En av Nürnbergprosessene etter andre verdenskrig From Wikipedia, the free encyclopedia
Einsatzgruppenprosessen (offisielt Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.) var den niende av de tolv rettssakene som ble ført av en amerikansk militærdomstol under Nürnbergprosessene. Rettssaken begynte 15. september 1947 og ble avsluttet med dom 20. april 1948. Den ble ført mot juristen og tidligere SS-offiser Otto Ohlendorf og 23 andre nøkkelpersoner i Einsatzgruppene, paramilitære enheter underlagt det tyske Schutzstaffel (SS), under andre verdenskrig. Dette var dødsskvadroner som særlig bak østfronten etter invasjonen av Sovjetunionen drepte et stort antall (anslagsvis 1 million) jøder og andre sivile fra juni 1941. Dette var den eneste av de allierte prosessene som bare handlet om holocaust og har blitt kalt historiens største mordsak.[1]
| Einsatzgruppen-prosessen | |||
|---|---|---|---|
 Hovedtiltalte Otto Ohlendorf (stående) på sakens første dag. Andre tiltalte sittende. | |||
| Varighet | 15. sep. 1947–10. apr. 1948 | ||
| Avgjørelse | 10. april 1948 | ||
| Dommer(e) | Michael Musmanno (styreleder), Richard D. Dixon, John J. Speight | ||
Domstolen dømte 14 personer til døden, av disse ble fem fullbyrdet i 1951[2] inkludert den hovedtiltalte Ohlendorf; de øvrige ble benådet og innen 1958 var alle sluppet fri. De tiltalte var relativ unge, og var godt utdannet (ni var jurister og seks hadde doktorgrad). En var prest og flere kom fra familier av lutherske prester. Mannskapet i Einsatzgruppene var ikke militært, og de tiltalte lederne var entusiastiske nazister.
Rettssaken ble avholdt i Justizpalast i Nürnberg på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen og ble ført etter denne, men Einsatzgruppenprosessen var ledet av en amerikansk militærdomstol med amerikanske dommere. Rettssaken varte i 138 dager.[3][1] Benjamin Ferencz representerte aktoratet og Michael Musmanno ledet domstolen. Prosessen dannet mønster, blant annet for saken mot SS-offiseren Adolf Eichmann i 1961, og den serbiske presidenten Radovan Karadžić i 2016.
Einsatzgruppeprosessen var en av tolv prosesser ført av amerikanske okkupasjonsmyndigheter under amerikansk jurisdiksjon.[4] Opprinnelig hadde Telford Taylor, leder for det amerikanske aktoratet, planlagt elleve prosesser. Overveldende bevis funnet av Ferencz og hans team var grunnlag en tolvte rettssak (offisielt benevnt nummer ni).[5]
Tiltalen gjaldt krigsforbrytelser (basert på folkerett etablert før første verdenskrig) og gjaldt forbrytelser mot menneskeheten etablert av de allierte før rettsoppgjøret i Nürnberg. Folkemord var ikke et eget punkt i tiltalen. Det var omfattende beviser i form av detaljerte skriftlige rapporter om massakrene samt Ohlendorfs nøyaktige forklaring. De fleste tiltalte erkjente de faktiske forholdene og viste generelt lite anger. De forsvarte seg med at de hadde fått ordre ovenfra og var tvunget til å gjennomføre denne. Ohlendorf argumenterte i tillegg med at massedrapene var legitimt selvforsvar som også innebar å drepe barna fordi disse ville vokse opp til å bli fiender av Tyskland. De allierte hadde før rettsoppgjøret i Nürnberg avvist ordre ovenfra som grunnlag for frifinnelse. Einsatzgruppene var underlagt SS-lederne Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich som begge var døde da rettsoppgjøret ble gjennomført. Det er uklart når Einsatzgruppene fikk sine ordrer og hvilket konkret innhold ordrene hadde.
Einsatzgruppen var spesialenheter i Schutzstaffel (SS), underlagt Sicherheitsdienst (SD). De fungerte som dødsskvadroner, særlig bak fronten i Øst-Europa hvor de drepte et stort antall jøder, samt sigøynere og andre sivile. Det var fire bevæpnede enheter på 600 til 1000 mann hver, til sammen 3000 mann. Enhetene var benevnt med bokstavene A til D fra nord til sør, og hver enhet hadde underenheter kalt Sonderkommando og Einsatzkommando. Innen få måneder etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 hadde de drept flere hundre tusen sivile, for en stor del jøder. Dette massedrapet var «geværkulenes holocaust» og innledet folkemordet. Fra 1941 til 1943 var de ansvarlige for drapene på mer enn én million (noen anslag går opp til 1,5 millioner[3]) jøder, «partisaner», sigøynere, funksjonshemmede, politiske motstandere og andre.[7][3][1][4][8]:14-20, 24
Etter avtale med Oberkommando des Heeres våren 1941 skulle de opprinnelig tre Einsatzgruppene bevege seg bak den fremrykkende hæren i tre sektorer: (A) Leningrad (inkludert Baltikum) i nord, (B) Moskva i midten (via Hviterussland) og (C) Ukraina i sør. Da det ble klart at Romania ville delta i felttoget ble Einsatzgruppe D, med ansvar for de sørligste områdene (Bessarabia, sørlig Ukraina med Krim), satt opp i juni 1941.[9] Einsatzgruppene ble forsterket med mannskap fra blant annet Ordnungspolizei og vanlige soldater fra Wehrmacht.[10] I tillegg krevde mord på én million mennesker lokale medhjelpere, blant annet til å pakke likene tett i massegravene og til å skille ut ofrene i etnisk sammensatte områder.[3]
SS-sjef Heinrich Himmler valgte trolig personlig ut lederne i Einsatzgruppene. Til å lede kommandoene søkte Himmler og Reinhard Heydrich trolig smarte menn som kunne ta beslutninger på egen hånd og, på grunn av uforutsigbare omstendigheter, improvisere ved gjennomføring av massedrapene. De måtte også være i stand til å forhandle mellom RSHA og Wehrmacht.[11]
Heydrich døde i 1942 og Himmler tok sitt eget liv i mai 1945. Ernst Kaltenbrunner ble henrettet etter hovedprosessen i Nürnberg. Franz Walter Stahlecker, leder for Einsatzgruppe A, ble drept i 1942. Heinrich Müller i Gestapo forsvant i mai 1945. Arthur Nebe, som en periode ledet Einsatzgruppe B, ble henrettet av tyske myndigheter i mars 1945. Horst Böhme, som ledet Einsatzgruppe B og C i perioder, forsvant i april 1945. Rudolf Lange tok sitt eget liv i februar 1945.[12] Alfred Filbert ble i 1962 dømt til livsvarig fengsel av en vesttysk domstol.[13][14] Friedrich Panzinger (Einsatzgruppe A) tok sitt liv i vesttysk varetekt i 1959.[15] Erich Ehrlinger ledet Sonderkommando 1b under Einsatzgruppe A og senere sjef for Sipo og SD i Kyiv og Minsk med ansvar for å drepe de gjenværende jødene der. Han unnslapp rettsforfølgelse rett etter krigen. Vesttyske myndigheter arresterte Ehrlinger i 1958 og han ble dømt i forbindelse med over 1000 mord.[16][17][18]:297
Etter andre verdenskrig gjennomførte de allierte Nürnbergprosessen (hovedprosessen) mot de ledende personene i Hitlers regime. Hovedprosessen ble ført for en internasjonal domstol i Nürnberg i den amerikanske okkupasjonssonen og var basert på London-charteret, en avtale mellom de allierte om rettsforfølgelser etter krigen. De amerikanske okkupasjonsmyndighetene gjennomførte deretter på egen hånd tolv prosesser mot personer på lavere nivå, de såkalt etterfølgende Nürnbergprosessene som var amerikanske militærdomstoler under amerikansk jurisdiksjon. Einsatzgruppen-prosessen var den niende av disse tolv.[4]
Det allierte kontrollrådet utstedte 20. desember 1945 lov nummer 10 som regulerte videre rettsforfølgelse av nazister, og denne loven lå nær London-charteret blant annet ved at «ordre ovenfra» (superior order) ikke kunne frita fra skyld. London-charterets artikkel 8 bestemt at ikke fritok for ansvar (shall not free him from responsibility), men kunne legges til grunn som formildende omstendighet ved utmåling av straffen. Tokyoprosessen og domstoler under nasjonal jurisdiksjon hadde tilsvarende bestemmelse. Lov nummer 10 ga den enkelte okkupasjonsmakt myndighet til å drive rettsforfølgelse innenfor sin okkupasjonssone. De amerikanske militære rettsprosessene i Nürnberg utvidet og videreførte Nürnbergprinsippene. På grunn av vanskelige samarbeidsforhold mellom de allierte ble det ikke ført flere saker for den internasjonale domstolen slik man så for seg.[19][20][21][22]
Leder for det amerikanske aktoratet, Telford Taylor, besluttet å sette i gang rettssak mot ledende personer i Einsatzgruppene etter at skriftlige dokumentasjon av mord på en million mennesker ble funnet.[3][1][4] Tiltalen var delvis basert på Genèvekonvensjonene og Haag-konvensjonene av 1899 og 1907, samt internasjonal sedvanerett. Tiltalen var også basert på forbrytelser mot menneskeheten som fastsatt i London-charteret. London-charteret og Det allierte kontrollrådets lov nummer 10 fanget opp internasjonal rett og var grunnlaget for hovedprosessen og den etterfølgende Einsatzgruppen-prosessen. Forsvarerne argumenterte med at domstolen ikke hadde jurisdiksjon og var partisk. Dette ble avvist på grunnlag av presedens og med begrunnelsen at Det allierte kontrollrådets lov nummer 10 var rettmessig utøvelse av okkupasjonsmaktens rett og plikt til å straffe krigsforbrytere.[23]
Forsvarerne argumentere med at tiltalen var basert på lover med tilbakevirkende kraft (ex post facto). Domstolen avviste denne innvendingen, og viste blant annet til Haag-konvensjonens paragraf 46 om landkrig, og la til grunn at forbud mot målrettet drap på ikke-stridende og mord generelt ikke var ny lov.[lower-alpha 1] Forsvarer Rudolf Aschenauer argumenterte med at Sovjetunionen ikke hadde signert Genève-konvensjonen, og drev partisankrig i strid med konvensjonen. Aschenauer fremholdt at saken burde føres i henhold til tysk lov fordi det var tyske tjenestemenn, eller helst etter sovjetisk lov fordi det dreide seg om handlinger på sovjetisk territorium.[23]
Den amerikanske påtalemyndigheten baserte ikke tiltalen på nytt rettslig grunnlag. Tiltalen omhandlet krigsforbrytelser, medlemskap i en organisasjon definert som kriminell i hovedprosessen, og forbrytelser mot menneskeheten.[3]
Folkemord var ikke et konkret punkt i tiltalen, og betegnelsen folkemord (engelsk: genocide) ble ikke brukt. Påtalemakten var godt kjent med begrepet folkemord da tiltaledokumentet ble utarbeidet: Raphael Lemkins bok Axis Rule in Occupied Europe kom ut i 1944 og De forente nasjoner arbeidet mens rettssaken pågikk med Folkemordkonvensjonen. Lemkin var jødisk polakk, og flyktet til USA, mens mange av hans slektninger ble drept i holocaust. Lemkin var ekspert på internasjonal strafferett, og arbeidet for at begrepet folkemord skulle inngå i rettsoppgjøret. Han fikk arbeid i juristkorpset i Pentagon der han gjennomgikk bevismaterialet mot nazistene.[3]
I 1945 ble Lemkin sendt til London for å arbeide i Robert H. Jacksons team av jurister som forberedte tiltalen i Nürnbergprosessen. Lemkins folkemordsbegrep forekommer to steder i tiltaledokumentet i hovedprosessen; i første tiltalepunkt der enkeltmedlemmer kunne bli holdt ansvarlig for organisasjonens forbrytelser, og i tredje tiltalepunkt om krigsforbrytelser inkludert utryddelse av en rase eller nasjon. Folkemord var ikke med i tiltalepunktet om forbrytelser mot menneskeheten. Folkemord ble ikke inkludert i dommen i hovedprosessen. Lemkin reiste til Tyskland i mai 1946 og arbeidet der for å få inn folkemord som en forbrytelse.[3]
Nürnbergprosessen kodifiserte ikke folkemord ved å definere det i dommen, men dommen beskrev massemordene, og særlig Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. Myndighetene i Washington ba Telford Taylor, leder for aktoratet, om å beskrive forfølgelse av jøder og andre som folkemord i de etterfølgende Nürnbergprosessene. I sak 9 Einsatzgruppenprosessen og i sak 11 Rasse und Siedlungshauptamt-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. I forarbeidet til Einsatzgruppen-prosessen skrev en etterforsker blant annet at de tiltalte hadde gjennomført «mass murder (genocide)» i de okkuperte områdene. Einsatzgruppenprosessen frembragte klare bevis for folkemord i henhold til Lemkins definisjon. Bevisene i Einsatzgruppenprosessen var overveldende med nøyaktig beskrivelse av over 1 million mord samt SS-offiser Otto Ohlendorfs utilslørte vitnemål i saken mot Ernst Kaltenbrunner, som var sjef for Reichssicherheitshauptamt. Juristene i Nürnberg hadde en klar forestilling om at folkemord innebar «rasemord» og utryddelse. Mens rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til Folkemordkonvensjonen.[24]
Tiltalen i Einsatzgruppen-prosessen definerte forbrytelser mot menneskeheten i to punkter:
Det andre punktet kobler sammen eller skaper et stort overlapp mellom forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. De ble dermed implisitt tiltalt for folkemord. Aktor Benjamin Ferencz redegjorde i åpningsinnlegget for at drap på forsvarsløse sivile i krig er en krigsforbrytelse, og at disse drapene samtidig inngikk i en annen, større og mer alvorlig forbrytelse, nemlig folkemord.[lower-alpha 3] I rettsoppgjøret mot nazistene ble forbrytelser mot menneskeheten brukt i svært bred betydning for å fange opp et bredt spekter av overgrep, FNs senere definisjon var snevrere.[24]
Dommer Michael Musmanno, aktor Benjamin Ferencz og tiltalte Otto Ohlendorf var de sentrale personene i rettssaken.[1] Aktoratet for alle de tolv Nürnbergprosessen ble ledet av Telford Taylor, mens aktoratets sak i Einsatzgruppeprosessen ble lagt frem av Ferencz. Taylor hadde vært assistent for aktor Robert H. Jackson under hovedprosessen. De tiltalte kunne velge seg en forsvarsadvokat og en jurist til å assistere forsvareren, til sammen kunne det være opp mot 48 advokater. Forsvarsadvokatene ble betalt av okkupasjonsmakten og de fleste hadde vært medlem av nazistpartiet (NSDAP).[25][21] Rudolf Aschenauer var Ohlendorfs forsvarer. Aschenauer var i mange år etter andre verdenskrig leder for Stille Hilfe, som arbeidet for løslatelse av SS-medlemmer dømt for krigsforbrytelser.[26] Aschenauer ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring SRP (et parti for gamle nazister). Etter saken mot Adolf Eichmann ga han ut en bok som forsøkte å renvaske Eichmann.[27]
Einsatzgruppen-prosessen var formelt en amerikanske militærdomstol (engelsk: Military Tribunal II-A) ledet av Michael Musmanno. Musmanno var en amerikansk jurist og marineoffiser som begynte karrieren som forsvarsadvokat med de italienske anarkistene Sacco og Vanzetti som de mest kjente klientene. Henrettelsen av Sacco og Vanzetti førte til at Musmanno deltok i kampanjer mot dødsstraff og var offentlig motstander av dødsstraff resten av livet. Under andre verdenskrig var han kaptein i den amerikanske marinen og etter at de allierte erobret Sorrento ble Musmanno utnevnt til militær administrator for Sorrentinahalvøyen. Musmanno medvirket i Nürnberg, blant annet ved forberedelse av sakene mot admiralene Erich Raeder og Karl Dönitz. Musmanno planla å skrive en bok om krigens siste fase og ville derfor intervjue ledende personer i naziregimet. Tilgangen til de varetektsfengslede gikk gjennom Telford Taylor. Telford Taylor hadde problemer med å skaffe kvalifiserte dommere til Nürnbergprosessene, og Musmanno takket ivrig ja til oppdraget fra general Lucius D. Clay. Musmannos første sak var Milchprosessen, og han medvirket deretter som dommer i Pohlprosessen. Musmanno hadde marineuniform under dommerkappen.[1][25]
De to andre dommerne, John J. Speight og Richard D. Dixon, sa lite i rettssalen og Musmanno dominerte prosessen. Dixon var høyesterettsdommer i delstaten Nord-Carolina og hadde medvirket i staben i Legeprosessen og Milchprosessen og som reservedommer i Flickprosessen. Speight var en fremstående skrankeadvokat i delstaten Alabama.[28][29][25] Speight ble ansett som den faglig svakeste av de tre.[30]
Ferencz var en ung amerikansk jurist som aldri hadde ført noen sak. Uten Ferencz ville det ifølge historikeren Hilary Earl trolig ikke blitt noen rettssak. Ferencz har ifølge Earl dominert ettertidens inntrykk av saken fordi han er veltalende og energisk, og har stilt opp til intervju i forbindelse med nesten alle dokumentarer om Nürnberg. Han var ung (27 år) da saken gikk, og har levd lenger enn alle andre involverte. Etter Nürnberg ble Ferencz som en av få amerikanske jurister værende i Tyskland i mange år, og arbeidet for erstatning til ofrene for holocaust. Senere har Ferencz arbeidet for opprettelsen av en internasjonal straffedomstol.[31] Ferencz fikk bistand av de amerikanske juristene James E. Heath, John Glancy og Peter Walton samt den tsjekkoslovakiske juristen Arnost Horlick-Hochwald med erfaring fra andre rettssaker.[25][1][8]:15-20, 24
USA konkluderte etter hvert med at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange personer med status som krigsforbrytere som man hadde sett for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen, og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppen, ifølge Ferencz.[32]
De 24 tiltalte var godt utdannet og relativt unge. De fleste hadde Abitur (artium), ni var utdannet jurister, seks av dem hadde doktorgrad (Martin Sandberger, Otto Ohlendorf, Franz Six, Karl Rudolf Werner Braune og Otto Rasch som hadde to doktorgrader). De fremsto til dels som alminnelige familiefedre. Ohlendorf hadde solid utdanning i økonomi og jus.Han var en lojal nazist som var ærgjerrig og konkurranseorientert, og i nazistenes statsapparat arbeidet han mest med innenriks etterretning og økonomisaker. På grunn av kontrasten mellom den intelligente, høflige, normale mannen, og de barbariske forbrytelsene han redegjorde for i retten, brukte dommer Musmanno uttrykket «Dr. Jekyll og Mr. Hyde» om Ohlendorf. Ohlendorfs medtiltalte hadde lignende karriere som ham og de fleste var født mellom 1900 og første verdenskrig. De ble vurdert som en ungdomsgenerasjon som var desillusjonert av konsekvensen av krigen. Alle unntatt én var protestanter.[33][34][1][35][1][36][37]
Ohlendorf, Six, Sandberger, Blume og Erwin Schulz var høyere tjenestemenn i RSHA. De fleste tiltalte hadde gått gradene i Heydrichs Sicherheitsdienst og hadde samme ideologiske perspektiv på slaviske folkeslag, jøder og bolsjeviker samt på Tyskland som imperium.[36] De var typisk sosiale klatrere fra en ny borgerlig elite.[38] En stor del av tiltalte tilhørte det som har blitt kalt den «kompromissløse generasjon» (Generation des Unbedingten) født mellom 1900 og første verdenskrig. Den intellektuelle kjernen i SD/RSHA inkluderte blant andre Ohlendorf, Sandberger, Six og Blume.[39][13]
SS-offiseren Eugen Steimle kom, som Sandberger, fra en familie av prester. Begge hadde studert ved universitet i Tübingen, og blitt involvert i SS gjennom Gustav Adolf Scheel. Franz Walter Stahlecker, lederen for Einsatzgruppe A, drept av partisaner i 1942, var også sønn av en prest og hadde studert juss i Tübingen.[40] Ernst Biberstein (født 1899) var luthersk prest og fortsatte etter benådningen å arbeide for kirken.[41][42][43] Paul Blobel var leder for Sonderkommando 4A, og hadde blant annet ledet massakren i Babij Jar der 33 771 personer ble drept i løpet 29–30. september 1941.[1] Blobel ble senere leder for Sonderkommando 1005. Blobel var arkitekt og ingeniør.[44] Six var statsviter/sosoiolog med doktorgrad (to av offiserene i Six’ kommando under Einsatzgruppe B hadde doktorgrad).[45][46] Sandberger kom fra en familie av flere kjente prester og hadde doktorgrad i rettsvitenskap. Han ble regnet som faglig briljant.[40][42][18]
Walter Blume (født 1906) var sønn av en lærer med doktorgrad i rettsvitenskap. Blume utdannet seg selv til advokat med doktorgrad og sluttet seg til nazistene i 1933 eller tidligere. Under hans ledelse ble 24 000 personer massakrert i Belarus i juli-august 1941. Blume innførte en ordning med to skyttere for hvert offer: en siktet på hodet og en på brystet. I 1943 assisterte han Adolf Eichmann og Dieter Wisliceny ved gjennomføring av holocaust i Hellas. Blume ble av kollegene beskrevet som svak og byråkratisk som beslutningstaker; han hadde moralske kvaler med å skyte kvinner og barn.[47][48][49]
Heinz Jost var utdannet jurist og ble medlem av NSDAP i 1928. Før invasjonen av Sovjetunionen var han leder for utenlandsetterretningen i RSHA og ble der erstattet av Walter Schellenberg i 1941. Jost tok over Einsatzgruppe A etter Stahlecker.[50][51] Eduard Strauch (født 1906) var utdannet jurist (begynte første på teologistudier), var medlem av Sturmabteilung fra 1931 og arbeidet for Sicherheitsdiens (SD) fra 1935. Han ledet Einsatzkommando 2 under Einsatzgruppe A (Baltikum og det nordlige Russland) der han blant annet medvirket til holocaust i Latvia.[47][52] Strauch var fra mars 1942 sjef for sikkerhetspolitiet i Minsk der han kompromissløst ledet arbeidet med å utrydde jødene i Belarus (den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk).[53] Waldemar Klingelhöfer var operasanger.[54]
De 24 som ble tiltalt i Nürnberg var alle offiserer i Einsatzgruppen. Totalt besto Einsatzgruppene av 3000 personer, og de allierte hadde kort etter krigen bare kapasitet til å straffeforfølge et symbolsk utvalg, ifølge Ferencz selv. Ifølge Ferencz hadde de grunnlag for å tiltale hundrevis av personer fra Einsatzgruppene, de 24 tiltalte var bare et lite utvalg. De innså at det var for mange gjerningsmenn til at de kunne tiltale alle medlemmer av Einsatzgruppen. De hadde heller ikke kapasitet til å føre sak mot alle 84 ledere. Det var 24 seter for tiltalte i rettssalen slik at de bare kunne føre felles prosess mot 24 personer. Aktoratet begynte derfor med 24 navn, én av disse døde og én begikk selvmord før saken begynte.[3][1][4][8]:14-20, 24 Saken ble omtalt som «the biggest murder trial in history». Den fikk allikevel mindre oppmerksomhet enn saken mot de øverste tyske lederne som ble avsluttet høsten 1946.[55][8]
Da den amerikanske okkupasjonsmakten i 1946 bestemte seg for å gjennomføre Nürnbergprosessene hadde de en klar oppfatning av hvilke deler av nazistenes apparat de ville holde ansvarlig: SS, SD og Gestapo, samt deler av industri og næringsliv. Tilgang på beviser og hvem som var i varetekt avgjorde hvem som ble tiltalt. Einsatzgruppene var i utgangspunktet ikke i fokus fordi amerikanske myndigheter ikke kjente særlig til hva disse hadde bedrevet. Ved innledende undersøkelser i siste halvår 1945 fikk amerikanske myndigheter, særlig gjennom Ohlendorf, kjennskap til Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. Ohlendorf var i britisk varetekt fra krigens slutt til oktober 1945, da han ble overført til amerikansk varetekt.[3][1]
Saken var ikke særlig godt planlagt. En liten gruppe dedikerte jurister og etterforskere arbeidet i stort tempo for å forberede saken mot lederne i Einsatzgruppene. Det var ikke aktuelt å stille menige medlemmer av Einsatzgruppene for retten.[3]
Otto Ohlendorfs innrømmelser i avhør og vitneprov ved den første Nürnbergprosessen var vesentlig i saken. I britisk varetekt tilbød han så mye informasjon som mulig om overordnes forbrytelser (omtrent samme strategi som rustningsminister Albert Speer benyttet). Da britiske myndigheter oppdaget at han var mer enn en vanlig tjenstemann i statsapparatet innrømmet han medvirkning til Einsatzgruppene. Han innrømmet at han hadde ledet drap på rundt 90 000 sivile, og beskrev i sjokkerende detalj de forskjellige drapsmetodene Einsatzgruppene brukte. I etterfølgende amerikansk varetekt var Ohlendorf svært meddelsom, og ble et viktig vitne for aktoratet i den kommende Nürnbergprosessen. Det var tilsynelatende ikke noen grense for hva han var villig til å fortelle den amerikanske avhørslederen, oberstløytnant Brookhart. Ifølge Ohlendorf hadde Wehrmacht og RSHA en hemmelig avtale om hvordan utryddelsene skulle foregå i de erobrede områdene. I januar 1946 vitnet Ohlendorf i saken mot Ernst Kaltenbrunner.[56][1][57]
Etter langvarige forhør forsto amerikanerne omfanget og systematikken i Einsatzgruppenes drapsvirksomhet. Einsatzgruppene besto ikke av militært mannskap. De fulgte bak den tyske hæren i de erobrede områdene, og hadde til oppgave å «passivisere» sivilbefolkningen. Dette innebar i praksis å henrette alle antatte fiender av, eller personer som ble antatt å utgjøre en trusel, mot Tyskland. Ohlendorf fortalte at gassvogner fra desember 1941 ble brukt til å avlive barn og kvinner, før dette ble kvinner og barn skutt sammen med mennene. Ohlendorf forsto trolig ikke at det han fortalte i forhør, og i Nürnbergprosessen ville bli brukt mot ham. I september 1946 antok den amerikanske påtalemakten i Nürnberg at de bare hadde beviser mot Ohlendorf og Adolf Eichmann (Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre). De avgjørende dokumentene ble funnet ved årsskiftet 1946/1947. Mangel på beviser mot navngitte enkeltpersoner gjorde at amerikanerne tok kontakt med sovjetiske myndigheter for hjelp i form av dokumenter og vitner, uten resultat.[3][1]
Nær Tempelhof, i en bygning tilhørende det tyske utenriksdepartementet, fant allierte etterforskere under ledelse av Benjamin Ferencz i 1946/1947 rapporter fra Sovjetunionen (tysk: Ereignismeldungen) som detaljert, dag for dag, beskrev Einsatzgruppenes drap på minst 1 million mennesker fra juni 1941. Dokumentene var avgjørende beviser. Meldingene beskrev antall drepte, tid og sted, og hvilken enhet som sto for drapene, men ingen drapsmenn ble nevnt med navn. Ferencz la som eksempel frem dokumentasjon av massakren i Babij Jar. De skriftlige bevisene omfattet flere millioner dokumenter. Telford Taylor hadde opprinnelig tenkt å tiltale Ohlendorf sammen med andre SS-ledere på generals nivå, mens de fremlagte bevisene i stedet talte for å tiltale personer som hadde tjenesgjort i Einsatsgruppene. Taylor nølte fordi det var knapphet på folk og penger, USAs forsvarsdepartement hadde satt et tak på antall rettssaker og det var fallende støtte til ytterligere rettsprosesser. Ferencz fikk klarsignal om å gå til sak mot at han gjorde det selv. Fra mars til juli 1947 forberedte Ferencz og hans fire medarbeidere saken, blant annet ved å skaffe ytterligere bevis, lokalisere tiltalte, forberede eventuelle utleveringer og snakke med aktuelle vitner.[21][3][1][4][8]:14
Saken ble ført for Militærtribunal II-A, med dommerne Michael A. Musmanno (rettens president), John J. Speight og Richard D. Dixon. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, mens aktoratets sak ble lagt frem av Benjamin Ferencz.
Tiltalebeslutningen ble lagt frem 3. juli 1947 for 18 tiltalte, og utvidet til å omfatte de siste seks den 29. juli. Prosessen ble ført 29. september 1947 til 12. februar 1948 og saken endte med dom 8-9. april 1948.[21]
Påtalemakten konkluderte med at Einsatzgruppene mellom mai 1941 og juli 1943 var ansvarlig for drap på rundt én million mennesker. Tiltaledokumentet la til grunn at fire enheter, hver på 500–800 menn, ble satt opp på Reichsführer Heinrich Himmlers instruks med hovedoppgave å utrydde jøder og andre uønskede personer, og at dette var ledd i et systematisk folkemord (part of a systematic program of genocide).[3]
Samtlige ble tiltalt under alle tre tiltalepunkter:[4][21]
Alle erklærte seg ikke skyldige.[4][21] De ble ikke tiltalt for forbrytelser mot freden.[3]
Rasch ble på grunn av sin helsetilstand (langt fremskredet Parkinsons sykdom) fraktet inn på en båre.[25] Saken mot Rasch ble etter noen måneder stanset på grunn av hans helsetilstand.[59] Haussman tok sitt eget liv to dager etter å blitt forkynt tiltalen og saken mot ham ble henlagt.[2] Forhandlingene ble simultantolket. Ferencz' innledningsforedrag var grundig forberedt og godkjent av Telford Taylor, og Ferencz avsluttet innledningen med:[25]
De tiltalte var brutale bødler som skapte redsler innskrevet på den svarteste siden i menneskets historie. Døden var deres verktøy og livet deres leketøy. Hvis disse mennene er immune har loven mistet sin betydning og mennesket må leve i frykt.
The defendants in the dock were the cruel executioners, whose terror wrote the blackest page of human history. Death was their tool and life their toy. If these men be immune, then Law has lost its meaning and man must live in fear.[25]:128
For Ferencz var det på grunn av anstrengt forhold mellom stormaktene, uaktuelt å overlate saken til Sovjetunionen selv om forbrytelsene ble begått der. Han baserte hele Einsatzgruppesaken på dokumenter og brukte ingen øyenvitner selv om han, ifølge egen beretning, lett kunne ha mønstret titalls vitner. Fordi aktors sak bare var basert på vitner, tok det bare to dager å legge den frem. Musmanno var svært dominerende som rettens leder, og avhørte selv vitnene regelmessig. Utspørring eller krysseksaminering av vitner er normalt aktors oppgave. Musmanno fulgte ofte opp aktors spørsmål når han ikke var fornøyd med vitnenes eller de tiltaltes svar. Ferencz ønsket ikke selv å kryssforhøre Ohlendorf, og overlot det til sin medarbeider James Heath, men Heath mestret ikke Ohlendorf som var vanskelig å få ut av fatning. Da Musmanno ikke var fornøyd med Ohlendorfs svar på Heaths spørsmål, grep han selv inn og stilte Ohlendorf skarpe oppfølgingsspørsmål. Ohlendorf fremsto veldig selvsikker, noe som ga han en viss troverdighet. Andre tiltalte ga etter under Musmannos pågående og til dels hissige utspørring.[1][8]:15-20, 24
Paul Blobel hevdet til sitt forsvar at general Dwight D. Eisenhower, øverstkommanderende for allierte styrker i Europa, hadde gitt ordre om å skyte 200 tyskere for hver drepte amerikaner. Da ble Musmanno sint og forlangte bevis for Blobels påstand. Blobel, forsvarsadvokatene og de andre tiltalte kunne ikke legge frem noe bevis for den påståtte ordren fra Eisenhower. Ferencz mente han stadig ble overkjørt av dommeren Michael Musmanno da han protesterte mot bevisene forsvarerne la frem. Forsvaret kunne introdusere de bevisene de måtte ønske, til og med «the habits of penguins», ifølge dommeren, noe som fikk tilnavnet «pingvinregelen» – dommeren lot alle si det de ville for å vise verden at det var en rettferdig prosess. Saken varte i åtte måneder, særlig ble saken langvarig fordi alle tiltalte ønsket å vitne.[1][8]:15-20, 24 Forsvarerne argumenterte med at de allierte også drepte sivile i stort antall ved å bombe tyske befolkningssentra (som ved bombingen av Dresden) uten militær hensikt. Dommerne svarte på dette punktet med at flybombingen av tyske byer hadde til hensikt å få Tyskland til å overgi seg og dermed få slutt på krigen, mens jødene ble drept etter at motstanderne hadde overgitt seg eller området var erobret. Dommerne avviste at alliert terrorbombing av tyske byer er moralsk analogt med Einsatzgruppenes massakrer.[60]
He [Rasch's lawyer] said, my client [Otto Rasch] can’t stand trial. And I said, why not? He said, he’s sick. I said, what has he got? He said, he’s got Parkinson’s disease. I said, what’s Parkinson’s disease? He said, he’s shaking. I said, If I killed that many people, I’d be shaking too. I said, is he breathing? He said, Yes, he’s breathing. I said, If he’s breathing, I’m going to indict the son-of-a- bitch.
Historikeren Hilary Earls doktoravhandling ved University of Toronto (publisert i New York 2009) er den første fullstendig studien av Einsatzgruppeprosessen. Earl viser at de tiltalte hadde flere fellestrekk, blant annet var de relativt unge og av samme generasjon og de var godt utdannet. Alle hadde steget raskt i gradene i Det tredje riket, som de entusiastisk sluttet opp fra begynnelsen. Ifølge Earl var de amerikanske lederne svært innstilt på å straffe de ledende nazistene, men det var de overveldende bevisene som preget rettssaken. Rapportene fra Einsatzgruppene (funnet av Ferencz sent i 1946) var detaljerte og listet opp steder, datoer og antall drepte.[4] Ferencz sluttet å summere tallene da han hadde nådd 1 million drepte.[8]
Disse lederne ble i praksis tiltalt for over én million drap.[37] De tiltalte viste ikke anger og erklærte seg ikke skyldige. De holdt stort sett fast ved forestillingen om at de hadde gjort det rette,[62][36] og ikke hadde gjort noe galt. Flere argumenterte som Ohlendorf, at de hadde fulgt ordre og at drapene var militært nødvendige. Gustav Nosske forsøkte å nekte for at han hadde noe med massedrapene å gjøre. Blobel, som hadde ledet massakren i Babij Jar, verken nektet for, eller forsøkte å rettferdiggjøre drapene.[35] I rettssalen var fokus på hvordan folkemordet ble utført, i form av planlagt og systematisk utryddelse av jødene i de okkuperte områdene, og Einsatzgruppenes rolle i dette. Det var liten tvil om skyld, fordi de fleste tiltalte erkjente de faktiske forholdene i forhør eller i retten.[3]
Ohlendorf forklarte seg i forhør og i retten med stadig større sikkerhet når det gjaldt en påstått Führerbefehl (som skal ha ligget til grunn for Einsatzgruppenes virksomhet) og andre vesentlige forhold. Ohlendorf svarte villig og øyensynlig ærlig på spørsmål og var svært samarbeidsvillig med hensyn til å gi stadig mer utfyllende og relevante opplysninger. Domstolene hadde stor tillit til Ohlendorfs forklaring og Ferencz bemerket at Ohlendorf var en av de få tiltalte i Nürnberg som øyensynlig fortalte sannheten. Forsvarerne tilstrebet på bakgrunn av dette at de øvrige tiltaltes forklaring underbygget og ikke avvek fra Ohlendorfs.[63]
.jpg)
De fleste tiltalte forsvarte seg med at de bare fulgte «ordre ovenfra» (engelsk: superior order) og at de selv var tvunget til å gjennomføre ordren. Ohlendorf argumenterte samtidig med at de måtte drepe alle jødene fordi de sympatiserte med bolsjevikene, og de måtte drepe alle barna fordi de ville vokse opp og bli fiender av det tyske riket når de fikk vite at foreldrene var drept. Utryddelsen av jødene var ifølge denne argumentasjonen militært nødvendig, og legitimt selvforsvar i den totale krigen mot bolsjevismen. Den amerikanske historikeren Christopher Browning skriver at denne argumentasjonen var selvmotsigende, og særlig for Ohlendorf var argumentet om ordre ovenfra tvilsomt, i og med at han samtidig fremstilte seg selv som en fritenker og kritiker av nazistenes politikk.[62][36] Ohlendorf tilføyde at han hadde fått ordre om også å drepe barna.[64]
London-charteret som regulerte rettsoppgjøret i det okkuperte Tyskland hadde utelukket superior order som grunnlag for frifinnelse, og tillot dette bare som formildende omstendighet. Kjennelsen fra den foregående hovedprosessen på dette punktet skapte presedens for de etterfølgende prosessene i Nürnberg.[23]
Ohlendorf hevdet at ordren om å utrydde jødene i Sovjetunionen ble gitt muntlig fra Adolf Hitler til Heinrich Himmler. På Heydrichs og Himmlers instruks skal så Bruno Streckenbach, daværende personalsjef RSHA, ha formidlet ordren til lederne i Einsatzgruppene, som da var samlet i Pretzsch før invasjonen. Ohlendorf sa at han hadde sett en skriftlig avtale mellom Wehrmacht og SS, der hæren skulle tildele fremrykningstraseer og sørge for forsyninger til Einsatzgruppene. Ohlendorf vitnet om at han selv og Streckenbach skal ha protestert høylytt mot ordren om å drepe alle jødene. Ohlendorf fortalte at etter invasjonen av Polen var det bare avgrensede enkeltstående aksjoner mot jøder, mens i Sovjetunionen var det en generell ordre om å drepe alle jøder. Ohlendorf sa i retten at han anså ordren som lovlig, men uklok og umulig å gjennomføre, blant annet på grunn av de moralske og mentale konsekvensene for de som skulle utføre arbeidet.[23]
Det er usikkert hvilken ordre som satte i gang Einsatzgruppenes drapsvirksomhet på østfronten, og om ordren ble gitt, før eller etter invasjonen av Sovjetunionen.[65] Det finnes ikke noen skriftlig dokumentasjon av beslutninger og ordrer som bakgrunn for denne første fasen av holocaust, og temaet ansvar for holocaust har i lang tid vært diskutert av historikere. Ohlendorf hevdet med styrke at Hitler før juni 1941 tok beslutningen om å utrydde jødene. Ifølge Ohlendorf formidlet Himmler ordren ved minst to anledninger: I mai 1941, to uker før Einsatzgruppene ble utplassert bak fronten, og i september 1941 da Himmler besøkte fronten. Fra Ohlendorfs perspektiv var det ikke tvil om hvem som dirigerte massedrapene: Einsatzgruppene ble styrt av Hitler, Himmler og Heydrich. Ohlendorf holdt fast ved denne fremstillingen gjennom hele prosessen. De andre tiltalte støttet Ohlendorfs påstand om at Einsatzgruppene, og lederne av disse, bare fulgt ordre ovenfra og ikke gjorde noe etter eget hode.[1]
Dommer og aktor tvilte ikke på Ohlendorfs påstand om at Holocaust var en Führerbefehl, blant annet fordi det stemte med antakelsene om hierarkiske forhold i nazistaten, og om at beslutninger om rasepolitikk og jøder kom direkte fra Hitler selv. Det var også en antakelse at massedrap av et slikt omfang ikke kunne skje ved slump, og måtte ha skjedd i henhold til en overordnet plan.[1]
Påtalemakten la til grunn at de omfattende massakrene ikke kunne være resultat av noen feil begått av enkelte villfarne underordnete. «Overordnetes ansvar» (engelsk: command responsibility eller superior responsibility) handler om at overordnete kan holdes ansvarlige for undeordnetes krigsforbrytelser. Påtalemakten mente at lederne for Einsatzgruppen på denne måten kunne holdes individuelt strafferettslig ansvarlige i kraft av sin myndighet og evne til å kommandere og kontrollere enhetene:[66][24] Overordnetes ansvar var særlig relevant i to andre prosesser: Overkommandoprosessen og Gisselprosessen.[67][68] Command responsibility i krigens folkerett innebærer individuelt strafferettslig ansvar for alle ledd i kommandokjeden med hensyn til underordnetes handlinger.[69][70] Overordnetes ansvar er motstykket til at «ordre ovenfra ikke fritar for skyld»[71] og handler primært om overordnetes plikt til å gripe inn for å hindre at underordnete begår overgrep og å straffe underordnete som begår overgrep.[72]
Every man in the dock had full knowledge of the purpose of his organization. We cannot believe that any member of a group engaged in murders by the thousands could fail to know its criminal intent. We do not undertake the burden of showing any defendant’s foreknowledge of the precise contours of the crime committed. Nowhere on earth does the law impose such a burden. Each defendant held a position of responsibility or command in an extermination unit. By virtue of his post he had the power to order executions. It is not conceivable that these grave deeds were independent acts of misguided subordinates.[24]:332
Forsvarerne argumenterte med at de tiltalte utførte en bona fide militæroperasjon for å sikre området bak fronten der det pågikk partisanaktivitet støttet av sivilbefolkningen, og hovedsakelig ledet av jøder. Rudolf Aschenauer, Ohlendorfs forsvarer, hevdet med støtte av det sakkyndige vitnet Reinhart Maurach, professor i strafferett og østeuropeisk rett, at Ohlendorf var forblindet av sin ideologiske opplæring. Ohlendorf var ifølge forsvareren overbevist om at alle jøder (kvinner og menn, unge og gamle) fra fødselen av var en sikkerhetsrisiko for Tyskland og hele Europa. Dessuten at jødene hadde innført den marxistiske bolsjevismen for å undergrave andre land og for å forurense det ariske blodet.[23]
Ohlendorf la til grunn at Tyskland befant seg i en unntakstilstand på grunn av krigen og selvforsvar under nødverge (Kriegsnotstand og Notwehr) som handlet om landets overlevelse. Han insisterte på at i en slik situasjon var det bare landets toppledelse som hadde rett og mulighet til å bestemme hvilke tiltak som skulle settes inn. Ifølge Ohlendorf hadde ikke underordnete juridisk eller praktisk mulighet til å stille spørsmål ved ordrer, underordnete hadde blant annet ikke kunnskap om bakgrunnen for en ordre. Ohlendorf mente at paragraf 47 i den tyske militære straffelov under ingen omstendighet tillot underordnete å stille spørsmål ved en ordre fra toppledelsen, paragraf 47 hadde ifølge Ohlendorf bare til hensikt å hindre soldater og offiserer å begå overgrep i konkrete situasjoner. Aschenauer, Ohlendorfs forsvarer, hevdet at Ohlendorf hadde en subjektiv (om enn feilaktig) oppfatning av nødsituasjon eller nødverge som rettferdiggjorde handlingene. Den faktiske situasjonen i form av «total krig» ved østfronten underbygget ifølge forsvareren Ohlendorfs oppfatning. Forsvareren siterte sovjetlederen Josef Stalins radiotale fra 3. juli 1941, der Stalin blant annet oppfordret til partisanvirksomhet i områder erobret av fienden. Dette som bevis for at det var Sovjetunionen som hadde satt i gang «total krig» der vanlige regler ikke gjaldt. Robert Wolfe beskriver denne argumentasjonen som meningsløs, blant annet fordi Hitlers ordre om invasjon av Sovjetunionen ble gitt mange måneder før Stalins tale.[23]
Dommer Musmanno var en from katolikk, prinsipiell motstander av dødsstraff og tilbragte en uke i stillhet i et kloster før han avsa dommen. Det var forventet at han skulle avsi dødsdommer og han bestemte seg for dødsstraff bare for de tiltalte som innrømmet drap i rettssalen. Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff fordi «I could never figure out a sentence to fit the crime» («Jeg var ikke i stand til å finne ut hvilken dom som sto i forhold til forbrytelsen»). Aktor Taylor holdt avslutningsinnlegget fra påtalemakten, og ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og påpekte der at drap som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet.[1][8]:15-20, 24
On this whole question we wish to make one final observation. The Einsatz massacres of Jews have been defended here as if it were sincerely believed that the killing of Jews was a military necessity in order to achieve military victory over the Russian Army. But in point of fact this argument is not sincerely made. Whatever anyone may think about atom bombs or ordinary bombs, they have not been dropping here in Germany since the capitulation. But will any defendant dare to suggest to us that the execution of the Jews in Russia would have stopped if Russian military resistance had collapsed? On the contrary, the evidence is compelling that a German victory would have enormously widened the scope of operations of the Einsatzgruppen and the holocaust would have been even more staggering. Ohlendorf's own testimony makes this clear beyond a doubt.[23]:65-66
Telford Taylor (aktoratets sluttinnlegg)
Domstolen fant 20 skyldige på alle punkter. Felix Rühl og Mathias Graf ble kjent skyldige bare på punkt 3. Ingen ble dømt for folkemord, bare for enkeltstående tilfeller av mord.[21][4] Dommerne konkluderte med at det ikke var mulig å bevise at Franz Six hadde begått drap, dermed ble dommen bare 20 års fengsel og han ble overført til Landsberg fengsel.[73][74]
Musmanno avfeide som meningsløst forsvarernes argument om at de tiltalte oppfattet jødene i øst som en dødelig trussel mot Tyskland, slik at massedrapet var legitimt selvforsvar. («The argument that the Jews in themselves constituted an aggressive menace to Germany, a menace which called for their liquidation in self-defense, is untenable as being opposed to all facts, all logic and all law.») Den nederlandske historiken Dick de Mildt konkluderer med at det neppe er grunnlag for å hevde at Ohlendorf og de andre utførte massedrapet i god tro.[75] Prosessen endte med 14 dødsdommer. Ohlendorf, Blobel, Braune og Naumann, samt Oswald Pohl ble hengt 7. juni 1951. Pohl var for øvrig øverste leder for nazistenes konsentrasjonsleirene. Dødsdommene for Biberstein, Blume, Hänsch, Klingelhöfer, Ott, Sandberger, Schubert, Seibert, Steimle og Eduarts Strauch ble senere omgjort til livstid i fengsel.[2][25] Strauch ble utlevert til Belgia for forbrytelser begått mens han var stasjonert der fra 1944; det ble ikke gjennomført straffesak i Belgia på grunn av hans mentale tilstand.[76]
John J. McCloy overtok som øverste amerikansk administrator for Vest-Tyskland i 1949, etter at Konrad Adenauer var valgt til den først kansleren for Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland). På det tidspunkt var det i Landsberg fengsel 16 dødsdømte som ventet på fullbyrdelse av dommen, blant disse var 14 dømte fra Einsatzgruppeprosessen. McCloy inntok en annen linje enn forgjengeren general Clay, som sto for en hard linje. McCloy var under sterkt politisk press (fra politikere og media) på vegne av de fengslede i Landsberg både i USA og i Tyskland. Han mottok en jevn strøm av ønsker om reduserte straffer, og tyske tjenestemenn presset på for å innvilge amnesti til krigsforbrytere, inkludert de som var dødsdømt.[77][78][79]
Det var økende motstand i Vest-Tyskland mot Nürnbergprosessene som dels ble oppfattet som seierherrenes justis. I tillegg drev de tyske kirkene kampanjer, særlig mot forestillingen om kollektiv skyld. Theophil Wurm drev lobbyvirksomhet for Martin Sandberger og Eugen Steimle. Wurm var evangelisk biskop av Württemberg, en uttalt motstander av de amerikanske krigsforbrytersakene i Tyskland, og hans egen sønn Hans, hadde vært medlem av NSDAP. Tyske ledere argumenterte med at amnesti ville være gunstig for forholdet mellom USA og Tyskland.[77][78][79]
Trolig ønsket også amerikansk etterretning Franz Six løslatt. Six’ kjennskap til hviterussiske kollaboratører var trolig mest verdifullt. McCloy konkluderte med at det var legitimt grunnlag for benådning og Six ble løslatt 30. september 1952.[80]
McCloy var fra han tiltrådte innstilt på å ikke fullbyrde dødsdommene, men var heller ikke innstilt på å innvilge amnesti. McCloy etablerte da en rådgivende kommisjon ledet av den amerikanske dommeren David W. Peck, med oppgave å vurdere redusert straff, spesielt dødsstraffen mot Sandberger. Kommisjonen, kalt Peck Panel, leverte sin rapport i august 1950 med anbefaling om å opprettholde dødsstraffen mot Sandberger. McCloy omgjorde likevel Sandbergers straff til livstid i fengsel, trolig fordi han var relativt ung, og fordi McCloy mente han hadde gode muligheter for å bli integrert i samfunnet. Fem andre dødsstraffer ble fullbyrdet ved henging i 7. juni 1951.[78][79]
Da James Bryant Conant overtok som amerikansk høykommissær, gjennomførte han ny vurdering av de gjenværende fangene. En kommisjon fikk i oppdrag å vurdere muligheten for løslatelse, uten å undergrave det juridiske grunnlaget for den opprinnelige dommen. Carl Friedrich von Weizsäcker, en venn av Sandbergers søster og bror av politikeren Richard von Weizsäcker, var en viktig støttespiller for Sandberger i denne fasen. Weizsäcker fikk hjelp av Helmut Becker, Ernst von Weizsäckers advokat og medlem av Heidelberg-kretsen (Heidelberg Juristenkreis[81]) som koordinerte arbeidet for å få løslatt alle tyske krigsforbrytere fra alliert fangenskap. Kommisjonens arbeid mellom 1953 og 1955 førte til løslatelse eller redusert straff for 24 fanger i Landsberg inkludert 4 fra Einsatzgruppeprosessen.[78] Da Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet i 1955 ble det etablert en permanent kommisjon (engelsk: Mixed Clemency and Parole Board) for å vurdere gjenværende fanger i Landsberg. I 1955 var det igjen 7 fanger dømte i Nürnberg.[78]
Walter Blume ble løslatt i 1955 og begynte som næringsdrivende. I 1968 ble han arrestert og siktet i Bremen for medvirkning til holocaust i Hellas. I 1971 ble siktelsene mot Blume frafalt og han døde i 1974 som fri mann.[47]
I 1957 var det fire krigsforbrytere tilbake i Landsberg, hvorav tre fra Einsatzgruppeprosessen: Sandberger, Ernst Biberstein og Adolf Ott. Amerikanske myndigheter ønsket, som ledd i overgangsavtalen, å overlate dem til soning under tysk myndighet, men tyske myndigheter krevde løslatelse. Amerikanske myndigheter ga etter og løslot 5. mai 1958 de fire siste krigsforbryterne. Sandberger mente at det lange fengselsoppholdet hadde renset ham for all skyld.[78]
Steimle ble løslatt i juli 1954 og fikk i 1955 arbeid som historielærer ved gymnaset i Wilhelmsdorf. Steimle fikk etter løslatelsen hjelp av blant andre Eberhard Müller som kjente både Steimle og Sandberger fra sin tid som generalsekretær i den tyske kristelige studentforening.[42]
Einsatzgruppen-prosessen var den eneste av Nürnbergprosessene som i hovedsak handlet om medvirkning til folkemord på jødene, og er derfor vesentlig i historien om holocaust. Av alle Nürnberg-dommene hadde denne flest dødsdommer. Det var den minst kontroversielle av de 12 Nürnberg-prosessene som etterfulgte hovedprosessen. Bevisene var tydelige og tildels innrømmet de tiltalte åpent handlingene de var tiltalt for.[75][1] Ferencz selv mente at prosessen var i samsvar med rettssikkerhetsstandarder i kontinental og amerikansk lov.[21][82]
Før Christopher Brownings verk Ordinary Men (1992) var Ordnungspolizeis rolle i massedrapene lite kjent. Patrick Desbois' The Holocaust by Bullets (Palgrave Macmillan, 2008) bidro til oversikt over hvem som deltok i drapsinnsatsen.[3] Timothy Snyder beskriver i boken Bloodlands (2010) hvordan jødene i området tidligere beskyttet av Sovjetunionen var fanget og forsvarsløse etter invasjonen; dette var området Einsatzgruppene opererte i og der holocaust begynte.[83]
McCloys benådninger og straffereduksjon har blitt kalt ubegrunnede og absurde.[5]
Aktoratets tolkning av bevisene, kombinert med Otto Ohlendorf vitnemål, sto sentralt i hvordan Einsatzgruppenes rolle i holocaust ble fremstilt. Denne fremstillingen tok utgangspunkt i at Adolf Hitlers jødehat, og hans ordrer til SS (Führerbefehl) ledet til massemordet. Ettertidens inntrykk har vært preget av denne fremstillingen. Det er ikke bevart noen dokumenter som viser hvordan og hvilke ordrer Einsatzgruppene fikk. Ohlendorf hevdet i 1945 at Hitler ga en direkte ordre om å gjennomføre massakrene, og at den ble gjentatt av Himmler noen uker før invasjonen av Sovjetunionen. Himmler skal ifølge Ohlendorf ha gjentatt ordren i september 1941 under sitt besøk ved fronten, og ifølge Ohlendorf hadde ikke drapskommandoen mulighet for selv å bestemme sine handlinger.[1]
Både dommer og aktor aksepterte Ohlendorfs fremstilling om ordrer til Einsatzgruppene, blant annet fordi de stemte med den oppfatningen de allerede hadde av hierarkiet i det tredje riket, og med oppfatningen av at jødespørsmål ble avgjort av Hitler selv. Denne oppfatningen om at holocaust var en stor og komplisert byråkratisk prosess, igangsatt på Hitlers ordre, kalles «intensjonalisme» i holocaustforskningen. Intensjonalisme har lenge vært et av hovedperspektivene på holocaust og kjente forskere på området er Martin Broszat, Helmut Krausnick, Léon Poliakov og Lucy Dawidowicz. Einsatzgruppen-prosessen hadde særlig innflytelse på Raul Hilbergs forskning. Rettssaken kan ha gitt et upresist bilde av blant annet hvem som ga ordren. Rettssaken viste hvor mange personer og etater som var involvert i folkemordet.[1]
Ohlendorfs vitnemål var avgjørende for det bildet som ble skapt av holocaust som sentralstyrt og planlagt. Ifølge Ohlendorf var beslutningstakingen konsentrert hos Hitler, Himmler og Heydrich, mens medlemmene i Einsatzgruppene hadde lite eller ikke noe rom for eget initiativ. De øvrige tiltalte støttet Ohlendorfs fremstilling av superior order, og Einsatzgruppene som små hjul i et stort maskineri. Bildet av at holocaust ble gjennomført av et omfattende byråkrati fikk vesentlig innflytelse på ledende forskere etter krigen. Påtalemakten hadde ikke noen skriftlige beviser for hvem som planla, besluttet og ga ordre om holocaust, og hadde bare de tiltaltes forklaring å gå ut fra, og Ohlendorfs fremstilling fremsto som den autoritative. Ohlendorfs forklaring om opphavet til holocaust hadde stort gjennomslag, trolig fordi han var velformulert, smart, sjarmerende og hadde fine manerer. Michael Musmanno trakk ikke i tvil Ohlendorf som pålitelig kilde.[3]
Tiltalen omfattet ikke forbrytelser mot freden som i hovedprosessen. Einsatzgruppen-prosessen var på sett og vis ikke en krigsforbrytersak, men en rettssak om massakrer og overgrep (engelsk: atrocities). Amerikanske okkupasjonsmyndigheten kalte domstolen militær (military tribunal), mens Hilary Earl fremholder at saken i realiteten var sivil. Til forskjell fra hovedprosessen hadde Einsatzgruppen-prosessen preg av en moderne straffesak ved å handle om individuell medvirkning til massakrer på sivile eller ikke-stridende personer. Saken fokuserte på forbrytelser mot menneskeheten, til forskjell fra hovedprosessen som fokuserte på forbrytelser mot freden, og dannet slik mønster for saken mot Adolf Eichmann i 1961 og Radovan Karadžić i 2016.[85][3] Einsatzgruppe-prosessen og de øvrige Nürnbergprosessene var reelle rettssaker som satte en ny standard for strafferettslig ansvar.[77]
Forsvaret argumenterte for «ordre ovenfra» som grunnlag for frikjennelse, på engelsk kjent som superior order eller Nuremberg defense («Nürnberg-forsvaret»). Domstolen godtok «ordre ovenfra» bare som formildende omstendighet. I ettertid har det vært et spørsmål om dette generelt gir grunnlag for rett eller plikt til ordrenekt dersom ordren anses som ulovlig. For eksempel nektet enkelte amerikanske soldater å tjenestegjøre i Irak-krigen fordi den ble betraktet som ulovlig og dermed ville soldatene selv bli kriminelle. Tilsvarende problemstillinger var oppe i forbindelse med USAs krigføring i Vietnam.[86][87]
I 1967 ble den amerikanske militærlegen Howard B. Levy stilt for krigsrett fordi han nektet å drive opplæring av U.S. Army Special Forces fordi han mente disse spesialstyrkene (Green Berets) var involvert i pågående krigsforbrytelser i Vietnam. I krigsrettsaken forsvarte han seg med at amerikanske soldater hadde rett til å nekte å følge ordrer fordi dommen i blant annet Einsatzgruppen-prosessen innebar at den enkelte soldat som «bare fulgte ordre» kunne holdes strafferettslig ansvarlig. Levys sak pågikk i rettsvesenet i mange år.[22][88] En kommentar til Telford Taylors bok Nuremberg and Vietnam: An American tragedy argumenterer med at henvisning til Nürnberg-forsvaret ble for lettvint i forbindelse med Vietnam-krigen fordi de få tilfellene der tjenestemenn har blitt straffet har vært frivillige handlinger som tjenestemannen måtte ha forstått var forbrytelser.[89]
Folkemord var ikke et konkret punkt i tiltalen, mens forbrytelser mot menneskeheten var hovedpunkt i tiltalen. Påtalemakten førte ikke saken på en måte som for ettertiden dannet grunnlag for forståelse av folkemord, hverken juridisk eller som en historisk hendelse. Påtalemakten måtte bevise at den tiltalte hadde medvirket ved enkeltstående tilfeller av massemord: Det ble ifølge Hilary Earl akseptert som faktum at massakrene var ledd i et systematisk prosjekt for å utrydde jødene. FN definerer folkemord som et systematisk og målrettet forsøk på utrydde en folkegruppe. Einsatzgruppeprosessen ble ikke ført med sikte på å fellende dom for folkemord; istedet ble saken ført etter tradisjonelle strafferettslige prinsipper.[3]
«Ordre ovenfra» (superior order) som grunnlag for fritak for skyld ble avvist før prosessene i Nürnberg i henhold til artikkel 8 i London-charteret og senere av det allierte kontrollrådet (lov nummer 10) og nasjonale domstoler. En konferanse om den fjerde Geneve-konvensjonen av 1949 og konferansen angående protokoll I i 1977 avviste bestemmelsen.[90]
Under Nürnbergprosessene ble tu quoque («du også») brukt som argument fra forsvaret: de allierte begikk også overgrep mot sivilbefolkningen for eksempel ved terrorbombing av tyske byer. Ifølge en amerikanske jusprofessoren Anthony A. D'Amato (1937-2018) m.fl. er dette et relevant og gyldig argument fra forsvaret bare i den grad det dreier seg om sammenlignbare handlinger som er proporsjonale og fortrinnsvis geografisk spesifikke. Nürnbergprosessene godtok dette argumentet bare dersom de oppfylte kravene til sammenlignbarhet og proporsjonalitet.[22]
Angående «ordre ovenfra» fremholdt Anthony A. D'Amato med at i ytterste konsekvens ville bare øverstkommanderende kunne holdes strafferettslig ansvarlig; øverstkommanderende kunne på sin side vise til at var suverene statshandlinger som ikke kunne straffeforfølges. I Nürnberg argumenterte en stor del av de tiltalte med at handlet under press fra Hitler eller Himmler, og det ville knapt være mulig å dømme noen dersom superior order ble tillatt som frikjennende argument.[22]
| Navn | Bilde | Bakgrunn | Funksjon | Dom | Fullbyrdelse/endring av dom |
|---|---|---|---|---|---|
| Otto Ohlendorf |  |
jurist, økonom, dr.grad. | SS-Gruppenführer, medlem av SD, kommandant for EG D[25] | Dødsstraff[94] | Hengt 7. juni 1951[95] |
| Heinz Jost |  |
jurist, økonom[50][51] | SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for EG A[25][50] | Livstids fengsel[94] | Omgjort til 10 år i 1951 |
| Erich Naumann |  |
selger[96] | SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for EG B[25] | Dødsstraff[94] | Hengt 7. juni 1951[95] |
| Otto Rasch |  |
advokat, dr.grad. | SS-Brigadeführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for EG C[25][97] | Trukket ut av medisinske grunner,[94] stilt for retten alene i 1948 | Død av sykdom i 1948 |
| Erwin Schulz |  |
politimann | SS-Brigadeführer, medlem av Gestaop, kommandant for EK 5 i EG C[25] | 20 års fengsel[94] | Omgjort til 15 år i 1951 |
| Franz Six |  |
statsviter, dr.grad.[98][99] | SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for Sk 7c/Vorkommando Moskau i EG B[51][13] | 20 års fengsel[94] | Omgjort til 15 år, løslatt 1952[80][94] |
| Paul Blobel |  |
arkitekt[44] | SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sk 4a i EG C[25] | Dødsstraff[94] | Hengt 7. juni 1951[95] |
| Walter Blume |  |
advokat, dr.grad.[47] | SS-Standartenführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for Sk 7a i EG B[97] | Dødsstraff[94] | Omgjort til 25 års fengsel, løslatt 1955.[47][2] |
| Martin Sandberger |  |
jurist, dr.grad.[40][42][18] | SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sk 1a i EG A[100] | Dødsstraff[94] | Omgjort til livstid i 1951, løslatt 1958[78] |
| Willy Seibert |  |
økonom[101]Ingrao, C. (2018). Believe and destroy: intellectuals in the SS war machine. John Wiley & Sons. | SS-Standartenführer, medlem av SD, nestkommanderende for EG D[25] | Dødsstraff[94] | Omgjort til 15 års fengsel[2] |
| Eugen Steimle |  |
lærer[102] | SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sk 7a i EG B og for Sk 4a i EG C[25] | Dødsstraff[94] | Omgjort til 20 års fengsel[2] |
| Ernst Biberstein |  |
prest[103] | SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Ek 6 i EG C[25] | Dødsstraff[94] | Omgjort til livstid i 1951, løslatt 1958.[78][2] |
| Karl Rudolf Werner Braune |  |
jurist, dr.grad. | SS-Obersturmbannführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for Sk 11b i EG D[25] | Dødsstraff[94] | Hengt 7. juni 1951[95] |
| Walter Hänsch |  |
jurist, dr.grad | SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for SK 4b i EG C[25] | Dødsstraff[94] | Omgjort til 15 års fengsel[2] |
| Gustav Nosske |  |
jurist, økonom[104] | SS-Obersturmbannführer, medlem av Gestapo, kommandant for EK 12 i EG D[25] | Livstids fengsel[94] | Omgjort til 10 år |
| Adolf Ott |  |
SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Sk 7b i EG B[25] | Dødsstraff[94] | Omgjort til livstid i 1951, løslatt i 1958[78][2] | |
| Eduard Strauch |  |
advokat | SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for EK 2 i EG A[25] | Dødsstraff[94] | Omgjort til fengsel,[2] utlevert til Belgia, døde på sykehus før rettssak.[105][76] |
| Emil Haussmann |  |
lærer i grunnskolen | SS-Sturmbannführer, medlem av SD, offiser i Ek 12 i EG D[25] | Begikk selvmord før prosessen[2][94] | |
| Waldemar Klingelhöfer |  |
operasanger[106] | SS-Sturmbannführer, medlem av SD, offiser i SK 7b i EG B[25] | Dødsstraff[94] | Omgjort til livstid[2] |
| Lothar Fendler |  |
tannlegestudent | SS-Sturmbannführer, medlem av SD, nestkommanderende for SK 4b i EG C[25] | 10 års fengsel[94] | Omgjort til 8 år |
| Waldemar von Radetzky |  |
selger | SS-Sturmbannführer, medlem av SD, nestkommanderende for SK 4a i EG C[25] | 20 års fengsel[94] | Løslatt 1951 |
| Felix Rühl |  |
SS-Hauptsturmführer, medlem av Gestapo, offiser i Sk 10b i EG D[25] | 10 års fengsel[94] | Løslatt 1951 | |
| Heinz Schubert |  |
handelsutdannet | SS-Obersturmführer, medlem i SD, offiser i EG D[25] | Dødsstraff[94] | Omgjort til 10 års fengsel[2][94] |
| Mathias Graf |  |
selger | SS-Untersturmführer, medlem av SD, offiser i Ek 6 i EG D[25] | Utholdt tid[2][105] |
EG=Einsatzgruppe, EK=Einsatzkommando, SK=Sonderkommando
Av de fjorten dødsdommene ble fire fullbyrdet ved henging i Landsberg fengsel, mens de andre i 1951 fikk sine dommer omgjort til fengselsstraff av varierende lengde.[94] I 1958 ble alle de som fortsatt satt fengslet løslatt.[2]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
