Liberal teologi (av lat. liber fri og gr. theos Gud, logos ord) eller kulturprotestantisme er en bred teologisk retning på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, innenfor den protestantiske kristenhet, som understreker kontinuiteten mellom religion og kultur for å gjøre kristendommen akseptabel for moderne mennesker. Teologen og filosofen Friedrich Schleiermacher regnes som retningens «far».[1] Liberal teologi står i motsetning til konservativ teologi.[trenger referanse]
Et liberalt bibelsyn er normalt historisk-kritisk, og ser på Bibelen som autoritet i grunnprinsipper, men ikke i enkeltpåbud. Et liberalt bibelsyn er slik en kontrast til biblisisme, som tolker alle detaljer mest mulig bokstavelig, og til et konservativt eller ortodokst bibelsyn, som begge anser Bibelen som moralsk autoritet både i prinsipp og i enkeltpåbud.[2][3]
Det er vanskelig å gi en enkel definisjon av liberal teologi. I en nedsettende betydning brukes gjerne ordet liberal teologi (eller liberalteologi) om enhver teologi som stiller seg kritisk til Bibelen og som undersøker den historisk. Innenfor vitenskapen brukes begrepet mer nyansert og forsøker å forholde seg til ulike kontekster begrepet brukes i.
Historikeren og teologen Claude R. Welch har forsøkt å definere liberal teologi ved å ta utgangspunkt i fire teologiske dimensjoner:
- Synet på Guds forhold til verden og hvordan Gud handler i verden
- Synet på åpenbaring
- Synet på religiøs erfaring
- Synet på Bibelen
Welch definerer liberal teologi som
- «understrekningen av guddommelig immanens som korrektiv til den latinske understrekning av trancendens …, dermed et annet syn på Guds forhold til den naturlige og historiske prosess og et evolusjonsperspektiv. Forståelsen av åpenbaring ikke som en forstyrrelse, men som et korrelativ til menneskelige oppdagelser, som Guds prosess hvor han avdekker seg selv gjennom genuint menneskelige måter i en aldri avsluttende prosess med kritikk og eksperiment. Religiøs erfaring som verifiserbar faktum, sammenlignbart med vitenskapelig data. Bibelen som et dokument over religiøs erfaring og dermed en annen form for autoritet.»[4]
Begrepets bakgrunn: Semler og høyere kritikk av Bibelen
Selve begrepet liberal teologi går tilbake til neologen Johann Salomo Semlers skrift Institutio ad doctrinam Christianam liberaliter discendam, auditorum usui destinata (1774). Semler ønsket å skjelne mellom Skriften og Guds ord. Skjelningen gjør at det blir mulig å undersøke Bibelens kanon ut ifra en historisk synsvinkel, som historiske kilder, for så å frigjøre tekstene fra det kirkelige embete, kirkens bekjennelser eller dogmene.[5] Teologen Johann Philip Gabler fullender denne oppsplittingen helt da han i 1787 holder sin tiltredelsesforelesning ved Universitetet i Altdorf under tittelen De iusto discrimine theologiae biblicae et dogmaticae regundisque recte utriusque finibus (Om den rette skjelnen mellom bibelsk og dogmatisk teologi og den rette opptrekning av grensene til hver). Den konsekvente historiske forskning, som senere blir kalt for historisk-kritisk eller høyere kritikk, tok etter dette fart i Tyskland med bibelforskere som Johann Gottfried Eichorn (1752–1827), Wilhelm Martin Leberecht de Wette (1780–1849) og Karl Lachmann (1793–1851).
Det kantiske utgangspunkt: mennesket og den rene fornuft som utgangspunkt
Immanuel Kants (1724-1804) filosofi regnes normalt som et vannskille i filosofi- og teologihistorien. Kants forsøk på å etablere en ny epistemologi (den rene fornuft) hadde ført til at religionen var forvist til et appendiks i hans moralfilosofi (den praktiske fornuft). Sannheten kunne ikke etableres i noe annet enn måten mennesker opplever og forstår verden på, det finnes ingen snarveier for å bevise Guds eksistens (gudsbevis eller naturlig teologi) eller kirkelig autoritet (dogmer eller embete). Guds eksistens er en nødvendig antakelse for at den moralske verden skal være moralsk. Dermed er det to separate områder av tilværelsen: kunnskap (vitenskap) og handling (moral). På den måten beskytter han det newtonske verdensbilde fra Humes skeptisisme, moralen fra den newtonske determinisme, og religionen fra både skeptisismen og determinismen.[6]
Schleiermacher: menneskets absolutte avhengighetsfølelse og historien som utgangspunkt
Friedrich Schleiermacher (1768-1834), som vanket i et veldig kristendomsfiendtlig og romantisk preget miljø i Berlin, utgav i 1799 et verk til forsvar for den kristne religion, Über die Religion. Reden an die Gebildeten unter ihren Verächtern (Om Religionen: Taler til de dannede blant dem som forakter den). Boken understreker følelseslivets (ty. gefühl) betydning for menneskesjelen og religionen har sin helt egen plass i denne. Religionen er følelsens umiddelbare bevissthet om å stå overfor det uendelige, og den er verken kunnskap eller handling. Dermed har Schleiermacher utvidet det kantianske skjema og religionen har sin plass i menneskets sjelsliv som «absolutt avhengighetsfølelse». Kristendommens uttrykker denne absolutte avhengighetsfølelse gjennom sin historie - og følgelig er Jesus fra Nasarets absolutte avhengighetsfølelse utgangspunkt for kristendommen. Jesus er «urbildet» i form av hans gudsbevissthet (dvs. kontinuerlige og ubrutte overensstemmelse med Guds vilje), og Gud er på særlig måte nærværende i ham. Frelse betyr at Jesus drar det troende menneske inn i kraften av sin egen gudsbevissthet.[7]
I Norge var liberalteologien representert på denne tida ved Johannes Ording, Kristian Schjelderup og Einar Edwin. Da Ording ble professor i 1906, gikk den daværende kirkeministeren av i protest. Det teologiske menighetsfakultetet ble opprettet i protest mot at liberalteologien hadde fått fotfeste på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
I Norge er Kristian Schjelderup den mest kjente. Ole Hallesby, som forfektet en konservativ teologi og biblesyn, skrev i 1924 boken: "Hovedforskjellen mellom positiv og liberal teologi", samme år som Schjelderup utgav: "Hvem Jesus var og hvad kirken har gjort ham til", som fokuserte på at "Jesu religion " var blitt til "religionen om Jesus", og kritiserte samtidig andre liberale teologer for å være feige.[8]
Schjelderup og Hallesby, som var leder av Det norske lutherske Indremisjonsselskap, stod på 1950-tallet i spissen for hver sin del av Den norske kirke i "Helvetesdebatten", etter Hallesby hadde holdt en radiotale om frelse, hvor han sa:
"Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete"
Riksavisene reagerte, og det gjorde også Schjelderup. I et innlegg i Aftenposten seks dager senere, skrev han blant annet:
«Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete. Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium.»
Debatten gikk blant annet ut på om hvorvidt det fantes en evig pine i kristendommens virkelighetsoppfatning. Mye av uenighetene ligger også i spørsmålet om Jesus er guddommelig eller kun var et menneske.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
