Sildemåke (Larus fuscus) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl som tilhører slekten Larus i gruppen av måker. Arten regnes som en langdistansetrekkfugl og består i kraft av fem taxa. I Norge opptrer tre av underartene.[1]
| Sildemåke | |||
|---|---|---|---|
 L. f. intermedius
| |||
| Nomenklatur | |||
| Larus fuscus Linnaeus, 1758 | |||
| Populærnavn | |||
| sildemåke, slidemåse, (liten svartbak) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Vade-, måse- og alkefugler | ||
| Familie | Måkefugler | ||
| Slekt | Larus | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | marin og limnisk, kyst- og innlandsområder | ||
| Utbredelse: | Nal Sarovar Bird Sanctuary (endemisk) | ||
 oransje: hekkeområder marineblå: året rundt mellomblå: vinterkvarterer | |||
Taksonomi
Systematikken for denne arten er svært kompleks. I tillegg til nominatformen (ssp. fuscus) kan nemlig tre av de fem underartene vise seg å være selvstendige arter. I tillegg finnes flere hybrider. Arten er svært nært beslektet med gråmåke (L. argentatus), og tidligere ble disse av og til regnet som konspesifikke.[2]
Biologi
.jpg)
Sildemåka minner om svartbak (L. marinus), men er gjennomgående ganske mye mindre, har spinklere nebb, og de undre ekstremitetene er gule (herav lokalnavnet gulfoting). Den høres også lysere (mer høyfrekvent) enn svartbaken. Den blir omkring 51–61 cm lang og veier typisk 550–1 200 g. Vingespennet utgjør normalt 124–158 cm. Størrelsen varierer imidlertid med underarten.[2]
Fjærdrakten er hovedsakelig hvit med fra mørkegrå til svart overside, avhengig av underarten. Tre av underartene opptrer i Norge; ssp. fuscus har svart overside og er mindre enn de to andre, med noe spinklere nebb, men med relativt lengre vinger (i forhold til kroppen) med svarte vingespisser. Den er utbredt fra Trøndelag og nordover (anslagsvis cirka 6 500 par); ssp. intermedius har sotsvart overside og er utbredt ved kysten av Nordsjøen og Skagerrak (anslagsvis 21 500 par). Vingespissene er svarte; mens ssp. graellsii har mørkegrå overside og er stort sett bare observert i begrenset antall hekkende i Nord-Norge.[1][2]
Rasene graellsii, intermedius og barabensis er fireårsmåker, mens rasene fuscus og heuglini er treårsmåker.[3]
Arten er opportunistisk og eter det meste, herunder fisk, små akvatiske virvelløse dyr, fugleegg, fugleunger, smågnagere, bær og matrester etter mennesker på strender, rasteplasser og søppeldynger. Sild (Clupea harengus) er viktig når den er tilgjengelig. Hekkefugler har en større tendens til å jakten føden på havet enn andre lignende måker, men fugler som hekker i innlandet ser ut til å klare seg bra uten sjømat. I Nordsjøområdet har dessuten Polybius henslowii, en art av svømmekrabber (Portunidae), blitt en viktig ressurs til ernæring for sildemåka.[2]
Sildemåka er i all hovedsak knyttet til kyststrøk, og hekker ofte på øyer, holmer og skjær ute i havgapet, men også på flomøyer og sandbanker langs de større elvesystemene i innlandet. I hekkesesongen opptrer fuglene som regel i hekkekolonier.[2] Anslagsvis 28 000 par hekker i Norge, hvorav majoriteten befinner seg i Sør-Norge.[1] I innlandet hekker arten blant annet i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, noe som omfatter flomøyene under Hønefossen.
Arten ankommer hekkeområdene fra mars og framover, mens eggleggingen gjerne tar til fra sent i april (mai i Sør-Norge) til midt i juni (Nord-Norge). Hekkekoloniene er store i Nordvest-Europa, men gjerne små i Russland. De legges gjerne til gressrike bredder, sanddyner, klippetopper og avsatser, bygninger og hustak med mer. Området er som regel godt vegetert, og redeplassen legges gjerne til tettere vegetasjon en hva tilfellet er for gråmåka i blanda kolonier. Redet bygges av strå, gress, småkvist, fjær og annet rask fuglene finner. Hunnen legger typisk 2–3 egg, men færre om tilgangen på mat er dårlig. Det viser seg at avkom fra større egg har større overlevelsesevne. Inkubasjonstiden tar cirka 24–28 dager og begge foreldrene ruger, og ungene får full fjærdrakt etter cirka 30–40 dager. Ungfuglene hekker først da de er omkring fire år gamle, og de kan leve til de blir opp mot 26 år.[2]
I Finland har avkommet (ssp. fuscus) ekstremt høy dødelighet, i det opp mot 70 prosent av ungene dør, som følge av en hittil uavklart sykdom. En undersøkelse antyder, at polyklorerte bifenyler (PCB) kan være en årsak, trolig akkumulert gjennom gresshopper der fuglene overvinter.[4]
Sildemåka er trekkfugl, og svært få individer tilbringer vinteren i Norge og på andre høye breddegrader, selv om overvintring i Nordvest-Europa har blitt vanligere med årene. De fleste drar sørover.[2] Fra Norge gjerne til Sørvest-Europa og Marokko, og tildels innover mot Middelhavet og Svartehavet. Her trekker de ut av landet i august–oktober, og kommer tilbake fra vinterkvarterene i mars-april, men dette varierer noe med utbredelsen.
Inndeling
Inndelingen følger Birds of the World[3] og, i hovedsak, Taxonomy in Flux,[5][6][7][8][9][10][11][12][13][14][15][16][17][18][19][20][21][22] som i all vesentlighet støttes av HBW Alive. Norske navn følger NOF der disse finnes.[23] Norske navn i parentes er ikke offisielle.
- Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Lari, måkefugler
- Laridae, måkefamilien
- Larinae, måker
- Larus
- L. fuscus, sildemåke
- L. f. fuscus, (nominatformen, baltermåke), Østersjøen og Finland østover til Hvitehavet
- L. f. intermedius, Nederland, Tyskland, Danmark, kysten av Norge og Sørvest-Sverige, samt en isolert populasjon i Nordøst-Spania (Ebro deltaet)
- L. f. graellsii, (småsvartbak), Island, Færøyene, De britiske øyer, Nederland, Frankrike, Den iberiske halvøy
- L. f. heuglini, samojedmåke,[24] Nord-Sibir fra den sørlige Kolahalvøya og østover til Tajmyrhalvøya
- L. f. barabensis, kasakhmåke,[24] de sentralasiatiske stepper
- L. fuscus, sildemåke
- Larus
- Larinae, måker
- Laridae, måkefamilien
- Lari, måkefugler
Eggsanking
I Norge kan det sankes egg av sildemåke slik det reguleres i «Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2017 til og med 31. mars 2022».[25]
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
