Henoteisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Henoteisme (av gresk hen, «én» – og theos – «gud») er et religionsfenomenologisk begrep. Religionshistorikeren Max Müller innførte begrepet i 1867. Det anvendes der hvor én guddom får udelt oppmerksomhet, uten at andre guder benektes. I hinduismen kan en hindu/hindufamilie ha en utvalgt gud som de tilber og ser på som sin personlige.
| Gud |
|---|
|
Konseptet Gud Typer gudstro Synet på Guds eksistens Erfaring og praksis Beslektede temaer |
Forskjellige forskere foretrekker begrepet monolatrisme framfor «henoteisme» i diskusjon om religioner der én gud står sentralt, men eksistensen eller stillingen til andre guder ikke benektes.[1][2] Ifølge Christoph Elsas bærer begrepet henoteisme i moderne bruk en konnotasjon om utviklingen av religioner i senantikken. En henoteist kan tilbe én gud fra et gudepanteon utfra et eget valg, samtidig som vedkommende aksepterer andre gudeskikkelser og gudekonsepter.[3][4] Henoteisme og inklusiv monoteisme er begrepet som refererer til en mellomposisjon mellom ubegrenset polyteisme og eksklusiv monoteisme.[1]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
