Kongeriket England

Denne artikkelen omhandler staten som eksisterte fra 900-tallet til 1707. For landet i sin nåværende form, se England.

Kongeriket England var en suveren stat på øya Storbritannia fra 900-tallet – da staten vokste ut av de forskjellige angelsaksiske kongedømmer – fram til 1707, da det ble inngått en union med kongeriket Skottland, og kongeriket Storbritannia ble opprettet.

Kingdom of England Kongeriket England
Politisk union
↓ 900-tallet–1707 1649–60: Samveldet →
Englands flagg Våpen
Plasseringa til England Kongeriket England i 1700
Hovedstad	Winchester (fram til 1100-tallet) London (1100-tallet til 1707)  ∟ Westminster     (administrativ)  ∟ City of London     (kommersiell)
Språk	Engelsk[nb 1] Anglonormannisk (1000- til 1400-tallet) Middelalderlatin[nb 2] (fram til 1400-tallet) Regionale språk: Walisisk[nb 3] Norrøn (til 1000-tallet) Kornisk[nb 4] Kumbrisk (fram til 1000-tallet
Religion	Kristendom
Styreform	Unitær parlamentarisk monarki
Monark
- –939	Æthelstan (første)
- 1702–1707	Anne (siste)
Lovgivende forsamling	Parlament
- Overhus	House of Lords
- Underhus	House of Commons
Historie
- Samling	900-tallet
- Slaget ved Hastings	14. oktober 1066
- Erobringen av Wales	1277–1283
- Integreringen av Wales	1535–1542
- Union of the Crowns	24. mars 1603
- Union med Skottland	1. mai 1707
Areal
- 1283–1542 est.	145 000 km²
- 1542–1707 est.	151 000 km²
Innbyggere
- 1283 est.	500 000
Befolkningstetthet	3,4 /km²
- 1542 est.	3 000 000
Befolkningstetthet	20,7 /km²
- 1707 est.	5 750 000
Befolkningstetthet	38,1 /km²
Valuta	Pound sterling
Forgjenger Etterfølger Wessex Kongeriket Sussex Kongeriket Essex Kongeriket Kent Dumnonia Mercia Kongeriket East Anglia Kongeriket Northumbria De walisiske marker Fyrstedømmet Wales Kongeriket Storbritannia
I dag en del av	Storbritannia  England  Wales

Kongeriket Englands historie fra normannernes erobring i 1066 blir som regel inndelt i forskjellige perioder identifisert ved en rekke påfølgende dynastier: normannertiden (1066–1154), plantagenettiden (1154–1485), tudortiden (1485–1603) og stuarttiden (1603–1714; avbrutt av interregnum i 1649–1660). Dynastisk sett hevder alle engelske monarker etter 1066 avstamning fra normannerne; Plantagenet-distinksjonen er kun konvensjonell, og begynte med Henrik II (regjerte 1154–1189) da angevinkongene fra den tiden ble «mer engelske i sin natur»; husene Lancaster og York er begge kadettgrener av huset Plantagenet, Tudor-dynastiet hevdet avstamning fra Edvard III gjennom John Beaufort, og Jakob VI og I av huset Stuart hevdet avstamning fra Henrik VII gjennom Margaret Tudor.

Angelsaksisk tid

Perioden fra rundt år 400 til den normanniske invasjonen i 1066 regnes som Det anglesaksiske England. På 700-tallet dominerte kongeriket Mercia i det sentrale og vestlige delen av øya. På 800-tallet tok kongeriket Wessex kontroll. Wessex ble truet av danske invasjoner særlig under Alfreds styre.^[1]

Æthelstans ekspansjon og statsbygging

Tidlig på 900-tallet ble de angelsaksiske kongedømmer, samlet av Æthelstan (regjerte 927–939), del av Knut den stores nordsjørike, en personalunion mellom England, Danmark og Norge. Æthelstan regnes som Englands første konge og territoriet har siden for en stor del vært styrt som en enhet. Æthelstan var i 924 tronarving til Wessex (Cornwall til Kent), Mercia og tilliggende områder sør for elven Humber. Hans far Edvard hadde utvidet riket til å omfatte danske områder i East Anglia og Midlands.^{[2][3][4][5][6]}

Sommeren 927 erobret Æthelstan Northumbria og York, og han fikk kongene i Nord-England med på en avtale om fred og gjensidig beskyttelse (møtet fant sted ved elven Eamont i Cumbria). Æthelstans territorium nådde på det meste til Lothian og var dermed den første sørengelske konge som delte grense med skottene. Ved sin død i 939 regjerte Æthelstan over alle engelske områder i Britannia, noe som ikke hadde skjedd siden Romerriket. Han kalte seg Rex Anglorum, konge av de engelske; på myntene han utstedte kalte han seg konge over hele Britannia, Rex Totius Britanniae.^{[2][3][4][5][6]}

I sin regjeringstid skapte Æthelstan en mer sentralisert styreform og en vesentlig del av hans oppbygging av riket innebar å etablere myntenhet, å opparbeide respekt for kongens myndighet og respekt for lovene Disse bestrebelsene ble fulgt opp av hans brødre og nevøer slik at England fikk et av de mest avanserte statsapparater i Vest-Europa på den tiden.^{[2][3][4][5][6]}

Etter Æthelstan

En dansk invasjon ledet av kong Svein i 1013 fordrev kong Æthelræd. Dette ble fulgt av 30 år med dansk styre i deler av England. På denne tiden besto England av fire jarledømmer: Northumbria, Anglia, Mercia og Wessex. Northumbria og Øst-Anglia var under dansk kontroll, mens Mercia og Wessex var uavhengige. Etter at Edvard bekjenneren kom til makten som konge i 1042 ble det slutt på dansk innflytelse.^[1]

Normannisk erobring

Ved normannernes erobring av England i 1066 ble Vilhelm Erobreren kronet til konge. Vilhelm ble militært utfordret av styrker fra Nord-England og fra Skandinavia, uten at hans regime vaklet. Slaget ved Hastings og den normanniske erobringen regnes som en avgjørende hendelse i Englands historie.^[7][1] Erobringen førte til flyttingen av den engelske hovedstad og kongelige residens, fra angelsaksernes Winchester til Westminster – og snart etablerte City of London seg som Englands største og fremste kommersielle sentrum.^[8][9]

I London ble nye befestninger i stein reist. De normanniske kongene i England regjerte samtidig betydelig områder i Frankrike. Erobringen førte til en betydelig omfordeling av makt og eiendom: De tidligere angelsaksiske landeierne var døde, i eksil eller redusert fattige småbønder. Den nye herskende klassen snakket et språk de fleste ikke forsto. Gradvis ble folkegruppene blandet språklig og ved ekteskap.^[10]

Magna Carta utarbeidet i 1215 fastsatte i skrift at kongen ikke var hevet over loven og ikke kunne behandle borgerne vilkårlig. Johann uten land aksepterte Magna Carta fordi han var i en svak posisjon overfor aristokratiet og hans styre var preget av lovløshet.^[11]

Fullbyrdelsen av erobringen av Wales under Edvard I i 1284 brakte Wales under den engelske krones kontroll. Edvard III (regjerte 1327–1377) transformerte kongeriket England til en av Europas mest formidable militærmakter; hans regjering var også vitne til flere vitale utviklinger i lovgivning og regjering — særlig utviklingen av det engelske parlament. Fra 1340-tallet gjorde også kongene av England krav på den franske krone, men etter hundreårskrigen og rosekrigens utbrudd i 1455 var ikke engelskmennene lenger i stand til å forfølge deres franske krav. Kongeriket mistet alle landområder på det europeiske kontinent, bortsett fra Calais. Etter tumultene i rosekrigen regjerte Tudor-dynastiet i den engelske renessansen. Dynastiet maktet igjen å utvide den engelske monarkiske makt til å regjere også utenfor selve England, da en fullstendig union mellom England og fyrstedømmet Wales ble oppnådd i 1542. Henrik VIII overvåket den engelske reformasjon, og hans datter Elizabeth I (regjering: 1558–1603) etablerte et religionsoppgjør, samtidig som hun etablerte England som stormakt og la grunnlaget til det britiske imperiet ved å gjøre krav på besittelser i den nye verden.

Stuart-tiden og borgerkrigen

Fra Jakob Is tiltredelse til makten i 1603 regjerte Stuart-dynastiet England i personalunion med Skottland og Irland. Under stuarttiden ble kongeriket kastet ut i borgerkrig, som kulminerte i Karl Is henrettelse i 1649. Monarkiet ble reetablert i 1660, men borgerkrigen skapte den presedens at den engelske monark ikke kunne regjere uten parlamentets samtykke, selv om dette prinsippet først ble rettslig etablert som del av den ærerike revolusjon i 1688. Fra dette tidspunkt ble kongeriket England, samt etterfølgerstaten Storbritannia, et konstitusjonelt monarki..^[12][13][14]

Union med Skottland

Den 1. mai 1707 forente kongerikene England og Skottland seg for å opprette kongeriket Storbritannia, gjennom Acts of Union i 1707.^[12][13][14]

Noter

1. Gammelengelsk (–1066), mellomengelsk (1066–1550), moderne engelsk (1550–1707)
2. Brukt til administrative og liturgiske formål.
3. Gammelwalisisk (fram til 1100-tallet), mellomwalisisk (1100- til 1300-tallet), walisisk (1300-tallet til 1707)
4. Gammelkornisk (fram til 1100-tallet), mellomkornisk (1100- til 1600-tallet), senkornisk (1500-tallet til 1707)

Referanser

1. Thackeray, F. W., & Findling, J. E. (red.). (2004). Events that changed Great Britain from 1066 to 1714. Bloomsbury Publishing USA.
2. Foot, S. (2011). Æthelstan: the first king of England. Yale University Press.
3. Vikingene i Vesterled. Tønsberg: Orage. 2022. ISBN 9788283433555.
4. Edmonds, F. (2014). The emergence and transformation of medieval Cumbria. Scottish Historical Review, 93(2), 195-216.
5. Holland, T. (2016). Athelstan (Penguin Monarchs): The Making of England. Penguin UK.
6. England. Vega forlag. 2022. ISBN 9788282118750.
7. Davies, R. R. (2000). The first English empire: power and identities in the British Isles 1093-1343. Oxford University Press, Oxford.
8. London, 800-1216: The Shaping of a City, "...rivalry between City and government, between a commercial capital in the City and the political capital of quite a different empire in Westminster.", besøkt november 2013.
9. Storbritannia. Gyldendal. 1986. ISBN 8257405191.
10. Bartlett, R. (2000). England under the Norman and Angevin kings: 1075-1225. Oxford University Press, Oxford.
11. Carpenter, David (2018). «Magna Carta 1215: its social and political context». I Goldman, Lawrence. Magna Carta. University of London Press. s. 17–24. ISBN 978-1-909646-87-2. Besøkt 26. desember 2023.
12. Acts of Union 1707 parliament.uk, besøkt 27. januar 2011
13. Making the Act of Union 1707 scottish.parliament.uk, besøkt 27. januar 2011 Arkivert 11. mai 2011 hos Wayback Machine.
14. Osborne, John (1962). England. Dreyer.