From Wikipedia, the free encyclopedia
Bankenes historie går tilbake til antikkens handelsmenn som ga lån til bønder og andre handelsmenn som fraktet varer mellom byene. De første opptegnelser av slik aktivitet går tilbake til rundt 2000 f.Kr. i Assyria og Babylonia. Senere i antikkens Hellas og i løpet av Romerriket ga utlånere i templene lån, men la også til to viktige nyvinninger: tok vare på andres penger (innskudd) og veksle penger fra en valuta til en annen. I løpet av den samme perioden var det lignende og uavhengig utvikling av å låne penger i oldtidens Kina og tilsvarende i oldtidens India.
Bank i den moderne betydningen av ordet kan bli sporet tilbake til middelalderen og tidlige renessanse i Italia og til de rike norditalienske byene som Firenze, Venezia og Genova. Familiene Bardi og Peruzzi dominerte 1300-tallets banker i Firenze, og etablerte avdelinger i mange andre deler av Europa.[1] Den mest kjente italienske banken var Medici-familiens bank, opprettet av Giovanni Medici i 1397.[2]
Utviklingen med banker spredte seg over hele Europa, og et antall viktige innovasjoner skjedde i Amsterdam i løpet av 1500-tallet og i London på 1600-tallet. I løpet av 1900-tallets utvikling i telekommunikasjon og data har det skjedd betydelige endringer i måten banker fungerer på. Dette har gjort det mulig for banker å øke i størrelse og geografisk spredning. Den finansielle krisen på slutten av 2000-tallet førte til at en rekke banker kollapset, blant annet noen av verdens største banker. Det førte til ny diskusjon om regulering av bankene.
Bankenes historie er nært knyttet til pengenes historie, banktransaksjoner gikk antagelig forut for oppfinnelsen av penger. Innskudd og deponering besto opprinnelig av kornlager og senere av andre varer, blant annet krøtter, jordbruksredskaper og til sist kostbare metaller som gull i form av sammenpressede plater som var lette å bære. Templene og palassene var de sikreste stedene å lagre gull ettersom disse var fast bevoktet og solid bygget. Som hellige steder representerte templene en ekstra avskrekkelse for tyver. Man kan anta at prinsippet med å låne ut penger med rente har sin opprinnelse i den naturlige økningen av en kvegflokk i løpet av et år, eksempelvis tyve prosent.[3]
Det finnes nedtegnelser på lån gitt av tempelprester til handelsfolk fra 100-tallet f.Kr. i Babylonia. På tiden da Hammurabis lover ble opprettet en gang rundt 1760 f.Kr., var banksystemet såpass utbygget at det ble laget særskilte lover for å regulere virksomheten.[4]
I oldtidens Egypt var korn fra de tidligste tider blitt benyttet som en form for betalingsmiddel i tillegg til kostbare metaller, og statens kornlagre fungerte som banker. Da Egypt falt inn under et gresk herskerdynasti, Ptolemeerdynastiet (332-30 f.Kr.), ble de tallrike kornlagre som var spredt utover riket omformet til et nettverk av kornbanker, sentralisert i Alexandria hvor hovedadministrasjonen for alle de statlige kornlagrene ble nedtegnet. Dette banknettverket fungerte som et handelskredittsystem hvor utbetalinger ble effektuert via overføring fra én konto til en annen uten at pengene ble fysisk flyttet. På slutten av 200-tallet f.Kr. ble den tørre og ufruktbare øya Delos i Egeerhavet, kjent for sin storslåtte havn og berømte tempel for Apollon, et framtredende banksentrum. Som i Egypt ble pengetransaksjoner erstattet av faktiske kredittsedler, og betalinger ble gjort basert på enkle instruksjoner med kontoene for hver enkelt kunde. Da øyas viktigste rivaler, Kartago og Korint, ble beseiret av romerne, økte Delos betydning. Av den grunn er det naturlig at banken på Delos ble den modellen som ble mest etterlignet av romerske banker.
I oldtidens India, under Maurydynastiet, (321 til 185 f.Kr.) var et instrument eller virkemiddel kalt adesha i bruk, hvilket var en beordring til en bank med anmodning om å betale penger på seddelen til en tredje person, noe som tilsvarte til definisjonen av en veksel (engelsk «bill of exchange») slik som vi forstår dem i dag. I løpet av den buddhistiske perioden var det betydelig bruk av disse instrumentene hvor handelsmenn i store byer ga kredittbrev til andre.[5]
I oldtidens Kina under Qin-dynastiet (221 til 206 f.Kr.) ble kinesisk valuta utviklet med introduksjonen av standardiserte mynter som gjorde det langt lettere å drive handel over hele Kina og dette førte igjen til utviklingen av kredittbrev. Disse brevene ble utstedt av handelsmenn som fungerte på måter som vi i dag vil oppfatte som banker.[6]
Antikkens Hellas har flere bevis på banksystemet. Greske templer, foruten private og kommunale enheter, utførte finansielle transaksjoner som lån, oppbevaring av penger, valutaveksling, og validering av mynter.[7] Det finnes også bevis på kreditt, ved tilbakebetaling fra en kunde kunne en pengeutlåner i en gresk havn skrive en kredittseddel til kunden som kunne få denne utbetalt i en annen by. Dette fjernet risikoen ved å ta med seg penger på reisen. Pyhios fra Lydia, som nevnes av Herodot,[8] opererte som en handelsbank over hele Lilleasia på begynnelsen av 400-tallet f.Kr., og er den første individuelle banken som er kjent ved navn. Mange av de tidlige bankene i de greske bystatene var metoikere eller utlendinger. Rundt 371 f.Kr. ble Pasion, en slave, den rikeste og mest kjente greske bankmannen, og fikk sin frihet og borgerskap av Athen i prosessen.
I antikkens Roma satte pengelånere opp sine boder i midten av lukkede gårdsplasser som ble kalt for macella på en lang sittebenk kalt bancu, fra hvor det italienske ordet banco og norske bank er avledet. Som valutavekslere gikk handelsfolk ikke så mye til disse for å investere penger, men heller å veksle utenlandske mynter til den eneste lovlige myntenheten i Roma, den keiserlige mynt.[9]
I Romerriket ble banksystemet administrative aspekt formalisert og innførte en større regulering av de finansielle institusjoner og finanspraksisen. Å ta renter på lån og betale renter på innskudd ble meget utviklet og konkurransedyktig. Utviklingen av romerske banker begrenset innenfor den romerske preferanse av pengetransaksjoner. Under styret til den romerske keiser Gallienus (260-268 e.Kr.) var det et midlertidig sammenbrudd i det romerske banksystemet etter at bankene hadde avvist kopperslanter produsert ved hans myntverk. Med framveksten av kristendommen ble bankene underlagt ytterligere restriksjoner da det å kreve renter ble bedømt som umoralsk. Etter at Vestromerriket falt sammen og gikk i endelig oppløsning i år 476, forsvant også bankene midlertidig i Europa, og oppsto ikke igjen før i de norditalienske handelsbyene i middelalderen og tidlig renessanse.
De fleste tidlige religiøse trosretninger i oldtidens Midtøsten, og de sekulære kodene som oppsto fra disse, hadde intet særlig forbud mot å drive åger, det vil si å ta ulovlige eller urimelig høye renter på lån av penger. Disse samfunnene vurderte livløse vesener som levende, som planter, dyr og mennesker, og i stand til å reprodusere seg selv. Om man således lånte «matpenger», eller monetære enheter, i en eller annen form, var det lovlig å kreve renter.[10] Matpenger i form av oliven, dadler, frø eller dyr som ble leid ut så tidlig som rundt 5000 f.Kr., om ikke tidligere. Blant mesopotamierne, hettittene, fønikerne og egypterne var renter lovlig og ofte fastlagt i lovverket.[11]
Tora og senere seksjoner av Den hebraiske Bibelen kritiserer rente, men tolkningene av det bibelske forbudet varierer. En felles forståelse er at jødene er forbudt å kreve rente på lån gitt til andre jøder, men påkrevd å kreve rente på transaksjoner til gentiler, eller ikke-jøder. Imidlertid gir Den hebraiske Bibelen selv tallrike eksempler på hvor denne forskriften ble unngått.
Israelitter hadde forbud mot å ta renter på lån gitt til andre israelitter, men hadde lov til å ta renter på transaksjoner med ikke-israelitter, og de sistnevnte var ofte blant de som israelittene uansett drev handle med, men generelt ble det sett på som fordelaktig å unngå å komme i gjeld ved å unngå være bundet til noen andre. Gjeld måtte bli unngått og ikke benyttet for finansiere forbruk, kun når det var sterkt behov. Imidlertid var loven mot åger blant de mange som profetene fordømte folket for å bryte.[12]
Opprinnelig ble lån med renter kjent som åger bannlyst av den kristne kirke, hvilket betydde at det å ta renter, uansett størrelse, ble bannlyst. Dette omfattet å kreve en avgift for å bruke penger, slik som et bureau de change, avgift for å veksle fra en valuta til en annen. Imidlertid ble det langsomt akseptert å kreve renter, og betydning av åger fikk deretter betydningen å kreve renter over hva som lovverket tillot.
Islam er som alle de store monolittiske religioner preget av forbud, påbud og avstraffelser, og det er likeledes strengt forbudt å ta renter. Koranen forbyr absolutt å låne penger med renter: «O du som har trodd, ikke begå åger, dobbelt eller mangedobbelt, men frykt Allah og du vil bli suksessfull» (3:130) «og Allah har tillatt handel og har forbudt renter». (2:275).
Islamsk bankvesen tar således hensyn til islamske lover og shariaprinsipper. Fordømmelsen av rente er hentet fra Koranvers 2:225-9 i.a, hvor riba fordømmes. Bakgrunnen til ordet riba er ukjent, men det tolkes vanligvis som åger. Det er to typer av riba som diskuteres av islamske lovmenn: en økning i kapital uten noen form for tjeneste gitt, noe som også er forbudt av Koranen, og at forbudet i Sunna som innbefatter utveksling varer i ulike kvanta.
Banksystemer i den moderne mening av ordet kan bli sporet tilbake til middelalderen og tidlig renessanse til de norditalienske handelsbyene som Firenze, Venezia og Genova.
De opprinnelige bankene var «handelsbanker» da de først ble oppfunnet i middelalderen av italienere som handlet korn. Etter hvert som handelsmennene og bankene vokste i makt og rikdom basert på styrken i kornavlingene på slettene i Lombardia, var det andre som ble tiltrukket av den blomstrende handelen. Blant disse var jøder som hadde flyktet fra forfølgelse i Spania. Jødene hadde kunnskaper om oldtidens omfattende handel med silkeveien i Midtøsten og Det fjerne østen. Metodene for å håndtere langstransportert handel kunne også benyttes for å finansieringen av produksjon og salg av korn.
Det var ikke tillatt for jødene å eie og dyrke jord, slik at de kom seg inn på de store handelsplassene i Lombardia ved siden av de lokale handelsfolkene og satte opp sine egne bord og benker for å handle korn. Kristne hadde forbud mot synden åger, definert som å låne ut penger mot rente. Et tilsvarende forbud eksisterte hos jødene og muslimene. Derimot syndet man ikke om man krevde rente av en fra en annen tro, og således kunne de jødiske nykommerne fylle den velkomne tjenesten å låne ut penger mot rente uten å risikere å bli slått ned på av kirken. På det viset kunne jødene sikre rettighetene på kornsalget helt opp til høstingen. De begynte deretter å gi betalinger på forhånd mot framtidig seiling av korn til fjerne havner. I begge tilfeller skaffet de seg profitt på nåværende innskudd mot framtidig pris. Denne todelte handelen var tidkrevende og snart oppsto det en egen handelskasse som handlet korngjeld framfor korn.
Handelsbanker utviklet seg fra finansiere handel på egne vegne til å bilegge handel for andre og deretter å holde kapital for betaling av billette eller veksler skrevet av folkene som fortsatt forhandlet den opprinnelige varen korn. Handelsmennenes bank i de store kornmarkedene ble således et senter for holde på penger mot en veksel, siden en sjekk. Disse lagrete kapitalfondene var til hensikt å bli oppbevart for avgjørelse av kornhandelen, men ofte ble den benyttet av bankens egen handel i mellomtiden. Det engelske begrepet «bankrupt», norsk konkurs, fra italiensk banca rotta, eller «brukket benk», er hva som skjedde når banken tapte i egne mislykkede investeringer med den kapitalen de oppbevarte for andre.
På 1100-tallet var det behov for å overføre store summer med penger for å kunne finansiere korstogene, noe som stimulerte framveksten av spesialister for denne aktiviteten, og det var de første bankene i vestlige Europa. I 1162 fastsatte kong Henrik II av England en egen skatt for å betale for korstogene — den første av rekke skatter i årenes løp ble innkrevd av kong Henrik med den samme hensikt. Tempelridderordenen og Malteserordenen fungerte som kong Henriks bank i Det hellige land. Tempelridderne eide store landområder over hele sørlige Europa i tiden 1100–1300, denne samme perioden hvor banksystemet ble utbygd over det samme området da deres praksis var å ta lokal valuta, som det gitt veksel som kunne innløses på et hvilket som helst av tempelriddernes festninger i Europa. Det gjorde det mulig å flytte penger uten den vanlige risikoen med tyveri og overfall mens man reiste.
Diskontering innebærer at en verdi omregnes bakover i tid med hensyn til en gitt rentesats. Begrepet er grunnleggende for å beregne en investeringskalkyle over tid. Det motsatte, å regne en verdi framover i tid, ble tidligere kalt for kapitalisering, men mest vanlig i dag er å kalle det for diskontering framover. En hensiktsmessig måte av diskontere innskyterens rente mot hva som kunne ble tjent ved å benytte seg av deres penger i bankens handel utviklet seg snart. Å selge en «rente» til dem i en særskilt handel og således overkomme hindringen med åger. Igjen ble dette utviklet fra en oldtidsmetode fra finansieringen av langtransportshandel. Middelalderens handelsmarkeder, slik som den i Hamburg, bidro til bankenes vekst på et merkelig vis: pengevekslerne utstedte dokumenter som kunne kjøpes eller innløses ved andre markeder i bytte for hard valuta. Disse dokumentene kunne bli innløst på et annet marked i et annet land eller ved et framtidig marked på samme sted. Om det ble innløst ved framtidig dato ville de ofte bli diskontert ved et beløp som var sammenlignbart med en rentesats. Til sist utviklet disse dokumentene seg til valutaveksling som kunne bli innløst ved et hvilket som hels kontor av den samme banken. Med disse dokumentene var det mulig å frakte store pengesummer uten komplikasjoner med å drasse med seg store kister med gull og leie bevæpnete vakter som beskyttelse mot tyver.
I 1156 i Genova skjedde den tidligste kjente kontrakten for utenlandsk valutaveksling. To brødre lånte 115 genuesisk pund og avtalte å tilbake betale hos bankens agent i Konstantinopel for summen av 460 bezanter hver måned etter ankomsten i denne byen. I det påfølgende århundre vokste slike kontrakter raskt, særlig siden profitten fra forskjellene ikke ble vurdert som et brudd på kirkens forbud mot åger.
På midten av 1200-tallet oppfant en gruppe italienske kristne i Lombardia en lovlig fiksjon for å omgå forbudet mot åger. En metode for å effektivisere et lån med renter var å tilby penger uten rente, men også kreve at lånet ble forsikret mot et mulig tap eller skade, og/eller forsinkelse i tilbakebetaling (se contractum trinius). De kristne effektiviserte disse lovlig omgåelsene ble kjent som pavens ågerkarer, og det reduserte behovet for jødiske pengeutlånere hos de kristne monarkene. Senere i middelalderen ble det trukket et skille mellom forbruksvarer (ting som kunne konsumeres, som mat og brensel) og de som ikke var det og hvor åger ble tillatt på lån som involverte det sistnevnte.
Familiene Bardi og Peruzzi dominerte bankvesenet på 1300-tallets Firenze og herfra opprettet de mange avdelinger og filialer i andre områder av Europa.[1] Før 1390-tallet var Mediciene stort sett bare banditter, en primitiv familieklan som drev med primitiv vold framfor avansert finans. Mellom 1343 og 1360 ble ikke færre enn fem Medicier dømt til døden for alvorlige forbrytelser, ifølge de florentinske statsarkiver.[13] Giovanni di Bicci de' Medici gikk inn for å gjøre familien lovlydig, og gjennom hardt arbeid og nøye planlegging lyktes han. Den mest kjente banken var dog Medicienes bank som ble opprettet av Giovanni i 1397.[2] Banca Monte dei Paschi di Siena SPA (MPS) Italia er den eldste overlevende banken i verden.
Ironisk var det pavedømmets egne banker som var de mest suksessfulle i Vest-Europa, skjønt ofte ble varer tatt i pant ble erstattet med renter i institusjonen som ble betegnet Monte di Pietà. Borgerkrigen i Firenze mellom de rivaliserende fraksjonene ghibellinerne og guelferne som til sist endte med seier for en gruppe guelfiske handelsfamilier i byen. De overtok pavens bankmonopoler fra rivaler i nabobyen Siena og ble pavens skatteinnsamlere over hele Europa.
I 1306 forviste kong Filip IV jødene fra Frankrike. I 1307 fikk kong Filip IV alle tempelridderne arrestert og konfiskerte deres rikdommer som hadde fungert som Frankrikes uoffisielle skattekammer. I 1311 forviste han alle italienske banker og overtok deres utestående kreditt. I 1327 hadde Avignon 43 avdelingskontorer med italienske banker. I 1347 forsømte kong Edvard III av England sine lån. Disse tilbakeslagene førte til at en rekke italienske banker gikk overende, Peruzzi i 1374 og Bardi i 1353. Lombardiske pengevekslere fulgte med veksten av italienske banker i Frankrike fra begynnelsen, og de forflyttet seg fra by til by langs de travle pilegrimsrutene som også var viktig for handelen. Viktige byer i denne perioden var Figeac sørvest i Frankrike og Cahors som også lå i samme område og som dessuten var fødestedet for pave Johannes XXII.
I senmiddelalderen kunne kristne handelsmenn låne penger med rente uten at det lenger ble betraktet som en stor synd og således mistet jødene deres privilegerte posisjon som pengelånere.
Etter 1400 vendte de politiske kreftene seg mot metodene til de frie italienske handelsbankene. I 1401 utviste Martin I av Aragoni dem. I 1403 forbød kong Henrik IV av England dem fra å ta profitt på noe vis i hans kongedømme. I 1409 lot Flandern genuesiske bankere fengsle og deretter forvises. I 1410 ble alle italienske bankere forvist fra Paris. I 1401 ble banken i Barcelona grunnlagt. I 1407 ble Banco di San Giorgio (Sankt Georgs bank) grunnlagt i Genova. Denne banken kom til å dominere handelen i Middelhavet. I 1403 ble renter på lån erklært lovlig i Firenze til tross for den tradisjonelle kristne forbudet mot åger. Italienske banker som Lombardene som hadde agenter i de største økonomiske sentrene i Europa hadde begynt å ta gebyrer på lån. Sakføreren og teologen Lorenzo di Antonio Ridolfi vant en rettssak som legaliserte betaling av rente av den florentinske regjering. I 1413 ble Giovanni di Bicci de’Medici utpekt som pavedømmets egen bank. I 1440 oppfant Gutenberg den moderne trykkeripresse, skjønt Europa kjente allerede til bruken av papirpenger i Kina.
På 1390-tallet var sølv blitt mangelvare over hele Europa, unntatt i Venezia. Sølvgruvene i Kutná Hora i dagens Sentralböhmen hadde begynt å få nedgang på 1370-tallet, og ble til sist endelig nedlagt etter å ha blitt herjet av kong Sigismund av Det tysk-romerske rike. Ved 1450 var bortimot alle myntverk i nordvestlige Europa nedlagt grunnet mangel på sølv. Den siste pengeveksleren i den store fransk havnen Dieppe forsvant i 1446. I 1455 erobret osmanene de serbiske sølvgruvene og i 1460 tok den siste gruve i Bosnia. Ettersom valuta ble sjelden var det flere venetianske banker som feilte, og det samme gjorde Strozzibanken i Firenze, den nest største i byen.
Middelalderens italienske markeder ble stadig forstyrret av krig og uro og ble begrenset av de fragmenterte italienske statene. Den neste utviklingen skjedde da bankpraksis spredte seg over Europa i renessanseperioden. Bankkontorer var vanligvis lokalisert i nærheten av handelsmarkedene, og de største sentrene for handel hadde etter hvert utviklet seg i nordvestlige Europa: Amsterdam, London og Hamburg.
Den neste generasjon av banker oppsto fra utvandrete jødiske handelsmenn i de store hvetedistriktene i Tyskland og Polen. Mange av disse var fra de samme familiene som hadde vært deltakere i utviklingen av bankprosessen i Italia. De hadde også forbindelser med familiemedlemmer som århundrer tidligere hadde flyktet til Italia og England fra forfølgelser og tvangskonvertering i Spania. Mange gullsmedfamilier (et yrke som ikke var forbudt for jøder) gikk også gradvis inn i bankforretningen ved at de lagret verdier, hovedsakelig edelt metall.
Berenberg Bank, den eldste private banken i Tyskland, ble etablert i 1590 av to hollandske brødre, Hans og Paul Berenberg i Hamburg.[14]
Historikeren Halil İnalcik har foreslått at hemmelige jøder, marranoer, det vil jøder som fra Den iberiske halvøy og som offisielt hadde latt seg konvertere til katolikker, men som i hemmelighet fortsatt praktiserte sin opprinnelige tro, og som flyktet fra Spania og Portugal introduserte europeisk kapitalismes teknikker som bankvesen og selv det merkantile konseptet om statsøkonomi til Det osmanske rike.[15] På 1500-tallet var de ledende finansmenn i Istanbul (tidligere Konstantinopel) grekere og jøder. Mange av jødene var marranoere som hadde flyktet fra Iberia i den perioden som ledet opp til forvisningen av alle jøder fra Spania. en del av disse familiene fraktet med seg store rikdommer.[16] De mest kjente av de jødiske bankfamiliene på 1500-tallets osmanske rike var bankhuset Mendès som etablerte seg i Istanbul i 1552 under beskyttelse av sultan Suleiman I den store. Da Alvaro Mendès kom til Istanbul i 1588 er det rapportert han fraktet med seg 85 000 gulldukater.[17] Mendès-familien fikk snart en dominerende posisjon i statsfinansene til Det osmanske rike og i handelen med Europa.[18]
Mendès-familien blomstret i Bagdad i løpet av 1700- og 1800-tallet under osmansk styre, utførte kritiske kommersielle funksjoner som pengeutlånere og bankvesen.[19] Som armenerne kunne jødene være engasjert i nødvendige kommersielle aktiviteter som var forbudt for muslimer under islamsk lov.
Hoffjøder er en historisk betegnelse på jødiske bankmenn eller forretningsfolk som lånte ut penger og håndtere finansene til en del kristne europeiske adelshus, hovedsakelig på 1600- og 1700-tallet.[20] Hoffjødene var forløperne til dagens moderne finansmenn eller finansministre. Deres arbeid besto av å øke inntektene ved å skattlegge landbruk, forhandle lån, administrere myntverk, skape nye inntektskilder, og finansiere militæret og annet.[20] I tillegg var hoffjødene personlig bank for adelen, og skaffet penger for å dekke adelens personlige diplomati og deres overdrevne forbruk.[21]
Hoffjøder var dyktige administratorer og forretningsmenn som mottok en del privilegier tilbake for deres tjenester. De var mest vanlig i Tyskland, Holland og Østerrike, men også mer eller mindre til stede i Danmark, England, Ungarn, Italia, Polen, Litauen, Portugal og Spania. I henhold til forfatteren Dimont var bortimot en hoffjøde hver eneste hertugdømme, grevskap og pfalzgrevskap i det tysk-romerske rike.[20]
Eksempler på hva som senere ble kalt for hoffjøder oppsto da lokale herskere benyttet seg av tjenestene til jødiske banker for kortsiktige lån. Jødene lånte ut penger til adelen og i prosessen fikk de sosial innflytelse tilbake. Adelig beskyttelse av hoffjødene ved å ansette dem som finansiere, tilbydere, diplomater og handelsdelegater. Hoffjødene var i stand til å benytte seg sitt eget nettverk av familieforbindelser over hele Europa og i Midtøsten. Således var de i stand til å forhandle nær sagt alle varer, blant dem mat, våpen, ammunisjon og kostbart metall. Til gjengjeld for deres tjenester fikk hoffjødene sosiale privilegier, inkludert tidvis adelig status for seg selv og kunne leve utenfor de jødiske gettoene. En del adelige ønsket å holde deres bankmenn ved deres egne hoff, og siden hoffjødene var under adelige beskyttelse, var de også unndratt rabbinsk lov. En av de fremste familier engasjert i denne aktiviteten var familien Rothschild som skapte et bankimperium med avdelingskontorer over det meste av Europa.
Tidlig på 1500-tallet begynte folk i De forente Nederlandene å lagre deres penger hos «kasserer» for å beskytte deres store oppsamlinger av kontanter. Disse kasserere oppbevarte penger mot et honorar. Konkurranse drev kassererne til å tilby ytterligere tjenester, blant annet å betale ut penger til enhver person som kunne framlegge en skriftlig ordre fra en innskyter om å gjøre så. Denne praksisen førte til utviklingen av sjekker.
På 1600-tallet var et av de første grepene til den revolusjonære hollandske regjeringen etter å ha brutt med Spania var «fri» eller «individuell» myntpreging og hvor staten ville slå til mynt enhver mengde metall som ble avlevert til ingen eller en svært liten kostnad. Fri myntpreging var en umiddelbar suksess. Da 1600-tallet begynte var nederlenderne den drivende kraft bak europeisk handel. Mynter som hadde en lovlig valutastatus var ofte slitt ut og ødelagte, slik at det var ikke enkelt å erstatte dem. For å makte å gjøre det ble Amsterdamsche Wisselbank (Amsterdams vekselbank) grunnlagt i 1609. Mynter som kom til oppbevaring basert på dens virkelige verdi i metallets vekt, ikke hva myntens beløp fortalte, ble erstattet med kreditter, kjent som bankpenger, som ble utstedt mot disse myntene. Dette, sammen med anvendeligheten og sikkerheten med de nye pengene, og med byen Amsterdam som garantist, førte til at bankpenger til å handle ved en agio (diskonto med utenlandsk veksel), eller premium over mynter.
Banken var i begynnelsen utelukkende en depositumbank (eller forretningsbank) med 100 prosent ryggdekning, men i hemmelighet tillot den en del depositorer til å overtrekke deres kontoer så tidlig som 1657 og senere sørget for store lån til Det nederlandske ostindiske kompani og til Amsterdam kommune. Ved 1790 hadde disse lånene blitt offentlige og premium over bankpenger forsvant, ved slutten av året hadde banken praktisk talt innrømmet insolvens ved å utstedte en melding om at sølv ville bli solgt til innehavere av bankpenger med 10 prosent avslag. Amsterdam by tok over banken og til sist stengte den for godt i 1819.
Gjennom 1600-tallet hadde kostbart metall fra Den nye verden, Japan og andre steder blitt kanalisert til Europa, noe som førte til at den tilsvarende prisen økte. Takket være fri myntpreging, Amsterdams vekselbank, og den store handelen tiltrakk Nederlandene seg enda flere mynter og edelt metall. Disse konseptene med såkalt fraksjonert bankreserver, engelsk Fractional-reserve banking (FRB), det vil si at banker kan låne ut penger fra innsattes kontoer, og ved at banker bare trenger å beholde en brøkdel (fraction) i reserve (reserve) som kontanter eller i andre likvide midler, samtidig som den ved behov er skyldig å betale tilbake innlåninger, og betalingssystemer spredte seg til England og andre land.[22]
Et av problemene med Amsterdamsche Wisselbank opprettholdt et nesten hundre prosent forhold mellom innskudd og lagring av edelmetall og mynter. Så sent som i 1760 utgjorde innskuddene på bortimot 19 millioner floriner mens metallreserven var på mer enn 16 millioner. Det gjorde banken sikker mot panikkuttak, men det hindret det som i dag betraktes som en banks viktigste funksjon, nemlig å skape kreditt. Det var i Stockholm i Sverige nesten et århundre senere, med opprettelsen av Stockholm Banco, senere kalt for Sveriges Riksbank, i 1657 at denne hindringen ble overkommet. Selv om banken i Stockholm utførte de samme tjenester som i Amsterdam, var det også meningen at den skulle være en lånebank, det vil si at den både lånte ut penger og formidlet pengeoverføringer. Ved å låne ut mer penger enn hva den hadde i metallreserver var banken en pioner for den ovennevnte virksomheten som kalles fractional reserve banking, altså hvor muligheten for å tjene penger på bankens innskudd ved å låne dem ut. Bankens passiva ble dens innskudd (som den betalte rente på) pluss dens kapital, og dens aktiva ble dens utlån (som den tok rente på) pluss dens reserver.[23]
Royal Exchange, den kongelig vekselbank i London, ble etablert i 1665. Royal Exchange ble offisielt åpnet av dronning Elisabeth I av England som ga bygningen dens kongelige tittel den 23. januar 1571.[24] På denne tiden ble pengeutlånere og pengevekslere allerede blitt kalt for banker, skjønt selve begrepet «bank» refererte vanligvis til deres kontorer, og hadde således ikke den nøyaktige meningen som det har i dag. Det var også et hierarkisk orden blant de profesjonelle. På toppen var de banker som gjorde forretninger med statens overhoder, deretter pengevekslere i byen, og på bunnen var bodene til pantelånere eller «Lombard banking» som det ble kalt i samtiden. En del europeiske byer har i dag en Lombard-gate hvor pantebutikkene er lokalisert. I tillegg ble aksjemeglere på 1600-tallet ikke sluppet inn på Royal Exchange på grunn av deres grove oppførsel, og derav måtte disse operere fra andre virksomheter i nærheten, som blant annet Jonathans Kaffehus, fra hvor da John Castaing hadde et kontor fra 1697. London Stock Exchange, aksjebørsen i London, ble først grunnlagt i 1802.[trenger referanse]
Mot slutten av 1500-tallet og i løpet av 1600-tallet hadde de tradisjonelle bankfunksjonene som å akseptere innskudd, utlån av penger, valutaveksling, og overføring av fond blitt kombinert med utstedelsen av bankveksler som tjente som erstatning for gull og sølvmynter.[trenger referanse]
Nye bankpraksiser fremmet kommersiell og industriell vekst ved å tilby trygge og bekvemme betalingsmetoder og kapitaltilgang mer ansvarlig for kommersielle behov foruten også ved «diskontering» av forretningsgjeld. Mot slutten av 1600-tallet hadde banker også blitt viktige for finansieringen av relativt nye og stridslystne europeiske stater. Det førte til regjeringsreguleringer og de første sentralbanker. Suksessen med de nye bankteknikkene og praksisen i Amsterdam og dessuten den blomstrende handelen i byen Antwerpen bidro til å spre ideene og konseptene til London og bidro til hjelpe utviklingen andre steder i Europa.
Den viktigste utviklingen av banksystemet i London var gullsmedene som ble omformet fra enkle kunsthåndverkere til å bli trygge steder for lager av gull og sølv. Kjøpmenn og handelsmenn hadde samlet seg store mengder av gull og de overdro deres rikdom til Royal Mint for trygg lagring. I 1640 bemektiget kong Karl I av England med tvang den private gullrikdom som Royal Mint hadde oppbevart under påskuddet av dette var et lån til ham, om enn tilbakebetalt med tid og studer. Etter dette foretrakk handelsmennene å lagre deres gull hos gullsmedene i London som hadde egne sikre lagringshvelv, og for denne tjenesten tok gullsmedene et mindre honorar. I bytte for hver deponering av edelt metall utstedte gullsmedene en kvittering som sertifiserte mengden og renheten i det metallet som de hadde i sin oppbevaring.
Gullsmedene satt med penger og verdier som de ikke hadde øyeblikkelig behov for, og de begynte således å låne penger med renter til både handelsfolk og til myndighetene. Da de skaffet seg betydelig profitt fra denne forretningen begynte de å anmode om å lagre penger som innskudd og betale renter for dem. Gullsmedene oppdaget etter hvert at de kvitteringer på innskudd begynte å bli benyttet som betalingsmiddel fra en person til en annen, noe som fikk dem til å begynne å låne ut papirkvitteringer framfor mynter. Ved å akseptere kvitteringer som et betalingsmiddel oppdaget gullsmedene at de kunne låne mer gull- og sølvmynter enn de hadde for hånden, en praksis som tilsvare fraksjonert bankreserve.[25]
Den ovennevnte praksis skapte en ny form for «penger» som var egentlig gjeld, det vil si gullsmedenes gjeld framfor gull- og sølvmynter, en vare som hadde blitt regulert og kontrollert av monarkiet. Denne utviklingen førte til i handelen ble gullsmedenes veksler med løfter akseptert som betaling ved anmodning. Aksepteringen på sin side krevde en generell tillit til at nødvendige mynter faktisk var tilgjengelig, en fraksjonert reserve vil normalt å tjent for denne hensikten. Godkjennelsen av disse veksler krevde også den som eide gjeldsløftet hadde lovlig rett til å tvinge en betingelsesløst rett til utbetaling. Det krevde at vekselen var omsettelige instrumenter. Konseptet med omsettelighet hadde utviklet seg støtvis på de europiske pengemarkedene, men det ble velutviklet på 1600-tallet. Uansett var en parlamentslov påkrevd i 1704 for tilsidesette en rettsbeslutning om at gullsmedenes veksler, til tross for at kundenes praksis, ikke skulle være omsettelig.[25]
I mellomtiden hadde kreditten til den britiske krone blitt forminsket ved at den ikke holdt sitt løfte i 1672. Monarkens påtrengende behov for kapital ved mindre renter enn hva gullsmedene krevde, og ved eksempelet ved banken i Amsterdam, som hadde vært i stand til å tilby tilstrekkelig kreditt ved lav rente, noe som i 1694 førte til etableringen av Bank of England som er Storbritannias sentralbank for å fungere som regjeringens bank. Den ligger i Threadneedle Street i City of London, og kalles ofte «The Old Lady of Threadneedle Street» eller bare «The Old Lady». Bank of England dekket den britiske regjeringens behov for å låne penger til relativt lave renter. C. Hoare & Co, som er Storbritannias eldste og verdens tredje eldste bank, ble grunnlagt i 1672.
Framveksten av protestantisme fridde mange europeiske kristne fra pavedømmets fordømmelse mot åger. På slutten av 1700-tallet hadde protestantiske handelsfamilier begynt med bankvirksomhet, særlig i handelsnasjoner som Storbritannia hvor eksempelvis Barings Bank ble grunnlagt av sir Francis Baring i 1763; Tyskland da Johann Heinrich Schröder i 1804 ble partner med det London-baserte firmaet til hans bror og den økonomiske utviklingen førte til at de opprettet en forretningsbank, Schroders; Nederlandene med Hope & Co. som utviklet seg fra sønnene til den skotske handelsmannen Archibald Hope i Amsterdam på midten av 1700-tallet. En av sønnene giftet seg med datteren til Francis Baring, noe som etablerte en dynastisk forbindelse mellom de to bankene.
På samme tid førte en ny form for finansiell aktivitet til bankenes omfang ble langt bredere enn hva som var deres opprinnelse. Handelsbankfamiliene handlet med alt fra underskriving av obligasjonsgjeld til utenlandslån. Eksempelvis var handel med gullbarrer og obligasjonsgjeld to av spesialitetene til familien Rothschild. I 1803 gikk Barings Bank sammen med Hope & Co. for å lette oppkjøpet av Louisiana-kjøpet i Nord-Amerika. Det var en avtale mellom USA under president Thomas Jefferson og Frankrike under Napoléon Bonaparte, hvor USA kjøpte landområder av Frankrike for 15 millioner dollar. Med denne handelen fordoblet USA sitt daværende areal.
På 1800-tallet, fremskyndet i begynnelsen av finansieringen påkrevd grunnet Napoleonskrigene og deretter av den voldsomme veksten for å anlegge jernbaner i Europa, utviklet bankene seg to store kommersielle enheter.[26] Jøder var grunnleggere og ledere av mange av tidligste og viktigste bankene i Europa, foruten også betydningsfull banker i USA.[20] Flere jødiske bankere ble meget innflytelsesrike og konkurrerte med hell mot andre bankhus i flyten av lån til ulike myndigheter.[27]
Slaget ved Waterloo i 1850 var kulminasjonen av mer enn to tiår med krig mellom Frankrike og Storbritannia. Ifølge historikeren Niall Ferguson var det mer enn en kamp mellom to hærer, men også mellom to konkurrerende finansielle systemer: det franske var basert på plyndring av erobrede folk og land, og det andre, det britiske, var basert på gjeld. Mellom 1793 og 1815 tredoblet den britiske gjelden til mer enn 745 millioner pund (mer enn det dobbelte av Storbritannias årlige bruttonasjonalprodukt), noe som førte til at kursen på engelsk pund sank, fra 96 pund i 1792 og til under 60 pund før Waterloo. Salg av obligasjoner skaffet mye kontanter til den britiske regjeringen, men de var til liten nytte på slagmarken i utlandet. Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington, trengte valuta for å betale egen hær og allierte. Myndighetene henvendte seg da til Nathan Mayer Rothschild som hadde viktig erfaring som gullsmugler til kontinentet. I en svært omfattende operasjon benyttet Rothchild familiens kontaktnett: Nathan i London, Amschel i Frankfurt am Main, James (den yngste) i Paris, Carl i Amsterdam og Salomon som dro dit hvor det passet Nathan best. Det var tjenester som dette, pluss deres forretningstalent, smidighet og dyktighet, som ga Rothschild-familien deres innflytelsesrike posisjoner.[28]
Familien Rothschilds bankforretninger var en nyskapende i internasjonal storfinans under den europeiske industrialiseringen og var medvirkende i å støtte jernbanesystemer over hele verden og i komplekse regjeringsfinansierte prosjekter som byggingen av Suezkanalen. Familien bygde seg opp en stor andeler av eiendommer i Mayfair i London. Betydelige forretninger ble grunnlagt direkte av familien Rothschilds kapital, blant annet: Alliance Assurance (1824) (i dag Royal & SunAlliance); Chemin de Fer du Nord (1845); Rio Tinto Group (1873); Société Le Nickel (1880) (i dag Eramet); og Imétal (1962) (i dag Imerys). Rothschildene finansierte også grunnleggelsen av De Beers, foruten Cecil Rhodes for hans ekspedisjoner i Afrika og opprettelsen av kolonien Sør-Rhodesia (i dag Zimbabwe). Fra slutten av 1889-tallet og framover kontrollerte familien Rio Tinto gruveselskap.[29]
Den japanske regjeringen kontaktet London- og Paris-familiene for finansiering i løpet av den russisk-japanske krig. London-konsortiumets utstedelse av japanske krigslånsobligasjoner kom på totalt 11,5 millioner pund (i henhold til valutakurs i 1907).[30]
På 1800-tallet fikk både handel og industri i USA en kraftig vekst som igjen førte til opprettelsen av mektige nye private handelsbanker som kulminerte i J.P. Morgan & Co., grunnlagt i 1871. I løpet av 1900-tallet begynte imidlertid finansverden å vokse fra resursene til familieeide og andre former for privat egenkapitalbaserte banker. Selskaper kom til å dominere bankforretningene. Av samme grunner ble handelsbankenes forretningsområde bare ett av mange interesseområder for moderne banker.[31]
Mot slutten av 1800-tallet var det en voldsom vekst i bankindustrien. Banker spilte en nøkkelrolle i overgangen fra gull- og sølvpenger til papirpenger, innløselig mot bankens aktiva. Innenfor det nye systemet av eierskap og investeringer, vokste statens rolle som en økonomisk faktor betydelig.[32]
Det første tiåret av 1900-tallet ble rammet av panikken i 1907 i USA. En finanskrise oppsto da landets aksjemarkeder falt med nær 50 prosent fra sitt høyeste nivå året før. Panikken fant sted i en periode med økonomisk tilbakegang og hvor det var flere stormløp mot banker hvor svært mange av innskyterne krevde å få pengene sine utbetalt. Panikken spredte seg etter hvert fra New York og til resten av landet og mange banker og firma gikk konkurs. Det fremste grunnlaget for panikken var reduksjon i likviditeten hos mange banker i New York, manglende tillit til banksystemet fra innskyterne og et fravær av en långiver i siste instans. Utviklingen ble stoppet av den kjente bankmannen J.P. Morgan som forpliktet seg med store summer av egne midler, og overtalte andre rike personer til å bidra til bankenes soliditet.
Begynnelsen på en ny krise i mellomkrigstiden begynte i USA med et fall i aksjekursene den 4. september 1929 og med et sammenbrudd i det amerikanske aksjemarkedet den 29. oktober 1929, også kjent som den svarte torsdagen. Derfra spredte det seg raskt til bortimot alle land i verden.
Sammenbruddet i aksjemarkedet førte verden inn i en økonomisk depresjon og hadde ødeleggende effekter i nær hvert eneste land, rike som fattige. Personlig inntekt, skatter, profitter og priser falt og hvor internasjonal handel dalte med mer enn 50 prosent. Arbeidsledigheten i USA steg til 25 prosent, og i en del land så mye som 33 prosent.[33] I løpet av sammenbruddet i 1929 forut depresjonen hadde kravene til bankmarginer (forskjellen kjøps- og salgskurs) vært kun 10 prosent.[34] Meglerfirmaer ville med andre ord låne ut 9 dollar for hver eneste 1 dollar som en investor hadde i innskudd. Da markedet falt, krevde meglerne tilbakebetalt disse lånene, og som umulig kunne bli betalt. Bankene begynte å svikte da debitorene med misligholdt gjeld forsøkte å ta ut sine innskudd samtidig, noe som utløste trinnvis bankkrise. Regjeringsgarantier og reguleringer fra Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken, var forsøk på å forhindre panikk, men var enten ikke virkningsfulle eller ble ikke benyttet. Banksvik førte til at milliarder av dollar i aktiva gikk tapt.[35] Utstående gjeld ble tyngre ettersom prisene og inntektene falt med 20-50 prosent mens gjelden forble på samme dollarmengde. Etter panikken i 1929 og i løpet av de første ti månedene av 1930 hadde 744 amerikanske banker sviket. Ved april 1933 hadde rundt 7 milliarder dollar i innskudd blitt frosset i mislykkede banker eller etterlatt uten lisenser etter Emergency Banking Relief Act, loven om nødhjelp til bankene, som ble vedtatt den 9. mars 1933. Loven tillot kun banker som var blitt godkjent av Federal Reserve til å operere i USA.[36]
Bankenes sammenbrudd skapte en snøballeffekt da desperate banker krevde innløsning av lån som lånetakerne ikke hadde tid eller penger til betale. Da framtidig inntekter var skrøpelige, saknet kapitalinvesteringer og konstruksjoner, eller opphørte helt. I møte med misligholdte lån og forverrete framtidsutsikter, ble de bankene som hadde overlevd langt mer konservative i sin lånepolitikk.[35] Bankene bygde opp deres kapitalreserver og inngikk færre lån, noe som forhøyet inflasjonsbegrensende press. En vond syklus utviklet seg som økte spiralen nedover. I alt sviktet over 9000 banker i løpet av 1930-tallet.
Som svar økte mange land betydelig den finansielle reguleringen. I USA opprettet myndighetene et føderalt tilsyn som har ansvar for handelen med verdipapirer, Securities and Exchange Commission, i 1933 og Glass-Steagall-loven ble vedtatt for å skille investeringsbanker og kommersielle banker. Det var et forsøk på å hindre investeringsbankenes mer risikable aktiviteter skulle føre til konkurser for kommersielle banker på nytt.
I tiden etter den andre verdenskrig og med introduksjonen av Bretton Woods-systemet i 1944, ble to organisasjoner opprettet: Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Oppmuntret av disse to institusjonene begynte kommersielle banker å låne til suverene stater i den tredje verden. Hensikten med Verdensbanken var å gi lån til den tredje verden for å utvikle kapitalprogrammer og med det håp om å minske fattigdommen.[37] Det var på den samme tid da inflasjonen begynte å øke i vest. Gullstandarden ble til sist oppgitt i 1971 og et antall banker gikk til sist konkurs grunnet at gjeld i den tredje verden ble misligholdt.
I etterkrigstiden kom også en økende bruk av teknologi i bankvesenet, særlig for småsparerne. I 1959 kom man til enighet for en standard for maskinlesbare bokstaver (MICR) som ble patentert i USA for bruk med sjekker og som førte til de første automatiske lese- og sorteringsmaskiner. I 1960 ble de første automatiske tellemaskiner (ATM) eller som de har blitt hetende, minibank, utviklet og de første maskinene kom i bruk i slutten av tiåret. Bankene begynte å investere tungt i datateknologi for å automatisere mye av de manuelle prosesseringene. Det førte til en endring i bankene som hadde et start antall ansatte til nye automatiserte systemer som krevde færre ansatte. Ved 1970-tallet ble de første betalingssystemer i utvikling og som førte til både elektroniske betalingssystemer for både innenlands- som utenlandske betalinger. Det internasjonale SWIFT-nettverket ble etablert i 1973 og innenlandske betalingssystemer ble utviklet over hele verden hvor banker arbeidet sammen med myndighetene.
Globalt bankvesen og kapitaltjenester økte gjennom 1980-tallet etter at finansmarkedet ble deregulert i en rekke land. Det såkalte «Big Bang» i 1986 i London var en betegnelse på den brå dereguleringen av finansmarkedet og skillet mellom fondsbørshandlere (aksjespekulanter) på den ene siden og børsmeklere på den andre i Londons aksjebørs og endringen fra hvor man skrek ut til elektroniske skjermbasert aksjehandel ble gitt lovs kraft av den britiske regjering. Det førte til bankene kunne tilnærme seg kapitalmarkedet på mange nye måter, noe som førte til betydelige endringer i måtene bankene opererte og benyttet kapital. Det førte også til en trend hvor småsparebanker begynte å kjøpe opp og overta investeringsbanker og aksjehandelere for å opprette universalbanker som tilbød en bred rekke av banktjenester. Denne trenden spredte seg også til USA etter det meste av Glass-Steagall-loven ble trukket tilbake på 1980-tallet. Mange småsparebanker i USA gikk på store runder med sammenslåinger og overtagelser, og dessuten engasjerte seg i investeringbankaktiviteter.
Finansielle tjenester fortsatte å vokse gjennom 1980- og 1990-tallet som et resultat av stor økning i behovene fra selskaper, myndigheter og finansielle institusjoner, men også grunnet at forholdene i finansmarkedet var optimistisk og i det hele også overspent.[38] Rentesatser i USA gikk ned fra rundt 15 prosent til 5 prosent i løpet av en tyveårsperiode, og finansielle aktiva vokste deretter til en sats som var rundt dobbelt til satsen av verdensøkonomien.
Denne perioden så en betydelig internasjonalisering av finansmarkedene. Økningen av amerikansk utenlandsinvesteringer fra Japan ikke bare skaffet midler til selskaper i USA, men bidro også til å finansiere føderale regjering.
Dominansen til de amerikanske finansmarkedene minsket og det var en økende interesse i utenlandske aksjer. Den ekstraordinære veksten i utenlandske finansmarkeder resulterte både fra økningen av andelen av oppsparte midler i andre land, som i Japan, og særlig i dereguleringen i utenlandske finansmarkeder, noe som gjorde det mulig å ekspandere aktivitetene. Således begynte amerikanske selskaper og banker å søke etter investeringsmuligheter utenlands, noe som fremmet utviklingen av amerikanske aksjefond som spesialiserte i handel med utenlandske børsmarkeder.
Denne voksende internasjonalisering og muligheter i finansielle tjenester endret det forretningsmessige landskapet da mange banker viste en preferanse for «universalt bankvesen», en modell som var blitt alminnelig i Europa. Universale banker er frie til å være engasjerte i alle former for finansielle tjenester, gjøre investeringer i klientselskaper, og fungere så mye som mulig som en «supermarkedbank» for både småsparing og engroshandel i finansielle tjenester.
På slutten av 2000-tallet førte en ny finanskrise til betydelig press på banker over hele verden. Krisen ble av mange økonomer betraktet som den verste finansielle krisen siden den store depresjonen på 1930-tallet.[39] Krisen førte til at store finansielle institusjoner kollapset, betydelige redningsaksjoner fra nasjonale myndigheter, og et kraftig fall på aksjebøresene over hele verden.
Årsaken lå amerikansk økonomiske risikospill: eiendom. Det spilte på forestillingen om at boliger er en enestående sikker investering. «Vi vil at alle amerikanere skal eie sin egen eiendom,» uttalte president George W. Bush som en bekreftelse på denne forestillingen i oktober 2002.[40] Mellom 1963 og 1979 hadde konsumprisene steget med en faktor på bare 2,5 mens boligprisene hadde nær tredoblet. En investeringsbank i New York, Salomon Brothers, fant en ny måte å utnytte det sterkt svingende rentenivået på begynnelsen av 1980-tallet. Når desperate sparebanker begynte å selge huslånene sine i et forsøk på å holde egen balanse i pluss, kjøpte Salomon Brothers dem for røverpriser, og deretter redefinere pantelåne som underlag for tilsynelatende fristende verdipapirer som ble solgt som alternativer til tradisjonelle stats- industriobligasjoner, rett og slett konvertere lån til obligasjoner. Når de først var slått sammen, kunne rentene på lånene deles inn i striper med forskjellig forfall, og det hele ble kalt for pantelånsikrede obligasjoner. Det var i 1983, og fram til 2007 økte volumet av slike såkalte verdiepapirer fra 200 millioner til fire billioner dollar. «I 1980 var bare ti prosent av det private boliglånesmarkedet verdipapirisert; i 2007 hadde det steget til 56 prosent.»[41]
I tillegg ble det tilbudt, oppmuntret av selveierdrømmen, såkalte «subprime-lån»[42] av lokale meglere til familier med tvilsom kreditt. Mange hadde flytende rente, og andre var dessuten avdragsfrie, selv når denne representerte 100 prosent av den antatte verdien av den belånte eiendommen. Bankene pakket på sin side inn lånene i såkalte strukturerte boliglånsprodukter og solgte dem videre til investorer over hele verden. Risikoen ble spredt over hele kloden, fra Australia til naive norske kommunestyrer i Rana, Hemnes, Hattfjelldal og Narvik som blåste bort 120 millioner dollar av skattebetalernes penger ved å låne penger på framtidige kraftinntekter som ble tilsynelatende investert på amerikanske subprimelån som var pakket inn i glanset papir.[41] Så snart lokkerenten var historie, og hundrevis av husholdninger i Detroit i USA ikke klarte å betale lånene sine, da sprakk eiendomsboblen, og boligprisen falt brått. De som hadde 100 prosent lånefinansering på boligen oppdaget at boligen var mindre verdt enn gjelden.[43] I mange områder i USA hadde boligmarkedet blitt en sosial katastrofe med tallrike utkastelser, eiendommer som ble overdratt og hus som ble stående tomme i lang tid ettersom få hadde penger å kjøpe for og ingen fikk lån.
Den amerikanske forretningsbanken Bear Stearns kollapset og restene ble overtatt av JP Morgan Chase i mars 2008. Den 119 år gamle banken Washington Mutual, USA nest største sparebank, kollapset 25. september samme år, og bankens aktiva solgt av myndighetene til JP Morgan Chase. Bankkrasjet er det største i USAs historie.[44] Lehman Brothers kollapset også i september, hvilket førte til en kredittinnstramming og global bankkrise. Myndighetene verden over forsøkte med hjelpetiltak, nasjonaliserte eller arrangerte utsalg for en rekke store banker. Den irske regjering begynte den 29. september 2008,[45] og deretter måtte stadig flere regjeringer verden over trå til med støttetiltak for hindre økonomisk panikk og fare for systematisk kollaps for hele banksystemet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
