From Wikipedia, the free encyclopedia
Pentangle er en engelsk visegruppe eller folkrockband med sterkt innslag av jazz. Bandet var opprinnelig aktive i siste halvdel av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, men det har vært en rekke samarbeidsprosjekter og gjenforeninger i årenes løp. Den første besetningen holdt seg uendret gjennom den første perioden, 1967–1973: Jacqui McShee, sang; John Renbourn, gitar; Bert Jansch, gitar; Danny Thompson, kontrabass; og Terry Cox, trommer.
| Pentangle | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Pentangle opptrer under BBC Radio 2s Folk Awards i 2007 | |||
| Opphav | Storbritannia, London, Storbritannia (1968) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Folkrock, Jazz-folk | ||
| Aktive år | 1968–1973 og 2007 (original band) 1981–2006 (ulike konstellasjoner) | ||
| Plateselskap | Transatlantic Warner Bros. Records/Reprise Records | ||
| Medlemmer | |||
| Bert Jansch | |||
| Tidligere band | |||
| Mike Piggott Nigel Portman Smith Peter Kirtley Gerry Conway Spencer Cozens Jerry Underwood Alan Thomson Gary Foote | |||
Navnet Pentangle ble valgt for å betegne de fem bandmedlemmene, men pentagrammet har også en rekke mystiske assosiasjoner og er anvist på sir Gawains skjold i det middelalderbritiske diktet Sir Gawain and the Green Knight som gitaristen John Renbourn var så fascinert av.[1]
Den opprinnelige gruppen ble dannet i 1967. Både John Renbourn og Bert Jansch var allerede populære og godt etablerte musikere innenfor britisk folkemusikk med flere soloalbum hver og som duo LP-en Bert And John. Deres kompliserte og individuelle gitarer, men likevel parallelle samspill, ble gjerne karakterisert som «folk baroque». Denne stilen var allerede godt utviklet på Bert and John, og i enkelte duetter de gjorde for Janschs soloalbum Jack Orion. De to delte også hus i St John's Wood, London.[2]
Jacqui McShee hadde startet som ubetalt «floor singer» på ulike viseklubber i London. Hun drev fra 1965 en folk club i Red Lion i Sutton, Surrey. Det var denne klubben som førte til at hun ble kjent med artistene Jansch og Renbourn. Dermed ble hun invitert til å synge på John Renbourns album Another Monday. Hun sang også duetter med ham på Les Cousins Club i august 1966.[3]
Thompson og Cox var alt kjente jazzmusikere, og hadde spilt sammen i Alexis Korners band. I 1966 ble begge medlemmer i Duffy Power's Nucleus, som også inkluderte den berømte jazzgitaristen John McLaughlin. Thompson kjente dessuten Renbourn fra opptredenene på Les Cousins, og hadde også arbeidet sammen med ham på et fjernsynsprosjekt.[4]
I 1967 satte den skotske entreprenøren Bruce Dunnett, som nettopp hadde arrangert en turné for Bert Jansch, opp en Sunday night club for Jansch og Renbourn på (senere nedlagte) Horseshoe Hotel i Tottenham Court Road.[5] McShee begynte nå å synge fast med dem, og i mars samme år sluttet også Thompson og Cox seg til gruppa, slik at de ble fem. Renbourn har påstått at det som brakte bandet sammen var Jansch’ idé om å få «etablert et band som kunne spille fast for å forme stedet og gi det et kjennetegn».[6]
Selv om de fremsto som visegruppe, hvor medlemmene delte interessen for etnomusikk og bygde en stor del repertoaret på tradisjonelle ballader, var McShee grunnleggende interessert i folkelig sang, Cox og Thompson var opptatt av jazz, Renbourn viste gryende interesse for instrumental middelaldermusikk, mens Jansch dyrket blues og samtidige visesangere, som Bob Dylan. Jansch kom således til å øve sterk innflytelse på progressive rockegitarister som Jimmy Page og Jeff Beck.
Den første konserten Pentangle annonserte, på Royal Festival Hall 27. mai 1967, ble møtt med nysgjerrighet, og ble raskt utsolgt. Senere samme år foretok de en miniturné til Danmark, hvor de feilaktig ble annonsert som et rock'n'roll band. Dernest la de ut på en mindre turné i England, som var organisert av Nathan Joseph fra Transatlantic Records. På dette tidspunkt hadde de brutt med Bruce Dunnett, og tidlig i 1968 knyttet de seg til Jo Lustig som manager. Under hans innflytelse utviklet de seg fra klubb-band til konsertband, eller slik Colin Harper uttrykket det; «den skranglete tilfeldighetene i Pentangles fremtoning skulle bli til et strømlinjeformet maskineri av definerte mål og effektivitet».[7]
Pentangle tegnet platekontrakt med Transatlantic Records og deres eponymous debutalbum The Pentangle ble utgitt i mai 1968. Dette fullstendig akustiske albumet ble produsert av Shel Talmy, med en klar nesten «bjelleklangliknende» lyd.[8] 29. juni 1968 opptrådte de i Royal Albert Hall. Noen innspillinger fra denne konserten ble tatt med på deres andre album, Sweet Child (som utkom i november 1968), et dobbeltalbum med både liveopptak og studioinnspillinger. Albumet viste Pentangles nærmest eklektisk varierende fremtredelsesformer (og Jansch' talent som komponist). Blant tilhengerskaren er dette albumet ofte blitt ansett for å være det kreative høydepunkt.[9]
Pentangle spilte flere konserter i Norge. Første gang var da Dolphins Club i 1968 arrangerte det som må ha vært Norges første visefestival på Studentkroa på Dovrehallen i Storgata i 1968. Hovedattraksjonene var de britiske gjesteartistene Roy Harper og Pentangle. Pentangle fikk flere avleggere i Norge, som Convivium og Gruppe 4, og de var således med på å dra i gang Visebølgen i Norge.
Basket Of Light, som fulgte i 1969, ble deres største kommersielle suksess, takket være en overraskende hitsingel, Light Flight, som ble gjort populær som musikalsk tema for fjernsynsserien Take Three Girls, som også var BBCs tidligste dramaserie kringkastet i farger. Filmen benyttet seg også av andre kutt fra albumet.[10] I 1970 var gruppa på toppen av sin karriere, og fikk også spille inn filmmusikk til Tam Lin, gjorde minst 12 fjernsynsopptredener, og gjennomførte et omfattende turnéprogram, som også inkluderte en konsert på Isle of Wight-festivalen og i amerikanernes storstue Carnegie Hall.[11] Derimot ble deres fjerde album, Cruel Sister, som ble utgitt i oktober 1970, en fiasko.[12] LP-en besto av tradisjonelle sanger, og blant disse en 20 minutter lang versjon av Jack Orion, som Jansch og Renbourn tidligere hadde utgitt som duo.
På oppfølgeren Reflection gikk de tilbake til et utvalg tradisjonelle og selvskrevne sanger. Reflection, som ble spilt inn i March 1971, fikk god mottakelse uten å vekke den helt store entusiasmen i musikkpressen.[13] På denne tiden var det åpenbart at bandet ikke arbeidet sammen, og at det anstrengende turnélivet hadde tatt sitt. Bill Leader, som produserte Reflection registrerte under innspillingene at: «For meg så det i ettertid ut som én eller flere av medlemmene hver dag hadde bestemt seg for at nå var det nok: 'Pokker ta for kampspill, jeg forlater bandet!»[14] Pentangle trakk seg ut av Transatlantic etter en bitter strid om rettighetene med Nathan Joseph. Transatlantic hadde tydeligvis konkludert med at de hadde kontraktsmessig rett til å holde tilbake utbetaling for royalties.[15] Nathan Joseph påberopte seg at selskapet hadde dekket alle kostnader forbundet med innspillingene av albumene.[16] Deres manager, Jo Lustig, som hadde undertegnet kontrakten med Transatlantic, gjorde det klart at avtalen de hadde med ham hadde en klausul om at han uansett ikke kunne stilles til ansvar for noe.[17] Derfor etablerte Pentangle i 1971 sitt eget utgiverbyrå, Swiggeroux Music, for å forsøke å få litt penger ut av hva de gjorde.
Solomon's Seal ble det siste albumet som Pentangle utga med originalbesetningen. Platen ble utgitt av Warner Brothers/Reprise i 1972. Colin Harper beskriver albumet som et bevis på medlemmenes oppgitthet, men også et produkt som viste at hver enkelt av dem fremdeles var blant de dyktigste instrumentalistene, komponistene og musikkutøverne på den tid.[18] Utgivelsen ble fulgt av en turné i England, hvor Pentangle tok med seg Wizz Jones og Clive Palmers band COB som oppvarmingsband. De siste turnédatoer måtte avlyses på grunn av Thompsons sykdom.
Første nyttårsdag 1973 bestemte Jansch seg for å forlate bandet: «Pentangle Split» lød overskriften på forsiden av Melody Maker No. 1-1973.[19]
I 1985 kom originalbesetningen sammen igjen om å spille inn albumet Open the Door, og i 2007 ble gruppa gjenforent for å motta «Lifetime Achievement Award» på BBC Radio 2, samtidig som de ga en minikonsert som ble direktesendt på radioen. I juni 2008 gikk alle de fem originalmedlemmene sammen igjen om en tolvdagers turné i England.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
