From Wikipedia, the free encyclopedia
Getere (gresk: getai; latin: getae) er det navnet som oldtidens grekere betegnet flere trakiske stammer på begge sider av Donaus nedre løp, i det som i dag er den nordlige delen av Bulgaria og Romania. Dette området var innlandet til de greske koloniene ved kysten av Svartehavet, noe som førte geterne i kontakt med grekerne fra en tidlig dato.
Fra 600-tallet f.Kr. og framover kom getere i økonomisk og kulturell kontakt med grekerne som på denne tiden etablerte kolonier langs den vestlige siden av Euxeinos Pontos (Εὔξεινος Πόντος), det vil si Svartehavet. Geterne er nevnt for første gang hos historikeren Herodot i hans fortelling om Dareios I av Persias krig mot Skytia i år 513 f.Kr. I henhold til Herodot skilte geterne seg fra andre trakiske stammer i deres religion, sentrert rundt guden (daimon) Zalmoxis, og som en del getere kalte for Gebeleizis.[1]
Mellom 400- og 200-tallet f.Kr. var geterne hovedsakelig underlagt styret til det blomstrende odrysiske kongedømmet (en sammenslutning av trakiske stammer). I løpet av denne tiden tjenestegjorde mange getere som soldater og ble kjent for sitt utmerkede kavaleri. Etter at det odrysiske rike gikk i oppløsning begynte mindre getiske fyrstedømmer å samle seg.
Før Aleksander den store gikk mot Persia hadde han ført krig mot geterne og rasert deres bosetninger.[2] I 313 f.Kr. dannet geterne en allianse med Kallatis, Odessos og andre greske kolonier mot Lysimakhos, en makedonisk leder og arvtaker etter Aleksander den store, som holdt en festning ved Tirizis (dagens Kaliakra).[3]
Geterne blomstret særlig i løpet av den første halvdelen av 200-tallet f.Kr. Rundt 200 f.Kr. nådde autoriteten til den getiske fyrsten Zalmodegicos så langt som til den pontisk greske kolonien Istros ved Donaus munning i Svartehavet, noe en samtidig inskripsjon viser.[4] Andre sterke fyrster omfattet Zoltes og Rhemaxos (rundt 180 f.Kr.). Flere getiske herskere preget deres egne mynter. De antikke forfatterne Strabon[5] og Dio Cassius[6] forteller at geterne praktiserte en herskerkult og det er bekreftet av arkeologiske levninger.
I 72-71 f.Kr. ble Marcus Terentius Varro Lucullus den første romerske kommandant som marsjerte mot geterne. Det ble gjort for å angripe de vestlige pontiske allierte til Mitridates VI av Pontos, men romerne hadde begrenset militær suksess. Et tiår senere beseiret en allianse av skytere, getere, bastarnere,[7] og greske kolonister Gaius Antonius Hybrida ved Istros.[8][9] Denne seieren over Romerriket gjorde det mulig for Burebista, en konge av geterne og dakerne, å dominere regionen for en kort tid (60-50 f.Kr.).
På midten av 100-tallet f.Kr. organiserte Burebista et kongeriket som besto av etterkommere av de som grekerne kalte getere, foruten også dakere, det navnet som romerne hadde gitt til folket i den samme regionen.[10]
Augustus satte som mål å underkaste hele Balkan og benyttet et fiendtlig angrep fra bastarnerne over Donau som påskudd for å angripe geterne og trakerne. Han ga Marcus Licinius Crassus ansvaret for planen. I 29 f.Kr. beseiret Crassus bastarnerne med hjelp av den getiske fyrsten Rholes.[11] Crassus lovte ham hjelp for hans støtte mot den getiske herskeren Dapyx.[12] Etter at Crassus hadde nådd så langt som til Donaudeltaet lot han Rholes utpekes som konge og dro deretter tilbake til Roma. I 16 f.Kr. invaderte sarmatere, antagelig et iransk folk, getisk område og ble drevet tilbake av romerske tropper.[13] Geterne ble plassert under kontrollen av den romerske vasallkongen i Thrakia, Rhoemetalces I. I år 6 e.Kr. ble provinsen Moesia opprettet, og opptok geterne sør for Donau. Geterne nord for Donau fortsatte som uavhengige stammer utenfor Romerriket.
I henhold til Herodot var geterne «de edleste foruten også de mest retteferdige av alle de trakiske stammene.»[14] Da perserne, ledet av Dareios I av Persia, drev krig mot skyterne, overga de trakiske stammene på Balkan seg til Dareios mens han marsjerte mot Skytia. Bare geterne ga motstand.[14]
Da Lysimakhos forsøkte å undertrykke geterne ble han selv beseiret av dem. Den getiske kong Dromichaetes tok ham til fange, men behandlet ham godt og overbeviste således Lysimakhos at det var en større fordel å ha geterne som allierte enn som fiender, og ble til sist løslatt. I henhold til Diodorus ble Lysimachus underholdt i Dromichaetes' palass ved Helis hvor mat ble servert på tallerkener av gull og sølv. Oppdagelsen av en fornem grav ved Sveshtari i 1982 antyder at Helis var lokalisert i dets nærhet,[15] hvor levninger av en stor antikk by er blitt funnet blant et dusin andre takiske gravhauger.
Som nevnt over var geternes hovedgud var Zalmoxis som de noen ganger kalte Gebeleizis.
Dette samme folket, når det lyner og tordner, retter deres piler mot himmelen, utstøter trusler mot guden; og de tror ikke det er noen annen gud enn deres egen.
Herodot: Historier, 4.94.
Plinius den eldre har i hans Naturalis Historia nevnt en stamme som er kalt for Tyragetæ,[16] åpenbart en dakisk-trakisk stamme som bodde ved elven Tyras (dagens Dnestr). Deres stammenavn synes å være en bokstavelig kombinasjon av Tyras og Getæ, sammenlign med navnene til to andre stammer Thyssagetæ og Massagetæ.
Den romerske poeten Ovid under hans lang landflyktighet i Tomis (dagens rumenske havneby Constanța) skal ha skrevet et dikt (som nå har gått tapt) på getisk språk. I hans Epistulæ ex Ponto («Brev fra Svartehavet»), forsikrer han at to betydelige, men adskilte språk ble snakket av flere stammer i Skytia, hvilket han refererte til som getisk og sarmatisk.
I henhold til Hieronymus var geterne gul- og rødhårete.[17]
Strabon er en av de første antikke kildene som nevner getere og dakere. Han hevdet i sin bok Geographica (ca 7 f.Kr.-20 e.Kr.) at dakerne levde i de vestlige delene av Dakia, «mot Germania og ved kildene til Donau», og at geterne i de østlige delene, mot Svartehavet, både sør og nord av Donau.[18] Geografen skrev også at dakerne og geterne snakket det samme språket,[19] etter å ha hevdet det samme om geterne og trakerne.[20]
Plinius den eldre i hans Naturalis Historia, ca. 77-79 AD, ga et tilsvarende syn: «... selv om ulike folk har okkupert de tilstøtende kystene, ved et sted Getae, som romerne kaller Daci...»[21]
Appian, som begynte å skrive sin historie om Romerriket under keiser Antoninus Pius fra 138 til 161, merket seg: «Men bortenfor disse elvene i steder de styrer, noe av kelterne over Rhinen og geterne over Donau, som de kaller dakere.»[22][23]
Junianus Justinus, historiker på 200-tallet e.Kr., skrev i sitt Sammendrag av Pompeius Trogus at dakerne er nevnt som etterkommere av getere: «Daci quoque suboles Getarum sunt» («Dakerne er også ætlinger av getere»).[24][25]
Dio Cassius la til sin Romersk historie en gang rundt 200 e.Kr.: «Jeg kaller folket dakere, navnet som er benyttet av de innfødte på dem selv foruten også av romerne, skjønt jeg er ikke uvitende at noen greske forfattere omtaler dem som getere, enten det er riktig begrep eller ikke...»[26][27] Han viste også at dakerne levde på begge sidene av nedre Donau; de som er sør for elven (i dagens nordlige Bulgaria) i Moesia, er kalt for moesianere, mens de som levde nord for elven er kalt for dakere. Han argumenterte at dakerne er «getere eller trakere av dakiske stamme».[28]
Det er en diskusjon blant forskere om forholdet mellom getere og dakere, og det omfatter også tolkningen av oldtidens tekstkilder. En del historikere som blant annet Ronald Arthur Crossland hevder at selv antikkens grekere benyttet to betegnelser «gjensidig eller med en del forvirring». Således er det generelt betraktet at de to gruppene var beslektet til en viss grad,[30] men det er ingen enighet om hva det nøyaktige slektskapet besto av.
Utstrekningene av dakiske, getiske og moesianske byer som i henhold til navneforskning ender på «dava» eller «deva», dekker Dakia, Moesia, Thrakia og Damatia og viser lingvistisk kontinuitet.
Strabon, foruten også en rekke andre antikke kilder, har fått en del moderne historikere til overveie at om den trakiske etniske gruppen skulle bli delt, må en av disse inndelingene bli «dakisk-getisk».[31] Lingvisten Ivan Duridanov har også identifisert det «dakisk lingvistisk område»[32] i Dakia, Skytia Minor, Nedre Moesia og Øvre Moesia.
Rumenske forskere har gått lengre med identifikasjonen, historikeren Constantin C. Giurescu hevder de to var identiske.[33] Arkeologen Mircea Babeş snakker om en «veritabel etnisk-kulturell enhet» mellom geterne og dakerne. I henhold til Glanville Price viser den antikke teksten til geografen Strabon at getere og drakere var ett og det samme folket.[34] Andre som støtter en felles identitet mellom getere og dakere med antikke kilder omfatter forfatterne James Minahan og Catherine B Avery som hevder at folket som grekerne kalt Getae, getere, ble kalt for Daci, dakere, av romerne.[35][36] Det samme synet ble også fremmet av en del britiske historikere som blant annet Sandler Berkowitz David og Philip Matyszak.[37] Den bulgarske historikeren og spesialist på Thrakia, Alexander Fol, konkluderer med at getere ble kjent som dakere i skriftene til Julius Cæsar, Strabon og Plinius den eldre da romerske observatører benyttet seg av navnet til en dakisk stamme for å referere til alle ikke-erobrete beboere nord for Donau.[38] En del forskere mener at getere og dakere var det samme folket ved ulike stadier av deres historie og diskuterer deres kultur som «getisk-dakisk».[10]
Historikeren og arkeologen Alexandru Vulpe fant en bemerkelsesverdig ensartethet i den getisk-dakiske kulturen,[39] men han er en av de få rumenske arkeologer som trekker et skarpt skille mellom getere og dakere, og argumenterer imot den tradisjonelle posisjonen til rumensk historiografi som betrakter de to folkene som ett og det samme.[40] Uansett valgte han å bruke begrepet «getisk-dakisk» som et konvensjonelt konsept for de trakiske stammene som var bosatt i landområdet som ble til Romania, ikke nødvendigvis i betydningen «absolutt etnisk, lingvistisk eller historisk enhet».[40]
Den rumenske idehistorikeren og historiografen Lucian Boia uttaltet at «ved et bestemt punkt ble frasen getisk-dakisk opprettet i rumensk historiografi for å antyde en enhet mellom getere og dakere».[41] Boia fremmet et skeptisk syn og argumenterte at antikkens forfattere skilte mellom to folk og behandlet dem som to adskilte grupper innenfor det trakiske ethnos.[41][42] Boia mener at det ville være naivt å anta at Strabon var kjent med trakiske dialekter såpass godt,[41] og hevdet at Strabon hadde «ingen kompetanse innenfor feltet trakiske dialekter».[42] Den siste påstanden er bestridt, en del studier har bevitnet Strabons pålitelighet og kilder.[43] Det er ingen grunn til å overse Strabons påstand at dakere og getere snakket det samme språket.[34] Boia understrekt også at en del rumenske forfattere siterte Strabon vilkårlig.[42]
Ved slutten av 300-tallet e.Kr. skal Claudius Claudianus, keiser Honorius og patrisieren Stilicho hoffpoet, jevnlig ha benyttet etnonymet «getere» for å referere poetisk, om enn ganske misvisende, til vestgoterne.
I løpet av 400- og 500-tallet benyttet flere forfattere (Marcellinus Comes, Paulus Orosius, Johannes Lydos, Isidor av Sevilla, Prokopios fra Cæsarea) det samme etnonymet getere til flere ulike folk som invaderte Østromerriket, blant disse gotere, gepidene, kutrigurere, og slavere. Eksempelvis, i den tredje boken til Krigenes historie av bysantinske Prokopios, forteller han: «Det var mange gotiske nasjoner i tidligere tider, akkurat som det er det i dag, men den største og den viktigste av dem alle er goterne, vandalene, vestgoterne, og gepaedere. I gamle tider var de imidlertid kalt for sauromatæ og melanchlaeni; og det var også de som kalte disse nasjonene for getiske.»[44]
Geterne var også antatt å ha vært forfedrene til goterne av Jordanes i hans Getica, skrevet på midten av 500-tallet. Jordanes overtok de tidligere antagelsene til Orosius.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
