From Wikipedia, the free encyclopedia
Modergudinne, morsgudinne, Moder Jord, er begreper som refererer til enhver form for gudinne som er assosiert eller knyttet til moderskap, fruktbarhet, skapelse eller den gavmilde legemliggjøring eller inkarnasjon av Jorden. Når begrepet er likestilt med Jorden eller den naturlige verden er slik gudinner som oftest referert til som Moder Jord. Modergudinnen uttrykker moderskap og fødsel. Hun er beskytteren og gir næring til det guddommelige barn, og i forlengelsen hele menneskeheten. I billedkunsten er dette et hyppig gjengitt bilde, med fulle eller mange bryster som holder eller dier et barn.
Modergudinner likestilles ofte med Moder Jord, men er i sitt vesen ulik. Modergudinnene forstås som en særlig kilde til vitalitet og fruktbarhet og som periodevis må gjennomgå befruktning (lik bonden hvert år må så for å kunne høste). Moder Jord er en kosmisk figur som er en evig fruktbar kilde til alt. Modergudinnene er enkeltindivider med særskilt karaktertrekk, ungdommelige og meget seksuelle. Selv om mannlige guder som regel spiller en mindre betydningsfull rolle, annet enn som befrukteren, er modergudinner ofte en del av et par, og deres mytologi forteller om gudinnens omskiftelighet, og tidvis også om hennes menneskelige eller guddommelige følge.
Det har vært mange forskjellige modergudinner i historien og i nåtiden, blant annet slike guddommer som den hinduistiske Kali Ma, antikkens greske Gaia og oldtidens irske Danu. I ulike former for nyhedendom eller neopaganisme, og i den hinduistiske tanke om Shakti, er alle de mange modergudinner sett på som legemliggjøringen av den ene og samme guddom. En del tradisjonelle gudinner som er knyttet til kjærlighet og/eller fruktbarhet, som greske Afrodite, romerske Venus eller norrøne Frøya, har også i forlengelsen blitt betraktet som modergudinner.
Vendepunktet i myten om de fleste modergudinner er hennes forsvinning og tilbakekomst og påfølgende feiringen av hennes hellige bryllup (hieros gamos) eller rituelle samleie. Et tidlig eksempel er månegudinnen Inanna, en vesentlig sumerisk guddom for kjærlighet og fruktbarhet. Hennes forsvinning har store og omveltende implikasjoner hvor seksualitet og grøderikdom minsker. Hennes tilbakekomst, valg av mannlig partner (Dumuzi), og påfølgende samleie med ham gir garanti om fruktbarhet. Deretter blir hennes mannlige følge ofte satt i bakgrunnen eller mer dramatisk sendt til underverden for å bli erstattet året etter. Fortellingen om Inanna og Dumuzi går forut de om Kybele og Attis, Afrodite og Adonis, av Demeter og Persefone, av Hadad og Adad, av Osiris og Isis, og de er tilsvarende til fortellingen om Nanna. De er alle fortellinger om en ung gud eller gudinne, og en mor eller ektefelle som sørger. Fortellingen om Inannas nedstigning til underverden ble spredt over hele oldtidens område. I Esekiel 8:14 hudfletter profeten kvinnene i Jerusalem for å feire hennes kult.[1]
Guddommer som passer til det moderne begrepsoppfatningen av «modergudinne» som en type har blitt aktet og dyrket i mange samfunn fra de eldste tider og opp til nåtiden. James Frazer, forfatter av The Golden Bough (Den gylne greinen, 1890) og de han påvirket, som Robert Graves og Marija Gimbutas, fremmet teorien at all gudsdyrkelse i Europa og rundt Egeerhavet involverte en form for modergudinne som hadde sin opprinnelse i før-indoeuropeiske neolittiske matriarkater, og at deres mangfoldige gudinner var likeverdige eller avledet fra denne sammenhengen.
Selv om typen har blitt hovedsakelig akseptert som en nyttig mytografisk kategori, er tanken om at alle slike gudinner i oldtiden ble sett på som var skiftende eller utskiftende, har blitt imøtegått i 1968 av arkeologen Peter Ucko som isteden har foreslått at de mange bilder funnet i graver og arkeologiske funnsteder har hatt en enklere og mindre opphøyd funksjon, kanskje rett slett vært leketøy.[2]
Ulike bilder av hva som er antatt å være modergudinner har også blitt oppdaget fra den neolittiske tidsepoke, den nye steinalderen, som strekker seg fra rundt 10 000 f.Kr. da bruken av ville planter førte til begynnelsen av jordbruket, og til slutt til en agrikultur. Slutten på denne neolittiske epoken er karakterisert av introduksjonen av metallredskaper etterhvert som kunnskapen om framstillingen av metaller synes å spre seg fra den ene kulturen til den andre, eller oppsto uavhengig av hverandre i de ulike kulturer som en ny fase i en eksisterende redskapskultur, og til slutt ble omfattende spredt i de menneskelige sivilisasjoner. Regionale forskjeller i utviklingen av dette stadiet i redskapsutviklingen er svært forskjellig. I andre deler av verden som i Afrika, Sør-Asia og Sørøst-Asia, førte uavhengige temming av dyr til deres egne regionale og særskilte neolittiske kulturer som oppsto uavhengig av den i Europa og Sørvest-Asia. I løpet av denne tiden oppsto det innfødte kulturer i den vestlige hemisfære, utviklet fra eldre tradisjoner som ble fremmet via folkevandring. Regelmessige sesongbeboelse eller varige bosetninger begynte å bli avdekket i arkeologiske utgravninger. Gjeting av flokkdyr og kultivering av kyr, geiter, sauer og griser er påvist sammen med tilstedeværelsen av hunder i disse tidlige sivilisasjonene.
Bortimot uten unntak har de blitt oppdaget bilder i disse kulturene som har blitt tolket som modergudinner.
.jpg)
Det eldste stående tempel på øya Gozo er kalt for Ggantija, hvilket er maltesisk for «Kjempedamen» eller «Den gigantiske frue». Slike egenskaper er vanligvis knyttet til mannlige, ikke kvinnelige guddommer. Det var antagelig en stor skulptur av Modergudinnen i dette tempelet i Xaghra som beklageligvis ble ødelagt av hospitallerordenen av Sankt Johannes, en ridderorden som etablerte seg på Malta i 1530. Ødeleggelsen ble gjort for å skaffe byggematerialer for å reise festningsmurer i området rundt. Heldigvis har en fire meter høy statue av Modergudinnen (Ggantija) med et løveformet hode overlevd til i dag i Qula på Gozo. Under denne statuen er det et kvadratisk hull som er rundt 1 meter høyt, en halv meter bredt, 3 meter dypt og kileformet. I løpet av sommersolverv blir dette hullet lyst opp av den stigende solen. Rundt femti meter mot øst er det skulptur av et sovende spedbarn med ansiktet oppover som peker til Modergudinnen; femti meter mot nordøst er det en fallos. Disse tre danner til sammen en trekant. Området er bestrødd med store kampesteiner som er perfekt formet som triangler. I det nedbrutte tempelet som tempelridderne benyttet som steinbrudd har innbyggerne på Gozo plassert små statuer av den kristne modergudinne og besøker hyppig dette ofte som et hellig sted. For de som ikke er lokalkjente er det klokt å leie en guide på grunn av det barske terrenget.
Det er ingen tvil blant forskerne at mange oldtidskulturer dyrket kvinnelige guddommer som tilsvarer den moderne oppfatningen av en «modergudinne» som en del av deres panteon. De følgende er eksempler på slike gudinner.
En av de homeriske hymner, omtrent fra 500-tallet f.Kr., er dedikert til Gaia; «Hymne til Gaia, Mor til alle».[3] Sumerne skrev mange erotiske dikt om deres modergudinne Ninhursag,[4] en kompleks gudinne som var knyttet til livets gave og dødens årsak.[5]
Flere gudinner innenfor mytologier i oldtidskulturene i østlige Middelhavet har blitt tolket som modergudinner: Tiamat i babylonsk mytologi som legemliggjøring av havet og kaos; Inanna i Sumerisk mytologi for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig; Ninsan i den generelle mesopotamiske mytologi som mor til Gilgamesj; Asherah i Kanaan, også knyttet til havet foruten melkevegen; Astarte i Syria, knyttet til fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig; og Afrodite i Hellas, også en kjærlighetsgudinne som dessuten ble påkalt i krig. De ulike gudinne hadde ikke i hovedsak samme trekk og vesen, men de ulike kulturene som var i kontakt med hverandre gjenkjente og aksepterte at disse var likestilte, eksempelvis ble Asherah stundom forvekslet med Astarte, og grekerne oppfattet Astarte som deres egen Afrodite.
Modergudinner er tilstedeværende i de tidligste bilder som er avdekket i de arkeologiske funnstedene i oldtidens Egypt. En figur av guddom, avbildet stående blant to løvinner, eksisterer blant de på en av de eldste malerier som funnet i Naqadakulturen.
En forening eller en sammenslutning med dyr er blitt betraktet som gode mødre; løvinne, ku, flodhest, hvite gribber, kobra, skorpion, og katt, foruten også livgivende opphavlige grunnelement som vann, solen og natthimmelen og jorden i seg selv, er assosiert med de tidlige gudinner i Egypt.
Selv gjennom overgangen til en parvis gudeverden av mannlige guddommer som er tilpasset eller «gift med» hver gudinne, oppstår den mannsdominerte gudeverden langt senere. Modergudinnene varer likevel inn i historisk tid, som med Hathor og Isis. Råd fra oraklene er assosiert med disse gudinnene som ledet de egyptiske herskerne og denne tradisjonen spredde seg til andre oldtidskulturer.
Bildet av Isis som vugger eller ammer sin sønn ble dyrket til langt inn på 500-tallet e.Kr. før hun ble overtatt og videreført av den kristne jomfru Maria med Kristus-barnet og har gjenoppstått av samtidige «kulter» av en Moder Jord. Aktelsen for Kristus’ mor tok plassen til dyrkelsen av Isis ved at den ikke ville bli undertrykt i en tid av religiøs intoleranse, og således inkluderte billedspråket assosiert med Hathor-Isis som strakte seg tilbake i tid til 3000 år før kristendommens oppstandelse.[6]
I Anatolia, dagens Tyrkia, var den neolittiske bosetningen i Çatalhöyük fra tiden rundt 7500 f.Kr. og framover den første man antar man har fått bevis for en dyrkelse av en modergudinne. Et påfallende trekk ved denne kulturen er dens kvinnelige statuetter og småfigurer. James Mellaart, den første som gjorde utgravninger i Çatalhöyük, argumenterte for at disse figurene, velformet og grundig gjort, skåret og skulpturert i marmor, blå og brun kalkstein, skifer, kalsitt, alabast og leire, representerte en kvinnelig guddom av type store gudinne. Skjønt en mannlig guddom eksisterte også, «... statuer av kvinnelige guddommer var i overlegent antall de mannlige guddommene, som dessuten ikke synes å være representert i det hele tatt etter Nivå VI»[7] Til dags dato har 18 nivåer blitt identifisert. Disse forseggjorte statuetter har blitt funnet hovedsakelig i områder som Mellaart antar var helligdommer. En imidlertid, en majestetisk gudinne som sitter på en trone flankert av to løvinner, har blitt funnet i en kornbinge, noe som Mellaart antar må bety at det var gjort bevisst for sikre høstingen eller beskyte matlageret.[8]
Mens Mellaart gravde ut bortimot to hundre bygninger i fire sesonger har den nåværende utgravningslederen, Ian Hodder, tilbrakt en hel sesong med utgravningen av en bygning alene.[9] Hans arkeologiske gruppe begynte i 2004 og 2005 å tro at de mønstre som Mellaart hadde foreslått ikke var riktige. De fant en tilsvarende figur, men det store antallet skulpturer synes ikke å imitere den modergudinnestilen som Mellaart hadde foreslått. Istedenfor en modergudinnekultur har Hodder pekt på utgravningsområdet har gitt få indikasjoner på hverken et matriarkat eller patriarkat.
I en artikkel i en tyrkisk dagsavis avviste Hodder at Çatalhöyük var matriarkalsk samfunn og er sitert «Når vi ser på hva de spiste og drakk og deres sosiale status, kan vis se at menn og kvinner hadde samme sosiale status. Det var en maktbalanse. Et annet eksempel er de hodeskaller som er funnet. Om en sosiale status var av stor betydning i Çatalhöyük ble kroppen og hodet skilt etter døden. Det antallet av kvinnelige og mannlige hodeskaller som er funnet under utgravningene er bortimot likt fordelt.»[11]
I en rapport fra september 2009 om oppdagelsen av rundt 2000 statuetter er Hodder sitert på å ha uttalt: «Çatalhöyük ble utgravd på 1960-tallet på metodisk vis, men uten å benytte en fulle utstrekning av naturvitenskapelige teknikker som er tilgjengelig for oss i dag. Sir James Mellaart som utgravde stedet på 1960-tallet kom opp med alle slags ideer om måten stedet var organisert på og hvordan de levde og videre,» sa han. «Vi har nå begynt arbeidet her siden midten av 1990-tallet og kom fram til svært annerledes tanker om stedet. Et av de mest opplagte eksemplene av dette er at Çatalhöyük er kanskje mest kjent for ideen om modergudinnen, men vårt arbeid har mer nylig tendert til å vise at det faktisk er svært få bevis på en modergudinne og svært få bevis på en form for kvinnebasert matriarkat. Det er bare en av mange myter som moderne vitenskapelig arbeid har underminert.»[12]
En annen arkeolog, Lynn Meskell, har forklart at mens de opprinnelige utgravningene funnet kun 200 figurer har nyere utgravninger avdekket 2000 små statuetter. Av disse er de fleste av dyr, og mindre enn fem prosent er av kvinner.[13]
Fra 5500 til 2750 f.Kr. blomstret Cucuteni-kulturen i den regionen som i dag består av Romania, Moldova og sørvestlige Ukraina. Den har etterlatt ruiner av bosetninger som har hatt opptil 15 000 beboere som har drevet landbruk, tamdyr og mange keramiske levninger av steintøy og figurer i leire. En del av disse figurene synes å representere modergudinnen; se illustrasjon i denne artikkelen.
I Egeerhavet, Anatolia og oldtidens kulturer i Midtøsten ble en modergudinne dyrket i former av Kybele, «hun med håret», en gudinne for naturen og fruktbarhet, i Lilleasia fra neolittisk tid og senere i Hellas. Hennes tilsvarende gudinneskikkelse i romersk mytologi er Magna Mater eller Store mor eller «Urmoderen». Opprinnelig var Kybele en frygisk eller luvisk gudinne. Som Gaia, eller den tilsvarende minoiske Rhea, inkarnerte Kybele den fruktbare jorden
De olympiske gudinner i løpet av Hellas klassiske tid hadde mange vesenstrekk med modergudinnens attributter. «Gudinnene i den greske polyteisme, så forskjellig og komplementære,» observerte Walter Burkert i Homo Necans (1972),[14] «de er uansett konsekvent ens med de i et tidligere stadium, hver en eller annen ganske enkelt ble dominerende i en helligdom eller by. Hver av Store Mor presiderte over et mannlig samfunn; hver er avbildet i deres finstas som Herskerinne over villdyrene, og Herskerinne av helligdommen, selv Hera og Demeter.»
Den minoiske gudinne representert i segler og andre levninger, og som grekerne kalte for Potnia theron, «Herskerinne av dyrene», mange av disse attributtene ble senere også absorbert av Artemis, synes å ha vært av en type modergudinne, for i en del representasjoner dier hun de dyrene hun holder.
De arkaiske lokale gudinnene som ble dyrket i bysamfunnet Efesos i Lilleasia, hvis kultstatue ble kledd opp i halsbånd og bryststykker påhengt med runde fremspring[15] ble senere identifisert av grekerne som Artemis, men var antagelig opprinnelig en modergudinne.
Anna Perenna-festivalen til grekerne og romerne for nyttårsfeiringen, rundt 15. mars i samråd med jevndøgn, kan ha vært en festival for modergudinne, iallfall opprinnelig. Ettersom solen er betraktet som en kilde for liv og føde, kan denne festivalen være betraktet som lik med modergudinnen.
Afrodites motpart i romersk mytologi er Venus og ble etterhvert adoptert som en modergudinnefigur. Hun ble sett på som mor til hele det romerske folk ved å være mor til Romas stamfar Aineias, og stamfar til alle påfølgende romerske herskere, og på Julius Cæsars tid ble hun også kalt for «Venus Genetrix» (Mor Venus).
Magna Dea er latin for «Store Gudinne» og kan referere til en enhver betydelig gudinne som ble dyrket i løpet av den romerske republikken eller det romerske keiserriket. Magna Dea kunne bli gitt som tiltale eller tittel til en gudinne som overhode av panteon, som Juno eller Minerva, eller en gudinne dyrket monoteistisk. Juno kan ha hatt sitt opprinnelse i den etruskiske modergudinne og hennes identitet ble slått sammen med den romerske gudinne på et senere tidspunkt.
Den irske gudinnen Anann, tidvis kjent som Danu, har hatt betydning som en modergudinne, om man bedømmer fra Dá Chích Anann i nærheten av Killarney i grevskapet Kerry. Den dag i dag er tilnavnet på to høyder i nærheten av Killarney kjent som «Annans brystvorter». Irsk litteratur navngir den siste og mest begunstige generasjon av guddommer «Danus folk» (Tuatha de Danann).
På 100-tallet e.Kr. nedtegnet den romerske forfatteren Tacitus de religiøse ritualene blant germanske stammer som fokuserte på den kvinnelige guddommen Nerthus og som han kaller for Terra Mater, «Moder Jord». Framtredende i disse ritualene var en prosesjon med gudinnen på vogn som ble trukket gjennom landskapet. Blant de syv eller åtte stammene som etter sigende dyrket henne listet Tacitus anglere og langobarder.[16]
Blant de senere angelsaksere har trolldom, omformet av kristne, kjent som Æcerbot, blitt bevart i nedtegnelser fra 900-tallet. Trolldommen involverte en prosesjon gjennom markene mens man påkalte den kristne Gud for en god høst, og påkalte «eorþan modor» (Moder Jord) og «folde, fira modor» (Jorda, menneskenes mor).
I sentrale Tyskland er legender som angår Frau Holle blitt nedtegnet gjennom hele middelalderen. Hun opptrer som en nyttig gudinne som beskyttet veving og aktiviteter i hjemmet.[17] Frau Holle rir gjennom jordbruksmarkene under Helligtrekongersaften og stundom skal hun ha spurt de lokale bøndene om hjelp for å reparere vognen sin. De som hjalp henne ble belønnet med gjødsel som snart ble forvandlet til gull. Blant hennes mange navn er Holda, Berchta, Perht, og Frekka, og det sistnevnte navnet leder direkte til Odins hustru Frigg. Mange tyske skikker for innhøstningen omhandler Odin (Wotan, Godan, Wold) og Frau Holle.[18] I flere tyske legender er hun kjent som Frau Goden, og er knyttet til Oskorei (også kalt for Åsgårdsreia). Goden er ganske enkelt et annet navn for Odin, igjen en indikasjon på at Frau Holle er sannsynlig et minne om Frigg, Odins hustru. I Snorre Sturlasons Den yngre Edda (også kalt for Snorre-Edda eller Prosa-Edda), skrevet mer enn to århundre etter den formelle kristne konverteringen av Island, er imidlertid Jorden og Frigg presentert som uavhengige eksistenser. Den norrøne gudenavnet Lodyn (se også Fjorgyn) er i germansk mytologi knyttet til Frau Holle, foruten også til en gudinne, Hludana. Dette navnet er funnet etset inn i flere inskripsjoner på votivgaver fra den romerske tiden.[19]
Skaldediktningen er kjenningen «Odins hustru» derimot en vanlig dikterisk betegnelse for Jorden. Jorden kan i norrøn diktning bli nevnt som Jörð (Jord), Fjörgyn (Fjorgyn eller Fjorgvin, betydningen er «jord»[20]), Hlóðyn (Lodyn, også et annet navn for «jord») og Hlín (Hlin, også antatt som et annet navn for Frigg). Fjorgyn er i den norrøne mytologien jordens gudinne, og hun er en av Odins hustruer og er mor til Tor. Fjorgyn lever sammen med broren Fjorgynn i et søskenekteskap. Sistnevnte er rett og slett en maskulin form for Fjorgyn, og er tidvis nevnt som Friggs far. De fleste gudinner i den norrøne gudeverden er så abstrakte at de ble brukt som kvinnenavn i kjenninger. De fleste av dem er knyttet til kjærlighet og fruktbarhet, og knyttes da til Frøya. Fremst står Frigg, Odins hustru og Balders mor, og kan lettere sammenlignes med Juno enn Venus. I Voluspå kalles hun Lin, men knyttes også til andre navn. I Grimnesmål kalles hun Saga som har samme ordrot som «å si», det vil si at hun er sannsigerske, hun kan spå.[21]
Det har blitt foreslått å sette en sammenheng mellom figuren Nerthus, som kun Tacitus er kilden til, og andre figurer (særlig de som kan telles blant vanegudene) som er nedtegnet i norrøne opptegnelser om norrøn mytologi på 1200-tallet, også Frigg. På grunn av mulige etymologiske forbindelser har den norrøne guden Njord blitt foreslått som ektefelle til Nerthus.[22] I «Loketretten», et kvad fra Den yngre Edda, er det sagt at Njord skal blitt far til sin berømte barn ved sin egen søster. Denne søsteren kjennes ikke ved navn. Også hans barn, Frøy og Frøya, kan i utgangspunktet ha vært én guddom, og i senere tradisjoner blitt splittet i en hunkjønns- og en hankjønnsvariant.
Njord og barnene hans, Frøy og Frøya, er alle guddommer for fruktbarhet og grøderikdom. Filologene har forsøkt koblet norrøne Njord, som er av hankjønn med nordgermanske Nerthus, som er av hunkjønn, og disse to opprinnelig var den samme. Det er mulig at Tacitus har misforstått kildene sine: i fruktbarhetskulter er det gjerne et gudepar av begge kjønn, eller i det minste en androgyn, tvekjønnet guddom som senere splittes i to kjønn; Njord og hans søster av likelydende navn, som blir mytologisk opphavet til nok et søskenpar, Frøy og Frøya. Navnene deres er samnavn som betyr Herre og Herskerinne. I løpet av tidlig vikingtid overtar Frøya for Frigg som den store fruktbarhetsgudinnene i Skandinavia. Frigg hører ikke til vanene, som er et rent nordisk fenomen, og mens Frigg ble oppfattet som den elskelige husfrue, er vanegudinnen Frøya langt mer kompleks. Hun knyttes til den fysiske kjærlighetsakten, men også trolldom og spådom, og krig. Hun er den som mest gir gjenklang av oldtidens modergudinne.
I hinduistisk sammenheng kan dyrkelsen av en modergudinne bli sporet tilbake til tidlig vedisk kultur (mellom rundt 1000-500-tallet f.Kr.), og kanskje også fra før denne tid. Tekstsamlingen Rig Veda kalle den guddommelig kvinnelige makt for Mahimata,[23] et begrep som bokstavelig betyr Moder Jord.
Ved tider henviser den vediske litteraturen til henne som Viraj, den universale moderen, som Aditi, gudenes mor, og som Ambhrini, den ene født av Urhavet. Durga representerer moderskapet myndige og beskyttende vesen. En inkarnasjon av Durga er Kali som kom fra hennes forhode under krig (som et virkemiddel for å beseire Durgas fiende Mahishasura). Durga og hennes inkarnasjoner er særlig dyrket i Bengal.
I dag er Devi sett i mangfoldige former som alle representerer de skapende krefter i verden, som Maya og prakriti, kraften som galvaniserer den guddommelige eksisens inn i en selvprojeksjon som kosmos. Hun er ikke bare Jorden, skjønt selv dette perspektivet er dekket av Parvati (Durgas tidligere inkarnasjon).
Alle de ulike hinduistiske kvinnelige eksistensene er sett på som å forme de mange ansiktene til den samme kvinnelige guddommen. Imidlertid har billedspråk i hinduistisk kunst som omfatter mor og ammende barn, som i avbildningen av Yashoda og Krishna.[24]
I sanskrit står begrepet Yaganmatri for «Universets mor».
Maria Theotokos eller Gudsmoderen er i en kristen undertradisjon sett på som en «åndelig mor» ettersom hun ikke bare oppfyller en moderlig rolle, men også blir sett på som beskyttende og meklende kraft, en guddommelig etablert mellomledd eller formidler for menneskeheten, men hun er samtidig ikke offisielt dyrket som en guddommelig «modergudinne». De romersk-katolske, anglo-katolske og øst-ortodokse kirker identifiserer «kvinnen» beskrevet i Johannes' åpenbaring som jomfru Maria ettersom det står skrevet at denne kvinnen ga fødte en sønn, bestemt til å herske over alle nasjoner og som de identifiserte som Jesus Kristus. Bibelen beskriver i vers 17 av Åpenbaringen resten av hennes avkom de som holder Guds ti bud og vitner om Jesus. De kristne som oppfyller dette er i seg selv hennes «avkom» og de hyller Maria som sin «mor».
Jomfru Maria har mottatt mange titler innenfor katolisismen, som «Himmelens dronning» og «Havets stjerne», og disse er velkjente fra tidligere tradisjoner i Midtøsten. På grunn av denne vekselvirkningen har protestantismens anklaget katolisismen for å ære jomfru Maria som en gudinne, men den katolske kirke har alltid fordømt «dyrkelse» av jomfru Maria. En grunn til denne anklagen er den katolske praksis å benytte bønnerop som et middel for kommunikasjon framfor som middel for dyrkelse. Katolikker tror at døde som følger deres Gud har evig liv og kan hører bønner i himmelen fra levende her på jorden.
Bibelen viser til den personifiserte Himmelske Visdom (Hagia Sophia) i hunkjønnsbegreper. De fleste katolikker mener at «Gud Faderen» er maskulin og at Jesus var en mann, og videre at «kirken» er Guds kvinnelige motpart og Jesus’ brud.
En del kristne er uenig i denne lære og hevder at Gud innbefatter og overstiger både maskulinitet og femininitet. Fra deres synsvinkel er grammatisk kjønn benyttet for å adressere guddommen kun en konvensjon, og maskuline betegnelser for treenigheten karakteriserer et forhold og er ikke et kjønn i seg selv. Imidlertid er dette synet et relativt nylig fenomen, og ville ha blitt betraktet som kjetteri i kristendommens tidlige historie.
Ikonene av Den svarte madonna er en fremstilling av jomfru Maria med svart hud i middelalderens Europa. Framstillingen er mystisk da bakgrunnen ikke er åpenbar og det framstilt flere teorier om årsaken. Den mørke huden har blitt tolket som en afrikansk arketypisk moderfigur. En sådan teori, blant annet fremmet av professor Stephen Benko, antar en opprinnelse fra oldtidens gudinner, særlig den egyptiske gudinne Isis med hennes sønn Horus sittende på hennes fang, som har blitt videreformidlet og videreutviklet i kristen kontekst med Maria og hennes sønn Jesus.[25] En enklere teori er de fleste eksemplene på mørk farging har sin naturlige årsak i det treverket som ble benyttet til utformingen av figurene eller endringer av farge over tid. Motargumentet er de påfallende klare fargene i klærne på en del av figurene med mørke ansikter og hender.
På mange språk som eksempelvis gammelsyrisk har det ordet som forklarer «ånd» et kvinnelig kjønn. I tidlig kristen litteratur i disse språkene er derfor Den hellige ånd diskutert i kvinnelige former, særlig for tiden før ca. år 400.[26] Dette forholdet mellom billedspråket i kvinnelig erfaring er tvetydig da forholdet mellom symboler og sosial virkelighet er vanskelig å avgjøre. Hva som likevel er klart er at kvinnelige religiøse symboler blomstret i stor rikdom i Syria, særlig dyrkelsen av jomfru Maria, før denne kvinneligheten tilsynelatende ble vanskelig eller farlig for kirken og det kom en merkbar maskulin endring etter år 400 hvor den hellige ånd ble overveiende grad referert til som «Han» framfor «Hun». Om den tidligere tradisjonen hadde bakgrunn i en langt eldre tradisjon av en hedensk gudinnedyrkelse er ikke urimelig, men heller ikke lett å fastslå.
Modergudinnen, sammenslått og kombinert med forskjellige kvinnelige figurer fra ulike kulturer i fortiden og nåtiden er fremmet og dyrket av moderne wicca og andre religiøse eller filosofiske samfunn (Se Trippelgudinnen).
Wicca og en del andre former for nyhedninger dyrker modergudinnen. Mest vanlig er hun dyrket som en trippelgudinne; vanligvis forestilt som arketypene Jomfruen, Moderen og Den eldre kvinnen. Hun er assosiert med fullmånen og med Jorden. Mange hedenske eller førkristne religioner i oldtiden hadde modergudinner og det har blitt argumentert at Jesus’ mor var en videreformidling av mønstrene til disse.
Begrepet «Store Mor» i seg selv kan referere til en modergudinne i en del samtidige nyhedenske religioner. Selv blant de som ikke hedenske, kan et uttrykk som «Moder Jord» være i vanlig bruk og personifiserer jordens økologi som et fruktbar og bærekraftig mor. «Moder Jord» er et motiv som opptrer i mange mytologier. Moder Jord er en fruktbar gudinne som legemliggjør den fruktbare jord og er vanligvis mor til andre guddommer, og er således også sett på en særlig beskytter av moderverdigheten og fødsler. Jorden var sett på som den mor som alt liv hadde sin opprinnelse i. Denne tanken går antagelig tilbake til de første jordbrukssamfunnene.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
