Remove ads
britisk gitarist, vokalist og låtskriver From Wikipedia, the free encyclopedia
Eric Patrick Clapton (født 1945) er en britisk gitarist, vokalist og låtskriver. Han er den eneste personen med tre plasser i Rock and Roll Hall of Fame; én som soloartist, én som medlem av The Yardbirds, og én som medlem av Cream. Clapton har blitt referert til som en av de viktigste og mest innflytelsesrike gitaristene gjennom tidene.[12] Clapton ble rangert på andreplass i magasinet Rolling Stones «liste over 100 største gitarister gjennom tidene»,[13] og tok fjerdeplassen i Gibsons «50 beste gitarister gjennom tidene».[14] Han ble også utnevnt til å ta femteplassen i magasinet Times «10 beste elektrisk-gitarspillere» i 2009.[15]
Eric Clapton | |||
---|---|---|---|
Født | Eric Patrick Clapton 30. mars 1945[1][2][3][4] (79 år) Ripley[5] | ||
Beskjeftigelse | Gitarist, sanger og låtskriver, selvbiograf, komponist, jazzmusiker, sanger, plateartist | ||
Utdannet ved | Kingston University The Hollyfield School and Sixth Form Centre | ||
Ektefelle | Pattie Boyd (1979–1989) (avslutningsårsak: skilsmisse) Melia McEnery (2002–) | ||
Partner(e) | Lory Del Santo (1985–1989) (barn: Conor Clapton)[6] Yvonne Kelly (1983–1985) | ||
Barn | Conor Clapton | ||
Nasjonalitet | Storbritannia USA[7] | ||
Medlem av | 6 oppføringer
Cream (1966–1968)
The Yardbirds (1963–1965) John Mayall & the Bluesbreakers (1965–1966) Blind Faith (1969–1969) Derek and the Dominos (1970–1971) The Dirty Mac | ||
Utmerkelser | Rock and Roll Hall of Fame (2000)[8] Kommandør av Order of the British Empire (2004) Grammy Lifetime Achievement Award (2006) Silver Clef Award | ||
Musikalsk karriere | |||
Pseudonym | Slowhand | ||
Sjanger | Rock, blues, bluesrock, psykedelisk rock, jazz-fusion,[9] hardrock | ||
Instrument | Gitar,[10] vokal,[10] elektrisk gitar[11] | ||
Aktive år | 1962–2023 | ||
Plateselskap | Warner Bros. Records, Atco Records, Polydor Records | ||
Nettsted | https://ericclapton.com | ||
IMDb | IMDb | ||
I midten av 1960-årene forlot Clapton The Yardbirds for å spille blues med John Mayall & the Bluesbreakers. Kort tid etter at Clapton forlot Mayall, dannet han trioen Cream, med Ginger Baker på trommer og Jack Bruce på bass. Videre dannet han bluesrock-bandet Blind Faith med Baker, Steve Winwood og Ric Grech. Gjennom store deler av 1970-årene bar Claptons komponering preg av en mild J.J. Cale-stil og Bob Marley-reggae. Hans versjon av Marleys «I Shot the Sheriff» introduserte flere mennesker til reggaemusikken.[16] To av Claptons mest kjente singler er «Layla», som han spilte inn med Derek and the Dominos; og Robert Johnsons «Crossroads», som han spilte inn med Cream. Etter Claptons sønn, Conor, døde i 1991, uttrykte han sorgen sin gjennom balladen «Tears in Heaven», utgitt i albumet Unplugged.
Clapton har totalt mottatt 18 Grammy-priser og Brit-prisen for «fremragende bidrag til musikk». I 2004 ble han tildelt en CBE i Buckingham Palace for tjenester til musikken.[17][18][19] I 1998 dannet Clapton, en tidligere alkoholiker og bruker av illegale rusmidler, Crossroads Centre på Antigua, som er en helseinstitusjon for personer med rusmiddelavhengighet.[20]
Det første bandet Clapton var med i var The Roosters. Eric ble bedt om å bli med i bandet etter en øvelse ved The Prince of Wales Pub i New Malden, i England i januar 1963. De oppløste bandet i august 1963. Clapton slo igjennom for første gang i begynnelsen av 1960-årene som gitarist i den britiske gruppa The Yardbirds. Han forlot gruppa i 1965 som protest mot at de valgte «For Your Love» som A-siden på den neste singelen. Da denne ble B-side, takket Clapton for seg og fikk plass i John Mayalls band The Bluesbreakers. Sammen med The Bluesbreakers ga Clapton ut ett album. Her sang han for første gang solo på plate. Låta var den gamle Robert Johnson-låta «Ramblin' On My Mind». Clapton likte seg godt i John Mayall and The Bluesbreakers, men fant ikke roen. Det var med denne gruppen Clapton fikk sitt virkelig store gjennombrudd, med albumet Blues Breakers With Eric Clapton i 1966.
Etter diverse forskjellige stoppesteder, startet han supergruppen Cream sammen med Ginger Baker og Jack Bruce. I 1968 bidro han med gitarsoloen på The Beatles-sangen «While My Guitar Gently Weeps», og ble dermed den eneste outsideren som har bidratt med gitar på en Beatles-innspilling.
Cream er kjent som verdens første supergruppe, og tok verden med storm. I løpet av snaut tre år ga de ut fire album, og solgte millioner av plater. Cream hadde sin avslutningskonsert i Royal Albert Hall i London den 28. november 1968. I mai 2005 hadde de fire reunion-konserter samme sted.
Etter et kort opphold i gruppa Blind Faith, som ga ut ett album, gikk Clapton solo under navnet Derek and the Dominos i 1970. Han likte ikke fokuset han hadde fått som gitargud. Derfor skjulte han seg bak Derek-navnet. Albumet Layla and Other Assorted Love Songs solgte nesten ingenting da det ble sluppet. Først senere tok salget av. Mange fans mener dette albumet er Claptons mesterverk. Det inneholder blant annet «Layla» og «Bell bottom blues».
Solokarrieren til Clapton har vært preget av store nedturer. I begynnelsen av 1970-årene slet han med heroinavhengighet. Da han ble kvitt det, startet han å drikke alkohol. Først i midten av 1980-årene ble han ren. Til tross for problemene med avhengighet, var det i denne perioden at Clapton ga ut noen av sine beste album. 461 Ocean Boulevard i 1974 og Slowhand i 1977 er nok de mest kjente. Disse inneholder hits som «Wonderful Tonight», «I Shot the Sheriff», «Cocaine» og «Lay Down Sally».
Clapton fortsatte å gi ut plater jevnt og trutt utover 1980-årene. Rundt 1990 begynte livet hans å komme på rett kjøl igjen. Ikke før han var på rett vei, ble han truffet av enda en stor nedtur. I 1991 falt hans fire år gamle sønn Conor ut av et vindu i 54. etasje på en skyskraper i New York. Conor lekte i vinduskarmen hjemme hos sin mor, den italienske modellen Lori Del Santo. Clapton ble knust. Bare en uke før ble hans nære venn og kollega Stevie Ray Vaughan drept i en helikopterulykke. Clapton avreagerte med å skrive sangene «Tears in Heaven» og «My Father's Eyes». Den første ble en stor hit på utgivelsen Unplugged. Den andre ble også spilt inn under Unplugged-opptakene, men ble spart til utgivelsen Pilgrim i 1998.
Den 29. november 2002 arrangerte han The Concert for George til ære for sin avdøde venn George Harrison.
I 2004 ble Clapton utnevnt til Commander of the British Empire.
Albumet Back Home ble sluppet 29. august 2005.
Han er grunnlegger av et senter for personer med rusmiddelavhengighet.[21]
I 1976 oppfordret Clapton sitt publikum å støtte Enoch Powell, en konservativ politiker med sterke synspunkter på innvandring. Utsagnet inspirerte til «Rock Against Racism»-bevegelsen.[trenger referanse]
Liste over Grammy Awards vunnet av Eric Clapton.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.