Remove ads
The Dark Side of the Moon er det åttende studioalbumet fra Pink Floyd, utgitt i mars 1973. Albumet er et konseptalbum og regnes som bandets høydepunkt, ved siden av bandets album The Wall fra 1979. Albumet var bandets endelige gjennombrudd og gjorde bandet kjent hos et bredt publikum. The Dark Side of the Moon ble kåret til tidenes beste progressive rock-album av musikkmagasinet Rolling Stone i 2015.[1][2][3] og ligger høyt oppe på flere andre tilsvarende lister[4][5][6][7][8][9] Det er et av verdens meste solgte rockealbum[9] og blir regnet som et hovedverk innenfor rock.[10]
| The Dark Side of the Moon | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|
.png) | ||||||
| Studioalbum med Pink Floyd | ||||||
| Format | LP, kassett, 8-spor (1973) CD (1983) Minidisc (1994) SACD (2003) | |||||
| Utgitt | 1. mars 1973 | |||||
| Innspilt | Abbey Road, juni 1972 – januar 1973 | |||||
| Sjanger | Progressiv rock, psykedelisk rock, eksperimentell, elektronisk | |||||
| Lengde | 00:42:59 | |||||
| Lengde | 42:49 | |||||
| Språk | Engelsk | |||||
| Plateselskap | Harvest Records (Storbritannia) Capitol Records (USA) | |||||
| Produsent(er) | Pink Floyd | |||||
| Anmeldelse(r) | ||||||
| Plass i kronologi | ||||||
| ||||||
| Singler fra The Dark Side of the Moon | ||||||
| «Money» (Utgitt: 7. mai 1973) «Time»/«Breathe» (Utgitt: Oktober 1973) «Us and Them» (Utgitt: 4. februar 1974) | ||||||
Med dette albumet ble komposisjon og melodier sentralt hos bandet. Arrangementene ble fyldigere og musikken mer konsis og strukturert. Teksten ble mer avanserte enn tidligere med tema som frykt, død, grådighet og galskap. De hippie-aktige låtene fra bandets første år ble erstattet av pessimisme og kyniske observasjoner. Albumet gjorde bandet og medlemmene til superstjerner.[1][11][12][9] Tekstene er skrevet av Roger Waters og omhandlet universelle tema som følelsen av at tiden går og det er stadig mindre igjen av livet.[13] Albumet var bandets meste rockepregede til da.[14] Musikken beskrives som eksperimentell, melodiøs, enkel og tilgjengelig. [13]
Pink Floyd var på dette albumet nyskapende med blant annet utstrakt bruk av elektronisk musikk.[15] De benyttet tidlige utgaver av synthesizere blandet med tradisjonelle rock-instrumenter og lydeffekter, som blant annet på låtene «On the Run», «Time», «Money» og «Us and Them». Albumets tekster har et gjennomgående tema, og låtene går sømløst over til neste låt. Det innovative, i kombinasjon med albumets tekster og de musikalske nyansene, gjør albumet til et av de mest særpregede i rockehistorien. I 2003 ble de originale mastertapene gjennomgått av Alan Parsons, James Guthrie og Doug Sax som remastret og remixet albumet.[16][17][18] Albumet vakte i samtiden oppsikt med et balansert og klart lydbilde der hvert element kom tydelig frem. Inntrykket var sofistikert og distinkt, og albumet omtales som helstøpt og stilsikkert. Låtene og lydeffektene bruker tid på å bygge opp stemninger og inntrykk. Særlig Gilmours lyriske og klare gitarspill vakte oppsikt, og skilte seg fra mange av samtidens rockegitarister. Den enkelte låt er lettfattelig.[10]
Med dette albumet begynte Waters å dominere bandet og han omtales som auteur. Bandet ble fra Waters perspektiv et middel til å formidle sine ideer snarere enn et felles foretagende. Pink Floyd og annen progrock blir til dels ansett som rockekunst.[9]
Remove ads
Forberedelser
Hovedstrukturen av konseptet var klart i november 1971[19], og tidlige versjoner av sangene hadde blitt fremført jevnlig på konserter i over et år før utgivelsen.[20] Konsertpremieren var på Rainbow Theatre i London 17. februar 1972. Til konserten ble det rigget utstyret, til sammen 9 tonn, som aldri tidligere hadde blitt brukt på en rockescene. Det ble spilt inn en bootleg som ble kopiert i over 100.000 eksemplarer.[21] Flere av låtene ble fremført 20. januar 1972 under en konsert i Brighton, men fremføringen ble avbrutt under «Money» på grunn av tekniske problemer[19]
Den første komplette fremføringen fant sted dagen etter, 21. januar 1972 i Portsmouth[22]. 17. februar 1972 ble konseptet, som da ble kalt Dark Side of the Moon: A Piece for Assorted Lunatics, fremført under en konsert for musikkjournalister på Rainbow Theatre i London[23]. Bandet ønsket å utvikle konseptet under konserter før det ble spilt inn i studio, og låtene ble videre utviklet gjennom flere konsertframføringer våren 1972.[22] I mellomtiden ga bandet ut albumet Obscured by Clouds (juni 1972)[21] og filmen Pink Floyd Live at Pompeii (september 1972).[11] Opptakene fra Pompeii innholder noen av låtene som senere ble brukt på albumet.[9]
Tittelen på konseptet ble i april 1972 endret til Eclipse: A Piece for Assorted Lunatics, etter at bandet Medicine Head ga ut sitt album Dark Side of the Moon tidligere på våren 1972. Da dette albumet ikke ble noen salgssuksess, valgte Pink Floyd i september 1972 å gå tilbake til den opprinnelige tittelen. Ifølge Gilmour er tittelen en allusjon til galskap, det underbevisste og det ukjente.[24][9] Da albumet ble utgitt i mars 1973 var tittelen forkortet til The Dark Side of the Moon.
Helt fra den første konserten var strukturen på konseptet den samme som på det utgitte albumet. Kun enkelte justeringer ble foretatt etterhvert[25]:
- «Speak to Me» ble fremført uten lydeffekter og fungerte som en instrumental intro til «Breathe».
- «On the Run» hadde arbeidstittelen «The Travel Sequence» og var en instrumental med gitar, bass, orgel og trommer.
- «Time» ble spilt i lavt blues-tempo, med David Gilmour og Richard Wright som sang første halvdel av versene sammen. Tekstlinjen «Lying supine in the sunshine» ble sunget istedenfor linjen «Tired of lying in the sunshine». Gilmour og Wright sang av og til «feil» tekstlinje også på konserter etter utgivelsen av albumet.
- «The Great Gig in the Sky», først med arbeidstittelen «Religion», senere endret til «The Mortality Sequence», ble mellom januar og august fremført med orgel og resitering fra Bibelen. Fra september ble den fremført slik den er kjent fra albumet, men uten vokal.
- «Money» hadde en lengre bass-intro fra Waters. Soloen ble spilt på elektrisk piano i stedet for saksofon.
- «Us and Them» ble fremført med orgelsolo i stedet for saksofonsolo.
- «Eclipse» var først bare et instrumentalt vedheng til «Brain Damage» med mange forskjellige instrumentlyder som avsluttet stykket. Versjonen med tekst ble første gang fremført 5. februar 1972.
- Opptakene av snakkingen var ikke med på konsertene i 1972 og kom med først etter albumutgivelsen i 1973.
Konsept
Bandet møttes hjemme hos trommeslager Nick Mason i desember 1971 for å diskutere ideer til bandets neste album. Medlemmene ble enige om følge Waters ide om et konseptalbum hvor alle sangene skulle bindes sammen med et gjennomgående tema, både med tekstene og melodiene. Waters skulle selv skrive alle tekstene.[26][27] Temaet for albumets tekster er menneskers bekymringer og problemer i livet, og Roger Waters skrev tekster som reflekterte rundt filosofiske spørsmål omkring emner som tid, penger, krig, død og psykiske lidelser, sistnevnte delvis inspirert av det tidligere bandmedlemmet Syd Barrett.[28]
Hver låt går på albumet sømløst over til neste, og det er ikke mellomrom mellom sangene[9][29] – unntatt mellom «The Great Gig in the Sky» og «Money». Dette på grunn av praktiske hensyn: The Dark Side of the Moon ble opprinnelig utgitt som LP, og mellomrommet oppsto når LP-en måtte vendes. På grunn av sømløsheten i musikken vil det være vanskelig å avgjøre når de ulike låtene slutter og neste låt begynner. Tidsstemplene kan derfor variere på forskjellige versjoner og formater av albumet. På enkelte CD-versjoner ligger «Speak to Me» og «Breathe» på samme spor, men de blir listet og kreditert som to komposisjoner.
Us and Them ble opprinnelig laget til filmen Zabriskie Point (1969).[9]
Remove ads
.jpg)
Platen ble spilt inn i Abbey Road Studios på datidens mest avanserte utstyr med blant annet 16-spors opptaker. Alan Parsons, som tidligere hadde samarbeidet med George Martin og The Beatles, var lydtekniker.[30][31] Innspillingene i studio foregikk hovedsakelig mellom mai og juni 1972 da «Us and Them», «Money», «Time» og «The Great Gig in the Sky» ble spilt inn, og i januar 1973 da «Brain Damage», «Eclipse», «Any Colour You Like» og «On the Run» ble innspilt straks bandet kom tilbake til studio etter en turné i USA. I oktober 1972 spilte Dick Parry inn saksofon på «Us and Them» og «Money», og i januar ble det innspilt overdubbing med blant andre Clare Torrys vokal på «The Great Gig in the Sky»[19]. Lydmiksing og mastering ble fullført i februar 1973[32]. Clare Torry var først flau og misfornøyd med sangen hun improviserte, mens bandet var forbløffet og imponert. Torry fikk 30 pund som var standard for et slikt vokalbidrag. Hun gikk senere til sak for å bli kreditert som låtskriver, noe bandet gikk med på.[13]
Intervjuopptak
Det var Roger Waters' ide å la et antall tilfeldige personer svare på spørsmål om liv og død.[26] Waters satte opp en båndopptaker med mikrofon samt et notestativ i Abbey Road Studios' studio 3. På notestativet lå kort som inneholdt spørsmål som «Hva er din favorittfarge?», «Hva er din favorittmat?», «Når var du voldelig sist?» og «Var volden berettiget?» samt diverse spørsmål om livet, døden og mentale tilstander. De mest interessante svarene ville bli benyttet på albumet. Roadien Chris Adamson fikk æren av å åpne albumet med sine ord «I've been mad for fucking years – absolutely years...».[33]
En annen roadie, Roger «The Hat» Manifold, hadde de ikke fått noen respons fra, så han ble innspilt i et eget intervju foretatt av Waters[33]. Manifold står for ordene «... give 'em a quick, short, sharp shock ...» og «live for today, gone tomorrow, that's me ...». Bandets turnémanager Peter Watts (faren til Naomi Watts) bidrar med latteren som kan høres på «Brain Damage» og «Speak to Me». Hans daværende kone, Patricia «Puddie» Watts (nå Patricia Gleason), var ansvarlig for setningen om «the geezer was cruisin' for a bruisin'» som ble brukt mellom «Money» og «Us and Them», samt «I never said I was frightened of dying» halvveis i «The Great Gig in the Sky». Et av de mest kjente opptakene, «I am not frightened of dying. Any time will do: I don't mind. Why should I be frightened of dying? There's no reason for it – you've got to go sometime» og ordene som avslutter albumet, «there is no dark side in the moon, really. As a matter of fact it's all dark», kom fra Abbey Road Studios' irske dørvakt, Gerry O'Driscoll.[28]
Paul McCartney og Linda McCartney spilte også inn sine svar, men Waters mente at de forsøkte for hardt på å være morsomme og ville derfor ikke benytte deres bidrag på albumet. Et bandmedlem i McCartneys band Wings, Henry McCullough, fikk derimot være med med ordene «I don't know, I was really drunk at the time»[28].
Plateomslag
Plateomslaget ble designet av Storm Thorgerson fra Hipgnosis, etter et ønske fra Richard Wright om at det skulle være et enkelt men kraftfullt design. Thorgerson presenterte et titalls forslag, men samtlige bandmedlemmer ble straks tiltrukket av et omslag av et triangulært optisk prisme på sort bakgrunn, med hvitt lys fra venstre som brytes i et fargespektrum mot høyre. Thorgerson ville at de skulle vurdere alle forslagene, men fikk straks beskjed om at det var prisme-omslaget de ville ha. Thorgerson skal ha blitt inspirert av lysbryting i glasset i en svingdør.[13][34] Plateomslaget ble stemt fram til tidenes beste av musikknettstedet MusicRadar.coms lesere i 2011[35][36], og det kom på 6.- plass i Billboards liste over tidenes 50 beste plateomslag i 2015[37]. I musikkmagasinet Rolling Stones liste over tidenes 100 beste plateomslag i 1991 kom The Dark Side of the Moon på 35.- plass.[38] Omslaget har ikke navn, bare et bilde, og er et av de mest gjenkjennelige omslagene.[9][11]
Remove ads
Albumet ble sluppet 1. mars 1973. EMI arrangerte pressekonferanse der plateselskapets representant dukket opp, men ikke bandet selv fordi de ville ha en kvadrofonisk versjon av albumet klart først. Albumet gikk til topps på platelistene både i Storbritannia og USA.[39] Albumet vakte stor oppsikt med kombinasjon av salgbar musikk, avanserte tekster og overraskende lydeffekter.[40] Albumet lå sju år på amerikanske hitlister.[41] Albumet lå 180 uker på britiske platelister[11][9] og 741 uker på Billboard Hot 200.[9] Singelen Money nådde 14. plass på Billboards singleliste der den lå i 15 uker, og den medvirket til å gjøre albumet og bandet kjent. Albumet finnes i fem vinylversjoner: opprinnelig stereo, kvadrofonisk, to varianter med bilde trykt på platen og en laget til 30-årsjubileet, samt CD.[9]
I Norge lå albumet 36 uker på bestselgerlisten og nådde nådde 2. plass for album.[42]
Turné
Dark Side-turneen ble innledet 4. mars 1973 i Madison, Wisconsin og omfattet musikk, teatralske elementer og det siste i audiovisuell teknologi. Waters hadde på denne tiden blitt opptatt av lysshowet ikke skulle være tilfeldig, men nøye synkronisert med musikken som i seg selv var veldig forseggjort. For å være sikre på at det omfattende lys- og lydopplegget skulle fungere sendte bandet mannskap til konsertarenaen to uker på forhånd for å sjekke alle detaljer: Blant annet trengte scenen to separate elektriske opplegg for å unngå at lysshowet forstyrret lyden. På denne tiden hadde bandet med seg 11 tonn utstyr. Miksepulten var plassert blant publikum for å sikre en balansert lyd for tilhørerne. Alan Parsons, lydtekniker for albumet, var med som lydtekniker på noen av konsertene. Lydanlegget var «kvadrofonisk» med fire kanaler til høyttalere plassert rundt hele konsertlokalet. Fra slutten av 1973 begynte bandet å vise film på et stort lerret bak scenen, noe som senere ble et kjennetegn ved Pink Floyds konserter. Pink Floyd var med sine konserter på denne tiden pionerer i stadionrock eller arenarock. Lydeffekter som lyden av helikopter, hjerteslag eller lyden av skritt, ble under konserter spilt fra et opptak med relativt enkel teknologi. Under konsertene gjorde det enkelte bandmedlem lite av seg og midtpunktet i konserten var det audio-visuelle showet.[9][43][44]
Remove ads
Albumet blir ofte nevnt som et høydepunkt innen rock og spesielt progressiv rock og har en rekke ganger blitt kåret til tidenes rock-album[45][46][47]. The Dark Side of the Moon er et av de mest solgte musikkalbum i verden gjennom tidene, og fra albumet ble utgitt i 1973 er det ifølge et estimat blitt solgt over 45 millioner eksemplarer[48]. Ifølge Bestsellingalbums.org salgsanalyser er det blitt solgt over 50 millioner enheter av albumet (2021), noe som gjør det til det nest mest solgte studioalbumet i verden, bare slått av Michael Jacksons Thriller.[49][50]
The Dark Side of the Moon får stadig nye lyttere. For eksempel i 2003 ble 250 000 eksemplarer solgt, og platebransjen regnet med å selge omtrent 8 000 eksemplarer i uken gjennom 2004. Det er anslått at 1 av 14 amerikanere under 50 år eier eller har eid minst ett eksemplar av The Dark Side of the Moon. I USA har albumet vært på Billboard 200-listen i til sammen 937 uker per september 2018[51], noe som er rekord for Billboards albumliste. I Norge har platen solgt opp mot 300 000 eksemplarer tilsammen på de forskjellige formatene ifølge EMI.[16] Albumet er på 43.-plass på musikkmagasinet Rolling Stones liste over tidenes 500 beste album[52].
Sammen med blant annet Mike Oldfields Tubular Bells inspirerte Dark Side of the Moon yngre sjangre som techno.[10] Bruken av synthesizer inspirerte andre musikere blant annet det tyske bandet Kraftwerk.[13]
Myten om The Dark Side of the Moon og filmen Wizard of Oz
Journalisten Charles Savage, som på den tiden skrev for Fort Wayne Journal Gazette[53], var antakelig den første som rapporterte om fenomenet i 1995. Han skriver at en deltaker på en Pink Floyd-diskusjonsgruppe på Usenet i april 1995 hadde påstått at dersom albumet synkroniseres med filmen The Wizard of Oz, vil det oppstå en viss sammenheng mellom innholdet i musikken og handlingen i filmen.[54][55][56] Som eksempler er nevnt at starten av «Money» skjer samtidig som Dorothy i filmen går på den gule brosteinsveien og at «Any Color You Like» starter samtidig med at filmen går over fra svart/hvitt til farger, samt at hjerteslagene i avslutningen av albumet kommer samtidig med at Dorothy hører etter Tinn-mannens hjerteslag.[57][58] Medlemmer av Pink Floyd og albumets lydtekniker, Alan Parsons, har kommentert at det ikke var tilsiktet, og at enhver eventuell sammenheng mellom Dark Side of the Moon og The Wizard of Oz er helt tilfeldig.[59][60] Parsons uttalte at det ikke var praktisk mulig i 1972 fordi det ikke var VHS-spillere med mulighet til å vise filmen i lydstudio. David Gilmour kommenterte effekten slik: «Some guy with too much time on his hands had this idea with combining Wizard Of Oz with Dark Side of the Moon».[61] Denne myten oppsto trolig etter at internett ble vanlig.[29]
Synkroniseringen av filmen og albumet skal ifølge myten oppnås dersom man starter musikken i det MGM-løven brøler for tredje gang i filmen.
Bandet selv om albumet
Nick Mason uttalte at alle var enige om at det var bandets beste album så langt.[39]
It's very well-balanced and well-constructed, dynamically and musically, and I think the humanity of its approach is appealing. It's satisfying. I think also that it was the first album of that kind. People often quote S F Sorrow by The Pretty Things as being from a similar mould — they were both done in the same studio at about the same time — but I think it was probably the first completely cohesive album that was made. A concept album, mate! I always thought it would be hugely successful. I had the same feelings about The Wall. [...] But of course, Dark Side of the Moon finished the Pink Floyd off once and for all. To be that successful is the aim of every group. And once you've cracked it, it's all over. In hindsight, I think the Pink Floyd was finished as long ago as that.
Roger Waters – juni 1987 med Chris Salewicz
Remove ads
- «Speak to Me» (Mason) – 1:30
- Instrumental
- «Breathe» (Gilmour/Waters/Wright) – 2:43
- Hovedvokal: David Gilmour
- «On the Run» (Gilmour/Waters) – 3:30
- Instrumental
- «Time» (Waters/Gilmour/Wright/Mason) – 6:53
- Hovedvokal: David Gilmour (vers) og Rick Wright (refreng)
- «The Great Gig in the Sky» (Wright/Torry[62][63]) – 4:15 (Siste sang på A-siden på LP-en)
- Hovedvokal: Clare Torry
- «Money» (Waters) – 6:30
- Hovedvokal: David Gilmour
- «Us and Them» (Wright/Waters) – 7:51
- Hovedvokal: David Gilmour og Rick Wright
- «Any Colour You Like» (Gilmour/Mason/Wright) – 3:24
- Instrumental
- «Brain Damage» (Waters) – 3:50
- Hovedvokal: Roger Waters
- «Eclipse» (Waters) – 2:03
- Hovedvokal: Roger Waters
Remove ads
.jpg)
- Roger Waters – vokal, bassgitar, VCS 3 synthesizer, lydeffekter
- David Gilmour – vokal og gitar, Synthi AKS synthesizer
- Richard Wright – vokal, Hammondorgel, Farfisaorgel, piano, elektrisk piano; Wurlitzer og Rhodes, VCS 3 og Synthi AKS synthesizere
- Nick Mason – trommer, lydeffekter
Øvrige medvirkende
- Lesley Duncan – bakgrunnsvokal
- Doris Troy – bakgrunnsvokal
- Barry St. John – bakgrunnsvokal
- Liza Strike – bakgrunnsvokal
- Clare Torry – vokal på «The Great Gig in the Sky»
- Dick Parry – saksofon på «Money» og «Us and Them»
- Alan Parsons – lydtekniker
- Peter James – lydteknikerassistent
- Chris Thomas – miksebord
- Storm Thorgerson (Hipgnosis) – coverdesign
- Jill Furmanosky – fotograf
Remove ads
- Pink Floyd spilte inn en konsertversjon The Dark Side Of The Moon (Live at Wembley 1974) utgitt i 2023.
- Easy Star All-Stars ga ut et reggae coveralbum kalt Dub Side of the Moon i 2003.
- Dream Theater spilte sin versjon av hele på Hammersmith Apollo i London, England 25. oktober 2005. Et album fra konserten kom i 2006, det er en offisielle bootlegs utgitt på YtseJam Records i 2006, det er også en DVD.
- Return to the Dark Side of the Moon: A Tribute to Pink Floyd er et album som ble utgitt i 2006 med forskjellige artister som Adrian Belew, Tommy Shaw, Dweezil Zappa, og Rick Wakeman.
- The Flaming Lips ga ut et coveralbum kalt The Flaming Lips and Stardeath and White Dwarfs with Henry Rollins and Peaches Doing The Dark Side of the Moon i 2009.
- I 2011 kom Mary Fahl sitt album From the Dark Side of the Moon i 2011.
- The Piano Guys ga ut en klassisk crossover versjon av Dark Side of the Moon i 2017.
- Roger Waters kom med albumet Dark Side of the Moon Redux 2023.[64][65]
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads