Norges herrelandslag i fotball er landslaget til Norge som representerer landet i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908.
| Norge | |||||||||||||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 | |||||||||||||||||||||||||||||
| Forbund | Norges Fotballforbund | ||||||||||||||||||||||||||||
| Konføderasjon | UEFA | ||||||||||||||||||||||||||||
| Landslagstrener |  Ståle Solbakken | ||||||||||||||||||||||||||||
| Flest kamper | John Arne Riise (110) | ||||||||||||||||||||||||||||
| Flest mål | Erling Braut Haaland (34) | ||||||||||||||||||||||||||||
| Hjemmebane | Ullevaal Stadion | ||||||||||||||||||||||||||||
| Supporterklubb | Oljeberget | ||||||||||||||||||||||||||||
| |||||||||||||||||||||||||||||
 Olympiske leker | |||||||||||||||||||||||||||||
| Deltakelser | 5 (første i 1912) | ||||||||||||||||||||||||||||
| Resultat |
Bronse i 1936 | ||||||||||||||||||||||||||||
| Verdensmesterskap | |||||||||||||||||||||||||||||
| Deltakelser | 3 (første i 1938) | ||||||||||||||||||||||||||||
| Resultat |
Åttendedelsfinale i 1998 | ||||||||||||||||||||||||||||
| Europamesterskap | |||||||||||||||||||||||||||||
| Deltakelser | 1 (første i 2000) | ||||||||||||||||||||||||||||
| Resultat |
Gruppespill i 2000 | ||||||||||||||||||||||||||||
| Infoboks sist oppdatert: 10. oktober 2024 | |||||||||||||||||||||||||||||
Den beste sammenhengende perioden var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb. Det ledet til deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000.
Andre meritter er Bronselaget fra 1936 og deltakelse i VM i fotball 1938.
Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i VM i Frankrike 1998, seieren over Tyskland i OL i Berlin 1936, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993.
Historie
Fotballen kom til Norge fra Storbritannia i 1880-årene, og ble raskt en populær sport både blant de aktive og publikum. Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub ble stiftet i 1885. Flere klubber kom til, og det oppsto på etterhvert et behov for å få organisert fotballen i Norge. På initiativ fra Ski- og Fotballklubben Lyn ble Norsk Fodboldforbund stiftet i 1902. Samme år fikk NFF ansvaret for å organisere Norgesmesterskapet i fotball, og i 1908 fikk NFF invitasjon fra det svenske fotballforbundet om å spille en landskamp. I anledning NFFs 100-årsjubileum i 2002 åpnet Fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Her kan man oppleve norsk fotballs historie og gjenoppleve de store øyeblikkene.
1910-årene
Norges første landskamp ble spilt 12. juli 1908. Sverige spilte også sin første landskamp noensinne denne julidagen i Göteborg. Ni av spillerne på det norske laget kom fra Oslo-klubben Mercantile, som hadde blitt norgesmestere året før.
Den historiske kampen begynte veldig bra for det norske laget. Minotti Bøhn satte inn kampens første mål rett fra avspark, uten av noen av de svenske spillerne hadde vært borti ballen. Deretter gikk det dårligere. Det hjalp lite at Bøhn satte inn enda et mål, og at Hans Endrerud også tegnet seg på scoringslisten. Da kampen var over hadde svenskene vunnet 11-3.
Det gikk to år til neste gang et norsk landslag ble samlet. Også denne gangen var det svenskene som var motstander, og denne gangen ble kampen spilt på Gamle Frogner i Kristiania. Det var imidlertid svenskene som vant denne gangen også, 4-0 ble sluttresultatet. Tormod Kjellsen fra Larvik Turn debuterte i denne kampen, 15 år og 11 måneder gammel, og er fortsatt tidenes yngste med det norske flagget på brystet.[1] To strake tap ble det også i 1912, da Norge deltok i OL i Stockholm. Motstandere var Danmark og Østerrike.
I det hele tatt er perioden mellom 1908 og 1917 et sorgens kapittel i norsk landslagshistorie. I denne perioden vant ikke Norge en eneste kamp, og bunnen ble nådd 7. oktober 1917 da Norge tapte hele 12-0 for Danmark – Norges største tap noensinne.
1920-årene
Våren 1918 ankom svenske Birger Möller Kristiania, og tok fatt på sin nye jobb som norsk landslagstrener. Det sies at Möller var en god inspirator, og brukte mye tid på samspill, tekniske ferdigheter og terping på detaljer. Dette skulle snart gi resultater. Etter å ha spilt 27 kamper uten en eneste seier, kom vendepunktet for det norske landslaget 16. juni 1918. Bare et drøyt halvår etter fadesen i København tok Norge sin aller første seier da de vant 3-1 over Danmark. Noen måneder senere ble det også seier over Sverige, og året etter ble svenskene feid av banen med 5-1 i Göteborg – Norges første borteseier.
Norges største stjerne i denne perioden var Odd-spissen Einar «Jeja» Gundersen, som scoret til sammen 26 landslagsmål mellom 1917 og 1928. Andre profiler var lagkaptein Gunnar Andersen (Lyn), Per Skou (Lyn og Odd) og Asbjørn Halvorsen (Sarpsborg). Disse spillerne utgjorde stammen i det norske laget som deltok i OL i Antwerpen i 1920, hvor Norge tok sin hittil største skalp.
Få hadde levnet Norge noen muligheter i åpningskampen mot England. Riktignok var det engelske laget et amatørlag, men de ble uansett regnet som store favoritter – ikke bare til å slå Norge, men til å vinne hele turneringen. Det sies at Gunnar Andersen var den første som viste at engelskmennene slett ikke var overmennesker, ved å drible av opptil tre-fire engelskmenn om gangen. Selvtilliten smittet over på de andre norske spillerne, og da kampen var over hadde Norge vunnet 3-1 etter to scoringer av «Jeja» Gundersen og ett mål av Einar Wilhelms.
Som belønning for den sensasjonelle seieren fikk Norge møte Tsjekkoslovakia i neste runde. Den kampen tapte Norge 4-0.
Norge tok noen flere skalper i årene som fulgte. De vant 2-0 over Frankrike i Paris i 1923, og tok også noen flere seire mot svenskene. I siste halvdel av 1920-årene var imidlertid landslaget tilbake i hverdagen. Mellom 1924 og 1928 vant Norge bare fire landskamper – samtlige mot Finland.
I 1929 og i begynnelsen av 1930-årene begynte den svake trenden igjen å snu, mye takket være keeper Henry «Tippen» Johansen og målkongen Jørgen Juve, som begge noen år senere skulle bli med på det som kanskje den dag i dag fortsatt er norsk landslagsfotballs største øyeblikk. 23. juni 1929 ble det seier med 5-2 over Danmark i København – Norges første borteseier over Danmark.
1930-årene
I 1933 debuterte Reidar Kvammen på det norske landslaget. To år senere fikk Arne Brustad sin debut, og i 1934 returnerte den tidligere landslagsspilleren Asbjørn Halvorsen til Norge etter tolv år i tysk fotball. Disse begivenhetene markerer begynnelsen på «bronsealderen» i norsk fotball.
Da Halvorsen returnerte fra sitt Tysklandsopphold ble han ansatt som generalsekretær i NFF. Han ble dermed formann i landslagets uttakskomité, og fungerte også som landslagstrener. På denne tiden hadde landslagstreneren kun ansvar for å trene spillerne, mens alt som hadde med laguttak ble foretatt av uttakskomitéen. Den kombinerte rollen gjorde imidlertid at Halvorsen ble Norges første «moderne» landslagssjef.
Selv om Norge hadde hatt ganske gode resultater i årene før Berlin-OL (deriblant seire over Østerrike og Ungarn) var det få som trodde laget kunne hevde seg blant de beste i OL-turneringen. Den første kampen gav en oppskriftsmessig seier over Tyrkia. Neste motstander var vertsnasjonen Tyskland, som hadde slått Luxembourg 9-0 i sin første kamp. Det sies at de norske lederne allerede hadde planlagt hjemreise to dager etter Tysklands-kampen. De planene måtte i så fall endres.
Med Hitler og Goebbels blant tilskuerne vant Norge fullt fortjent 2-0 over Tyskland. Begge målene ble scoret av Magnar Isaksen. Tyskerne var slått ut, og Norge var klare for semifinale mot Italia. Semifinalen ble jevnspilt, men det var italienerne som trakk det lengste strået. Sluttresultatet ble 2-1 etter ekstraomganger, og Arne Brustad scoret det norske målet. Brustad ble også den store spilleren i bronsefinalen mot Polen, hvor Norge vant 3-2, og sikret seg bronsemedaljene. Brustad scoret alle de tre norske målene, og ble fremhevet som en av turneringens beste spillere av både norsk og utenlandsk presse. Bronselaget var født.
Bak fra venstre: Brustad, Isaksen, Kvammen, Ulleberg, Holmberg, Martinsen, Frantzen, Juve.
Foran fra venstre: Eriksen, Johansen, Holmsen.
To år senere deltok Norge i fotball-VM. Norge hadde kvalifisert seg etter å ha slått Irland 6-5 sammenlagt over to kamper. Reidar Kvammen scoret to mål i begge kampene. I sluttspillet, som ble arrangert i Frankrike og ble spilt i cupformat, ble Norge trukket mot de regjerende verdensmesterne Italia.
Kampen, som ble spilt i Marseille, var svært jevnspilt og spennende. Italia tok en tidlig ledelse, men Norge utlignet sju minutter før slutt da Brustad driblet seg gjennom hele det italienske forsvaret og satte ballen i mål. Noen minutter senere trodde alle at Brustad hadde scoret sitt andre, men dette målet ble meget tvilsomt annullert for offside. «Hvordan dommeren kunne annullere dette flotte mål står for tilskuerne ennå som en gåte», skrev Dagbladet i sitt referat. Dermed ble det nok en gang ekstraomganger, hvor Italia gikk seirende ut etter en scoring av Silvio Piola. Akkurat som i OL to år tidligere tapte Norge for Italia etter ekstraomganger, og akkurat som i Berlin-OL gikk Italia til topps i hele turneringen. Brustad fikk et plaster på såret da han noen måneder senere ble tatt ut på Europalaget som møtte England på Wembley.
22. oktober 1939 tapte Norge 4-1 for Danmark i København. Det skulle vise seg å bli Norges siste landskamp på nesten seks år.
1940-årene
- Se også Norges landskamper 1945–1949.
Da tyskerne invaderte Norge ble det slutt på praktisk talt all organisert fotball i landet som følge av idrettsboikotten. Flere av heltene fra 1936, deriblant Reidar Kvammen og Asbjørn Halvorsen, havnet i konsentrasjonsleir. Det lange oppholdet satte naturlig nok norsk fotball et langt skritt tilbake, noe som skulle bli ettertrykkelig klart 21. oktober 1945, da Norge møtte Sverige i Stockholm.
Nesten alle de gamle heltene var med da Norge møtte Sverige for første gang på over seks år. Det norske laget inkluderte Brustad, Øivind Holmsen og Alf «Kaka» Martinsen, som alle hadde vært med på Bronselaget, samt Kristian Henriksen, Knut Brynildsen og Rolf Johannessen, som var med på VM-laget i 1938. Seks år er imidlertid lang tid i fotball, og svenskene, som ikke hadde vært med i krigen, hadde et storlag på gang. Sluttresultatet ble 10-0 til Sverige. Da svenskene scoret sitt niende mål skal Henriksen ha sagt «Nå satsær vi på uavgjort, guttær» til lagkameratene. Bronsealderen i norsk fotball var definitivt over.
Det skulle imidlertid komme nye spillere utover i slutten av 1940-årene. To av de største profilene var Gunnar Thoresen og Thorbjørn «Klippen» Svenssen. I tillegg hadde bronsehelten Reidar Kvammen ennå litt å bidra med på banen. Noen storseire ble det også. I 1946 ble Finland feid av banen med 12-0, og to år senere vant Norge 11-0 over USA i en kamp hvor Odd Wang Sørensen scoret fem mål – noe som fortsatt er norsk rekord for antall mål i én og samme landskamp.
I 1949 debuterte en 18 år gammel indreløper fra Ørn ved navn Per Bredesen. Han scoret i debuten og fikk strålende kritikker. Norge hadde fått en ny stjerne, og ved inngangen til 1950-årene snakket man om at Norge hadde et nytt storlag på gang. Dessverre ble unge Bredesen et kortvarig bekjentskap for landslagspublikummet. I 1952 reiste Bredesen til Italia, og signerte proffkontrakt for Lazio – og ifølge datidens selvpålagte amatørbestemmelser ble han dermed utelukket fra videre landslagsspill. I en alder hvor de fleste andre nasjonene i Europa hadde innført profesjonell fotball, sto det gamle amatøridealet fortsatt høyt i kurs her hjemme.
1950-årene
Bak fra venstre:: Per Knudsen, Arne Kotte, Thor Hernes, Gunnar Dybwad, Finn Gundersen, Harry Kure.
Foran fra venstre: Thorleif Olsen, Arne Bakker, Asbjørn Hansen, Harry Boye Karlsen, Arne Legernes.
Det var langt mellom seirene for det norske landslaget i 1950-årene, og de få kampene Norge klarte å vinne var stort sett mot Finland og Island. Riktignok klarte Norge å dra i land en sensasjonell 2-1-seier over Ungarn i 1957 – og det attpåtil i en VM-kvalifiseringskamp, men ellers var det langt mellom høydepunktene. I returkampen mot Ungarn ble forøvrig Norge sendt hjem med 0-5 i kofferten.
Blant lyspunktene holdt forsvarsklippen Thorbjørn Svenssen stand gjennom hele tiåret, og da han avsluttet sin landslagskarriere i 1962 hadde han spilt utrolige 104 landskamper – 93 av dem som kaptein. Sammen med engelske Billy Wright var han den eneste spilleren i verden som hadde passert 100 landskamper på dette tidspunktet. En annen norsk profil på denne tiden var Harald Hennum, som med sine 25 mål er landslagets mestscorende spiller etter krigen.
Det er imidlertid liten tvil om at Norge kunne trengt en spiller som Per Bredesen, men amatørreglementet gjaldt fortsatt, selv om det i 1960 ble oppmyknet slik den hjemvendte proffen Ragnar Larsen igjen fikk lov å spille med flagget på brystet.
Bunnen ble nådd i 1959 da Norge avsluttet året med fire strake tap og 22 baklengsmål. Selv Island ble det tap for dette året.
1960-årene
Etter den begredelige avslutningen året før, ble østerrikske Willi Kment hentet inn som ny trener i 1960. Senere samme år debuterte en ung bergenser som var døpt Roald Jensen, men var bedre kjent under kallenavnet «Kniksen», på landslaget. Den spedbygde tenåringen driblet seg forbi alt og alle, og med ett hadde Norge funnet en ny stjernespiller – og ny optimisme. Et annet stortalent, Vikings Olav Nilsen debuterte et par år senere. Landslaget fikk glede av «Kniksen» i fire år, før han, akkurat som Per Bredesen før ham, ble proff i utlandet, og dermed ble uaktuell for videre landslagsspill.
Det var lite forbedring å spore i resultatkolonnen, men av og til greide Norge å presterte et sjokkresultat. I 1961 vant ikke landslaget en eneste kamp. I 1962, derimot, ble det seier over både Nederland og Sverige. I det hele tatt var 1960-årene en periode hvor Norge fortsatt tilhørte det nedre sjiktet i europeisk fotball, men ved enkelte anledninger klarte å slå de store gutta. Et eksempel på dette var den høyst overraskende 4-3-seieren over Skottland i Bergen. Man kom imidlertid brutalt ned på jorda igjen senere samme år da Norge tapte 9-0 for Polen.
Et av Norges mest oppsiktsvekkende resultater i 1960-årene var seieren over Jugoslavia i en VM-kvalifiseringskamp i 1965. Jugoslavia hadde spilt EM-finale noen år tidligere, men måtte reise hjem fra Ullevaal med 0-3 i kofferten, etter scoringer av Finn Seemann, Olav Nilsen og den nye stjernespilleren fra nord, Harald Johan «Dutte» Berg. Norge spilte også jevnt med Frankrike i denne kvalifiseringen, men det ble til slutt to knepne tap for franskmennene. Dette var uansett det nærmeste Norge hadde kommet et sluttspill siden storhetstiden i 1930-årene.
Norge møtte Frankrike på nytt i kvalifiseringen til VM i 1970. I hjemmekampen tapte Norge oppskriftsmessig 1-3, men i bortekampen gjorde landslaget et nytt skippertak og sjokkerte det franske hjemmepublikummet med å vinne 1-0. Odd Iversen scoret kampens eneste mål.
Det kan ellers nevnes at Fredrikstad-stopperen Roar Johansen spilte 54 landskamper på rad mellom 1960 og 1967, hvilket er rekord. Selv ikke Thorbjørn Svenssen kan vise til en slik rekke. En annen kuriositet var at keeper Kjell Kaspersen scoret på straffespark i seieren over Thailand i 1965, og er dermed den eneste målvakten som har scoret for det norske landslaget.
1970-årene
I 1969 ble NFFs selvpålagte amatørparagraf opphevet. Dermed kunne utenlandsproffer som «Kniksen» og Finn Seemann igjen ta på seg landslagstrøya, og Harald Berg og Odd Iversen kunne reise ut med god samvittighet, uten at det ødela deres muligheter for videre landslagsspill.
Resultatmessig var det dog lite forbedring å spore som følge av regelendringen. Faktisk ble landslagets resultater i første halvdel av 1970-årene om mulig enda dårligere. Under kvalifiseringen til EM i 1972 tok Norge ett poeng på seks kamper, og i 1972 tapte Norge 9-0 for Nederland i en VM-kvalifiseringskamp. Året etter gikk Norge på et kanskje enda mer ydmykende nederlag da de tapte for Luxembourg.
Det var imidlertid noen lyspunkter å spore. Først og fremst gjennom vår nye stjernespiller Tom Lund, som debuterte i 1971. «Tommy» var en fantastisk spiller, og blir av mange regnet som Norges beste spiller noensinne – men selv ikke han klarte å bære laget på egen hånd, og Norge endte som regel helt sist i sine kvalifiseringsgrupper til VM og EM.
I siste halvdel av 1970-årene var det imidlertid en liten forbedring i resultatene. Anført av Tom Lund og den nye treneren Tor Røste Fossen ble det seire over både Sveits og Sverige i kvalifiseringen til VM i 1978. Sistnevnte kamp huskes nok likevel best på grunn av Svein Grøndalens grisetakling av den svenske stjernespilleren Ralf Edström. Da Norge spilte sin siste kvalifiseringskamp borte mot Sveits hadde Norge fortsatt en teoretisk mulighet til å nå sluttspillet. Kampen endte imidlertid 1-0 til sveitserne, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme.
Ved siden av A-landslaget hadde Norge også et eget OL-lag i siste halvdel av 1970-årene. Kriteriet for å spille på OL-laget var at du ikke var profesjonell, og ikke hadde spilt noen VM-kvalifiseringskamper. OL-laget var med andre ord et B-landslag, men kampene deres ble likevel regnet som offisielle landskamper i Norge – og i 1979 kvalifiserte OL-laget seg til sluttspillet i Moskva etter å ha slått Finland og Vest-Tysklands amatører i kvalifiseringen. Arne Larsen Økland ble den store helten med sitt vinnermål i den avgjørende bortekampen mot tyskerne. Økland ble forøvrig proff i tysk fotball kort tid etterpå.
Det ble imidlertid aldri noe OL-sluttspill på de norske spillerne ettersom Norge, sammen med USA og de fleste landene i Vest-Europa, boikottet Moskva-OL som protest mot den sovjetiske invasjonen i Afghanistan.
1980-årene
I den første landskampen i 1980-årene ble det seier over Bulgaria. En lovende start på det nye tiåret. Den gode trenden fortsatte med 6-1-seier over Finland (en kamp hvor Pål Jacobsen scoret fire mål) og seier over Sveits i VM-kvalifiseringen. At det også ble 0-4 mot England på Wembley var heller ikke noen katastrofe. Så mye bedre enn oss var tross alt engelskmennene – trodde man.
Knepne tap for Ungarn og Romania våren 1981 sikret at Norge ikke kom til noe VM-sluttspill denne gangen heller, men vi hadde fortsatt æren å spille for da selveste England inntok Ullevaal 9. september 1981. Våre fem tidligere møter med engelske heltidsproffer hadde gitt fem tap og en målforskjell på 2-24. Riktignok hadde vi slått England i Antwerpen 61 år tidligere, men det var jo mot et engelsk amatørlag. Det var med andre ord få som trodde på noe annet enn nok et tap denne høstdagen, men forhåpentlig kunne man kanskje begrense tapet til et par mål. I denne kampen hadde jo Norge Tom Lund og den nye stjernen Hallvar Thoresen tilbake på laget. Ingen av dem hadde spilt kampen på Wembley året før.
Kampen begynte heller dårlig sett med norske øyne. England tok en oppskriftsmessig ledelse ved Bryan Robson bare noen minutter etter avspark – men i stedet for å gi opp, kjempet nå de norske spillerne seg inn i kampen igjen, og midtveis i første omgang utlignet Norge da Roger Albertsen forstyrret den engelske keeperen slik at Tom Lunds innlegg gikk rett i mål. Albertsen ble kreditert målet, men TV-bilder viste senere at han ikke traff ballen. Det viktigste var uansett at Norge var med i kampen igjen, og da Hallvar Thoresen satte inn det andre målet for Norge rett før pause luktet det sensasjon. Til tross for et kraftig engelsk press i andre omgang, ble det ingen flere mål, og Norge hadde (i alle fall i medias øyne) prestert sitt beste resultat noensinne. Norge hadde slått selveste England, noe som fikk radiokommentator Bjørge Lillelien til å gå helt av hengslene, og sende en hilsen til engelske personligheter som Churchill og Maggie Thatcher.
Anført av Tom Lund hadde Norge et godt lag i begynnelsen av 1980-årene. Året etter England-seieren ble Jugoslavia utklasset i en EM-kvalifiseringskamp hvor Lund, Økland og Åge Hareide scoret de norske målene – og ved utgangen av 1982 så det ut til at Norge endelig kunne klare å komme til et sluttspill igjen. Slik gikk det ikke. Tom Lund la opp midtveis i kvalifiseringen, og uten sin playmaker var Norge igjen en middelmådighet. Norge tok bare ett poeng på de resterende EM-kvalifiseringskampene, og endte nok en gang sist i gruppa.
OL-laget ble også samlet igjen, denne gangen for å kvalifisere seg til olympiaden i Los Angeles. Norge kom imidlertid bare på tredjeplass i sin gruppe bak Polen og DDR – men da østblokklandene senere valgte å boikotte OL som et slags takk for sist, fikk Norge den ledige plassen. Norge klarte å bite godt fra seg i OL-turneringen, men til tross for et vedvarende press ble det målløst i åpningskampen mot Chile. I den andre kampen ble det et knepent tap for Frankrike, og da hjalp det lite at Norge vant 2-0 over Qatar i den siste kampen. Norge ble slått ut i det innledende gruppespillet. På den lyse siden inneholdt OL-laget en rekke spillere som skulle bli viktige bidragsytere for A-landslaget i årene fremover – spillere som Per Egil Ahlsen, Terje Kojedal, Tom Sundby og ikke minst keeper Erik Thorstvedt.
I midten av 1980-årene tok landslaget to nye skalper. I 1985 vant Norge borte over de regjerende verdensmesterne fra Italia, og våren etter ble de kommende verdensmesterne Argentina slått på Ullevaal. Begge disse kampene var imidlertid privatlandskamper, og i de kampene som virkelig hadde betydning var Norge fortsatt en kasteball. Bare noen uker etter seieren over Italia tapte Norge 5-1 for Danmark i en VM-kvalifiseringskamp på Ullevaal, og i kvalifiseringen til EM i 1988 ble en imponerende seier over Frankrike etterfulgt av to strake tap for Island. Norge i 1980-årene var et lag som på en god dag i stand til å slå hvem som helst. Problemet var bare at Norge på en dårlig dag var i stand til å tape for hvem som helst – og at det var flere dårlige enn gode dager.
1990-årene
Etter en dårlig start på kvalifiseringen til EM i fotball 1992, valgte landslagssjef Ingvar Stadheim å trekke seg i oktober 1990. Han ble erstattet av U21-landslagets trener Egil «Drillo» Olsen, og dette trenerbyttet skulle innlede landslagets beste periode i moderne tid.
Drillo hadde klare oppfatninger om hvordan fotball skulle spilles, og hadde noen ufravikelige prinsipper i sin spillestil: gjennombruddshissighet, soneforsvar, at ballen alltid skulle spilles i lengderetningen, at man skulle slå langt når motstanderen var i balanse og utnytte overganger når motstanderen var i ubalanse. Spillestilen ga resultater.
Hvis man ser på enkeltspillerne var nok ikke dette det beste laget Norge noensinne hadde hatt. Strengt tatt hadde Norge anno 1990 bare to spillere som holdt høy internasjonal klasse – Erik Thorstvedt og Rune Bratseth. Disse to ble bærebjelkene i landslaget, som ellers ble supplert med unggutter som Øyvind Leonhardsen, Stig Inge Bjørnebye, Lars Bohinen og Erik Mykland.
Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Bohinen og Tore André Dahlum. Tidligere samme kveld hadde U21-landslaget slaktet Italias unggutter med hele 6-0. Noe EM-sluttspill ble det likevel ikke, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia.
Mot slutten av EM-kvalifiseringen børstet Drillo støvet av den tidligere ungdomsstjernen Kjetil Rekdal, som hadde vært ute av landslagsdiskusjonen i over to år etter et mislykket opphold i tysk fotball. Han skulle bli en av landslagets viktigste spillere i 1990-årene.
I kvalifiseringen til VM i fotball 1994, havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvalifiseringen med å slå miniputtstaten San Marino hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være Kjetil Rekdals drømmetreff fra drøyt 20 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett.
Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge tok en flott seier mot Tyrkia og regelrett utspilte England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge feide Polen av banen med 3-0 i Poznan etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For årets prestasjoner fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag.
I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over Mexico i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over Irland, og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster høres mot Drillos spillestil, men denne kritikken falt snart til ro, i hvert fall hjemme i Norge.
Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i fotball 1996, men snublet i de siste kampene mot Tsjekkia og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. På dette tidspunktet hadde Bratseth og Thorstvedt gitt seg, og blitt erstattet av henholdsvis Henning Berg og Frode Grodås. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan og ble senere proff i Manchester United. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over Brasil på Ullevaal i en privatlandskamp. VM-billettene ble sikret da Norge vant 1-0 borte over Aserbajdsjan i nest siste kvalifiseringskamp.
Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for VM i Frankrike. Historien skulle etterhvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement, Norge måtte slå Brasil.
23. juni 1998 i Marseille vil alltid bli husket som en merkedag i norsk fotballs historie. Det var nok Brasil som hadde det meste av spillet, og da Bebeto gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var over. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål bare noen minutter senere, og da samme mann ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale, nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia.
Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved Christian Vieri, og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia. Drillo hadde før turneringen kunngjort at han kom til å gi seg som trener etter VM, og Nils Johan Semb ble ansatt som ny landslagstrener.
Semb fortsatte i samme løypa som Drillo. En del nye spillere kom til, blant annet Steffen Iversen, John Carew og John Arne Riise. Etter en treg start på kvalifiseringen til Fotball-EM 2000 vant Norge sine sju siste kamper, og ble til slutt en suveren gruppevinner, og Semb hadde dermed ført Norge til sitt første EM-sluttspill. Dette tiåret under ett må derfor kunne kalles landslagets beste, etter å ha gjennomført fire gode kvalifiseringer på rad, som resulterte i deltakelse i tre mesterskap.
2000–2007
EM-sluttspillet begynte bra, men endte med skuffelse. I den første kampen vant Norge over Spania etter at Steffen Iversen scoret på et typisk Drillo-angrep. I den andre kampen tapte Norge for Rest-Jugoslavia, men kunne likevel avgjøre selv i siste gruppekamp mot Slovenia. Uavgjort mot Slovenia ville holde hvis Jugoslavia slo Spania, eller hvis den endte uavgjort.
Det ble til slutt målløst mellom Norge og Slovenia i det som må kunne beskrives som en begredelig kamp. I den andre kampen ledet Jugoslavia 3-2 ved slutten av ordinær tid, så det virket som om Norge likevel hadde klart å gå videre. Spania scoret imidlertid to kjappe mål på overtid og vant kampen. Dermed var Norge slått ut, og denne gangen var det ikke bare i utlandet at landslaget måtte tåle kritikk. Også hjemme i Norge ble spillestilen og taktikken slaktet i media.
En svak start på kvalifiseringen til VM i 2002 bidro ikke til å dempe kritikken mot Semb. Etter fem spilte kamper sto Norge bokført med fattige to poeng, og etter et tiår med nesten bare oppturer ble det klart at VM i Japan og Sør-Korea ville bli spilt uten norsk deltagelse. Norge avsluttet kvalifiseringen med tre strake seire, men på det tidspunktet var det for sent.
Til tross for økende mistillit forble Semb i sjefsstolen også i den påfølgende EM-kvalifiseringen, hvor Norge til slutt kapret andreplassen bak Danmark, og måtte ut i «playoff» mot Spania. I den første kampen, som ble spilt i Spania, ble det et knepent 2–1 tap, hvilket sørget for optimisme foran returkampen på Ullevaal. Returkampen ble imidlertid et mareritt. Spanjolene var best i absolutt alt, og vant til slutt 3–0. Dermed ble det ikke noe EM-sluttspill, og etter denne kampen valgte Semb å gå av, etter selv å ha erklært at det var naturlig å bare ha to forsøk på å føre Norge til mesterskap før noen andre fikk prøve seg.
Norges nye landslagssjef ble den gamle storspilleren Åge Hareide, som kom fra trenerjobben i Rosenborg og ble ansatt i januar 2004. Hareides «Nye Norge» vant sine seks første kamper. Riktignok var mange av disse kampene mot annenrangs motstand, men de gode resultatene skapte uansett ny entusiasme rundt landslaget. I kvalifiseringen til VM i 2006 ble resultatene svært varierende, fra en imponerende 3–0 seier over Slovenia til en skuffende uavgjort mot Moldova og hjemmetap for Skottland. Norge endte til slutt på andreplass i gruppen, bak Italia, og måtte ut i playoff igjen, denne gangen mot Tsjekkia. Norge leverte en hederlig innsats i Praha, etter en svært dårlig kamp på Ullevaal. Begge kampene endte imidlertid med ettmålstap, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme.
I kvalifiseringen til EM 2008 startet Norge bra med en seier borte mot Ungarn, resultatene var ujevne og i begynnelsen av 2007 ledet Norge 2–0 borte mot Tyrkia. Etter to keepertabber av Thomas Myhre endte kampen 2–2. Etter denne kampen så det nesten umulig ut å nå EM. Men resultatene forbedret seg kraftig i løpet av sommeren, der Norge vant 4–0 både over Malta og Ungarn hjemme, og 1–0 borte mot Moldova. Sommeren fortsatte med seier i en privatlandskamp hjemme mot Argentina 2–1. På høsten spilte landslaget 2–2 hjemme mot Hellas, og Norge kunne sikre seg en plass i EM-sluttspillet med uavgjort hjemme mot Tyrkia. Norge tok ledelsen, men kampen endte i skuffelse og Tyrkia vant til slutt 2–1. Dermed måtte Tyrkia tape poeng hjemme mot Bosnia samtidig som Norge måtte slå Malta borte. Norge vant, men Tyrkia gjorde jobben hjemme og Norge havnet da på tredjeplass i gruppen, ett poeng bak Tyrkia og to bak Hellas.
Norge endte dermed opp som beste treer i Europa, i en kvalifisering hvor de to beste fra hver gruppe gikk til EM, mens man i de to foregående kvalifiseringene hadde røket ut i play-off. Perioden kan vel kjennetegnes av at man var «akkurat ikke god nok», selv om man fremdeles hadde spillere i store internasjonale klubber og ligaer som i 1990-årene, og det var langt fra krisestemning. I tillegg ble det fremdeles scoret en del mål. Steffen Iversen ble for eksempel toppscorer i siste kvalifisering, i Norges gruppe, med 7 mål. Like bak kom John Carew med 4 mål. Carew som på dette tidspunktet kanskje var på høyden av sin karriere. Det samme kan sies om John Arne Riise. Midt i kvalifiseringen la imidlertid Ole Gunnar Solskjær opp, som en av Norges største landslagshelter gjennom tidene, men først etter å ha vært sterkt medvirkende i 4-1 seieren over Ungarn borte.
2008–2016
Krisestemning skulle det derimot bli. Den 8. desember 2008 trakk Åge Hareide seg som landslagstrener, etter et helt år uten seier for landslaget. Det var da 30 år siden det norske landslaget hadde spilt et helt kalenderår uten seier. Senest var under Tor Røste Fossen i 1978[2]
Det ble i januar 2009 kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge. Drillos nye lag fikk to sterke borteseire i vennskapskamper, mot Tyskland og Sveits, men klarte ikke å rette opp den dårlige starten i kvalifiseringen til VM i 2010, og røk med ti poeng på åtte kamper ut som den svakeste toeren i de ni kvalifiseringsgruppene. Norge tapte for Nederland borte, og spilte uavgjort mot Island og Makedonia borte, men vant sine to hjemmekamper mot Skottland og Makedonia.
Egil Olsen inngikk etter kvalifiseringen en avtale om å lede Norge i kvalifiseringen til EM 2012, før Ståle Solbakken skulle ta over.
Sesongen 2010 ble et strålende år for Drillo og Norge. Da alle kampene var spilt hadde de vunnet syv kamper og tapt kun to, herunder en seier i en vennskapskamp mot Frankrike. EM-kvalifiseringen gikk også strålende: Man ledet gruppa med ni poeng på 3 kamper, etter seire mot Island, Portugal og Kypros. Første halvår av 2011 gikk noe dårligere, bl.a. med et uavgjortsresultat hjemme mot Danmark, og et tap borte mot Portugal, men man var fremdeles med godt mot. For det første hang man greit med i kvalifiseringen, og for det andre ble Norge også, for første gang siden kvalifiseringen til VM 2002, førsteseedet, da gruppene til kvalifiseringen til VM 2014 ble trukket i juli. De gode resultatene den siste tiden hadde gjort at Norge nå lå langt høyere på FIFA-rankingen enn på lenge. Andre halvår ble et antiklimaks. Etter å ha tapt borte mot Danmark, endte Norge opp på tredjeplass i gruppa, med samme poengsum som Portugal på andreplass, og Norge mistet igjen play-off og et eventuelt mesterskap. Landslagsåret ble så avsluttet på en ganske trist måte med et 4-1 tap borte for Wales.
På dette tidspunktet skulle som nevnt egentlig Ståle Solbakken ta over laget, men Solbakken hadde i mellomtiden kommet til enighet med fotballforbundet om å avbryte kontrakten, og ble trener for det tyske laget 1. FC Köln. Dermed fortsatte Drillo en kvalifisering til.
Opptakten til denne kvalifiseringen ble brukt til vennskapskamper mot EM-klare land som England, Kroatia og Hellas, hvor Drillo etter eget utsagn ønsket å teste laget og da spesielt etablerte spillere mot god europeisk motstand. Resultatet var ikke veldig oppløftende sett med norske øyne, og medførte en del utskiftinger på laget hvor særlig mange nye unge spillere kom til. Det var dermed en viss nervøs optimisme da kvalifiseringen begynte høsten 2012: Man hadde havnet i en av de «enkleste» kvalifiseringsgruppene noensinne, men var samtidig midt inne i et generasjonsskifte.
Kvalifiseringen gikk ganske dårlig for Norge. Tonen var satt med tap for Island i første kamp, og Norge endte til tross for førsteseedingen til slutt opp på 4.-plass i gruppa, og var dårligere på innbyrdes oppgjør mot samtlige rivaler bortsett fra tabelljumbo Kypros. Den 27. september 2013 ble Per-Mathias Høgmo ansatt som ny landslagssjef for herrelandslaget.[3] Han ledet dermed laget i de to siste kvalifiseringskampene.
Norges ble nummer tre i sin gruppe i kvalifiseringen for EM i fotball 2016 (Euro 2016) som spiltes i Frankrike. Norge ble slått av Italia og Kroatia, mens Bulgaria, Aserbajdsjan og Malta havnet på plassene bak Norge. Med tredjeplass i gruppen var Norge sikret play-off mot Ungarn.
Norge tapte play-off-duellen mot Ungarn og kom dermed ikke til EM i Frankrike. VM-kvalifiseringen mot VM 2018 startet forferdelig dårlig. Høgmo trakk seg og etter mye samtaler og rykter ble Lars Lagerbäck presentert som ny sjef for landslaget.
2017–dd
Den dårlige starten på VM-kvalifiseringen gjorde at Norge havnet bakpå i sin kvalifiseringsgruppe, og etter tap for Nord-Irland var i realiteten alle mulighet ute for Norge å komme til VM 2018. Den 4. september 2017 spilte Norge mot Tyskland på bortebane. Dette ble en av de største tap for Norge noensinne, og det største tapet for landslaget på 45 år. Tyskland vant kampen med 6–0 og Norge ble utspilt.[4]
Det nye turneringsformatet Nasjonsligaen ble innført av UEFA høsten 2017 for å redusere antall uvesentlige vennskapskamper og for å gi flere nasjoner en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball.[5] Norge ble plassert på nivå C etter deres rangering på høsten 2017 og spilte sine kamper mot Kypros, Bulgaria og Slovenia i siste halvdel av 2018.[6] Norge vant sin kvalifiseringsgruppe og rykket dermed opp én divisjon til UEFA Nations League 2020-2021. Norge ble som én av fire gruppevinnere i Nations League 2018-2019 også tildelt en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball 2020 gjennom kvalifiseringsspill, uavhengig av resultater gjennom den ordinære EM-kvalifiseringen i 2019.
I kvalifiseringen til EM i fotball 2021 endte Norge på tredjeplass i Gruppe F, bak Spania og Sverige, og greide dermed ikke å kvalifisere seg til EM i fotball 2021 på ordinært vis. Norge spilte derimot semifinale i playoff mot Serbia i oktober 2020, men tapte kampen 1–2 og klarte ikke å ta seg videre til finalen, og Norge mistet dermed sin siste mulighet til å kvalifisere seg til EM i 2021. Norge spilte deretter i UEFA Nations League 2020-2021 divisjon B, sammen med Østerrike, Romania og Nord-Irland, og endte på andreplass i gruppen. Norge beholdt dermed plassen sin i divisjon B til neste utgave av Nations League.
Den tidligere landslagsspilleren Ståle Solbakken tok over som landslagstrener etter Lars Lagerbäck høsten 2020. I mars 2021 utnevnte han Martin Ødegaard som ny landslagskaptein. Norge gikk inn i kvalifisering til Fotball-VM 2022, i kvalifiseringsgruppe G, sammen med blant andre Nederland og Tyrkia.
Norge klarte ikke å kvalifisere seg til det omstridte VM i Qatar 2022 etter et 2-0 tap mot Nederland på De Kuip 16. november. Dermed fortsetter Norges mesterskapstørke til minst 2024, når EM i fotball 2024 skal arrangeres i Tyskland. Da kan Norge forhåpentligvis kvalifisere seg til sitt første mesterskap og EM på 24 år.
Landslagstrenere
Utdypende artikkel: Liste over norske landslagstrenere i fotball
På grunn av dårlig økonomi hadde man ikke noen fast ansatt landslagstrener før 1953, men man engasjerte trenere under blant annet OL 1912, 1920 og 1952, og også under noen sommersesonger. Fra 1935 til 1953 var fotballforbundets generalsekreter Asbjørn Halvorsen lagleder for det norske landslaget. Frem til 1970-årene ble laget tatt ut av Uttakingskomitéen (UK). Øivind Johannessen var den første landslagstreneren som selv tok ut laget. Svenskene Axel Ahlqvist og Birger Möller var leid inn som kondisjonstrenere 1916, Möller også i 1920.[7]
Nåværende trenere og støtteapparat
Ståle Solbakken (Landslagstrener)- Kent Bergersen (Assistenttrener)
- Frode Grodås (Assistenttrener)
- Bård Wiggen (Fagkoordinator)
- Brede Hangeland (Spilleransvarlig)
Andrew Findlay (Analytiker)- Pål Fjelde (Analytiker)
- Bjørn Vidar Stenersen (Fysisk trener)
Martin Langagergaard (Mental trener)- Morten Morisbak Skjønsberg (Medieansvarlig)
Nåværende tropp
Oppdatert 11. oktober 2024 [9] Norges tropp til Nations League-kampene mot Slovenia torsdag 10. oktober 2024 kl. 20:45 og Østerrike søndag 13. oktober 2024 kl. 20:45.
|
|
Andre spillere
Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene.
|
|
Resultater i mesterskap
| År | Runde | Pos. | K | V | U | T | Mf | Mm |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 VM i fotball 1930 |
Deltok ikke | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1934 |
Deltok ikke | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1938 |
1. runde | 12. | 1 | 0 | 0 | 1 | 1 | 2 |
 VM i fotball 1950 |
Deltok ikke | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1954 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1958 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1962 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1966 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1970 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1974 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1978 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1982 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
| VM i fotball 1986 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1990 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 1994 |
1. runde | 17. | 3 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 |
| VM i fotball 1998 |
2. runde | 15. | 4 | 1 | 2 | 1 | 5 | 5 |
  VM i fotball 2002 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
| VM i fotball 2006 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 2010 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
| VM i fotball 2014 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 2018 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
 VM i fotball 2022 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – | – |
| Totalt: | 3/22 | 8 | 2 | 3 | 3 | 7 | 8 | |
| År | Runde | K | V | U | T | Mf | Mm |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| EM i fotball 1960 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
 EM i fotball 1964 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
| EM i fotball 1968 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
 EM i fotball 1972 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
 EM i fotball 1976 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
| EM i fotball 1980 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
| EM i fotball 1984 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
| EM i fotball 1988 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
| EM i fotball 1992 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
| EM i fotball 1996 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
 EM i fotball 2000 |
1. runde | 3 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 |
 EM i fotball 2004 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
 EM i fotball 2008 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
  EM i fotball 2012 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
| EM i fotball 2016 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
 EM i fotball 2020 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
| EM i fotball 2024 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
| Totalt: | 1/17 | 3 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 |
| År | Runde | K | V | U | T | Mf | Mm |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
 Sommer-OL 1908 |
Deltok ikke | – | – | – | – | – | – |
| Sommer-OL 1912 |
2. runde | 1 | 0 | 0 | 1 | 0 | 7 |
| Sommer-OL 1920 |
2. runde | 2 | 1 | 0 | 1 | 3 | 5 |
| Sommer-OL 1924 |
Deltok ikke | – | – | – | – | – | – |
| Sommer-OL 1928 |
Deltok ikke | – | – | – | – | – | – |
 Sommer-OL 1936 |
Bronsevinner | 4 | 3 | 0 | 1 | 10 | 4 |
| Sommer-OL 1948 |
Deltok ikke | – | – | – | – | – | – |
 Sommer-OL 1952 |
1. runde | 1 | 0 | 0 | 1 | 1 | 4 |
 Sommer-OL 1956 |
Deltok ikke | – | – | – | – | – | – |
| Sommer-OL 1960 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
| Sommer-OL 1964 |
Deltok ikke | – | – | – | – | – | – |
| Sommer-OL 1968 |
Deltok ikke | – | – | – | – | – | – |
| Sommer-OL 1972 |
Deltok ikke | – | – | – | – | – | – |
 Sommer-OL 1976 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
 Sommer-OL 1980 |
Trakk seg | – | – | – | – | – | – |
| Sommer-OL 1984 |
1. runde | 3 | 1 | 1 | 1 | 3 | 2 |
| Sommer-OL 1988 |
Ikke kvalifisert | – | – | – | – | – | – |
| Totalt: | 5 / 17 | 11 | 5 | 1 | 6 | 17 | 22 |
- Regelendring for de Olympiske leker etter 1988. OL-lag måtte etter dette baseres på U23-spillere. Kvalifisering etter 1988 er utført av Norges U21-herrelandslag i fotball.
Statistikk og rekorder
Utdypende artikkel: Maratontabell for Norges herrelandslag i fotball
Største seire
- 12–0 over Finland (1946)
- 11–0 over USA (1948)
- 10–0 over San Marino (1992)
Største tap
Kamper med flest tilskuere
Liste med alle landskamper med over 60 000 tilskuere, ifølge statistikk hos NFF fra 1908 til 2004.[10]. Av disse seksten kampene har Norge vunnet én, spilt tre uavgjort og tapt tolv. Målforskjellen er 8–47.
| Dato | Kamp | Res. | Tilskuere | Arena | |
|---|---|---|---|---|---|
| 1. | 10. november 1957 | Ungarn – Norge | 5–0 | 91 000 | Budapest |
| 2. | 28. juni 1994 | Norge – Irland | 0–0 | 76 322 | Giants Stadium, New York |
| 3. | 22. november 1953 | Vest-Tyskland – Norge | 5–1 | 75 000 | Hamburg |
| 27. mai 2014 | Frankrike – Norge | 4–0 | 75 000 | Stade de France, Paris | |
| 5. | 23. juni 1994 | Norge – Italia | 0–1 | 74 624 | Giants Stadium, New York |
| 6. | 31. oktober 1981 | Ungarn – Norge | 4–1 | 68 000 | Budapest |
| 7. | 25. oktober 1978 | Skottland – Norge | 3–2 | 65 382 | Hampden Park, Glasgow |
| 8. | 6. november 1955 | Nederland – Norge | 3–0 | 65 000 | Amsterdam |
| 3. juni 1981 | Romania – Norge | 1–0 | 65 000 | București | |
| 10. | 22. mai 1994 | England – Norge | 0–0 | 64 327 | Wembley stadion, London |
| 11. | 4. november 1959 | Nederland – Norge | 7–1 | 64 000 | Rotterdam |
| 12. | 15. november 1989 | Skottland – Norge | 1–1 | 63 987 | Hampden Park, Glasgow |
| 13. | 5. november 1950 | Jugoslavia – Norge | 4–0 | 60 000 | Beograd |
| 3. november 1957 | Bulgaria – Norge | 7–0 | 60 000 | Sofia | |
| 23. juni 1998 | Norge – Brasil | 2–1 | 60 000 | Stade Vélodrome, Marseille | |
| 27. juni 1998 | Norge – Italia | 0–1 | 60 000 | Stade Vélodrome, Marseille |
Spillerstatistikk
Utdypende artikkel: Liste over norske landslagsspillere i fotball for herrer
Spillere i kursiv i listene under er fortsatt aktive. Oppdatert t.o.m. 9. sept 2024.
| Antall | Navn | Mål |
|---|---|---|
| 110 | John Arne Riise | 16 |
| 104 | Thorbjørn Svenssen | 0 |
| 100 | Henning Berg | 9 |
| 97 | Erik Thorstvedt | 0 |
| 91 | John Carew | 24 |
| 91 | Brede Hangeland | 9 |
| 86 | Øyvind Leonhardsen | 19 |
| 83 | Morten Gamst Pedersen | 17 |
| 83 | Kjetil Rekdal | 17 |
| 79 | Steffen Iversen | 21 |
| 78 | Erik Mykland | 2 |
| 77 | Svein Grøndalen | 0 |
| 76 | Tore André Flo | 23 |
| 75 | Stig Inge Bjørnebye | 1 |
| 72 | Rune Almenning Jarstein | 0 |
| 71 | Jan Åge Fjørtoft | 20 |
| 67 | Ole Gunnar Solskjær | 23 |
| 66 | Terje Kojedal | 0 |
| 64 | Gunnar Thoresen | 22 |
| 64 | Jahn Ivar Jakobsen | 11 |
| 64 | Gunnar Halle | 5 |
| 63 | André Bergdølmo | 0 |
| 62 | Joshua King | 20 |
| 62 | Ronny Johnsen | 3 |
| 62 | Olav Nilsen | 19 |
| 61 | Martin Ødegaard | 3 |
| 61 | Roar Johansen | 0 |
| 60 | Rune Bratseth | 4 |
| Antall | Navn | Kamper |
|---|---|---|
| 34 | Erling Braut Haaland | 36 |
| 33 | Jørgen Juve | 45 |
| 26 | Einar «Jeja» Gundersen | 33 |
| 25 | Harald Hennum | 43 |
| 24 | John Carew | 91 |
| 23 | Tore André Flo | 76 |
| 23 | Ole Gunnar Solskjær | 67 |
| 22 | Gunnar Thoresen | 64 |
| 21 | Steffen Iversen | 79 |
| 20 | Jan Åge Fjørtoft | 71 |
| 20 | Joshua King | 62 |
| 19 | Odd Iversen | 45 |
| 19 | Øyvind Leonhardsen | 86 |
| 19 | Olav Nilsen | 62 |
| 20 | Alexander Sørloth | 55 |
| 17 | Morten Gamst Pedersen | 83 |
| 17 | Kjetil Rekdal | 83 |
| 17 | Reidar Kvammen | 51 |
| 17 | Arne Brustad | 33 |
| 17 | Odd Wang Sørensen | 25 |
| 16 | John Arne Riise | 110 |
| 15 | Gøran Sørloth | 55 |
| 13 | Arne Larsen Økland | 54 |
| 13 | Pål Jacobsen | 42 |
| 13 | Finn Berstad | 32 |
| 12 | Tom Lund | 47 |
| 12 | Harald Berg | 43 |
Yngste debutanter
| Navn | Født | Dato | Alder | Motstander | Resultat |
|---|---|---|---|---|---|
| Martin Ødegaard | 17. desember 1998 | 27. august 2014 | 15 år og 253 dager |  De forente arabiske emirater |
0–0 |
| Tormod Kjellsen | 25. september 1894 | 11. september 1910 | 15 år og 351 dager | Sverige |
0–4 |
| Tom Blohm | 29. juni 1920 | 5. september 1937 | 17 år og 68 dager | Finland |
2–0 |
| Roald «Kniksen» Jensen | 11. januar 1943 | 22. juni 1960 | 17 år og 163 dager | Østerrike |
1–2 |
| Tom Jacobsen | 17. mars 1954 | 8. september 1971 | 17 år og 175 dager | Frankrike |
1–3 |
| Jan Berg | 14. mai 1965 | 13. november 1982 | 17 år og 183 dager |  Kuwait |
0–1 |
| Sindre Walle Egeli | 21. juni 2006 | 6. september 2024 | 18 år og 77 dager |  Kasakhstan |
0–0 |
| Markus Henriksen | 25. juli 1992 | 12. oktober 2010 | 18 år og 79 dager |  Kroatia |
1–2 |
Se også
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
