Skapelsesmyter eller kosmogoniske myter er overnaturlige, mytisk-religiøse fortellinger eller forklaringer som beskriver opprinnelsen til menneskeheten, jorden, livet og universet, som regel forklart som en bevisst handling til en eller flere guddommer. De fleste religioner har skapelsesmyter som rommer konsepter som forklarer hvordan alt er som det er og i de fleste religioner danner disse selve kjernen i troen.
Mange skapelsesmyter deler i hovedsak tilsvarende eller samme temaer. Fellesmotiv omfatter fraksjoneringen av tingene i verden fra et opprinnelig, opphavlig kaos; atskillelse av farguden og morguden; landområder som oppstår fra et uendelig og tidløst urhav; eller skapelse ex nihilo (ut av intet).
Begrepet skapelsesmyte er stundom benyttet på en nedsettende måte for å beskrive fortellinger som fortsatt blir trodd i dag ettersom begrepet «myte» hentyder på noe som er absurd eller fiktivt. Mens disse overbevisningene og fortellingene ikke trenger å være en bokstavelig redegjørelse av faktiske hendelser, kan de uansett uttrykke bestemte idéer som noen mennesker og kulturer oppfatter som «sannheter» på et dypere eller mer symbolsk nivå. Forfatteren Daniel Quinn har anmerket at skapelsesmyter i denne betydningen ikke trenger å være religiøse i sitt vesen og at de har verdslige analogier i moderne kulturer.[2]
Fellestrekk
Skapelsesmyte eller fortelling er en symbolsk fortelling i en kultur, tradisjon eller et folk som hevder å forklare deres tidligste begynnelse, hvordan den verden de kjenner begynte og hvordan de først kom inn i den. Skapelsesmyter er utviklet i muntlige tradisjoner,[3] og er den mest kjente formen for myter som er funnet i all menneskelig kultur. I det samfunnet hvor den er fortalt er en skapelsesmyte vanligvis betraktet som videreføre inngående sannheter, skjønt ikke nødvendigvis i en historisk eller bokstavelig forstand.[4] De er vanligvis, om enn ikke alltid, betraktet som kosmogoniske myter, fortellinger om verdens begynnelse ved at de beskriver hvordan kosmos kommer i en tilstand av orden etter at den var i kaos eller var intet og strukturløst.[5] De er ofte betraktet som hellige fortellinger og kan bli funnet i nær alle kjente religiøse tradisjoner.[6]
Flere fellestrekk er funnet i skapelsesmyter. De er alle fortellinger med en handling og figurer som enten er guddommer, menneskelignende figurer eller dyr som ofte kan snakke eller lett omforme seg selv.[7][8] De er ofte plassert i en uklar eller ikke spesifisert fortid som religionshistorikeren Mircea Eliade karakteriserer som illo tempore.[9] Alle skapelsesmyter stiller meningsfulle spørsmål til det samfunn som deler dem, avslører deres sentrale verdensbilde og deres rammeverk for deres kulturidentitet og individualitet i en universell kontekst.[10]
_-_La_Nuit_(1883).jpg)
Mytologer har gitt ulike skjemaer for å klassifisere skapelsesmyter som er funnet menneskelige kulturer. Eliade og hans student Charles H. Long utviklet en klassifisering basert på en del felles motiver som opptrer på nytt i fortellinger verden over. Denne klassifiseringen identifiserer fem grunnleggende typer: [11]
- Skapelse ex nihilo (av intet) hvor skapelsen er skjedd via tanke, ord, drøm eller kroppslige sekreter til en guddommelig vesen.
- Jord-dykker-skapelse hvor en dykker, vanligvis en fugl eller amfibium er sent av skaperen, stuper ned til havbunnen i et opprinnelig eller opphavlig hav for frakte opp sand eller slam som siden utvikles til en terrestrisk verden.
- Framkomstmyter hvor stamfedrene går gjennom en rekke verdener og metamorfoser inntil de kommer fram til dagens verden.
- Skapelse via lemlesting eller oppdeling av det første, opphavlige vesen.
- Skapelse ved å deling eller disponering av et opphavlig vesen som å knekke et kosmisk egg eller å bringe fram form fra kaos.
Marta Weigle har siden videreutviklet og forfinet denne typologien til å framheve ni temaer. Hun la til elementer som deus faber; en skapelse tilvirket av en guddom; en skapelse fra arbeidet til to skapere som samarbeidet eller imot hverandre; skapelse fra offer og skapelse fra deling/bøyning, tilføyelse/forbindelse, eller utsondring.[11]
Et alternativt system basert på seks gjentakende fortellende temaer ble formgitt av Raymond Van Over: [11]
- En opphavlig avgrunn, et uendelig flate av vann eller rom
- En opphavlig guddom som er svekket eller et evig vesen innenfor avgrunnen
- En opphavlig guddom avbalansert over avgrunnen
- Et kosmisk egg eller embryo
- En opphavlig guddom som skaper liv via lyd eller ord
- Liv skapt fra et lik eller de lemlestete delene av en opphavlig guddom
Sumerisk skapelsesmyte
Sumer var et oldtidsrike i Mesopotamia som lå mellom elvene Tigris og Eufrat, og er en av de eldste, kjente sivilisasjoner på kloden. Den sumeriske skapelsesmyte er den eldste kjente og ble gjenfunnet på en fragmentert leirtavle, kjent som Eriduskapelsen, datert til 1700-tallet f.Kr. Denne inneholder også en Syndflodsmyte.
Der hvor leirtavlen begynner har gudene An, Enlil, Enki og Ninhursag skapt sumererne og dyrene. Deretter stiger kongene ned fra himmelen og de første byene blir grunnlagt – Eridu, Bad-tibira, Larsa, Sippar, og Shuruppak.
Etter et tapt stykke i leirtavlene lærer vi at gudene har besluttet å oversvømme jorden med en syndflod for å straffe menneskeheten. Zi-ud-sura, kongen og gudug-prest, lærer om dette. I en senere akkadisk utgave er vannets gud Ea, eller Enki på sumersk, som advarer helten (Atra-hasis i dette tilfellet) og gir ham instrukser for å bygge en ark. Dette er tapt i det sumerske fragmentet, men en omtale av Enki som har en rådføring med ham antyder at dette er også Enkis rolle også i den sumeriske versjonen.
Når leirtavlen fortsetter beskriver den flommen. En forferdelig storm vugger den store båten i syv dager og syv netter. Deretter dukker Utu, solguden opp og Zi-ud-sura skaper en åpning i båten, kneler til jorden og ofrer deretter en okse og sauer i takknemlighet.
Etter nok et avbrudd fortsetter teksten, syndfloden er øyensynlig over, dyrene landsettes fra båten, Zi-ud-sura kneler foran An, himmelguden, og Enlil, den øverste av alle guder, og disse gir ham evig liv og lar ham slå seg ned i Dilmun for «ta vare på dyrene og menneskehetens avkom». Resten av diktet er gått tapt.[12]
Babylonsk skapelsesmyte
Babylonia var et oldtidsrike i Mesopotamia (det moderne Irak). Det omfattet områdene til de tidligere rikene Sumer og Akkad. Den babylonske skapelsesmyte er gjenfortalt i en Enuma Elish, et epos om verdens begynnelse. Denne dateres til slutten av andre tusenår f.Kr.
I eposet er guden Marduk (eller Assur i de assyriske utgavene av diktet) skapt for å forsvare de guddommelige skikkelsene fra et angrep av sjøgudinnen Tiamat. Helten Marduk tilbyr seg å berge gudene kun om han blir utpekt som deres høyeste, udiskutable leder og forbli i denne posisjonen selv etter at trusselen er nedkjempet. Gudene går med på Marduks krav.
Marduk utfordrer Tiamat til tvekamp og dreper henne. Han sliter deretter hennes lik i to halve deler som han deretter skaper jorden og himmelen med. Deretter skaper han kalenderen, organiserer planetene, stjernene, regulerer månen, solen og været. Gudene underkaster seg og sverger ham lydighet og skaper deretter Babylonias hovedstad Babylon som den jordiske motpart til gudenes rike. Marduk dreper deretter Tiamats ektefelle Kingu og av dennes blod skaper han menneskeheten slik at de kan gjøre gudenes arbeid.
Egyptisk skapelsesmyte
Oldtidens Egypt ble til omkring 3300 f.Kr. i det fruktbare området langs Nilen og varte i to tusen år. Det er minst tre ulike skapelsesmyter i egyptisk mytologi som samsvarer med minst tre ulike grupper tilbedere.
- I fortellingen Ennead («de ni») stiger Atum opp fra det opphavlige urhavet Neith og masturberer for å dulme sin ensomhet. Av hans sæd og pust blir Tefnut (fukten) og Shu (tørrheten) skapt. Fra Shu og Tefnut blir Geb (jorden) og Nut (himmelen) født i en tilstand av evig samleie eller sammensmeltning. Shu skiller dem ad og deres barn var Ausare (Osiris; død), Set (ørken), Aset (Isis; liv), og Nebet Het (Nefthys; fruktbart land). Osiris og Isis var et par, det samme var Nefthys og Set.
- I fortellingen Ogdoaden («de åtte») steg Ra, enten fra et egg eller fra en blå lotus, som et resultat av den kreative samhandlingen mellom urkreftene til Nu/Naunet (vann), Amun/Amaunet (luft), Kek/Kauket (mørke), og Heh/Hauhet (evighet). Ra skapte deretter Hathor, sin hustru, som han fikk sønnen Hor (Horus med, i denne formen kjent som Horus den eldre) som så giftet seg med Isis. Denne skapelsesmyten omfattet også Anupu (Anubis) som herre over de døde.
- I den tredje gruppen var Ptah evig, endeløs og evinnelig, og han talte liv i verden og alle dens guder fram til eksistens på et tilsvarende vis slik den jødisk-kristne tro forstår sitt konsept for Gud.
Over tid ble de rivaliserende gruppene gradvis sammenflettet, Ra og Atum ble identifisert som den samme guden, og Atums mystiske skapelse ble den i Ogdoaden, og Ra fikk således barna Shu og Tefnut, og videre. Som konsekvens ble Anubis identifisert som en sønn av Osiris, tilsvarende skjedde med Horus. Amuns rolle ble senere etterhvert stadig større og i en tid var han den øverste gud, men ble til slutt betraktet som en manifestasjon av Ra.
For en tid ble Ra og Horus identifisert som hverandre, og da Aton-monoteismen ble introdusert uten hell var det Ra-Horus som ble tenkt som Aton, og følgende en opphavsmyte inspirert av denne. Senere ble Osiris' kult mer populær og han ble hovedguden, identifisert som en form av Ptah. Til slutt ble alle gudene tenkt som aspekter av Osiris, Isis, Horus eller Se (som nå ble betraktet som tvetydig og eventuell ond guddom). Faktisk hadde både Horus og Osiris begynte å bli betraktet som den samme guden, men Ptah ble til slutt identifisert som Osiris.
En senere versjon av fortellingen har betraktningen at det øverste vesen (Gud) var Atum-Raa og at han uttalte ordene for skapelse som skapte urvannet Naunet fra Nu (det himmelske hav). Naunet inneholdt alt i uutviklet tilstand, som i embryoisk form. Dette livet tok til i formen av et egg og fra dette egget kom Ra, Guds lys som ble årsaken til at alt liv oppsto. Ra var representert av den egyptiske soldisken (også symbolisert germansk, norrøn, gresk og vedisk tradisjon av en solvogn foruten også referert til i bibelske tekster ved profeten Elia). Ra, Guds lys i naturen, ble senere manifestert på jorden gjennom soldisken (eten) og framsto i form av dosher – soloppgangen som begynnelsen av livet på jorden.
Antikkens greske skapelsesmyte
Antikkens Hellas blir regnet som den viktigste grunnleggeren den vestlige sivilisasjons kultur. Gresk mytologi omfatter en mengde mytologiske fortellinger som handler om de antikke grekernes guder og helter. Gresk religion er polyteistisk i sitt vesen, og det preger også dens forestillinger om verdens opphav.
Filosofen Platon beskriver en skapelsesmyte som involverer et vesen kalt demiurg («verdensskaperen») i sin dialog Timaios.
Dikteren Hesiod forteller i diktverket Theogonien (Gudens fødsel) at i begynnelsen eksisterte kaos i form av Khaos som deretter ga fødsel til Gaia (jorden), Tartaros (underverden), Eros (begjæret), Nyx (nattens mørke) og Erebos (underverdens mørke). Gaia frambrakte Uranos, himmelen, hennes like, som dekket henne, fjellene og sjøens ufruktbare dyp, Pontos, «uten kjærlighetens deilige forening», ut av seg selv. Men etterpå, forteller Hesiod, lå hun med Uranos og ble gravid med Okeanos (urstrømmen eller havene som dekket jorden), Koios og Krios, og titanene Hyperion og Iapetos, Theia og Rhea, Themis og Mnemosyne og Foibe og havgudinnen Tethys.
«Etter dem ble Kronos, den slu, yngste og mest forferdelige av alle hennes barn, og han hatet sitt lystige opphav». På Gaias anbefaling kastrerer Kronos sin far Uranus og gifter seg med Rhea som føder ham andre generasjon av guder; Hestia, Demeter, Hera, Hades, Poseidon, og Zevs. Zevs og hans brødre velter Kronos og de andre titanene, og trekker deretter lodd om hva hver av dem skal være hersker over. Zevs trekker himmelen, Poseidon havet og Hades underverden.
Den jødisk-kristne skapelsesmyte
Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, og moderreligion for kristendommen. Den jødisk-kristne redegjørelse for skapelsen har sitt grunnlag i Første Mosebok, også kalt Genesis (hebraisk בראשית Bereshit «I begynnelsen», gresk Γένεσις Génesis «Begynnelse») er den første bok i Bibelen, både den jødiske Tanakh og kristendommens gamle testamente. Trosforestillinger om skapelsen skiller seg en del fra hverandre blant jødisk-kristne grupper, både i dag og i fortiden. Ordlyden i åpningsverset i Første Mosebok var tvetydig i den opprinnelig teksten, og som i den norske standardoversettelsen lyder: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet».[13] I en lesning eller tolkning kan man anta et allerede eksisterende kosmos som Gud benytter som råmateriale for sitt arbeid, en tolkning som blir foretrukket av de fleste forskere. At Gud skapte «himmelen og jorden» blir vanligvis assosiert med å forme noe fra noe allerede eksisterende.
Faktisk er det to skapelsesberetninger i Bibelen. I den første (Første Mosebok 1:1-2:3) skaper Gud fasetter av verden hver dag i løpet av syv dager. Skapelsen skjer ved guddommelig kommando: «Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys.» Menneskeheten i form av mann og kvinne ble skapt samtidig både i den hebraiske Bibelen som i den norske standardoversettelsen (noe som åpner for muligheten for mer enn et par), og menneskene ble skapt etter at hele verden er forberedt for dem. De ble skapt i Guds bilde, noe som sannsynligvis bærer meningen om at menneskeheten var Guds representanter på jorden og overherre over alle andre vesener. Den siste dagen markerer helliggjørelsen av sabbaten som hellig for Gud.
Den andre beretningen (Første Mosebok 2:4-25) er i en mening en etiologi av sedelighetens og moralens opprinnelse: den begynner med skapelsen av mann og kvinne som blir skapt hver for seg i motsetningen til den første fortellingen. Et tema i den andre beretningen er ekteskapets opprinnelse og hankjønnets overherredømmet over hunkjønnet i Edens hage. Adam og Eva lever i harmoni med Gud inntil de får «kunnskap om godt og ondt». I den hebraiske Bibelen er det en annen frase enn «godt og ondt» som ikke indikerer en moralsk kunnskap: «kunnskapen om alt». Etter denne kunnskapen blir de utvist fra Guds nærvær og paradiset.
Til tross for de to skapelsesberetninger nevnt over, kan det diskuteres om det ikke finnes flere. I Ordspråksboken, Proverbia, 8:22-31, har en personifisert fortelling. Denne personifiserte visdommen opptrer som Guds medhjelper. Og selve teksten gir en mer detaljert skildring av hvordan forfatteren kanskje forestilte seg måten Gud skapte verden på. Noen påpeker at teksten bærer preg av egyptiske og babylonske skapelsesmyter. Men den generelle oppfattningen av dette er at det kanskje er mer snakk om en poetisk forestilling.[14]
Den fjerde skapelsesmyten i Bibelen har urkamp som motiv. I denne skapelsesberetningen finnes splittet og oppdelt ulike steder i Det gamle testamente. Det er derfor ikke en beretning man kan finne i sin helhet. I disse beretningene finner vi forestillinger om verdens opphav som blir til gjennom en kosmisk urkamp mellom to ulike elementer. Denne urkampen har foregått siden tidenes morgen og ender med at det gode, i Bibelen Gud, går seirende ut av kampen ved enten å undertrykke eller drepe uhyret. Etter seieren, blir så verden skapt. Dette udyret som blir drept eller undertrykket går under mange navn som Leviatan, Rahab, Jam, Nahar og Tannin. Og i flere av disse navnene finnes etymologier for kaosvannene. Urvannet, for eksempel, som fremstilles som en fiendtlig drake som Gud dreper. Med restene av denne draken, skaper Gud verden. Man mener at det er snakk om en skapelsesberetning som var en rimelig populær utenombibelsk skapelsesberetning. Og man mener at det tidligere var en mer sammenhengende versjon av denne i Bibelen tidligere. Dessverre har ikke denne blitt bevart, da prestenes skapelsesberetning, Genesis, har og fortsatt er den offisielle. Til sammenligning bør den babylonske skapelsesberetningen Enuma Elish nevnes. I denne går to navn igjen som også går igjen i Det gamle testamente; Marduk og Tiamat. Beretningen dreier seg om at guden Marduk og Tiamat kjemper mot hverandre, hvor så Marduk vinner. Man kan også se likheter med andre myter som finnes i indisk, gresk, nordisk og kinesisk kultur. Eksempler på henvisninger i Bibelen hvor vi kan finne stykker av skapelsesberetning med urkamp som motiv, er blant annet: Job 3:8, Jesaja 27:1, Jesaja 30:7, Jesaja 51:9-10, Salmene 74:13-17, Salmene 89:10-11, Salmene 93.[14]
Det finnes ingen enkel eller sammenhengende kosmologi i den hebraiske Bibelen slik at det er vanskelig å uttrykke hvordan den verden som ble skapt av den hebraiske Gud så ut. Jobs bok nevner søylene som støtter jorden, verdens grunnvoll, «porten» som lukker havene og markerer dens grense, de himmelske lagerrom av snø og hagl, og kanalene gjennom som regnet kan tømme seg ut av himlene (som er i flertall, andre bibelvers gjør det klart at det er tale om tre himler hvor stjernene er i den ene, og Jahve har sin trone i den som ligger høyest).
Kristendommens store nyvinning var læren om skapelse ex nihilo, skapelse «ut av intet». I sine første århundrer skrev og tenkte den katolske kirken i greske baner heller enn hebraiske, og trakk sin forståelse fra gresk filosofi som ble fremmet av Filon fra Alexandria (død ca 50 e.Kr.), en jødisk tenker som forsøkte å forlike jødedommen med platonismen. Kirken tapte den hebraiske tekstens tvetydighet og erstattet den med gresk klarhet og «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» som ble den aksepterte tolkningen av Første Mosebok for både kristne og jøder. Kirken var dog ikke bokstavelig, og bibelske kommentatorer har gjennom årene diskutert i hvilken grad redegjørelsene for skapelsen burde bli lest bokstavelig eller allegorisk. Maimonides[15] og Gersonides[16] kommenterte spesielt at redegjørelsene om skapelsen ikke burde bli tatt bokstavelig. I nyere tid har lærde i Tora som rabbi Eliyahu Eliezer Dessler også støttet en tilnærming til åpningskapitlene av Første Mosebok som ikke er bokstavelig.[17]
Islams skapelsesmyte
Islam er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Islam baserer seg på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) lære, som han forkynte på Den arabiske halvøya fra omkring 610. Islams fortelling er splittet i mange vers i Koranen, men er tilsvarende til den jødisk-kristne redegjørelsen. I henhold til Koranen ble himlene og jorden føyd sammen som en «skapelsesenhet» etter hvor de ble «kløyvd fra hverandre».[18] Etter at begge ble skilt fra hverandre fikk de begge samtidig sin nåværende form etter å ha gått gjennom en fase hvor de begge var røyklignende.[19] Koranen slår fast at skapelsesprosessen skjedde i løpet av seks dager, eller avhengig av tolkningen, epoker.
Koranen hevder at Gud (Allah) skapte verden og kosmos, gjorde det slik at alle skapninger som gikk, svømte, kravlet, og fløy på overflaten av jorden fra vann[18]. Han skapte engelene, og solen og stjernene som fikk bolig i universet. Han tømte ned regnet i fosser, og brøt opp jorden for å fram kornet, druene og andre vekster, oliven og palmene, frukttrærne og gresset. Gud formet leire, jord, sand og vann til en modell av en mann. Han pustet liv og kraft i det og det sprang øyeblikkelig til liv. Denne første mannen ble kalt for Adam. Gud tok med Adam til paradiset og der skapte Gud Eva (eller Hawa) fra Adams side (tilsvarende hva som er redegjort i den andre skapelsesberetningen i Første Mosebok). Gud lærte Adam navnene på alle vesener og kommanderte alle englene til å bøye seg for Adam. Men Iblis, en av djinnene, nektet å gjøre dette, og var således ulydig mot Gud.
Den norrøne skapelsesmyte
I norrøn mytologi er det de mannlige gudene som opptrer i verdens skapelse, først og fremst Odin, men skaper ikke ut av intet, ex nihilo, og heller ikke alene. Han har sine to brødre med seg, Vile og Ve (som betyr «vilje» og «helligdom»), skjønt de kalles for Høne og Lodur i det storslåtte diktet Voluspå. Kvinnelig fødsel spiller en underordnet rolle, men et kvinnelig vesen, Gjevjon, har også vært en skaper. I tillegg ble guden Heimdall født av ni jotunkvinner i fellesskap uten at en mannlig gud var involvert.
I henhold til Snorre Sturlason var urjotnen Yme det første vesen i kosmos og oppsto en gang i urtiden i Ginnungagap, det store kaotiske intet. I sør oppsto verden Muspelheim, som er lys og varm, deretter Nivlheim i nord, kuldens verden, og herfra strømmer tolv elver som fylte opp Ginnungagap. Da heten fra Muspelheim møtte kulden fra Nivlheim oppsto det en kraft som var Yme. Yme skapte liv på egen hånd. Fra den ene armen vokste det ut et barn og fra beinet et annet barn, som igjen avlet nye vesener med hverandre, rimtusser eller jotnevesener.
Sammen med Yme oppsto det ei ku, Audhumbla, «den melkerike kua», som Yme kunne ernære seg fra. Samtidig slikket kua saltet av steiner, og en dag slikket hun fram et hode. Han var Bure som betyr «sønn». Bure avlet Bor, som også betyr «sønn». Bure og Bor var av en annen ætt en Yme. Bor avlet avkom med Bestla fra Ymes avkom, men da de to ættene blandet seg oppsto det en ny ætt, gudene. Derfor kalles Odin og brødrene hans for «Bors sønner».[20]
Som i andre mytologier gjorde andre generasjon opprør mot den første. Sønnene drepte faren og omskapte deretter verden slik de ville ha den. Odin og brødrene hans drepte Yme, og fra den parterte kroppen hans skapte de verden. Beina ble til fjell, kjøttet til jord, blodet til hav, sjøer og elver. Hodeskallen ble løftet opp og ble til himmelvelvingen og øyenbrynene til skyer. Verden ble skapt på grunnlag av et drap, og denne spenningen ligger i bunnen av den norrøne mytologien og fram til verdens avslutning i Ragnarok.
Snorre Sturlason gjenfortalte og systematiserte skapelsemytene i Den yngre Edda, men den er også fortalt i Voluspå. Her fortelles det om de andre vesener som oppsto. Urkvinnene, jotunkvinnene kom og forstyrret den første gullalderen til gudene. Kvinnene kunne føde og var således skapere uavhengig av gudene. Som en reaksjon skapte gudene dverger og mennesker. Menneskene ble skapt av jord i henhold til Voluspå, mens Den yngre Edda sier at de ble formet av to trestammer. I henhold til sistnevnte ble en mann formet av ask og en kvinne av en alm: Ask og Embla. Odin pustet liv i dem, Høne ga dem forstand og evne til å bevege seg, og Lodur ga dem blod og ytre likhet med gudene. Til sist ga gudene menneskene en skjebne ved at tre kvinnelige vesener ble skapt, nornerne. Men den norrøne mytologien inneholder ingen fallmyte. Det finnes ingen spor av at menneskene setter seg opp mot gudene, heller ikke at de er underordnet, og i tillegg skapes de to kjønnene, Ask og Embla, samtidig, og de utstyres likt og er ikke underordnet hverandre, men er likestilte.[21]
De siste menneskene som overlevde Ragnarok er Liv og Livtrase.
Se også
- Kosmogoni, læren om verdens begynnelse
- Skapelse (teologi)
- I begynnelsen, antologi med ulike skapelsesmyter
- Verdensegget
- Opphavssagn, eller etiologiske eventyr
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
