Kefallinia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kefallinia (gresk: Κεφαλληνία), også kalt Kefalonia eller Kefallonia, er den største av De joniske øyer i vestlige Hellas med et areal på 781 km². Kefallinia var en del av prefekturet Kefallinia og Ithaka, men er i dag en adskilt regional enhet innenfor regionen De joniske øyer og den eneste kommunen i den regionale enheten. Hovedstaden er Argostoli.[1]
| Kefallinia | |||
|---|---|---|---|
| Κεφαλονιά | |||
 Landsbyen Fiskardo på Kefallonia | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Det joniske hav | ||
| Øygruppe / del av | De joniske øyer | ||
| Areal | 781 km² | ||
| Lengde | 48 kilometer | ||
| Bredde | 30 kilometer | ||
| Høyeste punkt | Ainos (1628 moh.) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Hellas | ||
| Største bosetning | Argostoli | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 35 801 (2011) | ||
| Befolkningstetthet | 45,84 innb./km² | ||
| Posisjon | |||
 Kefallinia 38°09′N 20°18′Ø | |||
Folketallet på øya er i overkant av 35 000 innbyggere. Rundt en tredel av innbyggerne bor i hovedstaden Argostoli. Oliven, vin og annet jordbruk er hovednæringer.
Størrelsen på øya er ca 781 km² og antallet innbyggere er 35 801 for 2011. Byen Argostoli har en tredjedel av de som bor på øya mens Lixouri har den nest største bosetningen, og de to byene til sammen redegjør for bortimot totredjedeler av prefekturets bosetning.
Kefallinia ligger midt i et seismisk aktivt område, og det oppstår mange mindre eller ikke nedtegnede jordskjelv hvert år. I 1953 rammet et stort jordskjelv øya og skapte ødeleggelser ved at nesten samtlige bosetninger ble ødelagt, unntatt Fiskardo i nord som ble uberørt.
Blant viktige naturlige trekk er Melissanigrotten og lagunen Koutavos i Argostoli. Øya har et rikt biologisk mangfold med et betydelig antall endemiske og sjeldne arter. Deler av øya har blitt erklært som et Natura-sted innenfor Den europeiske union miljøprosjekt Natura 2000.
Fjell
Øyas høyeste fjell er Ainos som stiger til 1628 meter over havet. I vest-nordvest ligger Palikifjellene, der Lixouri ligger. Andre fjell er Gerania og Agia Dynati. Toppen av Ainos er dekket med gresk edelgran og er en naturpark.
Skogbruk er sjeldent på øya; likevel er den produksjon av tømmer den høyeste på De joniske øyer, skjønt lavere enn det på Elia i Peloponnes. Skogbrann skjedde ofte i løpet av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet, og er fortsatt en betydelig trussel for bosetningen.
Forberg
Blant de kjente forberg (kapp) finnes:
- Kapp Agios Georgios
- Kapp Kounopetra
- Kapp Atheras
Fauna
Kefallinia er velkjent for befolkning av truete havskilpaddeart glattkarett (Caretta caretta) som hekker ved Kaminiastranden under vaktsom beskyttelse av Samfunnet for beskyttelse av havskilpadder.[2] Mellom østkysten og Ithaka lever den sjeldne og truete munkeselen (Monachus monachus). På øya lever også mår. Over 200 fuglearter har blitt sett på øya.[3]
Kefalonia er en adskilt regional enhet av regionen De joniske øyer, og den eneste kommunen i den regionale enheten. Setet for administrasjonen er Argostoli, den fremste byen på øya. Som en del av Kallikratis-regjeringens reformer av 2011, ble den regionale enheten Kefallinia opprettet ut av det tidligere prefekturet Kefallinia og Ithaka. I den samme reformen ble den nåværende kommunen Kefallinia opprettet ved å slå sammen 8 tidligere kommuner:[1]
|
|
Eldste historie
Øyas rike fauna og flora gjorde den velegnet for menneskelig bosetning, og i henhold til arkeologiske funn var Kefallinia befolket av tidlige mennesker siden 10 000 f.Kr. og antagelig et av de første områdene i hele Hellas som ble bosatt i henhold til fossile planter, dyr, bein og andre levninger som er funnet i Fiskardo, og primitive redskaper i Skala og Same (Sami).[4] Kefallinia ble en brødkurv for de andre joniske øyer, og produserte olivenolje, vin og frukter. Dens omfattende skogområder ga mengder av tømmer for skipsbygging og for utviklingen av handelen.[4] Forskning har vist at søylene på Knossos på Kreta ble gjort av gran fra Kefallinia, hvilket bevitner om eksistens av langdistansehandel.[4] Kefallinias geografiske posisjon gjorde øya til et springbrett mellom øst og vest.
En av de fremste epokene i øyas historie var under den mykenske tid, 1500-1100 f.Kr., hvilket er bevitnet av framstående tholosgraver med hvelv som er avdekket ved Mavrata, Eleioy-Proni; Metaxata og Mazarakata, Livatho og Kontogenada, Paliki. I tiden til Odyssevs, 1100-tallet f.Kr., har Homer beskrevet Kefallinia som tre øyer som han kalte Dolihion, Sami og Eliessa. Disse områdene kan ha representert henholdsvis Paliki, Sami and Eleioy-Proni.[5] I henhold til Homer deltok Kefallinia i Trojakrigen, skjønt poetens beskrivelser er hovedsakelig begrenset til Odyssevs.[6]
I løpet av klassisk tid var Kefallinia inndelt i fire administrative enheter som utgjør dagens provinser Krani, Sami, Pah og Pronni. Disse ble kalt for «tetrapolis» (fire byer) av den antikke historikeren Thukydides. Det ble sagt at navnene var avledet av de fire sønnene til helten Kefalos som skal ha gitt navn til Kefallinia.[6] De fire byene skal ha vært selvstyrte og preget sine egne mynter.[7]
I løpet av den doriske tid, og antagelig også inn i historisk tid, var det en rekke kriger og stridigheter, noe som fikk De joniske øyer til å bygge befestninger. Det synes som Ithaka, Odyssevs' hovedsenter, opphørte å være det fremste maktsenteret og den større øya Kefallinia overtok denne rollen.[6] Kefallinia deltok både i Perserkrigene (mellom 500 f.Kr. og 448 f.Kr.) mellom de greske bystatene og Perserriket, og Peloponneskrigen (mellom 431 f.Kr. og 404 f.Kr.) mellom Athen og Sparta og deres respektive greske allierte. Kefallinia støttet Athen og Sparta veksevis. Filip II av Makedonia forsøkte å angripe øya i 218 f.Kr., men ble beseiret ved hjelp av Athen.[7]
Romerne overtok øya i 187 f.Kr. etter måneder med krig mot øyboerne. For romerne var Kefallinia en utmerket strategisk utgangspunkt og flåtebase for videre erobring av det greske fastlandet. I løpet av denne perioden ble øya stadig angrepet fra invasjoner og fra pirater. Trussel fra pirater fortsatte og økte under bysantinsk tid fra 300-tallet e.Kr. Etter hvert ble de farligste muslimske pirater fra kysten av Nord-Afrika som i den europeiske middelalderen ble kalt for sarasenere.[7] Kunnskapen om Kefallinia under romersk og bysantinsk tid er sparsommelig.
Middelalderen
I perioden 886-912 e.Kr. ble Kefallinia sete for provinsmyndighetene for De joniske øyer. Fra 1082 og fram til 1479 var det normannere eller frankere som dominerte øya. I denne tiden var hovedstaden rundt festningen i Peratata og den fremste havnen var i Argostoli.[5] Politisk var øya etter 1185 en del av kongedømmet Napoli, noe som varte fram til dens siste greve, Leonardo III Tocco, ble beseiret av osmanerne i 1478.
Det tyrkiske styret varte kun fram til 1500 da øya ble erobret av en felles spansk-venetiansk hær, en sjelden suksess fra republikken Venezia i krigen mot Det osmanske rike (1499–1503). Fra da av forble Kefallinia og Ithaka oversjøiske kolonier av Venezia fram til 1684. Det venetianske styret i nær 300 år påvirket øyas kultur, arkitektur og språk. I løpet av denne tiden ble to av byene etablert, Argostoli i 1528 og Lixouri i 1534.[5] Kefallinias byer og landsbyer var hovedsakelig bygd høyt på åser og berg som forsvar mot angrep fra pirater.
Tidlig moderne tid
Fra 1500- til 1700-tallet var Kefallinia en av de fremste eksportørene av korinter [8] i verden sammen med naboøya Zakynthos. Den eide også en stor handelsflåte og bestilte også skip bygd ved verftene i Danzig.
Freden i Campo Formio i 18. oktober 1797,[9] en traktat som markerte avslutningen på Napoléon Bonapartes felttog i Italia og anslutningen på den første fase av revolusjonskrigene, avviklet republikken Venezia og belønnet Frankrike med De joniske øyer. En fransk flåte tok kontroll over øyene i 1797. Kefallinia og de andre joniske øyene ble en del av det franske départment Ithaque. I 1798 ble Frankrike tvunget til avgi øyene til en kombinert flåte fra Russland og Det osmanske rike. Fra 1799 til 1807 var Kefallinia en del av en septinsulær republikk, formelt underlagt Det osmanske rike, men beskyttet av Russland.
Ved traktaten i Tilsit i 1807 ble De joniske øyer gitt tilbake til Frankrike som beholdt dem fram til 1809. Da opprettet Storbritannia en blokade av De joniske øyer som en del av krigen mot Napoléon, og i september dette året ble det britiske flagget reist over festningen i Zakynthos. Kefallinia og Ithaka overga seg og britene opprettet provinsstyre av øyene. Paris-traktaten av 1815 anerkjente opprettelsen av De joniske øyers forente stater (gresk: Ηνωμένον Κράτος των Ιονίων Νήσων, Inoménon Krátos ton Ioníon Níson), men som et britisk protektorat. Oberst Charles Philippe de Bosset ble provinsguvernør i tiden 1810 og 1814. I denne epoken ble han kreditert for å ha oppnådd mange offentlige arbeider, blant annet byggingen av Drapanobroen.
Noen få år senere begynte greske, nasjonalistiske motstandsgrupper å ta form. Selv om deres energi i de første årene var rettet mot å støtte grekerne i frigjøringskrigen mot Det osmanske rike, vendte den seg snart mot britene også. Ved 1848 var motstandsbevegelsen fått styrke og det var stridigheter med den britiske hæren i Argostoli og Lixouri som førte til en del lempelser på gjeldende lovverk og til ytringsfrihet i pressen. Forening med Hellas ble nå erklært som en målsetning og ved 1850 førte en politisk rastløshet til ytterligere sammenstøt med britene. Kefallinia var sammen med de andre joniske øyene ført tilbake til hellas i 1864, offisielt som en vennlig gestus da den englandsvennlige prins Vilhelm av Danmark ble kong Georg I av Hellas.
I 1864 ble Kefallinia sammen med de øvrige joniske øyene fulle medlemmer av den greske stat.
Den andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble Kefallinia okkupert av aksemaktene. Fram til slutten av 1943 var okkupasjonsmakten hovedsakelig italienske styrker, 33a Divisione Acqui (33. infanteridivisjon Acqui) foruten marinepersonell, totalt hele 12 000 menn, men også rundt 2000 soldater fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Øya ble i stor grad spart for krigføring, fram til våpenhvilen som Italia inngikk med de allierte i september 1943.
På Kefallinia førte våpenhvilen til forvirring da italienerne håpet på å kunne reise hjem, men de tyske troppene ville ikke risikere at italiensk krigsmateriell kunne bli benyttet imot dem. Av samme grunn var de italienske styrkene motvillig til å gi fra seg utstyret. Da tyske forsterkninger kom mot øya, gravde italienerne seg ned og til sist etter en avstemning blant soldatene om å kjempe eller overgi seg, valgte å bekjempe den nye tyske invasjonen. Krigføringen sto til sist opp ved beleiringen av Argostoli hvor italienerne sto imot. Til sist tok den tyske hæren full kontroll over øya, og fem tusen av de ni tusen overlevende italienske soldatene ble henrettet som straffereaksjon. Mens krigen var over i Sentral-Europa i 1945, forble Kefallinia i konflikt grunnet borgerkrigen i Hellas 1946–49. Freden kom tilbake til Hellas og De joniske øyer i 1949.
Det store jordskjelvet i 1953
Kefallinia ligger rett øst for et betydelig tektonisk forkastning hvor den eurasiske kontinentalplate møter egeiske kontinentalplate. Det er tilsvarende til den langt mer kjente San Andreas-forkastningen. Det er jevnlig jordskjelv langs denne greske forkastningen.
En rekke av fire jordskjelv rammet øya i august 1953, og førte til betydelige ødeleggelser hvor bortimot hvert eneste hus på øya ble ødelagt. Den tredje og mest destruktive av jordskjelvene skjedde den 12. august 1953 kl 11.24 lokal tid med en størrelse av 7,3 på Richters skala. Dets episenter var rett nedenfor sørenden av Kefallinia og førte til at hele øya ble hevet 60 cm høyere, hvor den har forblitt værende, påvist ved vannmerker på bergene rundt kystlinjen.
Denne katastrofen i 1953 førte til omfattende ødeleggelser hvor kun regioner helt i nord på øya unngikk de verste ødeleggelsene og hvor husene ble stående intakt. Ødeleggelsene ble beregnet til billioner av greske drakmer, tilsvarende ti millioner av dollar, men den virkelige ødeleggelsen til økonomien skjedde ved at øybeboerne forlot øya. Et beregnet antall på 100 000 av befolkningen på 125 000 forlot Kefallinia for å søke et nytt liv et annet sted.
Nyere historie
Skogbrannene på 1990-tallet førte til ødeleggelser av øyas skoger, særlig nord for Troianata, og et større område av ødeleggelser som strakte seg fra Kateleios i nord til Tzanata i vest og som ødela rundt 30 km² med skog, foruten også en del ødeleggelser av eiendom. Arrene etter skogbrannen var synlig i flere år etter.
I midten av november 2003 førte et jordskjelv som målte 5,3 på Richters skala til en del mindre skader til forretningsbygg og private hus i og i nærheten av Argostoli. Skadene ble vurdert til å utgjøre rundt 1 million euro. Et nytt jordskjelv skjedde om morgenen den 20. september 2005 langs den sørvestlige delen av øya. Det ble målt til 4,9 på Richters skala med et episenter utenfor selve øya. Denne gangen var det ingen større skader.
Mellom den 24. og 26. januar 2006 førte en betydelig snøstorm til at elektrisitetsverket falt ut. Øya ble rammet av ny skogbrann i sør den 18. juli 2007 under en uvanlig tung hetebølge. Brannmenn kjempet mot brannen fra helikopter og fly i flere dager.
I 2011 ble åtte kommuner på øya slått sammen til en, som en del av myndighetenes reformer for lokalt selvstyre. Etter å ha mistet sin rolle som hovedstad for øya på 1800-tallet, mistet Lixouri nå sin rolle som sete for kommunen etter 500 år. I samme tidsrom stengte Τεχνολογικό Εκπαιδευτικό Ίδρυμα (Τ.Ε.Ι.) Ιονίων Νήσων, Det teknologiske utdannelsesinstituttet for De joniske øyer, et fakultet i Lixouri og et i Argostoli.
Arkeologi
Sørvest på øya, i området til Leivatho, er det en pågående arkeologisk feltundersøkelse ved Det irske institutt i Athen[10] som har avdekket et dusin steder som er datert fra paleolittiske tid (tidlig steinalder) og fram til venetiansk tid (1400-tallet e.Kr.).
Fra en arkeologisk synsvinkel er Kefallinia en meget interessant øy. Arkeologiske funn går tilbake i rundt 40 000 år. Den mest betydningsfulle epoken er uten tvil mykenske tid, tilnærmet 1500-1100 f.Kr. Det arkeologiske museum på Kefallinia, om lite i størrelse, er ansett som det viktigste museum i Hellas for sin utstillinger fra denne epoken.
Den viktigste arkeologiske oppdagelsen i Kefallinia (og for hele Hellas) i de siste tyve år var oppdagelsen i 1991 av en mykensk tholosgrav i utkanten av landsbyen Tzanata, ikke langt fra Poros i den sørøstlige delen i et område preget av oliventrær, sypresser og eiketrær. Graven var reist en gang rundt 1300 f.Kr., og konger og framstående personer ble gravlagt i disse tholosgravene i løpet av mykensk tid. Dette utgjorde den største tholosgrav som til nå er funnet i nordvestlige Hellas, og ble utgravd av arkeologen Lazaros Kolonas. Størrelsen på graven, gravofringene som ble funnet i den og gravens velvalgte posisjon, alt dette tyder på eksistensen av en betydningsfull mykensk by i nærheten.
Sent i 2006 ble et romersk gravkompleks avdekket ved at det ble gjort undersøkelser i forbindelse ved byggingen av et nytt hotell i landsbyen Fiskardo. Levningene er datert til perioden mellom 100-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr. Arkeologene har beskrevet dette som et av de viktigste funnene av sitt slag fra De joniske øyer. På innsiden av komplekset er det fem gravsteder, inkludert en stor hvelvgrav og steinkiste. Gravkomplekset inneholdt ringer og øreringer av gull, gullblader som kan ha vært en del av seremonielle klær, glass og leirskåler, bronsegjenstander dekorert med masker, et lokk av bronse og mynter av samme metall. Graven har unngått oppmerksomheten til gravplyndrere og forblitt uforstyrret i tusenvis av år. I en anerkjennelse til romersk ingeniørkunst ble graven åpnet av en steindør som fortsatt lett svingte på hengsler av stein. Svært nær den romerske graven ble det avdekket et romersk teater, også dette så godt bevart at metallhengslene mellom setene inntakte.[11]
I antikk tid levde øyboerne i fire byer som dannet et forbund kalt «tetrapolis»: Krani, Sami, Pale og Pronni. Hvor stor befolkningen var i antikken er uvisst.
I 1896 nådde den rundt 70 000 mennesker, men antallet dalte gradvis på begynnelsen av 1900-tallet. Det store jordskjelvet i 1953 førte til at store deler av befolkningen forlot øya.[12] Mange flyttet til Patras og Athen, eller utvandret til USA eller Australia, således fulgte etter deres slektninger som hadde forlatt øya flere tiår tidligere. I den samme tiden kom folk fra fattigere områder i Hellas, som Epirus og Trakia, til øya. Befolkningen har således gått opp og ned mellom rundt 35 000 og 42 000 siden den gang, ved folketellingen i 2011 var det 35 801 innbyggere.[13]
De fleste innfødte på Kefallinia har etternavn som ender på «-atos», og bortimot hver eneste bosetning på øya har et navn som ender på «-ata», slik som Metaxata, Chavriata, Frangata, Lourdata, Favata, Delaportata og andre.
Vin og rosiner er de eldste produktene som ble eksportert og var viktige fram til 1900-tallet. I dag er fiskeoppdrett og kalsiumkarbonat viktige. Sistnevnte benyttes blant annet som bestanddel i sement.
Landbruk
Den fremst landbruksaktiviteten er dyreavl og kultivering av oliven hvor det gjenværende er hovedsakelig korn- og grønnsaksproduksjon. Det meste av grønnsaksproduksjonen skjer på slettene som dekker mindre enn 15 prosent av øya. Resten er ulendt, kupert og preget av berg og fjell, og kun egnet for geitedrift.
Fram til 1970-tallet levde de fleste av øyboerne i rurale områder mens de i dag er en urban befolkning hvor to tredjedeler bor i byene og resten på bygda i landsbyer nær gårdene.
Øya har en lang tradisjon med vinproduksjon og har framstiller særegne tørre, hvite sitronaktig viner framstilt fra den greske roboladruene. Denne druearten dyrkes bortimot utelukkende på Kefallinia, og er antatt innført fra tiden under Venezia.[14]
Olivenolje
Produksjon av olivenolje er en betydelig andel av øyas økonomi. Fram til 1700-tallet var den kvantitet som ble produsert kun dekkende for øyboernes eget behov. Imidlertid førte press fra de venetiansk okkupantene, særlig etter tapet av Peloponnes og Kreta, til at produksjon ble øket i en slik grad at det kunne eksporteres til Venezia. Før jordskjelvet i 1953 var det rundt 200 olivenpressere i operasjon på øya, men i dag er det kun 13 igjen. Det er over en million oliventrær på Kefallinia som dekker bortimot 55 prosent av øyas areal.
Olivenolje er viktig for den lokale, rurale økonomien. «Koroneiki» og «theiako» er de to artene som hovedsakelig kultiveres på øya, fulgt av en mindre antall «ntopia» and «matolia». Olivenolje fra Kefallinia karakteriseres av en grønn tone, en rik og fet snert, og lav surhetsgrad.
Turisme
Turisme på Kefallinia begynte tidlig på 1800-tallet da den kongelige greske familie sendte sin barn i sommermånedene til Lixouri. Masseturisme i moderne forstand skjedde ikke før på 1980-tallet.
Turister kommer fra hele Hellas, og fra hele Europa og utenfor kontinentet. Kefallinia er et populært feriemål for mange italienere grunnet øyas nærhet til Italia. Som en av de største øyene i Hellas er den godt utstyrt til å ta imot tilstrømningen av turister i sommermånedene.
To naturseverdigheter som Melissanis undergrunnsinnsjø og Myrtosstreanden har bidratt til å gjøre Kefallinia populær. Filmen Kaptein Corellis mandolin (2001), filmatisert på selve øya, har også gjort øya mer kjent.
Helgen
Det er en tradisjon at hver gresk øy har sin egen helgen. Den lokale helgenen på Kefallinia er den hellige Gerisumo som ble funnet død i hule og fortsatt var intakt. Han hadde knapt tatt til seg føde eller drikke, hans hule var meget liten og han mente at om man kunne klare seg med denne trange tilværelsen ville man være en god person. Den hellige Gerisumo er i dag over 800 år gammel og hans grå hud er fortsatt intakt. Da han ble funnet død i sin hule ble det bygget en helligdom på stedet som fortsatt kan bli sett. Han hviler i dag i en kiste av sølv som tidvis blir åpnet for besøkende. Øyboere kommer særlig for å besøke ham på hans helgendag hvor han blir paradert opp og ned Kefallinia for en hel natt.
Legende
Etiologi forklarer navnet Kefallinia og forsterker øyas kulturelle forbindelse med Athen som knyttet øya til den mytologiske figuren Kefalos som ga hjelp til Amfitryon av Mykene i en krig mot teleboaerne på den homeriske øya Taphos som skal ha vært blant De joniske øyer.[15] Han ble belønnet med den homeriske øya Same som deretter ble kjent som Kefallinia.
Kefallinia har også blitt foreslått som den reelle øya for homeriske Ithaka, bostedet til helten Odyssevs, framfor den langt mindre øya som bærer dette navnet i dag. Robert Bittlestone i hans bok Odysseus Unbound (2005) har foreslått at Paliki, i dag en halvøy av Kefallinia, var en adskilt øya i sen bronsealder, og at den kan ha vært denne som Homer refererte til da han beskrev Ithaka. Et vitenskapelig prosjekt som begynte sommeren 2007 og som skal vare i tre år vil blant annet undersøke denne muligheten.[16]
Kefallinia har også blitt tilsiktet i forhold til minoiske gudinnen Britomartis, som lokaliseringen hvor det er sagt at hun «mottok de guddommelige æresbevisninger fra innbyggerne under navnet Lafria».[17]
Kirker og klostre
Det er to store klostre på øya. Det første er Haghia Panagia i Markopoulo i sørøst, og det andre ligger langs vegen mellom Argostoli og Michata på en liten slette omgitt av fjell. Denne har en gate med rundt 200 trær linje fra nordvest til sørøst med en sirkel i midten. Det er klosteret sankt Gerisumos av Kefallinia, øyas skytshelgen, og hvor hans relikvier kan bli sett og æret ved den gamle kirken i klosteret. Klosteret «Sissia» ble antagelig grunnlagt av Frans av Assisi, men det ble ødelagt i jordskjelvet i 1953. Dets ruiner kan fortsatt bli sett.
Selv om øya ble ødelagt ved flere av sine jordskjelv, er det mange bemerkelsesverdige kirker som har overlevd. En del går tilbake til renessansen. Ornamentene i kirkene er påvirket av venetiansk manierisme.
Musikk
De joniske øyer har sin egen musikalske tradisjon som kalles for den joniske skole. Lixouri har et filharmonisk orkester siden 1836 og Argostoli har Rokos Vergottis konservatorium. Den tyske komponisten Richard Strauss besøkte Lixouri en del ganger da han en affære gående med pianisten Dora Wihan (født Weiss).
Litteratur og film
Romanforfatteren Nikos Kavvadias (1910-1975) og sveitsiske Georges Haldas (1917-2010) tilbrakte deler av deres liv på øya. Andreas Laskaratos (1811-1901) var en satirisk poet og skrev om samfunnet i byen Lixouri. Kay Cicellis (1926-2001) skrev om jordskjelvet i sin bok Death of a town. Lord Byron (1788-1824) skrev deler av «Prelude» og «Don Juan» i Livatho.
Kanskje den best kjente beskrivelsen av Kefallinia i populærkulturen er i romanen Kaptein Corellis mandolin av den engelske forfatteren Louis de Bernières (født 1954). Boken er antatt å være inspirert av den maleriske landsbyen Farsa utenfor Argostoli. Kjærlighetsfortellingen som utgjør romanen er plassert før og etter massakren av Acquidivisjonen[18] under den andre verdenskrigen. En populær filmatisering av romanen med samme tittel ble utgitt i 2001 med Nicolas Cage i rollen som italienske kaptein Corelli, John Hurt som doktor Iannis, og Penélope Cruz som hans datter Pelagia. Filmen var regissert av John Madden.
I løpet av filmingen var det en livlig debatt mellom produksjonsselskapet, de lokale myndighetene foruten grupper av øybefolkningen om de komplekse historiske detaljene om øyas antifascistiske motstand. Som et resultat ble politiske referanser utelatt fra filmen, og den romantiske kjernen fra romanen ble bevart uten å beskrive detaljer fra øyas komplekse historie. I 2005 gjorde italienske Ennio Morricone sin TV-film om den samme massakren, kalt Cefalonia.[19]
Museer
- Korgialeneios museum (under Korgialeneios bibliotek) i Argostoli
- Kosmetatos-stiftelsen i Argostoli
- Det arkeologiske museum i Argostoli
- Iakovatios bibliotek (og museum) i Lixouri
- Museet i Fiskardo
- Kefallinias naturhistoriske museum
Radiostasjoner
Det er rundt 20 radiostasjoner som kan bli mottatt på Kefallinia, en del landsdekkende stasjoner har lokale programmer, en av dem er Kiss FM. Westradio er en radiostasjon over internett.
Havner
Det er fem havner og kaianlegg i prefekturet: fire hovedhavner på øya, Same (Sami) og en betydelig havn med forbindelse til Patras og Ithaka. Poros i sør har fergeruter til Kyllini; Argostoli i vest er den største havnen for lokale båter og ferger til Zante og jevnlig til Lixouri; Fiscardo i nord har forbindelser til Lefkas og Ithaka. Det er plass til rundt 100 mindre båter i Argostoli hvor havneanlegget strekker seg rundt 1 km rundt bukta mens Lixouri som er 4 km på andre siden av bukten fra Argostoli på Lixourihalvøya. Det er veiforbindelse til resten av øya, men å benytte bil fra Lixouri til Argostoli innebærer en omvei på 30 km.
Veier
De første større veier på øya ble bygd av engelskmennene på 1800-tallet. På 1900-tallet ble asfalterte veier bygd og siden 1995 har bortimot alle gater som knytter landsbyer og strender sammen blitt asfaltert. Siden rundt 2000 har det blitt bygd omkjørning for Lixouri og en vei sør for Argostoli med fire kjørebaner. En del viktige veier er:
- Gresk riksvei 50, vanligvis kalt Argostoli-Sami-veien
- Argostoli-Poros-veien
- Argostoli-Fiskardo-veien (med forbindelse til Lixouri)
- Vei som knytter sammen Poros og Sami
Offentlig transport
Fergen mellom Argostoli og Lixouri går hver time og hver halvtime i sesongen. Det er noen få busslinjer som dekker de mer rurale områdene, men ofte kun hver andre time om dagen.
KTEL-bussene tilbyr tjeneste fra Lixouri, Poros og Argostoli til fastlandet.
Flyplass
Kefallinia har en flyplass, Kefallinias internasjonale flyplass, med en rullebane som er rundt 2,4 km lang. Det ligger rundt 10 km sør for Argostoli. Bortimot hver faste rute er gjort med flyselskapet Olympic Airlines som flyr til og fra Athen, skjønt det er også en lite selskap som dekker De joniske øyer som 3 ganger i uken går til Zakynthos (Zante) og Lefkada (Lefkas). Om sommeren tar flyplassen imot chartertrafikk fra hele Europa.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
