The Alan Parsons Project

The Alan Parsons Project
Opphav	Glasgow, Storbritannia (1975)
Periode	1975–1990
	Musikalsk karriere
Sjanger	Progressiv rock, kunstrock
Instrument	EMS VCS 3
Aktive år	1975–1990
Plateselskap	Arista Records, Charisma Records
Nettsted	https://www.the-alan-parsons-project.com/
IMDb	IMDb
	Medlemmer
	Eric Woolfson, Alan Parsons
	Tidligere medlemmer
	Andrew Powell; Ian Bairnson; David Paton; Laurie Cottle; Stuart Tosh; Stuart Elliott; Mel Collins; Chris Rainbow; Colin Blunstone; Lenny Zakatek; Richard Cottle; John Miles
	Notable verk
	Tales of Mystery and Imagination, I Robot, Pyramid, Eve, The Turn of a Friendly Card, Eye in the Sky, Ammonia Avenue, Vulture Culture, Stereotomy, Gaudi
	The Alan Parsons Project på Commons

The Alan Parsons Project var et britisk progressiv rock- og pop-band som var aktivt mellom 1975 og 1987. Det var grunnlagt av Alan Parsons og Eric Woolfson (som døde i 2009), men inkluderte en rekke artister og studiomusikere. Alan Parsons selv sang aldri, og Eric Woolfson bare på noen sanger.

Quick Facts Opphav, Periode ...

Close

Bandets største suksess var tittelsporet på albumet Eye in the Sky (1982). Sangen kom på tredjeplassen på Billboard i USA i oktober 1982,^[2] og førsteplass i både Canada og Spania, og sjetteplass i New Zealand.

Alan Parsons hadde en vellykket karriere bak seg som lydtekniker for band og artister som The Beatles (Abbey Road, Let It Be), Pink Floyd (Atom Heart Mother, Dark Side of the Moon), Al Stewart, Paul McCartney, The Hollies med flere.^[3] Eric Woolfson hadde jobbet som låtskriver for Marianne Faithfull, Frank Ifield, Joe Dassin, The Tremeloes, Marmalade, Dave Berry, og Peter Noone på 1960-tallet.

De to møttes i kantinen i Abbey Road Studios og ble enige om å samarbeide. Ideen bak deres første album, Tales of Mystery and Imagination, om novellene og diktene til Edgar Allan Poe, kom fra Eric Woolfsons interesse for forfatteren og dikteren.^[4] Albumet brukte synthesizer, gitar, klokkespill og trommer og skapte «an eerie excursion into Poe's well-known classics»-^[5] Lydbildet var avansert for sin tid og brukte Alan Parsons' evner til det fulle.^[4]

Oppfølgeralbumet I Robot hadde et tilsynelatende mer popvennlig preg, men var likevel «hvileløst, humørsvingende innenfor enkeltsanger» og et album som ser på filosofien rundt Isaac Asimovs verk med samme navn om forholdet mellom mennesker, roboter, hva liv er og hvordan utviklingen går.^[6]

Gjennom deres karriere spilte The Alan Parsons Project inn flere konseptalbum med mange forskjellige musikere. I 1982 utkom albumet Eye in the Sky, som var deres største suksess siden det fikk meget gode listeplasseringer og solgte til platina. Flesteparten av deres tidlige arbeider deler felles karaktertrekk med Pink Floyds The Dark Side of the Moon, som Alan Parsons var tekniker på. Disse albumene var konseptalbum, som startet med en instrumental intro som falmet mot den første sangen, en instrumental bit i midten av LP-ens andre side, og avsluttet med en stille, trist eller kraftig sang. Tidlig på 1980-tallet falt den instrumentale åpningen bort, og fra Eye in the Sky fantes den ikke mer.

Gruppen var også uvanlig i det at det var lite kontinuitet i personellet. Særlig var vokalen i all hovedsak gjort av Woolfson på langsomme sanger, selv om han ikke var en særlig dyktig sanger. Mer vellykket var det med gjestevokalister.^[klargjør] Woolfson sang på mange av gruppens hitsingler som «Time» og «Eye in the Sky», og plateselskapet la press på bandet for å bruke ham mer, men Parsons foretrakk «ekte» vokalister, som Woolfson innrømte han ikke var. I tillegg til Woolfson, hadde Chris Rainbow, Lenny Zakatek og Colin Blunstone regelmessig inntredener. Andre sangere som Ambrosias David Pack, Vitamin Zs Geoff Barradale og Procol Harums Gary Brooker har deltatt på innspilling med bandet én eller to ganger.

Til tross for den uryddige medlemsrekken og de vanlige musikerne, føler fansen at den sanne kjernen bak «Prosjektet» besto av Alan Parsons og Eric Woolfson. Sistnevnte var advokat av yrke, men var også en klassisk trent komponist og pianist. Parsons var en suksessfull produsent. Begge arbeidet sammen ved å skape bemerkelsesverdige sanger med plettfri troskap, og nesten alle sangene er kreditert til Woolfson/Parsons. Andrew Powell (komponist og organisator av orkestermusikk), Ian Bairnson (gitar) og Richard Cottle (syntesizer og saksofon) var også en integrert del av gruppens lydbilde.

Selv om bandet ikke klarte å gjenskape suksessen etter Eye in the Sky, så fikk de et hengivent kultpublikum. Etter at Eric Woolfson sluttet i bandet for å drive karriere innen teatermusikk, følte Parsons det ble ukomfortabelt å bruke navnet «Project», slik at det ble droppet. Bandet går nå under navnet Alan Parsons eller Alan Parsons Band.

Alan Parsons – Keyboards, produsent, låtskriver
Eric Woolfson – Keyboards, vokal, produsent

Gjesteartister

Andrew Powell – Keyboards, komponist
Ian Bairnson – Gitarer
David Paton – Bass, vokal (1975–1985)
Laurie Cottle – Bass (1985–1987)
Stuart Tosh – Trommer (1975–1977)
Stuart Elliott – Trommer (1977–1987)
Mel Collins – Saksofon (1980–1984)
Chris Rainbow – Vokal
Colin Blunstone – Vokal
Lenny Zakatek – Vokal
Richard Cottle – Syntesizer, saksofon (1984–1987)
John Miles – Vokal
Graham Dye – Vokal

1975: Tales of Mystery and Imagination – Basert på fortellingene av forfatteren Edgar Allan Poe. Den senere utgivelsen av albumet, som kom ut i 1987 hadde en introduksjon av Orson Welles og var opprinnelig ment for den første utgivelsen.
1977: I Robot – Tittelen siterer Isaac Asimovs arbeid; «a view of tomorrow through the eyes of today». Utgivelsen inkluderer en mindre hit i Breakdown.
1978: Pyramid – Om oldtidens Egypt. Albumet er kalt: «a view of yesterday through the eyes of today».
1979: Eve – Om kvinnen.
1980: The Turn of a Friendly Card – Handler om gambling, i bokstavelig og figurativt forstand. Utgivelsen inkluderer hitene «Time» og «Games People Play».
1982: Eye in the Sky – Handler om overvåkning, livet og universet, samt andre holdepunkter om glemte og tapte verdier. Utgivelsen inkluderer deres mest kjente hit «Eye in the Sky».
1984: Ammonia Avenue – Har ikke et bestemt tema, men det er deres mest radiovennlige album og inneholder singlene «Don't Answer Me» og «You Don't Believe».
1984: Vulture Culture – Gir et kritisk blikk på overforbruk og spesielt amerikansk populærkultur. Utgvivelsen inkluderer singelen «Let's Talk About Me».
1985: Stereotomy – Tar opp konsekvenser av berømmelse og lykke på forskjellige personer som sangere, skuespillere og så videre.
1987: Gaudi – Har sanger som er inspirert av livet til den katalanske arkitekten Antoni Gaudí, med en sang oppkalt etter La Sagrada Família, et av hans mest kjente verk.

Intstrumentalmelodien «Where's the walrus» fra albumet Stereotomy ble brukt som vignettmusikk til Lørdagssporten på NRK på midten/slutten av 1980-tallet.
I filmen Austin Powers – Spionen som spermet meg ble Dr Evils laser referert til 'The Alan Parsons Project'.
WWF-fribryteren Ricky «The Dragon» Steamboat brukte den instrumentale introen til Eye in the Sky, «Sirius», når han entret ringen.
Den samme låten er også mye brukt som inngangsmusikk til arrangementer på amerikanske skoler og profesjonelle lag, som for eksempel basketlaget Chicago Bulls.
I Simpsons-episoden «Homerpalooza» som ble sendt som episode 24 i sesong 7, trodde Homer Simpson at Alan Parsons Project var noe slags luftputefartøy.