Maat

Maat (transkripsjonM3ˁ.t, Ma'at) er i egyptisk mytologi gudinne og forvalter av sannhet, rett og orden. Maat var også personifisert som en gudinne som regulerte stjernene, sesongene og handlingene til både vanlige mennesker som guder, og den som satte orden i universet fra kaos ved skapelsens øyeblikk. Hennes ideologiske motpart var Isfet.

Maat i hieroglyfer
Ideogram
eller	Maats fjær
eller
eller med determinativ
eller
eller med determinativ
Transkripsjon	M3ˁ.t
Maat med sine attributter

Maat blir vanligvis framstilt i kunsten som en kvinne med utstrakte vinger og strutsfjær på hodet eller noen ganger kun som en fjær. Disse bildene er på noen sarkofager som et symbol for å beskytte de døde sjeler. Egypterne mente at uten Maat ville det være kun kaos og slutten på verden. Ettersom det var faraos plikt til å sikre sannhet og rettferdig ble mange av dem referert til som Meri-Ma'at («Elsket av Ma'at»). Ettersom hun var sett på som kun et konsept for orden og sannhet er det antatt at hun kom i eksistens i skapelsens øyeblikk og uten egen skaper. Da troen på Tot spredte seg og begynte å ta opp i seg tidligere tro, ble det sagt at hun var mor til Ogdoaden og at Tot var faren.

Maat var den som dømt avdøde mennesker sjel (ka); Anubis veide den dødes hjerte opp mot vekten av Maats fjær. Dersom hjertet var tyngre enn fjæren ble den avdødes sjel matet til Ammit, det vil si tapt for all tid. Dersom hjertet derimot veide like meget som Maats fjær viste det at avdøde var en rettskaffen person, og Osiris ville bringe avdøde til dødsriket.

Hun ble likestilt med greske Themis og den romerske Justitia, jussens gudinne.

Maat som et prinsipp

Den bevingede Maat

Maat som et prinsipp ble utformet for å møte de komplekse behovene for den begynnende egyptiske staten som omfavnet ulike folk med motstridende interesser.^[1] Utviklingen av slike regler søkte å avlede kaos og bli grunnlaget for egyptisk lov. Fra en tidlig periode ville kongen beskrive seg selv som «herre av Maat» som påbød med sin munn den Maat som han unnfanget i sitt hjerte

Betydningen av Maat utviklet seg til et punkt hvor det omfavnet alle aspekter i eksistensen, inkludert det grunnleggende likevekten i universet, forholdet mellom de ulike bestanddeler, sesongenes sykluser, himmelske bevegelser, religiøse observasjoner og rettferdig fordeling og handel, ærlighet og sannhet i sosiale samspill.^[1]

Oldtidens egyptere hadde en dyp overbevisning om en underliggende hellighet og enhet innenfor universet. Kosmisk harmoni ble oppnådd ved korrekt offentlig og rituelt liv. Alle forstyrrelser i den kosmiske harmoni kunne ha følger for den enkelte som det kunne ha det for staten. En ugudelig kongen kunne føre til at det ble sult eller blasfemisk blindhet for den enkelte.^[2] I opposisjon til den riktige orden uttrykt i konseptet til Maat er konseptet til Isfet: kaos, løgner og vold.^[3]

I tillegg til betydningen av Maat, var flere andre prinsipper innenfor oldtidens egyptiske lov vesentlig, inkludert en opprettholdelse av tradisjonen framfor endringer, viktigheten av retorisk dyktighet (men metoder for overtalelser, som i gresk retorikk, var ikke en del av egyptisk retorikk), og betydningen av å oppnå objektivitet og sosial rettferdighet. I en tekst fra mellomriket (2062 til ca 1664 f.Kr.), erklærte Skaperen at «Jeg har gjort hver mann lik hans neste». Maat påkalte den rike til å hjelpe de mindre heldige framfor å utnytte dem, noe som har sitt ekko i graverklæringer: «Jeg har gitt brød til de sultne og klær til de nakne» og «jeg var en ektemann til enken og far til de foreldreløse».^[4]

For det egyptiske sinn knyttet Maat alle ting sammen i en uforgjengelig enhet: universet, den naturlige verden, staten, og de enkelte ble alle sett på som deler av en bredere orden frambrakt av Maat. Generelt kan man hevde at de underliggende konseptene til taoisme og konfucianisme har til tider likhet med Maat.^[5]

Maat og loven

Den egyptiske gudinnen Maat

Det er lite bevart litteratur som beskriver praksisen av oldtidens egyptiske lov. Maat var ånden i hva loven eller den juridiske rettferdighet var utøvd etter framfor en detaljert juridisk redegjørelse av regler (som eksempelvis Moseloven på 1000-tallet f.Kr.). Maat var normen og de grunnleggende verdier som utgjorde bakteppet for utøvelsen av rettferdighet slik at den i prinsippet ble utført i sannheten og rettferdighetens ånd. Fra 5. dynasti (ca. 2510-2370 f.Kr.) var vesiren ansvarlig for rettferdigheten og ble da kalt for «Maats prest» og i senere perioder bar dommere bilder av Maat.^[6]

Senere lærde og filosofer kom også til legemliggjøre konseptene fra visdomslitteraturen, eller sebayt. Disse åndelige tekstene var opptatt av vanlige sosiale eller profesjonelle situasjoner og hvordan disse best kunne bli løst eller adressert i Maats ånd. Det var meget praktiske råd og tilsvarende basert på de enkelte eksempler slik at noen få særskilte og generelle regler kunne bli avledet fra dem.

I løpet av den greske periode (som begynte med Ptolemaios I Soter) i egyptisk historie, eksisterte greske lover parallelt med de tradisjonelle egyptiske. Egyptisk lov bevarte kvinners rettigheter slik at de hadde lov til å fungere uavhengig av menn og selv eie betydelig med personlig eiendom. Til tider hadde egyptisk lov innflytelse på de langt mer restriktive konvensjonene til grekerne og romerne.^[7]

Maat og skriverne

Skriverne hadde framstående posisjon i oldtidens egyptiske samfunn i lys av deres betydning i formidlingen av religiøs, politisk og kommersiell informasjon.^[8]

Tot var skrivernes beskytter og ble beskrevet som den «som avslører Maat og beregner Maat; som elsker Maat og gir Maat til den gjørende Maat.»^[9] I tekster som Amenemopes instruksjoner er skriver henstilt til å følge forskriftene til Maat i både sitt private liv som i sitt arbeid.^[8] Formaningene om å leve i henhold til Maat er av en slik art at disse instruksjonstekster har blitt beskrevet som «Maatlitteratur».^[10]

Maat som gudinne

«Veiing av sjeler» framstilt i Anis-papyrusen, det vil si skriveren Anis «personlige utgave» av Den egyptiske dødeboken, et manuskript fra ca. 1250 f. Kr. Fra venstre ses menneskene Ani og hans hustru Tutu som trer inn i en forsamling av guddommer. I midten er Anubis som veier Anis hjerte mot Maats fjær, under oppsyn av gudinnene Renenet (Renenutet) og Meskhenet, guden Shai og Anis egen Ba-sjel. Til høyre er uhyret Ammit, som vil sluke Anis sjel om han blir funnet uverdig, mens guden Tot forbereder seg på å nedtegne dette. Øverst er gudene som opptrer som dommere: Hu og Sia, Hathor, Horus, Isis og Nefthys, Nut, Geb, Tefnut, Shu, Atum og Ra-Horakhti.

Maat var gudinne for harmoni, rettferdighet og sannhet, representert som en ung kvinne.^[11] Hun var framstilt sittende eller stående, holdende et septer, symbolet på makt, i sin ene hand og en ankh, symbolet på evig liv i den andre. Tidvis er hun avbildet med vinger på hver arm eller som en kvinne med strutsfjær på hodet.^[12] Avbildninger av Maat som en gudinne er nedtegnet fra så tidlig som det gamle rike (ca. 2680 til 2190 f.Kr.).^[13]

Solguden Ra kom fra den skapelsen opphavelig jordhaug etter at han hadde plassert sin datter Maat i stedet for Isfet (kaos). Kongen arvet plikten å sikre at Maat forble på sitt sted og de er med Ra sagt å «leve på Maat». Farao Akhnaton (regjerte 1372-1355 f.Kr.) var den som i særdeleshet la vekt på konseptet i en slik grad, hevdet John D. Ray, at kongens samtidige så på det som intoleranse og fanatisme.^[14] En del konger la Maat til sine egne navn, således ble referert til som «Herre av Maat»,^[15] eller Meri-Maat («elsket av Maat»). Da troen på Tot vokste i den egyptiske gudeverden og begynte å overta tidligere mytologiske forstillinger i Hermopolis om Ogdoaden, ble det sagt at hun var mor av Ogdoaden og Tot var faren.

I Duat, den egyptiske underverden, ble det sagt at hjertene til de døde ble veid mot hennes prinsipp, framstilt som «Maats fjær», noe som symbolsk representerte Maats konsept i hallen til de to sannheter. Et hjerte som ble veid og bedømt som uverdig ble slukt av gudinnen Ammit og hjertets eier ble dømt til å forbli værende i Duat. Hjertet ble betraktet som det stedet hvor sjelen oppholdt seg. De med gode og rene hjerter (sjeler) ble sendt til Aaru. Osiris ble sett på som vokteren av portene til Aaru etter at han ble en del av den egyptiske gudeverden og forskjøv Anubis i Ogdoaden-tradisjonen.

Maats templer

De eldste bevis på et dedikert tempel for Maat er i tiden til det nye rike (ca. 1569 til 1081 f.Kr.). Farao Amenhotep III bestilte et tempel i Karnak-komplekset, men tekstbevis indikerer at andre templer for Maat bar lokalisert i Memfis (Egypt)|Memfis og ved Deir-el-Medineh.^[16]

Tekstlige temaer

Ani-papyrusen, opprettet en gang rundt 1250 f.Kr. i det 19. dynasti i det nye rike, er et manuskript satt sammen av en egyptisk skriver ved navn Ani, som har gitt navn til teksten. Teksten utgjør en særskilt sammensetning av erklæringer og forhekselser som hadde til hensikt å hjelpe den døde i etterlivet. Teksten gir et inntrykk av de verdier som oldtidens egyptere verdsatte.

Maats lære er representert i 42 negative bekjennelser i dette manuskriptet. Listen er tatt fra en opphavsfri liste gjort av E. A. Wallis Budge fra en utgivelse tidlig på 1900-tallet, men nyere oversettelser fra nyere forskning kan skille seg en del fra følgende:

Førtito negative bekjennelser

1. Jeg har ikke begått synd.
2. Jeg har ikke stjålet noe med vold.
3. Jeg har ikke stjålet.
4. Jeg har ikke drept menn og kvinner.
5. jeg har ikke stjålet korn.
6. Jeg har ikke stjålet ofringer.
7. Jeg har ikke stjålet gudenes eiendom.
8. Jeg har ikke ytret løgner.
9. Jeg har ikke fraktet bort mat.
10. Jeg har ikke ytret forbannelser.
11. Jeg har ikke begått utroskap, jeg har ikke ligget med menn.
12. Jeg har ikke fått noen til å gråte.
13. Jeg har ikke spist hjertet (= jeg har ikke sørget nytteløst, eller følt anger).
14. Jeg har ikke angrepet noen mann.
15. Jeg er ikke en mann av svik.
16. Jeg har ikke stjålet kultivert land.
17. Jeg har ikke vært en tyvlytter.
18. Jeg har ikke bakvasket noen.
19. Jeg har ikke vært rasende uten rettmessig grunn.
20. Jeg har ikke drevet utsvevelser med hustruen til noen mann.
21. Jeg har ikke drevet utsvevelser med hustruen til noen mann (gjentagelse, men adressert en annen gud).
22. Jeg har ikke forurenset meg selv.
23. Jeg har ikke gjort noen skrekkslagne.
24. Jeg har ikke overtrådt (loven).
25. Jeg har ikke vært rasende.
26. Jeg har ikke lukket mine ører for sannheten.
27. Jeg har ikke drevet blasfemi.
28. Jeg er ikke en voldelig mann.
29. Jeg er ikke en som tilskynder uro (eller en som forstyrrer freden).
30. Jeg har ikke handlet (eller dømt) med utilbørlig hastverk.
31. Jeg har ikke spionert i saker.
32. Jeg har ikke forøket mine ord i tale.
33. Jeg har ikke forurettet noen, jeg har ikke gjort noe ondt.
34. Jeg har ikke drevet trolldom mot kongen (eller blasfemi mot kongen).
35. Jeg har aldri stoppet vannet(s strøm).
36. Jeg har aldri hevet min stemme (snakket arrogant eller i sinne).
37. Jeg har ikke forbannet (eller bespottet) gud.
38. Jeg har ikke handlet med ondt raseri.
39. Jeg har ikke stjålet gudenes brød.
40. Jeg har ikke fraktet vekk khenfu-kakene fra de dødes ånder.
41. Jeg har ikke stukket unna barnets brød eller behandlet guden av min by med forakt.
42. Jeg har ikke drept krøtteret tilhørende guden.^[17]

Referanser

1. Cohn, Norman Rufus Colin (1993): Cosmos, Caos and the World to Come: The Ancient Roots of Apocalyptic Faith. ISBN 978-0-300-05598-6. s. 9
2. Romer, John (1988): Testament, Guild Publishing, s. 41-42
3. Assmann, Jan (2006): Religion and Cultural Memory: Ten Studies, overs av Rodney Livingstone, Stanford University Press, ISBN 080474523. s. 34
4. Allen, James P. (2000): Middle Egyptian: An Introduction to the Language and Culture of Hieroglyphs. ISBN 978-0-521-77483-3. s. 116
5. James, Edwin Oliver (1970): Creation and Cosmology: A Historical and Comparative Study. Brill Academic Pub. ISBN 978-90-04-01617-0. s. 50
6. Morenz, Siegfried (1973): Egyptian Religion, ISBN 978-0-8014-8029-4. s. 117–125.
7. Powell, Anton (1995): The Greek World. Psychology Press. ISBN 978-0-415-17042-0. s. 303
8. Black (2002), s. 130
9. Black (2002), s. 131
10. Black (2002), s. 157
11. Armour, Robert A. (2001): Gods and Myths of Ancient Egypt. American University in Cairo Press. ISBN 978-977-424-669-2.
12. Budge (1976): The Gods of the Egyptians, bind 1, s. 416
13. Redford, Donald B. (2003): The Oxford Essential Guide to Egyptian Mythology, Berkeley, ISBN 0-425-19096-X, s. 190
14. Ray, John D. (2002): Reflections on Osiris, Profile books, ISBN 186197 490 6, s. 64
15. Kemp, Barry J. (2005): 100 hieroglyphs: think like an Egyptian. ISBN 1-86207-658-8.
16. Redford, Donald B. (2003): The Essential Guide to Egyptian Mythology:The Oxford Guide, Berkeley Reference, ISBN 0-425-19096-X, s. 190
17. The Book of the Dead. Gramercy. 23. januar 1995. ISBN 978-0-517-12283-9. s. 576–582

Litteratur

• Black, James Roger (2002): The Instruction of Amenemope: A Critical Edition and Commentary — Prolegomenon and Prologue^{[død lenke]}, Dissertation University of Wisconsin-Madison
• Budge, E. A. Wallis (1967): The Egyptian Book of the Dead: (The Papyrus of Ani) Egyptian Text Transliteration and Translation. New York: Dover Publications. Opprinnelig utgitt i 1895.
• Budge, E. A. Wallis (1969): The Gods of the Egyptians: Studies in Egyptian Mythology, Bind 1. New York: Dover Publications. Opprinnelig utgitt i 1904.
• Collier, Mark & Manly, Bill (1998): How to Read Egyptian Hieroglyphs, rev. utg. Berkeley: University of California Press.
• Faulkner, Raymond (1994): The Egyptian Book of the Dead. San Francisco: Chronicle Books. ISBN 0-8118-6489-8
• Mancini, Anna (2004): Maat Revealed: Philosophy of Justice in Ancient Egypt. New York: Buenos Books America.
• Strudwick, Helen (2006): The Encyclopedia of Ancient Egypt. Singapore: De Agostini UK.
• Taylor, John H. red. (2010): Journey through the afterlife, Ancient Egyptian Book of the Dead, British Museum Press. London ISBN 0-7141-1989-X