forsvarsgren i Norge From Wikipedia, the free encyclopedia
Sjøforsvaret er den militære grenen i Norges forsvar som ivaretar Norges suverenitet ved å beskytte, overvåke og kontrollere kystlinjen og havområder i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng. Sjøforsvaret omfatter militært de to operative avdelingene Kystvakten og Marinen.
| Sjøforsvaret | |||
|---|---|---|---|
| Basisdata | |||
 | |||
| Aktiv | 12. april 1814 – | ||
| Land | Norge | ||
| Etablert | 1814[1] | ||
| Overordnet enhet | Forsvaret | ||
| Våpengren | Marine | ||
| Type | Kystvakt og marine | ||
| Størrelse | 5000 + | ||
| Hovedkvarter | Haakonsvern orlogsstasjon | ||
| Nettside | Sjøforsvaret | ||
| Operativt oppdrag | |||
| Oppdrag | "Sjøforsvaret skal være et hensiktsmessig sikkerhetspolitisk verktøy for å ivareta maritime oppgaver i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng. " | ||
| Rolle | Sikre suverenitet i norske havområder | ||
| Konflikter | Andre verdenskrig, Gulfkrigen, Operation Active Endeavour, Operasjon Ocean Shield, RECSYR | ||
Sjøforsvarets oppgaver omfatter:
Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp tilfeldig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.
I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut når det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut når det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.
De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen foregikk til sjøs, like mye som på landjorden. Den norske leidangsflåten viste seg ved sammenstøt mot tyske vitalinere først på 1400-tallet, å være fullstendig underlegne og med avleggs konstruksjon. Kravellbygde skip med høye kasteller overtok for de klinkerbygde langskipene. Under krigene på 1600- og 1700-tallet ble det med vekslende hell forsøkt etablert flåteavdelinger, både av skjærbåter (rofartøyer) som under Bjelkefeiden, og såkalte defensjonsskip, som var større seilfartøyer bygd av handelsredere, som i påkommende tilfeller også kunne utrustes til krigsbruk. Spesielt under Gyldenløvefeiden i 1670-årene og fram til 1720 hadde disse en viss betydning.
Da Norge igjen fikk sjøkrig i 1807, etter det britiske angrepet på København, var sjøforsvaret på et lavmål. Kysten var i realiteten lagt åpen for fransk kaperkrig mot Storbritannia helt siden krigsutbruddet internasjonalt i 1793. Et norsk sjøforsvar var godt forberedt på papiret alt i 1790, med hele tre flåtekommisjoner, som avga kompetente innstillinger om valg av skip, kystbatterier og oppsetting av norske mannskaper. Dette ble tatt til følge den første krigsvinteren, ved at den danske marinens mest krigserfarne sjøoffiser, Lorents Fisker, etter eget forslag reiste til Norge og organiserte Den norske Kystdefention (2. november 1807). Det var i realiteten starten på det norske sjøforsvaret, og hele det grunnlag i materiell og mannskaper marinen hadde å bygge på i 1814. I sju år var det krig for det meste til sjøs, mens krigen til lands dreide seg om noen måneder 1808-09 på Østlandet, og et nytt svensk angrep begrenset til Østfold høsten 1814. Mens britiske skip blokkerte Norge gjennom lange år med, sult, nød og synkende folketall til følge. Henrik Ibsens dikt Terje Vigen omhandler disse krisetider i norsk historie.
Norske skip ble oppbragt, og tusenvis av sjøfolk fortvilte ved årelange opphold i britisk krigsfangenskap, når de ikke ga seg til å gå i fiendens tjeneste. Av og til kunne skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre motstand. Lorents Fisker satset på å bygge kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60-70 fot og med et mannskap på 60-70 mann og en for joller på inntil 45 fot og med 20-25 manns besetning. Til 1814 ble det bygget over femti av hver type, og samtidig ble kystbatteriene utbedret eller nyanlagt.
Det norske sjøforsvaret hadde i 1814 under 10 havgående fartøyer av briggs størrelse, og rundt 100 kanonbåter for kystnære farvann. Flåten ble de følgende år sterkt redusert, og mannskapene ble demobiliserte alt samme høst. I det følgende kom en ny faglig konsolidering til å skje ved Fredriksvern Verft, fram til Horten verft overtok gradvis over flere etapper fra 1830. I 1828 ble det sjøsatt et nytt fartøy, fregatten Freia, og det skjedde på en nybygd bedding i Horten. Arbeidet ble utført med bare norske håndverkere. Det skulle dog ennå gå et decennium før Stortinget overvant sin mistillit til den norske marinens offiserer, og det ble bevilget nye midler til marinen, etter den fatale «Marinefallitten».
Trusselbildet, slik den fra svensk side ble definert, var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene, fordi Russland tradisjonelt sett ikke var fiende av Norge - mange mente at nordmenn derfor ble ufrivillig trukket inn i en konflikt som kun angikk Sverige og Russland.
Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsningen i 1905, men samtidig rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var under oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt.
Mens verdenskrigen raste ble den norske marinen mobilisert i sin helhet mobilisert sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter at krigen var over, var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Mange av fartøyene som var i bruk under første verdenskrig, var allerede ved århundreskiftet foreldede og til liten nytte. Likevel tjenestegjorde de også etter første verdenskrig. En ny klasse ubåter ble bestilt, B-klassen, men disse var utdaterte allerede ved overlevering. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles Luftforsvar.
Ved angrepet på Norge 9. april 1940 ble Forsvaret nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noen allierte forsterkninger. Etter kapitulasjonen i Nord-Norge den 9. juni 1940 bestod Sjøforsvarets fartøysmateriell i Storbritannia av 15 fartøyer.[2]
Etter krigen bestod sjøforsvaret av noen få tidligere fartøyer, men også en del overtatte tyske krigsskip, samt britiske og amerikanske skip som var overtatt av og tjenestegjorde i den norske marinen i eksil under krigen. I 1950-årene ble britiske MTBer fra krigen erstattet av Elco-klassen og Rapp-klassen. Rapp-klassen var den første norskbygde MTB-en, og bygget på ved Westermoen verft i Mandal. I 1950-årene planla man marinens oppgradering som ble vedtatt som flåteplanen av 1960: Fem nye fregatter i Oslo-klassen, fem korvetter i Sleipner-klassen (senere redusert til to), femten ubåter av Kobben-klassen, åtte MTB-er av Tjeld-klassen og 23 (senere redusert til 20) MKBer av Storm-klassen.
Mot slutten av 1950-, og ut over mot 1970-årene ble Rapp- og Elco klassene igjen erstattet av Tjeld-klassen, Storm-klassen og Snøgg-klassen. Fartøyene utgjorde sammen med ubåtene kjernen i marinens del av kystforsvaret under den kalde krigen. De to sistnevnte klassene hadde operative fartøy helt til slutten av 1990-årene.
Etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-årene ble antallet soldater betydelig redusert. I etterkrigsårene hadde også Forsvaret hatt utenlandsstyrker, spesielt i FN-regi. Marinen fikk dog i slutten av 1980-årene levert seks ubåter av Ula-klassen, og litt tidligere hadde nye MTB-er av Hauk-klassen blitt bygget, for å på sikt erstatte Tjeld-klassen. Fem fregatter av Fritjof Nansen-klassen ble tatt i bruk fra 2006 til 2011, og nye korvetter i Skjold-klassen er operative fra 2008.
I Regjerings langtidsplan for forsvarssektoren fra april 2024 er det foreslått å erstatte Fritjof Nansen-klassen med fem nye fregatter med samme fokus (antiubåtkrigføring), inntil ti store og atten mindre standardiserte fartøy, og minimum fem undervannsbåter (Type 212CD).[3][4]
_off_Washington_D.C._(USA),_on_9_March_1970_(K-81807).jpg)
Sjøforsvaret ledes av Sjef Sjøforsvaret som er stasjonert på Haakonsvern Orlogsstasjon utenfor Bergen. Stillingen innehas per mars 2024 av kontreadmiral Oliver Berdal.
Sjøforsvaret bestod inntil de store omstillingene rundt årtusenskiftet av de tre våpengrenene Marinen, Kystartilleriet og Kystvakten. I krig og ved beredskap inngikk også Sjøheimevernet (som i fredstid var en integrert del av Heimevernet).
Den Kongelige Norske Marinen ble etablert 12. april 1814. Kystartilleriet ble besluttet opprettet ved kongelig resolusjon 17. juni 1899 og oppsatt 1. oktober samme år. Kystvakten ble opprettet som en del av Forsvarets organisasjon 1. april 1977. Alle kystfort ble lagt ned og de to våpenartene Kystartilleriet og Marinen ble slått sammen og permanent etablert under navnet «Kysteskadren» 1. januar 2002. Fra 1. august 2016 ble derimot betegnelsen «kysteskadren» avviklet, og igjen gitt navnet Marinen.[8]
Utdypende artikkel: Liste over Sjøforsvarets fartøyer
Dette er en opplisting over nåværende fartøyer. Se også listen Liste over den Kongelige Norske Marines skip for tidligere fartøyer.
Utdypende artikkel: Kystvakten
Sjøforsvaret har fire operative fregatter i Nansen-klassen. Fregattene er havgående og har kapasitet til å medbringe og operere et middelstungt helikopter av NH90-typen. Viktige våpensystemer er Naval Strike Missile, luftvernmissilet RIM-162 ESSM, AU torpedoen Stingray mod 1 og 76 mm OTO Melara kanon.
Sjøforsvaret har seks korvetter i Skjoldklassen. Fartøyene er bygd i et komposittmaterial og er av typen «luftputekatamaran». Korvettene er meget hurtiggående og hovedvåpnene er Naval Strike Missile og en 76mm Oto Melara kanon.
Sjøforsvaret har fire mineryddingsfartøyer i Oksøy/Alta klassen. Av disse er Oksøy klassen (M342-M343) minejaktfartøyer utrustet med skrogmontert sonar og ROV (Fjernstyrt undervannsfarkost). Minejaktfartøyene vil også som regel ha et lag med minedykkere fra Minedykkerkommandoen om bord. Alta klassen (M351-M352) er minesveipere med et avansert influenssveip (AGATE/ELMA) samt skrogmontert sonar.
_participates_in_NATO_exercise_Odin-One.jpg)
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
