Remove ads
Skatt i Norge vedtas av Stortinget for ett år av gangen. Skatt defineres som ytelser fra private til det offentlige uten konkrete vederlag. Skattenivået i Norge har variert mellom 40 og 45 % av BNP siden 1970-årene. Mesteparten av skatteinntektene tilfaller staten, men om lag 12 % tilfaller kommunene og om lag 2 % tilfaller fylkeskommunene. Staten får de største skatteinntektene fra merverdiavgift, inntektsskatt i petroleumssektoren, arbeidsgiveravgift og skatt på alminnelig inntekt for personer.
Remove ads
Folkets rett til selv å bestemme sine skatter er et fundamentalt prinsipp i et demokrati. I Norge er dette prinsippet nedfelt i Grunnloven § 75 bokstav a:
Det tilkommer Storthinget (...) at paalægge Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder, som dog ikke gjælde udover 31te December i det næst paafølgende Aar, medmindre de af et nyt Storthing udtrykkelig fornyes.[1]
Skatter, avgifter og toll vedtas i Stortingets skattevedtak for ett år av gangen gjennom de årlige skatte-, avgifts- og tollvedtakene (plenarvedtak). Stortinget må dermed hvert år ta stilling til i hvilken grad det er ønskelig å foreta endringer i skatte- og avgiftsopplegget. Det hviler i utgangspunktet ingen andre begrensninger på Stortingets beskatningsmyndighet etter Grunnloven § 75 bokstav a enn de som følger av Grunnloven selv. Forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunnlovens § 97 er et eksempel på en slik begrensning.[2]
De nærmere skattereglene er gitt i en rekke lover med tilhørende forskrifter. Sentrale lover er bl.a. skatteloven, folketrygdloven, arveavgiftsloven, eigedomsskattelova, merverdiavgiftsloven, særavgiftsloven og tolloven.
Stortinget fastsetter hvert år maksimumssatser for skatt til kommunene av formue og inntekt og skatt til fylkeskommunene av inntekt. Kommunestyrer og fylkesting skal i forbindelse med budsjettet vedta satser for inntektsskatt til kommune og fylkeskommune.[3] I tillegg kan kommunene skrive ut eiendomsskatt.[4]
Remove ads
 | Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. |
Det er Finansdepartementets oppgave å iverksette den økonomiske politikk som Stortinget har vedtatt. For å iverksette Stortingets skatte- og avgiftsopplegg får Finansdepartementet støtte av to underliggende etater: Skatteetaten og Toll- og avgiftsetaten.
Skatteetaten krever inn direkte skatter samt merverdiavgift ved innenlands omsetning. Skattetaten omfatter Skattedirektoratet og skattekontor i fem regioner. Stortingets budsjettvedtak og Finansdepartementets styringssignaler meddeles Skatteetaten i et årlig tildelingsbrev. I tildelingsbrevet for 2010 heter det at:
- Riktig og effektiv forskuddsutskriving og utlikning av skatt på inntekt og formue, og av folketrygdavgifter
- Riktig og effektiv fastsettelse av merverdiavgift og andre avgifter
- Effektiv innkreving av merverdiavgift og andre avgifter
- Faglig tilsyn med de kommunale skatteoppkrevernes innkreving av fellesskatt og arbeidsgiveravgift[5]
Tolletaten krever inn merverdiavgift ved import, særavgifter og toll. Toll- og avgiftsetaten består av Toll- og avgiftsdirektoratet sentralt, i tillegg til 6 tollregioner, 20 tollsteder og 4 ekspedisjons- og kontrollenheter. Stortingets budsjettvedtak og Finansdepartementets styringssignaler meddeles Toll- og avgiftsetaten i et årlig tildelingsbrev. I tildelingsbrevet for 2010 heter det at:
Remove ads
Skatt som andel av BNP
Det samlede skatte- og avgiftsnivået i Norge er blant de høyeste i OECD og utgjorde i 2010 42,8 % av bruttonasjonalproduktet (BNP). Skattenivået i Norge skiller seg imidlertid ikke særlig fra skattenivået i det nordvestlige Europa. I 2010 hadde Danmark, Sverige, Belgia, Italia og Frankrike et høyere samlet skatte- og avgiftsnivå enn Norge. Skattenivået i Norge har variert mellom 40 og 45 % av BNP siden 1970-tallet.[7]
Selv om skatt som andel av BNP kan være nyttig som en indikator på det offentliges rolle i økonomien og skattesystemets rolle for å finansiere offentlige varer og tjenester og omfordeling av inntekt, har denne målemetoden klare begrensninger:
- Et land som i hovedsak bruker direkte overføringer for å støtte ulike grupper, vil framstå med høyere skatt som andel av BNP enn et land som i hovedsak bruker ulike skattefradrag o.l., selv om samlet støttenivå er identisk.
- Skatt som andel av BNP påvirkes av i hvilken grad ulike trygdeytelser og andre overføringer er skattepliktige. I land som Norge, hvor disse ofte er skattepliktige, vil skatt som andel av BNP være høyere enn i land hvor disse inntektene er skattefrie, selv om netto ytelser er like.
- Skatt som andel av BNP vil påvirkes av om landene har offentlige eller private pensjonssystemer. Et offentlig pensjonssystem innebærer ofte sparing gjennom skattesystemet (trygde- og pensjonspremier). Slike land vil fremstå med høyere skatt som andel av BNP enn land hvor slike ordninger organiseres som innbetalinger til private pensjonsordninger.
- Konjunktursituasjonen i det enkelte land vil også påvirke skattenivået som andel av BNP fordi veksten i skatteinntekter på grunn av endret økonomisk aktivitet kan avvike fra veksten i BNP. Skatt som andel av BNP kan da endre seg uten at det har vært gjennomført endringer i skattereglene. Endringer i skatt som andel av BNP trenger dermed ikke reflektere forskjeller i skattepolitikken, verken over tid eller mellom land.
På grunn av svakheter ved indikatorer som måler skattenivå i Norge og andre land, kan tolkningen av endringer fra år til år, og forskjeller mellom land, ha begrenset nytte.
Norge har i tillegg en svært spesiell næringsstruktur med en betydelig verdiskaping i petroleumssektoren. Petroleumssektoren er kjennetegnet ved en meravkastning (grunnrente) som er gjenstand for en særskilt grunnrentebeskatning. Dette vanskeliggjør en sammenligning av skattenivået i Norge med skattenivået i andre land.
Gjennomsnittlig skatte- og avgiftsprosent (inkludert merverdiavgift) for 99 % av befolkningen er 50 %. For den rikeste ene prosenten innbyggere er den 40 %, mens det rikeste 0,1 % betaler 17 %. De 300 rikeste familier i Norge betaler i snitt 8 %.[8][9]
Skatt på lønnsinntekt
OECD beregner hvert år gjennomsnittsskatten og marginalskatten på lønnsinntekt i medlemslandene for ulike inntektsnivåer. Inntektsnivåene måles i prosent av gjennomsnittslønnen (AW) i de respektive landene. I beregningene forutsettes det at skattyterne kun har lønnsinntekt og at de ikke har fradrag utover standardfradragene (som for Norge omfatter minstefradraget og personfradraget).
Tabellen nedenfor viser gjennomsnittsskatten på lønnsinntekt både med og uten arbeidsgiveravgift for inntekter på 67 % av gjennomsnittslønn (AW), 100 % av gjennomsnittslønn og 133 % av gjennomsnittslønn i utvalgte OECD-land i Nordvest-Europa. Tabellen viser at det av disse landene kun er Storbritannia som gjennomgående har lavere gjennomsnittsskatt på lønnsinntekt enn Norge.
| Gjennomsnittsskatt uten arbeidsgiveravgift | Gjennomsnittsskatt inkl. arbeidsgiveravgift | |||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Land | 67 % AW | 100 % AW | 133 % AW | 67 % AW | 100 % AW | 133 % AW |
 Norge |
25,2 | 28,7 | 32,8 | 33,7 | 36,8 | 40,4 |
 Danmark |
37,2 | 38,6 | 41,6 | 37,2 | 38,6 | 41,6 |
 Finland |
22,1 | 29,1 | 33,6 | 36,3 | 42,0 | 45,7 |
 Sverige |
21,9 | 24,7 | 30,6 | 40,6 | 42,7 | 47,2 |
 Belgia |
35,4 | 42,1 | 46,3 | 49,5 | 55,4 | 58,7 |
 Frankrike |
25,9 | 27,8 | 31,0 | 45,5 | 49,3 | 51,6 |
 Nederland |
27,2 | 31,9 | 35,1 | 33,7 | 38,4 | 40,4 |
 Storbritannia |
22,8 | 25,5 | 27,6 | 29,6 | 32,7 | 34,9 |
 Tyskland |
34,2 | 39,2 | 41,9 | 44,9 | 49,1 | 50,7 |
Tabellen nedenfor viser marginalskatten, dvs. den skattesatsen som ilegges den siste kronen som skatteyteren har tjent, på lønnsinntekt både med og uten arbeidsgiveravgift for inntekter på 67 % av gjennomsnittslønn (AW), 100 % av gjennomsnittslønn og 133 % av gjennomsnittslønn i utvalgte OECD-land i Nordvest-Europa. Tabellen viser at det av disse landene kun er Storbritannia som gjennomgående har lavere marginalskatt på lønnsinntekt enn Norge.
| Marginalskatt uten arbeidsgiveravgift | Marginalskatt inkl. arbeidsgiveravgift | |||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Land | 67 % AW | 100 % AW | 133 % AW | 67 % AW | 100 % AW | 133 % AW |
| Norge |
35,8 | 35,8 | 44,8 | 43,1 | 43,1 | 51,1 |
| Danmark |
40,9 | 42,3 | 56,1 | 40,9 | 42,3 | 56,1 |
| Finland |
42,5 | 43,7 | 47,5 | 53,0 | 54,0 | 57,0 |
| Sverige |
28,5 | 31,5 | 51,5 | 45,6 | 47,9 | 63,1 |
| Belgia |
54,9 | 54,9 | 59,4 | 66,3 | 66,3 | 68,2 |
| Frankrike |
31,7 | 31,7 | 42,3 | 63,2 | 52,0 | 59,7 |
| Nederland |
43,3 | 41,7 | 50,1 | 49,3 | 47,9 | 50,1 |
| Storbritannia |
31,0 | 31,0 | 41,0 | 38,8 | 38,8 | 47,7 |
| Tyskland |
46,7 | 51,8 | 51,9 | 55,3 | 59,5 | 56,8 |
Remove ads
I 2010 gikk om lag 86 % av de samlede skatteinntektene til staten, om lag 2 % til fylkeskommunen og om lag 12 % til kommunene. Staten fikk de største skatteinntektene fra merverdiavgift, inntektsskatt i petroleumssektoren, arbeidsgiveravgift og skatt på alminnelige inntekt for personer. Kommunene og fylkeskommunene mottok de største skatteinntektene fra skatt på alminnelige inntekt for personer.
Tabellen nedenfor gir en samlet oversikt over hovedgruppene av skatter og avgifter og hvilken del av offentlig sektor som mottok inntektene fra hver hovedgruppe.
| Stat | Kommune | Fylke | I alt | |
|---|---|---|---|---|
| Personlige skattytere | 218,5 | 115,9 | 22,2 | 356,7 |
| Skatt på alminnelig inntekt | 104,5 | 107,4 | 22,2 | 234,2 |
| Toppskatt | 19,0 | - | - | 19,0 |
| Trygdeavgift | 90,2 | - | - | 90,2 |
| Formuesskatt | 4,8 | 8,5 | - | 13,3 |
| Bedrifter (etterskuddspliktige) | 59,2 | 1,3 | 0,2 | 60,8 |
| Inntektsskatt (medregnet kraftverk) | 58,9 | 1,3 | 0,2 | 60,4 |
| Formuesskatt | 0,3 | - | - | 0,3 |
| Eiendomsskatt | - | 6,6 | - | 6,6 |
| Arbeidsgiveravgift | 132,0 | - | - | 132,0 |
| Avgifter | 290,7 | - | - | 290,7 |
| Merverdiavgift | 194,4 | - | - | 194,4 |
| Særavgifter og toll | 96,3 | - | - | 96,3 |
| Petroleum | 181,4 | - | - | 181,4 |
| Skatt på inntekt | 177,6 | - | - | 177,6 |
| Avgift på utvinning mv. | 3,8 | - | - | 3,8 |
| Andre skatter og avgifter | 27,8 | 0,5 | - | 28,4 |
| Trygde- og pensjonspremier, andre stats- og trygderegnskaper | 21,0 | - | - | 21,0 |
| Skatt på utbytte til utenlandske aksjonærer | 1,7 | - | - | 1,7 |
| Arveavgift | 2,2 | - | - | 2,2 |
| Andre skatter og avgifter | 2,9 | 0,5 | - | 3,4 |
| Samlede skatter og avgifter | 909,7 | 124,3 | 22,5 | 1 056,5 |
| Herav direkte skatter | 619,0 | 124,3 | 22,5 | 765,8 |
Remove ads
Inntektsskatt for personer
Norge har, i likhet med de andre landene i Norden, innført en dual inntektsskatt. Under en dual inntektsskatt blir arbeids- og pensjonsinntekt skattlagt med progressive rater, mens kapitalinntekter skattlegges med en flat skatt.[12] I Norge inngår arbeids-, kapital- og virksomhetsinntekter i alminnelig inntekt som skattlegges med en flat sats på 22 % fra inntektsåret 2019 (men merk at utbytter og andre eierinntekter etter skjermingsfradrag oppjusteres med 1,72, som betyr at effektiv skatt på eierinntekter over skjermingsfradraget blir 37,84%). Arbeidsinntekter inngår i tillegg i personinntekt, som er grunnlag for trygdeavgift og trinnskatt. Lønnsinntekter beskattes dermed progressivt med marginalskattesatser fra 0 % til 47,4 % (inkludert trygdeavgift, ekskludert arbeidsgiveravgift).
Trygdeavgift
Trygdeavgiften har historisk sett vært en forsikringspremie til folketrygden, men den har i dag karakter av å være en inntektsskatt. Beregningsgrunnlaget for trygdeavgiften er personinntekt.[13] Personinntekt omfatter først og fremst arbeidsinntekt og virksomhetsinntekt som skyldes aktiv innsats, men som utgangspunkt ikke kapitalinntekt, og det er ingen rett til kostnadsfradrag i arbeidsinntekter og begrenset rett til kostnadsfradrag i virksomhetsinntekter.[14] Trygdeavgiften er delt inn i en lav sats for pensjonsinntekter, en mellomsats for lønnsinntekter og en høy sats for næringsinntekter.[13] Det er ingen egentlige skattefrie beløp ved beregning av trygdeavgiften. Det er imidlertid satt en nedre grense for inntekt for betaling av trygdeavgift på 69 650 kroner. For inntekt over dette ilegges det trygdeavgift fra første krone, men likevel slik at trygdeavgiften ikke kan utgjøre mer enn 25 % (opptrappingssatsen) av personinntekten over 69 650 kroner.[13] Fordi det ikke blir innkrevd skatt dersom samlet skatt er under 100 kroner (inkludert eventuelle gebyrer og renter),[15] er nedre grense for å betale skatt i praksis 70 000 kroner. Dette omtales gjerne som «frikortgrensen».[16]
| Nedre grense for å betale trygdeavgift | 69 650 kroner |
| Opptrappingssats | 25,0 % |
| Sats | |
| Pensjonsinntekt | 5,1 % |
| Lønnsinntekt | 7,9 % |
| Næringsinntekt | 11,1 % |
Skatt på alminnelig inntekt
Personlige skattepliktige (og dødsbo) ilegges en flat skatt på 22 % på alminnelig inntekt (18,5 % i Finnmark og kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke).[18] Alminnelig inntekt omfatter både arbeids-, kapital- og virksomhetsinntekter.[19]
Skatten på alminnelig inntekt består av en fellesskatt til staten, et fylkeskommunalt skattøre og et kommunalt skattøre.
| Kommunalt skattøre | 10,95 % |
| Fylkeskommunalt skattøre | 2,4 % |
| Fellesskatt til staten | |
| Finnmark og Nord-Troms | 5,15 % |
| Resten av landet | 8,65 % |
Fradrag
Bunnfradragene i alminnelig inntekt bidrar til en progressiv inntektsbeskatning ved at de reduserer gjennomsnittsskatten relativt mer for lave inntekter enn for høye inntekter. Dagens inntektsskattesystem har to generelle bunnfradrag: minstefradraget og personfradraget.
Minstefradraget fastsettes som en andel av inntekten med en øvre og nedre grense. Det skilles mellom minstefradrag for lønnsinntekt og minstefradrag for pensjonsinntekt. For lønnsinntekt er satsen 46 %, for pensjonsinntekt 40 %. Minstefradraget for lønnsinntekter og minstefradraget for pensjonsinntekter samordnes for skattytere som har både lønns- og pensjonsinntekter, slik at samlet fradrag ikke kan overstige øvre grense i minstefradraget for lønnsinntekter.[21] Skattyter som kun har lønnsinntekt, får det høyeste av minstefradraget i lønnsinntekt og det særskilte fradraget i arbeidsinntekt.
Personfradraget er et generelt bunnfradrag i alminnelig inntekt, det vil si at det gis i alle inntekter (lønns-, pensjons-, kapital- og næringsinntekter).
| Personfradrag | |||
| Klasse 1 | 58 250 kroner | Minstefradrag i lønnsinntekt | |
| Sats | 46,0 % | ||
| Nedre grense | 31 800 kroner | ||
| Øvre grense | 109 950 kroner | Minstefradrag i pensjonsinntekt | |
| Sats | 40,0 % | ||
| Nedre grense | 4 000 kroner | ||
| Øvre grense | 90 800 kroner |
Alminnelig inntekt er et nettoinntektsbegrep, dvs. at det skal gis fradrag for kostnader som er pådratt for å erverve inntekten eller kostnader som på annet grunnlag er fradragsberettiget. Det gis derfor fradrag for faktiske kostnader knyttet til inntektservervelse dersom disse er høyere enn minstefradraget. Det gis i tillegg en rekke fradrag i alminnelig inntekt, som sjømannsfradrag, fiskerfradrag, jordbruksfradrag, særfradrag for store sykdomsutgifter, fradrag for innbetaling til individuell pensjonsordning, fradrag for reiser mellom hjem og arbeid, fradrag for gaver til frivillige organisasjoner, fradrag for innbetalt fagforeningskontigent, og foreldrefradrag for legitimerte utgifter til pass og stell av barn.[23]
Skatt på pensjonsinntekt
Særlige skatteregler sikrer at pensjonister og enkelte mottakere av trygdeytelser betaler mindre skatt enn lønnsmottakere med tilsvarende inntekter.
Det gis et særskilt skattefradrag for pensjonsinntekt for AFP- og alderspensjonister som sikrer at det ikke betales skatt av en pensjon tilsvarende minstepensjon, og at det over dette nivået betales mindre skatt av pensjon enn av lønn. Skattefradraget nedtrappes mot pensjonsinntekt over minstepensjon, slik at differansen mellom skatt på pensjon og lønn blir mindre ettersom pensjonsinntekten stiger.[24]
Uførepensjonister får et særfradrag for uførhet i alminnelig inntekt.[25] Det gjelder videre en skattebegrensningsregel for uførepensjonister med mer enn 2/3 uføregrad og for mottakere av enkelte behovsprøvde ytelser, blant annet enslige forsørgere som mottar overgangsstønad. Regelen medfører at inntekt på om lag minstepensjonsnivå er skattefri. Inntekter over dette, inkludert et formuestillegg, skattlegges med en sats på 55 pst., slik at fordelen trappes ned inntil det lønner seg å bli skattlagt etter ordinære skatteregler.[26]
I tillegg er trygdeavgiften på pensjon noe lavere enn på lønn mens minstefradraget er noe lavere for pensjonsinntekt enn for lønnsinntekt.
| Særskilt skattefradrag for pensjonister | |
| Maksimalt beløp | 29 940 kroner |
| Nedtrapping, trinn 1 | |
| Innslagspunkt | 188 700 kroner |
| Sats | 15,3 % |
| Nedtrapping, trinn 2 | |
| Innslagspunkt | 284 350 kroner |
| Sats | 6,0 % |
| Særfradrag for uførhet mv. | Opphevet fra inntektsåret 2015 |
| Skattebegrensningsregelen for uførepensjonister mv. | |
| Avtrappingssats | 55,0 % |
| Skattefri nettoinntekt | |
| Enslig | 143 150 kroner |
| Gift | 131 600 kroner |
| Formuestillegg | |
| Sats | 1,5 % |
| Enslig | 200 000 kroner |
| Gift | 100 000 kroner |
Aksjonærmodellen
Aksjeinntekter (utbytter og gevinster ved salg av aksjer) skattlegges etter aksjonærmodellen. Dette innebærer at aksjeinntekter til personlige aksjonærer som overstiger et skjermingsfradrag, oppjusteres med en faktor på 1,6 og skattlegges som alminnelig inntekt, mens aksjeinntekter under skjermingsfradraget er skattefrie. Grunnlaget for å beregne skjermingsfradraget (skjermingsgrunnlaget) settes i utgangspunktet til aksjens kostpris (dvs. det en betalte for aksjen). Skjermingsfradraget beregnes som skjermingsgrunnlaget multiplisert med skjermingsrenten. Skjermingsfradraget tilsvarer den risikofrie alternativavkastningen ved å investere i obligasjoner. Dette betyr at kun ekstraavkastningen ved å investere i aksjer blir skattlagt med 22 %, men først blir denne inntekten oppjustert med en faktor på 1,6.[29]
Utbytte deles ut av bedriftens overskudd som er skattlagt med 22 %. Utbytte utover skjermingsfradraget blir beskattet med ytterligere 22 %, men grunnlaget blir her oppjustert med en faktor på 1,6. Effektiv beskatning av den faktiske inntekt over skjermingsfradaget blir dermed 35,2 %. Den maksimale marginalskattesatsen på utbytte blir dermed 49,5 %.
Deltakermodellen
Det prinsipielle utgangspunktet for beskatningen av utdeling fra deltakerlignede selskaper til eierne er det samme som for eiere av aksjer, nemlig at inntekter som ligger innenfor skjermingsfradraget, kun skal skattlegges med 22 % skatt på alminnelig inntekt, men etter en oppjustering av nettobeløpet med en faktor på 1,6. Utdeling fra deltakerlignet selskap utover skjermingsfradraget blir oppjustert med en faktor på 1,6 og skattlagt som alminnelig inntekt på eierens hånd.[30] Denne metoden omtales som deltakermodellen eller skjermingsmetoden for deltakerlignede selskaper.
Foretaksmodellen
Det prinsipielle utgangspunktet for beskatningen av enkeltpersonforetak er det samme som i aksjonærmodellen og deltakermodellen. Inntekt fra enkeltpersonforetak utover skjermingsfradraget blir skattlagt løpende som beregnet personinntekt fra næring. Inntekter som ligger innenfor skjermingsfradraget skjermes imidlertid for å bli beskattet som personinntekt, men skattlegges kun som alminnelig inntekt med 22 %.[31] Denne metoden omtales som foretaksmodellen eller skjermingsmetoden for enkeltpersonforetak.
Trinnskatt
Utdypende artikkel: Trinnskatt
Det beregnes trinnskatt av personinntekt (trinnskatten avløste den tidligere toppskatten fra 1. januar 2016), dvs. det samme skattegrunnlaget som trygdeavgiften. Personinntekt omfatter først og fremst arbeidsinntekt og virksomhetsinntekt som skyldes aktiv innsats, men som utgangspunkt ikke kapitalinntekt, og det er ingen rett til kostnadsfradrag i arbeidsinntekter og begrenset rett til kostnadsfradrag i virksomhetsinntekter.[32] Trinnskatten bidrar til en progressiv inntektsbeskatning ved at den øker gjennomsnittsskatten relativt mer for høyere inntekter enn for lavere inntekter.
| Trinn 1 | |
| Innslagspunkt | 190 350 kroner |
| Sats | 1,7 % |
| Trinn 2 | |
| Innslagspunkt | 267 900 kroner |
| Sats | 4 % |
| Trinn 3 | |
| Innslagspunkt | 643 800 kroner |
| Sats i Nord-Troms og Finnmark | 11,4 % |
| Sats i resten av landet | 13,4 % |
| Trinn 4 | |
| Innslagspunkt | 969 200 kroner |
| Sats | 16,4 % |
| Trinn 5 | |
| Innslagspunkt | 2 000 000 kroner |
| Sats | 17,4 % |
Den maksimale effektive marginale skattesatsen på lønnsinntekt (ekskl. arbeidsgiveravgift) er 47,4 %. Denne inntreffer for inntekt over 2 000 000 kroner og består av trygdeavgift på 8 %, skatt på alminnelig inntekt på 22 % og trinnskatt på 17,4 %.
Arbeidsgiveravgift
Sone I
Sone Ia
Sone II
Sone III
Sone IVa
Sone IV
Sone V
Utdypende artikkel: Arbeidsgiveravgift
Arbeidsgivere i både privat og offentlig sektor er pliktige til å betale arbeidsgiveravgift av lønnskostnader. Arbeidsgiveravgiften skal bidra til å finansiere folketrygdens utgifter til for eksempel sykepenger og dagpenger. Arbeidsgiveravgiften er regionalt differensiert, slik at avgiftssatsen avhenger av hvor bedriften er lokalisert. Satsen varierer fra 0 % til 14,1 %.[34]
| Sone | Sats |
| Sone I | 14,1 % |
| Sone Ia | 14,1 % |
| Sone II | 10,6 % |
| Sone III | 6,4 % |
| Sone IVa | 7,9 % |
| Sone IV | 5,1 % |
| Sone V | 0,0 % |
Når arbeidsgiveravgiften inkluderes blir den maksimale marginale skattesatsen på lønnsinntekt 53,7 %.
Arbeidsgiveravgiften tas med både over og under streken fordi den teoretisk sett er lønn. Arbeidstakeren ser ikke ytelsen direkte på lønnsslippen, fordi den gis indirekte gjennom sykelønn m.m.
Inntektsskatt for selskaper
Overskudd i selskaper skattlegges som alminnelig inntekt med en flat skattesats på 24 %[35]. Alminnelig inntekt for selskaper er definert som samlede inntekter, fratrukket alle utgifter i næringsvirksomheten, herunder skattemessige avskrivninger. I tillegg skattlegges overskuddet på eiernes hånd gjennom utbytte- og gevinstbeskatningen.
Fritaksmetoden innebærer at selskaper i utgangspunktet fritas for beskatning av utbytte og gevinst på aksjer mv., samtidig som fradragsretten for tilsvarende tap bortfaller.[36] Formålet med fritaksmetoden er å unngå kjedebeskatning i selskapssektoren, dvs. at utbytter og gevinst skattlegges flere ganger for aksjer eid av selskaper.
Viktige kostnader i bedriftene er lønnskostnader, finanskostnader og generelle driftskostnader. I tillegg er følgende elementer viktige når skattepliktig inntekt i bedriftene skal fastsettes:
- avskrivninger på driftsmidler, og gevinster/tap ved salg av driftsmidler
- varelagervurderinger
- tap på utestående fordringer
Det følger av skatteloven at «varige og betydelige» driftsmidler ikke kan utgiftsføres direkte, men kan avskrives etter nærmere angitte regler. Betingelsen for at et driftsmiddel skal betraktes som «varig og betydelig» er at det har en kostpris på 15 000 kroner eller mer, og at det har en sannsynlig brukstid på minst 3 år. Driftsmidler med en kostpris lavere enn 15 000 kroner eller med kortere brukstid enn 3 år anses ikke som varige, og kan dermed utgiftsføres direkte. Avskrivninger foretas etter saldometoden med utgangspunkt i historisk kostpris. Saldometoden innebærer at avskrivningene beregnes som en fast prosent av gjenstående bokført verdi. Årlige avskrivningsbeløp avtar derfor etter hvert som driftsmidlet blir nedskrevet. Det anvendes ulike satser for ulike typer driftsmidler. I prinsippet skal satsene gjenspeile antatt årlig verdifall, slik at det benyttes lave satser for driftsmidler med lang brukstid, og høyere satser for driftsmidler med kort levetid.[37]
| Saldogruppe | Sats |
| a: kontormaskiner o.l. | 30 % |
| b: ervervet forretningsverdi | 20 % |
| c: vogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og kjøretøyer for transport av funksjonshemmede | 24/30 % |
| d: personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter, inventar, mv. | 20 % |
| e: skip, fartøyer, rigger mv. | 14 % |
| f: fly, helikopter | 12 % |
| g: anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utrustning i kraftforetak, og slike driftsmidler benyttet i annen virksomhet | 5 % |
| h: bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder mv. | 4 (6/10) % |
| i: forretningsbygg | 2 % |
| j: fast teknisk installasjon i bygninger | 10 % |
I gruppe C er maksimal avskrivningssats på 24 prosent for alle driftsmidler i saldogruppen. I tillegg gis det fra og med 2017 mulighet til å avskrive elektrisk drevne varebiler med inntil 30 prosent. Bygninger i gruppe D med så enkel konstruksjon at brukstiden må antas å ikke overstige 20 år, kan avskrives med 10 %. Satsen på 10 % gjelder også anlegg hvor brukstiden må antas å ikke overstige 20 år. Husdyrbygg i landbruket kan avskrives med en forhøyet sats på 6 %.
Finansskatt
Utdypende artikkel: Finansskatt
Finansskatt er en egen beskatning av selskaper med aktivitet innenfor finansierings- og forsikringsområde. Skatten består av to elementer: en ekstraskatt på 5% på lønnsgrunnlaget til selskapet og 1% høyere inntektsskatt på selskapets alminnelige inntekt. Finanskatt ble innført fra 1. januar 2017.
Formuesskatt
Utdypende artikkel: Formuesskatt i Norge
Formuesskatten er en del av den samlede skattleggingen av kapital. Alle personlige skattytere er skattepliktige for nettoformue over innslagspunktet for formuesskatten. Nettoformuen framkommer ved samlet skattepliktig bruttoformue fratrukket gjeld.
| Kommune | Formue | Sats |
| Skatteklasse 0 | 0 og over | 0,7 % |
| Skatteklasse 1 | 0 -1 700 000 kr | 0 % |
| Skatteklasse 1 | 1 700 000 kr og over | 0,7 % |
| Stat | ||
| Skatteklasse 0 og 1 | 0 - 1 700 000 kr | 0 % |
| Skatteklasse 0 og 1 | 1 700 000 - 20 000 000 kroner | 0,25 % |
| Skatteklasse 0 og 1 | 20 000 001 kr og over | 0,4 % |
Innslagspunktene i tabellen over gjelder for enslige skattytere. For ektefeller, som lignes under ett for felles formue, er innslagspunktene det dobbelte av hva tabellen viser.[40]
Den skattemessige verdien av eiendelene er i utgangspunktet lik markedsverdi.[41] Det finnes imidlertid enkelte særlige verdsettelsesregler. Verdien av boligeiendom settes til produktet av boligens areal og en kvadratmetersats. Kvadratmetersatsen settes til en prosentandel av beregnet omsetningsverdi per kvadratmeter, hvor det tas hensyn til boligtype, byggeår, areal og geografisk beliggenhet. Prosentandelen er 25 for primærbolig og 80 for sekundærbolig. Kvadratmetersatsene fastsettes årlig av Skattedirektoratet på grunnlag av beregninger fra Statistisk sentralbyrå.[42]
Verdien av primærbolig og fritidsbolig skal settes ned etter krav fra skattyter dersom den overstiger 30 % av eiendommens dokumenterte omsetningsverdi. Verdien av annen bolig (sekundærbolig) og næringseiendom skal settes ned etter krav fra skattyter dersom den overstiger 60 % av eiendommens dokumenterte omsetningsverdi.[42]
Arveavgift
Utdypende artikkel: Arveavgift
Arveavgiften ble avskaffet fra og med 2014. Samtidig ble kontinuitetsprinsippet innført for arv og gaver. Dette vil si at arving / gavemottaker trer inn i arvelater / givers skatteposisjoner.
Arveavgift gjaldt i utgangspunktet for all arv. Gaver til en del typer mottakere, bl.a. nærmeste arvinger etter loven eller til noen som er betenkt i testament, var også avgiftspliktige.[43]
Eiendomsskatt
Utdypende artikkel: Eiendomsskatt
Eiendomsskatten er en frivillig kommunal skatteform. Kommunestyret kan skrive ut eiendomsskatt på faste eiendommer i hele kommunen, eller i klart avgrensede område som helt eller delvis er utbygd på bymessige strøk eller der slik utbygging er i gang. Skatten skal regnes ut etter eiendommens verdi (taksten). Satsen for eiendomsskatten skal være mellom 2 og 7 promille av takstgrunnlaget. For kraftverk gjelder egne takseringsregler, som baserer seg på verdien av produksjonen.[44]
I 2016 hadde 365 kommuner innført eiendomsskatt. Av disse hadde 239 innført eiendomsskatt i hele kommunen.[45]
Særskatteregimer
Petroleumsbeskatning
Petroleumsbeskatningen bygger i utgangspunktet på reglene for den ordinære bedriftsbeskatningen. Det er en betydelig meravkastning (grunnrente) knyttet til utvinning av olje og gass. Det er derfor en særskatt på 54 % for inntekter fra petroleumsutvinning i tillegg til den ordinære overskuddsskatten på 24 %. Marginalskattesatsen på meravkastningen i petroleumssektoren er dermed 78 %.[46][47]
Kraftverksbeskatning
Kraftverksbeskatningen bygger i utgangspunkt på reglene for den ordinære bedriftsbeskatningen. Det vil blant annet si at overskuddet (alminnelig inntekt) skattlegges med 24 %. Særskilte driftsmidler i kraftproduksjon (dammer, tunneler, kraftstasjoner, maskinteknisk utrustning, generatorer og enkelte andre driftsmidler) i kraftverkene skal imidlertid avskrives lineært. Andre driftsmidler skal avskrives etter den ordinære saldometoden. Det er en betydelig meravkastning (grunnrente) knyttet til produksjon av vannkraft. Det beregnes 34,3 % skatt på grunnrenten i vannkraftverk. Marginalskattesatsen på meravkastningen i kraftverksektoren er dermed 58,3 %.[48][49]
Rederibeskatning
Rederibeskattede selskaper har skattefritak for skipsfartsinntekter, og betaler kun en tonnasjeskatt for fartøy de eier, samt i visse tilfeller for fartøy de leier. Skatten er basert på skipenes nettotonnasje (registertonn). Denne ilegges uavhengig av om fartøyet har vært i drift eller ikke. Skattesystemet for rederiselskaper bryter med prinsippene som ligger til grunn for den øvrige bedrifts- og kapitalbeskatningen. Det er derfor etablert en rekke vilkår for å avgrense ordningen mot det øvrige skattesystemet.[50][51]
Remove ads
Merverdiavgift
Utdypende artikkel: Merverdiavgift
Merverdiavgift er en generell avgift på innenlands omsetning av varer og tjenester. Det beregnes også merverdiavgift ved import og ved uttak av varer og tjenester fra avgiftspliktig virksomhet. Den generelle avgiftssatsen er på 25 %.[52] Det er en redusert sats på 15 % for næringsmidler og en lav sats på 12 % for persontransport mv., kinoforestillinger, overnatting mv. og NRKs allmennkringkastingsvirksomhet.[53] I tillegg har enkelte virksomheter såkalt nullsats, dvs. at virksomheten har full fradragsrett for inngående merverdiavgift selv om det ikke beregnes utgående merverdiavgift på omsetningen.[54]
Flere tjenesteområder er utenfor merverdiavgiftsloven, bl.a. finansielle tjenester, helsetjenester og en rekke tjenester innenfor kultur og idrett. Virksomheter som er utenfor merverdiavgiftsloven skal betale merverdiavgift på anskaffelser til virksomheten, men skal ikke beregne utgående merverdiavgift på vederlaget for tjenesten.[55]
Merverdiavgiften skal beregnes i alle omsetningsledd. Retten til å fradragsføre inngående merverdiavgift ved kjøp av varer og tjenester medfører at avgiften ikke belastes de avgiftspliktige virksomhetene i omsetningskjeden. Merverdiavgiften er derfor i hovedsak en beskatning av forbruk.
Særavgifter
Utdypende artikkel: Særavgift
Særavgifter legges på innførsel, produksjon eller innenlandsk omsetning av nærmere angitte varer og tjenester eller som knyttes til å eie eller til å endre eierforhold til bestemte varer og fast eiendom.
I motsetning til merverdiavgiften, hvor avgiftsplikten omfatter alle ledd i omsetningskjeden frem til forbruker, er særavgiftene begrenset til det første omsetningsleddet (produsent, importør, osv.). De særavgiftspliktige virksomhetene er som regel få, men store. Mens merverdiavgiften er en generell omsetningsavgift som prinsipielt bør omfatte omsetning av alle varer og tjenester, er særavgiftene selektive og treffer samfunnets transaksjonsstrømmer punktvis gjennom de ulike produktene som er avgiftsbelagt.
Særavgifter kan være rent fiskalt begrunnet, dvs. at de kun har til hensikt å skaffe staten inntekter, men særavgifter kan også benyttes som virkemiddel for å prise eksterne effekter, for eksempel knyttet til bruk av helse- og miljøskadelige produkter. Eksempler på særavgifter er alkoholavgift, veibruksavgift på bensin og elektrisitetsavgift.
Toll
Utdypende artikkel: Toll
Ved innførsel av varer skal det betales toll etter tolltariffens ordinære satser vedtatt av Stortinget, med mindre det er tollfrihet i henhold til preferanseavtaler eller -ordninger eller fritak med hjemmel i stortingsvedtak. Tolltariffen angir, i tillegg til de ordinære tollsatsene, også preferansetollsatser i henhold til inngåtte handelsavtaler. Preferansetollbehandling forutsetter at krav til varens opprinnelse er oppfylt og dokumentert. Det samme gjelder for den ensidige preferanseordningen overfor utviklingsland.
Toll som beskytter norske produsenter fra utenlandsk konkurranse på det norske markedet, har ulike virkninger. Importtoll fører normalt til økte produksjonskostnader for det øvrige næringslivet og dyrere varer for forbrukerne. Videre vil toll redusere omfanget av handel og bidra til at ulike lands relative fortrinn i produksjon av varer og tjenester ikke blir utnyttet fullt ut. Gjennom handel med industrivarer og tjenester har Norges konkurransemessige fortrinn blitt best mulig utnyttet til høy verdiskaping og velferd.
Tollbeskyttelsen er en viktig del av den samlede støtten til norsk jordbruk. I tillegg kommer tollbeskyttelsen av den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Av industrivarene er for tiden bare enkelte klær og tekstiler pålagt toll. Tollsatsene for landbruksvarer varierer sterkt, avhengig av beskyttelsesbehovet.
Remove ads
Den politiske debatten om det norske skattesystemet er i hovedsak knyttet til to hovedspørsmål: hva skal det samlede skattenivået være og hvilke målsettinger skal skattesystemet bidra til å oppnå?
Skattenes hovedformål er å finansiere offentlig forbruk, offentlige investeringer og overføringer til privat sektor. Et hovedspørsmål i den politiske skattedebatten er knyttet til nivået på de samlede skattene samt bredden på skattebasen (hvilke inntekter/formue skal inngå i skattegrunnlaget). Dette henger nøye sammen med hvilke oppgaver en ønsker det offentlige skal ha. De politiske motsetningene knyttet til skattenivå og det offentliges oppgaver vil som oftest følge en utpreget «høyre–venstre-akse» i politikken. Partier på venstresiden vil normalt gå inn for et høyere skattenivå enn partier på høyresiden. Dette henger sammen med at partiene på venstresiden normalt både vil tillegge det offentlige flere oppgaver og gå inn for større overføringer fra offentlig til privat sektor enn partier på høyresiden.
Skattesystemet blir gjerne tillagt en rekke andre mål. Det er bred politisk enighet om at skattesystemet skal bidra til å omfordele inntekt, men det er ingen enighet om hvor mye av inntektsforskjellene før skatt som skattesystemet bør bidra til å redusere. Skattesystemet blir også tillagt næringspolitiske mål, distriktspolitiske mål, miljøpolitiske mål eller andre politiske mål. Det vil ofte være politisk uenighet både om målene og om bruken av skatter som virkemiddel for å oppnå målene.
Endelig er det et uttalt mål at skattesystemet skal sikre effektiv ressursutnyttelse. Dette målet har generelt oppslutning, og tilsier at det bør være færrest mulige unntak, særordninger og tilpasningsmuligheter i systemet. Dette skal sikre at beslutninger er motivert ut fra fundamentale realøkonomiske forhold og ikke ut fra skattemessige forhold. Målet om en effektiv ressursutnyttelse vil ofte være i konflikt med næringspolitiske mål.
Remove ads
I skattereglene er det en rekke unntak og særordninger som bidrar til å redusere de offentlige inntektene. Tap av skatteinntekter som følge av unntaksordninger og særregler, har fått betegnelsen skatteutgifter. Skatteutgifter kan, på tilsvarende måte som direkte overføringer og reguleringer, også være uttrykk for politiske prioriteringer. Denne støtten kunne alternativt kommet over budsjettets utgiftsside. Tilsvarende kan det i skattesystemet også finnes skattesanksjoner, dvs. at det i noen tilfeller ilegges en skatt som er høyere enn det som følger av et generelt og ensartet regelverk.
En oversikt over skatteutgifter og skattesanksjoner i Norge presenteres hvert år i Prop. 1 LS Skatter og avgifter (Statsbudsjettet). For 2011 er de samlede netto skatteutgiftene anslått til om lag 150 mrd. kroner. Skatteutgiften knyttet til beskatning av egen bolig og fritidseiendom er den desidert største skatteutgiften og utgjør om lag 40 % av de samlede skatteutgiftene. Andre viktige skatteutgifter er skatteutgiften knyttet til finanskapital og pensjonssparing som utgjør om lag 19 % av samlede skatteutgifter og unntak i merverdiavgiftssystemet som utgjør om lag 14 % av de samlede skatteutgiftene.[56]
Personlige skattyeter
Personlige skattytere – lønnsmottakere og selvstendig næringsdrivende – er forskuddspliktige og betaler forskudd på skatt i det kalenderår inntekten opptjenes.
Skatteetaten skriver ut skattekort i desember året før ligningsåret. Skattekortet viser hvor mye arbeidsgiver skal trekke i skatt og kan enten være tabellkort, prosentkort eller frikort. Skattekortet er beregnet med utgangspunkt i siste gjennomførte ligning og justert for anslått utvikling i inntekter og fradrag.
Skattyter bør kontrollere om inntektene og fradragene som er brukt til å beregne skattekortet gir et realistisk bilde av forventede inntekter og fradrag. Dersom det har vært vesentlige endringer i skattyters økonomi som ikke er fanget opp i skattekortet, kan skattyter be om å få utskrevet nytt skattekort basert på korrigerte anslag. Dette vil bidra til at forskuddstrekket i størst mulig grad samsvarer med utlignet skatt.
Skattekortet skal arbeidstaker levere til arbeidsgiver straks det er mottatt. Arbeidsgiverne skal trekke skatt i samsvar med skattekortet. Leveres ikke skattekort, skal det trekkes 50 prosent av lønn mv. og 30 prosent av pensjons- og andre trygdeytelser. Arbeidstaker kan be arbeidsgiver trekke mer skatt enn skattekortet viser. Selvstendig næringsdrivende er selv ansvarlige for innbetaling av forskuddsskatt.
Etter utløpet av inntektsåret lager Skatteetaten en forhåndsutfylt skattemelding som inneholder en oversikt over alle inntekter, fradrag, formuesposter og gjeldsposter som er innrapportert av tredjepart. Skatteyter skal kontrollere og eventuelt korrigere de forhåndsutfylte opplysningene samt supplere med inntekter, fradrag, formuesposter og gjeldsposter som ikke er forhåndsutfylte. Friste for å levere skattemelding til Skatteetaten er 30. april.
Når fastsettelsen er gjennomført, og skatten er beregnet, avregnes forskuddstrekk og forskuddsskatt i skatten. Overstiger fastskatt skatt det forskuddstrekk og den forskuddsskatt som er godskrevet skattyteren, oppstår det restskatt. Restskatten tillegges renter. Forfall for restskatten er tre uker etter at utlegging av skattelistene er kunngjort, likevel tidligst 20. august. Er restskatten på kr 1 000 eller mer, skal den betales i to like store terminer med første forfall som ovenfor og annet forfall fem uker senere. Utgjør utlignet skatt et lavere beløp enn det som er godskrevet, tilbakebetales det overskytende beløpet til skattyteren med renter.
Samtidig med skatteoppgjøret gjøres skattelistene tilgjengelig for publikum. Skattelistene inneholder en oversikt over alminnelig inntekt, skattepliktig nettoformue og utlignet skatt for personlige skattytere. Fra 2011 er skattelistene kun tilgjengelig på Skatteetaten sine nettsider og den som vil søke etter opplysninger i skattelisten må logge seg inn med MinId. Media får en elektronisk kopi av skattelista, men kan fra 2011 kun benytte denne til journalistisk virksomhet.
Selskaper mv.
Juridiske personer – aksjeselskaper og lignende – skal betale skatten året etter inntektsåret. De etterskuddspliktige skattyterne skal betale en del av skatten før ligning (forhåndsskatt). Forhåndsskatten skal betales i to terminer med forfall 15. februar og 15. april. For utskriving av forhåndsskatt gjelder at hvert terminbeløp som hovedregel skal settes lik en tredjedel av den utlignede skatt ved siste ligning.
Etter at fastsettelse er foretatt, og skatt for det foregående år er beregnet, vil differansen mellom dette og det som er utskrevet som forhåndsskatt, fremkomme som resterende skatt. Den resterende skatten forfaller til betaling 3 uker etter at utleggingen av skattelistene er kunngjort.
Systemene for fastsetting og innkreving av skatt, avgift og toll er i stor utstrekning basert på rapportering eller andre aktiviteter fra den skatte- eller avgiftspliktige selv. Dette medfører betydelig risiko for at de som ønsker det kan unndra skatter og avgifter ved å unnlate å gi korrekte opplysninger om inntekts- og formuesskatt i tradisjonell forstand, ved unnlatelse av å foreta skattetrekk og ved unnlatelse av å opplyse om forhold av betydning for korrekt beregning av arbeidsgiveravgift, merverdiavgift, arveavgift, toll og særavgifter mv.
Det foreligger ingen pålitelig statistikk eller oversikt over den svarte økonomien. Gjennom undersøkelser og forskning på området har det vært gjort en rekke forsøk på å anslå omfanget av svart arbeid (samt annen uregistrert økonomisk virksomhet). I Sverige er det anslått at det samlede skattegapet («skattefelet»), dvs. det som unndras fra beskattning, utgjør om lag 5 % av BNP.[57] Dersom omfanget av skatteunndragelser i Norge er på samme nivå som i Sverige, så ville de samlede skatteunndragelsene vært på om lag 135 mrd. kroner i 2011.
Middelalder
De eldste spor av skattlegging i Norge kan føres tilbake til småkongedømmene før rikssamlingen. Dette var reisekongedømmer hvor kongen reiste fra gård til gård, og bøndene hadde plikt til å yte naturalytelse til kongen og andre personer i hans følge. Denne plikten kalles veitsle. På kongsgårdene og andre veitslegårder lå de naturaliaytelsene som bøndene hadde ytt, eller de ble ført dit når kongen og hans følge var ventet. Denne sedvane- og pliktmessige ytelsen fra bøndene til kongen har etter all sannsynlighet utgjort en viktig og nødvendig inntektskilde for småkongedømmene og gjorde det mulig for kongen og hans følge å leve av overskuddet fra bondesamfunnet.[58] Veitslen ble videreført da rikskongedømmet oppstod. Det tidlige rikskongedømmet hadde også andre mer tilfeldige skatteinntekter som finnskatten (og muligens andre skattlandsinntekter fra Shetland, Orknøyene, Færøyene og Suderøyene) og handels- og ferdselsavgifter (landaurar).[59]
Den andre viktige skatten som vokste frem under rikssamlingen var leidangen. Dette var opprinnelig en forsvarsordning hvor alle våpenføre menn skulle møte og kjempe for kongen når freden var truet, men leidangen utviklet seg til å hovedsakelig være et sjømilitært forsvar. Avtalen mellom konge og folk må rimeligvis fra første stund ha inneholdt en mannskapsordning og en utrustning- og provianteringsordning. Den viktigste regelmessige, ofte årvisse byrden for den leidangspliktige befolkningen, var kostytelsen til leidangsmannskapene. Denne provianteringsordningen utviklet seg til en regulær skatt, leidangsskatten. Leidangsordningen ble kodifisert i landskapslovene (Gulatingsloven og Frostatingsloven) og senere i Magnus Lagabøtes landslov.[60]
Det var ikke bare kongen som krevde inn skatter. Kirken hadde betydelige skatteinntekter i form av tiende. Skatten påbød alle å betale 1/10 av sin inntekt til kirken. Tienden ble opprinnelig i første rekke krevd av åkerbruk og storfehold og ble lovfestet over det meste av landet i Magnus Erlingsons dager (1163–1184).[61] Etter reformasjonen i 1536/1537 gikk tienden til kongen.
Dansketid
På 1500-tallet ble leidangsskatten supplert av ekstraskatter utskrevet i unntakstilfeller, som ved krig. Fra 1600 kom skattepåleggene stadig oftere og omkring 1620 ble skatten årlig. En del kriger ble finansiert med sølvskatt som ofte i realiteten var en ren konfiskasjon av folks sølvvarer; sølvskatten i 1610 var spesielt forhatt og utløste store skattenekt-bevegelser, for eksempel blant bøndene i Agder. Av og til forfattet bøndene protestbrev til kongen i København. Leilendingsskatten var en eiendomsskatt hvor gårdene ble delt inn i tre takstgrupper avhengig av størrelsen på gårdene (fullgårder, halvgårder og ødegårder). Takstene ble fra 1640-tallet fastsatt etter landskylden. I 1665 fikk Norge sin første matrikkel, og landskylda skulle fra da av avspeile produksjonsverdien til gården. Leilendingsskatten ble dermed en skatt på forventet avkastning i jordbruket.[62]
Utover 1600-tallet fikk tollen stadig større betydning og ble statens viktigste inntektskilde i Norge. Satsene ble skrudd opp og flere vareslag ble ilagt toll. Fram til omkring 1670 hadde tollen først og fremst til hensikt å skaffe staten inntekter, men tollen ble da gradvis et handelspolitisk virkemiddel ved at den beskyttet innenlandsk produksjon mot konkurranse fra importerte varer.[63]
På 1600-tallet ble det også innført særavgifter. «Forordning angående det stemplede papiir» av 16. desember 1676 markerte starten på stempelavgiften. Denne avgiften har en kontinuerlig historie fram til i dag. Den har siden 1976 gått under navnet dokumentavgift.[64]
I 1762 ble det innført en ny personskatt, ekstraskatten, på 1 riksdaler per år av hver person over 12 år. Skatten utløste en storm av forbitrelse, og etter en rekke klagedeputasjoner til kongen og regulære opptøyer, Strilekrigen, ble skatten redusert og endelig opphevet i 1772.[65]
Formuesskatten av 11. mars 1789 påla det norske folk en engangsavgift av formue, inntekt og næring.
1800-tallet
I 1816 ble en rekke eldre skatter til staten slått sammen og erstattet av en direkte land- og kjøpstadsskatt (repartisjonsskatt). Skattebeløpet ble fordelt med 4/5 på bygdene og 1/5 på byene. Skatten ble utliknet på matrikkelen i bygdene og i hovedsak på inntekt og næring i byene. Skatten var imidlertid svært upopulær blant bøndene, og den ble avviklet da bonderepresentantene fikk flertall i 1836. Fra 1836 til 1892 eksisterte det ingen direkte skatter til staten.[66]
Før 1882 ble de kommunale utgiftene dekket med flere typer skatter. Skattene ble betalt direkte til forskjellige «kasser» som hadde ansvar for finansiering og drift av ulike typer kommunale tjenester. I byene var det to hovedskatter: byskatt og fattigskatt. Byskatten ble opprinnelig utskrevet på faste eiendommer og næringsvirksomhet, men utover 1800-tallet ble også formue et skattegrunnlag. I bygdene var det flere kasser enn i byene. De viktigste var fattig- og skolekassa. Skattene til disse ble bestemt av hhv. fattig- og skolekommisjonen og ble utlignet på inntekt, formue og matrikkelskyld. Etter at det kommunale selvstyret ble innført i 1837, økte de folkevalgtes innflytelse i kommisjonene, og kommisjonene ble i løpet av 1800-tallet overført til kommunestyret.[66]
I skattereformen av 1882 gikk en bort fra ordningen med skattlegging til bestemte formål eller kasser i kommuneskatten. Inntekt og formue ble obligatoriske skattegrunnlag ved siden av eiendomsskatten som var utlignet på eiendom. Inntekt og formue ble beregnet skjønnsmessig av ligningsmyndighetene. I bruttoinntekten ble det fratrukket kostnader til inntektservervelse for å få antatt inntekt. Det ble deretter gitt et fradrag avhengig av forsørgelsesbyrde for å komme fram til skattbar inntekt.[67]
Det ble ikke utlignet statsskatt i perioden 1836–1892. Staten fikk sine inntekter fra toll og særavgifter. Disse skattegrunnlagene var imidlertid for smale til å dekke opp for veksten i statens utgifter på slutten av 1800-tallet. I 1892 ble det derfor innført en progressiv inntekts- og formuesskatt til staten.[68]
1900-tallet
Skattereformen i 1911 førte ikke til vesentlige endringer i selve skattesystemet, men den tidligere ordningen med at ligningsmyndighetene skjønnsmessig fastsatte inntekt og formue ble nå erstattet av at skattyterne selv skulle innrapportere data om inntekt og formue i en selvangivelse.[69]
Gjennom hele 1800-tallet og helt fram til første verdenskrig var toll statens viktigste inntektskilde. I store deler av perioden kom over 80 % av statens skatteinntekter fra toll. Utover på 1900-tallet har tollen fått stadig mindre finansiell betydning. Særavgifter var også en viktig inntektskilde for staten. På 1800-tallet var særlig alkoholavgiften og stempelavgiften viktige. En sterk utbygging av særavgiftene begynte under første verdenskrig. Det ble da innført bl.a. tobakkavgift og motorvognavgift. Senere har det blitt innført en rekke særavgifter. En alminnelig omsetningsavgift ble innført i 1935. Dette var en kumulativ avgift som opprinnelig utgjorde 1 % av omsetningsverdien på hvert omsetningsledd. Satsen ble senere øket flere ganger. I 1970 ble omsetningsavgiften erstattet av merverdiavgiften.[70]
Skatt på inntekt var helt frem til siste del av 50-tallet basert på etterskuddskatt. Direktoratet for skatt av årets inntekt ble opprettet i 1953 for å forestå overgangen fra skatt på etterskudd til forskuddsskatt/forskuddstrekk. Omleggingen fant sted i 1955-1956.[71]
Skattereformen 1992
I nyere tid har det vært to større skattereformer. Den første, Skattereformen av 1992, var en gjennomgripende og prinsipielt basert reform, som i tråd med den internasjonale trenden i begynnelsen av 1990-årene gikk i retning av bredere skattegrunnlag og lavere satser. Selskapsbeskatningen ble utformet slik at det skattepliktige overskuddet så langt som mulig skulle tilsvare det faktiske økonomiske overskuddet. Dette innebar bl.a. at ulike næringer, eierformer, finansieringsformer og investeringer ble likebehandlet (nøytralitet) og at inntekter og tilhørende utgifter var gjenstand for samme skattesats. I personbeskatningen ble det innført et klarere skille mellom arbeidsinntekter og kapitalinntekter (delingsmodellen – et dualt inntektsskattesystem). Alminnelig inntekt, inntekter fratrukket standardfradrag og fradragsberettigede utgifter, ble ilagt en flat skatt på 28 %. På personinntekt, inntekt fra arbeid og pensjon, skulle det i tillegg betales trygdeavgift og toppskatt. For å unngå at inntekter som var skattlagt på selskapsnivå også ble skattlagt på personnivå (dobbeltbeskatning), ble godtgjørelsesfradraget for utbytter og RISK-systemet for aksjegevinster innført.[72]
Skattereformen 2006
Delingsmodellen innebar en stor forskjell i marginalskattesatsene på inntekter fra arbeid og kapital. For selvstendig næringsdrivende var det lønnsomt å omdanne arbeidsinntekter til kapitalinntekter. I skattereformen av 2006 ble inntektsskiftingsproblemet løst ved at marginalskattesatsene på arbeidsinntekter ble redusert, mens det ble innført utbytte- og gevinstskatt med et skjermingsfradrag beregnet på grunnlag av aksjens kostpris – aksjonærmodellen. Selskapsaksjonærer ble fritatt for utbytte- og gevinstskatt (fritaksmetoden), mens det for enkeltpersonforetak og deltakerlignede selskaper ble innført en skjermingsmetode etter liknende prinsipper som aksjonærmodellen.[73]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads