Knossos
From Wikipedia, the free encyclopedia
Knossos (gresk Κνωσός) er det største arkeologiske stedet på Kreta, antagelig det seremonielle og politiske senteret til minoisk kultur. Det er et populært turistmål i dag, siden det ligger i nærheten av byen Heraklion og har blitt betydelig «gjenoppbygget», noe som gjør det tilgjengelig for tilfeldige besøkende på en måte som et arkeologisk felt av umerkede ruiner ikke er. Denne måten å rekonstruere ruiner på har man i arkeologien gått bort fra. Grunnen til det er at de nødvendigvis er basert på en teori om hvordan det en gang har sett ut.
| Knossos | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Hellas | ||
| Sted | Heraklion kommune | ||
| Etablert | 7000 f.Kr. | ||
| Kart | |||
 Knossos 35°17′53″N 25°09′47″Ø | |||
Knossos dukker opp på tavler i Linear B-skriften som ko-no-so med greske varianter som ko-no-so-de («til Knossos») og adjektivene ko-no-si-yo og ko-no-si-ya. Endingene i adjektivene er indoeuropeiske, men navnet er kanskje ikke det. Sos-endingen markerer et mulig førgresk navn.
Navnet ku-nu-sha dukket opp på sokkelen til en statue av Amenhotep III ved Kom el Hetan[1] i Egypt. Ku-nu-sha var en egeisk handelspartner av Egypt som er antatt å ha vært Knossos.[2] Amenhotep hersket 1406-1369 f.Kr., et tidspunkt som er samtidig med den relative dateringen LMIIIA i den postpalatiske perioden som er regnet å være etter at grekerne tok makten i Knossos.
Ruinene ved Knossos ble oppdaget i 1878 av Minos Kalokairinos, en kretisk handelsmann og antikvar. Han utførte de første utgravningene som avdekket deler av lagrene i vestvingen og en seksjon av den vestlige fasaden. Etter Kalokairinos forsøkte flere personer å fortsette utgravningene, men det var ikke før 16. mars 1900 at arkeologen Arthur Evans, en uavhengig engelskmann, klarte å kjøpe hele stedet og foreta massive utgravninger
Utgravningene og restaureringen av Knossos, og oppdagelsen av kulturen han kalte minoisk, er knyttet til individet Evans. I dag er arkeologi et felt av akademisk lagarbeid og vitenskapelig nøye arbeid, men for et århundre siden kunne et prosjekt drives av en rik og selvlært person. Assistert av Duncan Mackenzie som allerede hadde utmerket seg med sine utgravninger på øya Milos og Fyfe, arkitekt fra British School at Athens, ansatte Evans en stor stab av lokale arbeidere som utgravere.
Innen få måneder hadde han avdekket en betydelig del av det han kalte Minospalasset. Begrepet palass kan være misledende. Vanligvis henviser det til en elegant bygning som ble brukt som hus for en statsleder eller lignende. Knossos var en kompleks samling av over 1000 sammenføyde rom der noen tjente som kunstverksteder og matproduserende sentre (f.eks. vinpresser). Det tjente som et sentralt lager og som et religiøst og administrativt senter.
Stedet har hatt en svært lang historie av menneskelig beboelse som startet med grunnleggelsen av den første neolittiske bosetningen rundt 7000 f.Kr. I løpet av tiden og flere forskjellige faser som hadde sin egen sosiale dynamikk, hadde ikke bosetningen bare et monumentalt administrativt og religiøst senter (palasset), men også en omkringliggende befolkning på 5000-8000 mennesker.
Palasset er rundt 130 meter på en side og siden den romerske perioden har blitt foreslått som kilde for myten om labyrinten, en struktur som ble bygget for kong Minos av Kreta og designet av den legendariske Daidalos for å holde Minotauros, en skapning som var halvt mann og halvt okse og som til slutt ble drept av den athenske helten Theseus.
Labyrint kommer fra ordet labrys som henviser til en dobbel, eller tobladet, øks. Den hadde en religiøs og antagelig magisk betydning. Den ble brukt i den mykenske verden som en beskyttelse mot onde makter. Den var et symbol på en gjenstand som ville hindre denne kulturen i å bli «drept». Øksemotiver ble risset inn på mange av steinene i palasset. Den dukket opp i dekorasjoner av keramikk og er temaet i de doble øksers helligdom i palasset i likhet med mange andre helligdommer i Kreta og i den egeiske verden. Etymologien i navnet er ukjent, det er antagelig ikke gresk. Formen labyr-inthos bruker en endelse som vanligvis regnes som førgresk. Tilsvarende ord er blomsternavnet hyas-inthos og stedsnavnet Kor-inthos (byen Korint). Fra samme språk stammer trolig også ordet thalassa (= hav), Vi ikke har noen spor etter de indoeuropeiske grekernes eget ord for hav etter at de kom og etablerte seg i disse områdene.
Lokaliseringen av labyrinten i legenden har lenge vært et spørsmål i minoiske studier. Det kan ha vært navnet til palasset eller av en del av palasset. Gjennom nesten hele det 20. århundret har den skremmende menneskeofring i myten vært en gåte for forskere i bronsealderen, siden det aldri hadde blitt funnet bevis for menneskeofring på Kreta og derfor ble det konsekvent benektet. Praksisen ble endelig bekreftet arkeologisk (se under minoisk kultur). Det er mulig at palasset var et stort offersenter og kunne ha blitt kalt Labyrinten. Dets konstruksjon er i hvert fall labyrintisk, på den måten at den er intrikat og forvirrende.
Mange andre muligheter har blitt foreslått. Den moderne betydningen av labyrint er basert på myten.
Beskrivelse av palasset
Det store palasset ble gradvis bygget mellom 1700 og 1400 f.v.t med periodiske gjenoppbygninger etter ødeleggelse. Tidligere strukturer fantes på høyden Kephala. Trekkene som for tiden er mest synlige dateres hovedsakelig til den siste perioden med beboelse som Evans kalte sen minoisk (LM). Palasset har en interessant layout[3], den opprinnelige versjonen kan ikke lenger sees på grunn av etterfølgende modifikasjoner. Der er ikke flere hovedhaller. I stedet er 1300 rom forbundet med korridorer av varierende størrelse og retning. Palassets 2,4 hektar inkluderer et teater, en hovedinngang på hver av de fire sidene og betydelige lagre (også kalt magasiner). Lagrene inneholdt pithos, store leirvaser som inneholdt olje, korn, tørket fisk, bønner og oliven. Mange av disse varene ble laget i selve palasset som hadde kornmøller, olje- og vinpresser. Under pithosene ble steinhull brukt til å lagre mer verdifulle objekter som gull. Palasset brukte arkitekturteknikker, deler av det ble bygget fem etasjer høyt.
Vann og kloakk
Palasset hadde minst tre separate system for behandling av væsker, en til forsyning, en til overflatevann og en for avfallsvann.
Akvedukter førte friskt vann til Kephala-høyden fra kilder ved Arkanes rundt 10 km borte. Disse kildene er utspringet for Kairatos-elven i dalen der Kephala ligger. Akvedukten delte seg til palasset og byen. Vann ble distribuert ved palasset ved hjelp av tyngdekraften gjennom keramikkrør til fontener og kraner. Rørene skrumpet inn mot slutten for å skape trykk, og tau ble brukt til å forsegle. Vannforsyningen ville ha vært svært enkel å angripe. Ingen skjulte kilder har blitt oppdaget som ved Mykene.
Avløpet var gjennom et lukket system som førte til en kloakk vekk fra høyden. Dronningens Megaron inneholdt et eksempel på vannklosett ved siden av badet. Dette toalettet var et sete over avløpet som ble spylt med rennende vann. Badekaret som lå i badet ved siden av ble på lignende vis fylt av noen som varmet opp, bar og tømte vannet i det, og må ha blitt tømt ved å vende det inn i et avløp i gulvet eller med en propp. Dette toalettet og baderommet var eksepsjonelle strukturer i det 1300 rom store komplekset.
Siden høyden med jevne mellomrom ble rammet av kraftig regn, var det nødvendig med et system for overflatevann. Det begynte med kanaler på overflaten som gikk i sikk-sakk og inneholdt bassenger for å kontrollere farten på vannet. Antagelig var de øvre systemene åpne. Hull gav mennene adgang til det som var dekket.
Ventilasjon
Siden palasset lå på en høyde, fikk det bris fra sjøen i løpet av sommeren. Det hadde portikoer og luftkanaler.
Lys og varme
Palasset var designet for å dra nytte av naturlig lyssetting i de lange dagene om sommeren. Suitene ble plassert rundt gårdsrom for å gi flere vindusåpninger, flere dører gav større åpningsareal, trapper gikk i utkanten av lyskilder, og korridorene var åpne portikoer der det var mulig. Men en kan ikke forstille seg at palasset ble stengt om kvelden på grunn av manglende lys. Det minoiske Kreta hadde en lang tradisjon for keramikklamper som bestod av et reservoar av olivenolje omgitt av små åpninger for en eller flere veiker. De bedre lampene med små åpninger og veiker gav mer lys.
Vinteren må ha gitt Minospalasset minst like store varmeproblemer som arkitekturen løste lysproblemene. Vindene ville ha feid gjennom det åpne palasset dersom da ikke åpningene var blokkert. Døråpningene må ha hatt dører av tre eller bronse slik som i senere klassisk tid. Bymosaikken, en avbildning av hus på fajanse funnet ved Knossos viser vinduer med kryss og fire vindusruter. Dette antyder at en gjennomsiktig substans ble brukt for å blokkere åpningene. Der er ikke tegn til glassvinduer.
Ingen sentralvarme har blitt funnet. Rommene må ha blitt oppvarmet individuelt. Faste ildsted ble brukt i en viss grad, men der var også en lang tradisjon for bærbare keramiske ildsteder. Minoerne gikk aldri over fra bærbare ildsteder til lukkede metallovner som burde vært innenfor deres teknologiske rekkevidde og er mye mer effektive ovner.
Bruk av ild i palasset var for det meste av kull, antagelig tent med olivenolje, i ildsteder eller griller. De høye trekkfulle rommene hadde antagelig røykåpninger øverst (takene er i dag borte), og var laget for å holde røyken borte fra menneskene og fjerne den så raskt som mulig. Palasset stinket uten tvil av røyk innendørs. Luktproblemene ville så langt som mulig ha blitt løst med røkelse og parfymerte salver i små etuier.
Minoiske søyler
Palasset hadde også minoiske søyler, en struktur som var fundamentalt forskjellig fra andre greske søyler. De minoiske søylene var laget av tre og malt røde, i motsetning til de greske søylene av stein. De var også «motsatte», de fleste greske søylene er mindre i toppen og videre ved fundamentet for å skape illusjonen av større høyde, men de minoiske søylene er mindre ved fundamentet og bredere i toppen. Søylene i Minospalasset var montert på steinfundament og hadde runde, putelignende kapitéler.
Freskomalerier
Freskomalerier dekorerte veggene. Siden restene bare var fragmenter, er ikke rekonstruksjonen og plasseringen til kunstneren Oiet de Jong uten kontrovers. Disse sofistikerte og fargerike maleriene viser et samfunn som til sammenligning med den samtidige kunsten i mellom og nye kongedømmet Egypt, var enten bemerkelsesverdig ikke-militaristisk eller ikke valgte å portrettere militære temaer noe sted i deres kunst.
Et bemerkelsesverdig trekk i deres kunst er fargekoden til kjønnene. Mennene er avbildet med rødlig hud, mens kvinnene er hvite. Nesten alle bildene deres er av unge eller aldersløse voksne med få barn eller eldre avbildet. I tillegg til scenene av menn og kvinner som var forbundet med aktiviteter som fiske og blomstersanking, viser de også atletiske fester.
Det mest kjente av disse er oksehopping hvor en atlet tar tak i oksens horn og hopper over dyrets bakdel. Det er uvisst om denne aktiviteten var et religiøst ritual, muligens en ofringsaktivitet, eller en idrett, kanskje en form for tyrefekting. Mange har stilt spørsmål ved om dette i det hele tatt er mulig. Freskomaleriene kan representere en mytologisk dans med den Store Oksen. Det mest berømte eksemplet er Toreador Fresco, malt rundt 1550-1450 f.Kr., hvor en ung mann med to kvinner på hver side, tydeligvis hopper opp på oksens bakpart. Den er nå i det arkeologiske muséet i Heraklion på Kreta.
Tronerommet
Sentrummet i det «mykenske» palasset var det såkalte tronerommet eller lille tronerom[4], datert til LMII. Dette kammeret har et alabastsete identifisert av Evans som en «trone» bygget inn i den nordlige veggen. På tre sider av rommet er det gipsbenker. Et slags badeområde ligger i motsatt ende for tronen, bak benkene. Evans og hans team så på dette stedet som et sted for seremoniell renselse.
Inngangen til rommet var gjennom et forrom gjennom to doble dører. Forrommet var forbundet med det sentrale gårdsrommet gjennom fire brede trapper opp gjennom fire dører. Forrommet hadde også gipsbenker med karboniserte rester mellom to av dem som er antatt å ha vært en mulig tretrone. Begge rommene ligger i det seremonielle komplekset vest for det sentrale gårdsrommet.
Tronen er flankert av freskomalerier med to griffer som ligger med ansiktet mot tronen, en på hver side. Griffene var viktige mytologiske vesener som også ble brukt på seglringer som ble brukt til å merke identiteten til bæreren i myke materialer som leire eller voks.
Den faktiske bruken av rommet og tronen er uklar. To hovedhypoteser er:
- Setet til en prestekonge eller hans dronning. Dette er den eldste teorien som har sin opprinnelse hos Evans. Om dette taler Matz om den «heraldiske organiseringen» til griffene som betyr at de er mer formelle og monumentale enn tidligere minoisk dekorative stiler. I denne teorien ville de mykenske grekerne holde sitt hoff i dette rommet da de kom til makten i Knossos rundt 1450. «Renselsesbadet» og rommets plassering i et tilbaketrukket kompleks kan ikke ignoreres, derfor «prestekonge».
- Et rom reservert for en gudinne[5] som ville ha sittet i tronen, enten representert ved en statue, personifisert i formen av en prestinne eller tenkt. I dette tilfellet ville griffene bare være et symbol på guddommelighet og ikke et heraldisk motiv.
Renselsesbadet ble opprinnelig tenkt å ha vært kun til renselsesbad, men fraværet av avløp har nyligere ført til at noen forskere har begynt å tvile på denne teorien.
En langvarig diskusjon mellom arkeologer handler om hovedfunksjonene til palasset, om det primært fungerte som et administrativt senter, et religiøst senter eller begge deler. Andre viktige diskusjoner tar for seg Knossos' rolle i administrasjonen av bronsealderens Kreta, og om Knossos var det primære senteret eller på like fot med andre samtidige palasser som har blitt oppdaget på Kreta. Mange av disse palassene ble ødelagt og forlatt i første del av 15. århundre f.Kr., muligens av mykenerne, selv om Knossos forble i bruk til det ble ødelagt av brann rundt hundre år senere. Det er verdt å merke seg at Knossos ikke viser tegn til å være et militært sted. Ingen befestninger eller våpenlagre er blitt funnet. Minoisk kultur var et bemerkelsesverdig ikkemilitaristisk samfunn. På samme måte var posisjonen til minoiske kvinner uvanlig sammenlignet med andre samtidige samfunn.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
