geografisk område i nordvest-Asia, hovedsakelig befolket av kurdere From Wikipedia, the free encyclopedia
Kurdistan er diffust avgrensede landområder i Midtøsten der kurdere holder til. Kurdistan omfatter det sørlige og østlige Tyrkia, fra foten av Taurusfjellene i vest til Ararat-fjellet i nordøst, Rojava (syrisk Kurdistan), regionen Kurdistan i Irak, deler av Armenia og den vestlige delen av Iran.[1] Området har en utstrekning på omkring 500 000 km2 og er for en stor del fjellrikt og høytliggende område.[2][3] Navnet Kurdistan betyr «kurdernes land».[4]
.jpg)
Kurderne anslås av noen kilder å utgjøre 70–80 millioner mennesker i 2022.[5][6][7][8][9][1] Andre kilder anslår 60-70 millioner personer.[10][11][12][13][14][15][16][17][18] Folkeslaget har lenge vært utsatt for systematisk undertrykkelse fra de dominerende folkegruppenes side. Bare i Irak forekommer offentlig undervisning på kurdisk, mens det i Tyrkia kan gis av private aktører.[trenger referanse] I Tyrkia var det kurdiske språket lenge forbudt.[1] I 2011 lanserte imidlertid et tyrkisk universitet landets første universitetsstudium i kurdisk.[19]
Kurdistan har aldri vært anerkjent som egen stat. Kurderne er kjent fra antikke greske skrifter og under Saladin var det islamsk-kurdisk dynasti på 1100-tallet.[1] Det finnes en provins med navnet Kurdistan i Iran.[20] I Nord-Irak er tre provinser slått sammen til den autonome regionen Kurdistan[21][22] i samsvar med grunnloven av 2005. Regionen har i praksis vært selvstyrt etter Gulfkrigen i 1991.[23][24]
I Iran, regionen Iransk Kurdistan består av provinsene Kurdistan, Vest-Aserbajdsjan, Kermanshah, Nord-Khorasan, Ilam, nord-Luristan og vest Hamadan.[25][26][27][28][29][30][31]
I dag utgjør kurdere majoriteten av befolkningen i regionen Kurdistan (Over 70%). Det er også minoriteter som bor side ved side med kurdere i noen byer med hetrogen etnisk sammensetning, mellom disse er: arabere, tyrkere, persere, armenere, georgere, aserbajdsjanere, lorere, zazakere, assyrere og turkmenere.[32][33][34][35][36][37][38][39][40][41][42]
Regionen Kurdistan tilsvarer den nordlige halvdelen av antikkens Mesopotamia. Dette området har noen av de eldste storbyer og jordbrukssamfunn på jorden, og omtales som «sivilisasjonens vugge».[19][43][44][45][46]
I noen kurdiske byer kan menneskelig bosetning dateres tilbake til forhistorisk tid, spesielt Piranshahr med 8000 år bosetning [47][48][49][trenger bedre kilde] og Arbil som har vært by i alle fall siden 2300 fvt. og har hatt i alle fall 6000 år med menneskelig bosetning.[50][51][52]
Den kurdiske befolkningen har en lang historie for å leve i ulike stammer og å være en nomadisk folkegruppe, derfor er vanskelig å kartlegge nøyaktig hvor grensene for kurdiske territorier har gått. I 1596 skrev den kurdiske forfatteren og historikeren Sharaf Khan Bidlisi at det kurdiske landet strakk seg fra Hormuzstredet i Persiabukten ned til Marash og Malatya i dagens Tyrkia.[53]
Kurderne hadde lenge vært underlagt safavidenes dynasti; safavidene hadde sete i området som utgjør dagens Iran. I 1514 erobret Det osmanske riket store områder som var bebodd av kurdere, og dermed ble kurderne splittet. Kurderne var under Det osmanske riket frem til imperiets fall på slutten av Første verdenskrig. Kurderne under safavidene forble innenfor Irans territorier.[54]
Under Det osmanske riket levde kurderne relativt fritt. Kurdiske sendemenn jobbet som diplomater for å utforme avtaler som kunne fungere for både den osmanske sultanen og kurdiske stammehøvdinger. Kurderne under osmanene måtte bisto med tropper når sultanen trengte det for å beskytte riket.[55]
På slutten av 1700-tallet begynte Det osmanske riket å miste kontrollen over de kurdiske stammehøvdingene, som begynte å gå til væpnet kamp mot osmanene. På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet mistet de enda mer kontroll over styresettet i riket, hva som førte til enda mindre kontroll over kurderne. Nasjonalismens innflytelse fra Vesten førte til at kurderne ble mer bevisste på sin etnisitet. Dette førte til flere sammenstøt mellom kurderne og Det osmanske riket.[56]
Fredsoppgjøret etter første verdenskrig hadde stor betydning for hvorfor kurderne i dag ikke har sin egen nasjonalstat. Ententemaktene vant krigen, og Det osmanske riket skulle splittes opp i mindre mandatområder under Frankrike og Storbritannias kontroll.[57]
President Woodrow Wilsons Fjorten punkter for selvbestemmelse for minoritetsgrupper sto sentralt i fredsforhandlingene. Under Fredskonferansen i Paris i 1919 ble det sendt en kurdisk delegasjon. Dette ga håp om en egen selvstendig stat. Den 10. august 1920 ble Sèvres-traktaten signert av Ententemaktene. Artikkel 62 og 64 i traktaten formaliserte kurdiske territorier. Kurderne ble tildelt områder som lå nord for dagens Syria og Irak, og øst for Eufrat. Traktatens intensjon ble ikke realisert, for i 1923 trådte i stedet Lausannetraktaten i kraft.[58] Lausannetraktaten innebar at kurderne ikke fikk sin egen nasjonalstat, men ble splittet mellom Iran, Irak, Tyrkia og Syria.
I hele det 20. århundre utkjempet kurderne det de selv omtaler som peshmerga, et kurdisk ord som bokstavelig talt betyr «foran døden» («pesh» betyr «foran» og «merga» betyr «døden»), altså «den som ofrer seg» for folket og nasjonen. Peshmergaen rettet seg mot de respektive arabiske, tyrkiske og persiske herskerne.
Kurdere utgjør ifølge noen kilder omtrent 12–15 % av folketallet i Tyrkia[59], mens andre kilder oppgir alt fra 8 % til 18 %.[60] Kurderne har siden opprettelsen av den tyrkiske staten blitt nektet kulturelle og politiske rettigheter, herunder retten til å bruke sitt eget språk i offentlige sammenhenger, og det var total forbudt å snakke kurdisk fra statskuppet[klargjør] som ble gjennomført i 1980 under ledelse av den tyrkiske politikeren Kenan Evren, og frem til 1991.[61] I et intervju uttalte Kenan Evren, som etter statskuppforsøket ble domfelt i tyrkiske domstoler blant annet på grunn av statskuppet, at forbudet mot kurdisk var en stor feil.[62] Forbudet mot kurdisk språk ble opphevet i 1991 under president Turgut Özal, som selv er av kurdisk opprinnelse. Forbudet mot kassetter og CD-er med kurdisk musikk og lokale aviser på kurdisk ble også opphevet. Det er startet radiosendinger på kurdisk, og det statseide tv-selskapet TRT har lansert en egen kanal, TRT-6, som sender på kurdisk 24 timer i døgnet.[63] Større seertall har antakelig de mange kurdiskspråklige TV-kanalene som er tilgjengelig via satellitt.[trenger referanse]
Fra og med skoleåret 2012 kunne kurdisk velges som fag i enkelte skoler i Tyrkia, men det er mange betingelser knyttet til dette tilbudet, og kun 21 000 elever hadde derfor benyttet seg av det ved skolestart 2012.[64] Kurdiske organisasjoner har enkelte steder startet egne skoler, men disse er blitt aktivt motarbeidet av myndighetene.[65] På høyere nivå tilbys det nå mastergrader i kurdisk språk og historie blant annet ved Universitetet i Mardin og Universitetet i Batman.[66].
Kurdiske navn er bare tillatt så lenge de skrives med bokstaver som finnes i det tyrkisk-latinske alfabetet, noe som ifølge Den europeiske menneskerettsdomstolen ikke strider mot menneskerettighetene.[67].
Siden 1984, da kurdisk var forbudt, har geriljaorganisasjonen PKK, under ledelse av Abdullah Öcalan ført en væpnet kamp mot regjeringen og andre rivaliserende grupper. Rundt 40 000 mennesker er drept som følge av dette opprøret, og den tyrkiske hæren har utradert flere tusen kurdiske landsbyer.[68] Store deler av den kurdiske befolkningen har derfor flyktet inn til byene. Den tyrkiske regjeringen anser PKK som terrorister. Organisasjonen står også på USA og EU sine lister over terrororganisasjoner og er erklært som terrorister av flere andre land som eksempelvis Australia, Canada, Irak og Iran.
Etter at Öcalan ble arrestert i 1998 har PKK blitt svekket, og kurderne har i støre grad forsøkt å bruke demokratiske midler for å oppnå sine rettigheter, men angrepene tok aldri helt slutt. Regjeringspartiet AKP har kommet dem i møte ved å lansere en såkalt «kurdisk åpning» eller «demokratisk åpning».
Fredsprosessen fikk et tilbakeslag høsten 2009 da det kurdiske partiet DTP ble forbudt på grunn av beskyldninger om PKK-støtte og sentrale partimedlemmer fikk forbud mot politisk virksomhet.[69] Begrunnelsen var at DTP ikke i tilstrekkelig grad tok avstand fra PKKs virksomhet. Et nytt kurdisk parti er[når?] organisert under navnet BDP, og representert i den tyrkiske nasjonalforsamlingen. BDP har totalt 29 representanter av totalt 549 mulige i nasjonalsamlingen[70], og stemmeandelen til PKK-vennlige partier har de siste 20 årene[når?] ligget jevnt mellom 4-6% på landsbasis.[trenger referanse] Flere kurdere er forøvrig representert på nasjonalsamlingen gjennom regjeringspartiet AKP og de andre opposisjonspartiene. Flere av BDPs parlamentarikere er fratatt sine parlamentariske immunitet og stilt for retten. Tusenvis av lokale folkevalgte, herunder mange ordførere, er arrestert, tiltalt for å støtte PKK.[71]
Utdypende artikkel: Rojava
I Syria er litt over 12 % av befolkningen kurdere,[72] men deres eksistens anerkjennes ikke offisielt. Hundretusener av kurdere er fratatt sitt statsborgerskap, og i grenseområdene mot Tyrkia og Irak er den kurdiske befolkningen i stor grad fordrevet og erstattet med arabere.
I 1990-årene støttet Syria den kurdiske organisasjonen PKK åpenlyst, som del av sin rivalisering med Tyrkia. Etter en konfrontasjon mellom de to landene ble denne støtten trukket tilbake. Abdullah Öcalan ble utvist fra Syria og seinere arrestert av Tyrkia i samarbeide med Israel og USA.
I den største kurdiske byen i Syria, Qamishli, skjedde det i 2004 store opptøyer etter en fotballkamp, da politiet skjøt på supportere som bar kurdiske flagg.
Under de store demonstrasjonene mot Baath-partiet våren 2011 deltok folk i Qamishli og andre kurdiske byer aktivt. Våren 2012 trakk Assad-regimet sine styrker ut av flere kurdiske byer og overlot makta til det PKK-allierte partiet PYD, som anklages for å slå ned på antiregimedemonstrasjoner samt å stå bak drapene på flere opposisjonelle og Assad-fiendtlige kurdere ifølge BBC og Reuters.[73]
De fleste kurdiske-dominerte områdene i Syria er i dag utenfor regimets kontroll, og holder også avstand til opposisjonen, som nekter å garantere kurdiske rettigheter. 11 kurdiske partier er organisert i koalisjonen KNC, som støttes av den kurdiske regjering i Nordirak. Ifølge en samarbeidsavtale mellom PYD og KNC skal de kurdiske områdene styres av partene i samarbeide, men i praksis er PYD den overlegent sterkeste parten.
Høsten 2013 ble det erklært selvstyre i tre kurdiske regioner i Syria under navnet Rojava, og en egen konstitusjon ble offentliggjort i januar 2014.
I Iran ble det i 1944, under sovjetisk styre og beskyttelse, opprettet en kurdisk stat rundt byen Mahabad under ledelse av Qazi Mohammed. Samtidig ble Kurdistans demokratiske parti KDP opprettet. Partiet er nå kjent som KDP(i) for å skille det fra KDP i Irak.
Da sovjetstyrkene ble trukket ut som ledd i Jaltaavtalen, ble den kurdiske republikken raskt gjenerobret av Iran. Kurderne i Iran har siden ført en kontinuerlig kamp mot myndighetene i Teheran. Under revolusjonen mot sjahen i 1978 ble noen deler av det kurdiske området langs grensa til Irak frigjort, men de har siden opplevd enda sterkere kontroll under det nye islamistiske styret som ble innført under ledelse av Ayatollah Khomeini.
KDP-I har blitt ansett som det største kurdiske partiet i Kurdistan-Iran. I 1989 ble det i Wien i Østerrike innledet forhandlinger mellom KDP(i) og regimet i Teheran. Den 13. juli 1989 ble hele den kurdiske delegasjonen under ledelse av Abdul Rahman Ghassemlou skutt og drept av iranske agenter. Det blir antatt at iranske styrker gjennomførte udåden, og Mahmoud Ahmadinejad, senere president, er blitt beskyldt for å ha deltatt. Det ble fra første stund antatt at det var Teheran som hadde beordret å likvidere den kurdiske delegasjonen. I 1992 ble Generalsekretæren til KDP-I (Dr. Sadegh Sharafkand) drept av iranske agenter under et restaurantbesøk i Berlin. Agentene ble tatt og dømt til flere års fengsel, men ble sluppet fri av Tyskland etter en avtale med Teheran i 2007-2008.
Flere andre kurdiske geriljagrupper kjemper derimot fortsatt med våpen i hånd mot regjeringa i Teheran. De viktigste er Komala i den sørlige delen av Iransk Kurdistan, PJAK, som regnes som en gren av PKK, lenger nord, og partiet Sazmani Xebat.
Liste over større byer i de forskjellige iranske provinsene i det kurdiske området Iransk Kurdistan.
Utdypende artikkel: Kurdistan (Irak)
Den kurdiske befolkningen har aldri akseptert å inngå i staten Irak. Helt fra staten ble opprettet har kurdiske geriljastyrker kjempet mot myndighetene i Bagdad. Etter å ha frigjort store deler av irakisk Kurdistan forhandlet geriljalederen Mustafa Barzani i 1970 fram en selvstyreavtale med regjeringa i Bagdad, men avtalen ble ikke gjennomført, og det brøt ut nye kamper som varte fram til 1975 da Barzani ble drevet i eksil.
Opprøret skjøt ny fart på 1980-tallet under krigen mellom Irak og Iran. I 1987 og 1988 gjennomførte Saddam Husseins regime en systematisk ødeleggelse av kurdiske områder. Den kurdiske landsbygda og flere større byer ble fullstendig rasert. Kurderne ble angrepet med artilleri og gass og titusener av mennesker ble lagt i massegraver. Bare under det beryktede gassangrepet på byen Halabja i mars 1988 omkom mer enn 5 000 mennesker.
Etter 1991 har deler av de kurdiske områdene i Irak hatt reelt selvstyre under amerikansk og britisk beskyttelse. Da den amerikanskledede invasjonen i 2003 veltet Baathregimet i Bagdad, var Kurdistan den eneste delen av Irak som hadde en fungerende sivil administrasjon. Den kurdiske regionen har siden opplevd en sterk økonomisk vekst. Nabolandene frykter imidlertid at deres kurdiske befolkning skal kreve økte rettigheter, eller til og med uavhengighet, under inspirasjon av det frie Kurdistan i Irak. Både Iran og Tyrkia opprettholder et militært press mot irakisk Kurdistan med artilleri og flyangrep.
Den nye irakiske grunnloven fra 2005 anerkjenner den kurdiske regionen som en autonom del av republikken Irak, og kurderen Jalal Talabani ble valgt til Iraks president. Den konkurrerende kurderlederen Massoud Barzani ble president for den kurdiske regionen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
