britisk band From Wikipedia, the free encyclopedia
Judas Priest er et britisk heavy metal-band fra Birmingham, kjent for ha vært grunnleggere for den karakteristiske metalhead-stilen med nagler og lær.[3] Bandet inspirerte og tok del i The New Wave of British Heavy Metal.
| Judas Priest | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Utmerkelser | Rock and Roll Hall of Fame (2022)[1] | ||
| Opphav | Birmingham, Storbritannia (1969) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Heavy metal, tradisjonell metal[2] | ||
| Aktive år | 1969– | ||
| Plateselskap | Sony Music, Epic Records, Sony Music Entertainment | ||
| Nettsted | http://www.judaspriest.com | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Medlemmer | |||
| Rob Halford (1973–1992), Glenn Tipton, K.K. Downing, Ian Hill, Scott Travis, Richie Faulkner, Al Atkins, Tim Owens, Dave Holland, Rob Halford (2003–ingen), Alan Moore, John Hinch, Simon Phillips, Les Binks | |||
Bandet ble opprettet i 1968 og navnet hentet de fra Bob Dylans «The Ballad of Frankie Lee and Judas Priest». To år senere ble et annet band startet av skolekameratene K.K. Downing og Ian Hill under navnet «Freight». Da Judas Priest ble splittet opp i 1970 ble den tidligere Judas Priest-vokalisten Al Atkins uten band. Han ble så med i bandet Freight, sammen med Ian Hill og K.K. Downing, som var uten vokalist. Freight valgte så å bruke navnet på Al Atkins' gamle band Judas Priest. Bandet fikk aldri spilt inn noen studioalbum med Al Atkins, for i 1973 tok Rob Halford over som vokalist.
_959.JPG)
I 1974 kom debutalbumet Rocka Rolla. På det dette spilte Judas Priests psykedelisk progressiv rock, og med innslag av hardrock. Etter hvert vridde stilen deres seg enda mer mot heavy metal, allerede på det andre albumet, Sad Wings of Destiny fra 1976, hadde Judas Priest begynt å gjøre musikken sin mer riffbasert og brukte mer «hylende gitarer». Samtidig var det mye eksperimentering på denne tida, noe man ser i tidlige sanger som «Dreamer Deceiver», «Epitaph», «Prelude» og «Run of the Mill», der sangen kan bestå av bare piano og vokal, eller tar helt av i gitarsoloer i flere minutter. Fra og med det tredje studioalbumet, Sin After Sin fra 1977, og utover endret de lyden enda mer drastisk mot heavy metal, med dobbelgitarer og kraftigere vokalprestasjon fra Rob Halford. Denne endringen hører man godt allerede på det neste albumet, Stained Class (1978).
Mot slutten av 70-tallet endret Judas Priest stilen sin nokså drastisk. I tråd med den økende populariteten endret de stilen mot mer popvennlig metal, med mer radiovennlige sanger. Samtidig klarte de å beholde intensiviteten og kraften i sangene, og resultatet var Killing Machine. Albumet ble godt mottatt, og sanger som «Hell Bent for Leather» og «The Green Manalishi (With the Two-Pronged Crown)» er i dag av bandets klassikere. Det var på denne tiden Rob Halford begynte å kle seg i lær og nagler på scenen, et antrekk som senere ble varemerket for heavy metal. Halford fikk inspirasjonen til antrekkene fra homomiljøet i Soho i London.
På det neste albumet, British Steel, ble musikken mer kommersiell. Albumet hadde radiovennlige spor som «Breaking the Law» og «Living After Midnight» Resultatet var en braksuksess; og Judas Priest fikk bra mediedekning. Dette resulterte i at bandet valgte å fortsette med omtrent samme stil som på det forrige da de året etter, i 1981, laget det neste albumet, Point of Entry. Uheldigvis klarte de ikke å oppnå samme «magi» som på British Steel, og albumet ble på mange måter et svakt album stilt opp i mot de foregående albumene. I 1982 derimot, slo bandet tilbake med albumet Screaming for Vengeance. Albumet hadde en rikere og tyngre gitarlyd og mer metal-rettet. Albumet solgte til dobbel platina i USA. Med dette albumet i katalogen var Priest i 1984 igjen i studio for å ta opp sitt neste album; Defenders of the Faith. Albumet ble godt mottatt og solgte til platina i USA.
I 1986 kom albumet Turbo som var preget av en del synth og var tydelig inspirert av datidens glam metal. Også dette albumet ble godt mottatt, og solgte til platina i USA. I 1986 var bandet på toppen av popularitetsbølgen. To år senere prøvde bandet å gå tilbake til gamle trakter, med albumet Ram It Down, noe som resulterte i dårligere salg, med kun gullplate i USA. Albumet var uten tvil hardere enn det forrige, men sangene var ikke bedre av den grunn.
Bandet ble stevnet for retten sommeren 1990 da de ble beskyld for å være ansvarlige for to selvmord da 20-år gamle James Vance og 19-år gamle Ray Belknap skjøt seg med et haglegevær i 1985 etter å ha hørt på sporet «Better By You, Better Than Me» etter å først å inngått en selvmordspakt. Belknap døde momentant, mens Vance overlevde såvidt med store ansiktskader. Han begikk selvmord tre år senere med en overdose smertestillende tabletter. Grunnlaget for rettssaken var at det ble påstått å være en skjult melding på sporet som sa «do it» (gjør det). Saken ble henlagt. Rettssaken er dokumentert i filmen Dream Deceivers.
Judas Priest tok 90-tallet med storm da de i 1990 lanserte et av sine mest kritikerroste album; Painkiller. Bandet bestemte seg for å bryte med plateselskapet, kjøre en hardere stil, nærmest speed metal. Resultatet var et av bandets hardeste og beste album, og ble nominert til en Grammy Award for «Best Metal Performance» i 1991. Etter Painkiller-turneen i 1991, var vokalist Rob Halford utslitt, og ønsket å starte sin egen solokarriere. I 1992 forlot han bandet og startet senere sine egne band, Fight (med trommeslager Scott Travis fra JP), Two og Halford. Mikrofonen ble da overtatt av Tim «Ripper» Owens fra Iced Earth. Bandet lanserte to album, Jugulator i 1997, og Demolition i 2001, med Tim Owens som vokalist. Disse platene klarte ikke høye plasseringer på listene og kom så lang ned at man må tilbake til 1979 for å finne dårligere plasseringer.
I 2003 ble det kunngjort at Halford skulle gjenforenes med bandet. De turnerte i Europa i 2004 og deltok på Ozzfest samme år som co-headliner. I 2005 kom Angel of Retribution, det første albumet
siden gjenforeningen med Halford. Albumet ble en stor suksess med en 13.-plass på den amerikanske Billboard listen, og oppfølgeren, konseptalbumet Nostradamus, nådde helt opp til en 11.-plass. Bandet spilte på Trondheim Rock Festival den 7. juni 2008 og i Bergenshallen den 8. juni samme år.
14. juli 2009 ga bandet ut konsertalbum A Touch of Evil: Live, med elleve tidligere ikke-utgitte spor fra 2005 og 2008. Sporet «Dissident Aggressor» fikk en Grammy Award i 2010 for «Best Metal Performance».
I desember 2010 ble det kjent at bandet skal legge ut på sin siste verdensturne «Epitaph World Tour» i 2011.[4] Bandet vil fortsatt opptre i fremtiden, men «Epitaph World Tour» vil bli deres siste verdensturne.
20. april 2011 kom en pressemelding [5] fra Judas Priest der det ble kjent at K.K. Downing har sluttet i bandet og han vil dermed ikke være med på bandets "avskjedsturne" EPITAPH World Tour 2011. Richie Faulkner tok over plassen til Downing. I et intervju [6] sa bandet at dette forandret alt. De avslørte også at de vil gi ut minst ett album til.
| Nåværende medlemmer | ||
|---|---|---|
| Navn | Instrument | Medlem |
| Rob Halford | Vokal | 1973–1991, 2003 - |
| Glenn Tipton | Gitar | 1974 - |
| Ian Hill | Bassgitar | 1969 - |
| Scott Travis | Trommesett | 1989 - |
| Richie Faulkner | Gitar | 2011 - |
| Tidligere medlemmer | ||
| Navn | Instrument | Medlem |
| Al Atkins | Vokal | 1968–1973 |
| Tim «Ripper» Owens | Vokal | 1997–2003 |
| Ernie Chataway | Gitar | Mellom 1968–1970 |
| John Perry | Gitar | Mellom 1968–1970 |
| K.K. Downing | Gitar | 1969–2011 |
| John Partridge | Trommesett | 1967–1970 |
| John Ellis | Trommesett | 1969–1971 |
| Alan «Skip» Moore | Trommesett | 1971–1973, 1975–1977 |
| Chris «Congo» Campbell | Trommesett | 1972–1973 |
| John Hinch | Trommesett | 1973–1975 |
| Les Binks | Trommesett | 1977–1979 |
| Dave Holland | Trommesett | 1979–1989 |
| Bruno Stapenhill | Bassgitar | 1968–1970 |
Utdypende artikkel: Judas Priests diskografi
| Studioalbum | ||
|---|---|---|
| # | Tittel | Utgitt |
| 1 | Rocka Rolla | 1974 |
| 2 | Sad Wings of Destiny | 1976 |
| 3 | Sin After Sin | 1977 |
| 4 | Stained Class | 1978 |
| 5 | Killing Machine (UK) / Hell Bent For Leather (US) | 1978 |
| 6 | British Steel | 1980 |
| 7 | Point of Entry | 1981 |
| 8 | Screaming for Vengeance | 1982 |
| 9 | Defenders of the Faith | 1984 |
| 10 | Turbo | 1986 |
| 11 | Ram It Down | 1988 |
| 12 | Painkiller | 1990 |
| 13 | Jugulator | 1997 |
| 14 | Demolition | 2001 |
| 15 | Angel of Retribution | 2005 |
| 16 | Nostradamus | 2008 |
| 17 | Redeemer of Souls | 2014 |
| 18 | Firepower | 2018 |
| 19 | Invincible Shield | 2024 |
| Live- og samlealbum | ||
|---|---|---|
| # | Tittel | Utgitt |
| 1 | Unleashed In The East | 1979 |
| 2 | Priest ... Live! | 1987 |
| 3 | Metal Works '73-'93 | 1993 |
| 4 | Meltdown | 1998 |
| 5 | Live In London | 2003 |
| 6 | Metalogy | 2004 |
| 7 | A Touch of Evil: Live | 2009 |
| DVD utgivelser | ||
|---|---|---|
| # | Tittel | Utgitt |
| 1 | British Steel | 2001 |
| 2 | Live In London | 2002 |
| 3 | Electric Eye | 2003/2004 |
| 4 | Rising In The East | 2005/2006 |
| 5 | Epitaph | 2011/2012 |
| Samlepakke CD/DVD | ||
|---|---|---|
| # | Tittel | Utgitt |
| 1 | British Steel 30th Anniversary | 2010 |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
