Kulturtinget var en statlig kulturinstitusjon i Norge under andre verdenskrig. Den ble opprettet i september 1942 av Nasjonal Samling (NS), Quislings fascistparti som hadde den formelle regjeringsmakten og styrte statsapparatet 1942–45.[1][4] Kulturtinget var et organ i NS-staten som skulle gi faglige råd til Kultur- og folkeopplysningsdepartementet[4] og sørge for «et fritt åndsliv med organisert selvstyre under statens tilsyn».[5] Målet var formelt sett ikke politisk styring, bare kulturfaglig veiledning, men Kulturtinget var i praksis ledd i NS' nazifisering, partiets ideologisk ensretting, av kulturlivet i landet.
Under Nasjonal Samlings kulturmøte i Universitetets Aula under NS' 8. riksmøte i september 1942[1][2][3] oppnevnte kultur- og folkeopplysningsminister Lunde «Kulturtinget», partiets forsøk på å skape et overordnet organ for nyordningen av åndslivet i landet.
Rettsfilosofen og NS-politikeren Herman Harris Aall (1871–1957) mottok NS-statens store kulturpris av minister Lunde under kulturmøtet høsten 1942.[3] Også professor Halfdan Strøm fikk kulturpris denne dagen.[3]
Det første møtet ble åpnet i Universitetets gamle festsal 21. september 1943 av kulturminister Rolf Jørgen Fuglesang som hadde overtatt ministerposten etter Lundes død 25. oktober 1942.[7][8] Det andre, og siste, ble holdt i Erkebispegården i Trondheim 25.–27. juli 1944.[5][9]
Kulturtinget var også en planlagt avdeling i Quislings «nyordning» av statsforfatningen i Norge. Stortinget skulle erstattes av et «Riksting» oppdelt i et «Næringsting» og et «Kulturting». Landet skulle styres etter «førerprinsippet» og «nasjonens kultur- og næringsliv organiseres i selvstyrende legalisert yrkeslag (laug) som danner bindeledd mellom den enkelte og staten, under statens kontroll».[10]
Kulturtinget var satt sammen av 46 medlemmer. Medlemmene i det første kulturtinget[1][6] ble oppnevnt direkte av daværende kulturminister Gulbrand Lunde og ikke av kunstnerorganisasjonene.
.jpg)
_cropped.jpg)
