Ulm-felttoget
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ulm-felttoget var en serie av franske og bayerske militærmanøvrer og slag for å fange en østerriksk hær under den tredje koalisjonskrigen i 1805. Felttoget utspilte seg nær og i den schwabiske (dengang bayerske) byen Ulm.
| Ulm-felttoget | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Napoleonskrigene, den tredje koalisjonen | |||||||
 Kapitulasjonen ved Ulm, det avgjørende slaget i felttoget førte til general Macks nederlag og fangenskap for 23 000 østerrikske soldater. | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Det første franske keiserdømme |  Keiserdømmet Østerrike | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
Napoléon Bonaparte
| Karl Mack von Leiberich
| ||||||
| Styrker | |||||||
| 235 000 soldater, blant de 25 000 soldater fra Bayern[1] | 72 000 soldater[2] | ||||||
| Tap | |||||||
| 2 000 soldater[3] | 60 000 soldater,[2] de fleste tatt til fange | ||||||
Den franske Grande Armée ble ledet av keiser Napoléon og bestod av 210 000 soldater. Den franske planen var å slå ut de østerrikske styrkene før russiske forsterkninger nådde frem. Ved raske troppeforflytninger utførte Napoléon en stor omgående manøver og klarte derved den 20. oktober å ta til fange en østerriksk hær på 23 000 mann under kommando av general Karl Mack von Leiberich. Totalt antall østerrikske krigsfanger under felttoget var 60 000. Felttoget betraktes som et strategisk mesterstykke og ble i ettertid lagt til grunn for den tyske Schlieffenplanen fra 1905.
Seieren ved Ulm avsluttet ikke krigen, ettersom det stadig var en stor russisk hærenhet under ledelse av feltmarskalk Mikhail Kutuzov nær Wien. Russerne trakk seg tilbake mot nordøst for å vente på forsterkninger og slutte seg til de gjenværende østerrikske tropper. Franskmennene fulgte etter og inntok Wien den 12. november 1805. Den 2. desember vant franskmennene det avgjørende slaget ved Austerlitz, og nederlaget tvang Østerrike til å kapitulere. Freden i Pressburg i slutten av desember 1805 førte til oppløsningen av den tredje koalisjonen. Frankrike ble den førende makt i Sentraleuropa, noe som i sin tur ledet til krigen mot den fjerde koalisjonen bestående av Preussen og Russland året etter.
Siden 1792 hadde mange europeiske land vært innblandet i revolusjonskrigene. Etter fem år med krig gikk den første franske republikk seirende ut av den første koalisjonskrigen i 1797. Den andre koalisjonen mot det revolusjonære Frankrike ble etablert i 1798, men led også nederlag og ble oppløst i 1801. Det forente kongerike Storbritannia og Irland var den eneste gjenværende motstander for det nye franske konsulatet under førstekonsulen Napoléon Bonaparte.
I mars 1802 ble Frankrike og Storbritannia enige om å avslutte fiendtlighetene ved fredstraktaten i Amiens, og for første gang på ti år var det fred i hele Europa. Det var mange problemer mellom de to landene, og det var vanskelig å gjennomføre fredsavtalen. Storbritannia var negativ til å overgi alle erobrede kolonier etter 1793, og i Frankrike var det harme over at britene ikke hadde forlatt Malta.[4] Den spente situasjonen forsterket seg da Napoléon sendte en ekspedisjonsstyrke for å slå ned opprøret på Haiti.[5] I mai 1803 erklærte Storbritannia krig mot Frankrike.
Den tredje koalisjonen
I desember 1804 ble den tredje koalisjonen dannet gjennom en avtale mellom Storbritannia og Sverige. Den britiske statsministeren Pitt drev i 1804 og 1805 intenst diplomati for å etablere en ny allianse mot Frankrike. Gjensidig mistenksomhet mellom britene og russerne ble redusert ved flere uheldige politiske utspill fra Frankrike, og i april 1805 undertegnet de to landene en alliansetraktat.[6] Etter flere nederlag mot Frankrike og opptatt av å få revansje,[7] sluttet Østerrike seg også til koalisjonen noen få måneder etter.[8]
Franske militære forberedelser
Før den tredje koalisjonen ble etablert, hadde Napoléon samlet styrker i seks militærleirer ved Boulogne for å forberede en invasjon av De britiske øyer. Selv om invasjonen ble avlyst fikk de franske troppene trening for alle tenkelige militære operasjoner. Napoléon besøkte styrken jevnlig og avholdt storslagne parader for å opprettholde moralen.[9]
Soldatene i Boulogne dannet kjernen i det Napoléon senere kalte La grande armée. I begynnelsen hadde denne franske arméen rundt 200 000 mann inndelt i syv korps. Det var store enheter, hver med 36–40 kanoner, og de var i stand til uavhengige operasjoner inntil andre korps ankom.[10] Uavhengig av disse styrkene dannet Napoléon en kavaleristyrke bestående av 22 000 mann inndelt i to divisjoner med kyrassér, fire divisjoner med dragoner og to divisjoner med dragoner og lett kavaleri, støttet av 24 kanoner.[10] I 1805 hadde La Grande Armée vokst til en styrke på 350 000 soldater,[11] vel utstyrt, trent og ledet av kompetente offiserer hvor nesten alle, fra sersjanter til marskalker hadde erfaring fra de nylig avsluttede revolusjonære krigene.
Østerrikske militære forberedelser
I Østerrike hadde keiserens bror, Erkehertug Karl, innledet reformer i hæren i 1801 ved å ta makt fra Hofkriegsrat, det militær-politiske rådet som til da hadde vært ansvarlig for det østerrikske forsvaret.[12] Karl var Østerrikes beste general,[13] men han var upopulær ved hoffet og mistet mye innflytelse da Østerrike, mot hans råd, bestemte seg for å erklære krig mot Frankrike.
Karl Mack ble den nye øverstkommanderende for Østerrikes armé. Rett før krigen brøt ut innførte han reformer hvor ett regiment skulle bestå av fire bataljoner, hver med fire kompanier, i stedet for tre bataljoner med seks kompanier hver. Endringen kom uten noen trening av offiserene og enhetene ble derfor ledet av offiserer uten nødvendige taktiske øvelser i å kommandere sine enheter.[14] Østerrikske kavaleristyrker ble ansett som de beste i Europa, men avgivelsen av mange kavalerienheter til infanteriformasjoner ga ikke den slagkraften som de mer konsentrerte franske kavaleristyrkene hadde.[14]
Ulm-felttoget varte i nesten en måned og de franske styrkene ga de østerrikske styrkene stadige nederlag. Felttoget kulminerte den 20. oktober med tapet av en hel østerriksk armé.
Østerrikske planer og forberedelser
General Mack mente at hans styrker måtte kontrollere det fjellrike området Schwarzwald i det sørlige Tyskland for å beskytte Østerrike; Mack trodde ikke at det ville bli noen aktivitet i det sentrale Tyskland. Mack bestemte seg for at byen Ulm skulle være senteret for hans defensive strategi, som besto i å holde ut mot de franske styrkene inntil russiske styrker under Kutuzov ankom og kunne forbedre styrkeforholdet mot franskmennene. Ulm ble beskyttet av de sterkt befestede høydene ved Michelsberg, noe som ga Mack inntrykk av at byen var tilnærmet umulig å innta.[15]
Hofkriegsrat bestemte imidlertid at den sentrale krigsskueplassen skulle være Norditalia. Erkehertug Karl fikk 95 000 mann under sin kommando og ordre om å krysse elven Adige med kurs for Mantova, Peschiera Borromeo og Milano.[16] Østerrikerne stasjonerte en armé på 72 000 mann ved Ulm. Formelt ble den ledet av erkehertug Ferdinand Karl, reelt var general Mack øverstkommanderende. Den østerrikske strategien krevde at erkehertug Johann med 23 000 mann sikret Tirol, for å ivareta forbindelsen mellom styrkene i Italia og Tyskland.[16] Østerrikerne utplasserte også isolerte korps for å støtte svenskene i Svensk Pommern og britene i Napoli, men disse var beregnet på å forvirre franskmennene og å splitte deres styrker.
Franske planer og forberedelser
I de to foregående felttogene mot den første og andre koalisjonen, i 1796 og år 1800, hadde Napoléon sett for seg at området langs elven Donaus øvre del ville bli sentralt for den franske innsatsen. Ved begge felttog ble krigshandlingene i Italia de viktigste. Hofkriegsrat trodde at Napoléon nok en gang ville slå til i Italia. Napoléon hadde andre planer: 210 000 mann fra Bologne skulle marsjere østover for å omringe general Macks utsatte østerrikske armé hvis den fortsatte marsjen mot Schwarzwald.[1] I mellomtiden skulle marskalk Joachim Murat operere med kavaleri i Schwarzwald for å få østerrikerne til å tro at den franske styrken rykket frem på en direkte vest–øst-akse. Det franske hovedangrepet i Tyskland skulle støttes av franske angrep i andre områder: marskalk André Masséna skulle angripe erkehertug Karl i Italia med 50 000 mann fra italiaarméen, mens Laurent de Gouvion Saint-Cyr skulle marsjere mot Napoli med 20 000 mann og marskalk Guillaume Marie Anne Brune skulle patruljere Bologne med 30 000 mann mot en mulig britisk invasjon.[17]
Franske styrker under marskalk Murat og brigadegeneral Henri Gatien Bertrand rekognoserte i områdene som grenset til Tirol og elven Main, mens divisjonsgeneral Anne Jean Marie René Savary fikk laget detaljerte oversikter over veier i området mellom Rhinen og Donau.[17] Venstre fløy av Grande Armée skulle forflytte seg fra Hannover i Nordtyskland og Utrecht i Nederland for å angripe Württemberg; høyre fløy og senter (styrken fra Bologne) skulle konsentrere seg om Mittelrheinområdet og byer som Mannheim og Strasbourg.[17]
Mens Murats styrker gjorde seg synlig i Schwarzwald, skulle andre franske styrker invadere sentrale tyske områder og dreie mot sørøst ved å innta Augsburg, et trekk som var ment å isolere Mack og bryte de østerrikske kommunikasjonslinjene.[17]
Den franske invasjonen
Den 22. september 1805 bestemte Mack at en forsvarslinje langs elven Iller, forankret i Ulm, skulle holdes. De siste tre dagene i september begynte de franske styrkene ilmarsjene som skulle bringe dem bak de østerrikske styrkene. Mack trodde ikke at franskmennene ville krenke prøyssisk territorium. Da han hørte at marskalk Jean Baptiste Bernadottes 1. korps hadde marsjert gjennom prøyssiske Ansbach, tok han den fatale beslutningen å forsvare Ulm i stedet for å trekke seg tilbake sørover. Hvis han hadde trukket seg tilbake ville det gitt en mulighet for å redde det meste av hans styrker.[18] Napoléon hadde begrenset med informasjon om Macks planer eller bevegelser. Han visste at Kienmayers korps hadde blitt sendt til Ingolstadt, øst for de franske posisjonene, men hans agenter overdrev sterkt korpsets størrelse.[19]
Den 5. oktober fikk marskalk Ney ordre å slutte seg til marskalkene Jean Lannes, Jean-de-Dieu Soult og Joachim Murat for å krysse Donau ved Donauwörth.[20] Den franske omringingen var imidlertid ikke omfattende nok til å hindre at Kienmayers korps unnslapp. De franske korpsene ankom ikke samtidig og ble utplassert langs en lang vest-øst akse. Soult og Davouts ankomst til Donauwörth ledet Kienmayer til forsiktighet og å trekke seg tilbake.[20] Napoléon ble gradvis sikrere på at de østerrikske styrkene var samlet ved Ulm og beordret store deler av den franske styrken til å samles rundt Donauwörth. Den 6. oktober var tre franske infanteri- og kavalerikorps på vei mot byen for å stenge Macks rømningsvei.[21]
Mack innså at han var i en utsatt stilling og bestemte seg for å gå til angrep. Den 8. oktober beordret han styrken til å samles rundt Günzburg og håpet å slå til mot Napoléons kommunikasjonslinjer. Mack beordret Kienmayer til å trekke Napoléons styrker lenger øst, mot München og Augsburg. Napoléon trodde ikke Mack ville gå over Donau og trekke seg vekk, men han så at en erobring av broene ved Günzburg ville gi en stor strategisk fordel.[22] Michel Neys VI. korps ble sendt til Günzburg, uvitende om at det meste av de østerrikske styrkene var på vei mot samme sted. Det første større slaget fant sted 8. oktober mellom østerrikske tropper under feltmarskalkløytnant Franz Xaver von Auffenberg og franske tropper under marskalkene Murat og Lannes ved Wertingen.
Slaget om Wertingen
Av uklare grunner beordret Mack den 7. oktober Franz Xaver von Auffenbergs divisjon på 5 000 infanterister og 400 kavalerister fra Günzburg til Wertingen for å forberede den østerrikske hovedstyrkens fremstøt ut fra Ulm.[23] von Auffenberg kom i en vanskelig situasjon; han var usikker på oppgaven og hadde lite håp om forsterkning. De første franske styrkene som ankom Wertingen var Murats kavaleridivisjon, Louis Kleins 1. dragondivisjon, Marc Antoine de Beaumont's 3. dragondivisjon, og Etienne de Nansoutys 1. kyrassérdivisjon. Den franske styrken begynte å angripe de østerrikske stillingene og ble kort etter forsterket av Nicolas Oudinots grenaderer, som håpet å utflanke østerrikerne fra nordøst. von Auffenberg forsøkte en retrett til sørvest, men han var ikke rask nok. Østerrikerne mistet nesten hele styrken, hvorav mellom 1 000 til 2 000 ble tatt til fange.[24] Slaget om Wertingen ble en lett fransk seier.
Slaget om Wertingen overbeviste Mack at det var bedre å operere nord for Donau, i stedet for å forsøke en direkte retrett mot øst på sørsiden av elven. Dette medførte at den østerrikske arméen måtte krysse Donau ved Günzburg. Den 8. oktober fikk Michel Neys styrke ordre av Napoléons stabssjef Louis-Alexandre Berthier om et direkte angrep på Ulm dagen etter. Ney sendte divisjonsgeneral Jean-Pierre Firmin Malhers 3. divisjon for å erobre broene over Donau ved Günzburg. I slaget om Günzburg kom en kolonne fra hans divisjon i kontakt med en østerriksk styrke fra Tirol og tok 200 av dem til fange, inkludert deres general Konstantin Ghilian Karl d'Aspré og to kanoner.[25] Etter dette forsterket østerrikerne sine posisjoner rundt Günzburg med tre infanteribataljoner og 20 kanoner.[25]
Malhers divisjon utførte flere dristige angrep mot de østerrikske stillingene, men klarte ikke å erobre dem. Mack satte inn Ignaz Gyulai med syv infanteribataljoner og fjorten kavaleriskvadroner for å reparere de ødelagte broene, men denne styrken ble angrepet av det franske 59. infanteriregiment, og den østerrikske styrken måtte trekke seg tilbake.[26] Kampen fortsatte, og den franske styrken klarte til slutt å få et fotfeste på sørsiden av elven Donau. Mens slaget om Günzburg ble utkjempet, sendte Ney general Louis Henri Loisons 2. divisjon for å erobre broene over Donau ved Elchingen, hvor østerrikerne hadde få tropper. Etter å ha tapt kontroll over de fleste av broene over Donau beordret Mack sine tropper tilbake til Ulm. Den 10. oktober hadde Neys korps hatt betydelige fremskritt. Malhers divisjon hadde krysset over til sørsiden av elven Donau, Loisons divisjon holdt Elchingen og Pierre Dupont de l'Étangs 1. divisjon var på vei mot Ulm.
Haslach-Jungingen og Elchingen
Den nedbrutte østerrikske styrken ankom Ulm tidlig om morgenen den 10. oktober. Mack valgte å la styrken være i ro Ulm til dagen etter. Napoléons informasjon om fiendens stilling var feil; han trodde at de beveget seg mot øst eller sørøst og at Ulm ble voktet av begrensede styrker. Michel Ney oppfattet misforståelsen og skrev til stabssjefen Berthier at Ulm ble forsvart av større styrker enn den franske staben først antok.[27] Trusselen fra de russiske styrkene begynte på denne tiden å oppta Napoléon. Det førte til at Murat fikk kommando over høyre fløy av Grande armé, bestående av Neys og Lannes korps.[28] De franske styrkene var på dette tidspunktet delt i to massive fløyer; Neys, Lannes og Murats i vest engasjerte Mack mens troppene til Soult, Davout, Bernadotte og Auguste Marmont i øst sikret mot mulig russisk og østerriksk unnsetning. Den 11. oktober utførte Neys tropper et nytt angrep på Ulm; 2. og 3. divisjon marsjerte mot byen, sør for elven Donau mens Duponts divisjon, støttet av en dragondivisjon skulle marsjere direkte mot Ulm og ta byen. Ordren var umulig å iverksette da Ney fremdeles ikke var klar over at hele den østerrikske arméen var stasjonert i Ulm.
32. infanteriregiment fra Duponts divisjon marsjerte fra Haslach an der Mühl mot Ulm og støtte på fire østerrikske regimenter som holdt bydelen Böfingen. Regimentet utførte flere kraftige angrep, men de østerrikske styrkene holdt stand, og slo franskmennene tilbake. Østerrikerne satte inn kavaleri og infanteriregimenter i kamper ved bydelen Jungingen, hvor de håpet å slå ut Neys korps ved å omringe Duponts styrke. Dupont så hva som var i ferd med å skje og forebygget det gjennom et overraskende angrep på Jungingen. Under slaget tok han minst ett tusen østerrikere som fanger.[29] Gjentatte østerrikske angrep presset disse styrkene tilbake til Haslach, som franskmennene klarte å holde. Dupont måtte etterhvert trekke seg tilbake til Albeck, hvor hans styrker sluttet seg til Louis Baraguey d'Hilliers dragondivisjon. Effekten av slaget om Haslach-Jungingen på Napoléons planer er usikre, men keiseren innså muligens at den østerrikske hovedstyrken var i Ulm.[30] I samsvar med det sendte Napoléon marskalkene Soults og Marmonts korps mot elven Iller slik at han hadde fire infanteri og ett kavalerikorps mot Mack; Davout, Bernadotte og de bayerske troppene voktet fremdeles området rundt München.[30] Napoléon ønsket ikke å utkjempe et slag på tvers av elver og beordret sine marskalker å ta de viktige broene rundt Ulm. Han begynte også å flytte sine styrker til nord for Ulm, da han ventet et slag i det området i stedet for en omringing av selve byen.[31] Disse ordrene førte til en konfrontasjon ved Elchingen den 14. da Neys styrker rykket frem mot Albeck.
Den østerrikske staben var på dette tidspunktet i full forvirring. Ferdinand begynte åpenlyst å motsette seg Macks kommandostil og avgjørelser, og hevdet at Mack brukte dagene på å skrive motstridende ordre som fikk den østerrikske styrken til å marsjere frem og tilbake.[32] Den 13. oktober sendte Mack to kolonner ut av Ulm for å forberede et utbrudd mot nord, ett under general Johann Sigismund Riesch, som marsjerte mot Elchingen for å sikre broen der, og det andre under feltmarskalkløytnant Franz von Werneck, som gikk nordover med det meste av det tunge artilleriet.[33] Ney jaget sitt korps fremover for å gjenopprette kontakt med Dupont, som fremdeles var nord for Donau. Ney beordret Loisons divisjon sør for Elchingen og Donau for å begynne angrepet. Malhers divisjon krysset elven lenger øst og beveget seg vestover mot Rieschs stilling. Slagfeltet var en delvis oversvømmet elvebredd som reiste seg bratt mot Elchingen og hadde et vidt synsfelt.[34] Den franske styrken nedkjempet de østerrikske feltvaktene fra en bro, deretter angrep et regiment med bajonetter og tok en klosterkirke. Under slaget ved Elchingen ble det østerrikske kavaleriet også nedkjempet og Reischs infanteri flyktet tilbake mot Ulm. Marskalk Michel Ney ble etter slaget belønnet med tittelen hertug av Elchingen.[35]
Slaget om Ulm
Den 13. oktober angrep Souts IV. korps Memmingen fra øst. Etter en mindre trefning hvor de franske styrkene mistet 16 mann, overgav generalmajor Karl Spangen von Uyternesse 4 600 soldater, åtte kanoner og ni faner. Den østerrikske styrken hadde lite ammunisjon, var avskåret fra hovedstyrken i Ulm og var fullstendig demoralisert av forvirringen i det østerrikske hovedkvarteret.[36]
Den 14. oktober sluttet Murats styrker seg til Dupont ved Albeck tidsnok til å avvise et østerriksk angrep fra Werneck, mens de franske styrkene presset østerrikerne nordover i retning Heidenheim. Om kvelden den 14. var to franske korps utplassert nær den østerrikske leiren ved Michelsberg, rett utenfor Ulm.[37] Mack var nå i en farlig stilling. Det var ikke lenger mulig å unnslippe langs den nordlige bredden av Donau; Marmont og den keiserlige livgarden beveget seg i utkanten av Ulm, og Soult forflyttet seg nordover fra Memmingen for å hindre østerrikerne å unnslippe mot Tirol i sør.[37]
Problemene fortsatte i det østerrikske hovedkvarteret da Ferdinand ignorerte Macks innsigelser og beordret evakueringen av alt kavaleri fra Ulm, totalt 6 000 soldater.[38] Murats forfølgelse var imidlertid så effektiv at kun elleve skvadroner sluttet seg til Werneck ved Heidenheim.[38] Murat forsatte å angripe Werneck og tvang ham til å overgi seg med 8 000 soldater ved Treuchtlingen den 19. oktober, Murat erobret også 500 østerrikske vogner og rykket frem mot Neustadt an der Donau, hvor han tok 12 000 østerrikske soldater til fange.[38]
Den 15. oktober angrep Neys tropper leiren ved Michelsberg, og den 16. begynte de franske styrkene et bombardement av selve Ulm. Den østerrikske moralen var lav, og Mack begynte å innse at det var lite håp igjen. Den 17. oktober undertegnet en fransk utsending, Philippe-Paul de Ségur, en avtale med Mack hvor østerrikerne godtok å overgi seg den 25. oktober 1805 om de ikke innen det hadde fått unnsetning.[38] Mack fikk etterhvert nyhetene om nederlagene ved Heidenheim og Neresheim, og godtok å overgi seg fem dager før avtalt. Femten hundre soldater fra den østerrikske styrken klarte å unnslippe, men hoveddelen marsjerte ut av Ulm den 21. oktober og la ned sine våpen, mens de franske styrkene sto i en stor halvsirkel og så på (se maleri i infoboksen).[38] Offiserene fikk lov å forlate stedet hvis de signerte et skriv hvor de godtok å ikke kjempe mot Frankrike. Mer enn ti generaler deltok i denne avtalen, blant dem Mack, Johann von Klenau, Maximilian Baillet von Latour, prinsen av Liechtenstein og Ignaz Gyulai.[39]
.jpg)
Samtidig med at den østerrikske styrken marsjerte ut av Ulm for å overgi seg, ble en kombinert fransk-spansk flåte ødelagt av britene i slaget ved Trafalgar. Denne avgjørende britiske seieren satte en stopp for Frankrikes fremstøt til sjøs og sikret britisk sjømilitær dominans frem til første verdenskrig.
Til tross for dette var Ulm-felttoget en stor seier for franskmennene, ettersom en hel østerriksk armé hadde blitt ødelagt med minimale franske tap. Den 8. bulletin fra Grande Armée beskrev seierens omfang:
Tretti tusen mann, blant dem 2 000 kavalerister, sammen med 60 kanoner og 40 faner har falt i hendene på de seirende.... Siden krigens begynnelse kan det totale antall fanger anslås til 60 000, antallet faner til 80 uten å oppgi artilleri eller transportvogner.... Aldri har seire vært så fullstendige og så lite kostbare.
[41]
Da Marskalk Augereau ankom fra Brest med det nylig etablerte VII. korps, hadde han med seg flere gode nyheter for franskmennene. Ved kapitulasjonen ved Dornbirn den 13. november ble Franz Jelačić von Bužims divisjon satt ut av spill og måtte overgi seg. Den russiske styrken trakk seg tilbake nordøstover etter Macks kapitulasjon og franskmennenes erobring av Wien 12. november. De allierte i den tredje koalisjonen ble grundig slått i slaget ved Austerlitz 2. desember 1805, og Østerrike trakk seg ut av den tredje koalisjonen noen uker etter.
Den franske seieren viste effekten av fremrykking mot fiendens bakre linjer, en type strategisk omringing som Napoléon først benyttet under felttoget i Italia i 1796.[41] Manøvren krevde en hovedangrepsstyrke som møtte fienden på bred front mens andre støttende enheter plasserte seg på bestemte steder på fløyene eller bak fienden.[42] Mens fienden var opptatt av hovedangrepsstyrken, angrep styrkene på flanken og sikret seieren. Ved Ulm-felttoget var det Murats kavaleri som var hovedangrepsstyrken som forledet østerrikerne til å tro at det franske hovedangrepet ville komme fra Schwarzwald. Samtidig som Murats manøver ledet de østerrikske styrkene mot Ulm, marsjerte den franske hovedstyrken så raskt den kunne gjennom det sentrale Tyskland og avskar Macks armé fra de andre koalisjonsstyrkene.
Betydning
Ulm-felttoget ansees som et av de viktigste historiske eksemplene på en strategisk omgående manøver.[43] Det vurderes ofte på dets overordnede strategiske nivå, selv om det også var mange taktiske konfrontasjoner av betydning.[43] Den avgjørende seieren ved Ulm er også antatt å være et resultat av den lange treningen og forberedelsene Grande Armée fikk i leirene ved Bologne.[43] Grande Armée førte med seg lite utstyr, invaderte fiendtlig territorium under innhøstingen og marsjerte mye raskere enn østerrikerne hadde forventet.[44] Felttoget belyste fordelene ved Corps d'Armée systemet; korps ble deretter den fundamentale strategiske enheten for de større krigene i det nittende og tyvende århundre.[45]
Et typisk korps kunne ha tre infanteridivisjoner, en lett kavaleribrigade for oppklaring og ekstra artilleri i tillegg til de som var knyttet til hver divisjon. Størrelsen åpnet for at de kunne kjempe uten støtte i en lengre periode, slik Neys korps gjorde, og utholdenheten deres tillot dem å spre seg ut og overleve ved å rekvirere mat fra lokalbefolkningen.[44] De franske styrkene trengte om lag en åttendedel av den transporten andre lands arméer på den tiden behøvde, noe som gav dem en mobilitet og fleksibilitet som overgikk motstanderne. Tidligere invasjoner av det sørlige Tyskland av Marlborough og Moreau dekket en smal front. Grande Armées invasjon i 1805 skjedde med en front som var over 100 km bred, noe som fullstendig overrasket østerrikerne og fikk dem til å undervurdere alvoret i situasjonen.[45]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
