serie turbopropfly From Wikipedia, the free encyclopedia
De Havilland Canada Dash 8, tidligere kalt Bombardier Dash 8/Q Series og de Havilland Canada DHC-8, er en serie canadiske tomotors turbopropfly som produseres av De Havilland Canada. Flyet finnes i fire varianter og ble utviklet på begynnelsen av 1980-tallet. I dag er det kun 400-varianten som fortsatt produseres av De Havilland Aircraft of Canada Limited. Flyet inneholder mange designløsninger fra forløperen Dash 7. Dette var det første prosjektet hvor de Havilland Canada brukte vindtunneltester og dataprogrammer som CAD og CAM for å utvikle et fly. Fra 1996 begynte man å montere aktivt støy- og vibrasjonsdempende utstyr i passasjerkabinen, og flytypen ble derfor omdøpt til Q Series (Q står for quiet) frem til 2019.
| Dash 8 | |||
|---|---|---|---|
 Dash 8 Q400 (LN-WDE) på Trondheim lufthavn, Værnes. | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Turboprop, passasjerfly | ||
| Produsent | de Havilland Canada (1983–1992) Bombardier Aerospace (1992–2019) De Havilland Canada (2019–) | ||
| Første flyvning | 20. juni 1983 | ||
| Introdusert | 1984 med NorOntair | ||
| Status | Aktiv | ||
| Brukt av | Royal Canadian Air Force Widerøe | ||
| Produsert | 1983- | ||
| Antall produsert | 983 (pr. september 2010)[1] | ||
| Enhetspris | fra $12,5 mil | ||
| Utviklet fra | de Havilland Canada Dash 7 | ||
I Norge brukes alle Dash 8-variantene av Widerøe, men 100/Q200-variantene er de mest populære ettersom de kan brukes på de norske kortbaneflyplassene.
En rekke hendelser i 2007 ga flyet, daværende flyprodusent Bombardier og selskapet SAS massiv dekning i den skandinaviske pressen. Årsaken var en rekke landingsuhell hvor deler av understellet helt eller delvis sviktet, hvor man i ettertid har reist spørsmål om flyets sikkerhet og tilsynsmyndighetene. Det hele endte med at konsernledelsen i SAS besluttet å ta Dash 8 Q400-flyene ut av flåten til SAS Sverige og SAS Danmark for godt.
På 1970-tallet investerte de Havilland Canada tungt på prosjektet Dash 7 og skapte det som til sist ble et større firemotors versjon av deres Twin Otter, men med forbedrede STOL–egenskaper, noe som har blitt Havillands kjennemerke. Ved å bruke fire middels sterke motorer med store propeller fikk man redusert støynivået til et minimum, noe som sammen med de forbedrede STOL–egenskapene, gjorde at Dash 7 ble ettertraktet for å fly fra mindre bynære flyplasser. Likevel tok bare en håndfull flyselskaper i bruk Dash 7, siden de fleste regionale flyselskapene kun var interessert i operasjonskostnadene i motsetning til STOL–egenskaper.
I 1980 svarte de Havilland ved å kutte ut STOL–egenskapene og videreutviklet den grunnleggende konstruksjonen basert på Dash 7 til bare å bruke to kraftige motorer. Motorene ble utviklet av Pratt & Whitney Canada under betegnelsen PT7A-2R, og disse var over dobbelt så kraftige som deres tidligere modell PT6. PT7A-2R–motorene har senere gått under betegnelsen PW120. Da den første prototypen av Dash 8 rullet ut av fabrikken den 19. april 1983 hadde man foretatt over 3 800 timer med testing av både konstruksjonen og systemene over en to–årsperiode med fem forskjellige motorversjoner av typen PW100. Sertifikasjonen av PW120 ble foretatt sent i 1983.[2]
Markante kjennetegn ved konstruksjonen Dash 8 var den store T–formede halefinnen, som var beregnet til å holde halen fri for luftstrømmer fra motorene under takeoff, det relativt høye vingefestet, de forlengede motornacellene som også inneholdt landingsunderstellet, samt den spisse neseprofilen. Den første flyvningen skjedde den 20. juni 1983 og flyet gikk først inn i tjeneste hos NorOntair i 1984. Piedmont Airlines, tidligere Henson Airlines, var den første amerikanske kunden til Dash 8, mens Scandinavian Airlines System bestilte sine første Dash 8 Q400–fly i 1998 som en erstatning for sine Fokker 50.
Dash 8 hadde forbedrede marsjegenskaper og var i tillegg billigere i drift i forhold til Dash 7, samt at Dash 8 ble billigere i vedlikeholdet siden den til sammenligning bare hadde to motorer. Dash 8 hadde den laveste driftskostnaden per passasjerkilometer av noen annen sammenlignbar flytype fra samme periode. Flytypen hadde noe høyere lydnivå i forhold til Dash 7, og samtidig ikke like gode STOL–egenskaper som tidliger modeller fra DHC, men Dash 8 kunne likevel operere fra mindre flyplasser med en rullebane på 800 meter, mot 600 meter lengde på en fullastet Dash 7.
Dash 8 ble introdusert i en mer eller mindre fordelaktig tid innenfor flyindustrien på 1980-tallet, hvor de fleste flyselskapene var under en prosess med å anskaffe nye fly til deres stadig voksende flåte. Den eldre generasjonen av regionale fly fra 1950– og 1960-tallet nærmet seg pensjonsalderen, noe som førte til store salgstall. Som et resultat av dette fikk de Havilland Canada et problem med å møte etterspørselen med den daværende produksjonen.
I 1988 kjøpte Boeing opp selskapet i et forsøk på å forbedre produksjonen ved DHCs produksjonslokaler på Downsview Airport i Toronto, samt for å styrke sin posisjon til å konkurrere mot en ny kontrakt for å produsere store interkontinentale passasjerfly for Air Canada. Dette selskapet var i denne perioden eiet av staten, og både Boeing og Airbus konkurrerte tungt via politiske kanaler for å få kontrakten. Denne ble til slutt vunnet av Airbus, som fikk en ordre på 34 Airbus A330 og Airbus A340 i en kontroversiell avgjørelse. Påstandene om bestikkelser er i dag kjent som «Airbus affair». Etter Boeings feilslåtte forsøk la selskapet de Havilland Canada ut for salg. Selskapet ble til slutt kjøpt opp av Bombardier i 1992.
Markedsetterspørselen etter kortdistanses passasjerfly var på denne tiden så stor at Aerospatiale i Frankrike slo seg sammen med Alenia i Italia til det nye selskapet ATR. Deres felles mål var å kombinere sin kunnskap for å konkurrere direkte opp mot Dash 8. Resultatet ble ATR 42, og dette var i starten billigere i drift enn Dash 8, før de Havilland Canada svarte med oppdaterte versjoner. Andre selskaper konkurrerte med mindre utgaver av samme konstruksjon, som for eksempel Saab 340 og Embraer Brasilia, men disse ble ikke introdusert før etter at markedet allerede var mettet.
_91.jpg)
Introduksjonen av regionale jetfly forandret salgsbildet. Til tross for at jetfly er dyrere i drift enn turboprop–fly kan disse operere på strekninger som ikke er skikket for propellfly. Turboprop–fly har et lavere drivstofforbruk og kan operere fra kortere rullebaner enn jetfly, men disse har dyrere kostnader innen motorvedlikehold samt kortere rekkevidde og lavere marsjfart.[3]
Markedet for å erstatte de daværende turboprop–flyene med nye økte igjen på midten av 1990-tallet, og de Havilland svarte med å introdusere et nytt og forbedret design under navnet «Series 400». Bombardier hadde allerede da kjøpt opp selskapet og droppet DHC–navnet, slik at den nye serien fikk navnet Bombardier Q400.
Da de høye oljeprisene økte billettprisene på kortdistanseflyvning i 2006 begynte flere flyselskaper som hadde kjøpt regionale jetfly å revurdere turbopropfly, som bruker rundt 30% mindre drivstoff enn regionale jetfly. Selv om markedet ikke er like robust i 2007 som på 1980-tallet da de første versjonene av Dash 8 ble introdusert, så har salget av både Bombardier Q400 og ATR–seriene økt. Q400 har for øvrig en marsjfart tilnærmet de fleste regionale jetfly, og har med sine moderne motorer og systemer et mindre vedlikeholdsbehov, noe som minsker forskjellen mellom turbopropfly og regionale jetfly.[4]
Dash 8 Q400 kan gå i overskudd selv med rundt 1/3 av passasjerantallet, noe som gjør flyet attraktivt på ruter med varierende passasjerantall hvor flere seter kan være tomme på enkelte flyvninger. De fleste kortdistanseruter er på mindre enn 500 kilometer, så den tiden man bruker på å taxe, takeoff og lande tar vekk fordelen regionale jetfly har med høyere marsjhastighet. Med en marsjfart på 685 km/t tilnærmet jetflyets hastigheter, kan Q400 erstatte disse uten å endre rutetabellene .[5]
Alle Dash 8–modeller levert fra og med andre kvartal i 1996 inkluderer et aktivt lyd og vibrasjonsbekjempelsessystem (Noise and Vibration Suppression, NVS), som ble skapt for å redusere støy og vibrasjoner mot kabinen på høyde med standardene innen jetfly. For å fremheve disse flyenes egenskaper har Bombardier endret navnet på Dash 8–modellene til Q for quiet. (Q100, Q200, Q300 and Q400). Bombardier har valgt ut Q400 i en aggressiv markedsføring, hvor de også startet en nettside for å markedsføre flyet.
Den 12. september 2007 anbefalte Bombardier at alle Q400–fly med over 10 000 landinger skulle bli satt på bakken for at landingsunderstellet kunne bli inspisert etter to ikke–dødelige ulykker på tre dager involverte landingshjul på Q400–serien. Begge disse flyene var operert av Scandinavian Airlines System, som var en tidlig kunde av denne modellen.[6] Dette rammet over 60 av totalt 140 fly av denne typen i aktiv tjeneste, men de flyene som ble operert av både SAS og Widerøe ble satt inn igjen tidlig i oktober 2007.[7][8] SAS har også varslet at de vil kreve erstatning fra Bombardier etter problemene som Dash–flyene har forårsaket.[9] Landingsunderstellet har for øvrig vist seg for å være en alvorlig svakhet ved modellen, med blant annet fire tilfeller bare i Danmark. Etter et tilfelle i København den 27. oktober samme år, innførte luftfartsmyndighetene i Skandinavia flyforbud for alle Dash 8 Q400–fly.[10] Se forøvrig notable hendelser og ulykker (under).
Denne listen er ufullstendig.
Til og med august 2006 er totalt 227 Dash 8 100–fly i aktiv tjeneste hos flyselskaper: Air Canada Jazz (42), Air Creebec (5), Air Iceland (2), Air Inuit (8), Air Labrador (3), Air Marshall Islands (1), Arctic Sunwest (2), Asia Pacific Airlines (PNG) (2), AIRES (4), Hawkair (3), Era Aviation (4),FlyViking (2+3), Freedom Airlines (12), Island Air (9), Leeward Islands Air Transport (5), North Cariboo Air (4), Olympic Airlines (4), Perimeter Aviation (3), Piedmont Airlines (46), Provincial Airlines, Regional One (4), Widerøe (20), Airlines PNG (7), QantasLink (9). Ryūkyū Air Commuter, National Jet Systems (1), Cirrus Airlines (4), Royal Bengal Airlines (2), United Airlines (1). Rundt 21 andre flyselskaper opererer med et mindre antall av Dash 8 100–serien.[11]
Til og med august 2006 er totalt 72 Dash 8 200–fly i aktiv tjeneste hos flyselskaper: Air Niugini (4), QantasLink (3), Surveillance Australia, Horizon Air (23), Mesa Airlines (28) South African Express (7), Island Aviation Services (2), CommutAir som Continental Connection (4) og Widerøe (3). Rundt 13 andre flyselskaper opererer med et mindre antall av Dash 8 200–serien[11].
Til og med august 2006 er totalt 214 Dash 8 300–fly i aktiv tjeneste hos flyselskaper: Bahamasair (8) (Launch Customer), Air Canada Jazz (25), AIRES (4), Air New Zealand (18) with 5 on order, Air Nostrum (9), Air Philippines (3), Air Southwest (5), Air Nippon Network (5), Augsburg Airways (6), Surveillance Australia (2), Austrian Arrows (12), Cirrus Airlines (4), Caribbean Star Airlines (9), Denim Air (11), Flybe (6), FlyViking (0+4), InterSky (6), Leeward Islands Air Transport (9), Piedmont Airlines (11), QantasLink (8), Sunstate Airlines (8), Uni Air (10), Aero Contractors (5), Voyageur Airways (5), Bahamas Air (8), South African Express (7), Petroleum Air Services (4), Air Nelson (21) Caribbean Airlines (5) Widerøe (8), GMG Airlines (1), Philippine Airlines (2), Air Philippines (1), Arik Air (3), Flybaboo (2). Rundt 11 andre flyselskaper opererer med et mindre antall av Dash 8 300–serien[11].
Fra og med april 2007 er totalt 140 Dash 8 Q400–fly i aktiv tjeneste hos flyselskaper, med 215 bestilte fly: Air Nippon Network (9), Air Tahoma (6), Augsburg Airways (5), Austrian Arrows (10), Croatia Airlines (4 i bestilling), Flybe (33), Horizon Air (33), Japan Air Commuter (8), Porter Airlines (4), Scandinavian Airlines System (24), Sunstate Airlines (QantasLink) (7), GMG Airlines (2),Jeju Air (5), Tassili Airlines (2, og 6 i bestilling), Widerøe (11), Luxair (3), Royal Jordanian (2), og Colgan Air (15). Rundt 17 andre flyselskaper opererer med et mindre antall av Dash 8 400–serien[11].
– Kystvakten av de nederlandske Antillene og Aruba.
– Australian Coastwatch
– Canadian Forces
– Kenya Air Force
– Secretaría de Marina
– Kustbevakningen operer med tre fly av typen Dash-8 300 til maritim overvåkning.[12]
– United States Air Force og U.S. Customs and Border Protection.To brukte Q400–fly innkjøpt fra Scandinavian Airlines System ble modifisert av canadiske Cascade Aerospace til Frankrikes Sécurité Civile, som er den franske versjonen av Sivilforsvaret, til bruk som vannbombefly i skogbrannsesongen og ellers som rent fraktefly. Disse flyene kan droppe rundt 10 000 liter vann.[13] Selskapet Neptune Aviation i Montana har anskaffet et Q300 som protoype for et fremtidig vannbombefly basert på Q200/Q300 for å erstatte den nåværende Lockheed P-2 Neptune.[14]
Dash 8 var det første artificial intelligence (AI) fly i spillet Flight Simulator 2002, implementert som en lav-kvalitet, traffic-only modell. Brukere konverterte modellens konfigurasjonsfiler for å gjøre det til et flygedyktig fly i simulatoren, en modifikasjon som også virket i den påfølgende 2004 utgaven. Flyet ble utseendemessig laget for Airwave, American Pacific og Orbit Airlines.
| Tekniske data | |
|---|---|
| Mannskap | 2 |
| Lengde | 22,25 m (100/200) 25,7 m (300) |
| Vingespenn | 25,91 m (100/200) 27,4 m (300) |
| Vingeareal | 54,35 m² |
| Høyde | 7,49 m |
| Vekt (uten last) | 10 251 kg |
| Vekt (maksimalt) | 15 649 kg |
| Motor | 2 × Pratt & Whitney of Canada PW120A (2 × 1 491 kW) |
| Ytelser | |
| Maksimal hastighet | 500 km/t |
| Rekkevidde | 1 407 km |
| Marsjhøyde | 7 620 m |
| Passasjerer | 39 |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
