Kirkestriden i norsk kirkehistorie pågikk i perioden fra 1880-tallet fram til 1930-tallet, med en særlig innholdsfylt periode de første tiårene etter århundreskiftet. Konfliktene som preget kirken gikk primært mellom tilhengere av liberalteologi og mer tradisjonelle, konservative kristne. Særlig i de lavkirkelige legbevegelsene var motstanden mot liberalteologi stor.
Konflikten ble særlig tydelig rundt den såkalte professorstriden som endte med grunnleggelsen av Menighetsfakultetet i 1908.
Se også: Liberalteologi
Gjennom 1870- og 80-årene vokste moderniteten frem i Norge. I kirkedebatten ble moderne tanker fremmet av menn som Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg, som begge kritiserte kirken med drøfting av dogmer og med bibelkritisk innsikt. Samtidig ble også kirkens syn på ekteskap og seksualmoral utfordret av kunstnere, særlig i Kristiania. De sentrale personene her var særlig Christian Krohg og Hans Jæger.
Både disse angrepene fra «fritenkere», og den faglige utviklingen innen teologi og religionsvitenskap ble møtt med skepsis i store deler av kirken i Norge. Særlig to personer ble sentrale i debatten som oppstod med fremveksten av disse tankene. Dette var presten J.C. Heuch som senere ble biskop i Kristiansand, og professor ved det teologiske fakultet, Fredrik Petersen.
Heuch var en aktiv apologetiker som ville verne Bibelen mot kritikk. Målet med dette var å avsløre denne kritikken som rasjonalistisk vantro. Heuch var konservativ på alle måter, og ville bekjempe den moderne kulturen både ideologisk, politisk og kirkepolitisk. Han var motstander av parlamentarisme og kvinneemansipasjoner. I indrekirkelige spørsmål var han også konservativ, og arbeidet mot kirkedemokrati og også en tid mot fri lekmannsforkynnelse.
Petersen tok avstand fra at Bibelen skulle være verbalinspirert, og knyttet i stedet Bibelens opprinnelse, og med det autoritet, til forfatterne av de ulike skriftene, noe som gjorde bibelkritikk mulig. Han var positiv til de nye vitenskapene, samtidig som han ville verne kirken mot vantro. Også Petersen skrev mye apologetisk litteratur, der han drøftet kristen tro i møte med moderne vitenskap. Petersen ble aldri møtt med forståelse i radikale miljøer i Norge, og han fikk også motstand fra sine kolleger på det teologiske fakultet. Man sier gjerne at den moderne epoken i norsk teologi begynner med et foredrag Petersen hadde på et stiftsmøte i Kristiania i 1880.[1] Foredraget hadde tittelen «Hvorledes bør Kirken møde Nutidens Vantro?», et foredrag som satte tonen for den videre debatten.
«Frontlinjene» dannes
Hele kollegiet på det teologiske fakultetet, minus Petersen, stilte seg på konservativ side i debatten som fulgte. Carl Paul Caspari var svært konservativ innen sitt fagfelt, Det gamle testamentet. Han avviste litterærkritikk og kildesondering, som ellers var vanlige metoder i tiden. Historisk-kritisk bibelforskning så han på som rasjonalistiske angrep på Bibelen. Begge professorene i Det nye testamentet, Fredrik Wilhelm Klumpp Bugge og Sigurd Odland, gikk inn på den konservative siden, noe også Petersens kollega i systematisk teologi, Gisle Johnson, gjorde. Dette overveldende flertallet av professorer i de teologiske disiplinene, gjorde at de aller fleste prestene i Norge også var enige i de konservatives sak, noe de delte med det såkalte «vakte lekfolk».
På den vitenskapspositivistiske siden var det i starten tidsskriftene Nyt norsk Tidsskrift og Nyt Tidsskrift, begge med Ernst Sars som en av redaktørene sammen med litteraturtidsskriftet Samtiden som var de budbringende fora. I sistnevnte fant man bidragsytere som redaktøren Gerhard Gran og skribentene Bjørnson, Johan Bojer og Fridtjof Nansen. En annen svært viktig person på denne siden av debatten var cand. theol Kristofer Janson, som etter å ha studert teologi i Norge og jobbet på en folkehøyskole her, dro til Minneapolis hvor han ble prest i en unitarisk menighet. Han vendte så tilbake til Norge, og stiftet en unitarisk menighet i Kristiania i 1895. Janson skrev mye, og en del av det han skrev ble møtt med sterk kritikk fra konservativt hold.
Fram til århundreskiftet foregikk striden, i den grad dette kunne kalles en strid og ikke bare var akademiske drøftelser, i spaltene i aviser og tidsskrifter, i diskusjoner i akademiske kretser og i bøker. Dette skulle endre seg, da det i 1902 kom ut en bok som skulle føre striden inn i en ny fase, der den fikk mer konkrete utløp.
I 1902 gav J.C Heuch ut boken Mod Strømmen, og med denne boken startet en ny epoke i kirkestriden. Boken var svært godt skrevet, og kom ut i seks opplag, hele fire av dem kom høsten 1902. Den var henvendt til lekmannskretser, og Heuch uttrykte i boken dyp bekymring for kirken. Han var på dette tidspunktet syk, og regnet med at han snart ville dø, og skrev boken for å kunne dø med god samvittighet for at han hadde gjort alt han kunne i kampen mot liberalteologien.
Boken fikk blandet mottagelse. I indremisjonskretser ble boken, som ventet, svært godt mottatt. Luthersk Kirketiende var mer blandet i sin vurdering av boken, noe også andre sympatiserende prester var. Aviser, både i Oslo og andre byer, var fulle av teologiske leserinnlegg denne høsten, og alle de teologene som hadde blitt angrepet av Heuch var blant dem som ville skrive i avisene.
Ordskiftet i avisene pågikk i tre måneder, og 20. desember rykket Lyder Brun, Christopher Bruun, Jens Gleditsch og Thorvald Klaveness ut med en erklæring i avisene der de sa at de følte seg presset til «offentlig at maatte erklære, at vi ikke vedkjender os den Gjengivelse og Fortolkning af vore Udtalelser, som Biskopen i sin Bog har givet, men maa betegne den som ganske feilaktig og misvisende.» Heuch hadde allerede 11. oktober sagt at han ville svare i en bok, heller enn i avisene, og sendte samme dag som denne erklæringen kom på trykk i avisene boken Svar til trykkeriet. Boken kom ut med et «Efterskrift», datert 7. januar, som var et svar på erklæringen.
I denne boken tok han ikke tilbake noe av det han før hadde hevdet. Svar kom ut i tre opplag, som var større enn opplagene den forrige boken kom ut i, så den ble like utbredt og vakte stor oppsikt. Reaksjonene på boken fulgte de samme linjer som etter Mod Strømmen.
Debatten pågikk hele året, og de konservative innkalte i slutten av oktober til et stort «kirkeligt Møde» i Kristiania. Møtet samlet over 600 deltagere, som diskuterte den moderne teologien. Det var stort sett fra konservativ side møtedeltagerne kom, da det var til disse kretsene invitasjonene hadde gått ut.
Petersen dør
9. januar 1903 døde Fredrik Petersen, og med det ble det ledig et professorat i systematisk teologi på Det teologiske fakultet. Dette ble begynnelsen på en ny fase i kirkestriden.
Det kom fire søknader på stillingen. Søkerne var dr.theol. August Bugge, stipendiat Christian Ihlen, pastor Johannes Ording og amtsskolebestyrer cand.theol. Torleif Homme. Av disse fire, ble de tre første plukket ut til å konkurrere om stillingen. I denne konkurransen trakk Ihlen seg, og Bugge leverte et arbeid som ikke ble bedømt som godt nok. Ording derimot hadde levert et meget godt arbeid. Samtidig fant flertallet i ansettelseskomiteen at Ordings sakramentsyn stod utenfor luthersk lære, noe de mente gjorde han diskvalifisert til jobben.
Flertallet av kollegiet på det teologiske fakultet, alle bortsett fra Odland, mente derimot at Ording befant seg innenfor luthersk lære, og gikk inn for å ansette ham.
Stillingen skulle besettes i et regjeringsmøte, og før statsrådene ble samlet, pågikk det en protestaksjon i avisene. Aksjonen var organisert av Det norske lutherske Indremissionsselskab, og man tok til ordet for at Ording ikke måtte ansettes i stillingen.
Da regjeringen samlet seg for å ta avgjørelsen, 29. februar, falt den ned på at stillingen ikke skulle besettes på dette tidspunktet. Den var for delt i synet på Ording til å kunne ansette ham.
Hvem skal være vikar?
Neste stridstema i professorstriden var hvordan man skulle organisere vikarundervisning for den ledige stillingen. Regjeringen tok dette i egne hender, og overkjørte kollegiet på det teologiske fakultet. Kirkeminister Hans Nilsen Hauge mente at den beste måten å løse problemet på, var å la Odland undervise i dogmatikk og Ording i etikk. Dette ble det stor debatt om, både i avisene og i Stortinget. Under stortingsbehandlingen av saken, gjorde Hauge saken til et kabinettsspørsmål, og fikk saken vedtatt med 71 mot 45 stemmer. Ording fikk så spørsmål om å undervise i etikk, og svarte umiddelbart nei. Dette grunngav han med «at det Standpunkt, den Retning som jeg i dogmatisk Henseende repræsenterer, officielt stemples som ikke berettiget i vor Kirke og Theologi.»[2]
Både Hauge, fakultetet og Odland kom nå med flere forslag til aktuelle kandidater til å ta undervisningen. Odland ville dele den mellom seg og sogneprest Jens Tandberg, mens flertallet av fakultetets professorer ville dele undervisningen mellom Odland og den liberale pastor Jens Gleditsch. Odland så på Gleditsch på linje med Orland, og nektet å godta ham.
På dette tidspunktet holdt regjeringen på å gå i oppløsning på grunn av professorsaken og uenighet om Hauges behandling av denne. Fire statsråder truet med å gå av om Odland skulle få eneansvaret for dogmatikk, samtidig som Odland truet med å gå av om Orland ble ansatt.
25. juli la Hauge fram et løsningsforslag for kollegiet på TF. Han foreslo at Ording og Tandberg stod ansvarlige for undervisningen i systematisk teologi, og at begge hadde ansvar både for etikk og dogmatikk. På grunn av sommerferien fikk ikke kollegiet beskjeden før i august, og flertallet sa da at de kunne gå med på dette. Odland var igjen i mindretall, og sa at om dette ble resultatet, kunne ikke han bli i sin stilling på fakultetet.
2. september trakk Tandberg tilbudet sitt om å undervise. Hauge så seg dermed nødt til å lyse ut stillingen på nytt. Som en nødløsning gikk nå Odland med på at Gleditsch stod for undervisningen ut semesteret. Dette vikariatet skulle vise seg å vare ut 1904 og hele 1905. Ording skulle også få deler av lønnen som var tilgjengelig. Dette var ment som en forskningsstøtte, og skulle ikke brukes til undervisning. I praksis ble derimot dogmatikkforelesningenen holdt av Ording. Odland fant seg i dette på grunn av omstendighetene.
Professoratet blir besatt
17. september ble det besluttet å lyse ut stillingen en gang til. Denne gangen kom det hele åtte søkere. Blant disse var også denne gangen Ording, og Hauge forsøkte å få regjeringen med på å utelate ham fra vurderingen, uten å lykkes. Det ble denne gangen ikke utlyst en konkurranse, men man bad seks sakkyndige, som bestod av tre svenske professorer i teologi, to danske teologer og en finsk professor, om å uttale seg om søkernes vitenskapelige produksjon. Før disse vurderingene kom inn til regjeringen, hadde landet gjennomlevd unionsoppløsningen i 1905, og fått en ny regjering og med det også ny kirkeminister. Den nye kirkeministeren var den konservative prosten Christoffer Knudsen.
I desember 1905 var vurderingene fra de sakkyndige klare. Av seks sakkyndige satte fem Ording som den best kvalifiserte, og av disse var det tre som framhevet ham som en med et betydelig fortrinn. De samme tre vurderte ham også spesielt med tanke på konfesjonelle standpunkt, og fant ham klart innenfor luthersk lære. Cand. theol Christian Ihlen kom ut som en klar nummer to, også han med mange rosende ord.
Kollegiet på Det teologiske fakultet innstilte igjen Ording til jobben, også denne gang uten Odlands samtykke. Odland gikk inn for Ihlen. 21. desember sluttet så hele det akademiske kollegium seg til flertallet på Det teologiske fakultet, og anbefalte Ording til stillingen.
Også nå vakte saken stor debatt i avisene, og også blant Stortingsrepresentantene, og det ble igjen satt igang aksjoner fra konservativt lekmannshold i kirken. Det ble innkalt til et møte i Kristiania for å drøfte saken. Formannen ved Det akademiske kollegium, gikk til det skritt å be de tre sakkyndige som ikke hadde uttalt seg om Ordings konfesjonelle sider om å uttale seg om dette. Han håpet med dette å komme med uangripelige argumenter for Ording. Av de tre gjenværende sakkyndige, sa to at Ording ikke hadde noen problemer med å kunne kalles en luthersk teolog, mens den siste var med avventende. En annen av de markante debattantene på Ordings side, var Bjørnstjerne Bjørnson.
Saken skulle ikke opp i statsråd før mot slutten av januar 1906, men kirkeministeren, Christoffer Knudsen, gjorde seg opp sin mening allerede 23. desember. Han informerte da resten av regjeringen om at han mente Ording og Ihlen stod omtrent likt, vitenskapelig sett. Han ville ikke vektlegge uttalelsene fra Det teologiske fakultet eller Det akademiske kollegium. Han mente at Ording stod i strid med luthersk bekjennelse, og derfor ikke kunne ansettes, og gikk derfor for Ihlen, selv om han mente at han var en dårlig foreleser.
27. januar kom saken opp i statsråd. Knudsen innstilte Ihlen til stillingen, men ble nedstemt av seks av de andre statsrådene, deriblant statsministeren. Kongen fulgte så flertallet i regjeringen, og utnevnte Johannes Ording til professor i teologi. Flertallet i regjeringen sa og at de var villige til å ansette Ihling, om begge professorene stod helt likt. Nederlaget førte til at Christoffer Knudsen gikk av som minister i det samme møtet, og Otto Jensen ble ny kirkeminister.
Opprettelsen og det første året
Utnevnelsen av Ording ble møtt med glede i enkelte kretser, men i store kirkelige miljøer, ble utnevnelsen møtt med stor skepsis. Dette ble tydelig med en gang etter utnevnelsen, da Odland øyeblikkelig søkte om avskjed fra sin stilling, og samtidig søkte om permisjon fram til avskjeden var innvilget. Avskjeden ble innvilget i statsråd 13. februar.
Tre dager etter utnevnelsen kom møtet det var blitt innkalt til fra konservativt lekmannshold sammen i Kristiania. På dette møtet deltok også blant andre Odland, Ihlen og Christopher Bruun, Lars Dahle. Møtet uttrykte stor bekymring for situasjonen kirken var i. Mange av deltagerne luftet også tanken om å opprette en selvstendig presteskole.
Lignende møter ble avholdt flere steder i landet, også disse møtene konkluderte med bekymring og tanker om en selvstendig presteskole.
Disse tankene fikk fotfeste i kristne miljøer, og i løpet av 1907 skjedde det mye som gikk i retning av opprettelse av en ny presteskole. En komite under ledelse av sogneprest Hartvig Halvorsen hadde siden slutten av 1906 jobbet for å opprette en slik skole, og i mai 1907, kunne man henvende seg til interesserte geistlige og lekfolk og be dem være med på å underskrive en innbydelse til stiftelsesmøte for skolen som da hadde fått navnet Det teologiske menighetsfakultet. Blant dem som skrev under på innbydelsen, finner man to av biskopene, Gunvald Thorkildsen og Wilhelm Bøckman, jusprofessor Ingstad, hovedlærer ved Det praktisk-teologiske seminar Bernt Støylen, tidligere kirkeminister Christoffer Knudsen og de aller fleste lederne fra indremisjonen.
Oppropet ble sendt ut gjennom Norsk Telegrambyrå med 276 underskrifter, og man grunngav ønsket med at man kjente sorg for «den Aandsretning, som er blevet overveiende inden det theologiske Fakultet».[3]
16. oktober 1907 kom man så sammen til et konstituerende møte i Kristiania. Møtet ble ledet av Christoffer Knudsen, og han ble også valgt til leder for Menighetsfakultetets (MF) forstanderskap. Den første styreformannen ble Aug B. Jahnsen som også var redaktør i Luthersk Kirketidende. Det ble bestemt at ingen skulle bli uteksaminert fra fakultetet uten at personen hadde vist både et såkalt kristelig liv og at personen hadde anlegg for prestetjeneste. Det ble også betonet at institusjonen skulle være en vitenskapelig institusjon. Tre lærere ble også ansatt på dette møtet. Disse tre var Odland, som skulle undervise i Det nye testamentet, Peter Hognestad i Det gamle testamentet og Edvard Sverdrup i kirkehistorie. Disse skulle begynne undervisningen høsten 1908. Allerede før skolen var startet, hadde Odland også blinket seg ut Ole Hallesby som en potensiell lærer i systematisk teologi. Han ble ansatt fra 1. mai 1909. Spesielt Odland, Hallesby og Sverdrup var svært lavkirkelige og pietistiske,mens Hognestad var mer folkekirkelig anlagt.
Første studieår hadde MF 14 studenter, mens noen forelesningsserier hadde hatt 25 personer som fulgte dem. De best besøkte enkeltforelesningene hadde opp mot 70 tilhørere.
Menighetsfakultetet får eksamensrett
Fra starten hadde ikke MF eksamensrett, og kandidatene måtte først ta en eksamen på MF, før de gikk opp til embedseksamen på Universitetet. Fram til 1911 avla tre kandidater en slik eksamen, og fikk da vitnemål fra begge institusjonene.
I februar 1910 søkte fakultetet om eksamensrett, eventuelt at alle kandidater til kirkelig tjeneste måtte opp til en eksamen for en kirkelig kommisjon, en modell de hentet fra den tyske kirken. Det teologiske fakultet ved Universitetet fikk søknaden for å uttale seg, og sa nei til begge forslagene. Den eneste som var positiv til forslaget var Ihlen, som på dette tidspunktet var ansatt på Universitetet. Av seks biskoper, var alle positive til MFs søknad, og fire av dem ville helst gå for modellen med en eksamenskommisjon. Regjeringen gikk derimot mot forslaget og avviste det.
Dette førte til at ti stortingsrepresentanter fremmet et privat lovforslag om å gi Menighetsfakultetet eksamensrett. Dette ble endret under behandlingen, og man endte med et forslag som gikk ut på at kandidater skulle gå opp til eksamen for en kommisjon delvis utnevnt av Det teologiske fakultet og delvis av kongen. Dette ble vedtatt 18. august 1911, og førte til så sterke reaksjoner fra Universitetet, at Det teologiske fakultet frasa seg ansvaret for teologisk embedseksamen.
Kollegiet på Det teologiske fakultet så nå ingen annen løsning enn at også MF måtte få eksamensrett, og foreslo dette 28. februar 1913. Dette ble lagt fram for Stortinget som vedtok det samme vår, først for fem år, senere permanent.
Utdypende artikkel: Calmeyergatemøtet
Forspillet til møtet
Striden mellom de liberale og de konservative kreftene i kirken pågikk videre i diverse former. Det ble dannet ulike organisasjoner for liberale og konservative prester, samtidig som lekmannsbevegelser som Indremisjonsselskapet stod sterkt. Blant de konservative lekfolk var det særlig ett spørsmål som var viktig, og det var hvordan man skulle forholde seg til prester som stod for liberalteologi. Etter som flere av lærerne på Det teologiske fakultet underviste denne teologien, ble også flere nye prester tilhengere av liberalteologi, og spørsmålet ble svært aktuelt for mange.
Etter som kommunistiske idéer begynte å få innpass i Norge, ble det etterhvert viktig for mange å finne en felleskirkelig plattform man kunne møte denne og andre utfordringer på. Det første forsøket på en løsning var et møte som ble holdt i Drammen i 1919. I komiteen som stod bak møtet, satt både den liberale professor Lyder Brun og formannen i Menighetsfakultetets forstanderskap Jens Frølich Tandberg. Formålet med møtet var at moderate fra begge parter skulle komme sammen for å diskutere saken. Møtet vakte sterke reaksjoner fra konservativt hold. Ole Hallesby advarte sterkt mot det, og Indremisjonsselskapets hovedstyre anbefalte at man overhodet ikke samarbeidet med liberale, slik det ble gjort på dette møtet.
Calmeyergatemøtet
Det ble invitert til et møte i et forsamlingshus i Calmeyergate i Oslo. Møtet samlet nesten tusen delegater fra de ulike lavkirkelige organisasjonene i Norge, og man gjorde vedtak som skulle bli viktige for den videre virksomheten i lekmannsnorge. Grunntonen i vedtakene var at man ikke skulle bruke noen medarbeidere i sitt arbeid som stod for det man anså som bibelfiendtlig teologi. Det var også viktig for møtet at tradisjonell kristendom skulle har en sentral plass i skolen. Man vedtok derfor å satse på egen opplæring av lærere til skoleverket, slik at man på den måten kunne sikre at lærere med det man så på som riktig, teologisk forståelse ble utdannet. Man uttrykte også sterk støtte til Menighetsfakultetet.
Det viktigste vedtaket på møtet var det som i ettertid har gått under navnet «Calmeyergatelinjen». Den slo fast at man ikke skulle inngå noe form for frivillig samarbeid med dem man mente brøt med deres syn på den bibelske autoriteten. I praksis betydde dette at man brøt samarbeidet med mange prester. Vedtaket var et ekko av uttalelsen fra Indremisjonsselskapet i forbindelse med møtet i Drammen.
Calmeyergatemøtets virkninger
I første omgang gjorde møtet, og vedtakene som ble gjort der, at frontene i striden ble sterkere. Utover 1920-tallet vokste de frivillige organisasjonenes innflytelse, og da det ble opprettet menighetsråd, ble de fylt opp med folk fra disse organisasjonene.
I Hamar og Kristiania ble det innsatt konservative biskoper, før regjeringen i 1923 utnevnte den liberale Jens Gleditsch til biskop i Nidaros bispedømme. Dette gjorde de for å få en læremessig balanse i bispekollegiet. Dette førte imidlertid til stor uro blant bispedømmets, i hovedsak konservative, prester.
I 1899 hadde de kristne studentorganisasjonene slått seg sammen i Norske Studenters Kristelige Forbund (Forbundet). Dette var en organisasjon som i løpet av de neste tjue årene utviklet seg i en radikal og kulturåpen retning, noe som førte til stor uro blant mange av de mer konservative medlemmene. I 1923 ble den svært omdiskuterte teologen Kristian Schjelderup valgt til leder for Forbundet. Han vant et valg mot den mer konservative Ole Hallesby. Gunnvald Kvarstein hadde lenge ønsket å starte en mer evangeliefokusert organisasjon, og allerede på vei hjem fra møtet der Schjelderup ble valgt, startet han å forberede organiseringen av en ny organisasjon. Denne ble i hovedsak dannet av studenter på MF, samt enkelte andre studenter. 12. mars 1924 ble det konstituerende møtet holdt på MF, og Kvarstein ble valgt til formann. Organisasjonen fikk ikke navn før 1. april, da den ble kalt Norges Kristelige Studentlag (Laget).[4] Etterhvert gikk også Norges kristelige Ungdomsforbund (Organisasjonen som i dag er kjent som KFUK/KFUM inn på Calmeyergatelinjen. Dette hadde vært en organisasjon der en del liberale teologer hadde hørt hjemme, men de liberale teologene hadde nå bare Forbundet igjen som «sin» organisasjon. Skillelinjene, med Laget og Forbundet, på to fløyer i kirkenorge, består fremdeles.
Utover på 1930-tallet kom den liberale teologien på vikende front, og også de konservative opplevde at Calmeyergatelinjen ikke var lett å følge i praksis. 900-års jubileet for slaget på Stiklestad i 1930 førte og til at fikk en økende følelse av kirkelig enhet, og man så ikke lenger problemstillingene fra Kirkestriden som de mest relevante for kirken. Samtidig skjedde det et paradigmeskifte både på TF og MF. Man ble mer inspirert av Karl Barth og hans teologi, samtidig som man stilte spørsmål med pietismen og mye av legmannskristendommen. Striden mellom de teologiske retningene svant stille, og da andre verdenskrig etterhvert kom, ble kirken igjen samlet i en felles motstandskamp.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
