Tubular Bells

Tubular Bells er debutalbumet til den engelske gitaristen, multi-instrumentalisten, komponisten og låtskriveren Mike Oldfield. Det ble utgitt 25. mai 1973 som det første albumet på Virgin Records. Oldfield var 19 år gammel da det ble spilt inn, han spiller nesten alle instrumentene på det instrumentale albumet. Albumet solgte ikke så bra i begynnelsen, men fikk oppmerksomhet over hele verden i desember 1973 da åpningstemaet ble brukt til lydsporet til skrekkfilmen The Exorcist (1973). Dette førte til en økning i salget, økt omtale av Oldfield og det spilte en viktig rolle i Virgin Group sin vekst. Den ble liggende på topp ti av UK Albums Chart i ett år fra mars 1974, hvor den nådde nummer én i en uke. Den nådde nummer tre på den amerikanske Billboard 200, og nådde topplassering i Canada og Australia. Albumet har solgt over 2,7 millioner eksemplarer i Storbritannia og anslagsvis 15 millioner over hele verden.

Tubular Bells
Artist, band		Mike Oldfield
Utgitt		25. mai 1973
Studio		The Manor, Oxfordshire, England
Sjanger		Progressiv rock
Lengde		00:48:57
Lengde		49:16
Språk		Engelsk, ingen språklig innhold
Plateselskap		Virgin
Produsent(er)		Tom Newman
Plass i kronologi
Tubular Bells (1973) Hergest Ridge (1974)

En orkesterversjon produsert av David Bedford ble utgitt i 1975 med tittelen The Orchestral Tubular Bells. Oldfield har spilt inn to oppfølgere: Tubular Bells II (1992) og Tubular Bells III (1998). Til albumets trettiårs jubileum spilte Oldfield inn albumet på nytt som Tubular Bells 2003. En remastered utgave ble utgitt i 2009. Oldfields bidrag til britisk musikk ble anerkjent da Oldfield spilte utdrag av Tubular Bells under åpningen av sommer-OL 2012 i London.

Bakgrunn

Oldfield lærte å spille gitar i ung alder. Han dannet en kortvarig folkeduo kalt Sallyangie sammen med søsteren Sally. Etter det var han bassist i diverse band blant annet Kevin Ayers som han var med i Abbey Road Studios over en periode på flere måneder i 1970. Den 17 år gamle Oldfield var fasinert av de mange instrumentene som var i studioene. Når gruppen til Ayers ikke hadde en opptaksøkt før utpå dagen ankom han studioet tidlig og tilbrakte timer på morgenen med å eksperimentere med de forskjellige instrumentene og lære å spille på dem. På midten av 1971 begynte Ayers i Gong og dro på en tre måneder turne med bandet. Mens han var borte lånte han Oldfield en to-spors Bang & Olufsen Beocord ¼" båndopptaker. Oldfield modifiserte opptakeren ved å blokkere slettehodet på båndopptakeren - dette tillot ham å spille inn på ett spor, flytte innspillingen på det andre sporet, spille inn et nytt instrument på det første sporet, og overdubbe dermed innspilling med ett instrument av gangen og effektivt gjøre et flersporsopptak med denne enkle båndopptakeren. I sin leilighet i Tottenham i Nord-London spilte Oldfield inn en firespors demotape med komposisjoner han hadde gått med inne i hodet de siste årene. Dette ved hjelp av båndopptaker, gitaren og basen hans, noen leketøy slaginstrumenter og et Farfisa-orgel han lånte av David Bedford. Demoene omfattet tre kortere melodier (tidlige versjoner av seksjonene som fikk titlene «Peace», «Bagpipe Guitars» og «Caveman» på 2003-versjonen av albumet), og et lengre stykke hadde han foreløpig hadde gitt tittelen «Opus One». Oldfield uttalte at han hadde blitt inspirert til å skrive et langt instrumentalt stykke etter å ha hørt sporet Septober Energy av Centipede. Han ble også påvirket av klassisk musikk og av den eksperimentelle komponisten Terry Rileys verk fra 1969, A Rainbow in Curved Air, hvor Riley spilte alle instrumentene selv og brukte båndsløyfer og overdubbing for å bygge opp et langt repeterende stykke musikk.

The Manor, hvor albumet ble spilt inn

Sent i 1971 ble Oldfield med i bandet til Arthur Louis som spilte inn demoer i The Manor Studio. Studioet ble bygget i den tidligere squashbanen i et gammelt herregård i Shipton-on-Cherwell, Oxfordshire, som nylig var blitt kjøpt av den unge gründeren Richard Branson og som var omgjort til et opptaksstudio ledet av hans musikkproduksjonsteam Tom Newman og Simon Heyworth. Oldfield var sjenert og litt sosialt utilpasset, men fikk et vennskap med de to produsentene etter at de hørte gitarspillet hans. Oldfield ba Newman om å lytte til demoene sine: Imidlertid var disse i leiligheten i Nord-London, så en av Louis 'roadies tilbød seg å kjøre Oldfield til London og tilbake for å hente dem. Newman og Heyworth laget en kopi av demoene og lovet Oldfield at de ville snakke med Branson og hans forretningspartner Simon Draper om dem.

Oldfield tilbrakte store deler av 1972 med solo-prosjektene sine hvor han samarbeidet med sine gamle bandkamerater fra hele verden. Samtidig prøvde han å finne et plateselskap som var interessert i demoene hans. Oldfield henvendte seg til EMI, CBS og forskjellige andre merker, men alle selskapene avviste ham og mente at stykket var usalgbart uten vokal.

Stadig mer frustrert over plateselskapets avslag og mangel på penger, hørte Oldfield at Sovjetunionen betalte musikere for å gi offentlige forestillinger – ifølge ham var han på det punktet i ferd med å lete i telefonkatalogen etter telefonnummeret til den sovjetiske ambassaden da Simon Draper ringte og inviterte Oldfield til å spise middag med ham og Branson på Bransons husbåt som lå fortøyd i London. Under middagen fortalte Branson Oldfield at han likte demoene og inviterte Oldfield til å komme tilbake til The Manor og tilbringe en uke der innspillingen av «Opus One».

Innspilling

Side en

Oldfield spilte inn «Opus One» i løpet av sin tildelte uke på The Manor i november 1972. Albumet ble spilt inn på en Ampex 2-tommers 16-spors båndopptaker med Dolby støyreduseringssystem, som var The Manor's beste innspillingsutstyr på tiden. For å lage sin musikk ba Oldfield Virgin om å skaffe forskjellige instrumenter, inkluderer forskjellige tangent og slaginstrumenter. Oldfield har fortalt forskjellige historier gjennom årene om hvorfor han tok med rørklokkene (Tubular Bells): i en artikkel om albumproduksjonen i Q magazine i 2001 sier han at de var blant instrumentene han ba Branson om å skaffe, men i intervjuer i 2013 for Sound on Sound for en TV-dokumentar uttalte han at han så dem blant instrumentene som ble fjernet fra studioene etter at John Cale var ferdig med innspillingen der, og ba om at de skulle bli liggende igjen for sine egne innspilling.

Oldfield spilte de fleste av instrumentene på albumet som en serie med overdubb, noe som var en uvanlig innspillingsteknikk den gangen. Totalt ble det laget 274 overdubs og anslagsvis to tusen «punch-ins» ble lagt til senere.

Til tross for at forskjellige gitarer er oppført på plateomslaget for eksempel «speedgitarer», «fuzzgitarer» og «gitarer som lyder som sekkepiper», var den eneste elektriske gitaren som ble brukt på albumet en Fender Telecaster fra 1966 som tidligere hadde tilhøre Marc Bolan og som Oldfield hadde lagt til en ekstra Bill Lawrence pick-up. Alle gitarene ble spilt inn med direct injection (DI Unit) i miksepulten. For å lage «speedgitar» og «mandolin-like gitar» som det står på plateomslaget, ble båndet ganske enkelt kjørt på halv hastighet under innspillingen. En ekte mandolin ble bare brukt på det siste sporet, «Sailor's Hornpipe».

Oldfield brukte også en tilpasset effektenhet, kalt Glorfindel-boksen, for å lage «fuzzgitarer» og forvrengte «sekkepipegitarer» på noen deler av albumet. Glorfindel-boksen (oppkalt etter en av Tolkiens karakterer) ble gitt til David Bedford på en fest, som deretter ga den til Oldfield. Tom Newman kritiserte dingsen i et intervju i 2001 med Q magazine, fordi han hadde lagt merke til at den sjelden ga samme resultat to ganger. Ifølge Phil Newell var bassgitaren som ble brukt på albumet en av hans Fender Telecaster basser. Den korte delen med «honky tonk-piano» 13:48 ut i side én ble inkludert som en hyllest til Oldfields bestemor, som hadde spilt instrumentet på puber før andre verdenskrig. Personalet og arbeiderne på The Manor utgjorde «nasal choir» som akkompagnerer det.

Vivian Stanshall, et tidligere medlem av den komiske rockegruppen Bonzo Dog Doo-Dah Band, skulle bruke The Manor etter Oldfield, og hadde ankommet mens han var i ferd med å spille inn «Opus One» (Stanshall skulle begynne å spille inn hans første solo album Men Opening Umbrellas Ahead). Oldfield var en fan av måten Stanshall hadde introdusert instrumentene ett og et på Bonzos' sang «The Intro and the Outro». Han sa til Newman at han ønsket at Stanshall skulle introdusere instrumentene på samme måte på «Opus One» sin «finale»-seksjon, og Newman gikk med på ideen. Imidlertid trengte den sjenerte Oldfield noen overtale av Newman for å gå og spørre Stanshall om han ville gjennomføre ideen. Stanshall godtok å være «master of ceremonies» (seremonimester) på plata, men Newman husket at jobben viste seg å være vanskeligere enn forventet, for Stanshall glemte navnene på instrumentene og introduserte dem på gale tidspunkter. Oldfield måtte skrive en listen over instrumenter i rekkefølge, og indikerte hvor Stanshall skulle introdusere dem. Det var måten Stanshall sa «plus... tubular bells» da han introdusere det siste instrumentet i finalen som ga Oldfield ideen om å kalle albumet Tubular Bells.

Å produsere lyden som Oldfield ville ha fra rørklokkene viste seg å være problematisk: Han ville ha en høy klang fra dem, men både de standard skinnbelagte og en nakne metallhamrene ga ikke volumet han ønsket. Til slutt skaffet Newman en tyngre snekkerhammer som Oldfield brukte til å produsere ønsket lydintensitet, men som gjorde at instrumentet fikk sprekker.

Side to

Da del én av Tubular Bells var blitt spilt inn, fikk Oldfield mer studiotid på The Manor for å gjøre ytterligere overdubbinger. Han tilbrakte jul og nyttår hjemme hos familien, men kom tilbake til The Manor fra februar til april 1973 for å spille inn den andre delen av albumet. Branson hadde besøkt Midem-musikkonferansen i Cannes i januar 1973 og hadde latt forskjellige musikkselskaper høre utdrag av del én av albumet, med samme mangel på suksess som Oldfield hadde hatt, så på dette tidspunktet hadde Branson og Draper planer om å starte sitt eget plateselskap med Tubular Bells som første utgivelse.

Oldfield fikk ikke studiotid på samme måte som for del én, så del to ble spilt inn over en periode på tre måneder når studioet var ledig og gratis. Oldfield har uttalt at han allerede hadde del to klart og sekvensert da han kom for å spille inn den.

«Caveman» (hulemann)-delen i del to var den eneste delen av albumet som hadde trommesett (spilt av Edgar Broughton Bands trommeslager Steve Broughton), som Oldfield senere sa gjorde seksjonen «nesten normal». Seksjonen begynte med et backing-spor av bass og trommer, så overdubbet Oldfield med alle andre instrumentene. Ropesekvensen ble utviklet nær slutten av innspillingen da han praktisk talt var ferdig med å spille inn instrumentene for seksjonen, men følte at den trengte noe mer. Teknikker Simon Heyworth husket at Branson ble utålmodig og presset Oldfield til å få ferdig albumet, og å ha vokal på et av sporene slik at det kunne gis ut som singel. Oldfield, ble rasende på Bransons forslag og svarte: «Du vil ha tekster? Jeg skal gi deg tekster!». Tilbake på The Manor drakk han en halv flaske Jamesons whisky fra studioets kjeller og krevde at teknikeren skulle ta ham med til studioet, hvor han, beruset, «skrek og skrek i ti minutter» i en mikrofon, og det førte til at han ble så hes at han nesten ikke snakke på to uker. Teknikkeren kjørte båndet med en høyere hastighet under innspillingen, slik at ved avspilling på normal hastighet droppet tonehøyde på vokalsporet og «Piltdown Man» ble oppført som vokalist på plateomslaget.

Kodaen på slutten av del to, «The Sailor's Hornpipe», var et spor Oldfield hadde spilt siden han var bassist med the Whole World. Det ble opprinnelig etterfulgt av en lengre gjengivelse av stykket, med et vokalt bidrag av Vivian Stanshall over musikalsk backing og marsjerende tramping. Ifølge vedlegget (liner) i vinylsamlingen Boxed skjedde denne økten klokka fire om morgenen etter at Oldfield, Stanshall og Newman hadde drukket mye. Newman plasserte mikrofoner i forskjellige rom på The Manor og begynte å spille inn, og trioen satte ut på en uplanlagt turné i huset, med Oldfield på mandolin og Newman på akustisk gitar, de spilte «Sailor's Hornpipe» mens Stanshall ga en beruset improvisert omvisning på The Manor. Senere ble det spilt inn en mer tradisjonell instrumentell versjon av «Sailor's Hornpipe» for Tubular Bells, selv om Stanshalls versjon senere ble inkludert i det Boxed hvor vedlegget beskriver det som «i all sin storslåtte tåpelighet». Det kan også høres på SACD-utgivelsen (bare flerkanals spor) og på Mercury utgivelsen i 2009 av Tubular Bells fra 2009. En spansk utgivelse av Boxed mangler «Sailor's Hornpipe» og ender med delen før.

Omslag

Plateomslaget til Tubular Bells ble laget av designeren og fotografen Trevor Key. I sin nekrolog over Key for The Guardian i 1995 mintes Sue Steward, som var Virgin Records' presseansvarlig i 1973, at Key ble foreslått som en mulig kandidat til å utforme albumomslaget. Key ble invitert til Virgin for å presentere porteføljen sin. Blant bildene hans var et av et kokt egg som dryppet blod, som Branson likte og ønsket å bruke til plateomslaget fordi han ønsket å kalle albumet Breakfast in Bed, men Oldfield hatet både bildet og tittelen og avviste dem. En modifisert versjon av bildet med blodet erstattet av eggeplomme ble senere brukt på albumet for Oldfields album fra 1991 Heaven's Open, hans siste album for Virgin Records.

Steward ble med Key til Sussex-kysten for å ta bilde som skulle bli bakgrunn til albumomslaget. Key hadde fått med seg beinene som vises brennende på stranden på albumets bakside, men dagen var bitter kald og det tok litt tid å sette fyr på dem. Perfeksjonisten Key brukte også flere timer på å fotografere sjølandskapet til han fikk et skudd av bølgene som han var fornøyd med. Den trekantede "bøyde rørklokken" på albumomslaget var inspirert av skaden Oldfield hadde forårsaket de rørklokkene mens han spilte inn plata. Key designet klokken og fikk modellen konstruert, som han deretter fotograferte i studioet sitt og la på bilde av stranden som et bakteppet. Oldfield ble betatt av det ferdige kunstverket, og insisterte på at navnet og albumtittelen på forsiden skulle være med små bokstaver og i en lysoransje farge (valgt av Oldfield selv) for ikke å distrahere helhetsbildet.

Ifølge Steward fikk Key utbetalt bare £ 100 for sitt arbeid på Tubular Bells.

Den «bøyde rørklokken» på forsiden har blitt det bildet som er mest assosiert med Oldfield, og vises på forsiden av alle Tubular Bells-oppfølgeralbumene, og brukes også som logoen til hans musikkselskap, Oldfield Music Ltd. Tubular Bells var blant de ti bildene valgt av Storbritannias Royal Mail for å bruke til frimerker «Classic Album Covers» som ble gitt ut 7. januar 2010.

Utgivelser

Tubular Bells markerte den første utgivelsen for den nystiftede Virgin Records og fikk tildelt katalognummeret V2001, selv om Gongs Flying Teapot (katalognummer V2002) og samlingen Manor Live (katalognummer V2003) ble utgitt på samme dato.

Baksiden av albumet inkluderer den humoristiske uttalelsen «In Glorious Stereophonic Sound: Can also be playing on mono equipment at a pinch» (I strålende stereofonisk lyd: Kan også spille på mono-utstyr om nødvendig) og advarselen «This stereo record cannot be played on old tin boxes no matter what they are fitted with. If you are in possession of such equipment please hand it into the nearest police station»

Denne stereoplaten kan ikke spilles på gamle blikkbokser. Hvis du er i besittelse av slikt utstyr, må du levere det til nærmeste politistasjon).

Det er fem kjente varianter av vinylutgaven av Tubular Bells:

• Standard stereo svart vinyl med katalognummer V2001 (hvit etikett med Virigins tvillingsbilde eller grønn etikett med tvillingsbilde og 25,00 spilletid på side én). Denne versjonen ble gitt ut på vinyl som en del av Back to Black-serien i 2009.
• Et stereo, svart vinyl med katalognummer VR 13–105 (hvit etikett med bilde av Virgins tvillinger i farger). Dette er den originale amerikanske versjonen av albumet, distribuert av Atlantic Records.
• En kvadrofonisk versjon, svart vinylkatalog QV2001 «For people with four ears» (For folk med fire ører) som omslaget sier. De første 40 000 eksemplarene av dette er behandlede versjoner av stereoutgaven. Deretter er de etterfølgende eksemplarene sanne kvadrofoniske. Det finnes ingen indikasjoner fra plateselskapet om når dette bytte ble gjort. USA-nummeret er QD13-105 (Quadra-disc CD-4-kanal diskret).
• En vinylbildeskive (picture disc) som viser den bøyde bjellen mot et himmelhvelv, katalognummer VP2001. Dette er en stereo-remiks av den kvadrofoniske versjonen hvor de eneste forskjellen er lyden av "reed and pipe organ" under seremonien hvor instrumentene presenteres i finalen. Denne versjonen dukket opp på Boxed samlingen.
• En utgivelse fra 1981 som ble mastret av Ray Janos ved CBS Recording Studios, New York, N.Y. på CBS DisComputer System. Strekkode 07464341161.

Tubular Bells ble utgitt på nytt som et album og en kassett med begrenset opplag ti år etter datoen for den opprinnelige utgivelsen. Dette falt også sammen med utgivelsen av Oldfields nye album Crises. Reklamen inneholdt 23. mai og årene 1973 og 1983, og det ble også reklamert med at albumet ble solgt «til 1973-prisen». Noen eksemplarer bar klistremerket «10th Anniversary issue"» (10 årsjubileumsutgaven).

Albumet ble også gitt ut på CD for første gang i 1983, med serienummer CDV2001. CD-utgivelsen av albumet Boxed inneholder en stereo-remiks av den kvadrofoniske versjonen.

Simon Heyworth remastret albumet for en HDCD utgivelse i 2000, og for en SACD utgivelse i 2001 som bruker den kvadrofoniske miksen fra Boxed samlingen. HDCD utgivelsen inneholdt et vedlegg av David Laing, og SACD inneholdt et vedlegg av Phil Newell og Simon Heyworth. Noen eksemplarer ble stemplet som «25th Anniversary Edition» (25-årsjubileumsutgaven).

22. april 2007 ga den britiske avisen The Mail on Sunday bort 2,25 millioner gratis eksemplarer av den originale Tubular Bells til leserne. Avisen hevdet at markedsføringen økte salget av albumet med 30 %. Oldfield var lite fornøyd med avtalen, ettersom han ikke hadde blitt konsultert om den og følte at den forringet arbeidet.

2009-nyinnspilling

I 2008, da Oldfields opprinnelige 35-årige avtale med Virgin Records ble avsluttet, ble rettighetene til stykket returnert til ham og Oldfield signerte med Mercury Records. Alle Oldfields Virgin album ble overført til hans nye merke og gitt ut på nytt, med start året etter. Tubular Bells ble utgitt på nytt i juni 2009 i en rekke formater, inkludert vinyl, 2-CD og DVD, akkompagnert av en serie med klokkeslett-arrangementer klokka 06.00 den 6. juni (en referanse til «Dyrets tall»). En av eventene i London var på British Music Experience på the O₂.

Alle formater med nyutgivelsen inkluderte en ny miks av albumet som ble produsert av Oldfield hjemme hos seg på Bahamas i mars 2009, mens Deluxe Edition inneholdt en 5.1 mix og Ultimate Edition inneholdt en tilhørende bok.

2 CD samlingen, med tittelen The Mike Oldfield Collection 1974–1983 inneholdt hele Tubular Bells på den første platen og en samling av noen av Oldfields verk fra Ommadawn til Crises på den andre platen. Albumet har et svart omslag med Tubular Bells-logoen, og nådde nummer 11 i UK Albums Chart.

Promotering

Queen Elizabeth Hall-fremføring

Live-opptreden med Tubular Bells i Queen Elizabeth Hall

Oldfield innrømmet at da han var ferdig med å spille inn Tubular Bells og den var blitt utgitt, følte han at han hadde «fått den ut av systemet sitt» og var motvillig til å promotere plata i det hele tatt. Branson overtalte ham til slutt til å spille en engangskonsert som fremførte albumet i sin helhet i Queen Elizabeth Hall i London 25. juni 1973. Oldfield var imidlertid nervøs for å spille verket live og insisterte han på at han ikke ville gjennomføre konserten. Konserten gikk allikevel av stabelen og ble tatt godt imot, til tross for at Oldfield vurderte den som en katastrofe, med ustemte instrumenter og Stanshall som introduserte dem i feil rekkefølge. På konserten opptrådte medlemmer av Henry Cow og musikere tilknyttet Canterbury Scene, samt Mick Taylor fra The Rolling Stones. Steve Winwood og Robert Wyatt skulle også delta, men Winwood trakk seg da han ikke klarte å finne tid til å delta i øvelsene, og Wyatt ble behandlet etter en ulykke.

Musikere under Queen Elizabeth Hall-fremføringen:

Kevin Ayers – bass guitar David Bedford – grand piano, accordion, organ, choir master, string arrangements Steve Broughton – drums Jon Field – flute Fred Frith – electric guitar, bass guitar John Greaves – Davoli electric piano, Farfisa organ, tin whistle, Vox organ Nick Haley – violin Tim Hodgkinson – Farfisa organ, Fender Rhodes electric piano, Vox organ Steve Hillage – electric guitar Simon Ingram Hill – cello, organ Geoff Leigh (misspelt on the programme as "Jeff Leig") – flute

Ashley Mason – viola Pierre Moerlen – cymbals, glockenspiel, gongs, tam-tam, tubular bells, timpani Tom Newman – nasal chorus Mike Oldfield – acoustic and electric guitars, bass, Lowrey organ, mandolin, "prehistoric poem" Terry Oldfield – flute Ted Speight – electric guitar Vivian Stanshall – master of ceremonies Mick Taylor – electric guitar Janet Townley – violin Vulpy – viola

• Girlie Chorus: Sarah Greaves, Kathy Williams, Sally Oldfield, Maureen Rossini, Lynette Asquith, Amanda Parsons, Maggie Thomas, Mundy Ellis, Julie Clive, Liz Gluck, Debbie Scott, Hanna Corker.

BBC TV 2nd House fremførelse

Oldfield og mange av musikerne som hadde deltatt i Queen Elizabeth Hall konserten fremførte del en igjen senere på året for BBCs kunstprogram 2nd House, men denne gangen som en forhåndsinnspilt forestilling i et studioområde uten publikum. Forestillingen ble spilt inn 30. november 1973 og sendt 5. januar 1974 på BBC2. Arrangementet inkluderte en ny del for obo, spilt av Soft Machines Karl Jenkins, og musikerne ble ledsaget av bilder av rørformede stålskulpturer og sekvenser fra filmen Reflections, begge skapt av kunstneren William Pye. Denne forestillingen ble inkludert på Elements DVD i 2004 og på DVD i Deluxe og Ultimate Editions of 2009-utgivelsen av Tubular Bells.

Musikere i 2nd House-utgaven:

Jon Field – flute Fred Frith – bass, guitar John Greaves – keyboards Steve Hillage – guitar Tim Hodgkinson – keyboards Karl Jenkins – oboe Geoff Leigh – flute Pierre Moerlen (credited as "Pierre de Strasbourg" in the Radio Times programme listing) – percussion

Tom Newman – voice (nasal choir) and mixing Mike Oldfield – bass, guitar, Hammond organ Terry Oldfield – flute Mike Ratledge – keyboards Ted Speight – guitar, bass Mick Taylor – guitar Choir (unknown)

Benyttet i filmen The Exorcist

Den viktigste for plata kom fra en uventet hold, da introduksjonen til del 1 ble valgt til filmen The Exorcist, som ble utgitt i USA i desember 1973 og på europeiske kinoer i mars 1974. Ifølge britiske filmkritiker Mark Kermode var avgjørelsen om å inkludere musikken et resultat av ren tilfeldighet - regissør William Friedkin hadde bestemt seg for å forkaste det opprinnelige partituret av Lalo Schifrin og lette etter musikk for å erstatte det. Friedkin besøkte kontorene til Ahmet Ertegun, president for Atlantic Records (som distribuerte Tubular Bells i USA), og plukket opp albumet fra utvalget av plater på Erteguns kontor, satte det på platespilleren og umiddelbart bestemte han seg for at musikken ville være perfekt for filmen. Selv om introduksjonen bare inneholder kortvarig to scener i filmen, er sporet ofte blitt assosiert med den. Oldfield har uttalt at han ikke ønsket å se filmen fordi han trodde han ville synes den var for skremmende.

1974-singler

Den første singelen som ble utgitt fra albumet ble laget av den originale amerikanske distributøren, Atlantic Records. Singelen var en redigering av de tre første seksjonene fra del 1 og ble ikke autorisert av Oldfield. Singelen ble utgitt i februar 1974 bare i USA og Canada, der den beste plasseringen ble nummer syv på det amerikanske Billboard Hot 100 listen 11. mai 1974, noe som gjorde Oldfield til en one-hit wonder på de amerikanske listene. Sporet nådde også femtendeplass på Adult Contemporary listen.

I Canada ble singelen gitt ut som «Tubular Bells (Theme from Exorcist)», og toppet som nummer tre på RPM Top Singles-diagrammet 18. mai 1974, og ble plassert som nummer 103 i årets topp 200 singler.

«Mike Oldfield's Singel (Theme from Tubular Bells)» var den første 7-tommers singelen utgitt av Mike Oldfield i Storbritannia, i juni 1974, og nådde topp 31. A-siden var en nyinnspilling av del tos «bagpipe guitars» seksjon, arrangert i en mer pastoral versjon med akustiske gitarer og inneholdt oboen (spilt av Lindsay Cooper) som hovedinstrument, med «Froggy Went A-Courting» som B-side. A-siden av denne singelen ble inkludert i 2009-utgivelsen av Tubular Bells.

Mottakelse

DJ-en John Peel var en tidlig beundrer av platen, og spilte den på sitt Top Gear radioprogram på BBC Radio 1 29. mai 1973, fire dager etter albumets utgivelse, og kalte det «en av de mest imponerende LP-ene jeg har noen gang hatt sjansen til å spille på radio, virkelig en bemerkelsesverdig plate.» Branson og Oldfield hørte på showet i Bransons husbåt, og Oldfield uttalte i sin selvbiografi at Peel spilte albumet i sin helhet, selv om oversikten over spillerekkefølgen fra BBC-arkivene og eksisterende lydkopier av programmet viser at Peel bare spilte del én. Peel anmeldte albumet for magasinet ''The Listener'' uken etter, og ga det strålende omtale. Storbritannias store musikkmagasiner var også enstemmige i å rose albumet.

Al Clark fra NME skrev "veritabel orgie av overdubbing resulterer i et bemerkelsesverdig stykke vedvarende musikk, aldri tilfreds med å gjøre det enkelt, men likevel tilbøyelige til å forvirre lytteren". Han konkluderte med at "Tubular Bells ... er en superlativ plate som ikke kan sammenlignes med noe tidligere utgitt. Det er et av de mest modne, vitale, rike og humoristiske musikkstykkene som har dukket opp fra poppens formspråket".

Melody Makers Geoff Brown mente at "Tubular Bells er et enormt verk, nærmest klassisk i sin struktur og på den måten temaene uttrykkes og er arbeidet grundig med" og at det var "et hyggelig, stemningsfullt album som lover godt for fremtiden for både landets nyeste plateselskap og Mike Oldfield".

Gjennomgangen av hele partiet av Virgin's første albumutgivelser i Sounds, utpekte Steve Peacock Tubular Bells som den beste av dem og sa at etter nøye lytting "endte han opp overbevise om at det virkelig er et bemerkelsesverdig album", og merket seg den "komplekse, sammenknyttede og nøye sammenvevd musikk som jobber seg gjennom et enormt dynamiskt og emosjonelt område ", og som sier: "Jeg kan ikke tenke meg et annet album som jeg utvilsomt vil anbefale til alle som sannsynligvis vil lese dette". En mer reservert anmeldelse kom fra Simon Frith i Let It Rock som følte at Tubular Bells var "mer enn et attraktivt tapet, mer enn et poeng i en naturfilm, på grunn av Mike Oldfields evne til å gjøre det som skjer med musikken selvfølgelig og tilfredsstillende", han stilte spørsmål ved hvorfor Peel og andre kritikere så på albumet som rockemusikk, og konkluderte med at "Oldfields uro er lyden av rock, men Tubular Bells mangler rockens essens og energi. Dette er på ingen måte kroppens musikk - ingen sex, ingen vold, ingen ekstase; ingenting ukontrollert, ingenting ukontrollerbart".

Tubular Bells ble utgitt i USA i oktober 1973, og Paul Gambaccini skrev en entusiastisk anmeldelse av albumet for Rolling Stone, og kalte det "det viktigste ett-forsøk prosjektet fra 1973" og "en debut fremførelse av den typen vi ikke har noen rett å forvente fra noen. Det tok Mike Oldfield et halvt år å utføre de tusenvis av overdubbingene som kreves i hans 49 minutter med spennende musikk. Jeg skal spille resultatet i mange ganger så lang tid". Han konkluderte, "Jeg kan helt klart si at dette er et stort verk". På en annen side, i en artikkel i det samme magasinet syv måneder senere som diskuterte de daværende topp tjue albumene på Billboard listen, avskrev Jon Landau platen som "en smart nyhet" og sa: "Lett, heller prangende og søtt på enkelte steder, er sannsynligvis hyggelig bakgrunnsmusikk til middager eller samtaler". Robert Christgau, som skrev for Creem, var også ganske likegyldig og sa: "Det beste jeg kan komme på her er 'behagelig' og 'fengende'. Oldfield er ikke Richard Strauss eller Leonard Cohen - dette er et soundtrack fordi det er det nivået han opererer på."

I en retrospektiv anmeldelse av AllMusic kalte Mike DeGagne albumet "uten tvil den fineste sammensurium av uvanlige instrumenter satt sammen for å danne et enkelt, unikt stykke" og uttalte at "det mest interessante og overveldende aspektet av dette albumet er det faktum at så mange lyder trylles frem, men ingen går upåaktet hen, slik at lytteren gradvis dykker ned i hver unike del av musikken. Tubular Bells er en guddommelig utflukt til en verden av new-age musikk".

I vedlegget til 2009-utgivelsen av Magmas Mëkanïk Dëstruktïẁ Kömmandöh, et album spilt inn på The Manor omtrent samtidig med Tubular Bells, hevdet Magmas leder Christian Vander at «Mike Oldfield stjal musikken min, mer presist, han stjal noen utdrag fra Mekanïk og The Dawotsin.»

Utmerkelser

Oldfield vant 1974 Grammy Award for beste instrumentkomposisjon. I Q magazine 1998 liste over «de 50 beste albumene på 70-tallet» ble Tubular Bells plassert som nummer 6. I Q & Mojo Classic spesialutgaven Pink Floyd & The Story of Prog Rock i 2005 ble albumet oppført som nummer 9 på sin liste over «40 Cosmic Rock Albums». Magasinet Rolling Stones hadde albumet på 17 plass på listen over de 50 beste prog-rock album^[1], mens på magasinet Prog sin liste over de 100 største prog-rock album kom albumet på 60. plass.^[2]

Senere utgaver

Andre Tubular Bells komposisjoner av Mike Oldfield

Tubular Bells er albumet som er mest identifisert med Oldfield, og han har ofte vendt tilbake til det i senere arbeider. Åpningen av tittelsporet på albumet Crises og stykket "Harbinger" på albumet Music of the Spheres er tydelig avledet fra åpningen av Tubular Bells, som også "Secrets" og "The Source of Secrets", fra Tubular Bells III. Åpningen er også sitert direkte i sangen "Five Miles Out" fra albumet med samme navn, og sangen har også hans "trademark" instrument, "Piltdown Man" (med referanse til hans synging som en huleboer, først hørt på Tubular Bells).

Tubular Bells kan sees på som den første av en serie album som fortsetter med Tubular Bells II (1992) og Tubular Bells III (1998).

I 2003 ga Oldfield ut Tubular Bells 2003, en nyinnspilling av de originale Tubular Bells med oppdatert digital teknologi og flere "korreksjoner" på det han så på som mangler i albumets originale produksjon. Siden Vivian Stanshall døde i 1995, hadde gjeninnspillingen i 2003 hans vokale bidrag i delen "Finale" erstattet med en nyinnspilt fortelleren med John Cleese. Det er også en ny mix av det originale albumet på Mercury utgivelsen i 2009.

Studio and live Tubular Bells (1973) The Orchestral Tubular Bells (orchestral version; 1975) Tubular Bells II (1992) Tubular Bells III (1998) The Millennium Bell (1999) Tubular Bells 2003 (2003)

Compilations The Best of Tubular Bells (2001) The Complete Tubular Bells (2003)

Det er mange forskjellige liveopptak; en komplett en finner du på det doble live albumet Exposed fra 1979.

Live video performances are available on the following releases: Exposed The Essential Live Live at Montreux 1981 Elements (BBC 2nd House, Part One) Tubular Bells (2009 reissue, Deluxe/Ultimate Edition, BBC 2nd House, Part One) The Art in Heaven Concert (only an excerpt from Part One) 2012 Summer Olympics Highlights DVD/Blu-ray (only an excerpt from Part One)

Live audio releases are on the following albums: The Orchestral Tubular Bells (orchestral arrangement) Exposed Airborn Night of the Proms 2006/Best of, Volume 2 (CD, excerpt from Part One)[3] Platinum (2012 reissue, live from Wembley Arena 1980) QE2 (2012 reissue, live in Essen 1981) Five Miles Out (2013 reissue, live in Cologne 1982) Crises (2013 reissue, live at Wembley 1983)

Oldfield og Yorks remix album 2013 Tubular Beats fra 2013 viser til albumnavnet, og inneholder to remikser av seksjoner av Tubular Bells.

Virgin Group

Betydningen dette albumet kom til ha for Virgin-imperiet forstod ikke Richard Branson når det ble utgitt, men han ga et av hans første Virgin America fly i 2013, en Airbus A319-112, navnet N527VA Tubular Belle. Allerede i 1994 hadde Virgin Atlantic gitt en Boeing 747-4Q8, G-VHOT navnet Tubular Belle.

I Storbritannia signaliserte Virgin Money sin inntreden i banksektoren i januar 2012 med en TV-reklame med tittelen '40 Years of Better '. Annonsen åpnet med et bilde av en plate som kretser rundt jorden akkompagnert av musikken fra introduksjonen til Tubular Bells, det signaliserer begynnelsen av Virgin, og endte med et bilde av den samme platen innrammet og hengende på veggen i den nye banken. To måneder senere presenterte også en Virgin Media TV-reklame med Branson og skuespiller David Tennant, der en yngre versjon av Branson sees med en kopi av Tubular Bells under armen når han forlater en tidsmaskin. Imidlertid ble reklamen trukket etter kort tid etter innvendinger fra BBC om at den ble brukt til å støtte en konkurrerende TV-tjeneste (i annonsen vises Tennant som søker på Virgins TiVo on-demand tjeneste for episoder av Doctor Who, en BBC-serie der han spilte en av hovedrollene).

Virgin Orbit er et selskap innenfor Virgin Group som leverer oppskytingstjenester for små satellitter. Deres tredje oppskyting fra Mojave Air and Space Port, California, 30. juni 2021 kl. 14:47 lokal tid, hadde navnet Tubular Bells - Part One mission.^[4]

Kulturelle referanser

Bruken av åpningstemaet i filmen The Exorcist fra 1973 ga albumet betydelig omtale og introduserte verket for et bredere publikum. Sammen med en rekke andre Oldfield-stykker ble temaet brukt i NASA-filmen The Space Movie fra 1979. Det har fått kulturell betydning som et "spøkelsesaktig tema", delvis på grunn av assosiasjonen til The Exorcist, og har blitt samplet av mange andre artister, for eksempel Janet Jackson på tittelsporet til albumet The Velvet Rope.

På TV ble den brukt i flere episoder av den nederlandske barneserien Bassie en Adriaan, en episode ("Ghosts") av BBC-serien My Family og en episode ("Poltergeist III - Dipesto Nothing") av Moonlighting. Den ble brukt i en TV-reklame for Volkswagen Golf Diesel i 2002 og i filmer som 1983's Star 80, 1985's Weird Science, 2001's Scary Movie 2 (i en scene som direkte parodierer The Exorcist), 2002's The Master of Disguise, 2004's Saved! og 2017s Abracadabra. Albumet er nevnt i Only Fools and Horses-episoden "Fatal Extraction", selv om forsiden av Tubular Bells II er vist på skjermen.

Computer tie-ins

Commodore 64

Ved hjelp av programvarehuset CRL og distributøren Nu Wave ga Mike Oldfield ut en interaktiv Commodore 64-versjon av albumet i 1986, som brukte datamaskinens SID lydbrikke for å spille av et forenklet omarrangement av albumet, ledsaget av noen enkle 2D visuelle effekter.

"Interaktiviteten" som albumet / programmet tilbyr, var begrenset til å kontrollere hastigheten og mengden av de visuelle effektene, innstille lydens volum og filtrering, og hoppe til hvilken som helst del av albumet.

Maestro

I 2004 lanserte Oldfield et virtual reality-prosjekt kalt Maestro som inneholder musikk fra det gjeninnspilte Tubular Bells-albumet (Tubular Bells 2003). Den opprinnelige tittelen på spillet var The Tube World. Dette var det andre spillet som ble gitt ut under MusicVR-banneret, det første var Tres Lunas. MusicVR viste seg å være en virtuell virkelighetsopplevelse i sanntid som kombinerer bilder og musikk, som et ikke-voldelig og i hovedsak et ikke-måldrevet spill.

Indaba Music remix contest

I 2012 opprettet Universal og Indaba Music en Tubular Bells remix-konkurranse, der brukere kunne laste ned originale opptak for å lage sine egne stykker og vinneren fikk $ 1000-prisen, dommeren var Oldfield.

2012 Olympiske sommerleker

27. juli 2012 ved åpningsseremonien for sommer-OL 2012 fikk Mike Oldfield eren av å opptre under et segment om NHS og barnelitteratur. Showets regissør Danny Boyle uttalte at han hadde ønsket å gjøre Tubular Bells til en "hjørnestein" i en 20-minutters sekvens av seremonien. En studioversjon av Oldfields opptreden vises på filmmusikk albumet Isles of Wonder. Selv om det er oppført som "Tubular Bells" / "In Dulci Jubilo", består sporet av en rekke deler, den første er introduksjonsstykket til hans Tubular Bells i sitt normale arrangement, deretter blir dette fulgt av en omorganisert versjon av samme tema som under intervjuer Oldfield har kalt "swingular bells". Stykket som brukes når barnelitteraturskurker dukker opp har to arrangementer av "Far Above the Clouds" (fra Tubular Bells III), og til slutt når Mary Poppins-karakterene ser ut til å rømme fra skurkene, er det en gjengivelse av "In Dulci Jubilo "etterfulgt av en kort koda.

OL-versjonen ble utgitt som en 500-kopis rosa/blå vinyl singel 8. oktober 2012. Denne ble også utgitt på iTunes som "Tubular Bells / In Dulci Julio (Music from the Opening Ceremony of the London 2012 Olympic Games)".

Dette viser bevegelsene som:

1. "Tubular Bells (Part One Excerpt)"
2. "Tubular Bells (Part One Swing)"
3. "Tubular Bells (Part Two Excerpt)"
4. "Tubular Bells III (Far Above the Clouds)"
5. "Mary Poppins Arrival"
6. "Fanfare for the Isles of Wonder"
7. "In Dulci Jubilo"
8. "Olympic Tubular Bells Coda"

Cover-versjoner

Ulike seksjoner av Tubular Bells har blitt coveret av mange artister, med den mest brukte delen er den innledende pianodelen.

• The Orchestral Tubular Bells var en orkesterversjon, arrangert av David Bedford og spilt inn i 1974 av Royal Philharmonic Orchestra. Den ble spilt inn live med gitaristen Steve Hillage, men gitardelen ble overdubbet av et studioopptak av Oldfield.
• Lol Coxhill spilte inn et veldig kort spor av "doubled and echoed flexatones" (en flexatone er et hånd instrument bestående av to baller som slår på et metallstykke, noe som gir en "nifs" lydeffekt), med tittelen "Tubercular Balls" på 1974 Caroline spiller inn et halvt album, ... Oh Really?(Den andre siden er The Story So Far ... av Stephen Miller, a.s. Steve Miller, ex Caravan; albumet blir ofte referert til av en kombinasjon av de to titlene: The Story So Far ... Oh Really?).
• Champs Boys Orchestra ga ut en kort diskoutgave av Tubular Bells i 1976.
• Keyboards Affair spilte inn 7" og 12" Italo-disco cover/tribute-versjoner i 1983 med tittelen Tubolar Bells, "tubolar" som italiensk for "tubular".
• Metalbandet Possessed spilte introen i den første sangen til platen Seven Churches (i 1985), med tittelen "The Exorcist".
• Paul Hardcastle baserte sin singel "19" fra 1985 omkring pianotemaet Tubular Bells.
• Thrash metalbandet Death Angel spilte hovedtemaet i tittelsporet til albumet The Ultra-Violence i 1987.
• Book of Love åpnet albumet Lullaby fra 1988 med en coverversjon, strukket til 4/4 gang ved å legge til en strekk en note for å gjøre det dansbart.
• Ed Starink laget en forkortet cover utgave for et album Synthesizer Greatest som ble gitt ut i 1989. Tubular Bells er bare på CD-versjonen som et "bonusspor". Andre spor på albumet er coverversjoner av kjente synthesizersanger, men den originale Tubular Bells har ingen synthesizer.
• Symphonic/horror metal bandet Van Helsings Curse tilpasset introduksjonen av Tubular Bells (i sin opprinnelige utgave og en modifisert versjon i direkte 4/4), sammen med fragmenter av I dovregubbens hall og Dies Irae, i sitt stykke, " Tubular Hell".
• Italian Keyboarder Claudio Simonetti coveret melodien i hans Days of Confusion album in 1992.
• Den amerikanske artisten Tori Amos har ofte brukt åpningen Tubular Bells temaet i live-showene sine. Det begynte under Dew Drop Inn Tour i 1996, hvor hun lot "Father Lucifer" gli over i Tubular Bells på piano mens hun sang ord fra Bronski Beats "Smalltown Boy" i tillegg til å spille den på cembalo under sangene "Love Song" (en Cure cover) og "Bells for Her" (fra albumet Under the Pink), vanligvis sammen med å mixe inn tekster fra en tredje sang som Björks "Hyperballad" eller "Blue Skies". Den dukket opp igjen i 2005 som en del av "Yes, Anastasia", og på 2007 turnéen promoterte hun albumet American Doll Posse der det ble fremført med fullt band som en intro til "Devils and Gods". På turnéen i 2011, der hun reklamerer for albumet Night of Hunters, blir det fremført som intro til og backingmelodien for "God."
• Forma Tadre bruker introgitarene fra den andre delen av Tubular Bells i sangen deres "Automate" på 1998-albumet med samme navn. Deres versjon er laget med synth og gjentar bare de to første linjene.
• Therapy? brukte åpningstemaet spøkefullt live i 1998 som en del av en medley, som åpnet med "Tubular Bells", segmentert i Judas Priests "Breaking the Law", og endte med deres eget "Nowhere".
• Duo Sonare, en tysk klassisk gitarduo, gjorde en komplett gjeninnspilling av Tubular Bells for to gitarer i 2000.
• Rapperen Tech N9ne brukte en versjon av introen i sangen "Be Warned" i 2002, bare han flyttet den til 4/4.
• Spanjolene Héctor Campos og Álvaro Martín produserte "Tubular Project" -konsertene mellom 2003 og 2006 (5 konserter totalt), det var den første og eneste tilpasningen av Tubular Bells for et utvalgt strykeorkester (Vicente Aleixandre of Aranjuez). David Bedford spilte pianoer og var MC i de to første konsertene som ble holdt en Aranjuez (Madrid).
• Interactivo, ledet av bandleder Roberto Carcassés, baserte deres kubanske jazz-funk-arrangement fra 2005 med tittelen Escriba y Lea Con las Tubular Bells på temaer fra sent i andre halvdel av Tubular Bells, Part One.
• Finsk a cappella sangeren Paska spilte inn en forkortet versjon til sitt album album Women Are From Venus, Men From Anus fra 2005. Paska har også fremført sangen på sine liveopptredener. I en konsert 1. oktober 2007, før han framførte den, holdt Ari Peltonen en tale om sitt hat mot sangen og den progressive rocken.
• Crown Records – iTunes download – en coverversjon av Tubular Bells av the Crown Star Records studio musicians.
• Marcel Bergmann laget to arrangementer av Tubular Bells "Part One", i 2005 (for to klaver og to synthesizere samt fire klaver); en CD med begge versjonene ble gitt ut av Brilliant Classics i 2008.
• California Guitar Trio dekker det meste av den første siden av det originale albumet på albumet Echoes gitt ut i slutten av mars 2008.
• Tubular Bells for Two er en musikkteaterproduksjon skapt av to australske multiinstrumentalister, Aidan Roberts og Daniel Holdsworth, i 2009. De to musikerne fremfører over tjue instrumenter for å gjenskape det originale albumet 'så lojalt som fysisk mulig'. Showet vant en Sydney Fringe Award for beste musikalske øyeblikk i 2010-festivalen, og har blitt fremført på festivaler rundt om i Australia og Stillehavet. Showet debuterte i Europa på Edinburgh Festival Fringe i 2012, hvor det vant to priser. En DVD er gitt ut av showet, filmet under Sydney Festival 2012.
• Happy hardcore DJ og produsent Trixxy brukte også intro-melodien til sangen "Sunrise", som ble utgitt i 1999.
• Charles Hazlewoods All Star Collective har fremført Tubular Bells i sin helhet mens de var på turné.
• Sarah Brightman bruker et arrangement fra Tubular Bells med tekst i sangen "Closer" på hennes 2013 album Dreamchaser.
• Hele albumet ble arrangert for messingband av Sandy Smith og gitt ut på CD og vinyl i 2017 av bandet hans Tubular Brass. En liveopptreden på Royal Northern School of Music ble sendt kort tid etter på BBC Radio 2s ukentlige show 'Listen to the Band' (på grunn av showets tretti minutters spillelengde ble forestillingen sendt over to påfølgende uker).
• En uautorisert tilpasning av Tubular Bells kan høres i den innledende delen av hindi-sangen "Mushqil Bada" fra Hindi-filmen Gupt: The Hidden Truth, utgitt i 1997. Stykket ble tilpasset av Viju Shah og dannet også deler av bakgrunnstema til denne hindifilmen av den samme komponisten.

Sporliste

Alle sporene er komponert av Mike Oldfield, bortsett fra hvor annet er oppgitt.

1973 original release

Side one

1. "Tubular Bells, Part One" – 25:30

Side two

1. "Tubular Bells, Part Two" – 23:50

2009 Standard Edition

Standardutgaven bruker originale kunstverk, og har den nye stereomiksen pluss to bonusspor.

1. "Tubular Bells (Part One)" (2009 stereo mix) – 25:58
2. "Tubular Bells (Part Two)" (2009 stereo mix) – 23:20
3. «Mike Oldfield's Single» – 3:53
4. «Sailor's Hornpipe» (Vivian Stanshall version) (traditional, arranged Oldfield) – 2:48

2009 Deluxe Edition (2CD & DVD)

Deluxe Edition bruker det originale kunstverket med et "Deluxe Edition" hvitt banner nederst. DVD-en er merket som "Disc 4", selv om det bare er tre plater i denne versjonen. Dette fordi samme DVD brukes som den fjerde platen i Ultimate Edition.

Disc one

As Standard Edition

Disc two

1. "Tubular Bells (Part One)" (1973 stereo mix)
2. "Tubular Bells (Part Two)" (1973 stereo mix)

DVD

Audio

1. "Tubular Bells (Part One)" (2009 5.1 surround mix)
2. "Tubular Bells (Part Two)" (2009 5.1 surround mix)
3. "Mike Oldfield's Single" (2009 5.1 surround mix)
4. "Sailor's Hornpipe" (Vivian Stanshall version) (traditional, arranged Oldfield)

Visual

1. "BBC TV 2nd House Performance"

2009 Ultimate Edition (3CD, DVD & LP)

The Ultimate Edition inkluderte en 60-siders hardbackbok med et forord av Mike Oldfield, plectrums, en plakat, en kopi av Manor Studio's innspillingsbrosjyre, en konsertbillett, et postkort og innspillingsinformasjon. Ultimate Edition har et vanlig hvitt deksel med klokkelogoen.

Disc one

As Standard Edition

Disc two

As Deluxe Edition

Disc three

1. "Tubular Bells (long)" (demo) – 22:55 (Oldfield's original "Opus One" demo)
2. "Caveman Lead-in" (demo) – 2:44
3. "Caveman" (demo) – 5:06
4. "Peace Demo A" (1971 demo) – 7:01
5. "Peace Demo B" (1971 demo) – 4:22
6. "Tubular Bells, Part One" (scrapped first mix, Spring 1973) – 25:13

DVD

As Deluxe Edition

Vinyl

As vinyl edition

Medvirkende

Kredittering hentet fra albumcover.^[5]

• Mike Oldfield - flygel, glockenspiel, Farfisa orgel, bassgitar, elektrisk gitar (inkludert "speedgitar", "fuzz gitar", "mandolinlignende gitar" og "gitarer som høres ut som sekkepipe"), tapet motor drive forsterker orgel akkord, assortert perkusjon, akustisk gitar, flageolet, honky tonk piano, Lowrey orgel, tubular bells, concert tympani, Hammond orgel, spansk gitar, vokal ("Piltdown Man" og "Moribund chorus")

Additional personnel Steve Broughton – drums Lindsay Cooper – string basses Mundy Ellis – backing vocals ("Girlie Chorus") Jon Field – flutes Sally Oldfield – backing vocals ("Girlie Chorus") Vivian Stanshall – Master of Ceremonies Nasal Choir (uncredited) Bootleg Chorus – Manor Choir, conducted by Mike Oldfield

Production Trevor Key – artwork Produced by Mike Oldfield, Simon Heyworth, and Tom Newman Recorded and engineered by Simon Heyworth, and Tom Newman Mastered by Simon Heyworth

2009 production

Mike Oldfield – Stereo and 5.1 mixes, project director Adam Barker – project director Daryl Easlea – project director Joe Black – product manager Mark Powell – master tape research, artist liaison Paschal Byrne, The Audio Archiving Company, London – 24-bit digital remastering Phil Smee, Waldo's Design & Dream Emporium – artwork package and design Trevor Key – original artwork Rupert and Alex Smee – New Bell 3D image Tom Newman – recording engineer Simon Heyworth – recording engineer, Photographs Barry Plumber – photographs Getty Images – photographs Ben Wiseman and Craig Thompson, Audio Archiving Company – analogue to digital transfers Emma Sutcliffe – numbers

For the 2009 remix, the following equipment was used. A screenshot of the session in Steinberg Nuendo was included in the Ultimate Edition book. Steinberg Nuendo 4.2.2 Apple Mac Pro, 2 x Quad 3 GHz 24 Channel Euphonix MC Mix System and one MC Control Digidesign 003 + audio interface Dynaudio Acoustic Air Series networking 5.1 loudspeaker system Solid State Logic Duende TC Electronic DVR 2 digital vintage reverb and Powercore Coffee machine (Included in the actual liner notes as a joke by Oldfield)

Hitlister

Fra og med 2019 har Tubular Bells vært hele 286 uker på UK Albums Chart. Opprinnelig var salget tregt, og albumet kom ikke inn på listen før midt i juli 1973, og var bare to uker på topp ti frem til utgangen av året. Fra februar 1974 til mai 1975 tilbrakte imidlertid Tubular Bells bare fire uker utenfor de ti beste. Fra 24. juli 1974 og utover brukte albumet ti uker på rad som nummer to, først som andreplass etter Paul McCartney og Wings album Band on the Run i syv uker, og deretter ytterligere tre uker bak Oldfields eget oppfølgingsalbum, Hergest Ridge. Tubular Bells toppet omsider det britiske albumlisten i uken som ble ender med 5. oktober 1974, seksten måneder etter utgivelsen. Med å erstatte Hergest Ridge på førsteplass ble Oldfield den andre artisten i historien som erstattet seg selv på toppen av de britiske albumlistene (Beatles hadde klart det to ganger, en gang i 1963 og igjen i 1964 - bragden ble også oppnådd senere av Michael Jackson i juli 2009 og av David Bowie i februar 2016, begge ganger etter utøverens død). I Storbritannia har albumet kommet inn på hitlistene hvert tiår siden det ble utgitt, og siste gang var i oktober 2013.

Tubular Bells har solgt mer enn 2.630.000 eksemplarer i Storbritannia alene, og fra og med juli 2016 er det det 42. mest solgte albumet gjennom tidene i Storbritannia. Det er anslått å ha solgt i over 15 millioner eksemplarer over hele verden.

Year-end charts

Chart (1974)	Rank
Australian Albums (Kent Music Report)[6]	6
Canadian Albums (RPM)[7]	36
UK Albums (OCC)[8]	3
US Billboard Pop Albums[9]	22
US Cash Box Albums[10]	17
Chart (1975)	Rank
Dutch Charts (MegaCharts)[11]	5
UK Albums (OCC)[12]	9

Decade-end charts

Chart (1970–79)	Rank
UK Albums (BMRB)[13]	3

Referanser

1. «Rolling Stone's 50 Greatest Prog Rock Albums of All Time». Album of The Year (på engelsk). Besøkt 30. november 2020.
2. «The 100 Greatest Prog Albums of All Time - PROG Magazine - August 2014». www.cygnus-x1.net (på engelsk). Besøkt 30. november 2020.
3. «Shop». Night of the Proms. Arkivert fra originalen 5. januar 2010. Besøkt 28. januar 2010. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. januar 2010. Besøkt 17. august 2020.
4. «Totally Tubular: Update on Our Next Launch | Virgin Orbit». virginorbit.com (på engelsk). 8. juni 2021. Arkivert fra originalen 19. juni 2021. Besøkt 29. november 2021.
5. (1973) Albumnotater for Tubular Bells. Virgin Records.
6. Kent (1993). "Top 25 Albums 1974". p. 426.
7. The Top 100 Albums of '74. RPM. 22. 28. desember 1974. Besøkt 6. august 2016.
8. Mawer, Sharon. «Album Chart History: 1974». Official UK Charts Company. Arkivert fra originalen 17. desember 2007.
9. Top Pop Albums. Billboard. 28. desember 1974. ("Talent in Action" supplement, p. 16)
10. Top 100 Albums 74. Cash Box. 28. desember 1974. s. 32.
11. «Jaaroversichten - Album 1975». GfK Dutch Charts. Besøkt 6. august 2016.
12. Mawer, Sharon. «Album Chart History: 1975». Official UK Charts Company. Arkivert fra originalen 17. desember 2007.
13. Albums of the 70's. Music Week. London, England: Spotlight Publications. 22. desember 1979. s. 15.

Litteratur

• O'Casey, Matt (director) (11. oktober 2013). Tubular Bells: The Mike Oldfield Story (television documentary). BBC Four.
• Oldfield, Mike (2007). Changeling: The Autobiography of Mike Oldfield. Virgin Books. ISBN 978-1-85227-381-1.
• Tubular Bells – Mike Oldfield (Music score for piano or guitar, analysis by David Bedford, text by Karl Dallas, photos by David Bailey and others). New York, London, Sydney: Wise Publications. 1973. ISBN 0-86001-249-2.

Eksterne lenker

• (en) Tubular Bells på Discogs
• (en) Tubular Bells på MusicBrainz
• (en) Tubular Bells på AllMusic
• MikeOldfieldOfficial.com – The official Mike Oldfield website
• Mike Oldfield Discography – Tubular Bells at Tubular.net
• Tubular Bells For Two – a duo that performs a Plateomslag of Tubular Bells