From Wikipedia, the free encyclopedia
Assyria (gammelsyrisk: ܐܬܘܖ) var i oldtiden betegnelsen på området ved Tigris hvor oldtidens assyriske folk bodde. Oldtidens assyrere gjorde seg gjeldende som en sterk politisk makt i området og dannet et rike som mange regner for å være det første virkelige verdensriket.
Assyrernes kjerneområde var det trekantede området mellom elvene Tigris og Lille Zab. Her lå de viktigste av deres byer, deriblant Assur, som sannsynligvis var rikets første hovedstad, og Ninive. Deres landområde ble utvidet mot sør da de fikk overtaket på babylonerne, mens Babylonia ble utvidet mot nord da babylonerne fikk overtaket.
Assyrerne og babylonerne talte to dialekter av det semittiske språket akkadisk. De skrev med kileskrift. På et senere tidspunkt brukte de arameisk i utstrakt grad.
I dag brukes betegnelsen assyrere om en innfødt befolkning i Irak, Iran, Tyrkia, Syria og i tillegg har flere emigrert til Europa, Amerika og Australia. De hevder å være etterkommere av oldtidens assyrere og snakker et språk som står arameisk nær, men som inneholder visse påvirkninger fra fortidens assyriske språk. De fleste av dem tilhører Den assyriske kirke i øst.
Assyrerne var en stor militærmakt. De førte mange felttog; iblant la de vekt på å føre ett i året. Ved flere anledninger deporterte de folk fra visse landområder og hentet folk fra andre steder så de kunne bosette seg der. Dessuten brukte assyrerne ikke sjelden kyniske og grusomme metoder for å skremme og undertvinge folk de kjempet mot. For eksempel kunne fanger få stukket øynene ut eller få kroppsdeler avhugd.[1] Assyrerne lå stadig i krig med arameerne og elamittene. I løpet av sin storhetstid møtte riket også en utfordring i landet Urartu i nord, som befant seg i det som nå er Armenia. Dette riket, som de stadig kriget mot, utgjorde en svekkende kraft.
Assyrerne gjorde seg gjeldende innen oldtidens kunst og arkitektur. Innen byggekunst og fremstilling av statuer viste de stor oppfinnsomhet. Assyrerne oppførte imponerende bygninger, og dessuten utviklet de vanningssystemer med store akvedukter. Kunstnere laget statuer av både stein og metall. I palassene ble veggene utsmykket med relieffer som skildret scener fra krig og fred.
Assyria nevnes i Bibelen som et av de rikene som hadde kontakt med Israel. Assyrernes historie var trolig godt kjent blant antikkens skribenter, ikke minst grekerne. Herodot skrev en assyrisk historie som nå er gått tapt. I etterfølgende tider var store deler av historien lite kjent og ble først gjenoppdaget på 1800-tallet, da arkeologer for alvor begynte å undersøke ruinene av fortidens byer og å lese de gamle tekstene. Ikke minst de britiske forskerne Henry Layard og Henry Rawlinson var viktige i så måte. Man finner mange opplysninger om felttog og andre begivenheter fra assyrernes egne leirtavler og innskrifter. Til tross for overdrevne lovprisninger av kongenes gjerninger, utgjør tekstene en uvurderlig kilde til kunnskap om riket. Særlig interessante er kongelistene, hvorav flere ble skrevet etter assyrerrikets fall. Derfor har man etter hvert fått et godt bilde av de viktigste trekkene i Assyrias historie.
Assyrerriket var i begynnelsen konsentrert rundt byen Assur. Riket fikk trolig ikke noen endelig form før 1400-tallet f.Kr. Det nyassyriske riket ble et imperium som strakte seg over store deler av Midtøsten og Orienten. Assyria og Babylonia hadde et varierende forhold; noen ganger støttet rikene hverandre, og noen ganger var det krig mellom dem. Det var til slutt babylonerne som gav assyrerriket dødsstøtet.
De assyriske dokumentene omtaler de første kongene som "konger som bodde i telt". Disse mytiske regentene blir også nevnt som forfedre til den babylonske kong Hammurabi.[2] Assyriske konger blir omtalt i gamle kongelister og kan dateres tilbake til omkring 2000 f.Kr.
Assur, Ninive og Arbela var viktige byer, og antagelig bystater, i det nordlige Mesopotamia. De befant seg i det området som dannet grunnlaget for assyrerriket. Assyrerne rådde over handelsstasjoner og handelskolonier flere steder i Mesopotamia og Anatolia på denne tiden. En av de første viktige erobrerkongene var Shamshi-Adad I (1800-tallet f.Kr.) Han var opprinnelig en amoritt, men klarte å vinne makten i Assyria gjennom sine erobringer. Etter hvert la han under seg en rekke bystater (Mari, Terqa, Sjubat-Enlil, Ekallate, Ninive, Karana) og hadde til slutt kontrollen over hele det nordlige Mesopotamia. Hans sønn Ishme-Dagan I ble imidlertid beseiret og riket ble underlagt Hammurabi. Babylonernes storhetstid etter Hammurabi ble dog kortvarig. I tiden som fulgte hadde Mitanni-riket en glansperiode.
Assyrerne kom sterkt tilbake under Assur-Uballit I og hans etterfølgere. Amarnabrevene vitner om Assur-uballits diplomatiske forbindelser med Egypt. En viktig konge i den følgende tid var Salmanassar I (1200-tallet). Hans sønn og etterfølger var Tukulti-Ninurta I (ca. 1244-ca. 1208), som bygde assyriske militærforlegninger langs hele grensen mot Eufrat og slo hettittene i flere slag i nordvest. Imidlertid ble han drept under en oppstand i hjemlandet.
Deretter gjennomgikk riket en lang skiftende periode med folkevandringer og stridigheter, men også noen fremgangsrike regenter, som Tiglat-Pileser I (ca. 1100). Tiglat-Pileser I gjennomførte en rekke vellykkede felttog bl.a. i fjellområdene i nord for å sikre råvarer og handelsveier og å avskrekke de arameiske stammene, og vestover til Middelhavet. På sørfronten hadde han mindre hell og tapte et slag mot babylonerkongen Nebukadnesar I.
Fra og med denne tiden har man funnet årstekster, hvor assyrerne gjengir viktige hendelser. På denne tiden laget assyrerne også en lovsamling, som blant annet satte strenge regler for hvordan kvinner skulle gå kledd når de gikk omkring utendørs og som foreskrev forskjellige fysiske avstraffelser for en rekke lovbrudd.
Den nyassyriske tid var en tid med fremgang for riket. På denne tiden utviklet Assyria seg antagelig til det mektigste riket i verden i sin samtid. Adad-Nirari II og Tukulti-Ninurta II kjempet mot arameerne og sørget for at babylonerne tapte et stort territorium. Det ble allikevel stiftet fredsavtaler mellom assyrerne og babylonerne som skulle vare i en periode fremover. Kong Asurnasirpal II (800-tallet f.kr.) førte en rekke kriger. Mange innskrifter forteller om hans gjerninger og den grusomme behandlingen han gav fienden. Han gjorde Kala til sin hovedstad. Hans sønn og etterfølger Salmanassar III fortsatte krigene og gjorde flere riker tributtpliktige. Han kjempet mye mot arameerne og kongene Ben Hadad II og Hasael. Han hevder i en innskrift å ha mottatt en tributt fra kong Jehu i nordriket i Israel. Salmanassar inngikk også en traktat med Babylonia.
Etter ham fulgte hans sønn Shamshi-Adad V. Da Shamshi-Adad døde, virket hans kone Shammu-Ramat som regent i en periode fordi sønnen Adad-Nirari III fortsatt var veldig ung. Adad-Nirari rettet i sin regjeringstid et angrep mot Damaskus og gjorde Syria tributtpliktig. Han ble etterfulgt av tre sønner i tur og orden, Salmanassar IV, Assur-Dan III og Assur-Nirari V. I deres regjeringstid måtte assyrerne hanskes med indre stridigheter.
Assyrerne kom sterkt tilbake igjen under Tiglat-Pileser III. Både han og hans etterfølger Salmanassar V kontrollerte store landområder og spilte en viktig rolle i begivenheter i området. I denne tidsperioden ødela assyrerne nordriket i Israel.[3]
Deretter fulgte Sargon II og hans etterkommere. Sargon hadde vekslende hell med sin krigføring, men han klarte i høy grad å holde tilbake trusselen fra Urartu. Han fikk endog perserne til å betale tributt. Med tiden kontrollerte han så å si hele Midtøsten. Den babylonske kong Merodak-Baladan II kjempet imot assyrerne på denne tiden.[4]
Sargon ble etterfulgt av sønnen Sankerib. Sankerib gjorde mye for å opprettholde det riket hans far hadde grunnlagt. Han utkjempet en rekke kriger, også mot Egypt. Bibelen forteller om det angrepet Sankerib rettet mot sørrikets konge Hiskia.[5] Sankerib sørget for at Merodak-Baladan til sist ble sendt i landflyktighet.
Sankerib ble til sist myrdet og etterfulgt av sønnen Asarhaddon. Asarhaddon var mye plaget av sykdom, men han utførte viktige ting i løpet av sin regjeringstid. Han sørget for å gjenoppbygge Babylon. Han bekjempet skyterne i øst og kimmerne i nord. Han oppnådde også å få innflytelse over Egypt.
Asarhaddon døde mens han var på reise og sønnen Assurbanipal etterfulgte ham. Assurbanipal regnes for den største av assyrerkongene. Selv holdt han seg stort sett i ro hjemme, mens han ledet operasjoner rundt omkring i riket. Han hadde kontakt med Lydias konge Gyges. Da Gyges allierte seg med egypterne mot Assyria, trakk Assurbanipal støtten tilbake, og Lydia ble invadert av kimmererne.[6]
Sent på 600-tallet f.Kr., da Assurbanipal var død, begynte riket å gå i oppløsning. Hans to tvillingsønner etterfulgte ham i tur og orden som konger, samtidig som det oppstod stridigheter om makten. Til sist ble Assyria angrepet av hærene til babylonernes konge Nabopolassar og medernes konge Kyaxares, som inntok, plyndret og la de mektige assyrerbyene Assur, Kalhu og Ninive i aske. Assur-Uballit II gjorde et forsøk på å fortsette rikets styre fra Karan, men tapte makten etter ganske kort tid.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
