art i spurvefamilien From Wikipedia, the free encyclopedia
Pilfink (Passer montanus) er en art i spurvefamilien (Passeridae) og én av 28 arter i slekten Passer. Arten er naturlig utbredt i Eurasia, men den har også blitt introdusert til Nord-Amerika, Bermuda (nå utdødd), Borneo, Sulawesi, Filippinene, Mikronesia og Australia.[1] I Norge hekker nominatformen, som er mest vanlig på Østlandet. Ni underarter anerkjennes, med bakgrunn i forskjeller farger og mønster i fjærdrakten og, om enn i mindre grad, forskjeller i størrelsen.
| Pilfink | |||
|---|---|---|---|
.jpg) P. m. montanus (nominatformen)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Passer montanus (Linnaeus, 1758) | |||
| Synonymi | |||
| Fringilla montana | |||
| Populærnavn | |||
| pilfink | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Familie | Spurvefamilien | ||
| Slekt | Passer | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | variert, med preferanse for kantsonene rundt våtmarksområder | ||
| Utbredelse: | Eurasia | ||
 | |||
_-_Ystad-2022.jpg)
_-_Ystad-2023.jpg)
Pilfinken blir cirka 13,9–15 cm lang og veier typisk 18–28 g.[1] Vingespennet utgjør normalt på 20–22 cm.[1] Hannen blir i snitt noe større enn hunnen, men forskjellen i størrelse er liten og kjønnene er ellers like.[1] I tillegg til små variasjoner i fjærdrakten og størrelsen mellom underartene kan man på generelt grunnlag også hevde at, fugler i tørre regioner ofte har ei litt blassere fjærdrakt, mens fugler i fuktige regioner gjerne er noe mørkere. Likeledes er fugler på høye breddegrader gjerne litt større enn fugler på lave breddegrader.[1]
Pilfinken ligner gråspurvhannen, som riktig nok er litt større og kraftigere, og det er lett å ta feil av dem, men pilfinken kjennes imidlertid igjen på den svarte kinnflekken og den sjokoladebrune krona (gråspurvhannen har blygrå krone og mangler kinnflekken). På oversiden er fjærdrakten brunfarget med mørkere striper, men den har noe lysere brunfarge enn gråspurven og dessuten to smale lyse vingebånd. Pilfinken har dessuten en liten svart strupe/hake-lapp, i motsetning til gråspurvhannens større svarte brystflekk(smekke). Nebbet er konisk, som hos typiske frøetere, og i nebbvikene har den tydelige børstehår.[1]
Pilfinkene har lignende levesett med gråspurven, og artene er ofte å se sammen. Hybridisering mellom dem er også kjent.[1] Pilfinken er litt mer sky for mennesker, men ofte mer fredfull overfor andre fugler, og den jager ikke vekk andre fugler på samme måte som gråspurven.[1]
Arten eter mest korn, inkludert havre, hvete, bygg, rug og mais, samt frø av ville planter fra sen høst til tidlig vår, når knopper og andre nye vekster oppstår. Leddyr utgjør den primære kosten for ynglinger, og voksne fugler supplerer også sitt eget kosthold med dette i hekkesesongen. Voksne fugler vil imidlertid ete mye mer leddyr når det er overflod. Ellers eter også pilfinkene insekter og deres larver.[1]
Pilfinken ser ut til å trives i en rekke habitater, men i hekketiden kan det se ut til at arten har en preferanse for kantsonene rundt våtmarksområder.[2] Ellers er den vanlig rundt dyrket mark, i frukthager, private hager og rundt gårdsbruk, men mindre vanlig i lett skog. På steder der gråspurven ikke er representert, er arten tyngre tilstede i urbane strøk og bysoner.[1]
Nye pardannelser skjer på høsten, og valg av reirplass for neste hekkesesong skjer typisk i oktober–november. Arten er hullruger og legger redet til hulrom i trær og lignede. Plassen velges ut av hannen, men hunnen inspiserer gjerne hulen sammen med hannen. Hulen ligger normalt mins én meter over bakken, men opptil 10 m er normalt. Hekkesesongen varierer med både breddegraden, høyden over havet og det stedlige klimaet, men den begynner som regel i april–mai. På høye breddegrader får fuglene typisk kun ett årlig kull, mens de på lave og i varmt klima kan ha opp til tre årlige kull. Redet bygges av begge, og det tar normalt cirka fem dager, og hunnen er dominant på redeplassen straks redet er klart.[1]
Omkring 1–3 uker etter at redet er klart, legger hunnen 1–10 egg, men mest typisk 4–7. Hun legger normalt ett egg i døgnet tidlig på morgenen. Inkubasjonen tar normalt 10–15 dager, typisk 11–12, og hunnen ruger om natten, mens begge ligger på eggene på dagtid. Det er imidlertid bare hunnen som ruger, siden hannen mangler inkubasjonsflekken. Alle eggene klekker i løpet av 1–3 dager. I Europa kan ungene bli i redet opptil 19–20 dager, mens de i Nord-Amerika gjerne forlater det etter cirka 14 dager. Da er ungene fullstendig uavhengige av foreldrene. Ungfuglene danner mindre flokker og blir gjerne værende innenfor en radius av 1–1,5 km av reirplassen.[1]
Inndelingen og rekkefølge følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[3] Norske navn på arter og grupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[4][5] Eventuelle norske navn i parentes er ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
