norsk komponist From Wikipedia, the free encyclopedia
Marcus Nicolay Paus (født 1979) er en norsk komponist.[2] Som klassisk samtidskomponist har han markert seg som representant for en nyorientering mot tradisjon, tonalitet og melodikk. Han er en av de mest spilte nålevende norske og nordiske komponister[2] og hans arbeid er blitt godt mottatt internasjonalt.[3][4][5]
 | Wikimedia ønsker bilder: Har du et bilde som passer til denne artikkelen? Detaljer om bildeønsket: Et bilde i en naturlig sammenheng (på en konsert, i en samtale, i arbeid med musikken) er bedre for Wikipedia enn et studioportrett fordi det er mer informativt og illustrerende. Vær oppmerksom på lisenskravene; fotografen må gjøre bildet tilgjengelig under en fri lisens (tidligere opplastede bilder har blitt slettet på grunn av uavklarte rettigheter). Du kan laste opp bilder til Wikimedia Commons under en fri lisens, som vil gjøre dem tilgjengelige her og på tvers av andre Wikimedia-prosjekter. Hjelp oss med å forbedre artikkelen ved å legge til et bilde! |
| Marcus Paus | |||
|---|---|---|---|
| Født | 14. okt. 1979[1] (45 år)Oslo (Norge) | ||
| Beskjeftigelse | Komponist | ||
| Utdannet ved | Rudolf Steinerskolen i Oslo Musicians Institute Norges musikkhøgskole Manhattan School of Music | ||
| Ektefelle | Hilde Lindset (2011–2018) Tirill Mohn (2019–) | ||
| Far | Ole Paus | ||
| Mor | Anne-Karine Strøm | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Frie Kunster | ||
| IMDB | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Hans verk omfatter kammermusikk, korverker, soloverker, konserter, orkesterverker, operaer, symfonier og kirkemusikk, samt verker for teater, film og fjernsyn. Selv om Paus ofte er tonal og melodisk fokusert bruker han et bredt spekter av både tradisjonelle og modernistiske teknikker, og flere av hans arbeider er påvirket av folkemusikk og ikke-vestlig kunstmusikk. Paus har omtalt seg selv som «melodiker» og «anarkotradisjonalist», og har markert seg som tilhenger av mangfold i musikken. Frances Borowsky beskriver ham som en «allsidig og svært kommunikativ samtidskomponist» med en «sterk forståelse for den funksjonelle bruken av tradisjonelle harmonier og former, kombinert med sitt unike idiosynkratiske samtidsekspressive formspråk».[6] Han har også blitt beskrevet som «lyrisk modernist»[7] eller som en postmoderne komponist.[8]
Han har satt musikk til diktere som Dorothy Parker, W.B. Yeats, Oscar Wilde, Siegfried Sassoon, Richard Wilbur, William Shakespeare, Christina Rossetti, Emily Dickinson og Anne Frank, og nordmennene André Bjerke, Jens Bjørneboe, Arne Garborg, Knut Hamsun, Johan Falkberget, Harald Sverdrup og faren Ole Paus. Paus er en av få aktive norske operakomponister, og har skrevet flere operaer for barn i samarbeid med Ole Paus. Han samarbeider med punk- og rapmusikeren Kim Morten Mohn om podcasten Paus og Castle blir kloke på musikklivet.
Istem med meg, min fløyte, et sørgelig kvad
og fremsi bevende sorgtonende sanger
Gråt, dere skjebnegudinner, over den kjære fars sørgelige død
og opptegn så hans skjebne i verdige rytmer.In memoriam Domini Petri Pavli,
Povel Pedersson Paus' latinske sørgedikt (1653)
over faren Peder Povelsson Paus (1590–1653)
Marcus Paus ble født den 14. oktober 1979 i Oslo, og er sønn av visesangeren Ole Paus[2] og den tidligere popstjernen Anne-Karine Strøm[2] som ble kjent som barnestjerne i 1960-årene og som senere representerte Norge tre ganger i Eurovision Song Contest. Han tilhører «skiensgrenen» av slekten Paus og er barnebarn av general Ole (Otto Cicin von) Paus og oldebarn av eventyreren og konsul i Wien Thorleif (von) Paus og Ella Stein som hadde østerriksk-jødisk bakgrunn; hennes familie konverterte fra jødedom til katolisisme i hennes barndom, og hun ble siden protestant. Paus-slekten hadde siden begynnelsen av 1600-tallet tilhørt «embetsaristokratiet» av prester og jurister som styrte Øvre Telemark og stammer fra prosten Peder Povelsson Paus (1590–1653) som huskes gjennom minnediktet In memoriam Domini Petri Pavli (1653); Marcus Paus' familiegren etablerte seg mot slutten av 1700-tallet som byborgere og skipsredere i Skien og under den industrielle revolusjon som stålmagnater som eide mye av industrien ved Akerselva i Christiania. Hans tippoldefar, industrimagnaten Ole Paus, var fetter til Henrik Ibsen.[9]
Paus var gift med forfatteren Hilde Lindset 2011–2018. I 2019 ble han gift med komponisten og sangeren Tirill Mohn, tidligere medlem av progrockbandet White Willow og tippoldebarn av Oda Krohg og Christian Krohg; Mohn og Paus er i slekt ettersom begge er etterkommere av Norges første regjeringsadvokat Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre.
Da han gikk på musikklinjen på videregående skole i midten av 1990-årene hadde Marcus Paus komponisten Trygve Madsen som lærer, og han har fremhevet Madsens betydning for ham som komponist. Som tenåring var Paus også aktiv som prog-rock-gitarist, spilte i flere band og ble omtalt i Guinness rekordbok som verdens raskeste gitarist.[10][11] Han var to somre elev i gitarteknikk ved Musicians Institute i Hollywood i midten av 1990-årene. Han ble senere omtalt som «den siste gitarhelt, med kappe og det hele».[12]
Paus ble i 1998 tatt som opp som student på komponistlinjen ved Norges musikkhøgskole som en av de yngste noensinne.[13] Ved musikkhøgskolen var han student av Olav Anton Thommessen. Paus debuterte som komponist i 2000 med Strykekvartett nr. 1, over bilder av Edvard Munch, som vant Oslo Griegselskaps pris. Etter fullførte studier ved Norges musikkhøgskole dro han i 2003 til New York City, der han studerte klassisk komposisjon i to år ved Manhattan School of Music. I New York var han student av Richard Danielpour og jobbet en periode som hans assistent.[14] Paus' gjennombrudd som en toneangivende ung komponist kom i 2008, med konsertmessen Missa Concertante, skrevet til Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival.[2][15] Fra samme år er hans første opera, Heksene, med libretto av Ole Paus. Året etter utgav han korverket The Stolen Child som fikk en svært god mottakelse fra internasjonale musikkritikere.[4][16] Han var kunstnerisk leder for Oslo Operafestival i 2010. Paus bodde og arbeidet i Berlin fra 2011 til 2016, før han flyttet hjem til Norge. Paus har vært medlem i Norsk Komponistforening siden 2005, og er medlem av foreningens musikkfaglige utvalg fra 2019.[17]
Paus har markert seg som representant for en nyorientering mot tradisjon, tonalitet og melodikk. Paus har uttalt at «melodi bærer og utstråler personlighet med like mye klarhet og sinnsbevegelse som harmoni og rytme kombinert».[18] Selv om hans musikk ofte er tonal og melodisk fokusert, benytter Paus seg av et register som spenner fra tradisjonelle til mer modernistiske teknikker, herunder aleatorikk og serielle prosedyrer. Paus' harmonikk er gjerne kompleks, og kombinerer utradisjonelle strukturer som clustre og symmetriske former med tersbaserte harmonier.
Flere av Paus' verker er påvirket av folkemusikk og ikke-vestlig klassisk musikk, blant dem Lasuliansko Horo (2004) for fiolin og klaver (bulgarsk folkemusikk), fløyteconcertinoen A Portrait of Zhou (2012) (kinesisk musikk), og Fanitull fra Two Lyrical Pieces (2007) for strykeorkester (norsk folkemusikk). Som tenåring var Marcus Paus aktiv som prog-rock-gitarist, og denne erfaringen speiles i noe av Paus' mest energiske musikk, som Scherzo II fra hans Cellosonate (2009) og tredjesatsen, Mosh, fra hans Three Movements for Solo Cello. Paus er også inspirert av filmmusikk, og har beskrevet John Williams som et viktig forbilde, særlig i integrasjonen av dissonans- og avantgardeteknikker i en større tonal ramme.[9] Paus er også inspirert av Ravel og Sjostakovitsj.[19] Paus har skrevet flere operaer i samarbeid med sin far Ole Paus og har tonesatt dikt av André Bjerke og Jens Bjørneboe, som begge var faren Ole Paus' venner og mentorer.
Som ung komponist i 2007 beskrev Paus seg som en «kulturkonservativ ikke-modernist»[20] og han ble tidlig i sin karriere til dels assosiert med retningen retrogardisme; Egil Baumann skrev i 2013 at Paus står «fram som en komponist som har vendt mange av modernismens teknikker ryggen. Han har orientert seg henimot tonalitet, profilerte melodier og en klar musikantisk schwung».[21] I et intervju i 2013 nyanserte Paus sitt syn på modernismen og sa at han ikke er motstander av modernismen, men tilhenger av mangfold i musikalske uttrykk, og at også modernismen har verdifulle bidrag.[22] Over tid har Paus nærmet seg modernistiske uttrykk i noe større grad, samtidig som han har bevart en tonalitet i bunnen og en interesse for tradisjon; det kulturkonservative tidsskriftet Sivilisasjonen beskrev ham f.eks. i 2020 som en komponist med «modernistiske tendenser».[23] Musikkritiker i NRK Trond Erikson skrev i 2015 at «om det i det hele tatt er noe som kan defineres som en lyrisk modernist, så kan det kanskje passe på Marcus Paus» og at «Marcus Paus har vist at å skape noe nytt, spennende og vakkert ikke var forbeholdt de gamle mestere».[7] I 2020 beskrev Paus seg som «anarkotradisjonalist» og sa at han som ung komponist følte at han måtte gjøre opprør mot fordommer mot tradisjonelle musikalske verdier innen kunstmusikk.[9] Han har sagt at det musikalske klimaet er mer generøst og tolerant i 2010- og 2020-årene, og at han ikke lenger er opptatt av å opponere mot modernismen.[14][24] Guy Rickards har også omtalt Paus i Gramophone som «en vellykket postmoderne komponist».[8]
Paus har beskrevet seg som musikalsk dramatiker som forsøker å formidle noe menneskelig. Han tenker på sin egen musikk som melodisk og direkte; selv om den ofte er tonal er den ikke alltid tradisjonell, og hans musikk kan være mer dissonant enn det kan synes som ved første øyekast; «han ønsker at musikken hans skal snakke på forskjellige nivåer og at det skal være et nivå av smerte og sinnsbevegelse under melodien».[19]
Paus har sagt at «ord er min lidenskap. Hvis jeg ikke var komponist ville jeg trolig forsøkt å bli dikter eller forfatter. Kanskje min far, med sin kjærlighet til forholdet mellom ord og musikk, har noe med det å gjøre. [...] Å tonesette dikt er en trang. [...] Jeg tenker på musikk som subtekst og symbolisme.»[9] Marcus Paus er medlem av Riksmålsforbundet og har beskrevet riksmålet som sitt «språklige hjem»;[25] i et intervju i Aftenposten i 2002 knyttet han sitt språksyn til sitt musikksyn og uttalte at «formsikkerhet er svært viktig, både når det gjelder språk og musikk».[26] I sin politiske orientering har Paus beskrevet seg som liberal eller venstreorientert i de fleste spørsmål, med en viss anarkistisk og antiautoritær orientering.[9]
Frances Borowsky skrev i 2019 at Paus har etablert seg som en «produktiv, allsidig og svært kommunikativ samtidskomponist» med en «sterk forståelse for den funksjonelle bruken av tradisjonelle harmonier og former, kombinert med sitt unike idiosynkratiske samtidsekspressive formspråk».[6] Danny Riley skrev i 2017 at Paus er en sentral norsk komponist og at hans verk kan ses som en reaksjon mot eldre samtidskomponister, men at han ikke er rent konservativ.[27] Professor i musikkhistorie Edward Green skrev i 2020 at Paus' musikk er «forankret i tradisjon og gjennomsyret av samvittighetsfullt håndverk, og likevel lidenskapelig, overraskende, original, dypt lyrisk og inderlig humanistisk i sin sosiale og politiske orientering»; ifølge Green er Paus «sin generasjons ledende norske komponist».[9] Musikkhistoriker Ola Nordal har omtalt Paus som allestedsnærværende i norsk klassisk samtidsmusikk.[28]
Paus har tonesatt en rekke diktere på norsk og engelsk, blant andre Dorothy Parker, W.B. Yeats, Oscar Wilde, Siegfried Sassoon, Richard Wilbur, William Shakespeare, Christina Rossetti, Emily Dickinson og Anne Frank, og nordmennene André Bjerke, Jens Bjørneboe, Arne Garborg, Knut Hamsun, Johan Falkberget, Harald Sverdrup og Ole Paus.
Marcus Paus har samarbeidet med en rekke norske solister, som fiolinistene Henning Kraggerud og Arve Tellefsen, saksofonist Rolf-Erik Nystrøm og sangerne Tora Augestad og Julie Kleive. Han samarbeider også mye med pianisten Joachim Kwetzinsky.
Paus er også kjent for sitt samarbeid med andre kunstnere, og særlig med maleren Christopher Rådlund og poet og visesanger Ole Paus. Andre samarbeidspartnere har vært filmregissør Sara Johnsen, danser, koreograf og FRIKAR-grunnlegger Hallgrim Hansegård og skuespiller Minken Fosheim.
Alle av Paus hittil fire strykekvartetter er tematisert etter malere (nr.1 og 4 over bilder av Edvard Munch, nr. 2 over et bilde av Halfdan Egedius, og nr. 3 over bilder av Christopher Rådlund).
Paus' korverk The Stolen Child (2009), etter dikt av William Butler Yeats og utgitt på Ensemble 96s Grammynominerte album Kind (2L, 2010), var et av hans tidlige kritikerroste verk internasjonalt. Stephen Eddins skrev at verket er «overdådig lyrisk og magisk vilt, og [...] fanger vakkert det forlokkende mysteriet og faren og melankolien» i Yeats' dikt.[4] Kirk McElhearn skrev at verket «presenterer en lydverden som er overveldende og rørende».[16]
Johannes Martens og Joachim Kwetzinsky utgav i 2013 platen Marcus Paus.[29] Samme år samarbeidet Marcus Paus med Ole Paus om konserten Paus & Paus i Universitetets aula, der også operamonologen Læreren som ikke ble med libretto basert på et brev fra hans gamle lærer Olav Anton Thommessen hadde premiere.[22]
Paus' The Beauty That Still Remains, basert på Anne Franks dagbok, ble skrevet til Det norske jentekor på oppdrag fra regjeringen i forbindelse med den offisielle 70-årsmarkeringen av andre verdenskrigs slutt i 2015.[30][31] Det ble utgitt på platen med samme navn av 2L i 2020, sammen med Maja Ratkjes avantgardistiske verk Asylos. Verket fikk en svært god mottakelse fra musikkritikere i Norge og utlandet.[32][5][33][34] Det henter tittel fra et sitat av Frank: «Jeg tenker ikke på all elendigheten, men på all den skjønnheten som fortsatt er igjen». Guy Rickards skrev i Gramophone at «følelsen i det sitatet, fokuset på det positive i en svært farlig tid, er den søylen Marcus Paus' usedvanlig vakre kantate er bygd rundt. Innkapslet i den siste av de elleve satsene, Epilogue, er nettopp disse ordene lagt inn i en melodisk strøm som er fengende og hjerteskjærende på samme tid».[5]
Paus' paukekonsert, skrevet til 250-årsjubileet for Bergen filharmoniske orkester i 2015, utløste en estetisk og idémessig debatt om samtidsmusikkens utforming og fremtid i musikktidsskriftet Ballade med en lang rekke artikler av norske komponister; verket ble samme år utgitt på albumet OPUS 250.
I 2017 utkom platen Odes & Elegies, med verkene A Portrait of Zhou, Marble Songs, Shostakovich in Memoriam, Vita og Love's Last Rites. Utgivelsen ble godt mottatt av internasjonale musikkritikere.[35][36][8][37] Guy Rickards skriver at fløyteconcertinoen A Portrait of Zhou, inspirert av kinesisk klassisk musikk, «er nesten lysende i sin vennlighet og gode humør, med en velklingende fløytesolo som fanger karakteren i motivet den ti år gamle Paus fant da han arbeidet med et lite danseprosjekt for en kinesisk trupp».[37]
Paus' Hate Songs for Mezzo-Soprano and Orchestra (2014), etter dikt av Dorothy Parker, ble i 2018 utgitt på Tora Augestad og Oslo-Filharmoniens album Portraying Passion: Works By Weill/Paus/Ives med verk av Paus, Kurt Weill og Charles Ives. Professor i musikkvitenskap Ralph P. Locke skrev at Paus' Hate Songs var «et av de mest engasjerende verkene» de siste årene; «syklusen uttrykker Parkers yndlingstema: hvor forferdelige mennesker er, særlig de mannlige eksemplarene av arten».[38] Locke fremhevet Augestads innspilling av verket som et av de «beste opera- og vokalmusikkverkene» fra 2018/2019.[39] Augestad vant Spellemannprisen for utgivelsen.[40] Albumet ble også kåret til månedens album av tidsskriftet Opernwelt, der redaktør Albrecht Thiemann kalte Paus' Hate Songs «et fengslende orkestrert, åndssprutende verk» og «et kupp som gir en enorm lytteglede».[41]
Paus' verk for barn omfatter barneoperaene Heksene (2008), etter Roald Dahl, og Askeladden – Påls versjon (2011), begge skrevet sammen med Ole Paus, den siste på oppdrag fra Den norske opera og ballett. Barneoperaen Frøbarna (Children of Ginko) hadde première i Shanghai i 2020 som del av prosjektet Ibsen International med støtte fra Utenriksdepartementet. Verket er inspirert av Svalbard globale frøhvelv og tar sikte på å fremme økologisk bevissthet og «vise frem naturens kraft og feire barns mot».[42]
Marcus Paus har også skrevet kirkemusikk, som Missa Concertante (2008)[15][43] og Requiem (2014), sistnevnte skrevet sammen med Ole Paus. Paus' O Magnum Mysterium (2007) er et av hans internasjonalt mest spilte verk og ble utgitt på Zurich Chamber Singers' album O Nata Lux (Berlin Classics, 2020); musikkritiker Jan Brachmann skrev i Frankfurter Allgemeine Zeitung at Paus' O Magnum Mysterium oversetter «det harmoniske språket fra lydspor for mystiske thrillere til from andakt, nærmest etter parolen: 'Du, jul, er som en film av David Lynch, men med lykkelig slutt og uten døde'».[44]
I 2018 utgav Julie Kleive og Joachim Kwetzinsky albumet En hellig, alminnelig lek med sanger av Marcus Paus til dikt av André Bjerke.[45] I 2020 samarbeidet Paus igjen med Kleive og Kwetzinsky om albumet Dypt i forledelsen med sanger til tekster av Jens Bjørneboe. Musikkritiker Maren Ørstavik beskrev sistnevnte verk som «en helstøpt, moderne sangsyklus» med «sans for sangbare melodier, klassiske former og tradisjonell instrumentering»; Ørstavik skrev at «det er spennende å høre de to platene mot hverandre. De viser at Paus, på tross av de konvensjonelle virkemidlene, ikke er en sjablongkomponist».[46] Faren Ole Paus utgav i 1976 platen Våpenløs – Jens Bjørneboe leser egne dikt, spilt inn få dager før Bjørneboes død.[47]
I 2019 hadde konserten «Paus møter Cohen» premiere, med nyskrevne sanger av Marcus Paus og Ole Paus, fremført av Tora Augestad og NyNorsk Messingkvintett.[48]
Paus' filmmusikk omfatter musikken til Sara Johnsens Upperdog, som mottok Amandaprisen for beste norske kinofilm i 2010, og André Øvredals Torden. Paus ble nominert til Amandaprisen for beste filmmusikk og til Nordic Film Music Days – HARPA Award i 2021 for musikken til sistnevnte. HARPA-juryen beskrev filmmusikken til Torden som «et imponerende modent orkesterverk som føles både introvert og ekstrovert på samme tid, og som maler sitt fantastiske lerret i brede, impresjonistiske strøk».[49] Jonathan Broxton skrev at verket «vil trolig huskes som gjennombruddet for et enestående 'nytt' talent, for hvis dette er representativt for hans arbeid vil han bli massivt innflytelsesrik i løpet av kort tid».[50]
I 2020 skrev Paus også et satirisk verk med musikk til «dikt» av Donald Trump, innspilt av Tora Augestad, Good Vibes in Bad Times; Paus sa at «mer enn å bare være en satire over Trump (som det selvfølgelig er), har disse tekstene et humaniserende perspektiv, som åpner døren for medfølelse der virkeligheten ellers gir lite rom for det».[9]
I 2020 ble Marcus Paus' verk Ingenting forsvinner, med tekster av Ole Paus, urfremført av NyNorsk Messingkvintett og solist Tora Augestad; Paus beskrev verket som «like deler gravskrift, bekjennelse, bønn og trussel.»[51] Høsten 2021 ble gitarkonserten Decameron og fiolinkonserten Voyage urfremført av Arktisk Filharmoni med solistene Petter Richter og Miriam Helms Ålien.[52] Høsten 2021 ble også tubakonserten Tuba Mirum urfremført av solist August Schieldrop og Oslo-Filharmonien.[53]
Dobbeltplaten Cabin Fever: Pandemic Works (Sheva Contemporary, 2022) inneholder nye verk skrevet under koronapandemien, fremført av Arktisk Filharmoni ledet av Henning Kraggerud, Øystein Stensheim, Stefan Ibsen Zlatanos, Tora Røstvik, Bjarne Magnus Jensen, Ole Christian Haagenrud, Anders Kregnes Hansen, Miriam Helms Ålien og Petter Richter. Blant verkene er Voyage og Decameron.[54] Platen Requiem/Trisyn/Læreren som ikke ble (2022) inneholder Requiem av Marcus og Ole Paus, Trisyn av Marcus Paus/Cornelius Jakhelln og Læreren som ikke ble av Marcus Paus/Olav Anton Thommessen.
I 2022 fikk Paus i oppdrag av Forsvaret å skrive det som ble beskrevet som et «musikalsk storverk [om] Krigskorset – og historiene bak», som skal være «identitetsbyggende og samlende». Ifølge Forsvaret skal verket illustrere «følelser bak Krigskorsets mange historier, hedre dem som har mottatt anerkjennelsen og kanskje inspirere andre til innsats for Norge».[55][56]
Paus har uttrykt interesse for å skrive en opera basert på Ibsens Peer Gynt.[9]
Fra 2021 har Paus samarbeidet med sin svoger, punk- og rapmusikeren og musikkprodusenten Kim Morten Mohn, om podcasten Paus og Castle blir kloke på musikklivet. I 2021 bidro Paus med en elgitarsolo på singelen «Mamman og Pappans Anthem» av den elektroniske trioen detdusa; det var Paus' første offentlige opptreden som utøver siden 1990-årene.[57]
| Pris | Klasse | Utgivelse | Resultat |
|---|---|---|---|
| Oslo Griegselskaps pris 2000 | — | — | Vant |
| Kanonprisen 2009[58] | Beste filmmusikk | Upperdog | Nominert |
| Wesselprisen 2012 | — | — | Vant |
| Musikkforleggerprisen 2017[59][60] | årets opphaver – klassisk/samtidsmusikk | — | Vant |
| Årets verk – klassisk/samtidsmusikk | «Concerto for Timpani and Orchestra» | Nominert | |
| Årets gjennombrudd – klassisk/samtidsmusikk | — | Nominert | |
| Movie Music UK Awards 2020 | Breakthrough Composer of the Year | — | Nominert |
| Musikkforleggerprisen 2020[61] | Årets verk – klassisk/samtidsmusikk | «Sonata for cello & piano» | Nominert |
| Amandaprisen 2020 | Beste originalmusikk | Torden | Nominert |
| Nordic Film Music Days – HARPA Award 2021[62] | Best Score | Nominert | |
| Musikkforleggerprisen 2021[63] | Årets opphaver - klassisk/samtidsmusikk | — | Nominert |
| Musikkforleggerprisen 2022[64] | Årets verk – klassisk-/samtidsmusikk | «Tuba Mirum» | Nominert |
| Årets opphaver – klassisk-/samtidsmusikk | — | Nominert |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
