Freden i Tilsit

Freden i Tilsit avsluttet den fjerde koalisjonskrigen under Napoleonskrigene, og betegner to avtaler som ble inngått i Tilsit i Østpreussen 7. og 9. juli 1807 mellom keiser Napoléon Bonaparte, tsar Alexander I av Russland og kong Fredrik Vilhelm III av Preussen etter Frankrikes seier mot russiske styrker i slaget ved Friedland.

Møte mellom de to keiserne på en paviljong på en flåte midt i elven Nemunas, maleri «Traktaten i Tilsit 1807» av Adolphe Roehn (1799-1864)

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene 1792–1815
1. koalisjon 2. koalisjon 3. koalisjon Pommerske krig 4. koalisjon Russisk-tyrkiske Kanonbåtkrigen Finskekrigen Sverige-Norge (1) Halvøyskrigen 5. koalisjon Invasjonen av Russland 6. koalisjon Sverige-Norge (2) 7. koalisjon

7. juli møttes Napoléon og Alexander på en pongtongbåt i midten av elven Memel, som var demarkasjonslinje mellom den franske og den russiske innflytelsessone. Den russisk-franske fredsslutningen delte Øst-Europa i en fransk og en russisk interessesfære. Den prøyssisk-franske avtalen gjenopprettet Preussens status som en europeisk middelmakt.

Den fransk-russiske overenskomst

Tsaren aksepterte Rhinforbundet og det nye hertugdømmet Warszawa som franske vasaller og sluttet seg til Fastlandssperringen, Frankrikes økonomiske blokade av Storbritannia. Napoléon oppmuntret Alexander til en konfronterende politikk overfor Storbritannia, som etter det engelske angrepet på København førte til den britisk-russiske krig (1807–1812). Russland fikk frie hender for en aggressiv ekspansjonspolitikk mot Sverige og Det osmanske rike. Tsaren klarte i den russisk-svenske krig (1808–1809) å tvinge Sverige til å avstå Finland og slutte seg til Fastlandssperringen mot Storbritannia.

Russland trakk seg ut av Valakia og Moldavia, men erobret i den russisk-tyrkiske krig (1806-1812) store deler av Kaukasus (Georgia) fra Det osmanske rike, og sikret seg i 1812 Bessarabia. De joniske øyer og Cattaro, som var besatt av de russiske admiralene Usjakov og Senjavin, kom til Frankrike. Som motytelse garanterte Napoléon suvereniteten til hertugdømmet Oldenburg og enkelte andre småfyrstedømmer, som ble regjert av tsarens tyske slektninger.

Den fransk-prøyssiske overenskomst

Var den fransk-russiske overenskomst av 7. juli en avtale mellom likemenn, hadde traktaten med Preussen to dager senere karakter av diktatfred. Riktignok forhindret tsarens intervensjon den endelige likvidasjon av Preussen, som Napoleon hadde strebet etter, men Preussens territorium ble gjennom freden i Tilsit redusert til halvparten.

Danzig ble en fri by, og den prøyssiske kretsen Cottbus falt til Sachsen. De vestelbiske landeriene gikk alle tapt og falt til det nye kongeriket Westfalen. Preussen mistet også størstedelen av de østlige territoriene vunnet på 1790-tallet. Av disse territoriene ble hertugdømmet Warszawa opprettet, som ble regjert av kongen av Sachsen i personalunion. De viktigste festningene, deriblant Magdeburg, fikk franske garnisoner. Hæren på 200 000 mann ble redusert til 42 000. Den prøyssiske reststaten med 4,94 millioner innbyggere måtte også betale 120 millioner franc eller mer enn 32 millioner prøyssiske riksdaler til Frankrike, landet måtte også slutte seg til Fastlandssperringen.

Dronning Louise bønnfalt Napoléon forgjeves om å mildne betingelsene.

Fra 1810 underminerte Russland avtalen med Napoléon, ved å la nøytrale handelsskip seile til britiske havner. I 1812 inngikk Russland fred med Storbritannia. Dette førte til Napoléons invasjon av Russland samme år.

Eksterne lenker

• Traktatteksten fra Freden i Tilsit, fra Wikisource (engelsk)