norsk forfatter og poet (1920–1976) From Wikipedia, the free encyclopedia
Jens Ingvald Bjørneboe (1920–1976) var en norsk forfatter med stor produksjon og sterkt samfunnsengasjement. Han utfoldet seg i ulike sjangre: romaner, skuespill, lyrikk, essays og artikler. Han tok opp spørsmål om «ondskap, grusomhet, rettferdighet og menneskelighet».[9] Mange av hans verk er oversatt til andre språk og har fått en større leserkrets utenfor Norge. I diktning og sakprosa gikk han blant annet til angrep på skolevesen, rettsvesen og fengselsvesen. Bjørneboe levde et turbulent liv, som ifølge biografen Tore Rem var preget av manisk depressiv sinnslidelse, alkoholmisbruk og tidvis store personlige problemer, særlig mot slutten av livet;[10] Bjørneboe uttalte selv at han slet med «depressiv sinnssykdom» og var åpen om sin alkoholisme.[11]
 | Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Saken er preget av en personlig essaystil og en rekke meningsytringer. |
| Jens Bjørneboe | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. okt. 1920[1][2] Kristiansand (Vest-Agder)[3] | ||
| Død | 9. mai 1976[1][4][5][6] (55 år) Eikvold (Vestfold) | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, kunstmaler, dramatiker, skribent[7] | ||
| Utdannet ved | Kristiansand katedralskole Gimle | ||
| Ektefelle | Lisel Bjørneboe (1945–1959)[2] Tone Bjørneboe (1960–)[2] | ||
| Far | Ingvald Bjørneboe | ||
| Barn | Therese Bjørneboe Marianne Bjørneboe | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Veierland kirke | ||
| Språk | Norsk,[8] riksmål | ||
| Utmerkelser | Doblougprisen (1974) Riksmålsforbundets litteraturpris (1974) Gyldendals legat (1972) | ||
| Debuterte | 1951 | ||
| Aktive år | 1951-1976 | ||
| Viktige verk | Uten en tråd | ||
| IMDb | IMDb | ||
Bjørneboe vokste opp som skipsredersønn i Kristiansand og levde gjennom nesten hele voksenlivet av inntekter fra familierederiet Ingvald Bjørneboe & Co., kontrollert av moren Maja Bjørneboe. Under et opphold i Sverige under andre verdenskrig ble han kjent med den tyske flyktningen Lisel Funck, som ble hans første ektefelle og som fikk stor betydning for hans senere utvikling. Etter at han kom tilbake til Norge slo han gjennom som lyriker og konservativ og antroposofisk orientert kulturpersonlighet i begynnelsen av 1950-årene, en posisjon han delte med sin fetter André Bjerke. Fra 1950 arbeidet han som steinerskolelærer i Oslo, og erfaringene han gjorde der inspirerte ham til skoleromanen Jonas (1955) som vekket stor oppsikt, er blitt trykt i store opplag og ledet til en av 1950-årenes største offentlige debatter i Norge. Han har utvilsomt selv ønsket å leve etter leveregelen han selv formulerer i Jonas: «Aldri være redd for å si hva man mener. Hvor noe hender, alltid hjelpe den svakeste.» Bjørneboe var utpreget riksmålsmann og aktiv deltager i den norske språkstriden og brukte samnorsken som et bilde på kulturløsheten og menneskefiendtligheten han mente å se hos dem han kalte «salamandere». Mot slutten av 1950-årene gikk forholdet til Lisel Bjørneboe i oppløsning, og i 1957 forlot han Norge, dypt deprimert og alkoholisert og flakket rundt i Europa.[12]
Bjørneboes hjemkomst til Norge i 1959 markerte begynnelsen på en nyorientering. Erfaringene han gjorde under soning av en promilledom gjorde ham opprørt over fengselsvesenet, og han skrev boken Den onde hyrde (1960) om en ungdomskriminells møte med norsk fengselsvesen. I løpet av 1960-årene begynte han å nærme seg anarkismen og angrep politi, rettsvesen og seksualmoral. I 1967 ble han dømt for å ha utgitt den angivelig usedelige romanen Uten en tråd. Han begynte å publisere i venstreorienterte aviser som Orientering og innledet et samarbeid med Pax forlag. Han fant et nytt publikum blant en ny, radikal ungdomsgenerasjon i 1960- og 1970-årene som omfavnet hans autoritetskritikk og hans prinsipielle sympati for opprørere, tapere og utstøtte. Essaysamlingen Politi og anarki befestet hans nye posisjon som toneangivende anarkistisk intellektuell. Mot slutten av livet og tiårene etter ble Bjørneboe regnet som et av de mest beundrede menneskene på den norske venstresiden.[12] Tore Rem har likevel pekt på eksempler på kontinuitet i Bjørneboes tenkning, og at den populære oppfatningen av Bjørneboe som venstreidol er en overforenkling.[12]
1970-årene var preget av økende psykisk sykdom og alkoholisme, samtidig som han de siste årene etter to ekteskap begynte å leve ut homofilien sin. Bjørneboes siste bok, den allegoriske sjøromanen Haiene, blir likevel regnet som et av hans mest helstøpte verk. De siste årene var Bjørneboe en nær venn av den unge visesangeren Ole Paus, som ble et fast omdreiningspunkt i hans liv. Paus var samboer med André Bjerkes tidligere ektefelle Henny Moan, og Bjørneboe bodde i perioder hos Paus og Moan. I 1974 kjøpte han Paus' hus på øya Veierland, kalt Eikvold, for å unnslippe det han kalte «Byen Python» (Oslo). Der tok han sitt eget liv i 1976.[13] Få dager før selvmordet spilte han inn egne dikt, utgitt av Paus på platen Våpenløs – Jens Bjørneboe leser egne dikt og tonesatt med det Bjørneboe «selv ville kalt 'mjau-mjau-musikk'» [jazzmusikk].[14] Også Oles sønn Marcus Paus har satt musikk til Bjørneboes dikt, utgitt på platen Dypt i forledelsen (2020).
Jens Bjørneboe var sønn av Ingvald Bjørneboe og Maja Svensson, kalt «Sørlandets vakre Maja» i sin ungdom. Faren var 40 og moren 22 da de giftet seg.[15] Slekten, som innvandret fra Tyskland på 1600-tallet, teller en lang rekke med skipsoffiserer, og Jens dro selv til sjøs et par ganger. Faren var både skipsreder, belgisk konsul og Høyre-politiker, og familien var velstående etter at faren hadde tjent en formue under første verdenskrig. Ifølge Bjørneboes egne utsagn hadde han ingen god barndom, og var til tider både psykisk og fysisk nedbrutt. Faren var fjern, det eksisterte en isfront mellom foreldrene, og moren var ifølge Bjørneboe både dominerende og selvopptatt. Etter en alvorlig lungebetennelse var han sengeliggende i flere år.
En stillhet brutt av sprøde timeslag
Omkring meg og i verden
Jeg fornemmer fra gatesneen andre barnestemmer
Og jeg har vært syk en måned og en dagJens Bjørneboe
Tolv år gammel smakte han alkohol for første gang, og det hendte han forsynte seg litt i smug når foreldrene holdt selskap. Fjorten år gammel forsøkte han å ta livet av seg, men grenen han ville henge seg i, knakk.[16]
På skolen viste han tidlig opprørske tendenser. På et tidspunkt var han den som var blitt utvist fra Kristiansand katedralskole flest ganger. Til slutt ble han utvist for godt. Selv mente han mange år senere at han var blitt utvist fordi han hadde skrevet i en stil at Aleksander den store var homofil, noe han hadde lest i en av sin fars bøker. Det er nok mer trolig at han ble utvist på grunn av en dom for seksuell omgang med en pike som var noen måneder under den seksuelle lavalder.[17] Et ekko av episoden dukker opp i jungmannens historie i romanen Jonas, der jungmannen forteller fra sin privatskoletid i en småby ved kysten. Episoden og dens følger er lett omskrevet og utnyttet litterært.[18]
Som ung brukte han navnet Ingvald, og ble kalt Vallen av familie og venner.
Bjørneboe ble tidlig interessert i klassisk litteratur og filosofi, og som femtenåring hadde han blant annet lest de fleste av Friedrich Nietzsches bøker. På denne tiden kom han over boken «Myrsoldater» (1935) av Wolfgang Langhoff som skulle få stor betydning for hans senere diktning. Boken avdekker sannheten om de tyske konsentrasjonsleirene, og Bjørneboe sa selv at han aldri ble helt den samme etter å ha lest den. Han sa at mens han leste, ble solen sort, og alt ble mørkt. På en Tysklandstur mange år senere møtte han en teaterregissør. Til ham fortalte han om sin opplevelse av denne boken. Mannen så lenge taust på ham, før han utbrøt: «Ich bin Langhoff. Jeg er Langhoff».[19]
Rett før andre verdenskrig, i 1938, døde faren. Hans siste ord til sønnen skal visstnok ha vært: «Du er en grei gutt, Jens, men hva skal det bli av deg?»[20]
Bjørneboe og moren dro på rundreise i Europa etter farens død. Bjørneboe fullførte examen artium som privatist i 1940 og begynte på Statens Kunst- og Håndverksskole for å bli kunstmaler. I 1940 ble han også del av det antroposofiske miljøet i Oslo, sammen med Karl Brodersen og André Bjerke. Her ble han også kjent med Ingeborg Møller, Dan Lindholm, Leif Wærenskjold, Øistein Parmann og Ernst Sørensen. I 1943 dro han sammen med Karl Brodersen til Sverige for å slippe unna den tyske Arbeidstjenesten.[21] Det kan i denne sammenheng nevnes at Brodersen var aktiv motstandsmann og var med i trefninger der han holdt på å miste livet.[22]
I sin biografi om Jens Bjørneboe (utk. 2009) og i et intervju i Klassekampen gir Tore Rem uttrykk for at Bjørneboe som ung nærmest var et apolitisk menneske. «Da Bjørneboe flyktet til Stockholm i 1943, var det ånd, antroposofi og maling som betydde noe for ham, ikke motstand mot okkupasjonen hjemme i Norge eller krigen som raste i Europa. Dette var mennesker som ikke forholdt seg til det dagsaktuelle.».[23] Ifølge Rem hadde antroposofene «et syn på politikk som gjorde den underordnet åndslivet og kulturen».[23] Kaj Skagen påviser en dyp sammenheng mellom åndelig søken og samfunnsmessig handling hos den unge Bjørneboe, og mener han står for en type anarkoindividualisme. «En anarko-individualist vil hevde at det best mulige samfunn oppstår gjennom den størst mulige virkeliggjøring av individuelt talent.» Det er en politisk ide som kjennetegner mange motkulturelle strømninger, og som har som mål å omdanne samfunnet innenfra.[24] I Sverige ble Bjørneboe en del av et antroposofisk emigrantmiljø, og ble kjent med den tysk-jødiske fotografen og antroposofen Louise Charlotte («Lisel») Funk. Av henne lærte han mye om tysk kultur, poesi og malerkunst. Bjørneboe og Funk giftet seg og flyttet til Oslo i 1945.[25] Samme år foretok han en reise til det utbombede Berlin.
Bjørneboe forsto at malerkunsten alene ikke strakk til for hans uttrykksbehov, så han bestemte seg for å bli forfatter.[26] I Stockholm hadde han skrevet langnovellen Hertug Hans, om den dansk-norske kongesønnen Hans' problematiske liv, men den ble refusert da han forsøkte å få den utgitt i Oslo etter krigen. Først i 1972, da han hadde fått et navn som forfatter, kom den ut på Gyldendal.
Bjørneboes første roman Før hanen galer (skrevet i 1946), handler om medisinske eksperimenter utført på fanger i tyske konsentrasjonsleirer.[27] Boken er basert på opplevelser og samtaler han hadde hatt i Berlin, samt på beretninger om den tyske legen Josef Mengeles forbrytelser i Auschwitz. Boken ble godt mottatt da den kom ut i 1952, men ble langt fra den suksessen forlaget og Bjørneboe hadde håpet på.[28]
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord.
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi alle gjort.Jens Bjørneboe, Mea maxima culpa
Familierederiet, Ingvald Bjørneboes Rederi, mistet sitt siste skip i et forlis rett før krigen kom til Norge og fikk utbetalt en stor forsikringssum. Dette skulle vise seg å være en lykke for Bjørneboefamilien, som satt med store pengemidler da krigen sluttet. Jens Bjørneboe mottok i årevis økonomisk støtte fra moren som muliggjorde hans forfatterliv. Jens og broren forsøkte flere ganger å frata moren kontrollen over familieformuen. Maja Bjørneboe døde i uskiftet bo, 96 år gammel, og da var formuen oppbrukt.[29]
Bjørneboe mente selv at det bodde en lyriker i ham. I løpet av en natt skrev en rekke sonetter, og neste morgen presenterte han dem for fetteren André Bjerke, som straks trykte dem i Riksmålsforbundets blad Ordet. Han fortsatte å produsere lyrikk, og i 1951 hadde han ferdig en diktsamling, men slet med å få den utgitt. Da det lyktes, ble samlingen en suksess. Rainer Maria Rilke (1875–1926) var hans fremste inspirasjon og forbilde når det gjaldt poesi.
I 1952 var Jens Bjørneboe én av flere forfattere som brøt ut av Den norske forfatterforening og dannet Forfatterforeningen av 1952. Striden hadde sitt opphav i den opphetede norske språkstriden på begynnelsen av femtitallet. Utbryterne var stort sett riksmålstilhengere.
I 1950 ble han ansatt som sløydlærer ved Steinerskolen i Oslo. Han underviste også i andre fag og trivdes ifølge et senere utsagn godt med skolearbeidet; Bjørneboe elsket barn, og Odd Nerdrum, som var én av elevene hans, har bekreftet at elevene hadde utbytte av hans fantasifulle undervisning.[30]
Skolens undervisningsopplegg passet ham, og han ble der i syv år; men lønnen var lav, arbeidet tungt, og det ble lite fritid. Den fritid han hadde, brukte han til å skrive i. Han arbeidet nærmest døgnet rundt, kjente seg etter hvert utbrent og tydde til alkoholen, som gradvis tok overhånd. Til slutt måtte han gi opp læreryrket, men han mintes siden årene ved skolen med glede. Læreryrket inspirerte ham til romanen Jonas (1955). Den vakte berettiget oppsikt. Boka rommer flere livshistorier, men handler først og fremst om en ordblind gutt som den offentlige skolen ikke forstår seg på. I skolen er de såkalte salamanderne i ferd med å få stadig mer makt. De er mer opptatt av egen karriere enn av barna. De sverger blant annet til intelligensmålinger og samnorsk, satser på lærebøker som nok inneholder kjensgjerninger, ispedd «litt pjatt her og der», siden de henvender seg til barn; men bøkene er ribbet for anekdoter og fortellinger som kunne fått stoffet til å feste seg hos elevene. Dikt blir gjerne gjengitt mer eller mindre forvrengt, bibelstoff blir banalt presentert og elevene blir åndelig underernærte. Det mener i alle fall overlærer Jochumsen og hans gode venn Werner. Men Jochumsen er av den gamle skole.
Jonas faller utenfor og rømmer hjemmefra da det blir snakk om å sende ham på spesialskole. Han kommer seg om bord på en båt som blindpassasjer. En jungmann, egentlig en lektor som er gått lei av skolearbeidet – og som med rimelighet kan leses som forfatterens alter ego, finner Jonas. Symbolsk nok har gutten gjemt seg i en livbåt. Jungmannen tar seg av den vettskremte ungen, og må love at han ikke skal sendes på spesialskolen. Denne kaller barna for «Iddioten», og Jonas vil heller dø enn komme dit.
Jungmannen, som til og med kan fortelle eventyr, vinner guttens fortrolighet. Han følger opp også etter at Jonas er begynt på en ny og annerledes skole der menneskelighet settes høyere en prestasjoner. Her får Jonas det godt. Etter en stund blir også jungmannen knyttet til skolen, som lærer.
De alternative pedagogiske ideene, det menneskevennlige synet og fraværet av konkurransementalitet ved denne skolen, gjør at Jonas' angst fortar seg. Han suger i seg sanger og historier. Skolen imøtekommer dype behov. Lærerne oppmuntrer barna til å bruke fantasien, og forteller for dem så de får del i kulturarven gjennom øret. Den første fortellingen Jonas hører av lærer Back lever videre i ham på denne måten:
Romanen Jonas har vært oppfattet som en anbefaling av Steinerskolene. Den offentlige skolen har imidlertid også sine store personligheter, men de er tydeligvis på vei ut i det romanunivers som Bjørneboe skaper. Når de fantasiløse salamanderne får stadig mer makt i samfunnet og i den offentlige skolen, blir det verken plass for et barn som Jonas, eller for det gode mennesket, representert ved overlærer Jochumsen.
Romanen Jonas har etter alt å dømme inspirert den pedagogiske debatt og praksis i Norge. «Da romanen kom ut i 1955 vakte den storm. Den ble oversatt til flere språk og i Norge er den kommet i utallige opplag. Ingen annen norsk roman har betydd mer for skolen, for lærere og foreldre.»[32] En kan imidlertid vanskelig forstå skole- og samfunnskritikken i Jonas til bunns om en ikke får med seg i hvilken grad Bjørneboes bok står i dialogforhold til Karel Čapek. Bjørneboe «mente å se en menneskefiendtlig smålighet blant mennesker i ledende stillinger. Disse paragraf-rytterne er salamanderne, begrepet er hentet fra Karel Čapeks Salamanderkrigen. Jonas er et offer for systemet».[33] Science fiction-romanen Salamanderkrigen (1936), skildrer hvordan de menneskeliknende, men følelseskalde og fantasiløse salamanderne formerer seg i en uforutsett grad og bokstavelig talt oversvømmer vår klode så menneskene (og menneskeligheten) blir mer og mer fordrevet. Det blir stadig klarere at leseren skal assosiere til Hitlers Tyskland. I Jonas er nazismen et stort tema, og gjennom allusjonene til Čapeks bok mer enn antyder Bjørneboe at nazistiske tendenser kan finnes der man ikke skulle tro det, for eksempel i et samfunn som det norske etter annen verdenskrig.
I 1976, etter Bjørneboes død, utgav og redigerte André Bjerke essaysamlingen Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole med tekster av Jens Bjørneboe om pedagogikk og steinerskole.
I 1959 møtte Jens Bjørneboe den unge skuespillerinnen Tone Tveteraas. Etter skilsmissen med Lisel Funk, i 1961, giftet han seg med Tveteraas som dermed ble Tone T. Bjørneboe. De flyttet til Enebakk og fikk tre døtre. Der skrev han boken Drømmen og hjulet (1964), som var inspirert av livet til den særpregede forfatterinnen Ragnhild Jølsen. Bjørneboe må ha opplevd et slags skjebnefellesskap med Jølsen. Årene i Enebakk var relativt rolige for Bjørneboe.
I denne perioden skrev han romanen Uten en tråd (1966). Boken, som var et hastverksarbeid nedskrevet på få dager, ble utgitt anonymt, men forfatteren ble snart identifisert av Dagbladets Michael Grundt Spang som også intervjuet Bjørneboe. Han kom da med følgende hjertesukk:
«Det er nokså bittert for en forfatter, dette at man arbeider og arbeider så svetten renner med seriøse ting – men så gjør man en mer lettvint sak som denne, og plutselig står hele landet i kok.»[34]
Dikteren har utvilsomt ønsket å provosere. Og et knapt tiår etter Myklesaken i 1957 ble det igjen reist sak mot en norsk dikter. Fredrik Wandrup skriver at rettssaken ble «en tragikomisk blanding av show og straffeprosess»:
«Bjørneboe utnytter rollen som tiltalt til det ytterste. Harselerende og respektløs, men hele tiden ytterst korrekt og elegant, takler han påtalemyndighetene. Det lykkes forsvaret med Bjørneboe i spissen å sette hele saken i et ustyrtelig komisk skjær.»[35]
Bjørneboe gjorde maksimalt ut av riksadvokatens herostratisk berømte påstand: «Det er slått fast [...] at i vårt land er det i siste instans domstolene som skal avgjøre en boks litterære verdi.»[36]
Bjørneboe og forleggeren hans ble dømt i 1967, først i byretten og siden i høyesterett, for å ha henholdsvis skrevet og utgitt en bok med pornografisk innhold. I ettertid takket Bjørneboe rettsvesenet for reklamen. Han fikk så stort salg at han hadde råd til å kjøpe et lite hus til seg og familien i Billingstad i Asker.
Rettssaken inspirerte til essayet Istedenfor en forsvarstale samt en rekke artikler der han gjorde narr av rettsprosessen. Han skrev også en oppfølger som ble gitt ut bare i Danmark, Uden en trævl 2. Her figurerer blant andre aktor og statsadvokat Lauritz Dorenfeldt, i en dårlig skjult forkledning.[37]
du skal elske lovens bud
husk at loven er fra oven
husk at loven er fra Gud!Jens Bjørneboe, «Respekt for loven»,
Ordet, 1965
I 1957 skrev Bjørneboe romanen Under en hårdere himmel som er et angrep på landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig. Det var blitt vedtatt lover som gjorde det straffbart ene og alene å ha vært medlem av Nasjonal Samling under krigen. Bjørneboe var blant dem som argumenterte mot at disse lover ble gitt tilbakevirkende kraft i strid med innarbeidet rettspraksis. ja, i strid med den norske grunnloven. I 1968, elleve år etter at boka utkom første gang, skrev han et etterord som avsluttes slik:
«Lover med tilbakevirkende kraft, dødsstraffens gjeninnførelse, 'de generalpreventive hensyn', er de slagord under hvilke de store reaksjonære synspunkter ble gjeninnført i efterkrigstidens strafferettspleie her i landet.»[38]
Han mente at mange under landssvikoppgjøret var blitt straffeforfulgt på uholdbart grunnlag. Boken vakte enorm oppsikt, og Bjørneboe ble utsatt for kritikk. Han fulgte siden opp med flere angrep på rettsvesenet.
Og du skal bli stilt opp mot muren og blø
Og de som holdt av deg
For lengst er gått fra deg
Da skal du få se: Det er ensomt å dø.Jens Bjørneboe, utdrag fra diktet Dødssangen
Skuffet over måten samfunnet behandlet ham på, flyktet han til utlandet. Han tilbrakte mye tid i Italia, der han blant annet skrev romanen Vinter i Bellapalma (1958) Da Bjørneboe returnerte til Norge etter noen år i utlandet, måtte han sone fengselsstraff for en dom for fyllekjøring. Han ble mer og mer opprørt over fengselsvesenet, og skapte mye debatt om emnet. Dette ble utløsende for boken Den onde hyrde (1960) om en ungdomskriminells møte med norsk fengselsvesen. I 1965 kom skuespillet Til lykke med dagen, basert på handlingen i romanen Den onde hyrde.
Bjørneboe var opptatt av scenens muligheter, og studerte dem grundig. Han ønsket ikke å følge opp Ibsentradisjonen. Han var mer opptatt av Bertolt Brecht, og av de uuttrykksmuligheter som ligger i bevisste illusjonsbrudd.
Han skrev flere skuespill som Fugleelskerne og Semmelweis (1968). Det siste bygger på historisk materiale fra Wien på 1800-tallet. Stykket har den ungarsk-østerrikske legen Ignaz Semmelweis som modell, og handler om hvordan fødende kvinner blir påført barselfeber og dør fordi fødselslegene går rett fra obduksjon til fødselshjelp uten å vaske seg. Semmelweiss oppdager årsaken til den unormalt høye dødeligheten blant kvinnene og vil innføre nye rutiner for hygiene, men blir forsøkt kneblet av de andre legene.[39]
Skuespillet Amputasjon, som handler om hvordan mennesker blir utsatt for det som kan kalles «tvangsnormalisering», hvilket vil si at autoritetene vil tvinge alle til å følge samme norm. Bjørneboe viker ikke tilbake for å bruke de krasseste virkemidler for å få fram sitt budskap.
Trilogien Bestialitetens historie regnes som Bjørneboes hovedverk, og består av romanene Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten. Bjørneboe behandler her det ondes problem på mange forskjellige måter. Bøkene er intense og preget av en misantropi på vegne av menneskeheten. Tematikken er inspirert av den franske filosofen og forfatteren Michel Foucault[40] Bjørneboe skriver seg med denne trilogien inn i en europeisk tradisjon. Bjørneboe gav alt i disse bøkene og døyvet den psykiske smerten arbeidet påførte ham med et stadig større konsum av alkohol. I den siste boken i serien, Stillheten, som er skrevet i – og foregår i – Marokko i Nord-Afrika, spekulerer hovedpersonen på hvorvidt den vestlige verden i fremtiden vil få erfare konsekvensene av den utbytting den er ansvarlig for på kloden.[41]
Det tok Bjørneboe 25 år å fullføre disse bøkene. Han led seg gjennom hver setning. Da depresjonene plaget ham som verst, tapte han troen på menneskeheten og på det gode i mennesket. Han drev endog gjøn med idéene om frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen.
Samme år som Bjørneboe avsluttet Bestialitetens historie, gav han ut skuespillet Tilfellet Torgersen. Rekonstruert av aktstykker. Skuespillet er basert på en virkelig straffesak mot Fredrik Fasting Torgersen som i 1958 ble dømt for mord. Bjørneboe mente at Torgersen var uskyldig. Fasting Torgersen døde i 2015 etter å ha sonet dommen, men hevdet at han ble utsatt for et justismord. Han var takknemlig overfor Bjørneboe for at han i det hele tatt var i live gjennom soningen.
Bjørneboes siste roman Haiene (1974), med undertittelen Historien om et forlis, har vært oppfattet som Bjørneboes mest helstøpte verk. Her gjennomspilles hans sentrale tematikk i sterk konsentrasjon. Handlingen finner sted ved et sekelskifte, nærmere bestemt ved overgangen fra 1899 til 1900, og skildrer dramatiske begivenheter om bord på barken «Neptun» på dens seilas mot undergangen. Det bygger seg opp mot katastrofe. Mytteri, tyfon og forlis avløser hverandre i rask rekkefølge. Forliset fører mannskap og offiserer sammen, og alle reddes ved felles anstrengelser i land på en koralløy i Stillehavet, der de blir funnet etter noen måneder.
Verket har sterke allegoriske trekk og nærmer seg det apokalyptiske. For å tale med Voluspå stiger det så å si en ny himmel og en ny jord opp idet et nytt sekel tar til. Offiserer og mannskap har overlevd og er blitt forsonet, og den redde, underernærte og foreldreløse 14–15-årige førstereisgutten, Pat, har adoptert annenstyrmannen som en far. Det er annenstyrmannen, Jensen (jf. forfatters fornavn Jens), som forteller historien i tilbakeblikk. Han avslutter sin beretning med disse ordene:
Jeg sto med Pats brune neve i hånden og mitt eget urolige hjerte i brystet.
Avslutningsordene løfter perspektivet ytterligere ved å skape assosiasjoner til andre Bjørneboetekster, og især til Jonas, som kom ut 19 år tidligere.
Haiene ble godt mottatt av kritikere og publikum. Den ble karakterisert som en frisk sjøroman, full av spenning, men med en mørk og tung undertone «som er et ekko fra sjelens ytterste grense» (Olav Varen i Fædrelandsvennen).
Etter Haiene kom det ikke flere romaner, men Bjørneboe var fortsatt aktiv som dramatiker og samfunnsdebattant. I 1975 publiserte han et dikt i Dagbladet med tittelen Farvel, bror alkohol!. Det ble oppfattet som uttrykk for Bjørneboes endelige oppgjør med alkoholen. Han avholdt seg også fullstendig fra alkohol i noen uker, men da NRKs Haagen Ringnes i 1976 skulle intervjue ham hjemme på øya Veierland ved Tønsberg, der han bodde i et eldre sveitserhus det siste året han levde, og ikke hadde med alkohol, ble Bjørneboe rasende. Ringnes måtte returnere til byen etter en flaske whisky. Intervjuet med Ringnes ble det siste før Bjørneboe døde for egen hånd 9. mai 1976.[42]
Foredraget «Litteratur og virkelighet» fra 1971 er ett av Bjørneboes bidrag til den samtidige litterære debatt. Han sier at han finner det ufruktbart å operere med et absolutt skille mellom skjønnlitteratur og andre skriftlige framstillinger av faglitterær eller journalistisk art. Han hevder at formålet med alle seriøse skriftlige genrer er å uttrykke og fastholde en bit av virkeligheten, enten det dreier seg om den ytre, såkalte objektive virkelighet, eller en indre, subjektiv virkelighet.
De skjønnlitterære forfattere har fått tildelt hvert sitt stykke virkelighet som de sliter med hele livet, et gjennomgangstema eller et grunnmotiv, sier han. I den del av litteraturen som kalles diktning, er «den subjektive ærlighet det helt centrale». Dikteren gir av sitt aller innerste «uten forbehold». Ved å forholde seg absolut ærlig til den indre sannhet, kan han bidra med noe «nytt». En dikter som arbeider slik, vil formidle noe felles menneskelig, noe som «kan deles av andre mennesker». Den subjektive sannhet forvandler seg altså på merkverdig vis til en «objektiv sannhet». Han hevder videre at diktning er en slags vitenskap, ja, «en empirisk vitenskap», og at den som leser, kan bli «klokere» av den:
Også faglitteratur kan imidlertid gjøre en «klokere» og føre til at man forandrer seg. Forandring kan skje på mange måter, sier han, men den må uansett medføre at det «indre landskap» endrer seg og kommer i ny belysning:
Uavhengig av om forfatteren befatter seg med menneskets indre eller ytre verden, må det være hold i det som skrives. Han mener at leserne både ønsker seg og trenger bøker «som det står noe i».
Til slutt oppsummerer han på denne måten:
Av det ovenfor omtalte foredraget Litteratur og virkelighet kan følgende spørsmål utledes: er det mulig å formulere Bjørneboes eget grunnmotiv? Hans forfatterskap fortoner seg komplekst og, til tider, lite homogent. Forskere har da også søkt etter både brudd og sammenheng i hans dikteriske utvikling. Og man har spurt seg: brøt han med antroposofien, eller brøt han ikke med den? Drømmer, gamle myter, legender og eventyr spiller uansett en viktig rolle i mye av hans diktning, og noen fortellinger viser tilbakevendende tendens. Spesielt har man framhevet legenden om Den hellige gral som bl.a. forekommer i Jonas (jf. kap. XI). Kan slike elementer i diktningen føre leseren nærmere den dypeste kjerne i Bjørneboes virkelighetsforståelse?[43]
Inge S. Kristiansen har påvist at scenen med en voksen som tar hånd om et vergeløst barn og bokstavelig talt tar det i hånden, er en sentralscene i Bjørneboes forfatterskap. Scenen forekommer flere ganger i Jonas (Jonas' far, skribenten Abraham Werner og Jungmannen tar alle et barn i hånden på et tidspunkt.) I Frihetens øyeblikk og i Haiene opptrer liknende scener. Ut fra antroposofisk tankegang er den voksne som tar hånd om barnet en «Gralsridder» som kjemper for det gode i verden; og barnet kan oppfattes som symbol på «åndsmennesket». Per Thomas Andersen skriver: «I kjærlighetshandlingen oppnår Gralsridderen også erkjennelse. Han opplever dermed «sannhetens øyeblikk»». Andersen knytter videre dette til noen linjer i ett av Bjørneboes dikt der det heter:
Gralsridderen finner altså sin egen sanne identitet gjennom å ta hånd om barnet. Med bakgrunn i en forståelse av grallegendens plass i forfatterskapet, kan Per Thomas Andersen konkludere med at «antroposofen Bjørneboe og den sosialt engasjerte forfatteren er én og samme person».[44]
Som en tundra med fem hundre, med fem hundre tusen lik.
Meget burde de beundre, vår kultur er høy og rik.
For kulturen, for moralen, for et renslig, åndelig liv!
Ungdommen er vill og galen, syk og rå og destruktiv.
For kulturen, for moralen, for et renslig, åndelig liv.
Kan De fatte og begripe hvor de unge får sin råskap fra?Jens Bjørneboe, utdrag fra diktet Om ungdommens råskap
fra diktsamlingen Til lykke med dagen
Jens Bjørneboe var på mange måter kontroversiell i sin samtid. Han beveget seg gjerne ut i det ekstreme og fikk betale for det. Hans samfunnskritikk og hans trassige holdning, bl.a. under rettssaken i anledning Uten en tråd, skaffet ham imidlertid tilhengere blant radikal ungdom. Når det er sagt, er Bjørneboe som tidligere antydet vanskelig – hvis ikke umulig – å plassere i en tradisjonell politisk og ideologisk «bås». Kjernen i hans samfunnsengasjement er et gjennomgående og konsekvent forsvar av enkeltindividet. Forfatterskapet gjenspeiler dette ved å vise sympati for avvikere av alle slag, også mennesker med avvikende seksuell legning. Han har utvilsomt selv ønsket å leve etter et par av de leveregler som barnet Birger har lært av sin far og praktiserer etter evne i romanen Jonas:
Bjørneboe så opp til personer som trosset det etablerte samfunnet. I så måte skriver han seg inn i tradisjonen etter blant annet den franske forfatteren og dramatikeren Jean Genet, som Bjørneboe også hyllet i diktet Blomster for Genet. Utenrikspolitisk støttet han staten Israel og havnet derfor i konflikt med ledelsen i tidsskriftet Orientering, hvor Bjørneboe var skribent på sekstitallet.
Hans prinsipielle sympati for opprørere, tapere og utstøtte kommer også til uttrykk i hyllesten til den irske republikaneren og dramatikeren Brendan Behan, – i diktet Ved Brendan Behans båre. Han satset på neste generasjon, og syntes det var tåpelig av voksne mennesker å klage over ungdommens småkriminelle handlinger, djerve meninger og frie tankegang. Dette var jo ingenting i forhold til de verdenskrigene som de to foregående generasjonene hadde forårsaket på under 50 år. Dette tar han opp i diktet «Om ungdommens råskap».
Selv om han støttet ungdommen i mangt, var han ikke helt som den. Han gikk lite på kino, likte ikke rockemusikk og annen moderne musikk. Han likte heller ikke tegneserier. Bjørneboe sverget til de tradisjonelle kulturuttrykkene, som han hadde gjort siden han var barn: teater, litteratur og klassisk musikk. Men han kunne bli sett på Club 7, klubben for mange frittenkende i en periode.
En åpen plass i Kristiansand fikk i 2020 navnet Jens Bjørneboes plass.[45]
Tore Rem uttaler at «Bjørneboe var selv etter hvert tydelig på at han led av en manisk depressiv sinnslidelse. På 1950-tallet var han mer stabil, men på sekstitallet kom syklusene tettere og tettere». Rem uttaler at «det virker som om alkoholismen begynner som en form for selvmedisinering. Det fungerer i en periode, så tar det overhånd. Sånn sett kan sinnslidelsen ha fått ham inn i alkoholismen».[10]
Bjørneboe uttalte selv ifølge Håvard Rems samtalebok at «jeg vil anta at jeg allerede [som 13-åring] var plaget av en såkalt depressiv sinnssykdom – nå er jo det et grensetilfelle – helt sinnssyk er jeg jo ikke. Men det depressive element må ha vært meget sterkt tilstede allerede på det tidspunkt.»[11]
De siste årene av livet hadde Bjørneboe et nært og personlig vennskap med den unge, men allerede kjente visesangeren Ole Paus, som ble et fast omdreiningspunkt i hans liv og som han utpekte til «den eneste som kan bringe stafetten videre».[46] De møttes gjennom Paus' daværende samboer Henny Moan, som tidligere hadde vært gift med Bjørneboes fetter André Bjerke. Bjørneboe og den mye yngre Paus hadde utvilsomt noen fellestrekk. Begge hadde en borgerlig bakgrunn, et språkpolitisk engasjement (for riksmålet), et konservativt utgangspunkt som de til dels fjernet seg fra, en opprørsk og anarkistisk tendens, og en sterk interesse og sympati for utstøtte og marginaliserte i samfunnet. «Bjørneboe er begeistret over den unge vennens talent. Han er sjenerøs og stolt. Det er et forhold tilsynelatende uten ambivalens», skriver Tore Rem.[14] I perioder bodde Bjørneboe hjemme hos Paus og Moan i Bjerkelundsveien i Bærum. I 1974 kjøpte han Paus' hus Eikvold på Veierland for honoraret han fikk for Haiene, en bok som blant annet var inspirert av en av Paus' sanger.[47]
Paus har fortalt om Bjørneboes tid på Eikvold:
Ole Paus[48]
I deler av tiden på Veierland omga Bjørneboe seg med unge menn som var "på besøk i kortere og lengre perioder. Noen kommer fra et ungdomsmiljø på Tonsenhagen og Årvoll, andre tilhører hovedstadens homofile kretser. I tillegg får en rekke andre høre om stedet. Noen av dem er i konflikt med loven, på rømmen eller på jakt etter et sted med fri kost og losji". Bjørneboe kjørte motorbåt med de unge mennene, og de dro på «haijakt» i Oslofjorden. Til Paus fortelte han at han planla å skrive en roman om «generasjonen uten fedre», som var slik han så på de unge mennene. En rekke av de unge mennene omtalte han som sine kjærester. Paus og Moan var bekymret, og forsøkte å overtale ham til i stedet å søke et stabilt forhold med en mann som var i stand til å ha et familieliv.[14]
Paus fikk Bjørneboe til å lese inn egne dikt helt på slutten av livet, som ble utgitt på platen Våpenløs på Paus' plateselskap Zarepta i Bjørneboes dødsår 1976.[48] Paus mente arbeidet med Bestialitetens historie hadde virket ødeleggende på Bjørneboe, og ønsket «å vri oppmerksomheten over fra samfunnsrefseren til lyrikeren».[14] Under innspillingen i slutten av april 1976 var Bjørneboe svært alkoholisert og syk. Paus ønsket å avslutte innspillingen med diktet «Farvel, Bror Alkohol», men slik ble det ikke. Rem skriver:
Tore Rem[14]
En drøy uke etter innspillingen av Våpenløs tok Jens Bjørneboe sitt eget liv i andre etasje på Eikvold, 9. mai 1976.
Tore Rem har påpekt at «det er vanskelig å tenke seg en norsk forfatter som er forbundet med flere og mer ulike eierskap enn Jens Bjørneboe. Kristiansandere, antroposofer, riksmålsbevegelsen, kulturkonservative, kulturradikalere, anarkister og homobevegelsen, alle har påberopt seg Bjørneboe som sin».[49]
Bjørneboe var aldri selv «utpreget musikalsk eller musikkorientert», men sverget til et svært begrenset klassisk repertoar.[14] Ole Paus fikk tonesatt dikt av Bjørneboe på Våpenløs (1976). Tekster av Bjørneboe, blant annet diktet «Respekt for loven», ble tonesatt av Åsmund Feidje i musikalen Til lykke med dagen, sendt av Fjernsynsteatret i 1988. Anne Grete Preus har satt musikk til flere dikt av Bjørneboe på platen Fullmåne (1988).
Komponisten Marcus Paus, Oles sønn, har satt musikk til Bjørneboes dikt, som ble utgitt på platen Dypt i forledelsen i forbindelse med Bjørneboes hundreårsjubileum i 2020.[50]
9. oktober 2020, på 100-årsdagen for Jens Bjørneboes fødsel ble platen Ilden i mitt hjerte med musikk til Bjørneboes dikt av Arild Fredriksen gitt ut.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
