britisk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Arthur Neville Chamberlain (født 18. mars 1869, død 9. november 1940) var en britisk politiker (Det konservative parti) og Storbritannias statsminister fra 1937 til 1940.
| Neville Chamberlain | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Arthur Neville Chamberlain 18. mars 1869[1][2][3][4]  Birmingham[5][6][7] | ||
| Død | 9. nov. 1940[1][2][4][8] (71 år) Reading[9] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, forretningsdrivende | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Mason Science College[10] University of Birmingham Rugby School[10] University of London | ||
| Ektefelle | Anne Chamberlain (1911–1940) (avslutningsårsak: personens død)[11][12] | ||
| Far | Joseph Chamberlain[11][13] | ||
| Mor | Florence Kenrick[11][13] | ||
| Søsken | Beatrice Chamberlain Hilda Chamberlain[11] Ida Chamberlain[11] Ethel Chamberlain[11] | ||
| Barn | Dorothy Chamberlain[11][13] Francis Chamberlain[11][13] | ||
| Parti | Det konservative parti | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | Westminster Abbey[14] | ||
| Medlem av | Royal Society | ||
| Utmerkelser | Æresdoktor ved Université de Strasbourg (1939)[15][16] | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Neville Chamberlain var sønn av Joseph Chamberlain, den daværende borgermesteren i Birmingham. Moren døde da Neville var seks år gammel og Neville vokste opp med et kjølig forhold til faren, men ble desto mer knyttet til søsknene, spesielt søstrene Ida og Hilda.
Chamberlain var elev ved Rugby School, en av de mest kjente public schools i Storbritannia. Her utviklet han en livslang interesse for botanikk og ornitologi.
Etter skolen begynte Chamberlain på Universitetet i Birmingham. Han ble den andre britiske statsminister som verken hadde gått på University of Cambridge eller University of Oxford.[17] Ved universitetet studerte han naturvitenskapelige fag, spesielt metallurgi.
I 1911 gikk Chamberlain inn i politikken. I 1915 ble han borgermester i Birmingham, akkurat som sin far. Som borgermester fikk han blant annet etablert en kommunal bank og et symfonisk orkester i byen. Dette bidro til at han ble gjenvalgt i 1916.
Chamberlain ble imidlertid ikke sittende lenge i sin andre periode som borgermester. I desember 1916 fikk han jobben som Director of National Service av den nye statsministeren David Lloyd George. Her fikk Chamberlain det overordnede ansvaret for å koordinere utskrivingen av vernepliktige, slik at krigsnødvendig industri ikke ble tappet for kompetent arbeidskraft.
Allerede i 1917 trakk Chamberlain seg fra denne posten, på grunn av manglende resultater og samarbeidsproblemer med Lloyd George. Dette førte til at Chamberlain og Lloyd George utviklet en gjensidig forakt for hverandre, noe som skulle vare livet ut.
Ved valget i 1918 bestemte Chamberlain seg for å stille som kandidat til Underhuset i det britiske parlamentet. Samtidig fikk han et tilbud om en stilling i helsedepartementet, men på grunn av konflikten med Lloyd George avslo Chamberlain dette. Han tok heller opp plassen han vant i parlamentet.
Etter Lloyd Georges avgang i 1922 ble Chamberlain utnevnt til Postmaster General av den nye statsministeren, Andrew Bonar Law, og i 1923 fikk Chamberlain plass i regjeringen som sjef for helsedepartementet. Som helseminister var han mest opptatt av å bedre boforholdene i slummene i de store byene, og introduserte flere lover som bedret fattige leietageres rettigheter.
Etter at Stanley Baldwin ble ny statsminister, fikk Chamberlain den viktige posten som finansminister. Denne regjeringen varte bare åtte måneder, i januar 1924 måtte den gå av, og Chamberlain gikk derfor tilbake til parlamentet.
Ved valget i 1924 ble Chamberlain gjenvalgt med knapp margin; han fikk bare 77 flere stemmer enn motkandidaten, Labours Oswald Mosley. I løpet av denne perioden markerte han seg med hele 15 lovforslag, mange av dem var av den radikale sorten. Chamberlain var blant annet sentral i oppbyggingen av den britiske velferdsstaten.
Etter å ha byttet valgkrets før valget i 1929 ble Chamberlain lett gjenvalgt til parlamentet. Året etter ble han også leder i det konservative partiet, men etter bare ett år med Chamberlain ved roret gjenvant noe overraskende Stanley Baldwin ledervervet. Baldwin og Chamberlain samarbeidet godt, men likevel slet den britiske høyresiden tungt disse årene, det ble blant annet dannet et nytt høyreorientert parti under ledelse av Lord Beaverbrook.
Etter at Labour-regjeringen trakk seg i 1931 og en ny samlingsregjering ble dannet av sosialisten Ramsay MacDonald, fikk Chamberlain tilbake posten som helseminister. Samme år overtok han også over stillingen som finansminister. I 1932 holdt samlingsregjeringen på å gå i oppløsning på grunn av Chamberlains forslag om høyere tollmurer, men forslaget gikk likevel igjennom og regjeringen overlevde.
I årene frem mot 1937 var Chamberlain kontroversiell og ble angrepet både fra Labour og høyresiden i eget parti. Mens sosialdemokratene kalte ham en krigshisser kritiserte Winston Churchill ham for å være gjerrig med forsvarsbudsjettet.
Etter at Georg VI ble konge og Baldwin gikk av tidlig i 1937, ble Chamberlain bedt om å overta ledelsen av regjeringen. Den 28. mai begynte han i stillingen som statsminister, og et par dager etter ble han også leder av det konservative partiet igjen.
Som statsminister førte Chamberlain en aktiv sosialpolitikk. I 1937 la han frem Factory Act, som gav arbeidere utvidede rettigheter og satte nye begrensninger for maksimal arbeidstid. Med Housing Act i 1938 ønsket Chamberlain å rydde opp i overbefolkete slumstrøk samt etablere regler for maksimal husleie i billige boliger. I 1938 kom også Holidays with Pay Act, som gav elleve millioner arbeidere rett til ferie med lønn.
Som statsminister krevde Chamberlain at alle departementer skulle legge frem langsiktige politiske toårsplaner, og han deltok også selv aktivt i utformingen av disse.
Forholdet mellom Storbritannia og Den Irske Fristat hadde vært kjølig i mange år da Chamberlain kom til makten. Under ledelse av president Eamon de Valera ønsket irene å bryte båndene til Storbritannia, og den 29. desember 1937 ble en ny irsk forfatning innført. Fristaten ble da forvandlet til Irland.
Samtidig krevde irene at også de nordligste områdene av øya Irland, Nord-Irland, skulle overføres til den nye republikken. Chamberlain var ikke avvisende til dette, og i januar 1938 ble forhandlinger innledet. Motstand fra mange nordirer gjorde imidlertid at dette ikke kunne gjennomføres, og en handelsavtale ble resultatet av forhandlingene.
Regjeringen Chamberlain åpnet også for økt innvandring av jøder til Palestina i 1939. Regjeringen gikk inn for å tillate en kvote på 75 000 jødiske innvandrere i året. Dette forslaget vakte stor forargelse i mange miljøer, og selv om forslaget ble vedtatt droppet man disse planene da det ble et regjeringsbytte året etter.
Den første store utenrikspolitiske krisen kom i 1938 da Tyskland innlemmet Østerrike i Det tredje rike. Chamberlain sto passivt og så på Hitlers ekspansjon, etter å ha kommet frem til at det var lite Storbritannia kunne gjøre for å stoppe nasjonalsosialistene.
Neste krise kom da Tsjekkoslovakia ble satt under tysk press senere samme år. Tyskland krevde at Sudetenland, et område i Tsjekkoslovakia der en majoritet av befolkningen var etniske tyskere, skulle innlemmes i Tyskland.
I september 1938 sørget Chamberlain sammen med Frankrikes statsminister Edouard Daladier og Italias fører Benito Mussolini for å gjøre en avtale med Hitler. Med den såkalte Münchenavtalen, en avtale tsjekkoslovakerne selv ikke fikk delta i utformingen av, gikk den franske og britiske regjeringen med på at Sudetenland skulle overføres til Tyskland. Med denne avtalen håpet Chamberlain å unngå en ny krig med Tyskland. Denne politikken er kjent som appeasement.
27. september 1938 sa Chamberlain over radio: «Hvor fryktelig, fantastisk, utrolig er det om vi skulle grave skyttergraver og prøve ut gassmasker her, pga en strid i et land langt borte, blant mennesker vi ikke vet noe om.» Det eneste Storbritannia kunne tilby Tsjekkoslovakia, var et lån på £ 30 millioner, som noen sammenlignet med de 30 sølvpenninger Judas Iskariot mottok.[19] Etter at Hitler i 1939 gikk fra avtalen om at han nå var fornøyd med de nye grensene, og underla seg også Böhmen og Mähren, endret Chamberlain politikken overfor Tyskland. Nå kom han med konkrete garantier til Polen, og lovet å forsvare landet i tilfelle et tysk angrep.
Den 1. september 1939 invaderte Tyskland Polen. Chamberlain var fortsatt noe uvillig til å gå til krig mot Tyskland, og ville ha en klar avtale med Frankrike først. Han gav i utgangspunktet Tyskland et ultimatum, om Tyskland stoppet invasjonen og trakk tilbake styrkene innen to dager kunne Storbritannia fungere som fredsmegler mellom Tyskland og Polen. Denne strategien førte til massiv kritikk mot Chamberlain fra eget parlament, og etter å ha konsultert Frankrike erklærte Storbritannia Tyskland krig den 3. september.
Chamberlain søkte nå å utvide regjeringen på grunn av krigen. Imidlertid avslo både Labour og det liberale partiet å delta. I stedet ble det da gjort omrokeringer i den allerede sittende konservative regjeringen, blant annet ble Winston Churchill tatt inn. Churchill ble gjort til marineminister, og ble med i et seks mann sterkt krigskabinett.
De første månedene var det ingen aktivitet på vestfronten under den såkalte Phony War. Finland ble imidlertid invadert av Sovjetunionen den 30. november, men krigen med Tyskland og uenighet med Frankrike hindret Chamberlain å gripe inn i vinterkrigen til fordel for finnene.
Da Norge ble invadert av Tyskland i 1940, sendte Storbritannia militære styrker til Norge for å bidra i forsvaret av landet. Dette ble ingen suksess, og de britiske styrkene ble snart trukket ut. Dette førte til et massivt press på Chamberlain, som i et forsøk på å blidgjøre motstanderne gikk inn for å gjøre nye omrokeringer i regjeringen.
Det ble snart klart at dette ikke var nok, og Chamberlain ønsket så å danne en samlingsregjering med Labour. Da Labour-lederen Clement Attlee ikke ville delta i denne, stilte Chamberlain spørsmålet om de ville delta i en samlingsregjering under noen andre.
Da Tyskland den 10. mai invaderte Frankrike, Belgia og Nederland, vurderte Chamberlain å bli sittende ved makten til krisen var over. Etter et møte i krigskabinettet kom man imidlertid frem til at det nå var på tide med en samlingsregjering, og da Labour samtidig gav beskjed om at de ville delta i en regjering under en annen statsminister, leverte Chamberlain sin avskjedssøknad samme dag. En ny regjering ble så dannet under Winston Churchill.
Chamberlain beholdt posisjonen som leder i det konservative partiet. Det ble også vurdert å gjøre ham til finansminister og leder i underhuset, men på grunn av motstand fra de andre partiene fikk han heller jobben som Lord President of the Council.
Utover sommeren gikk det raskt nedover med helsen til Chamberlain. I juli ble han operert for kreft i magesekken. I september gjorde sykdommen at han måtte trekke seg fra alle verv, og den 9. november 1940 døde han, 71 år gammel.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
