Sætre (Asker)
lokalsenter på Hurumlandet i Asker kommune From Wikipedia, the free encyclopedia
Sætre er et tettsted som ligger på Hurumlandet i Asker kommune i Akershus. Sætre ligger ved sjøen på vestsida av Indre Oslofjord, omtrent 45 kilometer sør for Oslo. Sætre var fra 2012 til 2020 administrasjonssentrum i Hurum kommune i Buskerud fylke. Tettstedet hadde 6 227 innbyggere per 1. januar 2023[2]. Målt etter innbyggertall er Sætre i dag det største tettstedet i tidligere Hurum kommune.
| Sætre | |||
|---|---|---|---|
 Sætre båthavn | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Akershus | ||
| Kommune | Asker | ||
| Ligger ved | Indre Oslofjord Sætreelva | ||
| Postnummer | 3475 Sætre | ||
| Areal | 4,43 km² | ||
| Befolkning | 6 227[a] (2023) | ||
| Bef.tetthet | 1 405,6 innb./km² | ||
| Preposisjon | på[1] Sætre | ||
 Sætre 59°40′47″N 10°31′03″Ø | |||
Navnet «Sætre» (/ˈse:tɾe/) kommer av det norrøne ordet sétrar, som er flertall av ordet sétr. Dette betyr «bosted» (eg. et sted man «sitter»). Sétrum er dativsformen av navnet.[3] Navnet er første gang nevnt i et brev skrevet i 1330.[4]
Sætreelva, som har utløp i Sætrepollen i Oslofjorden, er et regionalt viktig vassdrag, med et snaut 20 kvadratkilometer stort nedbørsfelt og ei årlig vannføring på rundt 11 millioner kubikkmeter. Den er ei viktig gyteelv for en lokal stamme av sjøørret. Vannkvaliteten i elva har blitt betegna som god (2014).[5] Elva er imidlertid svært utsatt for menneskelig påvirkning og forsøpling, og ble negativt påvirka av utbygging i Sætre sentrum mot slutten av 2010-tallet.
Våtmarksområdet Øra sør for Sætreelvas utløp i sjøen er et viktig våtmarksområde for fugl, og holmene utafor Sætre er viktige hekkeområder for sjøfugl.
Middelalder
I middelalderen fantes det to gårder på Sætre; nordre og Søndre Sætre. Sætreelva utgjorde delet mellom disse to gårdene. Nordre Sætre lå omtrent der dagens hovedbygning på Sætre (gnr. 57) ligger i dag. Søndre Sætre lå trolig rett nord for dagens elveleie, fordi elva gravde seg nytt løp under en flom på slutten av 1700-tallet. I seinmiddelalderen ble begge gårdene liggende øde, og den nordre gården ble brukt under gården Åros i Røyken.
Sætre bruk
På 1500-tallet begynte bøndene i Hurum å ta i bruk oppgangssaga til å skjære tømmer for eksport. Dette gjorde elver med stabil vannføring og skogeiendommer verdifulle. Rundt Sætre fantes begge deler. På 1590-tallet pågikk det en langvarig rettstvist om eiendomsrett til Sætre-gårdene og skogen rundt mellom Åros-bonden Peder Hansen og den danske adelsmannen Anders Huitfeldt. Huitfeldt vant saken i 1599, og han og etterkommerne dreiv omfattende sagbruksdrift i Sætreelva. Den gamle ødegården nordre Sætre ble fortsatt eid av Åros-bøndene og fikk siden gårdsnummer 57, mens ødegården søndre Sætre ble slått sammen med flere andre eiendommer Huitfeldtene eide, og fikk gårdsnummer 1, med navnet «Sætre bruk».
I 1750 kjøpte Drøbak-kjøpmannen Christen Carlsen Huitfeldtenes eiendommer i Sætreområdet, og eiendommene skifta etter dette ofte eiere. Fra slutten av 1700-tallet ble de drevet som ett bruk, med sagbruksdrift og kornmølle. Fra 1830-åra ble det også anlagt stampemølle og kruttmølle i Sætreelva, og seinere på 1800-tallet ble det drevet isdrift fra dammene omkring gården. Sætre bruk sysselsatte på det meste et tyvetalls personer, men noen egentlig tettbebyggelse var ikke bruket stort nok til å danne grunnlag for.
Industristedet
I 1875 anla Nitroglycerin Compagniet AS en sprengstoffabrikk på eiendommen Engene, som ligger innerst i Sætrepollen, øst for Sætre gård. Fabrikken kom i drift i 1876. Som en følge av dette skjøt befolkningsveksten fart. Sætre hadde knapt 70 innbyggere i 1876, men over 500 i 1900. Arbeiderboliger ble bygd på Engene, mens de fleste andre boligene på stedet ble bygd langs veien fra grensa til Røyken i retning Storsand. Et lite sentrum med noen små forretningsgårder vokste fram ved Sætrekrysset, der en annen vei fortsatte i retning Klokkarstua, oppover langs Sætreelva.
.jpg)
I tilknytning til sprengstoffabrikken ble det også anlagt en svovelsyrefabrikk i Verpen i 1915. Disse to fabrikkene var i mange år de største arbeidsplassene på Sætre. Etter 1945 så det ut til å være god etterspørsel etter fabrikkenes produkter, og en ny nitrocellulosefabrikk ble anlagt på midten av 1950-tallet. Mot slutten av tiåret bestemte imidlertid Norsk Sprængstofindustri å flytte produksjonen til Gullaug i Lier. I 1964 var det nesten ingen sprengstoffproduksjon igjen på Sætre, og mot slutten av tiåret ble også svovelsyrefabrikken nedlagt. Rundt 60 arbeidsplasser forsvant, men ei omlegging av produksjonen på Engene til produksjon av militært sprengstoff førte til at at det fortsatt var rundt 300 industriarbeidsplasser på Sætre.
«Drabantbyen»
Rundt 1970 begynte nordre Hurum å bli trukket inn i Oslo-områdets arbeids- og boligmarked. Sætre lå akkurat innafor det som kunne regnes som akseptabel pendleravstand til Oslo, og tomteprisene var lavere her enn nærmere byen. Grunneiere i området begynte derfor å tjene gode penger på å legge ut tomter til boligfelt. Det første boligfeltet som ble etablert var Grytnesfeltet, med 60 boliger; for det meste eneboliger. På midten av 1970-tallet ble Skatvedtfeltet anlagt, med ei blanding av rundt 340 eneboliger og rekkhus. Flertallet av kjøperne kom fra Oslo. Seinere ble det også anlagt boligfelt ved Langset og Gunnaråsen. Den store innvandringa av utenbygds folk førte til at det gamle industriarbeidermiljøet på Sætre ble svekka.
Industrien på sprengstoffabrikken, som nå hadde blitt en del av Dyno-konsernet, måtte samtidig tåle harde nedskjæringer i disse åra. Det ble produsert flytende lim og formalin, militært sprengstoff og nitrocellulose. I 1970 var det fortsatt over 300 ansatte på fabrikken, 1980 var det litt over 200, og på begynnelsen av 1990-tallet var det knapt 100 ansatte igjen. Ved årtusenskiftet hadde under 10 % av de yrkesaktive på Sætre sysselsetting i industrien, og de aller fleste pendla ut av kommunen for å arbeide. Da selskapet Dynea la ned limproduksjonen i 2004, og sprengstoffselskapet Dyno Nobel ble solgt til det australske selskapet Orica i 2005, opphørte industriproduksjonen på Sætre helt. Etter dette har det kun blitt drevet kurs- og verkstedsvirksomhet på det gamle industriområdet.
Sentrumsutbygging på 2000-tallet
På 2000-tallet var det et flertall i Hurums kommunestyre for å styrke Sætres sentrumsfunksjoner. I 2009 vedtok kommunestyret å legge ned det gamle og tradisjonsrike rådhuset Hovtun på Klokkarstua, og i 2012 ble et nytt rådhus, kombinert med et «nærsenter» med flere forretninger, åpna på Sætre.
I 2012 vedtok også Hurums kommunestyre en områdeplan for Sætre sentrum. Den 10. mai 2013 brant den gamle hovedbygningen til Sætre bruk, den såkalte «Ekegården», som sto midt i det gamle sentrumsområdet, ned til grunnen. Etter dette begynte ei stor utbygging av et nytt sentrumsområde. Sætre mista imidlertid også flere sentrumsfunksjoner på første del av 2000-tallet, da lensmannskontoret ble nedlagt og flytta til Røyken, den kommunale helsestasjonen ble flytta til Filtvet, og da DNB la ned bankfilialen sin her. Heller ikke rådhuset fikk noen lang levetid, da Hurum kommune ble slått sammen med Asker kommune i 2020, og kommuneadministrasjonen flytta dit. Bygget skal imidlertid fortsatt brukes til kommunale funksjoner, blant annet som et såkalt «innbyggertorg».
Etter nedleggelsen av den kjemiske tungindustrien har den tjenesteytende sektoren blitt den viktigste kilden til sysselsetting på Sætre, med blant annet dagligvareforretninger, apotek, legesenter og flere serveringssteder. Anlegget av Oslofjordforbindelsen og riksvei 23 (nå europavei 134) i 2000 førte både til økt pendling og etablering av en del nye bedrifter. Nær veien ble det lagt ut et næringsområde i Åsveien, som i dag rommer flere bedrifter og butikker, samt noe plastindustri.
På Grytnes ved Sætre ligger Sætre barneskole og Sætre ungdomsskole (tidligere Grytnes ungdomsskole). Røyken videregående skole er den nærmeste videregående skolen for elever fra Sætre. Det er omtrent like langt til Frogn videregående skole, men denne ligger i et annet inntaksområde for videregående opplæring.[6]
Fra Sætre bussterminal er det bussforbindelser til Tofte og Holmsbu, Klokkarstua og Verket samt til Drammen og Oslo. Sør for Sætre går europavei 134 i tunnel under Oslofjorden.
Det er lite igjen av det gamle Sætre. Den gamle hovedbygningen på Sætre gård (nordre Sætre) stammer fra slutten av 1700-tallet, og ble gitt som gave til en stiftelse i 2013. Her drives enkel serveringsvirksomhet. Bygningen fikk store setningsskader under gravearbeider ved anlegg av nytt Sætre sentrum.[7]
Kongsdelene kirke ble bygd i 1905, og er ei listeført kirke. Kirken er ei enkel trekirke i empirestil, med interiørdekorasjoner av Gerhard Munthe.
I 1983 ble de eldste delene av sprengstoffabrikken på Engene fra 1876 omgjort til et museum. Museet var et privat bedriftsmuseum, og ble drevet av ei venneforening. Fabrikken ble av kulturminnevernmyndighetene vurdert som svært verneverdig, ettersom den var den eneste gjenværende sprengstoffabrikk i verden som hadde det opprinnelige produksjonsutstyret etter Alfred Nobels metode bevart. Etter at Dyno Nobel solgte fabrikken var ikke de nye eierne interesserte i å ha noe museum her, og anlegget forfalt. Eierne argumenterte med at forurensning av sprengstoff i grunnen under bygningene ikke gjorde det forsvarlig å åpne området for allmennheten. Anlegget ble midlertidig freda i 2007. I 2018 vedtok Riksantikvaren at noen få av bygningene skal fredes, mens det ble gitt rivningstillatelse for de fleste. Det foreligger per dags dato ingen konkrete planer om etablering av noe nytt museum på stedet.
Øyene og holmene i fjorden utafor Sætre er populære friluftsområder, og enkelte somre har det vært drift av ei turistbåtrute mellom Sætre og Oscarsborg festning i Drøbaksundet.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
