Andiparos
From Wikipedia, the free encyclopedia
Andiparos (gresk: Αντίπαρος) er en gresk øy som innenfor til øygruppen Kykladene. Navnet kommer fra dens plassering, andi = motsatt, av øya Paros, som den ligger rett ved siden av, kun 1,9 km unna. Det tar ti minutter med båt fra havnen Pounta til hovedhavnen ved landsbyen Kastro på Andiparos.
| Andiparos | |||
|---|---|---|---|
| Αντίπαρος | |||
 Andimilos | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Kykladene | ||
| Øygruppe / del av | Sørlige egeiske øyer | ||
| Areal | 45,182 km² | ||
| Høyeste punkt | St. Elias (308 moh.) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Hellas | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 1 211 | ||
| Befolkningstetthet | 26,8 innb./km² | ||
| Posisjon | |||
 Andiparos 37°00′N 25°02′Ø | |||
Øya har en kystlinje på 57 km, er 12,5 km bred og 5,5 km lang med et areal på 45,182. I henhold til folketelling av 2011 bor det 1 211 mennesker på Antiparos, noe som utgjør en befolkningstetthet på 27 personer per km².[1]
Midt på øya strekker fjellet St. Elias seg til 308 meter. Hovedbyen heter det samme som øya, Antiparos, men av den grunn refereres det vanligvis til som Kastro etter festningen. Antiparos består av vulkansk fjell og har tørt klima med høy fuktighet, og grunnet øyas form er den preget av til dels sterke vinder. Antiparos er hovedsakelig flat med mange små åser og høyder med liten vegetasjon.
Antiparos er skilt fra Paros med et sund, Amfigeio, som er mellom 1,5 og 1,9 km bredt, men det går ferge mellom havnene som tar i overkant av 10 minutter.
Antiparos ligger i hjertet av Kykladene. Sammen med flere småøyer og holmer, som ligger i den nordlige enden av sundet mellom Antiparos og Paros, utgjør Andiparos en kommune i regionen Sørlige egeiske øyer. En del av de andre øyene i kommunen er Despotiko, som ligger sørvest for Antiparos, er i dag ikke befolket, men har stor arkeologisk betydning. Øst for Despotiko ligger den mindre øya Strongyli. På Saliagos har man funnet den eldste kjente bosetningen i Kykladene. Den var fra neolittisk tid, rundt 4800 f.Kr.
Antiparos er kjent for sin særskilte kykladiske skjønnhet med hvite hus, brosteinslagte gater og vakre blomster foran husene. Den fremste bosetninger ligger i nordøstlige enden av øya, motsatt overfor Pounda på hovedøya Paros. Det historiske senteret er ruinene av en venetianske festning fra 1300-tallet som ligger nær byens sentrale torg og knyttet samme med handlegater i den maleriske kystgaten, preget av småbutikker og restauranter. Andre bosetninger St. Georgos i den sørvestlige enden, foruten Soros og Kampos. Populære strender er Psaralyki, Sifneiko, og Ag Spiridon.
På berget til sankt Johannes, rundt 177 meter over havnivået, er Antiparos' kjente grotte. Den har en imponerende kuppel i inngangen og blant de eldste stalaktitter i Europa.[2] Inskripsjoner som er funnet i grotten tyder på at den ikke bare var kjent i antikken, men også i bruk. Utenfor grotten er kirken for sankt Johannes Spiliotis hvor det er en festival hver år.[2]
Samfunnet Antiparos ble opprettet i 1914 og ble forfremmet til kommune i 2010 ved innføringen av Kallikrates-loven under prinsippet at «hver øy en kommune».[3]
Øyas økonomi er basert på turisme, fiske, og jordbruk. Den har blitt et populært turistmål i sommermånedene for både grekere og andre besøkende fra Europa, foruten også landspekulanter fra USA. Inntektene fra Antiparos' grotte utgjør en betydelig andel av økonomien. De fleste øyboeren arbeider i butikkene, restaurantene og losjiene på øya i løpet av turistsesongen som strekker seg fra påsken og fram til oktober. Siden 1970- og 1980-tallet har også nudister kommet til øya, tiltrukket av de avstedsliggende og sandfylte strendene. Siden 1990-tallet har det vært et jevn utvikling av øya grunnet dens nærhet til Paros, og dens infrastruktur har blitt forbedret for å holde følge med tilstrømningen av turister.
Dagens navn Antiparos er lett forstå i henhold til øyas plassering til den større øya Paros, men Antiparos antikke navn var Oliaros (gammelgresk: Ωλίαρος). Ordet er antagelig av fønikisk opprinnelige i betydningen «skogfjell» eller «skogkledd sted».[2]
Det er omfattende neolittiske levninger på øya. De første undersøkelsene ble gjort av den reisende Theodore Bent som i 1884 på uvitenskapelig vis åpnet rundt 40 graver i to gravområder. I 1889 gjorde Christos Tsountas arkeologiske utgravninger på Despotiko og avslørte graver fra kykladisk sivilisasjon, en tidlig steinalderkultur. I tidsrommet 1964-1965 ble en neolittisk bosetning undersøkt på øya Saliagos og J. D. Evans fra den britiske skole i Athen. Steinfundamenter av bygninger, pilspisser gjort av obsidian, og keramikk ble funnet, sammen med en marmorstatuett som er kjent som «Den feite frue fra Saliagos».[4][5]
Levninger fra klassisk tid er konsentrert på øya Despotiko. Øya Antiparos var identifisert i antikken som Prepesintho i henhold til skriftene til Strabon og Plinius den eldre
I 1959 begynte Nikos Zafiropoulos utgravninger ved Zoumparia og Mantra på den nordøstlige kysten av øya hvor de avdekket et tempel med dorisk søyleorden, datert til rundt 500 f.Kr. I 1997 begynte arkeologen Yiannos Kourayos nye utgravninger ved Mantra og brakt lys på en del tilhørende bygninger til helligdommen. Tempelet i seg selv har ikke blitt avdekket, skjønt en rekke arkitektoniske elementer fra et tidligere dorisk tempel har blitt oppdaget og som ble bygget inn i senere murvegger. Hovedfunnet har så langt vært en langstrakt bygning, bestående av fem lange, parallelle rom. I det sørligste rommet har det blitt avdekket arkaiske materialer med opphav fra østlige Egeerhavet, Rhodos, Kypros og oldtidens Egypt.
Flere skulpturer i marmor har blitt avdekket, inkludert to arkaiske kouroshoder, en mannlig nakenstatue, deler av perirrantiriou fra arkaisk tid med inskripsjonen «Marda anethiken». Blant de mer betydningsfulle funnene er et kvadratisk alter av marmor dedikert Hestia Isthmos fra klassisk tid og som er et vitnemål på en av guddommene som ble dyrket på Kykladene.[6]
I løpet av bysantinsk tid og fram til 1200-tallet er informasjon om øyas historie svært spinkel. I 1207 ble Antiparos tatt av den venetiansk adelsmannen Marco Sanudo, og det forble værende under hans familie fram til andre halvdel av 1300-tallet da den gikk til familien Sommaripa, og i 1480 videre til familien Pisani.
Den venetiansk tid ble avbrutt i 1537 da Antiparos sammen med de øvrige øyene i Kykladene ble erobret av de muslimske osmanerne, og forble under osmanske styre fram til den greske frigjøringskrigen i 1821, bortsatt fra en periode på fire år fra 1770 til 1774 da det russiske keiserdømmet styrte øya. Russerne fjernet mange av de storslåtte stalaktittene fra Antiparos' store grotte og sendte dem til museet Eremitasjen i St. Petersburg.
I 1770 kunne den franske botanikeren Joseph Tornefort rapportere at Antiparos hadde 78 hus og rundt 200 besøkende. Tornefort kom for å besøke grotten, hvilket beskrevet i hans bok og siden markert i et maleri.[7][8][9]
I 1794 skjedde en betydelig katastrofe da pirater fra Kefallinia og Peloponnes gikk i land og plyndret øya, og kidnappet datteren til den venetianske visekonsulen.
Øyboerne var blant de første i Kykladene som deltok i den greske uavhengighetskrigen i 1821 og i 1832 ble øya offisielt en del av den nye staten Hellas.
Under den andre verdenskrig ble den sørvestlige enden av øya, nær Agios Georgos, benyttet som en hemmelig ubåtsbase, men etter krigen ble dette stedet atter et rolig, avsidesliggende sted og har i de siste tiårene vokst til en turistlandsby. Antiparos ble kjent for grekere generelt i 1960 grunnet filmen Madalena hvor verkstendene til Finos Films bidro til å bedre stedets naturlige skjønnhet og historiske landskap.
Arkitekturen, som på alle kykladisk øyer, krever streng regulering for å bevare øyenes enhet, hvilket består av hvite hus med blå dører og vinduer, gårdsrom og hager er dekorert med bougainvillea og andre blomster. Ofte består disse arkitektoniske trekkene av stein eller nabogater eller murene ved kirkegården.
Festningen ble bygd i 1440 og synes å ha en særskilt og særegen arkitektonisk stil. Husene utgjør en kompakt kompleks med 24 toetasjes hus som danner den ytre sonen mens sentrum er festningsplass som inntil nylig var et vannreservoar. Blant husene er det tre kirker og en gammel akvedukt. Husene har hovedsakelig blitt snudd rundt, ved at baksiden er blitt forsiden, slik at de kan fungere som butikker.
Ved øyas senter er den berømte grotten på Antiparos, en av de vakreste og mest mystiske grotter i verden. Hulen har blitt benyttet som et naturlig tilfluktsrom fra neolittisk tid og framover. Området ble også benyttet for å framstille keramikk og for å dyrke gudinnen Artemis. Ved inngang er det i dag den storslåtte kirken Agios Ioannis Spiliotis.
Tegn og innrissinger på stalaktittene og stalagmittene[10] er vitnemål til alle besøkende, det samme er inskripsjonene på alteret til Aleksander den stores generaler og kong Otto.
Antiparos' grotte
Grotten er meget omfattende og på flere nivåer. Den lyriske poeten Arkhilokhos fra Paros skal etter sigende ha etterlatt seg en inskripsjon i hulen. I 1673 bodde den franske arkeologen og ambassadør i Istanbul, marki de Nointel, tre daget i grotten, og feiret også julaften i den. Senere besøkende har også skrapet inn sine navn, blant annet lord Byron og nevnte kong Otto. Under den tysk okkupasjonen under den andre verdenskrig ble deler av grotten ødelagt. Grotten er blitt fullstendig utnyttet i tiden rundt 2005 ved finansiering fra EU ved å reise avsperringer, bygge trapper, installere lys, sikkerhetskameraer og høytalere for informere besøkende.
Festningen
Det venetianske Kastro på Antiparos er et typisk eksempel på befestningsverk som ble etablert på Kykladene under «latinerne» (italienerne) i tiden 1200-1500. Denne konstruksjonen er datert til midten av 1400-tallet da Giovanni Loredano fra Venezia besluttet å gifte seg med Maria Sommaripa fra Antiparos.[11]
Den opprinnelige konstruksjon hadde en ‘motte’, det vil si en høyde i midten og hus rundt dens omkrets. Husene var bygget en sammenhengende blokk hvor de ytre murene var en del av forsvarsmuren. Den eneste inngangen var på sørvingen. Innenfor hovedbosetningen utviklet husene seg til bygninger med tre etasjer, hver av dem med egen inngang som førte til en ytre trapp. I løpet av bosetningen ble sørvingen utvidet til å utgjøre en rektangulær omkrets kalt Xopyrga og innenfor den opprinnelige innhegningen rundt fundamentet til sirkelrundt tårn.
I moderne tid har festningens arkitektur blitt endret ved at en kirke har blitt lagt til og den sentrale høyden har blitt benyttet som en tårn som inneholdt en vannbeholder. Bolighusene har beholdt en del av den opprinnelige strukturen til tross for at øverste etasje har falt sammen. De fleste er derfor omgjort til hus med to etasjer og de fleste vender utover for å kunne fungere som butikker ved hovedgaten. En integrert del av festningen huser små flaggermus som kommer med skumringen og oppholder seg østtårnet.
Eksempel på den spesielle arkitekturen
Handlegaten
I boligstrøket
Fra markedet
Inngangspartiet til festningen
Skolen og parken
Borgkirken
Stranden bak slottet
Dryppsteinsgrotten Spila er øyas største turistattraksjon
Byen sett fra sjøen
Fra fjellene
Inngangen til grotten
.jpg)
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
