag, og i 1973/74 var det Lillebjørn Nilsens tur til å gå helt til topps med singelen Barn av regnbuen og albumet Portrett. Ole Paus hadde tre album på topp 20 i 1973-75, men nådde topp 10 først med de tre Paus-postenplatene (1977-78).
Andre viseartister som var 10 eller bedre på albumlista i perioden 1967-87, var Alf Cranner (1967, best 10), Birgitte Grimstad (1967, best 10), Erik Bye (1968 og 1973, best 6), Alf Prøysen (1971-72, best 2), På stengrunn-albumet (1974, best 10), Vømmøl Spellmannslag (1974 og 1975, best 1), Stein Ove Berg (1975, best 7), Lars Klevstrand (1977, best 9), Ballade! (1978 og 1980, best 5) og Knutsen & Ludvigsen (1983, best 3).[41]
Visegrupper
I Aftenpostens spalter dukker ordet «visegruppe» opp for første gang i 1966, men da brukt om en viseklubb internt i Håløyglaget i Oslo. I oktober 1967 omtales «visegruppen The Young Norwegians». Dette var ikke den eneste gruppa i Dolphins-miljøet, men den første som gjennom plateutgivelser ble synlig for et større publikum. Om begrepet var nytt, hadde «vokalgrupper» eksistert lenge som del av populærmusikken. Fra 1940-årene og framover hadde duoen Kurt Foss og Reidar Bøe enorm suksess, ikke minst med Arne Paasche Aasens Blåveispiken som solgte over 100 000.[42] Andre populære vokalgrupper var The Monn Keys, Søstrene Bjørklund og Salhuskvintetten.
Visegruppene i den nye visebølgen var for en stor del inspirert av den amerikanske og britiske tradisjonen. Som navnet sier, hentet Christiania Fusel og Blaagress elementer fra bluegrass, og som i skiffle-musikken brukte de vaskebrett som musikkinstrument. Den mest suksessrike av de Simon & Garfunkel-inspirerte duoene, Tobben & Ero, fant tekster hos norske lyrikere. Det samme gjorde for en stor del Convivium. Her var det mulig å spore påvirkning fra engelske grupper som Pentangle og Fairport Convention.
Utover 1970-årene kom plateutgivelser med eksplisitt politisk orienterte visegrupper som PS-gruppa (1971/72, videreført i På stengrunn-prosjektet 1973), Isenkram (1974) og Kjerringrokk (1975). Fra etableringen i 1974 ga Plateselskapet Mai ut plater med en rekke grupper som Vømmøl Spellmannslag (1974) og senere Hans Rotmo-prosjekter, Amtmandens døtre, Folk flest (1975), Strengegjengen, Hans og Stein, Viseklubben Lovisa, Frosk (1976) og Ungdomslaget Ny Von (1978).
Samtidig var det en stor flora av grupper med repertoar som representerte bredden i visemiljøet. Blant visegrupper som la stor vekt på et gjennomarbeidet musikalsk uttrykk, kan nevnes Stiftelsen, fra starten Loelvens Stiftelse, som eksisterte i to utgaver (plateutgivelser i 1974 og 1981), Nordnorsk Visegruppe (1977 og 1979) og Ryfylke Visegruppe (1981, 1983 og i 1985 som Ryfylke).
Folkrock og visejazz
Begrepet folkrock blir dels brukt om krysningen av «folk song» og rock, dels om tradisjonsmusikk i kombinasjon med rock. I den første betydningen var Asbjørn «ASA» Krogtoft en pioner i Norge med bandet 1-2-6 og singelen Graveyard Paradise (1967). Som soloartist fulgte han opp med singelen Rekkene som ble en stor hit i 1969. Inger Lise Andersen (senere Rypdal) hadde i 1968/69 suksess med Fru Johnsen, en norsk versjon av countryrock-sangen Harper Valley PTA og ett av mange eksempel på populærmusikk som kommenterte samfunnsforhold.
I bandet på albumet Garman (1972) hadde Ole Paus blant andre med seg musikere fra rockegruppa Pussycats. Han var ikke den eneste som supplerte den akustiske gitaren med et tyngre lydbilde. Mange av viseplatene i 1970-årene kan like gjerne kalles pop eller rock – eller jazz. På det siste feltet var Alf Cranner pioneren med Rosemalt Sound (1967) i samarbeid med Alfred Janson. En som markerte seg med flere jazzorienterte utgivelser i 1970-årene, var Lars Klevstrand.
Samarbeidet mellom felespilleren Sigbjørn Bernhoft Osa og Saft førte til opptreden under Ragnarock-festivalen i 1973 og LP-en Stev, Sull, Rock og Rull der Osa var med på 3 av 14 spor. Mange grupper hentet elementer fra norsk folkemusikk inn i rocken, men få prøvde å reindyrke kombinasjonen. Det tydeligste eksemplet var Folque som ga ut sju studioalbum mellom 1974 og 1983, svært inspirert av britiske band. Med sterke innslag av folkemusikk fra Møre og Romsdal, grenser også de to platene med Vårsøg (1977 og 1978) til folkrock.
Bølgen roer seg
Aktiviteten i det organiserte visemiljøet dabbet av mot midten av 1980-årene. Klubber og regionale visefora ble lagt ned eller gikk mer og mindre i dvale. Under jazzfestivalen i Molde hadde Naustet vårt vært et tilholdssted for blant andre viseinteresserte, men etter 1987 var det slutt.[43] Det samme året ble den nordnorske festivalen Tråilltampen arrangert for siste gang på mange år.
I seint 1970- og tidlig 1980-årene dominerte norsk språk og dialekt innenfor pop og rock, også pønkrock og nyveiv. Visebølgen hadde vært med på å legge grunnlaget for dette. I 1980-årene platedebuterte band som Raga Rockers (1983), Jokke & Valentinerne, deLillos (1986) og DumDum Boys (1988) på norsk. Samtidig hadde engelskspråklige utøvere stor suksess, som The Monroes (1983), a-ha (1985), Dance with a Stranger (1987) og The September When (1989).
Tradisjonell visesang gjorde seg i liten grad gjeldende på hit-listene, men det er mulig å si at sjangeren fusjonerte med populærmusikken generelt. Et eksempel som kan plasseres i kategorien «visepop», er Jørn Hoel. Etter platedebuten i 1982 kom gjennombruddet med Varme ut av is (1987) der tre av de mest populære sangene hadde tekst av visedikteren Trygve Hoff.[44] Anne Grete Preus hadde bakgrunn fra Veslefrikk som må kunne kalles folkrock-band, og fra Can Can. Etter flere soloalbum med eget materiale, nådde hun toppen av albumlisten med Vrimmel (1996).[45] Enda nærmere visetradisjonen finner vi Kari Bremnes. Hun hadde bakgrunn fra Viseklubben Lovisa i Svolvær, visegruppa Stiftelsen og som duo sammen med broren Ola Bremnes.[46]
Tidlig i 1990-årene platedebuterte en rekke populære grupper med tekster som lå nært visetradisjonen, som Tre Små Kinesere (1991), Hellbillies (1992), Vamp, Di derre og D.D.E. (1993). Omkring tusenårsskiftet begynte norske hip hop-artister for alvor å gi ut album på morsmålet, med utøvere som Tungtvann, Klovner i kamp, Pen Jakke (2000), Gatas Parlament (2001), Jaa9 & OnklP (2003) og Side Brok (2004). (Årstall angir albumdebut, flere ga først ut EP.)
I tillegg til å sette spor i form av påvirkning på andre musikksjangere, har mange av aktørene fra visebølgen fortsatt å turnere med kassegitar eller i andre musikalske sammenhenger. Noen viseklubber har overlevd sammenhengende siden 1970-årene, og etter tusenårsskiftet har det kommet nye til. Høsten 2014 hadde Bergens Tidende en optimistisk artikkel som fortalte at «Vestnorsk Viseforum er vekket til live og skal prøve å puste liv i en ny visebølge».[47]
Den norske visebølgen roet seg midt i 1980-årene, men ebbet aldri helt ut.
- Norske viseklubber og -miljøer
- Plater med norske viseartister.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
