Øvre Telemark
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Øvre Telemark, historisk kalt bare Telemark eller Skattlandet, er en betegnelse på den indre delen av Telemark i moderne forstand. Navnet Telemark er sammensatt av norrønt Þilir og mǫrk og betyr «telenes mark»; telene var den folkegruppen eller stammen som bodde i det som senere ble kalt Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. (Øvre) Telemark gav navn til det senere fylket Telemark. Øvre Telemark etter moderne definisjoner utgjør rundt 80 % av Telemark fylke.
.jpg)
Historisk ble Øvre Telemark kalt bare Telemark («Tellemarck», «Tellemarcken»). Fra rundt 1600-tallet ble Grenland og Skiensfjorden kalt Nedre Telemark i administrative sammenhenger, og dermed oppstod begrepet Øvre Telemark. Naboregionen Grenland var navngitt etter en annen folkegruppe, grenene. Øvre Telemark ble i middelalderen og tidlig ny tid også kalt Skattlandet som følge av at bøndene i Øvre Telemark bare betalte hovedtiende, mens Grenland ble kalt Tiendetaket ettersom grenene betalte full tiende av alle naturalia. Grenland bestod opprinnelig av områdene rundt Norsjø samt Bø, men begrepet betegner i dag det som tidligere ble kalt Skiensfjorden og definisjonen har følgelig forskjøvet seg nedover i dagens fylke; mye av det historiske Grenland kalles nå Midt-Telemark.
.jpg)
.jpg)
Fra senmiddelalderen var Øvre Telemark prosti et av omkring 40 prostier som Norge var inndelt i, og var blant de geografisk største. Øvre Telemark deles tradisjonelt i to regioner kalt «vestfjelske» og «austfjelske» Øvre Telemark, som etterhvert har blitt forkortet til Vest-Telemark og Aust-Telemark. De nøyaktige grensene for hva som regnes som Øvre Telemark har variert noe. Etter dagens kirkelige grenser omfatter Øvre Telemark prosti 10 (12 før 2020) kommuner eller over 12 000 kvadratkilometer (rundt 26 ganger Oslo fylkes areal); etter denne definisjonen består Øvre Telemark av kommunene Vinje, Tokke, Seljord, Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Tinn, Hjartdal, Notodden, Midt-Telemark og Nome, som utgjør rundt 80 % av Telemark fylke. Midt-Telemark og Nome kommuner lå historisk i kirkelige og administrative enheter som ble betegnet som Nedre Telemark. Øvre Telemark prosti har røtter tilbake til middelalderen og ble gjenopprettet i 2015 etter å ha vært delt i to i perioden 1838–2015.[1] Tidligere har Øvre Telemark også vært en sivil forvaltningsenhet i form av Øvre Telemarken sorenskriveri, som er en forløper til de nåværende Vest-Telemark tingrett og Aust-Telemark tingrett. I dag eksisterer Øvre Telemark jordskifterett, med sete i Kviteseid.
Øvre Telemark er kjennetegnet av et variert og ofte scenisk landskap, med mange fjell, daler og innsjøer. Øvre Telemark er også kjent for sine særegne kulturelle tradisjoner, bl.a. innen folkemusikk, kunst og håndverk, mat og arkitektur. Draumkvedet er overlevert i muntlig tradisjon i Øvre Telemark, hovedsakelig i Kviteseid- og Lårdaltraktene. Øvre Telemark har distinkte dialekter, som er blant de norske dialektene som har bevart flest trekk fra norrønt. Øvre Telemark har flere bygninger fra før-reformatorisk tid enn noe annet distrikt i Norge, bl.a. Eidsborg stavkirke og en rekke steinkirker fra 11–1200-tallet.
Øvre Telemark var i middelalderen og senere det området i Norge med flest selveiende bønder.[2] Samfunnsforholdene og kulturen i Øvre Telemark var derfor mer egalitær enn andre steder på Østlandet og var mindre påvirket av dansketiden enn andre steder i Norge. Telemarksbøndene, ikke minst i middelalderen, har også rykte på seg for å ha vært voldelige. I 1395 skrev biskop Øystein Aslaksson at bøndene i Telemark var ukristelige, og dessuten de mest voldelige i Norge. Bøndene i Telemark betalte langt mindre i skatt og tiende, trolig fordi det var et utkantstrøk der det var vanskelig å kreve inn skatt, i tillegg til at telemarksbøndene av embetsmenn ble ansett som egenrådige og til dels vanskelige å styre.[3][4] En tredel av alle diplomer (rettsdokumenter) som omhandler drap fra perioden 1300–1560, er fra Telemark. Dette kan skyldes at bøndene i Telemark fortsatt levde etter den gamle ættekulturen, men de mange vitnesbyrdene om voldelige telemarksbønder kan også rett og slett komme av at det er bevart flere skriftlige dokumenter herfra enn fra resten av landet.[5] Et annet uttrykk for denne stridige og selvbevisste konservatismen var at Øvre Telemark også holdt mye lenger på katolske skikker etter reformasjonen; Draumkvedet er selv et verk med et utpreget katolsk innhold.[6]
Bartholomæus Herman Løvenskiold skriver i sin Beskrivelse over Bratsberg amt om Øvre Telemark: «I dette prosti føles både Telemarks uleiligheter gjennom strevsomme reiser, kostbar transport av forsyninger fra kjøpstedene såvel som Telemarks fortrinn og sjeldne karakter. Den varierte natur kan nok føles strevsom for fremmede, men behagelig og nyttig for den nøysomme borger og som er fornøyd med sin skjebne og anser sin bolig, selv bak de høyeste fjell, for å være det sted hvor virksomheten bør blomstre og hvor bestrebelsene med lyst bør utøves».[7]
Øvre Telemark var særlig på 16- og 1700-tallet dominert av det historikere har kalt et «sammenfiltret embetsaristokrati», en liten og relativt lukket elite som monopoliserte embetene i regionen. Jon Nygaard skriver at «i Øvre Telemark ble det i løpet av 1600-tallet etablert et aristokratisk samfunnssjikt som i den første fasen hadde stor grad av overlapping med bypatrisierklassen» i Skien, men at disse gruppene utover på 1600-tallet i større grad ble «to selvstendige aristokratier, bypatrisierne i Skien og embetsaristokratiet i Øvre Telemark», der den sistnevnte gruppen i mye større grad monopoliserte maktposisjonene og var lite åpen for nye medlemmer.[8] Nygaard skriver at de viktigste familiene innen embetsaristokratiet i Øvre Telemark var Paus, Blom og Ørn.[8]
Dette embetsaristokratiet styrte Øvre Telemark med stor grad av autonomi i det daglige; som et eksempel kan det nevnes at da sorenskriveren i Øvre Telemark Cornelius Povelsson Paus døde i 1723 overtok nevøen Peder Hansson Paus embetet på eget initiativ, og det tok nesten et tiår før kongen utferdiget et formelt utnevnelsesbrev. Embetet gikk i arv i familien i 106 år og fem generasjoner og gikk ut av familien nærmest ved en glipp da sorenskriver Hans Pedersson Paus døde ung i 1774 før sønnen og den planlagte arvingen hadde kommet langt nok i jusstudiene i København til å være en seriøs kandidat til å ta over. Familien tok det for gitt at han skulle ta over, noe han også prøvde.[9]
Embetsaristokratiet var etterkommere av innflyttere til regionen på 15- og 1600-tallet, som over generasjoner hadde utviklet en identitet knyttet til regionen og spesialisert seg på å styre det som ble regnet som et til dels vanskelig område å styre på grunn av store geografiske avstander og selvbevisste og relativt egenrådige bønder; embetsaristokratiet tilpasset seg kulturen i Øvre Telemark gjennom en nøysom etos og forståelse og respekt for den lokale kulturen; Kviteseidpresten Hans Povelsson Paus var f.eks. den første som brukte telemarksdialekt i skrift.
Henrik Ibsen stammet fra denne familiekretsen og Nygaard skriver at den «puritanske embetsmannsstaten [med] embetsmanns- og forvalterånden fra Øvre Telemark, familien Paus» var et hovedtema i Ibsens diktning.[10]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.