britisk tv-serie (1963–1989, 2005–) From Wikipedia, the free encyclopedia
Doctor Who er en britisk science fiction-serie som har gått på BBC siden 1963. Serien ble nedlagt i 1989, men gjenoppstod i 2005. Serien handler om en mystisk tidsreisende som kaller seg selv The Doctor («Doktoren»). Doktoren reiser i tid og rom sammen med sine følgesvenner i en tidsmaskin som utvendig likner en politiboks, men på innsiden er mye større.
| Doctor Who | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Science fiction | ||
| Prod.land | Britisk | ||
| Sesonger | 38 (2020) | ||
| Episoder | 861 + 1 TV-film(1996) (liste) | ||
| Lengde | 25 min (1963–1984, 1986–1989) 45 min (1985, 2005–) | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | 65 oppføringer
Sylvester McCoy (rollefigur: Den sjuende Doktoren)
Samuel Anderson (rollefigur: Danny Pink) Pearl Mackie (rollefigur: Bill Potts) Penelope Wilton (rollefigur: Harriet Jones) Jenna Coleman (rollefigur: Clara Oswald) Alex Kingston (rollefigur: River Song) Arthur Darvill (rollefigur: Rory Williams) Karen Gillan (rollefigur: Amy Pond) John Barrowman (rollefigur: Jack Harkness) Catherine Tate (rollefigur: Donna Noble) Freema Agyeman (rollefigur: Martha Jones) Noel Clarke (rollefigur: Mickey Smith) Billie Piper (rollefigur: Rose Tyler) Elisabeth Sladen (rollefigur: Sarah Jane Smith) Kate O'Mara (rollefigur: Rani) Jon Pertwee (rollefigur: Den tredje Doktoren) Tom Baker (rollefigur: Den fjerde Doktoren) William Hartnell (rollefigur: Den første Doktoren) David Tennant (rollefigur: Den tiende Doktoren, Fourteenth Doctor) Patrick Troughton (rollefigur: Den andre Doktoren) Peter Capaldi (rollefigur: Twelfth Doctor) Jacqueline Hill (rollefigur: Barbara Wright) Colin Baker (rollefigur: Den sjette Doktoren) Peter Davison (rollefigur: Den femte Doktoren) Paul McGann (rollefigur: Den åttende Doktoren) William Russell (rollefigur: Ian Chesterton) Christopher Eccleston (rollefigur: Den niende Doktoren) Matt Smith (rollefigur: Den ellevte Doktoren) Carole Ann Ford (rollefigur: Susan Foreman) Sarah Sutton (rollefigur: Nyssa) Roy Skelton Geoffrey Beevers Katy Manning (rollefigur: Jo Grant) Caroline John Bonnie Langford Nicholas Courtney (rollefigur: Brigadier Lethbridge-Stewart) Deborah Watling Frazer Hines (rollefigur: Jamie McCrimmon) Lalla Ward (rollefigur: Romana) Roger Delgado (rollefigur: The Master) Richard Hurndall (rollefigur: Den første Doktoren) Nicola Bryant (rollefigur: Peri Brown) Peter Purves John Leeson (rollefigur: K9) John Scott Martin Anthony Ainley (rollefigur: The Master) David Banks Michael Sheard Louise Jameson (rollefigur: Leela) Sophie Aldred (rollefigur: Ace) Anneke Wills Peter Pratt Mark Strickson Janet Fielding (rollefigur: Tegan Jovanka) John Hurt (rollefigur: Krigs-doktoren) Jodie Whittaker (rollefigur: Thirteenth Doctor) Sacha Dhawan (rollefigur: The Master) Alisha Bailey Ncuti Gatwa (rollefigur: Fifteenth Doctor) Bradley Walsh (rollefigur: Graham O'Brien) Tosin Cole (rollefigur: Ryan Sinclair) Mandip Gill (rollefigur: Yasmin Khan) John Bishop (rollefigur: Dan Lewis) Millie Gibson (rollefigur: Ruby Sunday) Matt Lucas (rollefigur: Nardole) | ||
| Bak kamera | |||
| Skaper(e) | Donald Wilson, C.E. Webber, Sydney Newman | ||
| Tittelmusikk | Doctor Who theme music | ||
| Musikk | Muray Gold | ||
| Prod.selskap | BBC | ||
| Sending | |||
| Periode | 23. nov. 1963 | ||
| TV-kanal | BBC One | ||
| Teknisk informasjon | |||
| Bildeformat | 405-line, svart-hvitt (1963–1967) 625-line, svart-hvitt (1968–1969) PAL 625-line, farger (1970–1989) NTSC 525-line, farger (1996) 720×576, 16:9 (2005–2008) 1080i (2009–) | ||
| Lydformat | Mono (1963–1987) Stereo (1988–1989, 1996) 5.1 (2005–) | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
| Offisiell nettside | |||
Serien er ifølge Guinness rekordbok den science fiction-serien som har gått lengst på TV.[1] Den er også en viktig del av britisk populærkultur.[2][3]
Doctor Who er kjent for fantasifulle historier og banebrytende bruk av elektronisk musikk (først produsert av BBC Radiophonic Workshop og senere av andre komponister). Den er også kjent for oppfinnsomme lavbudsjettseffekter som ble brukt frem til TV-filmen i 1996. I Storbritannia og andre land har serien blitt en kultserie på linje med den amerikanske Star Trek og har hatt stor innflytelse på flere generasjoner britiske manusforfattere; mange av dem vokste opp med serien. Den har også blitt roset av både kritikere og publikum som et av de beste britiske TV-programmene.
Serien ble opprinnelig vist på fjernsyn fra 1963 til 1989, da den ble satt på pause av BBC. En TV-film ble laget i 1996 og serien kom tilbake for fullt i mars 2005. De nye episodene blir produsert av BBC Wales, mens den canadiske TV-stasjonen CBC bidrar med finansieringen. CBC er i rulleteksten listet opp som medprodusent selv om den ikke har noen innvirkning på serien. I Norge viste NRK2 sesongen fra 2005 fra og med 28. september 2005.
Utdypende artikkel: Historien bak Doctor Who
Doctor Who hadde premiere klokken 17.15 23. november 1963 på BBC One. Sydney Newman, som var sjefen for dramaavdelingen hos BBC, utviklet serien sammen med Donald Wilson, C.E. Webber, skribent Anthony Coburn, manusredigerer David Whitaker og Verity Lambert. Sistnevnte fikk også jobben som produsent for serien. Åpningsmelodien ble komponert av Ron Grainer og utført av Delia Derbyshire hos BBC Radiophonic Workshop.
Seriedelen hos BBCs dramaavdeling produserte programmet de neste 26 årene. Etter synkende seertall og dårlig sendetidspunkt ble serien suspendert i 1989 av Jonathan Powell, controller hos BBC One. Selv om serien praktisk talt var kansellert (skuespilleren Sophie Aldred sa i dokumentaren Doctor Who: More Than 30 Years in the TARDIS at hun ble fortalt at serien var kansellert), hevdet BBC at den var bare satt «på pause» og ville returnere.
Selv om produksjonen av serien var stanset hos BBC, håpte de at de kunne finne et uavhengig produksjonsselskap som ville fortsette serien. Philip Segal, en brite som jobbet for Columbia Pictures i USA, henvendte seg til BBC og foreslo at han kunne fortsette serien. Segals forhandlinger endte med at en TV-film ble vist på Fox Network i 1996, som en samproduksjon mellom Fox, Universal Pictures, BBC og BBC Worldwide. Selv om filmen var suksessrik i Storbritannia (den hadde et seertall på 9,1 millioner), var den ikke det i USA (muligens på grunn av dårlig sendetid). Dette gjorde at det ikke ble noen ny serie.
Mens serien var av lufta ble det laget hørespill og skrevet bøker hvor mange av skuespillerne fra serien medvirket. BBC annonserte i september 2003 at de hadde begynt med å produsere en ny serie. I mellomtiden hadde BBC Worldwide i flere år prøvd å finne finansiell støtte til å lage en spillefilm.
Den nye serien debuterte med episoden Rose på BBC One 26. mars 2005. Episoden fikk så gode seertall (10,81 millioner) at BBC allerede fire dager senere annonserte at en julespesial og en sesong til skulle lages. Den nye serien har etter 2013 hatt syv sesonger, med flere spesial-episoder.
I 2013 markerer serien sitt 50-årsjubileum. Dette blir markert på en rekke måter, både offisielt og uoffisielt. Sesong 7 av 2005-serien bestod utelukkende av enkeltstående epsioder og var fylt med referanser til tidligere Doktorer og episoder, flere eksklusive tilbakeblikk på seriens historie har blitt sluppet av BBC, og den 23. November 2013 klokken 19:50 GMT, på selve jubileumsdagen, sendes en 75-minutters spesialepisode som blant annet reintroduserer den tiende Doktoren, spilt av David Tennant, og en hittil ukjent Doktor, spilt av John Hurt.
I perioden 1963–1989 var hver episode en del av en større historie. Flesteparten av disse historiene var fire eller seks episoder lange. I de siste årene ble det også vanlig med historier som var tre episode lange. Det finnes tre nevneverdige unntak; The Daleks' Master Plan, som var tolv episoder lang; den ti episoder lange The War Games og The Trial of a Time Lord, som var fjorten episoder lang. Sistnevnte varte en hel sesong og bestod av fire underhistorier, hver med en separat tittel.
Serien var laget for å være delvis pedagogisk og en serie hele familien kunne se på på lørdagskvelden. Det var meningen at historiene skulle skifte mellom å finne sted i viktige perioder i historien (slik som den franske revolusjon, romerriket og slaget ved Culloden), noe som skulle lære den yngre delen av seerne om disse hendelsene, og historier som skulle finne sted i fremtiden. Disse skulle lære seerne om vitenskap. Dette var reflektert i den originale besetningen da serien begynte. En av dem var naturfaglærer og en annen var historielærer.
Det endte opp med at science fiction-aspektet tok over og de historiene som omhandlet en periode i jordens fortid ble faset ut etter The Highlanders (1965). Disse historiene var også upopulære blant de som laget serien. Serien fortsatte med å ha historier som foregikk i fortiden, men tidsperioden ble brukt som et bakteppe for science fiction-historier. Unntaket er Black Orchid som foregikk på 1920-tallet i Storbritannia og som ikke hadde noen science fiction-elementer, bortsett fra at Doktoren reiser i tid.
De første historiene var som føljetonger, hvor hver historie fortsatte der hvor den forrige sluttet og hver episode hadde sin egen tittel, selv om de ble produsert som atskilte historier med sine egne produksjonskoder. Etter The Gunfighters (1966)) gikk produksjonsteamet over til å bruke et navn på hele historien og episodene fikk et nummer. Hva man skal kalle de første historiene blir ofte debattert blant fans.
Doctor Who gikk på BBC i 26 sesonger, fra 23. november 1963 til 6. desember 1989. Noen av de mer fremtredende skribentene som skrev for serien var Terry Nation, Henry Lincoln, Douglas Adams, Robert Holmes, Terrance Dicks, Dennis Spooner, Eric Saward, Malcolm Hulke, Christopher H. Bidmead, Stephen Gallagher, Brian Hayles, Chris Boucher, Marc Platt og Ben Aaronovitch.
Siden 1963 har det blitt vist over 700 episoder av Doctor Who. Disse har variert i lengde fra 25 minutter (lengden brukt på de aller fleste episodene) til 90 minutter (The Five Doctors og TV-filmen).
Seriens format ble forandret da den begynte igjen i 2005. Episodene gikk over til å vare 45 minutter og hver episode var en separat historie, bortsett fra tre to-delere. Russel T. Davies er i dag produsent og hovedskribent for serien. Mark Gatiss, Paul Cornell, Robert Shearman og Steven Moffat bidrar også med historier. Etter 4 sesonger i den nye serien, har nå Doctor Who gått forbi Star Treks antall episoder (rundt 726). Skuespilleren som innehar tittelrollen for øyeblikket er kontraktfestet for tre nye sesonger.
Den nye serien blir filmet i 625-linjers PAL DigiBeta i 16:9. Sony tilbydde BBC et HD-kamera for den nye serien som en del av en sponsoravtale,[4] men det var for sent til at det kunne brukes på den nye serien. På daværende tidspunkt kunne BBC heller ikke kringkaste i HD. Fra og med spesialepisoden The Waters of Mars, november 2009, spilles Doctor Who nå inn i HD.
I begynnelsen av serien var Doktoren en mystisk person fra en annen planet, som man visste veldig lite om. Alt man fikk vite var at han og hans barnebarn Susan levde i eksil og de reiste rundt i en maskin som ble kalt for Tardis (forkortelse for Time And Relative Dimension(s) In Space). Tardisen ser ut som en gammeldags politiboks på utsiden på grunn av en funksjonssvikt i kameleonkretsen. Den er også større på innsiden enn på utsiden.
Doktoren var i begynnelsen bråsint og skummel, men han mildnet etterhvert. Det ble senere fortalt at han var på flukt fra sin egen art som kaller seg for tidsherrene (Time Lords), og han kan også regenerere når han holder på å dø. En av bivirkningene er at han skifter utseende totalt. Dette gjorde det mulig å bytte ut skuespilleren som spilte Doktoren når han ville slutte i serien. Det har vært elleve forskjellige skuespillere som har spilt Doktoren på TV.
Hver inkarnasjon har hatt sin egen personlighet og særheter. Dette er en liste over alle de som har spilt Doktoren:
Richard Hurndall spilte den første Doktoren i episoden The Five Doctors i 1983 siden William Hartnell døde i 1975. I 2017 spilte David Bradley rollen som den første Doktoren i Peter Capaldi’s siste episode Twice Upon a Time.
Tidsherrer kan regenerere tolv ganger, men i sesongavslutningen (julespesial) i 2013 avslørte doktoren at han hadde slått systemet og kunne regenerere enda en gang. I TV-filmen fra 1996 ble det avslørt at Doktoren er halvt menneske på morssiden (noe som var veldig kontroversielt blant en del fans) og i 2005 ble det avslørt at den niende Doktoren var den siste av sitt slag.
Regenereringen ble alltid skrevet inn i historien før 2005. Da serien begynte igjen i 2005, ble det ikke vist at den åttende Doktoren regenererte og ble til den niende Doktoren. Russel T. Davies sa i en episode av Doctor Who Confidential at å vise regenereringen etter en så lang pause ville ha forvirret mange av seerne og siden man ikke visste hvem den åttende Doktoren var så hadde man også mistet dramatikken. Den niende Doktoren kommenterer utseendet sitt i episoden Rose, noe som indikerer at regenerasjonen har skjedd nylig. Dette ble også plukket opp senere, ved 50-årsjubileet i 2013, da det ble skrevet inn en ekstra Doktor (Krigs-Doktoren) mellom den åttende og den niende Doktoren.
Christopher Eccleston valgte å slutte i serien etter bare en sesong og han regenerte til den tiende Doktoren i episoden The Parting of the Ways. Tennants første episode som den tiende Doktoren var The Christmas Invasion som ble vist 25. desember 2005. David Tennant spilte inn tre sesonger fulle sesonger. 2009 var et pauseår i Doctor Who og hadde ingen sesong. Det ble i stedet fire/fem spesialepisoder fordelt utover året;
The Next Doctor (desember 2008) The Dead Planet (april 2009) The Waters of Mars (november 2009) The End of Time, del 1 (desember 2009) The End of Time, del 2 (januar 2010)
The End of Time satte en stopper for David Tennants fire år som Doktoren. Den dobbelte spesialepisoden ble vist på BBC ONE første juledag (del 1) og første nyttårsdag (del 2). Tennant er derved den som foreløpig har spilt doctoren nest lengst (etter Tom Baker).
Doktoren reiser rundt i tid og rom med opp til tre følgesvenner (de få unntakene er The Deadly Assassin, The Next Doctor, The Dead Planet, The Waters of Mars og Heaven Sent hvor han er alene). Ideen med følgesvennene er at publikummet kan ha noen å identifisere seg med og de kan også brukes til å spørre om hva som skjer og rote seg opp i problemer. Doktoren mister og får nye følgesvenner med jevne mellomrom i serien. De drar som oftest hjem eller faller for noen på en annen planet og velger å bli igjen. Noen av dem har også dødd.
Det har vært noen disputter blant fans om hva som definerer en følgesvenn. De fleste er dog enige om at minst tretti (inkludert K-9 mark I og II) møter kriteriene for å være en følgesvenn i serien.
Følgesvenn er ordet som blir brukt for å definere de som reiser med Doktoren blant fans. Pressen refererer til dem som følgesvenner og assistenter. I serien har de ikke blitt definert med et spesielt ord. Doktoren introduserer dem ofte ganske enkelt som venner.
Selv om mange av Doktorens følgesvenner er unge, attraktive jenter så har de som lager serien opprettholdt et tabu mot romantikk i tardisen. Det har dog ikke stoppet fans fra å spekulere i om det har vært noe mer mellom enkelte av følgesvennene og Doktoren og da spesielt mellom den fjerde Doktoren og Romana som var fra Gallifrey som hem selv. Tom Baker og Lalla Ward som spilte disse rollene hadde også et forhold under innspillingen av serien og de var også gift en kort stund. Tabuet ble brutt i TV-filmen fra 1996 hvor den åttende Doktoren kysset Grace Holloway. Da serien begynte igjen i 2005, inkluderte forfatterne flere scener hvor personer Doktoren og Rose Tyler møtte på, trodde at de hadde et forhold, noe de benektet gang på gang.
Tidligere følgesvenner har dukket opp flere ganger i serien, da som oftest for jubileumsspesialer. Sarah Jane Smith (spilt av Elizabeth Sladen) dukket opp i episoden School Reunion i 2006 etter at hun sluttet i serien for nesten tretti år siden. K-9 var også med i denne episoden etter å ha vært borte fra serien siden The Five Doctors fra 1983. Rose Tyler (spilt av Billie Piper) gikk i utgangspunktet ut av serien da den tiende Doktoren gjorde det, men de returnerer begge i 50-årsspesialen.
Da Sydney Newman laget serien ville han ikke ha noen monstre med insektøyne siden det var en utbrukt klisjé i science fiction-filmer og serier. Monstrene har likevel vært en del av Doctor Who siden begynnelsen og de har vært populære blant publikum.
De mest berømte skurkene er autonene, cybermennene, sontarerne, iskrigerne, yetiene, silurianerne og Master (en annen tidsherre som tørster etter makt over universet). Av alle de som Doktoren har møtt opp gjennom årene er det dalekene som er de meste berømte. Dalekene er dødelige mutanter som beveger seg rundt ved hjelp av maskiner, og de kommer fra planeten Skaro. Davros, skaperen av dalekene, ble også en gjenganger i serien etter at han ble introdusert i historien Genesis of the Daleks.
Dalekene ble skapt av Terry Nation (som laget dem som en allegori til nazistene) og Raymond Cusick, som jobbet som designer på serien. Nation skrev også serien The Avengers på 1960-tallet. Senere skapte han seriene Survivors og Blake's 7 og han skrev episoder for populære amerikanske serier som MacGyver. Dalekene debuterte i den andre historien, The Daleks, noe som gjorde at seerantallet gikk i været og udødeliggjorde Doctor Who. Det har til og med vært laget et frimerke med en dalek for å feire britisk popkultur i 1999.
Det originale arrangementet av kjenningsmelodien fra 1963 var komponert av Ron Grainer og utført av Delia Derbyshire hos BBC Radiophonic Workshop. Det er viden kjent som et viktig og innovativt stykke innen elektronisk musikk. Det ble laget ved å loope tapebiter av et opptak av en pianostreng og forskjellige lyder fra oscillatorer og filtre. Derbyshires arrangement ble brukt ut sesong 17 i 1980, med bare mindre forandringer gjort underveis.
En mer moderne og dynamisk versjon ble laget av Peter Howell for sesong 18. Den ble byttet ut med Dominic Glynns mindre populære arrangement i sesong 23 (1986). Glynns versjon ble igjen byttet ut med Keff McCullochs versjon i sesong 24 (1987) da den sjuende Doktoren tok over. Denne versjonen ble brukt fram til serien ble lagt ned i 1989. Da serien begynte igjen i 2005 laget Murray Gold en ny versjon som bestod av deler av den originale versjonen mikset med nye elementer.
På 1970-tallet laget Jon Pertwee, som hadde spilt den tredje Doktoren, en versjon av melodien med tekst som ble kalt Who Is The Doctor. I 1988 ga The Justified Ancients of Mu Mu (senere kjent som The KLF) ut en singel som het Doctorin' the Tardis under navnet The Timelords. Den nådde nr. 1 på hitlistene i Storbritannia. Andre som har laget sine egne versjoner av melodien er Orbital, Fourplay, The Pogues, og komiker Bill Bailey. Melodien har også dukket opp på mange samle-CD-er og den finnes også som ringetone for mobiler. Fans har også produsert og distribuert sine egne mikser av melodien.
Doctor Who har alltid blitt vist på BBC One hvor flere millioner har sett på. Serien var mest populær på slutten av 1970-tallet da seerantallet var oppe i 12 millioner. Under streiken hos ITV i 1979 gikk antallet opp til 16.1 millioner for episode fire av historien City of Death, som er det høyeste seerantallet serien noen gang har hatt. Det er ingen episoder av serien som har blitt sett av færre enn tre millioner første gang de har blitt vist. På slutten av den originale serien var antallet nede i tre til fem millioner, noe som ble sett på som dårlig på den tiden og var ifølge BBC Board of Control en av hovedgrunnene til at serien ble satt på pause. Noen fans ser på det som en dårlig grunn siden serien ble vist på samme tid som Coronation Street som var, og fremdeles er, den mest populære serien i Storbritannia. BBCs visning av Rose, den første episoden da serien startet på nytt i 2005, hadde 10,81 millioner seere. Den kom på tredjeplass over hvilke program som hadde flest seere på BBC One den uka og på sjuendeplass når man inkluderte alle TV-kanalene. Hele sesongen hadde i gjennomsnitt 7,5 millioner seere.
Serien har også mange tilhengere i Australia, hvor den fortsetter å bli vist på grunn av de sterke båndene mellom BBC og Australias allmennskringkaster ABC. Det finnes også tilhengere i USA hvor serien ble vist på 70- og 80-tallet på PBS-stasjoner. New Zealand var det første landet utenfor Storbritannia som viste Doctor Who. Der begynte den i september 1964 og fortsatte i mange år, inkludert den nye serien. I Canada debuterte serien i januar 1965, men CBC viste bare de første 26 episodene. TVOntario plukket opp serien på 70-tallet og fortsatte med å vise den helt til den sluttet i 1989.
Bare fire episoder har blitt vist første gang på andre kanaler enn BBC One. Episoden som ble laget for 20-årsjubileet i 1983, The Five Doctors, ble vist på WTTW i Chicago i USA 23. november, to dager før den ble vist på BBC One. En versjon av historien Silver Nemesis fra 1988 hvor alle tre episodene ble redigert sammen til en episode, ble vist på TVNZ i New Zealand etter at den første episoden i historien hadde blitt vist på BBC One, men før andre og tredje episode hadde blitt vist. TV-filmen fra 1996 premierte 12. mai på CITV i Edmonton i Canada, 15 dager før den ble vist på BBC One og to dager før den ble vist på Fox i USA.
Det har vært noen strider om hvorvidt serien passer for barn. Mary Whitehouse sendte flere klager til BBC på 70-tallet på grunn av skremmende eller blodig innhold. Ironisk nok så ble programmet mer populært etter hennes uttalelser, spesielt hos barn. John Nathan-Turner, som produserte serien på 80-tallet, har visstnok sagt at han så frem til Whitehouses kommentarer siden seerantallet ville stige etter at hun hadde sagt dem. På 70-tallet meldte Radio Times fra om at en mor hadde sagt at hennes sønn ble vettskremt av kjenningsmelodien. Radio Times var unnskyldende, men melodien bestod.
Det var flere klager på seriens innhold enn bare musikken. I løpet av Jon Pertwees andre sesong som Doktoren, var historien Terror of the Autons høydepunktet når det gjaldt å skremme barn. Den inneholdt morderiske plastdukker, påskeliljer som dreper intetanende ofre og robotmenn uten ansikt som opptrådte som politi. Andre nevneverdige øyeblikk i dette tiåret var da Doktoren tilsynelatende ble drept av Goth i The Deadly Assassin, og den angivelige negative fremstillingen av kinesere i The Talons of Weng-Chiang.
Det har blitt sagt at å se på Doctor Who fra bak sofaen og se forsiktig ut for å sjekke om de skumle delene er over, er en av de tingene mange briter husker fra sin barndom. Frasen «bak sofaen» (behind the sofa) er en av de som er assosiert med serien, og den ble også brukt som tittel på Doctor Who-utstillingen hos Museum of Moving Image.
Serien har blitt, eller blir, vist på TV ukentlig i Australia (ABC), Belgia (één), Brasil (People+Arts), Canada (på engelsk på CBC og på fransk på Ztélé), Danmark (Danmarks Radio), Finland (TV2), Frankrike (France 4), Hongkong (ATV World), Ungarn (RTL Klubs COOL TV), Israel (Yes Weekend), Italia (Jimmy), Japan (BS-2, en av NHKs kanaler), Malaysia (Astro Network), Nederland (NED 3), New Zealand (Prime TV), Norge (NRK2), Polen (TVP 1), Russland (STS TV), Spania og Latin-Amerika (People+Arts), Sør-Korea (KBS – det første dramaet som har blitt solgt til KBS), USA (Sci Fi Channel), Style UK (en del av Showtime Arabia) for Midtøsten, Nord-Afrika og Levanten. Serien har også blitt solgt til Tyskland (Pro 7), Hellas (Skai TV), Sverige (SVT) og Romania (TVR). En spesiell logo, som bruker katakana, ble laget for de japanske sendingene: ドクター・フー.
Mange av historiene er tilgjengelige på VHS og DVD og til salgs i Storbritannia, Australia og USA. Alle historiene som fremdeles eksisterer har blitt utgitt på VHS og BBC holder på med å utgi de på DVD. En plate med episoder fra 2005-sesongen har også blitt utgitt på UMD og flere er planlagt.
Doctor Who har fått mange fans fra hele verden. Serien har blitt en del av britisk populærkultur hvor den er sett på som en familieserie og blir vist på BBCs hovedkanal, BBC One.
Ordet «whovian» (likt ordet «trekkie» for Star Trek) blir brukt av pressen for å referere til fans av Doctor Who. Ordet brukes også mye av fans, om fans.
Kjente fans inkluderer komikere Jon Culshaw, David Walliams og Matt Lucas, cricketspiller Graham Gooch, sanger og skuespillerinne Toyah Willcox, science fiction-forfatter og kritiker Harlan Ellison og YouTube stjernene Phillip Defranco(Sxephil) og Charlie McDonnell(Charlieissocoollike).
Seriens popularitet i Norge er antatt å være begrenset, da den i liten grad har vært åpent tilgjengelig for det norske publikum. NRK viste første sesong av den gjenopplivede serien mellom 2005 og 2006, men utover dette har serien først og fremst vært vist på BBC Nordic, hvor det kun har vært vist episoder fra tidligere sesonger.
Seriens norske fanbase trådte imidlertid frem i forbindelse med 50-årsspesialen i 2013. Entusiaster over hele landet fikk overbevist norske kinoer om å vise episoden, og Oslo Kinos første visning av episoden ble utsolgt på 10 minutter.[7]
Utdypende artikkel: Tapte episoder av Doctor Who
Mellom 1967 og 1978 ble store deler av det eldre materialet på video og film, som var lagret hos BBC, ødelagt eller spilt over. Dette inkluderer mange episoder av Doctor Who og hovedsakelig episoder med den første og andre Doktoren (William Hartnell og Patrick Troughton). Arkivet er komplett fra og med historien War Games og utover, bortsett fra at noen episoder med Jon Pertwee finnes bare i svart-hvitt. I alt mangler 108 av de 253 episodene som ble produsert i 1960-årene i BBCs arkiver.
Noen episoder har blitt returnert til BBC fra arkiver hos andre TV-stasjoner som hadde kjøpt episodene for å vise de, og fra privatpersoner. Tidligere videoer med fargeopptak har også blitt returnert fra fans, så vel som 8mm-filmer fra klipp som ble vist i andre programmer. Lydopptak av alle de savnede episodene finnes fordi noen seere tok opp lyden fra TV-en da episodene først ble vist.
I tillegg finnes det fotografier tatt av John Cura, som ble ansatt av BBC for å dokumentere filmingen av mange av deres mest populære programmer på 50- og 60-tallet, inkludert Doctor Who. Disse har blitt brukt av fans for å rekonstruere tapte episoder. Disse rekonstruksjonene har blitt tolerert av BBC, forutsatt av at de ikke blir solgt og at de ikke blir distribuert digitalt.
Den mest ettertraktede episoden er episode fire av William Hartnells siste historie, The Tenth Planet, som ender med at den første Doktoren regenerer til den andre Doktoren. Den eneste delen fra denne episoden som eksisterer, bortsett fra noen lavkvalitetsklipp på 8mm-film, er de få sekundene fra regenerasjonsscenen fordi den ble vist i Blue Peter.
På begynnelsen av 90-tallet begynte BBC å utgi lydopptakene av de savnede historiene på kassett og CD. Tidligere skuespillere fra serien ble hyrt inn for å legge til fortellerstemmer som forklarte hva som skjedde. Offisielle rekonstruksjoner har også blitt utgitt av BBC på VHS og MP3-CD-ROMer og som ekstramateriale på en av DVD-ene.
I april 2006 annonserte Blue Peter at hvis du fant en episode så ville du få en dalekmodell i full størrelse.
Doctor Who har blitt vist som teaterstykke flere ganger. Tidlig på 70-tallet spilte Trevor Martin Doktoren i Doctor Who and the Daleks in the Seven Keys to Doomsday, som også hadde med tidligere skuespillerinne fra serien, Wendy Padbury. Pertwees Doktor dukket også opp via film. Tidlig på 90-tallet spilte både Jon Pertwee og Colin Baker Doktoren i en musikal kalt Doctor Who - The Ultimate Adventure. David Banks (best kjent som forskjellige cybermenn) spilte Doktoren to ganger under denne oppføringen fordi Jon Pertwee var syk. Det finnes også andre amatørstykker, og Terry Nation har også skrevet et som het The Curse of the Daleks, som ble oppført på 60-tallet og inkluderte ikke Doktoren i det hele tatt.
Doktoren har også dukket opp i to filmer: Dr. Who and the Daleks i 1965 og Daleks - Invasion Earth 2150 AD i 1966. Begge var stort sett gjenfortellinger av historiene The Daleks og The Dalek Invasion of Earth, men med større budsjett og mange forandringer på konseptet. I disse filmene spilte Peter Cushing en menneskelig forsker kalt Dr. Who, som reiste med sine to barnebarn og andre følgesvenner i en tidsmaskin som han har oppfunnet. På grunn av dette og mange flere forandringer er ikke disse filmene regnet som en del av handlingen i serien, selv om Cushings Doktor senere dukket opp i både tegneserie- og bokform. Sistnevnte ble brukt i et forsøk på å forene filmenes og seriens kontinuitet.
En pilotepisode for en potensiell spin-off-serie, K-9 and Company, ble laget og vist i 1981. Elisabeth Sladen spilte her på nytt Sarah Jane Smith, som hun tidligere hadde spilt i Doctor Who. John Gleeson, som hadde hatt stemmen til K-9 i Doctor Who spilte han også i denne episoden. Det ble aldri satt i gang produksjon av en serie etter piloten.
Bøker basert på Doctor Who har blitt publisert fra midten av 1960-årene og frem til i dag. Doktoren har også dukket opp i flere hørespill og i historier på Internett.
Etter suksessen med den nye serien i 2005, fikk Russel T Davies i oppdrag å lage en ny spin-off-serie på 13 episoder som fikk tittelen Torchwood, et anagram av Doctor Who. Denne serien handler om en hemmelig gruppe i nåtidens Storbritannia som etterforsker utenomjordiske hendelser og kriminalitet. John Barrowman har hovedrollen og spiller Jack Harkness, som han tidligere spilte i Doctor Who. Serien premierte på BBC Three høsten 2006, og har hatt totalt fire sesonger.
For 30-årsjubileet i 1993 ble det laget en spesialepisode som het Dimensions in Time. Den ble produsert for veldedighetsprogrammet Children in Need og hadde alle overlevende skuespillere som hadde spilt Doktoren og mange av hans tidligere følgesvenner. Episoden er ikke tatt seriøst av de fleste. Den handler om at Rani har åpnet et hull i tiden, noe som gjør at Doktorens forskjellige inkarnasjoner og tidligere følgesvenner møter monstre fra seriens fortid. Den hadde også en crossover med såpeoperaen EastEnders; episoden fant sted i denne seriens Albert Square og omkring Greenwich og Cutty Sark. Episoden var en av flere 3D-programmer som BBC produserte på denne tiden. De brukte et 3D-system som brukte Pulfrich-effekten, noe som betydde at man trengte briller med et mørkt glass. Bilde så helt vanlig ut for folk som ikke hadde brillene. Denne episoden har ikke blitt gitt ut av BBC fordi at de som var med gjorde det gratis for veldedighet mot at BBC ikke tjente penger på den. Det er derfor også usannsynlig at den vil bli sett igjen.
I 1999 ble en spesialepisode til laget som het Doctor Who and the Curse of Fatal Death. Den var laget for Red Nose Day og senere utgitt på VHS. Den var en parodi på serien og den var på fire episoder, slik som historiene, inkludert cliffhanger (VHS-versjonen var delt opp i bare to episoder). I denne historien møter Doktoren (Rowan Atkinson) på Master og dalekene. Doktoren går gjennom flere genereringer og hans andre inkarnasjoner er spilt av Richard E. Grant, Jim Broadbent, Hugh Grant og Joanna Lumley. Den var skrevet av Steven Moffat, som også bidro med to manuskript for den nye serien i 2005 og vil skrive en episode for nåværende sesong.
18. november 2005 ble en ubetitlet, 7 minutter lang episode vist under årets Children in Need. Den fant sted mellom episodene The Parting of the Ways og The Christmas Invasion.
Doctor Who har blitt satirisert og parodiert ved flere anledninger av komikere som Spike Milligan og Lenny Henry. Doctor Who fans har også blitt gjort narr av på programmer som Saturday Night Live.
Doktorens fjerde inkarnasjon (Tom Baker) har vært på flere episoder av The Simpsons, hvor den første var Sideshow Bob's Last Gleaming der Doktoren, Krusty the Clown og Steve Urkel dro til Pentagon som en delegasjon for «velrenommerte representanter for TV». Denne episoden ble vist i samme uken som Doctor Who feiret 33 år. Doktoren har også dukket opp i episoden Treehouse of Horror X hvor han ble kidnappet av Comic Book Guy.
Jon Culshaw imiterte den fjerde Doktoren ofte i BBCs Dead Ringers. Culshaw har ringt opp fire av de som spilte Doktoren – Tom Baker, Peter Davison, Colin Baker og Sylvester McCoy – mens han imiterte den fjerde Doktoren. Dette fikk McCoy til å spørre «Have you been in the pub?» (Har du vært på puben?). Da Culshaw ringte Tom Baker og sa at han var Doktoren, sa Baker «But there must be some mistake...I'm the Doctor...». Baker har tidligere jobbet med Culshaw og var oppmerksom på hans imitasjoner, men ikke da oppringingen fant sted, noe som gjorde at reaksjonen var genuin. På den andre siden sa McCoy at hans reaksjon var falsk siden han hadde blitt advart på forhånd. I julespesialen for Dead Ringers i 2005, rett før The Christmas Invasjon ble vist, imiterte Culshaw både den fjerde og den tiende Doktoren mens den andre, sjuende og niende Doktoren ble imitert av Mark Perry, Kevin Connelly og Phil Cornwell.
I 1992 laget Midway Games et flipperspill basert på Doctor Who og designet av Bill Pfutzenreuter og Barry Oursler (som også designet klassiske Pin*Bot fra 1986). Temaet i spillet var tidsstrømmer og hadde et arrangement av kjenningsmelodien laget av Jon Hey. Sylvester McCoy la til stemmer på spillet.
I 1997 ble et spill for PC gitt ut av BBC Multimedia. Det hadde stemmene fra alle Doktorene, hvor de to første var imiterte. Spillet het Destiny of the Doctors og handlet om at Master prøvde å utrydde Doktorens tidligere inkarnasjoner fra universet. Selv om spillet ble tatt godt imot av både fans og kritikere, så er det store problemer med å finne ut hvor det passer inn i seriens kontinuitet.
I 2012 ble videospillet Doctor Who: The Eternity Clock gitt ut.
Selv om Doctor Who var godt likt da den originale serien ble vist, fikk den lite anerkjennelse fra kritikerne. I 1975 vant sesong 11 BAFTAs barnepris for beste drama. I 1996 hadde BBC Auntie Awards som en kulminasjon for sin TV60-sesong hvor de feiret sine 60 år som TV-kringkaster. Doctor Who vant avstemningen som «Best Popular Drama», mot andre populære program som EastEnders og Casualty. I 2000 kom Doctor Who på tredjeplass i en liste over 100 beste TV-program fra det tjuende århundre. Denne listen ble laget av British Film Institute og folk innen TV kunne stemme. I 2005 kom serien på førsteplass i SFX magazines undersøkelse kalt «The Greatest UK Science Fiction and Fantasy Television Series Ever». Den originale serien kom også på åttendeplass i «100 Greatest Kids' Shows» på Channel 4.
Den nye serien som begynte i 2005 har fått mye anerkjennelse blant publikum og kritikere. Den vant prisen for mest populære drama på National Television Awards hvor alle kunne stemme. Christopher Eccleston vant prisen for mest populære skuespiller og Billie Piper for mest populære skuespillerinne. En scene fra The Doctor Dances vant «Golden Moment» på BBCs 2005 TV Moments Awards,[8] og vant alle kategoriene hos BBCs Best of Drama-undersøkelse.[9] Serien vant også Broadcast Magazines pris for beste drama.[10][11]
Doctor Who ble nominert for beste dramaserie i Royal Television Societys Awards for 2006,[12] men tapte til fordel for Bodies.[13]
Doctor Who mottok også flere nominasjoner i Broadcasting Press Guild Awards for 2006: beste drama, Eccleston for beste skuespiller, Billie Piper for beste skuespillerinne og Russel T Davies for beste skribent. Ingen av dem vant.[14]
22. mars 2006 ble det annonsert på Worldcon 2006 at flere episoder av Doctor Who hadde blitt nominert for Hugo Award for Best Dramatic Presentation, Short Form. De nominerte episodene var Dalek, Father's Day, og dobbelepisoden The Empty Child / The Doctor Dances. The Empty Child / The Doctor Dances vant prisen, Dalek kom på andreplass og Father's Day på tredjeplass.
BAFTA-nominasjonene som ble offentliggjort 27. mars 2006 avslørte at Doctor Who har blitt utvalgt til kategorien for beste dramaserie. Dette er den høyeste og mest prestisjetunge prisen serien noen gang har blitt nominert for. Doctor Who ble også nominert i mange andre kategorier innen BAFTA Craft Awards, inkludert beste skribent (Russel T. Davies), beste regissør (Joe Ahearne), og Break-through Talent (production designer Edward Thomas).
22. april 2006 vant serien fem kategorier (ut av fjorten nominasjoner) i BAFTA Cymru Awards, som blir gitt til programmer laget i Wales. Serien vant beste dramaserie, beste regissør for drama (James Hawes), kostyme, sminke og iscenesetting. Russel T. Davies vant Sian Phillips Award for Outstanding Contribution to Network Television.[15]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
