Det demokratiske parti (engelsk: Democratic Party) er et amerikansk politisk parti, og ett av landets to dominerende politiske partier sammen med Det republikanske parti. Partiets medlemmer kalles ofte «demokrater». Det demokratiske parti er fundert på amerikansk liberalisme, og partiets sosialliberale og progressive politikk plasserer det til venstre i det amerikanske politiske spekteret.[4][5][6] Partiet er det eldste vedvarende i USA, og er verdens eldste parti som sådan.[7] Partiet omtales ofte som et «catch all»-parti som søker å appellere til et bredt spekter av velgerne med tilhørighet i det politiske sentrum og på venstresiden.[8]
Det demokratiske parti | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | USA | ||
| Leder(e) | Jaime Harrison (21. januar 2021–)[1] | ||
| Grunnlegger(e) | Andrew Jackson | ||
| Grunnlagt | 1828 (moderne), 1792 (historisk) | ||
| Forgjenger | Det demokratisk-republikanske parti | ||
| Hovedkvarter | Washington D.C. | ||
| Ungdomsorg. | Young Democrats of America | ||
| Antall medlemmer | 80 097 731 (2017) | ||
| Ideologi | Amerikansk liberalisme («moderne liberalisme») sosialliberalisme progressivisme | ||
| Politisk posisjon | Sentrum til venstre[2] etter amerikanske forhold, sentrum-høyre til venstre etter internasjonale forhold[trenger referanse] | ||
| Farge | blå | ||
| Nettsted | democrats.org (en)[3] democrats.org (es) | ||
| USAs senat | 48 / 100
| ||
| Representantenes hus | 213 / 435
| ||
Joe Biden er den 16. demokraten som er president i USA. Det demokratiske parti er i flertall i Representantenes hus, men i mindretall i Senatet. Partiet er også i mindretall – samlet sett – i delstatenes forsamlinger og guvernørembeder.
Historie og idéutvikling
Partiets røtter kan spores tilbake til antiføderalistene, deriblant Thomas Jefferson og hans meningsfeller, i 1790-årene. Etter den amerikanske revolusjon ville antiføderalistene begrense den føderale makten og verne om delstatenes selvstyre, især gjennom motstand mot en sentralbank, hvilket var en av Whigpartiets hovedsaker. Jefferson var i 1792 en av grunnleggerne av Det demokratisk-republikanske parti. Etter fraksjoneringer og splittelser ble de samme kreftene i stor grad forent som Det demokratiske parti, slik det finnes i dag, etter Andrew Jacksons valgseier i 1828, og han regnes derfor som partiets første president.
Jacksons motstandere kalte ham i 1828 en jackass, som har to betydninger, «kronidiot» eller «esel». For å nøytralisere motstanderne ble eselet gjort til symbol for hans valgkamp, og det er fremdeles partiets uoffisielle maskot.[9]
Fra og med den amerikanske borgerkrigen kom demokratene til å bli forbundet med sin dominans i Sørstatene og støtte til slaveriet. Til tross for at partiet var splittet i spørsmålet, bidro dette til at republikanerne ble det største partiet frem til den store depresjonen. Demokratene tenderte også til å være mer frihandelsvennlige enn republikanerne. President Jefferson Davis i Amerikas konfødererte stater var demokrat, og under borgerkrigen fantes det også i Nordstatene såkalte copperheads, som ønsket å slutte umiddelbar fred med konføderasjonen.
Grover Cleveland og «bourbondemokratene» motsatte seg statlig inngripen i sosiale og økonomiske spørsmål, en epoke som imidlertid døde ut ved innlemmelsen av det sosialreformistiske Populistpartiet under William Jennings Bryan. Bryan, som kombinerte en populistisk sosialreformisme med konservatisme i kulturspørsmål, var tapende presidentkandidat i 1896, 1900 og 1908. Etter splittelsen i Det republikanske parti i 1912 orienterte Det demokratiske parti seg mot venstresiden i forhold til republikanerne i amerikansk politikk, særlig i økonomisk politikk, og libertarianisme i sosiale spørsmål.
Demokratene talte for en mer aktiv utenrikspolitikk under Woodrow Wilson, som støttet USAs deltagelse i første verdenskrig og innførte den for republikanerne forhatte rasesegregeringen på føderalt nivå. John W. Davis i 1924 kom til å bli demokratenes siste konservative presidentkandidat fra Sørstatene. Den sosialreformistiske profilen ble forsterket med Franklin D. Roosevelt og «New Deal» i 1930-årene. Myndighetenes aktive rolle i økonomien har ligget til grunn for mye av den senere demokratiske politikken. Med Roosevelt tok Det demokratiske parti tilbake rollen som USAs største parti, og denne epoken nådde ikke sin slutt før Ronald Reagan ble valgt til president i 1980. I mellomtiden rådet sterk uenighet i spørsmålene om rasesegregering og føderalisme, hvilket førte til at demokrater i Sørstatene dannet Dixiekratene og American Independent Party i henholdsvis 1948 og 1968, da de også stilte med egne presidentkandidater. Mange av de konservative demokratene i Sørstatene gikk etterhvert over til Det republikanske parti, mens de liberale demokratene i nord gjorde seg stadig mer gjeldende, og partiets tyngdepunkt flyttet seg til New England. Derfor søkte også mange progressive republikanere i nord og i California til Det demokratiske parti. Lyndon B. Johnsons program «Great Society» førte til at rasesegregeringen ble opphevet i 1964.
Med Bill Clinton ble republikanernes tolvårige dominans i Reagan-æraen avsluttet. Clinton nøt stor popularitet, i det minste før Lewinsky-skandalen i 1998, mye på grunn av den økonomiske oppgangen i hans presidentperiode. Etter åtte år med George W. Bush som president ble demokraten Barack Obama i 2008 valgt til USAs første afroamerikanske president. Det demokratiske parti har de senere årene hatt en sterk stilling blant akademikere, arbeiderklassen, ungdom og de etniske minoritetene.
Demokrater i Det hvite hus
|
Presidenter
|
Visepresidenter
|
Finansiering
Center of Public Integrity rapporterte i 2005 at lobbyister i USA hadde brukt nesten 13 milliarder dollar siden 1998 på å påvirke medlemmer av Kongressen. Partiene i USA henter betydelig finansiering fra private selskaper, utover den finansieringen som tilfaller kandidater i valgkampsammenheng.
Bidrag til de såkalte Political Action Committees registreres av Centre for Responsive Politics, og i den offentlig tilgjengelige bidragsrunden fra 2004 var dette de største giverne til Det demokratiske partis Political Action Committee:[10]
- SBC Communications Inc., $ 935 805
- United Parcel Service (UPS) $ 859 900
- Verizon Communications Inc., $ 804 272
- Microsoft Corporation, $ 692 074
- FedEx Holding Corporation, $ 643 465
- General Electric Company, $ 562 011
- BellSouth Corp. (i dag AT&T), $ 532 396
- Bank of America Corp., $ 506 582
- Wall-Mart Stores Inc., $ 453 651
- Pfizer Inc., $ 453 209
- MetLife Inc., $ 445 289
- Anheuser-Bosch Companies Inc., $ 423 907
- Altria Group Inc, $ 408 865
- Comcast Corporation $ 388 225
- JPMorgan Chase & Co. $ 369 612
- Blue Cross & Blue Shield Ass $ 336 655
- GlaxoSmithKline plc, $ 334 248
- Citigroup Inc., $ 305 688
Ved valgkampene i 2008 og 2012 var det begrensninger på hvor mye hver person kunne donere til partiene i presidentvalgkampen, og det ble vanligere å danne såkalte Political Action Committees (PAC) innenfor partiene, eller Super-PACS utenfor partiene. Dette er politiske støttegrupper som har som hovedoppgave å samle inn penger til støtte for kandidatenes kampanjer, men PAC-komiteene står utenfor partiene og reglene for donasjoner til politiske partier.
Ved presidentvalget i 2012 samlet Det demokratiske parti inn ca. 932 millioner dollar, og Det republikanske parti ca. 882 millioner dollar til kampanjene for henholdsvis Barack Obama og Mitt Romney. På den andre side samlet pro-Romney-PACs inn mer penger enn de PAC-komiteene som støttet Obamas kampanje.[11]
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
