Den første koalisjonskrigen

Den første koalisjonskrigen (fransk: Première Coalition) var den første konflikten under de franske revolusjonskrigene som fulgte etter den franske revolusjon. Den første koalisjonen var det første store forsøket til en rekke europeiske monarkier på å stoppe det revolusjonære Frankrike. Frankrike erklærte det habsburgske monarkiet Keiserriket Østerrike krig 20. april 1792, og et par uker senere sluttet Kongedømmet Preussen seg til østerrikerne. Koalisjonen ble i 1793 utvidet til også å inkludere Kongeriket Storbritannia, Portugal, Spania og de større italienske statene.

Première Coalition
Konflikt: Revolusjonskrigene
Napoléon Bonaparte under slaget ved Rivoli i 1797.
Dato 1792–1797 Sted Frankrike, Sentral-Europa, Italia, Belgia, Nederland, Spania og De vestindiske øyer. Resultat Fransk seier, freden i Campo Formio.
Stridende parter
Frankrike Søsterrepublikker Den bataviske republikk De polske legioner Forente irlendere Spania	Koalisjonen: Det tysk-romerske rike Østerrike Preussen Storbritannia Russland Spania[1] Portugal De forente Nederlandene Sardinia Sicilia Napoli Toscana Modena Parma[2] Franske rojalister: Vendéens Chouans Prinsenes armé Franske rojalister Føderalister
Styrker
~750.000	~1.800.000
Tap
~29.000	~80.000 (koalijonen)

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene 1792–1815
1. koalisjon 2. koalisjon 3. koalisjon Pommerske krig 4. koalisjon Russisk-tyrkiske Kanonbåtkrigen Finskekrigen Sverige-Norge (1) Halvøyskrigen 5. koalisjon Invasjonen av Russland 6. koalisjon Sverige-Norge (2) 7. koalisjon

Disse statene igangsatte en rekke invasjoner av Frankrike fra tilgrensende landområder og fra havet. Preussen og Østerrike angrep fra De østerrikske Nederlandene og fra Rhinen, mens Storbritannia støttet provinsielle opprør i Frankrike og beleiret Toulon. Frankrike led flere nederlag, som slaget ved Neerwinden, og ble truet av indre opprør som krigen i Vendée, og franskmennene svarte med ekstreme tiltak: Komiteen for offentlig sikkerhet ble opprettet 6. april 1793 og massemobilisering (Levée en masse) i august samme år mobiliserte alle potensielle soldater som var mellom 18 og 25 år gamle.

De nye franske arméene gikk til motangrep, slo tilbake de invaderende hærene og rykket fram utenfor Frankrikes grenser. Frankrike opprettet satellittstaten Den bataviske republikk i Nederland, og i den første freden i Basel overtok Frankrike det prøyssiske Rhinland. Denne første konflikten endte med freden i Campo Formio, hvor det tysk-romerske rike ga fra seg de østerrikske nederlandene til Frankrike og Nord-Italia ble inndelt i franske søsterrepublikker. I 1795 inngikk Frankrike en separat fred med Spania, den andre freden i Basel, og det franske direktoriet satte i gang planer om å erobre mer av Tyskland og Nord-Italia.

Nord for Alpene hadde erkehertug Karl av Østerrike-Teschen framgang mot franskmennene, men i Nord-Italia knuste Napoléon Bonaparte all motstand hans fiender Østerrike og Sardinia gav ham i 1796-7 nær Podalen, noe som førte til freden i Leoben og den endelige freden i Campo Formio i oktober 1797. Den første koalisjonen brøt da sammen, og bare Storbritannia fortsatte sin krigføring mot den franske republikken

Fotnoter

1. Byttet side i 1796 etter den andre San Ildefonso-traktaten.
2. Praktisk talt alle de italienske statene, også den nøytrale Pavestaten og Republikken Venezia, ble erobret under Napoléons invasjon av Italia i 1796, og ble gjort til franske satellittstater.