Elektronisk musikk
musikksjanger From Wikipedia, the free encyclopedia
musikksjanger From Wikipedia, the free encyclopedia
Elektronisk musikk er en fellesbetegnelse for musikk som er komponert eller bearbeidet ved hjelp av elektronisk utstyr og som «fremføres» gjennom høyttalere. Den elektroniske musikken har røtter tilbake til eksperimenterende kunstmusikk der komponistene ønsket å generere «nye» lyder som akustiske instrumenter ikke kunne lage. Det ble laget en god del elektroniske instrumenter (elektrofoner), men disse ble etter annen verdenskrig erstattet med båndopptakerteknikken. Enkelte komponister tok utgangspunkt i elektronisk genererte lyder og andre tok utgangspunkt i opptak av naturlige lyder og bearbeidet disse i sine komposisjoner (konkret musikk).
Allerede på begynnelsen av 1900-tallet eksperimenterte man med elektronikk og også med elektroniske musikkinstrumentene (elektrofon). Det ble laget noen instrumenter for å demonstrere at man kunne lage musikk med hjelp av elektronikk. De fleste laget kun enkelte toner men eksemplarer som telharmonium laget lyder av orkesterinstrumenter med rimelig presisjon.
Utviklingen av radiorør førte til elektroniske instrumenter som synthesizere kunne bli mindre, kraftigere og mer praktiske. Dette førte til at instrumenter som Theremin, Ondes Martenot (Martenot-bølger) og trautonium ble kommersielt produsert på begynnelsen av 1930-tallet.[1]
Utviklingen innen tidlig innspillingsteknologi utviklet seg parallell med utviklingen av elektroniske instrumenter. Den første måten å ta opp og reprodusere lyd ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet og grammofonen var begynt å bli vanlig på 1930-tallet. Lydopptaks mulighetene og utstyr som mikrofoner, miksebord utviklet seg til musikkstudioer.
Chamberlin ble funnet opp av Harry Chamberlin mellom 1949 og 1956, da den første modellen ble introdusert. Den endelige modellen har tangenter, under hver tangent er det et magnetisk lydbånd som dras i gang når tangenten trykkes ned. Båndene har ca. 8 sekunder lang spilletid, og når man slipper opp igjen tangenten spoles båndet tilbake til start.[2]
Beyer var den første kvinnelige komponisten som skapte verk for elektroniske instrumenter tilbake på 1930-tallet, og hun regnes som en av pionerene innen elektronisk musikk. Hun komponerte nærmere 20 kammerverker, flere pianokonserter, verker for kor og orkester, men er spesielt kjent for hennes perkusjons-komposisjoner.
Utdypende artikkel: konkret musikk
Franske Pierre Schaeffer lanserte i 1950-årene Musique concrète med utgangspunkt i opptak av naturlige lyder som bearbeides elektronisk og settes inn i musikalske sammenhenger der lyden får en selvstendig verdi. I mer eller mindre bearbeidet form kan musikken vekke helt andre assosiasjoner enn lyden gjorde i utgangspunktet.
Akkurat som Pierre Schaeffer regnes som en foregangsperson for musique concrète, så regnes tyske Karlheinz Stockhausen som en av de ledende figurene innenfor elektronische musik. I motsetning til musique concrète så var ikke elektronische musik resultatet av en manns arbeid, men heller et resultat av interesse og samarbeid i både de musikalske og de teknologiske miljøene i Köln. Stockhausen jobbet i Pierre Schaeffers studio en kort periode i 1952.[3] Deretter jobbet han i WDR Kölns studio for elektronisk musikk. Dette studioet sto klart i 1953, og var en del av radiostasjonen Nordwestdeutscher Rundfunk (NWDR). Studioet hadde vært planlagt siden 1950, og radiostasjonen hadde spilt enkelte komposisjoner i 1951, men det tok nesten fire år fra planleggingsstadiet og til studioet sto ferdig.[4] Werner Meyer-Eppler, Robert Beyer og Herbert Eimert var de største pådriverne for dette studioet, og fikk snart nevnte Stockhausen og Gottfried Michael Koenig på lag.
Foruten Pierre Schaeffer (1910-1995) i og Karlheinz Stockhausen (1928-2007) var det komponister som amerikanske Charles Ives (1874-1954), australske Percy Grainger (1882-1961), franske Edgard Varèse (1883-1965), greske Dimitrios Levidis (1886-1951), tyske Herbert Eimert (1897-1972) og franske Olivier Messiaen (1908-1992).
Det var også en rekke kvinnelige komponister og ingeniører som var pionerer innen elektronisk musikk. Daphne Oram (1925-2003) som oppfant lyddesignsystemet Oramics i 1957 og var med på å grunnlegge BBC Radiophonic Workshop i 1958. Delia Derbyshire (1937-2001) arbeidet også for BBC Radiophonic Workshop, hun komponerte blant annet kjenningsmelodi for science fiction-serien Doctor Who (1963-1989, 2005- ). Argentinske Beatriz Ferreyra (1937-) har gitt ut over 20 album og komponert internasjonale bestillingsverk for konserter og festivaler. Hun har også tidligere komponert for ballett, film, radio og TV. Wendy Carlos (1939- ) samarbeidet mye med Robert Moog og er kjent for album som Switched-On Bach, som består av Johann Sebastian Bach-tolkninger. Hen har komponerte musikken til filmer som Tron, The Shining og A Clockwork Orange.
I Norden var blant annet danske Else Marie Pade (1924-2016) tidlig ute med verker som En dag på Dyrehavsbakken (1955). I Norge var Gunnar Sønstevold (1912-1991) og Arne Nordheim (1931-2010) blant de første. Nordheim fikk sitt gjennombrudd i 1959 med sangsyklusen Aftonland og fulgte opp med Canzona året etter.
Den elektroniske musikken som ble komponert på denne tiden var ofte musikk av eksperimentell art.
Tyskland har alltid vært et av foregangslandene innen elektronisk musikk og utvikling av elektroniske musikkinstrumenter, men også andre land har vært aktive i utviklingen
I 1935 laget man et el-orgel, Yamaha Magna Organ, og det ble stiftet en rekke andre selskaper som laget elektroniske musikkinstrumenter som Sony. Japanske komponister som Toru Takemitsu begynte å utforske mulighetene med elektroniske instrumenter og båndopptakere. Det ble også bygget flere musikkstudio som NHK elektronisk musikkstudio i Tokyo i 1954, som hadde et av verdens ledende elektroniske musikkanlegg.[5]
Også i USA ble det eksperimentert med elektronisk musikk allerede på slutten av 1930-tallet. Blant de som arbeidet med denne musikken var John Cage. Music for Magnetic Tape Project ble startet av medlemmer av New York School (John Cage, Earle Brown, Christian Wolff, David Tudor og Morton Feldman), som varte i tre år til 1954.
I 1952 kjøpte Columbia University sin første profesjonelle båndopptaker for innspilling av konserter. Herbert Russcol ble fascinert av hva han kunne få til ved å spille inn musikkinstrumenter og deretter legge dem lag på lag, og på den måten benytte opptageren som et instrument. Han viste frem disse mulighetene på konserter og fremførte eksempler på overdubbing og etterklang. Dette førte til at andre ble interessert. Vladimir Ussachevsky og Otto Luening holdt samme år den første "Tape Music concert" i USA, den inneholdt fløyte improvisasjoner som var manipulert til eksotisk komposisjon som tok fløyten langt under dens naturlige område.
Partituret til Den forbudte planet, av Louis og Bebe Barron, ble i 1956 i sin helhet komponert ved hjelp av spesialbygde elektroniske komponenter og båndopptakere (men ingen synthesizere i moderne betydning av ordet).
RCA Mark II Sound Synthesizer som kom i 1957 og var den første programmerbare elektroniske synthesizeren og flaggskipet hos Columbia-Princeton Electronic Music Center.
CSIRAC var Australias første digitale datamaskin, og den femte datamaskinen i verden som lagret informasjon. Den var i 1950 den første i verden som spilte musikk, den spilte melodier som var populære på den tiden.[6]
Utdypende artikkel: Synthesizer
Synthesizeren er vel det instrumentet som har påvirket sjangeren elektronisk musikk mest.
En synthesizer, i daglig tale synth, er et elektronisk musikkinstrument som via analog eller digital lydsyntese som skaper nesten uendelig mange forskjellige lyder. Synthesizeren brukes ofte til å imitere akustiske instrumenter, men kan også lage helt nye lyder eller lydeffekter.
Den lydgenererende delen av en synthesizer består av en eller flere oscillatorer som lager et mer eller mindre komplekst signal og et nettverk av funksjoner som påvirker signalet. Nettverket kan bestå av blant annet filtre, forsterkere og ringmodulatorer som igjen kan styres av konturgeneratorer, langsomme oscillatorer eller av brukeren.
Synthesizer har vanligvis et klaviatur, men kan også styres via andre typer mekaniske enheter som trommeputer, ratt, joysticker og trykkfølsomme overflater.
Forskjellen mellom synthesizer og keyboard, som elektriske orgler og elektriske pianoer, er at keyboard kun har en rekke ferdiglagde lyder med få justerbare parametere. Mens synthesizere kan stort antall parametere, enten i sann tid eller via lagrede programmer.
.jpg)
Theremin hadde vært i bruk siden 1920-tallet og hadde oppnådde en grad av anerkjennelse gjennom bruken i science-fiction filmmusikk på 1950-tallet som for eksempel Bernard Herrmanns klassiske partitur for The Day the Earth Stood Still (Ultimatum til jorden).
I Storbritannia ble BBC Radiophonic Workshop etablert i 1958, de fikk stor suksess med BBC science-fiction serien Doctor Who. Det kjente tema fra Doctor Who ble skrevet av Ron Grainer i 1963 og arrangert av Delia Derbyshire,
_clip1.jpg)
På 1960-tallet kom det flere synthesizeren som ikke var så store at de fylte hele rommet. I 1964 designet den amerikanske ingeniøren Robert Moog en synthesizeren sammensatt av separate moduler satt i system. Omtrent samtidig skapte den amerikanske ingeniøren Don Buchla en synthesizer som i stedet for et konvensjonelt tastatur brukte et system med berøringsplater. Moogs keyboard var mer salgbart til musikere, og keyboard ble standardmetoden for å spille på synthesizere. Moog og Buchla unngikk i utgangspunktet å bruke ordet synthesizer på instrumentene deres, da det var assosiert med RCA-synthesizeren. Men på 1970-tallet hadde "synthesizer" blitt standardbegrepet for instrumentene.
Den første modellen til Mellotron kom i 1963 og den er en avart av Chamberlin, og er en tidlig forløper til sampleren. Instrumentet er til dels teknisk vanskelig å spille på, og noen av modellene har sine begrensninger. De mest kjente lydene er kor, fiolin (denne lyden ble tatt direkte fra Chamberlinen), fløyte og cello, men i prinsippet kunne alle lyder fremstilles. BBC benyttet seg blant annet av en Mellotron fx maskin på 1960-tallet som inneholdt lydeffekter som tog, fly, dyrelyder, osv.
På slutten av 1960-tallet begynte en rekke musikere å bruke synthesizer og også trommemaskiner var kommet på markedet.
Band som Beatles og Beach Boys brukte theremin og Mellotron. Beatles «Tomorrow Never Knows» fra 1966 regnes som starten på bruken av elektronisk instrumenter i rock og popmusikk.[7][8][9]
Helt på begynnelsen av 1970-tallet var det en rekke keyboardister i progressive band som gikk til innkjøp av synthesizer, de fleste Moog. Edgar Froese (Tangerin Dream), Rick Wakeman (Yes), Manfred Mann (Manfred Mann's Earth Band) og Keith Emerson (Emerson, Lake & Palmer) er noen eksempler på det.[10][11][12][13]
Innen populærmusikken ga Hot Butter ut sin versjon av låten «Popcorn» i 1972. Den hadde Moog synthesizer særegne sound og elektronisk musikkens fengende rytme og ble en stor hit med førsteplass på listene i mange land, blant annet VG-lista i Norge som den toppet i 9 uker.[14]
Innen progressiv rock benyttet de fleste synthesizer som et viktig redskap for å få frem den progressive sounden, som Emerson, Lake & Palmer, Yes, Pink Floyd og en rekke andre. Mens andre progressive band lot synthesizer sounden være så fremtredende at den formet hele musikken, elektronisk musikk. Innen elektronisk musikk var det de tyske bandene Kraftwerk, Tangerine Dream, Can, Neu! og Faust som utmerket seg. Flere av dem med synthesizer-tunge"krautrock". Musikkstilen ble meget populær og Kraftwerk fikk suksess med album som Autobahn (1974) og Tangerine Dream med Phaedra (1974).[15][16]
En som hadde stor påvirkning på elektronisk musikk på 1970-tallet var Brian Eno (tidligere Roxy Music). Han begynte å gi ut en rekke album som skapte begrepet ambient musikk. Albumene tok for seg ignorerbare men interessante stemninger og hadde navn som Ambient 1: Music for Airports (1978), Ambient 2: The Plateaux of Mirror (1980), Ambient 3: Day of Radiance (1980) og Ambient 4: On Land (1982).[17]
New age-musikk er en musikksjanger som oppsto på slutten av 1960-tallet men som ble populær på 1970-tallet. Som ambient er det en sjanger med rolig, "atmosfærisk", eksperimentell og "annerledes" musikk gjerne ved hjelp av synthesizer. Men i tillegg inneholder den ofte akustiske instrumenter som fløyte, og er ofte inspirert av østlig-, indiansk- eller keltisk mystikk. Klaus Schulze var en av de som hadde betydelig innflytelse på utviklingen av denne sjangeren. Andre komponister som beveget seg i landskapet mellom new age og ambient var Suzanne Ciani med album som Buchla Concerts (1975).[18]
Elektronisk musikk ble også laget av flere japanske musikere, som Isao Tomita (Electric Samurai) Switched on Rock (1972) som inneholdt vestlige popsanger spilt på Moog-synthesizer og Osamu Kitajima progressive rockealbum Benzaiten (1974).[19][20]
På midten av 1970-tallet dukket det opp ennå flere musikere som komponerte elektronisk musikk, greske Vangelis, franske Jean Michel Jarre og Space var noen av disse. Vangelis sitt første album var Fais Que Ton Reve Soit Plus Long Que La Nuit (1972), men det var med hans tredje Heaven and Hell (1975) og hans femte Spiral (1977) publikum fikk sansen for hans musikk. Jarre ga ut to album i 1973 Deserted Palace og Les Granges Brûlées, men først med hans tredje album, Oxygène (1976), var det han fikk suksess med sine særegne komposisjoner og sound. Senere ble han også kjent for sine store konserter, den første i 1979 på Place de la Concorde med 1 million publikummere. Space ga ut sitt første album, et dobbeltalbum, Magic Fly i 1977.
Låtene i den elektroniske musikk sjangeren hadde på samme måte som sjangeren den kom fra, progressiv, vært lange og mer enn de 3 - 4 minuttene som passet til å bli spilt i radio. Men enkelte radiostasjoner begynt å spille musikk innen sjangeren allikevel og enkelte komponister begynte å lage kortere singel-utgaver av låtene og også å komponere kortere låter.
Man begynte også å bruke vocoder, som det hadde vært eksperimentert med siden 1930-tallet, under innspillinger. En vocoder benyttes ved at man snakker inn i en mikrofon som kombineres med lyden av en akkord på en gitar og vocoderen kan da smelte sammen de to lydene slik at det blir hørende ut som stemmen er i akkorden. Emerson, Lake and Palmer brukte den i 1973 på «Karn Evil 9: 3rd Impression», Brain Salad Surgery, og Alan Parsons Project på «The Raven», Tales of Mystery and Imagination (1975). Også Pink Floyd begynte å bruke vocoder på «Sheep» og «Pigs (Three Different Ones)», Animals (1977).
På slutten av 1970-tallet ble det utgitt en rekke album som ble toneangivende for sjangeren, som Kraftwerk sine album Trans-Europe Express (1977) og The Man-Machine (1978). Tangerine Dream ga ut 6 album mellom 1975 og 79, blant disse var Rubycon (1975), Stratosfear (1976) og Force Majeure (1979). I denne epoken pleide musikken til progressive musikere, som for eksempel Mike Oldfield, også å inneholde elementer fra elektronisk musikk. Jeff Wayne fikk også suksess med sin elektroniske rocke-musikal versjon av Klodenes kamp, The War of the Worlds, i 1978.[21][22]
På 1970-tallet kom de første samplerene på markedet. En sampler er et elektronisk eller digitalt musikkinstrument som bruker et innspilt lydopptak av for eksempel et piano, fiolin eller trompet som med sampleren kan forandres til forskjellige tonehøyder for å produsere musikalske skalaer og akkorder. Man kan også benytte innspilte utdrag av sanger, for eksempel et fem-sekunders bassgitarriff fra en funk-låt. Det kan også benyttes lyder for eksempel fuglesang eller havbølger.
På slutten av 1970-tallet begynte noen musikere å tilført mer rytme til melodiene. Donna Summers banebrytende låt «I Feel Love» fra 1977 var produsert av Giorgio Moroder og regnes av mange som et av de første eksemplene på elektronisk dancemusikk.
Flere andre artister som japanske Yellow Magic Orchestra, Yellow Magic Orchestra (1978), var også med på å forandre sounden innen den elektronisk musikken.
På begynnelsen av 1980-tallet var ikke elektronisk musikk like populær, men det var i ferd med å skapes en hel rekke undersjangere som ble populære og igjen ga en opptur for sjangeren totalt.
I 1982 kom MIDI, en standardisert måte å synkronisere elektroniske instrumenter på, og i 1983 kom den første kommersielt vellykkede digitale synthesizeren, Yamaha DX7. Den hadde en "hard", "glassaktig" og "kjølig" lyder, sammenlignet med de "varme" og "fuzzy" lydene av analog synthesizeren.[23]
Musikere innen rock og elektronisk musikk hadde på 1970-tallet ingen sans for disco og begrepet "Disco sucks" var utbredt innen miljøet og ble en bevegelse mot disco-musikken. Discoens glanstid var over på slutten av 1970-tallet og det var behov for en ny dansemusikk. Dette skulle medvirke til at elektronisk dance-sjangere som house og techno ble populære.
Midt på 1980-tallet dukket det opp artister som hadde utbredt bruk av synthesizer og fengende rytmer, i Storbritannia var Pet Shop Boys og Erasure er eksempler på det. I USA begynte discjockeyer (DJ) og produsenter å lage musikk med kraftige fengende rytmer, dette spredte seg også til andre land. DJ-er lager også nye versjoner (mixer og remixer) av andre artisters låter. Også artister innen popmusikk sjangeren, som Madonna («Vogue» i 1990) og Janet Jackson («Together Again» i 1997), ble påvirket av house og techno.[24]
Undersjangere som ambient og new age solgte bedre og bedre. Elektronisk musikk komponister som Laurie Spiegel ga ut ambient musikk som The Expanding Universe (1980), The KLF ga ut ambient house som Chill Out (1990), det eksperimentelle elektroniske ensemble fra Düsseldorf, Microstoria, ga ut albumet snd (1996), Aphex Twin ga ut albumet Selected Ambient Works Volume II (1994) som fikk en andreplass på Pitchfork sin liste The 50 Best Ambient Albums of All Time, nummer 38 på denne listen er Substrata (1997) med norske Biosphere. Innen new age er det artister som Ryuichi Sakamoto og Beverly Glenn-Copeland.
På 1990-tallet blomstret den elektronisk musikk igjen, da først og fremst i undersjangrene men også innen mer etablerte deler av sjangeren.
I Storbritannia dukket det i 1991 opp to grupper The Future Sound of London og Fluke, og mange flere kom til utover på 90-tallet. The Chemical Brothers kom med albumet Exit Planet Dust i 1995, Fatboy Slim med Better Living Through Chemistry i 1996, og Basement Jaxx ga ut singelen «Raw Sh*t» i 1997.
I Frankrike kom en ny gruppe innen house sjangeren, Daft Punk, de ga ut singelen «Da Funk» i 1995 og albumet Homework fulgte i 1997, også Air kommer fra Frankrike, de ga ut sitt første album Moon Safari i 1998. Jean-Michel Jarre hadde gitt ut flere album på 70- og 80-tallet og fortsatte på 90-tallet med album som En attendant Cousteau (1990) og Oxygène 7–13 (1997). Jarre bruker elektroniske instrumenter som Moog, ARP og Roland-synther på en nyskapende måte og under konsertene spilte Jarre også på sitt elektroniske signatur-instrument, laserharpen.
I USA kom det en lang rekke nye DJ-er og artister som Moby, Lambchop og The Crystal Method, og senere artister som Owl City og Washed Out.
I Norge i 1998 ga Deathprod & Biospere ut albumet Nordheim Transformed, som var komposisjoner av Arne Nordheim i ny musikalsk drakt. Biospere hadde i 1997 gitt ut det kritikerroste album, Substrata, og i Norge var det også andre mer mainstream artister som Zuma, som ga ut Juno i 2001, og ikke minst Röyksopp som ga ut sitt første album, Melody A.M., samme år. Röyksopp fikk stor oppmerksomhet og kommersiell suksess også utenlands med blant annet 4 nominasjoner ved MTV Europe Music Awards, hvor de vant 2. De opptrådte live i Barcelona foran millioner av europeiske TV-seere i 2002. De har senere gitt ut flere suksessfulle album som The Understanding (2005), Junior (2009), Senior (2010) osv. Men det var også andre ikke fullt så mainstream musikere som laget kritikerrost musikk, som Deathprod sitt album fra 2004, Morals and Dogma.
Senere kom det ennå flere norske artister innen sjangeren som Philter, Kaada og Mathias Stubø, men det er Kygo og Alan Walker som har fått den største suksessen. Kygo laget mange populære remikser av blant annet Ed Sheerans «I See Fire», Marvin Gayes «Sexual Healing» og Ellie Gouldings «High for This». Han har også gitt ut singler som «Firestone» med Conrad Sewell (2014), «Cut Your Teeth» med Kyla La Grange (2014), «First Time» med Ellie Goulding (2017) og «Higher Love» med Whitney Houston (2019). Kygo er den artisten som raskest har nådd 1 milliard avspillinger på Spotify, i desember 2015. Også Alan Walker har blitt en verdenskjent artist, han ga ut singelen «Faded» (2014) (som ble re-utgitt med vokal av Iselin Løken Solheim i 2015) og etterpå er det kommet en rekke utgivelser som «All Falls Down» med Noah Cyrus & Digital Farm Animals (2017), «Darksider» med Au/Ra & Tomine Harket (2018) og «Sorry» med ISÁK (2021). Han har holdt mange store konserter og i desember 2016 holdt han konserten "Alan Walker is Heading Home" i hjembyen Bergen, konserten ble direktesendt på YouTube.[25][26][27][28]
Også i resten av Norden har man mange kjente artister innen sjangeren, danske Trentemøller, finske Jori Hulkkonen og islandske FM Belfast er eksempler på dette. I Sverige har man Robyn som debuterte med albumet Robyn Is Here (1995) og har gitt ut flere andre suksessalbum som Robyn (2008) og Honey 2018. Hun har også samarbeidet med Röyksopp på album og EP-er som Do It Again og The Inevitable End. Swedish House Mafia er en annen gruppe med mange hits, men det er nok avdøde Avicii som er Sveriges største artist innen sjangeren. Han debuterte med «Seek Bromance» som nådde topp 20-listene i mange land, inkludert Frankrike, Belgia, Storbritannia, Norge og Sverige. Han mottok en rekke utmerkelser blant annet vant han 5 Grammy Award.
Også flere av musikeren fra 1970-tallet fortsatte med å komponere og gi ut musikk. Vangelis har gitt ut flere studioalbum (20 studioalbum, fram til 2022) og komponerte også filmusikk (til 40 filmer, 2022) som Chariots of Fire (Ildvognen), Blade Runner (Blade Runner) og 1492 – Conquest of Paradise (1492 - Erobringen av Paradis). Jarre ga også ut en rekke album (24 studioalbum, 2022) som Electronica 1: The Time Machine (2015) og Electronica 2: The Heart of Noise (2016). Tangeringe Dream fortsetter også å gi ut album, så langt har det blitt totalt 62 studioalbum (og 16 studio-EP-er) frem til 2022.
Før var det mest mannlige artister innen elektronisk musikk men i senere tid har det heldigvis også kommet til flere dyktige kvinnelige artister som Arca, Grimes, Aldous Harding, Imogen Heap, Holly Herndon, Sophie, Tokimonsta og Alison Wonderland bare for å nevne noen.
Nå hadde utviklingen kommet så langt at mange av de nye artistene hadde sittet på "gutterommet" med dataprogrammer som Cubase eller Logic Studio og et MIDI-keyboard, og læret seg å komponere av klipp på YouTube, for så å legge ut resultatet på YouTube.
I elektronische musik, som var idéstyrt, ønsket man å planlegge musikkforløpet på forhånd for å ha en struktur å jobbe ut ifra. Dette innebar at man på forhånd visste hva man var ute etter og hadde en større grad av kontroll over musikken.[29] Mens elektronische musik fokuserte på å konstruere musikk ved å ta utgangspunkt i syntetiske lydkilder, lå fokuset i dens motsats, musique concrète, på å manipulere allerede eksisterende lyd (naturlig eller akustisk lyd).
Både innen elektronische musik og musique concrète er den metriske takten vi kjenner fra tradisjonell musikk helt fraværende[29].
Elektronisk musikk sjangeren har røtter tilbake til 1930-tallet, den var da eksperimentell musikk av tiden komponister spilt med hjelp av elektroniske instrumenter. I Norge er Arne Nordheim den mest kjente komponisten fra den tidlige perioden av denne sjangeren.
På 1970-tallet var det den progressive rocken som satte sitt preg på sjangeren. Senere var det DJ-ene som tok over med undersjangre som Dance.
Elektronisk musikk er også kjent som elektronika (electronica ), elektronika er ikke en egen sjanger men en forkortelse for elektronisk musikk, og forveksles ofte med downtempo og breakbeat. Ordet electronica ble først brukt av den nordamerikanske pressen for å beskrive de nye artistene som fikk oppmerksomhet på det kommersielle markedet på andre halvdel av 1990-tallet. Blant disse er Fatboy Slim, Chemical Brothers, The Prodigy og Daft Punk. Denne typen musikk ble ofte referert til som techno i første halvdel av 1990-tallet, men techno er en egen undersjanger. Den personen som virkelig spredde trenden av å bruke ordet electronica var Madonna og hennes medarbeider på Ray of light-albumet, William Orbit.
Elektronisk musikk har etter som tiden har gått fått en lang rekke undersjangere, som igjen har undersjangere. Hovedsjangrene som inngår under elektronisk musikk er ambient, house, trance, breakbeat, hiphop, techno, dub, jungle, hardcore og downtempo (alle har sine undersjangrer). Skille mellom disse musikksjangere har ikke klare grenser og musikere beveger seg ofte innen to eller flere av sjangrene. Forløperne til disse musikksjangrene kommer fra så forskjellige sjangere som progressiv rock og disco.
Se også Liste over sjangere i elektronisk dancemusikk.
Utdypende artikkel: Elektronisk dansemusikk
Elektronisk dancemusikk (EDM) en fellesbetegnelse for elektronisk musikk med kraftig, ofte suggererende rytmer i et stødig og relativt rask tempo (normalt tempo mellom 120 til 150 BPM). Den ble populær på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, etter fremveksten av rave og piratradiør.
Eksempler på artister innen EDM er Daft Punk (med utgivelser som Random Access Memories), Swedish House Mafia (Don’t You Worry Child) og Avicii (Levels).
Flere sjangre av elektronisk musikk hører til fellesbetegnelsen EDM, nedenfor er det noen eksempler.
Utdypende artikkel: Breakbeat
Breakbeat er en samlebetegnelse for en rekke musikksjangre innen elektronisk musikk, og legger fokus på rytmer og trommer, ofte gjenkjennelig på grunn av bruken av synkope og polyrytme.
Eksempler på artister innen breakbeat musikk er The Chemical Brothers (med utgivelser som Dig Your Own Hole), The Prodigy (med utgivelser som Music for the Jilted Generation) og Mike Paradinas.
Utdypende artikkel: Disco
Disco er en av de eldste sjangerne innen EDM, eldre enn begrepet EDM. Disco er en dansbar sjanger med mye vokal. Sjangeren hadde sin storhetstid på slutten av 1970-tallet.
Eksempler på artister innen disco musikk er Donna Summer ( med «Love to Love You Baby» i 1975), The Jackson Five («Forever Came Today» i 1975), Village People («Y.M.C.A.» i 1978), Gloria Gaynor («I Will Survive» i 1978) og Chic ( med «Le Freak» i 1978).
Utdypende artikkel: Drum and bass
Drum and bass er karakterisert av raske rytmer med ekstra mye basstromme- og skarptrommeperkusjon, i tillegg til en bass eller et basslignende instrument.
Eksempler på artister innen drum and bass musikk er Blue Stahli (med utgivelser som Antisleep Vol. 04), Future Prophecies og Pendulum.
Utdypende artikkel: Dub
Dub er en musikkstil som oppsto på Jamaica på 1960-tallet. Opprinnelsen ligger i at disk jockeyer begynte å legge til effekter til kjente reggaelåter.
Klassisk dub kjennetegnes gjerne av et minimalistisk lydbilde, med mye bruk av ekko-effekter. Bassen utgjør også et sentralt element i dub-musikken.
Eksempler på artister innen dub musikk er UB40 (med utgivelser som Dub Sessions), Trentemøller (The Last Resort) og Lee Perry (Super Ape).
Utdypende artikkel: Downtempo
Downtempo er en rolig sjanger som fokuserer på å gi en avslappet følelse hos lytteren, gjennom langsom rytme og atmosfærisk bruk av elektroniske klangfarver. Ofte gir musikken en romantisk eller sensuell stemning.
Eksempler på artister innen downtempo musikk er Moby ( med utgivelser som Play), Röyksopp, Kygo og Enigma.
Utdypende artikkel: Trip hop
Trip hop eller Bristol Sound kjennetegnes av basstungt trommeslag som ligner på standard hiphop-beats fra 1990-tallet, og inneholder ofte samples fra filmer eller andre låter. Instrumentene kan være rhodes, saksofon, trompet, fløyt, og kan bruke ukonvensjonelle instrumenter som theremin og Mellotron. Vokal-stilen er inspirert av R&B, jazz og rock.
Eksempler på artister innen trip hop musikk er Björk (med utgivelser som Debut), Röyksopp og Anja Garbarek.
Utdypende artikkel: Hiphop
Hiphop er en kulturell retning fra ungdomsmiljøer i Bronx på 1970-tallet, med fokus på utøvelse av kunstneriske uttrykk ute på gata i det offentlige rom, ofte i en konkurransepreget og selvhevdende form. Hiphop har tre hovedelementer graffiti, breakdance og hiphop musikk, også kalt rap-musikk.
Eksempler på artister innen hiphop musikk er Lauryn Hill (med utgivelser som The Miseducation of Lauryn Hill), Eminem (The Marshall Mathers LP) og
Utdypende artikkel: House
House oppstod i nattklubb-miljøer i Chicago på midten av 1980-årene. House videreførte discoens rytmer, basslinjer og ånd - gjenskapt på utstyr som trommemaskiner, synthesizere, og samplere. House har mer kraft og pumpende bass enn disco, men enkelte artister kan ha et ben i disco og et ben i house, som for eksempel Donna Summer «I Feel Love».
Eksempler på artister innen house musikk er Todd Terry & Riva Starr (med utgivelser som This Is The Sound), Niels van Gogh («Tulum») og Fatboy Slim (Get Naked).
Utdypende artikkel: Techno
Techno er av enkelte brukt som betegnelse på elektronisk musikk men techno er en elektronisk dance musikkstil som dukket opp på midten til slutten av 1980-tallet i Detroit, Michigan. Techno har nok hatt en viss innflytelse på utviklingen av øvrige sjangre, særlig gjelder dette house og tidlig trance.
Eksempler på artister innen techno musikk er Gigi D'Agostino (med utgivelser som L'Amour Toujours), Daft Punk (Human After All ) og The Prodigy (The Fat of the Land).
Utdypende artikkel: Trance
Trancemusikk er preget av et raskt tempo (135–150 BPM), repeterende elementer som bygger opp en nesten hypnotisk spenning og som ofte kulminerer med 1 til 2 "topper " i løpet av melodien.
Eksempler på artister innen trance musikk er Tiësto (med utgivelser som Elements Of Life), Armin van Buuren (Intense) og Paul Van Dyk (Out There And Back).
Utdypende artikkel: Ambient
Det er også sjangere som ikke hører til under EDM, et eksempel er Ambient.
Ambient fokuserer på lydenes klangfarge, arrangert eller fremført spesielt for å fremkalle en «atmosfærisk», «visuell» eller rolig og ikke påtrengende kvalitet fremfor musikalsk struktur og rytme. Ambient er som oftest instrumental men kan også inneholde vokal, da oftest ved at stemmen benyttes som et instrument. Natur-lydlandskap kan være en del av lydbildet, og lyden av akustiske instrument som piano, strykeinstrument og fløyte blir ofte gjenskapt med synthesizer.
Eksempler på artister innen ambient musikk er Brian Eno (med utgivelser som Ambient 1: Music for Airports), Tangerine Dream (Phaedra) og Vangelis (Spiral). I Norge har vi artister som Biosphere, Erik Wøllo og Jan Bang.
Ambient industri er en hybrid sjanger av industrimusikk og ambient musikk. Et "typisk" ambient industri stykke (hvis det finnes noe slikt) kan bestå av utviklende dissonante harmonier av metalliske droner og resonanser, ekstrem lavfrekvent rumling og maskinstøy, kanskje supplert med gonger, perkussive rytmer, bullroarers, forvrengte stemmer eller noe annet kunstneren bryr seg om, kanskje også sampler (ofte behandlet til et punkt hvor originaleksemplet ikke lenger er gjenkjennelig). Hele verkene kan være basert på radioteleskopopptak, babling av nyfødte babyer, eller lyder tatt opp gjennom kontaktmikrofoner på telegrafledninger.
Eksempler på artister innen sjangeren er Throbbing Gristle, Killing Joke, Yello, Einstürzende Neubauten og The Residents.
The Orb utviklet på 1990-tallet en tyngre, mørkere variant enn Eno's originale visjon for ambient-musikken, den ble kjent som dark ambient. Stilen har nedtonet, eller fullstendig manglende, beat med urovekkende keyboard overganger, skumle samples og spesielle gitareffekter. Artister fra industrimusikk, som Scorn, Current 93 og Nurse with Wound, har komponert innen sjangeren. Også fra andre sjangere som metal, støy og nyere indie som Bark Psychosis opererer også innen sjangeren.
Norsk black metal og heavy metal har gjort seg bemerket langt utenfor landegrensene og også innen dark ambient finnes det flere kjente norske band. Deathprod, Ildjarn og Wardruna er noen av disse.
Ambient dub er en blanding av ambient musikk og dub. Begrepet ble først lansert av plateselskap "Beyond Records" på begynnelsen av 1990-tallet. De ga ut serie med album Ambient Dub Volume 1 til 4 som inspirerte mange artister, inkludert Bill Laswell.
Kjente artister innen sjangeren er the Orb, Transglobal Underground og Leyland Kirby.
Ambient house er en musikk kategori som dukket opp på slutten av 1980-tallet som brukes til å beskrive acid house blandet med ambient musikk og dens atmosfærer. Låter i ambient house-sjangeren har vanligvis fire-on-the-floor beats, synthpads og vokalsamplers integrert i en drømmende stil. Ambient house-spor mangler generelt et diatonisk senter og har mye atonalitet sammen med syntetiserte akkorder. Den nederlandske musikkeren Brainvoyager er et eksempel på denne sjangeren.
Ambient techno er en musikk kategori som dukket opp på slutten av 1980-tallet som brukes til å beskrive ambient musikk og dens atmosfærer blandet med de rytmiske og melodiske elementene i techno. Kjente artister inkluderer Aphex Twin og Autechre.
Ambient pop er en stil som utviklet seg på 1980- og 1990-tallet, samtidig med post-rock, det har også blitt sett på som en forlengelse av drømme-pop sjangeren og sjangeren Shoegaze.
Sjangeren har fortsatte å utvikle seg stilmessig på 2000-tallet med band inkludert Múm, Broadcast, Dntel og hans prosjekt The Postal Service.
Musikken har utviklet seg i mange retninger og teknologiske nyvinninger ble raskt tatt i bruk, fra lydbåndopptakere til synthesizere og med datamaskinenes nesten ubegrensede digitale muligheter. Digital teknologi brukes i dag i større eller mindre grad ved nær sagt all musikkinnspilling og som bakgrunnslyder til film og fjernsyn.
Vestlig populærmusikk der elektroniske effekter er et hovedelement startet allerede i 1960-årene med progressive band som Pink Floyd og Tangerine Dream. Kraftwerk begynte også med elektronisk popmusikk fra tidlig 1970-tall. Og på 70-tallet vokste også hiphop-musikken frem som en populær elektronisk musikkform.
Mange setter feilaktig likhetstegn mellom elektronisk musikk og techno eller teknomusikk. Dette er ikke riktig. Techno er en av undersjangerne innen elektronisk musikk, og en av dem som har minst kommersiell appell. Det som omtales som «techno» vil derfor ofte i realiteten være andre sjangre, for eksempel trance.
Innen elektronisk musikk er man ikke så opptatt av å gi ut hele album som i andre musikksjangere, man gir ut singler og enkelte ganger EP-er. Ofte gir man ut mange forskjellige mixer og remixer av samme låt. For eksempel «Ayla» med musikeren Ayla er gitt ut i over 20 mixer og remixer fra 1996 til 2017.
Flere norske komponister har benyttet elektronikk i sine komposisjoner, for eksempel Arne Nordheim (som ofte benytter elektronikk i samspill med «live» utøvere), Gunnar Sønstevold, Bjørn Fongaard (som var opptatt av mikrotonalitet), Kåre Kolberg, Sigurd Berge, Rolf Wallin og Natasha Barrett (som blant annet komponerer i mange kanaler med ambisonics-programmering).
På 1970-tallet hadde også norske band synthesizistere og flere dyktige utøvere på instrumentet som Brynjulf Blix, Pete Knutsen og Haakon Graf.
På 1990-tallet og utover har Norge også fått fram flernasjonalt anerkjente artister slik som Röyksopp, Deathprod, Biosphere, Tommy Tee, Nils Noa, John Erik Kaada, Apoptygma Berzerk, Kygo og Alan Walker.
John Foxx, Edgar Froese (Tangerine Dream), Klaus Schulze, Jean Ven Robert Hal, Suzanne Ciani, Manuel Göttsching, Laurie Spiegel, Steve Roach, Conrad Schnitzler, Daphne Oram, Kraftwerk og Jean Michel Jarre.
Et utvalg av festivaler i Europa (kilde engelsk Wikipedia)
