norsk maler, journalist, forfatter og kirkerestauratør From Wikipedia, the free encyclopedia
Alfred Obert Hagn (1882–1958) var en norsk maler, spion, forfatter og kirkerestauratør. Hagn, som var vokst opp i Stavanger, Chicago og Kristiania, het opprinnelig Hagen, men skiftet senere etternavn til Hagn.
| Alfred Hagn | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. des. 1882[1] Odda | ||
| Død | 16. des. 1958 (76 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Maler, journalist, forfatter og kirkerestauratør | ||
| Ektefelle | Ragnhild Høegh-Omdal (f. Lundh) (1882–1957) | ||
| Parti | Nasjonal Samling | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Språk | Norsk | ||
| Medlem av | Kulturtinget | ||
| Bevegelse | Kubisme, Futurisme | ||
| Påvirket av | Vasilij Kandinskij | ||
| Signatur | |||
 | |||
I tiden før første verdenskrig var han kunstmaler og kubist, trolig Norges første. Men han fikk liten suksess. I 1916 ble han rekruttert som spion for tysk etterretningstjeneste, men ble i 1917 arrestert av MI5 i London og dømt til døden.
Han ble til slutt benådet og slapp ut av britisk fengsel i 1919. Fra 1920 til 1945 arbeidet han som kirkerestauratør for Riksantikvaren. Under andre verdenskrig ble han medlem av NS, medlem av Kulturtinget og medhjelper for den tyske SS-organisasjonen Ahnenerbe i Norge. Etter krigen ble han dømt for landssvik.
Alfred Hagn ble født som Alfred Obert Hagen i 1882 i Odda, foreldrene var kjøpmannen Åsmund Olsen Hagen (1852–1886) og hustru Julie Marie Hagen født Helland (1857–1933). Faren døde da Hagn var tre år. Kort tid etter dødsfallet flyttet han med moren til hennes hjemby Stavanger.
Hagn hadde likevel resten av livet en tett tilknytning til Odda og nabobygda Røldal. Røldal var farens hjembygd, og mye av farens slekt var bosatt der. Hagn tilbrakte mange somre i Røldal og var tett knyttet til bygda og dens stavkirke.[trenger referanse]
Hagn og moren Julie Hagen ble før 1890 medlemmer av Syvendedagsadventistkirken og flyttet i 1890 til adventistenes hovedkvarter i Battle Creek i Michigan i USA. Moren ble innrullert på sykepleierskolen ved Battle Creek Sanitarium, adventistkirkens kursted som lå der. Denne institusjonen ble ledet av legen John Harvey Kellogg. Hagn gikk i denne perioden også på skole i Chicago. Han og moren bodde i Amerika i fem år, helt til helseproblemer tvang Julie Hagen å dra til Norge i 1895. Amerikaoppholdet skulle prege Alfred Hagn for livet, og han var amerikavennlig og anså alltid engelsk som sitt annet morsmål.[2]
Etter at han kom tilbake til Norge utdannet Hagn seg som gravør og bodde en rekke steder, blant annet Stavanger, Kristiania og Røldal. Han flyttet tilbake til USA i 1905, denne gangen alene, med mål om å livnære seg som tegner. Han returnerte allerede året etter og besluttet å bli kunstmaler. I årene 1905–1906 gikk han på Harriet Backers malerskole i Kristiania, og besøkte også kunstakademiet i København. Det var i denne perioden at han endret etternavn fra Hagen til det mer moderne og fikse Hagn. I årene 1910–1913 hadde han tre lengre opphold i det internasjonale kunstnermiljøet på Montparnasse i Paris. Dette var en så å si obligatorisk del av utdannelsen til de som ønsket å bli moderne kunstnere. Hagn deltok på Høstutstillingene hvert år i tidsrommet 1912–1916, til mildt sagt blandede kritikker. Han deltok på utstillingen Salon des indépendants i Paris i 1914. Hagn er dag innkjøpt av Nasjonalgalleriet, og nyter en viss anerkjennelse for sin rolle i kunsthistorien; hans malerier dukker av og til opp på kunstauksjoner. Som kunstner var han i tiden før første verdenskrig en utpreget modernist, noe som gjorde ham omstridt. Han kom tilbake fra Paris som trolig Norges første kubist, og noe senere, i 1917, ble han beskrevet som landets da eneste futurist. Hagn var særlig inspirert av den russiske maleren og kunstteoretikeren Vasilij Kandinskij, både når det gjaldt malerstil og kunstfilosofi. I 1916 ga han ut en delvis selvbiografisk novellesamling med tittelen Skilderier. Han skrev også reisebrev og artikler for flere aviser, blant annet Bergens Tidende, Dagbladet og Ukens Revy.
I disse årene vanket han i Kristianias kunstmiljø, og hadde blant annet Per Reidarson, Reidar Mjøen, Pauline Hall, Ernst Harthern og Kristen Gundelach blant sine venner. Han ble også hjulpet av forfatteren Vilhelm Krag.[3]
Etter 1913 bodde Alfred Hagn i Kristiania, og om somrene arbeidet han som restaureringsassistent ved Røldal stavkirke. Der var han en del av et tyskvennlig kunstnermiljø rundt redaktør Victor Mogens og hans blad Ukens Revy, som han også skrev for som journalist. Under første verdenskrig kom han i kontakt med Den tyske keiserlige flåtes etterretningtjeneste Nachrichtenabteilung, og høsten 1916 ble han vervet som tysk spion, og fikk i oppdrag å reise til London. Tyskland drev en stor etterretningsvirksomhet i Norge, på grunn av den norske skipsfarten og Norges posisjon som inngangsdør til Storbritannia.[4]
Hagn reiste under dekke av å være korrespondent for Dagbladet; dette oppdraget fikk han gjennom sin venn Reidar Mjøen. Han fikk da med seg anbefalinger til britiske myndigheter fra sjefredaktør Einar Skavlan i Dagbladet, utenriksminister Nils Claus Ihlen, og Benjamin Vogt, som var norsk minister i London. Hagn ankom London i april 1917, men ble arrestert allerede 24. mai av den britiske kontraetterretningstjenesten MI5 på hotellet han bodde på i London. Tipset kom opprinnelig fra det norske Opdagelsespolitiet, som var ledet av Joh. Søhr. Dette går frem av britiske dokumenter som ble nedgradert og frigitt i 1990-årene.[5]
Arrestasjonen av Hagn var en pinlig affære, både for de involverte personlig og for nasjonen Norge. Fra norsk side prøvde man derfor å legge lokk på saken, men noe kom likevel ut etter at det britiske War Office valgte å lekke saken ut i pressen som en advarsel til Norge. Kombinasjonen av ledende norske embetsmenn og pressefolk klarte likevel å legge bortimot fullstendig lokk på saken, og den endte som små notiser i avisene.
Siden Hagn var en utenlandsk spion, ble hans sak ført for en militær domstol, der den kom opp i august 1917. Den norske ambassadøren i London, Benjamin Vogt, bisto Hagn på mange måter. Den norske legasjonen betalte for forsvarsadvokat med utenrikstjenestens penger.[5] Etter en summarisk rettssak ble Alfred Hagn dømt til døden 28. august 1917. Det var ikke bevist at han hadde klart å sende noen hemmelige meldinger til sine oppdragsgivere, men han var funnet med hemmelig blekk og en kjent tysk dekkadresse i sin besittelse, det var nok. Det var krig, og i krigstid henrettet man fiendtlige spioner. Hagn ble ført til Tower of London, og satt inn på en dødscelle. Der ventet han på at dødsdommen skulle eksekveres, men kort tid før dette skulle skje fikk han beskjed om at straffen var blitt omgjort til livsvarig straffearbeid, og Hagn ble overført fra Tower til Maidstone-fengselet sør for London, hvor han skulle sone straffen.[6]
Hagn var langt fra den første tyske spionen som hadde kommet til Storbritannia fra det nøytrale Norge, eller som britene hadde påvist at hadde sendt spionmeldinger dit. Den britiske regjeringen brukte saken til å presse den norske regjeringen til å innta et mer britisk-vennlig ståsted – Norges handel med Tyskland ble sterkt mislikt i London. Norge hadde som et nøytralt land store utfordringer under den første verdenskrig. For landets myndigheter gjaldt det å unngå å bli dratt inn i krigen. Dette var hele tiden en vanskelig balansegang, da også tyskerne presset på Norge. Britene var også misfornøyde med det de så på som norsk ettergivenhet overfor Tyskland. Det britiske utenriksdepartementet (Foreign Office) så en mulighet for å bruke Hagn-saken til å legge ytterligere press på Norge. At utenriksminister Ihlen nærmest tvang Kong Haakon til å sende en benådningssøkand til sin svoger, den britiske kongen, spilte derfor en mindre rolle for utfallet av saken. Det var norsk ettergivenhet overfor britene i pågående handelsavtaler som reddet livet til Hagn. I stedet for dødsdom, ble Hagns straff omgjort til livsvarig fengsel.[5] Den falt i tid sammen med de begynnende tyske Zeppeliner-angrepene mot Sør-England og London.
Alfred Hagn ble benådet, og utvist av Storbritannia i 1919, etter å ha sultestreiket. Også nå la minister Benjamin Vogt ned et stort arbeid bak kulissene. Han lyktes med å overbevise britene om at Hagns helsetilstand var så dårlig at han var i fare for å miste livet, og at det ville være en kjedelig sak for Storbritannia om det skjedde.[7]
Etter at han kom hjem til Norge, ble Alfred Hagn frosset ut av kunstnermiljøet i Kristiania. Han sluttet derfor etter hvert å male og ga opp å være moderne kunstner. I 1921 ble han gift med Ragnhild Høegh-Omdahl (f. Lundh) som han hadde truffet rett etter hjemkomsten til Norge, mens han rekonvaleserte på Bamble prestegård i Telemark.[8] Hagn sa at ekteskapet var langt mer gjennomgripende for ham enn «Englands-affæren» hadde vært. Han kalte ekteskapet sin siste «viderværdighet». I England hadde han nær truffet sin skjebne, derfor hadde han ved hjemkomsten til Norge gått til den motsatte ytterlighet.[9]
I 1923 reiste ekteparet til Bayern, hvor de oppholdt seg vel et år sammen med flere andre tyskvennlige nordmenn, blant dem teatermannen Bjørn Bjørnson journalisten Sven Elvestad og Victor Mogens. Under dette oppholdet var han vitne til Adolf Hitlers kuppforsøk i München.
Etter at han kom tilbake til Norge i 1924, trakk han seg unna offentligheten, giftet seg og slo seg ned på Grav i Bærum. Der bygde han hus og levde et stille og rolig liv. Han fikk seg arbeide som kirkerestauratør hos Riksantikvaren og arbeidet med kirkeinteriører, malerier og skulpturer. Han arbeidet den første tiden som assistent på oppdragsbasis for Domenico Erdmann, siden på egen hånd. Men han ble ikke fast ansatt. I tjue- og trettiårene arbeidet og restaurerte han en lang rekke kirker over hele Norge. Hagn var særlig ekspert på stavkirker og ble anerkjent som en dyktig fagmann i sitt felt. Han tok også opp malingen. I årene rett før andre verdenskrig konsentrerte Hagn seg særlig om Nord-Norge. I disse årene utviklet han et nært vennskap med psykologen Ingjald Nissen.[10]
Under andre verdenskrig kom imidlertid Hagn tilbake i søkelyset. Da en fast stilling som restaureringskonsulent åpent seg hos Riksantikvaren i 1941 – han hadde før det kun arbeidet på oppdragsbasis, hadde Hagn tilstrekkelig gode kontakter til å få NS’ kultur- og folkeopplysningsminister Gulbrand Lunde til å tilsette ham i stillingen. Hagn måtte dog melde seg inn i NS. Han var gjennom resten av krigen Riksantikvarens representant i NS' Kulturting, da riksantikvar Harry Fett unnslo å møte fordi han ikke var partimedlem.
Fra 1943 samarbeidet Hagn nært med Hans Schwalm, den tyske representanten for Heinrich Himmlers Forschungs- und Lehrgemeinschaft das Ahnenerbe i Norge. Ahnenerbe var en del av SS, og drev med antropologisk og kulturhistorisk «forskning» på den ariske rasen. Organisasjonen var meget opptatt av den gamle norske bondekulturen, og Hagn som var ekspert på kirkemalere og stavkirker, var derfor en naturlig samarbeidspartner. I 1943 var han reiseleder for en kommisjon av Ahnenerbe-forskere på studietur rundt om i Sør-Norge. Hagn var i denne perioden permittert fra sin stilling i Riksantikvariatet.
Hagn ble arrestert kort tid etter frigjøringen i 1945. Han ble idømt et års fengsel som foreleggsstraff og ble benådet i 1947. De siste årene av sitt liv bodde han på Tøyen i Oslo.[11]
I 2010 ble det gitt ut en biografi om Alfred Hagn, med tittelen Den mislykkede spionen. Fortellingen om kunstneren, journalisten og landssvikeren Alfred Hagn. Forfattere er historikerne Nik Brandal, Eirik Brazier og Ola Teige.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
