emneknagg og verdensomspennende grasrotkampanje i sosiale medier i 2017 og 2018 From Wikipedia, the free encyclopedia
Me too eller metoo[1] (engelsk for «jeg også»), oftest skrevet sammentrukket og med nummertegn (#) som #metoo eller #MeToo, er en emneknagg og en verdensomspennende grasrotkampanje i sosiale medier. Merkelappen «jeg også» markerer at en person har blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet og støtter andre som har opplevd det samme. Stikkordene skal vise omfanget av seksuelle overgrep og trakassering, særlig begått mot unge kvinner i arbeidslivet.
Metoo-fenomenet startet i USA i oktober 2017, men har røtter tilbake til 1997.[2] Kampanjen har siden utviklet seg til en bevegelse som har fått tilslutning fra millioner,[3] først og fremst kvinner, og skapt omfattende debatt, særlig i Nord-Amerika og deler av Europa. Kampanjen har også ført til at historier om sextrakassering og andre krenkelser har blitt offentlig kjent gjennom en rekke nyhetssaker der navn på overgripere har blitt avslørt. Flere, blant annet innen politikk, media og underholdning, har mistet jobber og posisjoner etter at anklager og varsler har blitt tatt på alvor.
Bevisstgjøringen som følge av den enorme medieoppmerksomheten har endret holdninger i mange miljøer og hos enkeltmennesker, og flere har hevdet at kampanjen markerer et tidsskille i likestillingsarbeidet.[4][5] Samtidig har bevegelsen fått kritikk, blant annet for unyanserte virkelighetsbeskrivelser, uthenging av navngitte personer og feilaktige anklager uten mulighet for tilsvar.[6][7] Flere har også påpekt at medienes personfokus i kjølvannet av metoo, med skandaleoppslag om private forhold uten offentlig interesse,[8] kan «forurense ytringsklimaet»,[9] avspore saklig debatt om ukultur og hemme varslinger.
Suggested by a friend: "If all the women who have been sexually harassed or assaulted wrote 'Me too' as a status, we might give people a sense of the magnitude of the problem."
If you've been sexually harassed or assaulted write 'me too' as a reply to this tweet.
«Me too» som uttrykk for personlige erfaringer med sexovergrep og antasting, og som en støtteerklæring til andre ofre, ble opprinnelig tatt i bruk av den afroamerikanske aktivisten Tarana Burke på MySpace i 2006.[11][12]
Ronan Farrow fortalte 10. oktober 2017 historien om tre kvinner som anklaget Harvey Weinstein for seksuelle overgrep.[13] New York Times innledet avsløringen av Weinstein noen dager tidligere. Avsløringene ble i 2018 belønnet med Pulitzer-prisen.[14][15]
Emneknaggen ble imidlertid allment kjent og utbredt først etter at skuespillerinnen Alyssa Milano brukte den i en melding på Twitter som hun la ut 15. oktober 2017. Der oppfordret Milano andre personer som også hadde vært utsatt for seksuell trakassering, å svare på hennes tweet med «Me too».[10] Kommentaren kom etter at flere kvinnelige skuespillere tidligere samme måned hadde anklaget filmprodusenten Harvey Weinstein for voldtekt og trakassering.[16][17][18] De anklaget samtidig filmindustrien for å tie om trakassering i bransjen.[19] Weinstein-skandalen utløste en stor mengde anmeldelser i liknende saker.[20][21]
Hensikten med emneknaggen var at ofrene skulle gi seg til kjenne og at antallet ville synliggjøre hvor vanlig seksuell trakassering er. Enkeltsaker skal tidligere oftest ha blitt oversett eller holdt skjult, og omtaler tabuisert. Mens mange av ofrene har skammet seg og følt skyld etter opplevelsene, har mange miljøer bagatellisert og trivialisert hendelsene.[22][23]
Metoo-oppfordringen fra Alyssa Milano spredte seg viralt med svært mange status-oppdateringer, kommentarer, likes og delinger i sosiale medier.[25] Kvinner over hele verden har brukt emneknaggen, mange også sammen med historier om hva de selv har vært utsatt for. Åpenheten har brutt en taushetskultur om problemene i arbeidslivet[trenger referanse] og redusert skammen hos dem som er rammet.
Aktiviteten har også ført til oppmerksomhet i tradisjonelle mediekanaler. Det har foregått en omfattende debatt om seksuelle overgrep og krenkelser, om tillitsbrudd og grenseoverskridelser, frykt, maktmisbruk, forskjellsbehandling, kjønnsdiskriminering og sexistisk kultur i samfunnet generelt og i visse yrkesgrupper spesielt. Flere har påpekt at faren for krenkelser ofte øker med inntak av alkohol.[26][27] Det har i tillegg kommet opprop[28], markeringer[29] og aksjoner[30] for å synliggjøre ukulturen og forandre holdninger.[31]
Underholdnings- og medienæringen,[32] samt politikermiljøer,[33][34] har fått ekstra mye omtale og flere nyhetssaker, men kampanjen og debattene har omfattet alt fra advokatbransje[35][36] og utelivsnæring[37] til omsorgsyrker[38] og sportsmiljøer.[39]
Flere personer, først og fremst «selvhevdende» menn i maktposisjoner[40] og kjendiser i medieindustri og politikk, har mistet jobber etter at overgrepsanklager[24] har blitt offentliggjort.
I USA har en lang rekke kjente personer støttet kampanjen gjennom egne historier, deriblant Jennifer Lawrence,[41] Ellen DeGeneres,[42] Lady Gaga, Monica Lewinsky, Christina Perri, Reese Witherspoon, Gwyneth Paltrow, Angelina Jolie, Rosanna Arquette,[41] Laura Dern[41] og Uma Thurman.
Profilerte personer har også blitt identifisert som overgripere og trakassører. Innen underholdning og medier gjelder det, i tillegg til Harvey Weinstein, blant andre skuespilleren Kevin Spacey,[43] standup-komikeren Louis C.K.[44] og TV-journalisten Charlie Rose.[45] I amerikansk politikk kunngjorde senator Al Franken i desember 2017 at han ville trekke seg etter flere anklager om seksuell trakassering.[46] Representantene John Conyers og Trent Franks trakk seg med umiddelbar virkning samme måned.[47][48] Metoo har også ført til økt oppmerksomhet mot den amerikanske presidenten Donald Trumps gjentatte trakasseringer overfor kvinner.[49][50]
Det amerikanske nyhetsmagasinet Time kåret metoo-bevegelsen og alle som står bak den, «De som brøt stillheten», til Årets person 2017.[51][52]
Forsvarsminister Michael Fallon gikk av 1. november 2017 etter at flere episoder med kvinnelige journalister ble kjent.[53]
Trakassering på grunn av kjønn og seksuell trakassering er forbudt.
Med trakassering på grunn av kjønn menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Med seksuell trakassering menes uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den oppmerksomheten rammer.Fra Likestillingsloven 2013[54]
.jpg)
Også i Norge har mange tatt i bruk emneknaggen og delt fortellinger.[57] Under stikkordet #stilleforopptak offentliggjorde Aftenposten 16. november 2017 flere historier sammen med et opprop underskrevet av nesten 600 norske kvinnelige skuespillere. Dette var «et oppgjør med ukulturen i norsk TV, film og teater» for å vise hvor gjennomgripende kulturen for seksuell trakassering er på arbeidsplassene og i det sosiale miljøet rundt.[28] Tilsvarende opprop og støtteerklæringer mot trakassering og maktmisbruk har kommet fra flere bransjer og næringer i Norge, også under egne emneknagger, blant annet fra kvinnelige klassiske sangere (#visyngerut),[58] kvinner i musikkbransjen (#nårmusikkenstilner)[58], tillitsvalgte og ansatte i fagbevegelsen (#ikketilforhandling)[59] og fra leger og medisinstudenter (#utentaushetsplikt).[38]
Paragraf 8 i likestillingsloven fra 2013 sier at seksuell trakassering er forbudt i Norge.[54] Ifølge diskrimineringsloven fra 2005[60] har arbeidsgivere dessuten plikt til å forhindre trakassering og sexovergrep i forbindelse med arbeidet. Metoo-kampanjen har ført til økt oppmerksomhet om lederes ansvar for å forebygge problemet og reagere aktivt.[61][62] I diskusjonen har det blitt lagt vekt på behovet for gode rutiner og systemer, blant annet for hvor folk trygt kan rapportere og varsle om uønskede forhold på jobben. Mange steder har det vært en struktur som ikke har klart å stoppe eller fange opp trakassering og maktovergrep.
I TV 2 skal nye «metoo-rutiner» ha sørget for at ansatte begynte å varsle om trakasserende oppførsel, og at sportsjournalisten Davy Wathne måtte slutte.[63] Også ledelsen i NRK mottok varsler.[64]
Under henvisning til Vær Varsom-plakaten, og av hensyn til personvern og etikk, var medier i Norge lenge tilbakeholdne med å navngi personer som ble anklaget.[65] Imidlertid fikk flere metoo-relaterte varselsaker rettet mot Trond Giske i Arbeiderpartiet, uvanlig bred pressedekning da de ble kjent i desember 2017.[66][67] Saken dominerte nyhetsbildet fram til Giske trakk seg fra nestledervervet i partiet 7. januar 2018.[68] Han kom tilbake til politisk arbeid i februar 2018.[69][70] Også andre norske politikere, deriblant stortingsrepresentantene Ulf Leirstein fra Fremskrittspartiet[71] og Kristian Tonning Riise fra Høyre,[72] trakk seg fra politiske verv etter varsler og bekymringsmeldinger om «upassende oppførsel».[73][34] Da det høyreorienterte nettstedet Resett skrev at daværende Venstre-leder Trine Skei Grande hadde hatt sex med en 17 år gammel gutt i 2008, karakteriserte hun det som rykter. Gutten, og vitner, har senere bekreftet historien, men fortsatt omtaler Grande dette som «sladderhistorier, rykter og del av et skitten politisk spill.»[74] Aktive medlemmer har også sluttet eller byttet parti fordi varsling ikke har blitt behandlet tilfredsstillende.[75][76] Få av sakene er blitt anmeldt som straffbare handlinger.[trenger referanse]
Nyhetssakene har handlet om personer og varsler, men også miljøenes og organisasjonenes behandling av sakene og maktkampen rundt. I tillegg har det vært bred debatt om seksuell trakassering og metoo-fenomenet generelt. Også medieoppmerksomheten og presseetikken har blitt diskutert. Samfunnstopper har fått betydelig negativ publisitet med nærgående beskrivelser, og mediepågangen mot enkeltpersoner har fått store og til dels uforutsette personlige konsekvenser, både for dem som har fått varsler rettet mot seg, og for enkelte varslere.[trenger referanse] Journalister og redaksjoner med stort tempokrav har blitt oppfordret til å være ekstra forsiktige i presentasjonen og oppfølgingen av nyhetssakene og ta hensyn til alle parter.[77]
I Sverige, der normkritikk og kjønnsperspektiv har preget samfunnsdebatten lenge, har metoo-kampanjen fått enormt gjennomslag med opprop fra nær sagt alle deler av yrkeslivet, en mengde politiske markeringer og flere avsløringer.[78][79][80] Både i Sverige og utlandet har internettkampanjen i landet blitt omtalt som en «revolusjon».[81][82][83] De svenske oppropene begynte med underskriftskampanjen #tystnadtagning der opprinnelig bortimot 600 kvinnelige skuespillere vitnet om grove sexovergrep i svensk teater- og filmmiljø.[84] Det ble fulgt av opprop fra flere bransjer, under nye emneknagger, og arrangementer over hele Sverige.[29] Det førte også til #stilleforopptak, et tilsvarende initiativ blant norske skuespillere.[28]
Av svenske medie- og kulturfolk som har måttet trekke seg etter anklager, har programlederne Martin Timell i TV4,[85] Lasse Kronér i SVT[86] og Lotta Bromé i SVT og SR,[87] samt kulturjournalisten Fredrik Virtanen i Aftonbladet[88] og Jean-Claude Arnault, omtalt som «kulturprofilen» på grunn av sine forbindelser til Svenska Akademien som deler ut Nobelprisen i litteratur,[89] fått særlig mye presseomtale.
I 2018 skrev voldsforskeren Eva Lundgren og juristen Jenny Westerstrand at «den feministiske bevegelsen og forskningen har de siste tyve årene forsøkt å formidle kunnskaper om kvinners voldsutsatthet til media og politikere. Men sentrale deler av den svenske journalistprofesjonen har vært blant de sterkeste kreftene som forhindret at budskapet nådde frem».[90] Svenska Dagbladets kommentator Ellinor Skagegård skrev i 2017 at «Eva Lundgrens forskning om menns vold mot kvinner ble for 16 år siden beskyldt for være overdrevet eller til og med fabrikkert. I dag, under pågående #metoo-debatt, ser det ut til at hun hadde rett».[91]
I Danmark måtte filmprodusenten Peter Aalbæk Jensen trekke seg som følge av beskyldninger etter metoo-kampanjen.[92]
Metoo-bevegelsen fikk mindre oppmerksomhet i Danmark enn i resten av Skandinavia. Imidlertid oppstod en andre bølge med fornyet slagkraft i september 2020. Da fortalte den populære programlederen Sofie Linde under ZULUs Comedy Galla-show om sin egen erfaring med kvinnediskriminering og sextrakasserig som ung i Danmarks Radio og generelt i mediebransjen.[93] Åpenheten førte til sympatierklæringer og flere historier om sexistisk krenkelseskultur og forskjellsbehandling i Danmark. Den nye metoo-bølgen fikk særlig støtte fra yngre feminister og tilhengere av woke-bevegelsen.[94] Økt fokus på upassende oppførsel og medietrykket bidro til at Radikale Venstres politiske leder Morten Østergaard og Københavns overborgmester Frank Jensen trakk seg fra sine politiske verv.[95][96] Også Danmarks utenriksminister Jeppe Kofod ble anklaget for en tidligere voldtekt.[97]
Mens et flertall av dem som har uttalt seg, har støttet og hyllet metoo-kampanjen som en solidarisk holdnings- og verdikamp for å skape større respekt og trygghet i samfunnet,[98] har bevegelsen også møtt kritikk fra ulike hold.
Flere har fremholdt at beskyldninger og påstander kan bli ensidige og unyanserte,[67] og at overdreven opptatthet av negative holdninger og handlinger kan føre til generaliseringer og et uriktig helhetsbilde av virkeligheten.[23][99][100] Flere har også fryktet at #MeToo skal utvikle seg til mannehat og beklaget den moralismen, puritanismen og fordømmelsen av menn som kampanjen angivelig skal ha forårsaket.[101][102] Andre har uttrykt sterk bekymring for at anonyme rykter[103] og falske anklager[104] kan påvirke politiske valg og ødelegge demokratiet.[6][7]
Kritikere og kommentatorer har påpekt at detaljert nyhetsomtale av enkeltpersoner kan oppleves som en «offentlig gapestokk»,[7], og at #MeToo-kampanjen kan bli en «heksejakt»[105][106] og et «hevntokt mot navngitte syndebukker»[107] som kan skape moralsk panikk[108] og en angiverkultur[109] med urimelig store konsekvenser selv i mindre alvorlige saker.
Det har særlig foregått en presse-etisk diskusjon om rettssikkerhet og identifiseringer. Mens enkelte har anbefalt å gå ut med navn på overgripere,[110][111] har jurister og andre advart mot outing av påstått skyldige før de eventuelt er dømt i en rettssak.[112]
Den svenske forfatteren Lena Andersson har sterkt kritisert deler av metoo-kampanjen for å være impulsdreven og følelsesstyrt: aksjonisme i sosiale medier er uttrykk for anti-intellektualisme som truer verdiene i et opplyst samfunn der en isteden bør fremme saklig samtale, besinnelse og fornuft.[113]
Etter anklager om seksuell trakassering ved Kulturhuset Stadsteatern i Stockholm, og sterk ytre og indre kritikk av taushetskulturen og personalpolitikken der,[114] trakk Benny Fredriksson seg som øverste sjef 7. desember 2017.[115] Da Fredriksson begikk selvmord 19. mars året etter, mente flere at dette skyldtes et grenseløst mediepress og en unyansert fordømmelse som angivelig hadde preget MeToo-fenomenet i månedene før.[116] Dødsfallet førte til selvkritikk i pressen, blant annet i avisa Aftonbladet som hadde vært særlige skarpe og gjengitt anonyme anklager.[117] Mange har også hevdet at selvmordene til den walisiske politikeren Carl Sargeant 7. november 2017,[118] den amerikanske politikeren Dan Johnson 13. desember 2017[119] og den amerikanske filmprodusenten Jill Messick 7. februar 2018[120] kan ha blitt utløst av MeToo-avsløringer og mediekjør.
Franskspråklige områder i Canada: #MoiAussi («JegOgså»)
Engelskspråklige land: #MeToo («JegOgså»)
Frankrike: #balanceTonPorc («angiSvinetDitt»)
Italia: #QuellaVoltaChe («DenGangenDa»)
Israel: גםאנחנו# (på engelsk UsToo)
Japan: #meToo (på engelsk MeToo)
Kina: #我也是 (på engelsk MeToo)
Spania: #YoTambién (på engelsk MeToo)
Sør-Korea: #나도 (på engelsk MeToo)
Tunisia: #EnaZeda[121]
Vietnam: #TôiCũngVậy (på engelsk MeToo)
.jpg)
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
