Styreform
måten en regjering organiseres og styrer From Wikipedia, the free encyclopedia
Styreform er et system som lar folk organisere sitt samfunn på ved hjelp at en styresmakt. Styreformen i et land eller en stat er den grunnleggende måten politikken og det politiske systemet er organisert og strukturert på. [1]
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
En styreform omfatter en samling skrevne og uskrevne regler for organiseringen av myndighetene som treffer bindende beslutninger i et samfunn (Østerrud, mfl. 1997).
Styreform kan også være måten en organisasjon, en institusjon eller et selskap er ledet på.[2]
Norge har konstitusjonelt monarki som styreform.[3]
Definisjon
Styreformen i et land er summen av de grunnleggende reglene, både skrevne lover og uskrevne normer og tradisjoner, som styrer de politiske institusjonene i et samfunn og de prosessene som skjer i tilknytning til dem.[1] Maktfordelingsprinsippet er en tredeling av makten som brukes i demokratier, der lovgivende makt, utøvende makt og dømmende makt er uavhengige av hverandre, men utgjør til sammen en styreform.
Styreformen kan komme til uttrykk både i en skreven konstitusjon og mer uformelt i kulturelle normer representert ved tradisjoner og tilvant praksis for hvordan staten eller en statsleder kan styre landet.
Historikk
Fremvekst av landbruk gjorde det nødvendig å organisere samfunnet, og Sumer, Egypt, Indusdalen og rundt den gule flod oppstod de første organiserte samfunn.
Klassisk forståelse
Platon skrev i Staten om fem styreformer, aristokrati, timokrati, oligarki, demokrati, og tyranni, og mente at disse kunne degenerere progressivt med aristokrati på topp og tyranni på bunnen.[4][5]
Aristoteles delte inn i seks med monarki i tillegg til Platons fem. Han mente at en hersker som styrer til alles beste var et monarki mens et styre til herskerens beste var et tyranni. Et mindretallsstyre som tjener samfunnet er et aristokrati, mens et som tjener egne interesser er et oligarki. Et populært flertallsstyre kalte han "polity", mens demokrati anså han som pøbelvelde.
Opplysningstiden
John Locke delte mellom lovgivende, utøvende og føderal makt. Den føderale makten var makten til å inngå allianse, erklære krig og fred og andre forhold som inkluderte personer utenfor staten.
Charles Montesquieu utformet maktfordelingsprinsippet og delte inn i tre styreformer: Republikk, som kan være demokratisk eller aristokratisk, monarki og despoti. Om en hersker følger en grunnlov eller ikke er det som skiller monarki fra despoti.[6] Demokratier kan korrumpere på to måter, gjennom stor ulikhet, for da vil folket gå mot de rike, eller ekstrem likhet, for da vil folket ikke respektere noen form for autoritet.[6]
Innholdet i en styreform
En styreform oppfattes vanligvis å bestå av tre deler; en konstitusjon, en samling av mer praktiske spilleregler og en oppskrift på hvilke roller som skal inngå i styreformen.
I autokratier, despotier eller tyrannier vil konstitusjonen, praktiske spilleregler og roller i styreformen kunne være vilkårlige og opp til herskeren.
Å endre styreform i et stammesamfunn eller klansamfunn til en kommunistisk eller demokratisk konstitusjon, vil ofte føre til at staten og/eller en ytre påtvinger må ta i bruk ekstrem tvangsmakt over lengre tid for å håndheve konstitusjonen. Eksempler på dette finnes helt fra antikkens dager (Romerrikets problemer i Israel) og fram til våre dager (Englands, deretter Sovjetunionens og til sist USAs problemer i Afghanistan).
Under disse mer overordnede normene som konstitusjon og kulturelle normer, finnes mer konkrete «spilleregler» – gjerne i form av lover – som angir hva borgerne kan forvente av staten, hvordan staten skal behandle krav fra folk, hvordan den konkret kan treffe legale beslutninger som innbyggerne må bøye seg for og etterleve, osv. Og for det tredje rommer styreformen et visst antall roller (myndighetstruktur eller regimestruktur) som blant annet kan skille mellom politiske og administrative roller, definere ansvar knyttet til de ulike rollene i myndighetstrukturen, osv.
Forståelsen av styreformer og klassifisering
Styreformer kan deles inn etter hvordan de kontrollerer sin geografiske region, eller etter hva slags maktstruktur som blir brukt. En geografisk klassifisering kan være å dele i konføderasjon, som EU; en føderasjon, som USA eller Tyskland; eller en enhetsstat, som Kina eller Storbritannia.[7]
En klassifisering etter maktstruktur deler i autokrati, der en sterk leder bestemmer; oligarki, der noen få bestemmer; demokrati, der flertallet bestemmer eller anarki, der ingen bestemmer over andre.
Å klassifisere eller sette styreformer inn i ulike hovedgrupper etter i hvilken grad de hører hjemme i vedkommende hovedgruppe er en utfordring innen statsvitenskapen. Et monarki kan eksempelvis plasseres både i gruppen autokrati (absolutt monarki) og i gruppen demokrati (konstitusjonelt monarki). I tillegg er det ofte vanskelig å skille innbyrdes mellom ulike styreformer i en og samme gruppe, som for eksempel mellom despoti og diktatur. En av flere årsaker til disse vanskene er også at klassifiseringer tar farge av den historiske epoken og kulturen de lages i.
Klassifiseringer under den kalde krigen var ikke mindre tidstypiske eller mer politisk nøytrale. I Sovjetunionen ble vestlige styreformer klassifisert som oligarki mens egen styreform ble framstilt som demokratisk, i den forstand at flertallet av folket (proletariatet) ble sagt å styrte landet gjennom sitt parti, kommunistpartiet.
I vesten bar klassifiseringene preg av det motsatte. Her ble Sovjetunionen og i voksende grad Kina, Vietnam og Cuba, klassifisert som diktatur, og vestens styreformer som særdeles demokratiske og fri for maktmisbruk, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og annet styggedom som datiden (i både øst og vest) mente preget autokratiske styreformer.
I nyere tid er det allment kjent at maktmisbruk, korrupsjon og brudd på menneskerettigheter var til stede i begge leire under den kalde krigen. Konklusjonen bør derfor være at slike moralsk forkastelige ting ikke automatisk kjennetegner en spesiell type styreform. Heller er ikke moralsk høyverdige ting som for eksempel nestekjærlighet, solidaritet med utviklingsland og fredsarbeid er noe som automatisk kan tillegges en spesiell type styreform.
USA var lenge et av verdens ledende demokratier og som en forkjemper for demokratiets utbredelse i verden. Likevel har blant annet Amnesty International, Human Rights Watch og FN-organer i en rekke sammenhenger dokumentert at USA bryter og sågar aktivt motarbeider internasjonal rett, og bryter menneskerettigheter i og utenfor USA.[trenger referanse] I tillegg kan et land ha en demokratisk konstitusjon, men likevel i praksis bryte med denne konstitusjonen. Dette anskueliggjør at det er misvisende å tillegge en viss styreform – i dette tilfellet demokratiet – en eller flere gode eller onde egenskaper. Kun virkeligheten (empiri) og ikke et lands styreform, kan avgjøre et slikt spørsmål. Går man derfor virkeligheten nøyere etter i sømmene, kan for eksempel et demokrati eller et diktatur i et land vise seg å ha sterke innslag av andre styreformer.
Slike ting som er nevnt ovenfor, er viktig å ta med seg når man leser klassifiseringer og beskrivelser av styreformer. Det er viktig å huske at klassifiseringer og beskrivelser alltid vil være teoretiske idealtyper som ekstremt sjeldent finnes rendyrket i virkelighetens verden. Virkeligheten, empirien eller sannheten – om man vil – er alltid langt mer komplisert og aldri(!) så enkel som den framstår i klassifiseringer og i beskrivelser av ulike styreformer.
Liste over styreformer
Litteratur
- Østerrud, Øyvind; Goldmann, Kjell; Pedersen, Mogens N. (red) (1997) Statsvitenskapelig leksikon. Universitetsforlaget.
- Dahl, Robert A. (1989) Democracy and its Critics. New Haven, Yale University Press.
Referanser
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.