Egyptisk mytologi

Egyptisk mytologi eller egyptisk religion er den tro som folk i Egypt trodde på i over tre tusen år før kristendommen og deretter islam dominerte trosforestillingene i landet.

Steinrelieff av den egyptiske gudinnen Isis.

Kontinuiteten i det egyptiske kongeriket, en 965 km lang fruktbar oase takket være Nilen, varte fra ca. 3100 f.Kr. til 323 e.Kr. En sterk sentralmakt og en felles, samlende tro holdt det enorme riket sammen i over 3000 år. Til tross for tidsspennet opprettholdt Egypt bestemte fellestrekk, men tok samtidig opp i seg fortløpende endringer og nye dogmer når tiden krevde det. Religionstrekk fra ulike byer og regioner ble knyttet sammen og ga nye lag til den bestående egyptiske mytologien og bandt riket sammen.

Den egyptiske mytologien var delvis totemistisk (dyrkelse via avbildning) og delvis polyteistisk (flerguderi), og samtidig hadde den en forfedrekult hvor åndene til de døde, om de ble husket og æret, kunne gi råd og rettledning fra etterlivet. Egypt hadde utallige guder som levde usynlig blant dem i den dødelige verden: ved hellige steder, ved gjenstander, ved dyr og ved utvalgte mennesker.

Guder

Tidlige trosforestillinger i Egypt kan bli delt inn i fem bestemte lokaliserte grupper:

• Enneaden i Heliopolis, og dets hovedgud var Atum.
• Ogdoaden i Hermopolis, og dets hovedgud var Ra.
• Khnum-Satis-Anuket-triaden i Elephantine, og dets hovedgud var Khnum.
• Amon-Mut-Khonsu-triaden i Teben, og dets hovedgud var Amon.
• Ptah-Sekhmet-Nefertum-triaden i Memfis, uvanlig ved at gudene ikke hadde en forbindelse med hverandre før triaden ble formalisert, og da ble dets hovedgud Ptah.

Gjennom hele den utstrakte og komplekse egyptiske historien ble de dominerende trosforestillingene til oldtidsegypterne flettet sammen og mutert etter hvert som lederne for de ulike gruppene fikk makt og eventuelt mistet den igjen.

Amon-Ra, den øverste gud i Teben. Relieff fra tempelkomplekset i Karnak.

Et eksempel er under det nye kongedømmet hvor Ra og Amon ble Amon-Ra. Denne «sammenflettingen» til en enkelt gud blir vanligvis referert til som synkretisme eller bindestreksguder. Synkretisme bør bli adskilt fra konkretisering som «gruppering», også referert til som «familier» slik som Amon, Mut og Khonsu og hvor ingen religionsblanding skjedde.

Over tid tok guddommene del i flerfoldige synkretiske forhold eller slektskap med hverandre, eksempelvis ble kombinasjonen av Ra og Horus til Ra-Horakty. Imidlertid, selv om de tok del i et slikt synkretisk forhold, ble ikke de opprinnelige guddommene fullstendig oppslukt i en kombinert guddom, skjønt individualiteten til den enkelte ble svekket. I tillegg ble disse synkretiske forholdene noen ganger involvert i mer enn i kun to guddommer, eksempelvis ble Ptah, Sokar og Osiris til Ptah-Sokar-Osiris. Gudinnene fulgte et tilsvarende mønster.

Det er også viktig å se at noen ganger ble attributtene eller særegenhetene til en guddom nært assosiert med en annen guddom uten at noen «formell» synkretisme hadde funnet sted. Eksempelvis den løse forbindelsen mellom Hathor og Isis.

Et interessant aspekt er at guddommene noen ganger spilte roller i konflikt med hverandre. Et eksempel er løvinnen Sekhmet som ble sendt ut av Ra for å sluke mennesker som hadde gjort opprør mot ham, men som senere ble en ivtig beskytterinne av kongedømmet, livet generelt og av de syke.

Enda mer kompleks er guddommen Sets rolle. Ved å se på mytologien til Set fra et moderne perspektiv er det svært lett å sette Set i rollen som en erkeskurk og kilden til alt ondt, spesielt hvis man kun ser på mytologien som omgir Sets slektskap med Osiris. Det er feil ettersom Set tidligere spilte rollen som den som ødela Apofis (Apep) i Ras tjeneste på dennes lekter eller pram, og dermed gjorde tjeneste for å opprettholde Ma'at, det vil si sannhet, rettferdighet og harmoni.

Gitt det utstrakte lappeteppe av religiøs historie i oldtidens Egypt er det ikke overraskende at det oppsto mange ulike former for teisme. Selv om troen var henoteistisk (hengivenhet til en gud sammen med aksepten av andre guder) i sin natur, skjønt noen ganger også monoteisme (troen på en gud), som introdusert av Akhenaton. Det er derfor viktig at man ikke forsøker å plassere religionen til oldtidens egyptere i en bestemt teistisk form. Det vil være like galt å påstå at når den egyptiske sivilisasjonen gikk mot slutten drev den også mot en form for tro på en enkelt guddom.

Bevisene fra den gresk-romerske perioden kan synes å vise til siste, men faktisk fortsatte synkretismen, noen ganger økende mellom egyptiske og ikke-egyptiske guddommer, og mange guddommer ble fortsatt aktet og tilbedt. Et eksempel er den respekt som Thot hadde i de sene periodene. De enorme mengder av mumifiserte fugler som ble gitt til guddommen beviser dette forholdet. I tillegg var troen på egyptiske guddommer også spredt til andre land enn kun Egypt. Eksempelvis dyrket romerne den egyptiske gudinnen Isis, og det fantes mange Isis-templer i Romerriket, til og med i London.

Den mytiske gudeverden

Innenfor mytologi ligger myten som en tradisjonell og svært gammel fortelling som handler om det overnaturlige og det som var, om forfedrene, og om de døde, men det finnes ingen enhetlig tekst, kun tekststrofer, og ettersom trosforestillingene var ulike fra by til by, og endret seg fra en tid til en annen, ble også mytologien utviklet og endret. Skriftlig, fortellende litteratur kjennes ikke før Mellomriket i Egypt, men eksisterte høyst sannsynlig i muntlig tradisjon tidligere. Akkurat som andre sivilisasjoner senere var historien om de egyptiske gudene fortellinger, fortellinger som underviste, fortellinger som underholdt, og fortellinger om moral. Samtidig var der også fortellinger om guder som ikke var ulik menneskene selv. Om guder som lo og ble ledd av, guder som møtte de samme problemer som menneskene møtte, men i en større skala, og om guder som gråt bitre tårer slik alle måtte forholde seg til universet som omga dem.

De egyptiske gudenes opprinnelse er obskur og åpen for spekulasjon, men noen av de lokale guder ble sannsynligvis overtatt fra fremmede religioner. I ikonografien kunne gudene bli representert med menneskelige kropper, og ofte med hoder fra dyr ved at et dyr eller en fugl uttrykte gudens karakteristiske egenskaper. Ra hadde hodet til en hauk. Hathor, gudinnen for kjærlighet, hadde hodet til ei ku og kua var således hellig for henne. Anubis hadde hodet til det fryktsomme sjakalen ettersom disse dyrene var åtseldyr som herjet gravene i ørkenen og Anubis var guden forbundet med død og veien til etterlivet. Måneguden Thot, gud for visdom og skrivekunst, hadde storkens hode, mens Ptah hadde et menneskelig hode, men ble likevel assosiert med oksen. Dyr var symbol for gudene, men ble ikke helliggjort i seg selv før sent i den egyptiske historien.

Skapelsesberetninger

Egypterne trodde at i begynnelsen ble universet fylt med kaosets mørke vann. Den første gud, Ra-Atum, kom fra vannet slik det egyptiske land selv kommer til syne hvert eneste år fra Nilens flod. Ra-Atum spyttet og fra spyttet, eller helt bokstavelig at han onanerte og fra hans sæd, kom gudene Shu (luft) og Tefnut (fukt) og Geb (jorden). Menneskene ble skapt da Shu og Tefnut gikk rundt i de mørke ødemarkene og gikk seg vill. Ra-Atum sendte sitt øye for å finne dem og da han så dem begynte han å gråte av glede og tårene ble til mennesker.

Osiris var sønn av Ra-Atum og konge av Egypt. Hans bror Set representerte det onde i universitet. Han myrdet Osiris og etter drapet rev Set liket i småbiter, men Isis berget de fleste bitene for å begrave dem ved tempelet. Set gjorde seg til konge av Egypt, men ble utfordret av Osiris’ sønn Horus. Set tapte og ble sendt til ørkenen hvor han ble guden for de forferdelige ørkenstormene. Osiris ble mumifisert av Anubis og ble guden for de døde. Horus ble konge og fra ham nedstammer faraoene.

En annen versjon er at Set skapte et skrin eller en kiste som kun Osiris kunne passe inn i. Deretter inviterte han Osiris til en fest. Set veddet på at ingen kunne klare å passe i kisten, og Osiris var den siste som steg inn i kisten, men før han så gjorde spurte Set om han skulle holde kronen hans. Osiris sa seg enig, steg inn i kisten og la seg ned. Da slamret Set lokket igjen og plasserte kronen på sitt eget hode. Siden lot han kisten flyte i Nilen. Isis kjente ikke til at hennes ektemann var død inntil vinden fortalte henne den forferdelige nyheten. Hun fikk da plassert sin sønn på et trygt sted og kastet en fortryllelse slik at ingen skulle finne ham. Da hun søkte etter en ny ektemann fortalte et barn henne om en kiste som var blitt vasket opp Nilbredden og at et tre hadde vokst opp der. Treet var så rett og stramt at kongen hadde brukt det som en sentral søyle. Isis gikk og spurte etter sin ektemanns lik og det ble gitt til henne. Underverdens gud fortalte henne at Osiris ville bli en konge, kun i underverden.

Forestillinger om døden

Anubis med sjakalhodet,gud for død og balsamering, over Sennedjems mumie i Teben.

Den dødes dom: En vignett til kapittel 25 av Dødeboken viser hjertet som blir veid mot en fjær.

Egypt hadde en høyt utviklet syn på livet etter døden og med detaljerte ritualer for å forberede kroppen og sjelen for en fredfylt tid etter døden. Trosforestillingene om sjelen og etterlivet fokusert i stor grad på å preservere kroppen. Det betød at egypterne praktiserte balsamering og mumifisering for å kunne bevare den enkeltes identitet i etterlivet. Opprinnelig ble de døde begravd i kister av siv i den varme sanden hvilket fikk innholdet til å tørke hurtig ut og det forhindret forråtnelse. Etter tørkingen ble likene deretter begravd på egnete steder.

Senere begynte egypterne å bygge gravsteder av stein noe som hindret den naturlige mumifiseringen i ørkensanden, og den omfattende prosessen av mumifisering ble da utviklet. Alle myke deler fra kroppen ble fjernet og alle hulrom ble vasket og fylt med natriumkarbonat, deretter ble den ytre kroppen også dekket med natriumkarbonat. Ettersom det var en meget alvorlig lovovertredelse å skade faraos kropp, selv etter døden, ble den personen som gjorde kuttet i buken med en kniv på farao seremonielt jaget vekk og fikk steiner kastet etter seg.

Etter å ha kommet ut av natriumkarbonatet ble kroppene malt på både innsiden og utsiden med harpiks for å bevare dem, deretter inntullet i bandasjer av lin, dekket med religiøse amuletter og talismaner. Når det gjaldt kongelige ble disse vanligvis plassert på innsiden av en serie med stablekister, det vil si kister inni kister, og hvor den ytterste var en sarkofag av stein. Kroppens innmat, tarmer, lunger, lever og mager ble oppbevart for seg og lagret i kanopiktiske krukker beskyttet av Horus’ fire sønner. Andre skapninger ble også mumifisert, kanskje det som var kjæledyrene til egyptiske familier, men ofte eller mest sannsynlig var de representasjoner av gudene. Stork, krokodille, katt, mus, nilabbor og bavian er de dyr man har funnet i perfekt mumifisert tilstand.

Dødeboken var en serie av bortimot to hundre tekster i seksjoner, sanger og bilder skrevet på papyrus, tilpasset hver enkelt avdøde, som ble begravd sammen med den døde for å lette deres reise til underverden. I noen få gravsteder er deler av Dødeboken også blitt funnet malt på veggene. Et av de beste eksempler på Dødeboken er den såkalte Anis papyrus, skapt en gang rundt 1240 f. Kr. som i tillegg til tekstene i seg selv også inneholdt mange tegninger (vignetter) av Ani og hans hustru på deres reise til landet med de døde.

I senere trosforestillinger ble sjelen til de avdøde ledet inn i en sal i Duat hvor de ble dømt av Anubis, guden for mumifisering. De dødes hjerter, dvs. vekten av eierens moral, ble veid opp mot en enkelt fjær som representerte Maàt – forestillingen om sannhet og orden. En grønn hjerte-skarbé av stein var beskrevet med kapitel 30A eller B i Dødeboken, «slik at mitt hjerte ikke skal tale usant mot meg i dommersalen». Om utkommet var positivt ble den avdøde tatt til Osiris, guden for etterlivet, i Aaru. Om resultatet var negativt ble hjertet ødelagt av demonen Ammit (hjertespiseren) – delvis krokodille, delvis løve, og delvis flodhest, og eieren av det ødelagte hjerte måtte da forbli i Duat.

Den monoteistiske perioden

En skarbé utskåret fra edelstein, ca. 550 f.Kr.

Et kort mellomrom av monoteisme (Atonisme) inntraff under regimet til Akhenaton som fokuserte på den egyptiske guddom Aton. Akhenaton forbød tilbedelsen av de fleste andre guder og bygget en ny hovedstad, Akhetaton (el Amarna), med templer for Aton. Det religiøse skiftet overlevde kun til Akhenatons død, og den gamle religionen ble hurtig gjeninnført under regimet til Tutankhamon, høyst sannsynlig Akhenatons sønn med en mindre betydningsfull hustru. Både Tutankhamon og andre faraoer etter gjeninnførelsen ble fjernet fra framtidige kongelister, så vel som de kjetterske Akhenaton og Smenkhkare.

Isis ammer Horus.

Mens de fleste historikere ser på denne perioden som monoteistisk er det noen forskere som ikke ser på Atonismen på samme måte, men en alternativ forståelse kan være at folk flest ikke æret Aton, men æret den kongelige familie som nærværende guddommer ved at disse fikk sin guddommelige makt fra Aton. Noen har også foreslått at Akhenaton eller at noen av hans offiserer var den bibelske Moses, men slike spekulative forslag blir avvist av det store flertallet av historikere som ønsketenkning ettersom ingen av disse teoriene er støttet av kildene

Etter at Amarna-tiden gikk overende overlevde de opprinnelige egyptiske guddommene mer eller mindre som den dominerende tro inntil den ble avløst av etableringen av den koptiske kristendommen og deretter senere av Islam, selv om egypterne fortsatte å forholde til andre monoteistiske religioner, eksempelvis den hebraiske. Egyptisk mytologi viste forbausende lite motstand mot spredningen av kristendommen. Noe som har blitt forklart med at Jesus for egypterne opprinnelig var å se på som et forlik eller sammenfletting basert hovedsakelig på troen av Horus. Dyrkelsen av Isis var den viktigste gudinnen for den jevne egypter og var personifisering av «Den store mor» og «Himmeldronningen», titler hun hadde tilfelles med jomfru Maria. Isis ble avbildet som en sittende mor som ammer sønnen Horus på fanget. Det er ikonografi som er påfallende sammenfallende med Mariadyrkelsen.

Templer

Mange av oldtidens templer står den dag i dag. Andre ligger i ruiner etter slitasje og ødeleggelser av tidens tann og ved at stein er blitt fjernet for å brukes som byggematerialer andre steder. Andre igjen er tapt for alltid. Farao Ramses II var en spesielt profilert tempelbygger.

Noen av de mest kjente templene er:

• Abu Simbel – Et kompleks av to massive fjelltempler i sørlige Egypt på den vestlige siden av Nilen.
• Abydos (Det store tempelet i Abydos) – Forgudelsen av de første kongene, og deres begravelsessted som ligger over, fungerte som et enormt begravelseskapell.
• Ain el-Muftella (Bahariya Oasis) – Kan ha fungert som bysenter i El Qasr. Det var sannsynligvis bygget en gang i 26. dynasti.
• Karnak – En gang hovedstaden i oldtidens Egypt, Teben.
• Bani Hasan al Shurruq – Lokalisert i Midtre Egypt i nærheten av Al-Minya og overlevde gjenoppbyggingen av Det nye kongedømmet.
• Edfu – Ptolemaisk tempel mellom Aswan og Luxor.
• Kom Ombo-tempelet – Kontrollerte handelsruten mellom Nubia og Nildalen.
• Luxor (i det gamle Teben) – Bygd hovedsakelig av Amenhotep III og Ramses II, det var senteret til Opet-festivalen.
• Medinet Habu var et minnetempel for Ramses III – Tempelet og et kompleks av andre templer er datert fra Det nye kongedømmet.
• Hatshepsut-tempelet – Et kompleks av likhustempler ved Deir el-Bahri med en søylegang som står i perfekt harmoni, bygd nær et tusen år før Parthenon i Hellas.
• Philae-øya med Aset-tempelet ble konstruert i det 30. dynasti.
• Ramesseum – et minnetempel for Ramses II – Hovedbygningen som er dedikert til en begravelseskult består av to steinpyloner (gater, noen 60 meter brede), den ene etter den andre, hver leder til en gård. Bakenfor den andre gården, i senteret av komplekset, var en hall med 48 søyler som dekket den indre helligdommen.
• Tempelkomplekset Dendera – Flere templer, men den altoverskyggende bygningen i komplekset er hovedtempelet, Hathor-tempelet.

Videre lesning

• Den egyptiske dødeboken, og tekster om livets vei; oversatt av Saphinaz Amal Naguib mfl ; tekstutvalg av Saphinaz-Amal Naguib og Eldrid Johansen. Bokklubben, 2001. XXXIX, 192 s. (Verdens hellige skrifter; 8). ISBN 82-525-4107-0

• Schulz, R. and M. Seidel, Egypt: The World of the Pharaohs. Könemann, Cologne 1998. ISBN 3-89508-913-3
• Harris, Geraldine, John Sibbick, and David O'Connor, Gods and Pharaohs from Egyptian Mythology. Bedrick, 1992. ISBN 0-87226-907-8
• Hart, George, Egyptian Myths (Legendary Past Series). University of Texas Press (1st edition), 1997. ISBN 0-292-72076-9
• Bilolo, Mubabinge, Les cosmo-théologies philosophiques d'Héliopolis et d'Hermopolis. Essai de thématisation et de systématisation, (Academy of African Thought, Sect. I, vol. 2), Kinshasa-Munich 1987; new ed., Munich-Paris, 2004.
• Bilolo, Mubabinge, Les cosmo-théologies philosophiques de l’Égypte Antique. Problématique, prémisses herméneutiques et problèmes majeurs, (Academy of African Thought, Sect. I, vol. 1), Kinshasa-Munich 1986; new ed., Munich-Paris, 2003.
• Bilolo, Mubabinge, Métaphysique Pharaonique IIIème millénaire av. J.-C. (Academy of African Thought & C.A. Diop-Center for Egyptological Studies-INADEP, Sect. I, vol. 4), Kinshasa-Munich 1995 ; new ed., Munich-Paris, 2003.
• Bilolo, Mubabinge, Le Créateur et la Création dans la pensée memphite et amarnienne. Approche synoptique du Document Philosophique de Memphis et du Grand Hymne Théologique d'Echnaton, (Academy of African Thought, Sect. I, vol. 2), Kinshasa-Munich 1988; new ed., Munich-Paris, 2004.
• Pinch, Geraldine, Egyptian Mythology: A Guide to the Gods, Goddesses, and Traditions of ancient Egypt. Oxford University Press, 2004. ISBN 0-19-517024-5

Eksterne lenker

• Funerary Customs – Egyptiske begravelsesskikker
• Glyphdoctors: Study hieroglyphics and Egyptian mythology online – Studer hieroglyfer og egyptisk mytologi online
• Egyptian Ministry of Tourism – Departementet for turisme i Egypt har omfattende informasjon om de egyptiske guddommer
• Hare, J.B., ancient Egypt. (sacred-texts.com)
• Oldtidsarkitektur i Egypt: temples. University College London.
• O'Brien, Alexandra A., Death in ancient Egypt Arkivert 3. februar 2004 hos Wayback Machine. – Døden i oldtidens Egypt
• Telford, Mark Patrick, Death And The Afterlife – Døden og etterlivet
• Crystal, Ellie, Ancient Egypt. Crystallinks metafysikk og vitenskap
• ancient Egyptian Culture – Egyptisk kultur
• Ancient Egyptian History – En omfattende utdanningsnettsted som fokuserer på grunnleggende og avansert kunnskap i alle aspekter av oldtidens Egypt