From Wikipedia, the free encyclopedia
Beta Israel (hebraisk: ביתא ישראל: Beta Israel, «Huset Israel»; Ge'ez: ቤተ እስራኤል Bēta 'Isrā'ēl) er det historiske navnet på det jødiske samfunnet i Etiopia, de fleste av disse lever i dag i Israel. De er også kjent som Falasha, falashaere (geez for «landflyktige» eller «fremmede») av etiopiere som ikke er jøder, men etiopiske jøder betrakter denne betegnelsen som nedsettende.[1] Andre betegnelser som dette samfunnet har blitt kjent som er Kayla, en betegnelse gitt av noen av deres opprinnelige nabofolk, blant annet agavfolket, og hebraiske Habashim, knyttet til det ikkejødiske, sørsemittiske habesha-folket.
![Thumb](#/media/Fil:"Falasha"_Village_Synagogue.jpg)
Bortimot alle etiopiske Beta Israel-samfunnet, bestående av mer enn 120 000 mennesker, bor i dag i Israel under Loven om tilbakevending som gir jøder og de med jødiske foreldre eller besteforeldre, og alle deres barn, retten til å bosette seg i Israel og få israelsk statsborgerskap. Den israelske regjeringen har satt i verk flere redningsoperasjoner, de mest kjente er Operasjon Moses (1984) og Operasjon Salomo (1991) for å redde de etiopiske jødene da de var truet av hungersnød og borgerkrig i Etiopia. En del innvandring har deretter fortsatt opp til i dag. I dag har 81 000 etiopiske jøder blitt født i Etiopia mens 38 500 eller 32 prosent av dette særegne samfunnet er født i Israel.[2]
De beslektede Falasha Mura er etterkommere fra Beta Israel-samfunnet som har konvertert til kristendommen. En del av disse har gått tilbake til å praktisere jødedommen, lever i Falash Mura-samfunn og observerer Halakhá, jødiske regler om religiøs livsførsel. Åndelige ledere innenfor Beta Israel, blant annet Kes Raphael Hadane, har argumentert for å akseptere Falasha Mura som jøder.[3] Dette kravet har dog vært omdiskutert i Israel.[4][5]
Etiopiske legender beskriver i Kebra Negast, eller «Boken om kongenes storhet» at etiopierne er etterkommere av israelittiske stammer som kom til Etiopia sammen med kong Menelik I av Etiopia, en påstått sønn av kong Salomo og dronningen av Saba (eller Makeda i legenden), se Første Kongebok[6] og Andre Krønikebok i Det gamle testamente.[7] Legenden forteller at Menelik kom tilbake til sin far i Jerusalem da han var en voksen mann og deretter bosatte han seg på nytt i Etiopia. Med seg tilbake fra Jerusalem hadde han med seg Paktens ark, i henhold til Den hebraiske Bibelen et gullskrin, en hellig jødisk gjenstand som sto i Tempelet i Jerusalem og beskrevet som i Klagesangene som «Israels skjønnhet».
Bibelen nevner ikke at dronningen av Saba hverken giftet seg eller hadde noen seksuell kontakt med kong Salomo. Fortellingen nevner at hun var imponert av hans rikdom og visdom, og at de utvekslet kongelige gaver, og at hun deretter reiste tilbake dit hun kom fra for å herske over sitt folk i Kusj. «Kongelige gaver» kan dog velvillig tolkes som seksuell kontakt. Tapet av arken er heller ikke nevnt i Bibelen.
Kongedømmet Kusj var et oldtidsrike i den nordlige delen av dagens Sudan. Navnet «Kusj» eller «Kush» (hebraisk כוש) er beskrevet i Første Mosebok som det sted hvor Kusj, en av sønnene til Kam, sønn av Noah, bosatte seg i det nordøstlige Afrika.[8] Den hebraiske Bibelen omtaler Kusj i flere anledninger, men europeiske oversettelser har oversatt dette vanligvis som Nubia, Sudan, og Etiopia og lignende. Faktisk ble Moses’ hustru beskrevet som kusjitt i Fjerde Mosebok, men den norske oversettelsen oppgir det som «nubier».[9]
De som aksepterer Kebra Negast mener at Beta Israel er etterkommere fra en gruppe menn fra kongedømmet Judea som flyktet sørover langs den arabiske kysten fra Judea etter at det forente kongedømmet Israel og Judea ble delt i to på 900-tallet f.Kr. da kong Rehabeam (sønn av Salomo) var konge av Judea.
Selv om Kebra Nagast og en del tradisjonelle etiopiske fortellinger har hevdet at Yodit (eller «Gudit»), en usurpisk (en som tilraner seg tronen) dronning fra 900-tallet, var jødisk, er det ikke sannsynlig at dette er riktig. Det er mer sannsynlig at hun var hedensk sørlending[10] eller en usurpisk kristen dronning fra Aksum eller det aksumittiske rike (sør for Egypt på 300-tallet f.Kr. til 900-tallet e.Kr.), et av de første rikene som ble kristne og et av de påståtte hjemlandene til dronningen av Saba.[11]
De fleste fra Beta Israel betrakter legenden i Kebra Negast for å være en fabrikasjon. Isteden tror de selv, basert på fortellinger i Eldad ha-Dani («Eldad danitten»), fortellinger fra 800-tallet e.Kr., at stammen til Dan, sønn av Jakob, bosatte seg i Egypt for å slippe unna borgerkrigen i kongedømmet Israel mellom Salomos sønn Rehabeam og Jeroboam, en hoffmann hos Salomo. Fra Egypt flyttet de videre sørover langs Nilen og inn i Etiopia. Beta Israel er etterkommere fra disse danittene.
Andre kilder forteller at mange jøder ble ført som krigsfanger fra oldtidens Israel av Ptolemaios I av Egypt og ble plassert langs grensen av Egypt mot Nubia (Sudan). En annen tradisjon som er videreført muntlig hevder at de etiopiske jødene kom enten via det gamle distriktet Qwaraprovinsen i nordvestlige Etiopia mellom Tanasjøen og grensen av Sudan, eller via elven Atbara, også kalt for «den svarte Nilen», hvor Nilens grener flyter inn i Sudan. En del redegjørelser spesifiserer faktisk den reiseruten som deres forfedre benyttet langs elven fra Egypt.
Den jødiske reisende Eldad ha-Dani på 800-tallet e.Kr. hevdet at Beta Israel nedstammet fra Dans stamme og at et jødisk kongedømme rundt eller i Øst-Afrika eksisterte på denne tiden. Hans skrifter kan representere den første omtalen av Beta Israel siden dronningen av Saba, men hans nøyaktighet er usikker. Forskere peker på hans mangel på førstehånds kunnskap om Etiopias geografi og til etiopisk språk, selv om han hevder at dette området var hans hjemland.[12]
Rabbiner Ovadiah Yare fra Bertinoro skrev i et brev fra Jerusalem i 1488:
En del jødiske lovkyndige har også hevdet at Beta Israel er etterkommere av Dan stamme, en av De ti tapte stammene. I deres syn etablerte disse folkene et jødisk kongedømme som varte i hundrevis av år. Da kristendommen oppsto og senere islam kom det til indre stridigheter og det ble tre kongedømmer som kjempet mot hverandre. Til sist reduserte de kristne og muslimske kongedømmene i Etiopia det jødiske kongedømmet til en liten fattig seksjon. Den tidligste autoriteten som styrte denne vegen var Radbaz (rabbiner David ben Zimra, 1479– 1573). Radbaz forklarte i et svar statusen til en Beta Israel-slave:
I 1973 baserte rabbiner Ovadia Yosef, den gangen øverste sefardiske rabbiner, seg på Radbaz og andre redegjørelser, og bestemte at Beta Israel var jøder og burde føres til Israel. Han ble senere fulgt av en rekke andre autoriteter som bestemte tilsvarende, blant annet øverste askenasiske rabbiner Shlomo Goren.[15]
En annen kjent posek, jødisk lovtolker, fra de ikkesionistiske sirkler, plasserte en halakháisk tvil over hvor jødiske Beta Israel egentlig var. Slike avvikende meningsforskjeller omfattet rabbinerne Elazar Shach, Yosef Shalom Eliashiv, Shlomo Zalman Auerbach, og Moshe Feinstein.[16] Tilsvarende tvil ble fremmet innenfor de samme sirkler,[17] og dessuten av russiske emigrantjøder på 1990-tallet.[18]
På 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet ble Beta Israel tvunget til å gjennomgå en modifisert konvensjon som involverte nedsenking i et rituelt bad, en erklæring hvor de aksepterte rabbinsk lov, og for menn en «symbolsk omskjæring».[19] Sjefsarabbiner Avraham Shapira har senere forlatt kravet om «symbolsk omskjæring», noe som er kun påkrevd når det er halakháisk tvil.[20] Mer nyere har sjefsrabbiner Shlomo Amar bestemt at etterkommerne av etiopiske jøder som var tvunget til å konvertere til kristendom at de er «uten tvil jøder i enhver henseende».[21] Med tilslutning fra rabbiner Ovadia Yosef bestemte rabbiner Amar at det er forbudt å tvile på dette samfunnets jødedom, nedsettende kalt Falashmura.[22] For øyeblikket krever det øverste rabbinerembetet i Israel rituell neddypping før ekteskap fra etiopiske jøder eller enhver annen tilsvarende slekt.[23]
En forskningstudie fra 1999 ved Lucotte og Smets som studerte DNA av 38 mannlige etiopiske jøder som ikke var i slekt i Israel og 104 etiopiere som levde i regioner lokalisert nord for Addis Abeba konkluderte med at «særpreget til spredningen av Y-kromosom haplotype av Beta Israel fra den konvensjonelle jødiske befolkningen og deres relative større likhet i haplotype-profil til ikkejødiske etiopiere er konsistent med det syn at Beta Israel nedstammer fra oldtidens innbyggere i Etiopia og ikke fra Levanten».[24][25] Denne forskningen bekreftet funn fra en studie i 1991 av Zoossmann-Disken et al.[26] En forskning fra 2000 av Hammer et al. av Y-kromosom bialleliske haplotyper av jødisk og ikkejødisk grupper antyder at «genpol fra farssiden av jødiske samfunn fra Europa, Nord-Afrika, og Midtøsten nedstammer fra en felles forfedre fra Midtøsten», med unntak av Beta Israel som var «nærmere tilsluttet med ikkejødiske etiopiere (ikke-Beta Israel) og andre østafrikanere».[27]
En studie fra 2001 fra Departementet av biologisk vitenskap ved Stanford University fant en mulig genetisk likhet mellom 11 etiopiske jøder og 4 jemenittiske jøder (fra Jemen) som deltok i undersøkelsen. Den statistiske forskjellen og den genetiske avstanden for de 11 og de 4 var svært lav, blant de minste av sammenligningene som involverte hver av disse befolkningene. De fire fra Jemen kan være etterkommere av omvendt utvandring som krysset sjøen fra Etiopia til Jemen. Studiens resultat antyder en genetisk flyt mellom Etiopia og Jemen som en mulig forklaring på nærheten. Forskningen antyder også at genflyten mellom etiopiske og jemenittiske jøder kanskje ikke var direkte, men isteden skjedde mellom jødiske og ikkejødiske befolkninger i begge regioner.[28]
Ytterligere en studie av mitokondrielt DNA (som passerer gjennom kun slekt på morssiden til både menn og kvinner) av Thomas et al. viser at de fleste felles mtDNA-typer som er funnet blant prøver fra etiopiske jøder var kun til stede i Somalia. Dette støtter ytterligere synet at alle etiopiske jøder var av lokal eller etiopisk innbyggere som på et eller annet tidspunkt konverterte til jødedommen.[29]
I fortiden var verdslige forskere delt i synet på opprinnelsen til Beta Israel; om de var etterkommere av en israelittisk stamme, eller konvertert av jøder som levde Jemen, eller av et jødisk samfunn i sørlige Egypt ved Elefantine.[30] På 1930-tallet argumenterte Jones og Monro at de viktigste semittiske språkene i Etiopia kan antyde en jødisk oldtid i Etiopia. «Det gjenstår fortsatt merkelige omstendigheter at et antall abyssinianske ord knyttet til religion, slik ord som helvete, idol, påske, renselse og almisse er alle av hebraisk opprinnelse. Disse ordene må ha blitt avledet direkte fra en jødisk kilde, for kirken i Abyssinia kjenner skriftene i kun en versjon på ge'ez, oversatt fra Septuaginta».[31] Richard Pankhurst oppsummerte de ulike teoriene som har blitt fremmet for deres opprinnelse i 1950 at de første medlemmene av dette samfunnet var:
I henhold til Menachem Waldman kom en betydelig bølge av innvandring fra kongedømmet Judea til dagens Etiopia fra tiden tilbake til den assyriske beleiringen av Jerusalem, på begynnelsen av 600-tallet f.Kr. Rabbanittiske redegjørelser av beleiringen hevder at kun rundt 110 000 jøder ble igjen i Jerusalem, ledet av kong Hiskia, mens rundt 130 000 jøder ledet av Sjebna hadde deltatt i den assyriske kongen Sankeribs hærtokt mot farao Taharqa, konge av Egypt og Kusj. Sankeribs krig mislyktes og Sjebnas hær gikk tapt «ved mørkets fjell», noe som har blitt foreslått å være Semienfjellene nord i Etiopia.[33] Denne fortellingen har blitt støttet av Aristeasbrevet (13), som også beskriver flere senere anledninger hvor hærer fra Judea ble sendt mot etiopiske styrker. I henhold til Jacqueline Pirenne krysset tallrike sabaeanere Rødehavet til Etiopia for å unnslippe assyrerne som hadde ødelagt kongedømmene Israel og Judea på 700-tallet og 600-tallet f.Kr. Sabaeanere var et oldtidsfolk som snakket et gammelarabisk språk og som levde i dagens Jemen, men en del også i D'mt, lokalisert i nordlige Etiopia og Eritrea på grunn av deres nærhet til Rødehavet. Denne bølgen kan også ha omfattet jøder som flyktet fra den babylonske erobringen av Judea.[34]
I 1987 hevdet Steven Kaplan, professor i afrikanske studier og komparativ religionsstudier ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem at «Selv om vi ikke har en eneste skikkelig etnografisk undersøkelse av Beta Israel, og nyere historie av denne stammen har mottatt bortimot ingen oppmerksomhet av forskerne, har hver eneste som har skrevet om jødene i Etiopia følt seg forpliktet til å bidra med sin andel til den pågående debatten om deres opprinnelse. Politikere og journalister, rabbinere og politiske aktivister, ikke en eneste av dem kunne motstå fristelsen til å spille historikerens rolle og finne på en løsning på denne gåten.»[35]
Richard Pankhurst hevdet i 1992 at «Den tidlige opprinnelsen til falashaene er innhyllet i mystikk, og ved mangel på dokumentasjon vil det forbli så for alltid.»[32]
Ved 1994 har moderne forskere av etiopisk historie og etiopiske jøder generelt støttet den ene av to motstridende hypoteser som er oppsummert nedenfor av Kaplan:[36]
Paul B. Henze støtter den sistnevntes syn i sin bok fra 2000, Layers of Time: A History of Ethiopia:
I 1329 drev keiser Amda Seyon I av Etiopia krigføring i de nordvestlige provinsene Semien, Wegera, Tselemt, og Tsegede, områder hvor mange hadde blitt konvertert til jødedommen og hvor folket Beta Israel hadde fått framgang.[38] Etter sigende sendte keiseren soldater dit for å bekjempe folk «som jødene» (Ge'ez ከመ:አይሁድ kama ayhūd)[39]
I de neste tre århundrene var det hyppig opprør fra Beta Israel mot keiserne i Etiopia. Religion var imidlertid mindre viktig for keiserne enn lojalitet. Opprørske Beta Israel-ledere dannet ofte allianser med andre fiender av keiserne til tross for ulik tro.[39] Sent på 1300-tallet kopierte eksempelvis Qozmos, en kristen munk, Orit (Det gamle testamente) for Beta Israel-samfunnene. Han ledet dem mot lokale kristne før de ble beseiret av keiser Dawit I.[39] Likeledes benyttet guvernøren i Tsellemt på 1400-tallet både kristne som jødiske soldater i sitt opprør. De første personlige krigene mot opprørske Beta Israel-områder skjedde ikke før regimet til keiser Yeshaq I (r. 1414-1429). Da Yeshaq beseiret guvernørene i Semien og Dembiya begynte han deretter med å utøve religiøst press. Han reduserte jødenes sosiale status til mindre enn de kristnes.[39] Yeshaq tvang jødene til konvertere eller minste landområder. Det ville bli gitt vekk som «rist», en nå foreldet form for kommunal eierskap av land i Etiopia, som gjorde dem for alltid arvelig av mottakeren. Yeshaq slo fast ved dekret «han som er døpt i den kristne religionen kan arve sin fars land, i motsatt fall la ham være en Falāsī.» Dette kan være opprinnelsen til begrepet «Falasha» (falāšā, «vandrer» eller «landløs person»).[39] På 1400-tallet begikk keiser Zara Yaqob blant de verste massakrer, angrep og tvungne konvensjoner i Etiopia gjennom tidene. Zara Yaqob var på den ene siden en av de største keiserne i Etiopia, men i hans senere år ble han utpreget paranoid og brutal.
En annen konvertitt til etiopiske jødedom var Abba Sabra (eller Sabriqu) av Madra Kabd i nærheten av Zeqwala i Shewa, som levde på 1400-tallet. I henhold til Falasha-tradisjonen, hvor han er en opprinnelig figur, vendte Abba Sabra til liv i botsøving etter å ha begått mord, en gjerning i denne boten var å bygge en kirke i Dankaz i nærheten av Gonder. Ikke lenge senere «omfavnet [han] troen til israelittene», og konverterte en av Zara Yaqobs sønner, Saga-Amlak, som i henhold til en del redegjørelser også konverterte mange andre mennesker. Abba Sabra er også husket for hans undervisning av Orit, foruten også renhetslovene kjent på amharisk som attenhugn. Han er også antatt å ha introdusert til Beta Israel praksisen med klosterliv, noe som ble et av de mest karakteristiske trekkene til denne jødiske sekten. Innflytelsen til konvertitter som Qozmos og Abba Sabra kompliserer arbeidet med å spore denne gruppens mulige arv fra de tidligste tilslutning.[40]
Beta Israels selvstyre i Etiopia sluttet i 1624 da keiser Susenyos konfiskerte deres landområder, solgte mange mennesker som slaver og tvangsdøpte mange andre.[41] Jødiske skrifter og religiøse bøker ble brent. Å praktisere enhver form for jødisk tro ble forbudt i Etiopia og som et resultat av denne perioden med undertrykkelse har mye av den opprinnelige jødiske troen og praksisen blitt tapt eller endret.
Uansett, Beta Israel-samfunnet synes å ha fortsatt og delvis blomstret i løpet av denne perioden. Hovedstaden i Etiopia, Gonder, i Dembiya, var omgitt av Beta Israel-områder. Beta Israel-folk tjenestegjorde som håndverkere, murere og tømrere for keiserne fra 1500-tallet og framover. Slike yrker har blitt uglesett av andre etiopiere som lavt og mindre ærverdige enn å drive jordbruk.[41] I henhold til samtidige redegjørelser av europeiske besøkende, portugisiske handelsmenn og diplomater, franske, britiske og andre reisende, var antallet Beta Israel på rundt en million mennesker på 1600-tallet. Disse redegjørelsene har også nevnt at en del kunnskap om hebraisk fortsatt eksisterte blant disse menneskene på 1500-tallet. Eksempelvis, Manoel de Almeida, en diplomat og reisende fra Portugal på den tiden skrev at:
Graden av De Almeidas kunnskap er ikke kjent, om det var personlig opplevelse eller noe han hadde hørt av andre. Beta Israel var ikke eksempelvis ikke hovedsakelig av arabisk rase, men han kan ha mente betegnelsen løselig eller at de også forsto arabisk. Det er flere usikkerhetsmomenter ved dette vitnemålet.
Beat Israel tapte deres relative økonomiske fordeler på slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet i løpet av perioden til Zemene Mesafint som var preget av hyppige borgerkriger og uro. Selv om hovedstaden i navnet var Gender i løpet av denne tiden, førte desentraliseringen av regjeringen og domineringen av regionale hovedsteder til en nedgang og undertrykkelse av Beta Israel av lokale herskere. Det var ingen sterk sentral regjering som var interessert i å beskytte dem.[41] I løpet av denne tiden ble den jødiske religionen tapt for over førti år og den ble ikke restaurert før på 1840-tallet av Abba Widdaye, den framragende munken fra Qwara.[41]
Den tidligste bevarte vitnemål på disse skjulte kongedømmene kommer fra 800-tallet. I det siste tiåret av dette århundret fikk jødene i Kairouan i Tunisia besøk av en mann som kalte seg for Eldad, sønn av Mahli, danitten. Eldad danitten (Eldad ha-Dani), som han ble referert til i jødiske nedtegnelser, sa at han var den eneste overlevende fra et skipbrudd. Han hevdet at han hadde unngått kannibaler og hadde opplevd fantastiske eventyr før han kom til Tunisia. Han ble beskrevet som en mann med mørk hud og snakket en fremmed utgave av hebraisk og ikke noe arabisk. Han hevdet å være en jøde av stamme som drev sauer i et land Havila bortenfor elvene av Etiopia.
Han hevdet å være en etterkommer av Dans stamme som hadde utvandret fra Judea på den tiden da Jeroboams tiltredelse som konge etter Salomos død. Han sa at det var tre andre stammer; Naftali, Gad og Asjer, som hadde slått seg sammen med dem på tiden av den assyriske konge Sankerib som hadde lagt det nordlige kongedømmet Israel øde en gang rundt 722 f.Kr. Midt imot disse stammene levde Moses’ barn, Bnai Mosheh, som kom fra de levittere som hadde mishandlet fingrene på sine høyre hender framfor å synge sangene til Sion ved elvene i Babylon, og valgte isteden å flykte sørover.
Eldad danitten sa at Moses’ barn levde bortenfor en «elv av slipte steiner». De var umulig å besøke, unntatt på sabbatdagen da elven ikke slipte. Dette var en sammenheng påfallende likt til, om direkte lånt fra, Sambatyon, en mytisk elv som i jødisk litteratur de ti forsvunne stammene skal ha blitt forvist bortenfor. Stammene levde av sauehold og var mektige krigere. De ble styrt av en konge som fikk hjelp fra en Tora-lærd dommer-profet. De kjente ikke til Talmud, men hadde deres egne tradisjoner skrevet ned på hebraisk. Eldad danitten viste disse til rabbinerne i Tunisia og Egypt.
Rabbinerne brevvekslet med det jødiske lærestedet Geonim i byen Sura (i Babylon) og konkluderte med at Eldad danitten faktisk var en jøde. De avgjorde at forskjellene i hans religiøse praksis fra deres egne var lovlige former innenfor vanlig jødisk lov for jødene i Havila. I tidlig moderne tid ble de variantene fra rabbinistisk lov som han praktiserte og adlyde fortsatt sitert av rabbinistiske autoriteter som presedens. Det fakta at han brukte kun hebraisk i den muslimske verden og bar med seg hellig tekst skrevet på hebraisk og som da detaljer om ritualer og andre praksiser antydet at oldtidens etiopiske jøder kjente til hebraisk.
På 1500-tallet proklamerte øverste rabbiner i Egypt, David ben Solomon ibn Abi Zimra (Radbaz), at vilkårene av halakhá (jødisk lov) at det etiopiske samfunnet faktisk var jødisk. I løpet av 1800-tallet støttet flertallet av de jødiske autoritetene denne antagelsen.
I 1908 kom sjefsrabbinere fra 45 land med en felles uttalelse hvor de erklærte at de etiopiske jødene faktisk var jøder. Denne proklamasjonen var hovedsakelig på grunn av arbeidet til professor Jacques Faitlovitch som studerte amharisk og tigrinja ved lærestedet Ecole des Hautes Etudes i Paris under professor Joseph Halévy. Sistnevnte hadde første gang besøkt de etiopiske jødene i 1876. Da han kom tilbake til Europa utga en «Kol Korei», et rop om hjelp til verdens jødiske samfunn om å redde de etiopiske jødene. Han dannet organisasjonen Kol Yisroel Chaverim («Hele Israel er venner») for å fungere som talerør for de etiopiske jødene i årene som kom.
En av de tidligste daterte referansene til Beta Israel i etiopisk litteratur er i De herlige seirene til Amda Seyon som nevner et opprør i provinsen Begemder av «de frafalne som er som jøder» i året 1332.[43]
Isolasjonen til Beta Israel ble rapportert av den oppdagelsesreisende James Bruce som utga sin reiseskildring Travels to Discover the Source of the Nile i Edinburgh i 1790. I 1860 reiste Henry Stern, en jødisk konvertitt til kristendommen, til Etiopia i et forsøk på å konvertere disse etiopiske jødene til kristendommen.
Mange av de etiopiske jødene hvor deres forfedre ble kristne har siden gått tilbake til å praktisere jødedommen. Disse menneskene er kjent som Falash Mura. De har blitt gitt lov til å komme til Israel, men ikke som jøder. De israelske myndighetene kan sette kvoter på deres innvandring og gjøre statsborgerskap avhengig av deres konvertering til ortodoks jødedom. Selv om ingen kjenner nøyaktig til antallet av Falash Mura i Etiopia, har observatører anslått tallet til gjelde rundt regnet 20 000 til 26 000 mennesker. Mer nyere har journalister og andre reisende i fjerne regioner av Etiopia funnet hele landsbyer hvor de som bor der hevder at de er enten jøder eller Falash Mura.
I Achefer woreda av sonen Mirab Gojjam er det rundt 1000 til 2000 familier av Beta Israel som ikke har søkt om utvandre til Israel. De kan være andre enklaver i Etiopia med tilsvarende jødiske familier. Israel har akseptert innvandring fra Falash Mura på 300 mennesker i måneden. Det etiopiske samfunnet og deres støttespillere i Israel har søkt om at dette antallet fordobles med begrunnelsen av den høye dødsrate blant de jøder som venter på å utvandre fra Etiopia. En økonomisk analyse utført for JAI av David Brodet, tidligere direktør for Finansdepartementet i Israel, har konkludert med at økt andel av innvandring til Israel «er meget logisk og har økonomiske og sosiale fordeler» over den nåværende innvandringsraten.[44]
Den skriften som betraktes som mest hellig er Tora – Orit. Alle hellige skrifter, inkludert Tora, er håndskrevne på pergamentsider som er satt sammen til en kodeks (bok). Resten av profetene og Hagiographa (helgenbiografier) er av sekundær betydning. Språket i de hellige skriftene er ge'ez.
I tillegg til Den hebraiske Bibelen holder Beta Israel Første Enoksbok, Jubelår (hebraisk יובל, Yovel), Baruks bok, og Esras bok. De grunnleggende tekstene til Beta Israels bibelske skrifter har blitt videreført gjennom generasjonene i gamle oversettelser som Septuaginta som inkorporerer Apokryfene (slik den protestantiske tradisjonen kaller disse) og alle de deuterokanoniske bøker, foruten også andre rabbinistiske jødisk, apokryfisk litteratur.[45]
Beta Israel eier flere andre bøker som ikke betraktes som kanonisk, inkludert Arde'et, Moses’ gjerninger, Gorgorios’ åpenbaring, Meddrash Abba Elija, og biografiene til nasjonens forfedre: Gadla Adam, Gadla Avraham, Gadla Ishak, Gadla Ya'kov, Gadla Moshe, Gadla Aaron, Nagara Musye, Mota Musye.
Lederne av samfunnet betrakter en bok om sabbaten og dens forskrifter, Te'ezaza Sanbat (Sabbatens forskrifter) som særlig viktig. Lederne leser også liturgiske verker, inkludert helgetjenester, bønner for sabbaten og festivaler, og ulike velsignelser. Sefer Cahen handler om prestetjenester mens Sefer Sa'atat (Timenes bok) angår ukedagene og sabbaten. Den religiøse kalender er satt i henhold til en avtale kjent som Abu Shaker og som ble skrevet en gang rundt 1257 e.Kr. Den dekker beregningen av jødiske helligdager og kronologiske emner. Abu Shaker lister datoer for jødiske fester, inkludert Matqe' (Nyttår), Soma Ayhud or Badr (Yom Kippur), Masallat (Sucot), Fesh (Påskefest), og Soma Dehnat (Frelsens faste) eller Soma Aster (Påskefaste).[46]
Beta Israel har en unik helligdag, kjent som Sigd på den 29. hesjván. Sigd eller Seged er avledet fra det semittiske rotordet som betyr «å bøye seg» (legge seg på bakken). Tidligere ble dagen kalt for Mehella. Handlingen å bøye seg og be er fortsatt kjent som mehella. Sigd feirer at Tora er gitt og tilbakekomsten fra landflyktigheten i Babylon til Jerusalem under Esra og Nehemja. Beta Israels tradisjoner hevder at Sigd minnes Esras kunngjøring mot de babylonske hustruene.[47] I Etiopia blir Sigd feiret på åshøyder utenfor landsbyene. Stedene for disse hadde mange navn, blant annet Ya'arego Dabr (Fjell for å be) og på amharisk Yalamana Tarrara (Fjellet for bønn). Kessim, eller samfunnets eldre, trekker en parallell mellom rituelle fjell og Sinaifjellet. Andre kilder beskriver Sigd (da kalt for Amata Saww) som en feiring av nymåne, og deretter trekker kessim seg tilbake for en tid i ensomhet.[48]
Sosial kontakt mellom Beta Israel og andre etiopiere var begrenset. Det var ikke grunnet Kasjruts spiseregler ettersom alle etiopiere delte de samme mattabuene. Etiopiske jøder hadde ikke lov til å spise maten til ikkejøder. Kessim var mer strenge om forbudet mot å spise mat laget av ikke-kessim. De fra Beta Israel som brøt disse tabuene ble forvist og måtte gjennomgå en renselsesprosess. Renselsen inkluderte faste for en eller flere dager, og rituell renselse før man kunne komme inn i landsbyen igjen. I motsetning til andre etiopiere spiste Beta Israel ikke rått kjøtt som kitfo eller gored gored (rått oksekjøtt).[49]
Beta Israel snakket tidligere qwara og kayla, nært beslektet med kusjittiske språk. I dag snakker de amharisk og tigrinja, begge semittiske språk. Deres liturgisk språk er ge'ez, også et semittisk språk. Siden 1950-tallet har de lært seg hebraisk i skolen, og de som tilhører Beta Israel i staten Israel bruker i dag hebraisk som dagligspråk.
De israelske myndighetene aksepterte offisielt Beta Israel som jøder i 1975 for å nyttegjøre Loven om tilbakevending. Den israelske statsministeren Menachem Begin skaffet seg avgjørelse fra sjefsrabbiner Ovadia Yosef at de var etterkommere fra De ti tapte stammene. De ble imidlertid påkrevd å gjennomgå pro forma jødiske konvensjoner for å fjerne enhver tvil om deres jødiske status.
På begynnelsen av 1984 utførte Israel Operasjon Moses som begynte å transportere Beta Israel fra sultkatastrofen i Sudan og til staten Israel. Aksjonen involverte flyfrakt av rundt 8 000 etiopiske jøder. Tusener av Beta Israel hadde flyktet til flyktningleirer i Sudan til fots og rundt 4000 hadde død underveis. Sudan hadde i hemmelighet tillatt Israel å evakuere de katastroferammede etiopierne, men straks historien ble kom i nyhetene la de arabiske landene press på Sudan for å hindre flyfrakten. Rundt 1000 etiopiske jøder ble derfor etterlatt.
Det var ikke før i 1990 at myndighetene i Israel og Etiopia kom til en enighet som tillot den gjenværende etiopiske jødene en sjanse å emigrere til Israel. I 1991 hadde den politiske og økonomiske stabiliteten i Etiopia blitt forverret da opprørere angrep og til sist kontrollerte hovedstaden Addis Abeba. Bekymret for skjebnen til Beta Israel i løpet av denne overgangsperioden forberedte den israelske regjering sammen med flere private grupper å fortsette i hemmelighet med migreringen. Etter at El Al fikk en spesiell tillatelse til å fly på sabbaten (grunnet at liv sto på spill) begynte Operasjon Salomo fredag den 24. mai. I løpet av de neste 36 timene ble totalt 34 passasjerfly fra El Al benyttet, med passasjersetene fjernet for maksimalisere passasjerkapasiteten, til å fly 14 325 etiopiske jøder kontinuerlig til Israel.
Etiopiske jøder har gradvis blitt en del av dagens israelske samfunn; i det religiøse liv, militærtjeneste, utdannelse og politikken. Tilsvarende med andre grupper av innvandrende jøder som har gjort aliyah til Israel møter etiopiske jøder hindringer i deres integrering i det israelske samfunnet. Det etiopisk-jødiske samfunnets indre utfordringer har blitt komplisert med en begrenset, men dog reelle rasistiske holdninger fra deler av samfunnet.[51]
En studie har avdekket at en del av de problemene som eksisterer med å absorbere Beta Israel inn i de eksisterende samfunnet var grunnet i den valgte modellen. «Planleggingen av absorberingen av jødiske innvandrere til Israel har blitt dominert av en prosessuell tilnærming som har generelt vært følsom til særlige omstendigheter og behovene til etniske minoritetsgrupper. Denne tilnærmingen har vektlagt ‘nasjonale interesser’ slik de har blitt definert av den dominerende samfunnsgruppen, nemlig askenasiske jøder som har sin opprinnelse i sentrale Europa. De sosiale og kulturelle tradisjonene til andre grupper har blitt behandlet som ‘problemer’ som man trenger å overkomme, og det har blitt gitt minimal oppmerksomhet til tilpasningprosessene som slike grupper må gjennomgå.»[52]
De fleste av de 100 000 etiopiske jødene som lever i Israel er innvandrere og etterkommere av to hovedbølger, den første i 1981-1984 og den andre i 1991-1998. Individuelle etiopiske jøder har levd i Eretz Yisrael (Israels land) siden før staten Israel ble etablert. En yngre gruppe kom til Israel på 1950-tallet for å få utdannelse i hebraisk og dro deretter tilbake til Etiopia for å utdanne unge jøder der. Det har også sildret inn en del etiopiske jøder til Israel før 1970-tallet. Antallet økte etter at den israelske regjeringen offisielt anerkjente Beta Israel som jøder i 1973, noe som ga rett til israelsk statsborgerskap.[53]
For å forberede absorberingen av ti tusener av etiopiske jøder kom staten Israel opp med to disposisjonsplaner (Departementet for integrering, 1985, 1991). Den første ble forberedt i 1985, et år etter at den første bølgen med immigranter kom. Den andre planen oppdaterte den første som svar på den andre bølgen av innvandring i 1991. Den første planen inneholdt en omfattende og detaljert program og dekket emner som boliger, utdannelse, sysselsetting og praktisk organisering, sammen med retningslinjer angående særlige grupper som kvinner, ungdommer, og aleneforsørgere. Som ved tidligere integreringspolitikk tilpasset den seg en prosessuell tilnærming som antok at immigrantene var bredt familiær med den eksisterende flertallsbefolkningen i Israel. Planene var uten tvil skapte med de beste hensikter og fast tro på integrering, men resultatene har likevel vært mindre tilfredsstillende enn ønsket.[53]
Ulikhetene mellom det tradisjonelle livet på den etiopiske landsbygda til det moderne og urbane samfunnet i Israel har gitt tilpasningen særlige vanskeligheter. Mange av familiene i Beta Israel består av små barn ledet av arbeidsledige menn i slutten av 50- og 60-årene, grunnet den tradisjonelle skikken at menn giftet seg med kvinner 20 eller 30 år yngre enn dem selv. Kombinert med et høyt antall enslige mødre som ofte ikke er i stand til yrkesliv innebærer det høyt antall etiopiske husholdninger uten selvstendig inntekt, og de som har arbeid har vanskeligheter med å skaffe inntekter som er over minimumslønner, noe som plasser mange under fattigdomsgrensen. Den eldre generasjonen tilbringer mye tid på å reise til bryllup og begravelser for å opprettholde sosiale og familiebånd som var vesentlige i Etiopia, og således holde på den verdighet og betydning som eldre har i et tradisjonelt samfunn, men som er vanskeligere å vedlikeholde i et moderne samfunn. Den eldre generasjonen som ikke har den samme kulturelle ballast og utdannelse som den yngre føler seg ofte tilsidesatt.[54]
I henhold til en BBC-artikkel fra 1999 hevdet en statlig rapport at 75 prosent av de 70 000 etiopiske jødene som levde i Israel på denne tiden kunne ikke lese eller skrive hebraisk. Mer enn halvparten av befolkningen hadde problemer med å snakke hebraisk i dagligtale. I motsetningen til russiske immigranter som hadde yrkeserfaring kom de fleste etiopiere uten den nødvendig erfaring som gjorde det mulig for dem å gå rett inn i et industrialisert samfunn.[55] Siden den tid har det vært stor forbedring, særlig for yngre medlemmer av Beta Israel-samfunnet. Gjennom militærtjeneste har de fleste fått muligheter for øke sjansene for bedre valgmuligheter. I dag har de fleste i hovedsak blitt integrert i det israelske samfunnet, og med et høyere antall som klatrer i de sosiale lagene, noe som er en inspirasjonen for Beta Israel som helhet.
Det er under bygging et eget museum for kultur og kulturarv for det etiopisk-jødiske samfunnet i Rehovot. Museet er planlagt både som et forskningssenter og åndelig senter, og er kommet igang på initiativ av interesseorganisasjonen Tomer som er en forening for etiopiske veteraner og tidligere Mossad-agenter som deltok i den første operasjonen i å føre etiopiske jøder til Israel. «Jødene fra Etiopia har en kulturarv og er de eneste jødene som greide å holde seg strengt til jødedommen til tross for at de var helt isolert fra andre jødiske samfunn,» har Tomers formann Moshe Bar-Yuda uttalt. «Museet vil presentere etiopisk kultur til israelere som ikke kjenner godt nok til den og til unge etiopiere som har falt mellom stolene, på den ene siden ikke knyttet til foreldrenes kultur, og på den annen side finner det tidvis vanskelig å bli en del av det dynamiske livet i Israel. Når de ser oldtidskulturen til deres forfedre vil de bli fylt med stolthet.»[59]
Museet har en kostnadsramme på bortimot 4,5 million dollar og vil inkludere en modell av en etiopisk landsby, en urtehage, en kunstig bekk, amfiteater, klasserom og minnesmerke etter både de etiopiske jødene som døde i Sudan på veg til Israel og etiopiske sionistaktivister. Ganske mange etiopiske jøder lever i Rehovot, hvilket er grunnen for lokaliseringen. Byen har satt av 6 dunamer (6,000 m²) til museumskomplekset.
Det er håp om at den voksende etiopiske befolkningen i Israel vil føre til sterkere sosiale og politiske forbindelser mellom Etiopia og Israel. Etiopias regjering har blitt en viktig alliert for Israel på den internasjonale arena, og Israel har flere utviklingsprosjekter gående i Etiopia.
I Israel er det flere politikere av etiopisk bakgrunn. Partiet Atid Ekhad (En framtid) ser på seg selv som en politisk representant for samfunnet, men også andre politiske partier har etiopiske medlemmer. I 2006 inkluderte partiet Shas, som representerer haredisk jødedom hos jøder med bakgrunn fra sefardiske og Midtøsten, en etiopisk rabbiner fra Beersheba på sine partilister i et bevisst forsøk å representere ulike etniske og geografiske grupper. Shas' åndelige mentor, rabbiner Ovadia Yosef, har entusiastisk omfavnet etiopiere etterhvert som de begynte innvandre til Israel for fire tiår siden.
Shas var ikke det eneste partiet som forsøkte å appellere til etiopiske velgere. Både Herut og Kadima har hatt etiopiere på sine lister. Shlomo Mula, overhode for integreringsdepartementet, ble rangert som 33 på Kadimas liste.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
